Issuu

Integreringen som ikke gikk seg til

Almir Martin

Integreringen som ikke gikk seg til

ISBN 978-82-02-88209-9

1. utgave, 1. opplag 2025

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia

Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold

Muslimsk Dialognettverk og Islamsk Råd Norge: Fornekter de virkeligheten?

Kapittel

Verdikonflikter i arbeids- og samfunnsliv – neste steg

Adgang

arbeidslivet: nettverk, rekruttering og

en annen historie om Norge

Kapittel 9

Innledning

Norge er i kontinuerlig forandring. Det som tidligere var et relativt ensartet samfunn, rommer nå en rikdom av språk, kulturer og livssyn. Dette mangfoldet bringer med seg berikelser, men også utfordringer, spesielt i skolen, der fremtidens borgere formes. Her manifesterer verdispørsmål seg tydelig, ofte i situasjoner lærere og skoleledere kjenner seg utilstrekkelig forberedt på å møte.

En dag i et norsk klasserom er mange steder en smeltedigel av språk, kulturer og verdier. Kanskje starter dagen med en intens debatt der elever med ulike religiøse bakgrunner deler sine perspektiver på trosfrihet, eller en diskusjon om LGBTQIA+rettigheter, der meningene spenner fra konservative til progressive synspunkter. Læreren forsøker å legge til rette for en respektfull dialog mellom elever med motstridende verdisyn, samtidig som skolens prinsipper om likeverd og inkludering skal opprettholdes. Som tidligere mangfoldsrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har jeg sett disse utfordringene på nært hold. Mer enn ti år i denne rollen har gitt meg innsikt i hvordan verdier kolliderer i klasserommet, og hvordan slike konflikter setter skolens og det norske storsamfunnets verdigrunnlag på prøve.

Integrering er ikke en dørterskel man enkelt kan trå over, det er en trapp med mange trinn. Språk og jobb er bare de første

trinnene. Videre oppover finner vi de virkelig krevende trinnene: aksept for likestilling, ytringsfrihet og individets ukrenkelige verdi. Mange kommer seg opp noen trinn, men stopper der. Nordmenn står på toppen og applauderer dem for å ha kommet halvveis, i stedet for å rekke ut en hånd og hjelpe dem hele veien opp.

Min egen bakgrunn, som en person med muslimsk opprinnelse, har gitt meg en unik posisjon til å belyse temaet integrering. Jeg har kunnet bevege meg mellom ulike perspektiver, både innenfra og utenfra. Det har gjort meg i stand til å ta opp temaer som mange andre vegrer seg for å berøre, samtidig som jeg har fått en dypere forståelse for hvor komplekse disse problemstillingene faktisk er.

Gjennom boken vil jeg dele konkrete erfaringer og situasjoner fra mine år i skolen, barnevernet og integreringsfeltet. Alle sitatene er anonymisert, men virkeligheten de springer ut fra, er ekte. Jeg har møtt ungdommer som lever i frykt for å gjøre «feil» overfor foreldrene. Jeg har møtt lærere og fagfolk som trekker seg unna de vanskelige samtalene fordi de frykter å bli stemplet som rasister. Og jeg har sett hvordan statlig berøringsangst har resultert i reell skade for de mest sårbare.

Denne boken handler om det mange ser, men få tør å snakke høyt om. Jeg skriver om negativ sosial kontroll, æreskultur og frykten som sniker seg inn i skolen, i barnevernet, i introduksjonsprogrammet og i arbeidslivet. Jeg skriver om lærere og rådgivere i voksenopplæringen som møter deltakere med holdninger som kolliderer med grunnleggende menneskerettigheter, men som likevel må smile og «forstå», fordi ærlige samtaler er blitt et risikoprosjekt. Jeg skriver også om koblingen mellom negativ religiøs kontroll og æreskriminalitet, hvordan patriarkalske

tolkninger av religion brukes til å legitimere sosial tvang, kjønnsdiskriminering og i ytterste konsekvens trusler og vold. Dette er ikke bare et spørsmål om kultur, men om makt og kontroll, ofte utøvd med religiøs begrunnelse.

Altfor mange fagbøker og utredninger om integrering pakker inn virkeligheten i akademiske begreper og politisk korrekte fraser. Jeg har lest rapporter som etterlater leseren mer forvirret enn opplyst. Likevel finnes det forskning som tør å utfordre dogmer – og det er disse analysene jeg bygger på i denne boken. Når unge homofile latterliggjøres i klasserommet, når kvinnelige lærere ikke blir håndhilst på, eller når religiøse særkrav fremmes i arbeidslivet på bekostning av fellesskapets rammer, handler det ikke bare om enkeltpersoners valg, men om fellesskapets verdier og samfunnets ryggrad.

