Teknologiens makt
Elisabeth Austad Asser
Teknologiens makt
Hvordan kunstig intelligens
forfører, frister og utøver makt – og hva vi kan
gjøre med det
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-85314-3
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Gisle Vagstein / Deturia design
Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold
Kapittel
1
Mennesket og teknologien
Det er mandag morgen og du våkner opp i et kvadratisk rom, en kube der vegger og tak består av enorme skjermer. Du våkner fordi skjermene gradvis har begynt å lyse opp i takt med at de viser en soloppgang i en varm, lun og nyvåken skog. Du hører lyden av lett vind, og vakker fuglesang blir stadig tydeligere. Fordi madrassen din står midt i kuben, våkner du til en følelse av at du befinner deg i soloppgangen ute i skogen.
Du strekker deg forsiktig og vet at det er signalet som skal til for at kjøkkenluken i den ene skjermveggen åpner seg. Der står frokostjuicen klar – nøye blandet for å dekke kroppens behov, basert på blodverdiene som ble målt mens du sov. Du inntar væsken idet soloppgangen forsvinner fra skjermene rundt deg og brått erstattes med punktvis informasjon om hvor godt du har sovet og hvordan kroppen din har restituert etter gårsdagens arbeid, og med en beskjed om at du må tjene fem ekstrapoeng på jobb i dag fordi du presterte under ditt vanlige nivå på fredag.
Du sukker, sveiper informasjonen bort med hånden, og scroller i stedet gjennom nyhetsbildet som KI-agenten automatisk har filtrert ut for deg. I dag er nyhetsstrømmen fylt av helsenyheter der
hovedsaken er at KI-agenter endelig har lykkes med å fremstille blod identisk med blodet til toåringer, noe som ved blodoverføring kan forlenge levealderen til et 50 år gammelt menneske med over hundre år. Men bare for dem som har medlemskap i overklassen, selvsagt.
Det er tid for å gå på jobb. Du tar på deg arbeidstøyet: svart treningstights og -genser. Den førerløse bussen bringer deg til arbeidsplassen. Du setter deg på ergometersykkelen idet KI-sjefen din dukker opp på den enorme skjermen foran deg. Han ønsker deg velkommen, minner om de fem ekstra poengene du må levere i dag og avslutter som vanlig med en motivasjonstale som du raskt sveiper bort. Du ber i stedet skjermen om å vise store, brede landeveier ved kysten i Normandie i Frankrike som du kan sykle på. Du begynner å tråkke. Jobben din er å generere strøm.
Dette fremtidsscenariet er inspirert av en «Black Mirror»episode på Netflix fra 2011. Dersom du skulle gjette omtrent hvilket år dette er, ville du kanskje sagt sånn cirka 2045?
La oss gjøre et motsatt tankeeksperiment: Se for deg en person som i året 1990 falt i koma og som på mirakuløst vis våkner opp i vår tid i 2025, 35 år senere. Da han sovnet i 1990, midt i glasnost, den første Gulfkrigen, med Gro Harlem Brundtland som statsminister og til lyden av Nirvanas «Smells like Teen Spirit», var telefoner fremdeles noe som var kablet fast i husveggen. Musikk ble spilt på CD’er på stereoanlegg, regninger ble betalt via giroblanketter som ble sendt i posten. Når du skulle levere selvangivelsen, måtte du sette av minst en uke for å sortere og sjekke at alt av lønnsslipper og kontoutskrifter stemte. Skulle du ringe en du ikke