Det som står på spill, handler ikke bare om å vi lykkes med integrering, men om hvilke prinsipper vi faktisk våger å stå opp for, og hvem vi tør å beskytte. Dette er en bok som prøver å tegne situasjonen på integreringsfeltet slik den faktisk er. Forhåpentligvis vil den også oppleves som nyansert. Med det mener jeg at den ikke maler alt i svart-hvitt. Den skiller mellom ulike grupper, erkjenner positive utviklingstrekk, og gir rom for håp uten å dekke over de alvorlige utfordringene. Jeg kritiserer ikke innvandrere generelt, men spesifikke praksiser og ideologier som står i veien for integrering og frihet. Og jeg har skrevet denne boken fordi tausheten ikke lenger er et alternativ. Fordi det finnes mennesker, unge, kvinner og minoriteter innen minoritetene, som trenger at noen sier det høyt: at frihet ikke er en fornærmelse, og at rettssikkerhet og respekt må gjelde alle. Også når det koster.

Å lykkes med integrering krever at vi ser virkeligheten for det den er. Vi må våge å snakke om utfordringene og stille krav

til alle som ønsker å være en del av fellesskapet. Ikke krav om å gi opp egen identitet, men om å akseptere de prinsippene Norge er bygget på.

Mange innvandrere i Norge, meg selv inkludert, har i stor grad tatt disse verdiene til seg. Vi tror på likestilling. Vi verdsetter friheten til å tenke og tro som vi vil. Men vi må være ærlige: Det finnes fortsatt mange miljøer der disse verdiene avvises, og hvor barn og unge vokser opp med helt andre normer enn resten av samfunnet. Å ignorere dette er ikke omsorg, det er svik.

Forskjellen mellom meg og mange som skriver om integrering, er at jeg har stått i det, i klasserommet, på hjemmebesøk, i møter med foreldre som nekter jenter å delta i svømmeundervisning, og i samtaler med unge som lever et dobbeltliv. Dette er ikke noe jeg har lest meg frem til. Jeg har møtt det i praksis, etter å ha tilbrakt store deler av yrkeslivet mitt i integreringsfeltet.

Jeg håper denne boken kan gi innsikt, og også mot til å handle.

For hvis vi ikke handler nå, risikerer vi å bygge et samfunn preget av parallellkulturer, sosial fragmentering og sviktende tillit, der verdiene som har gjort Norge til et trygt og fritt land, gradvis forvitrer. Vi trenger mot til å stå i de vanskelige samtalene. Mot til å si fra når verdier utfordres. Og ikke minst: Mot til å kreve reell integrering, på norske premisser.

For hvis vi ikke gjør det nå, når skal vi da gjøre det?

Denne boken er mer enn en beskrivelse av utfordringer. Den er et forsøk på å peke ut en vei videre. Kapitlene som følger, vil vise hvordan skolen kan styrkes som verdibærer, hvordan barnevernet må rustes til å konfrontere kulturrelativisme, hvordan kriminalitetsforebygging krever en ærlig debatt om moral og sosial kontroll, og hvordan politisk unnfallenhet må byttes ut

med tydelighet. Jeg vil også presentere internasjonale erfaringer, hovedsakelig skandinaviske forskningsfunn som bekrefter at det finnes tiltak som virker – hvis vi bare våger å ta dem i bruk.

Det er ikke enkelt. Men det er mulig. Og det haster.

Før du går løs på denne boken, er det verdt å nevne at flere av temaene her tidligere er skrevet om i kronikker publisert iblant

annet Nettavisen, VG, Aftenposten, Utrop, Dagsavisen og Klassekampen. Men i denne boken har jeg fått anledning til noe helt annet: å sette dem inn i en større og mer sammenhengende helhet. Her har jeg kunnet gå i dybden på en måte som 3000 tegn med mellomrom aldri tillater.

Denne boken hadde sannsynligvis aldri blitt til uten et avgjørende råd fra Gunnar Svensson, en av Norges mest erfarne fagpersoner på feltet negativ sosial kontroll og æresrelatert kriminalitet, og medforfatter av boken Æresrelatert kriminalitet. Det var han som først oppfordret meg til å skrive en bok, fordi han mente at temaene jeg har løftet fram i offentligheten, fortjente mer rom, flere nyanser og dypere analyser. Takk, Gunnar, for motet ditt, for fagkunnskapen din og for tilliten.

Min redaktør, Knut Vegard Bergem, har vært til uvurderlig hjelp. Han lot meg få sjansen til å skrive denne boken, selv om han ikke måtte, og har bidratt med faglig styrke, struktur og presisjon i arbeidet med manus. En stor takk til min språkvasker, Gro Roksand. Hun er ikke bare utrolig flink til å finpusse språket, men har også bidratt med kloke og nyttige faglige innspill.

Takk også til Sarah Gaulin, vinner av Fritt Ords pris i 2025, for kloke råd og faglige innspill underveis. Du har utfordret meg på akkurat de rette stedene, og støttet meg i arbeidet med presisjon og integritet.

En stor takk går også til Sylo Taraku, som har bidratt som ekstern konsulent. Hans analytiske blikk, faglige tyngde og veloverveide innspill har vært helt avgjørende for bokens retning og skarphet.

Jeg vil rette en stor takk til Fritt Ord for deres tilskudd i arbeidet med boken min. Deres bidrag har gjort det mulig å fordype seg i et viktig tema som angår oss alle.

Henning Wenaas Ribe, en av mine nærmeste venner siden barndommen, har også spilt en viktig rolle. Han står utenfor fagfeltet, men perspektivene hans har vært desto viktigere. Han kjenner meg bedre enn de fleste, og hans ærlige og kloke utenfrablikk har vært både utfordrende og verdifulle. En siste takk går til Kjetil Rolness, som bidro med den endelige boktittelen.

Kapittel 1

Verdikonflikter i klasserommet – utfordringer og løsninger

En lærer jeg kom i prat med, trakk pusten tungt før han sa: «Vi er ikke bare lærere lenger. Nå er vi også konfliktmeglere, sosialarbeidere, psykologer, og integreringsarbeidere på toppen av det hele.»

Den største bekymringen blant lærere når det gjelder verdikonflikter i klasserommet, handler utvilsomt om kultur og religion. Lærere møter daglig elever og foreldre som forventer at skolen skal tilrettelegge for bønnerom, halal-mat, faste i ramadan og i noen tilfeller også utilsiktet akseptere et selvutnevnt «ramadan-politi». Særlig KRLE-faget er blitt en slagmark der den som oppleves som kritikk av islam, skaper sterke reaksjoner, samtidig som læreplanen tilsier at alle de store religionene skal belyses fra både positive og kritiske vinkler.

En annen utfordring lærere rapporterer om, er mangelen på konsekvenser for elever som ikke gjør lekser eller viser respekt for skolens regler. Dette har lite med religion å gjøre, men springer ut av kulturforskjeller som skaper frustrasjon, særlig hos foreldre med minoritetsbakgrunn, som forventer en mer disiplinert skolehverdag.

Abid Raja, jurist, tidligere kulturminister og Venstre-politiker med norsk-pakistansk bakgrunn, har de siste årene markert seg som en tydelig stemme i debatten om verdier, kultur og integrering. I et innlegg i Aftenposten skriver han: «Lærerne står i demokratiets førstelinje, kanskje også dets siste skanse. De må stå i vanskelige samtaler om verdier og kultur hver eneste dag, ofte uten tilstrekkelig støtte eller kompetanse.»1

Når skolesystemer kolliderer

Da jeg gikk på barneskolen, husker jeg hvordan foreldrene mine stusset over hvor lite lekser vi fikk, og enda mer over at det tilsynelatende ikke fikk noen konsekvenser om vi ikke gjorde dem. For dem som kom fra et skolesystem med strenge krav og tydelige forventninger, var dette uforståelig. De var vant til at skolen ikke bare underviste, men også disiplinerte.

De er ikke alene om å reagere slik. Mange foreldre med bakgrunn fra land med mer autoritære skolesystemer enn det norske opplever et kultursjokk når de møter den norske skolen. En far satte ord på denne frustrasjonen under et foreldremøte:

«I hjemlandet ville en elev som ikke gjorde leksene sine, få umiddelbare sanksjoner. Her skjer det ingenting. Hvordan skal barna lære disiplin?»

For foreldre som er vant til at skolen styrer med fast hånd, kan den norske skolens dialogbaserte tilnærming virke ustrukturert, nesten naiv. Når det ikke gis strenge sanksjoner for manglende lekser, tolker de det som en mangel på alvor. De spør seg: Hvor-

1 Raja 2024.

dan skal barn utvikle arbeidsmoral hvis det ikke er konsekvenser for å sluntre unna?

Bygg bro – ikke bare forvent tilpasning

Dette handler ikke bare om å «oppdra» foreldrene i norsk skoleforståelse. Det handler om å bygge bro mellom ulike skoletradisjoner, forklare hvorfor ting er som de er, og samtidig vise at foreldrene kan spille en aktiv rolle, uten at det nødvendigvis må være i form av straff og sanksjoner. Hvis vi ikke investerer i dialogen med foreldrene nå, hvor mye mer tid og ressurser må vi bruke på å reparere skadene senere? I mange av landene foreldrene kommer fra, er skolen den dominerende autoriteten. Foreldre forventes å holde seg i bakgrunnen og la lærerne styre. I Norge er det motsatt, her forventes det at foreldrene er aktive i barnas skolehverdag på alle mulige måter, ikke bare med leksehjelp, men også ved å stå i kiosken når skolen arrangerer diskotek eller ball. Det forventes at foreldre vil være med på overnattingsturer med klassen eller stille opp på andre måter når det trengs. Når dette ikke kommuniseres tydelig, oppstår det ikke bare misforståelser, det kan føre til at noen foreldre trekker seg helt unna. Ofte gjør skolen en god jobb med å forsøke å nå ut, med brev, møter og informasjon på flere språk. Men noen ganger hjelper det ikke, og konsekvensene blir stadig større avstand mellom skole og hjem.

Vi kan ikke fortsette å kalle det «kulturforskjeller» når problemet egentlig handler om at budskapet ikke når frem. Foreldre fra alle kulturer vil det beste for sine barn, men de trenger å forstå hvordan det norske skolesystemet fungerer for å kunne støtte barnas utdanning på en effektiv måte.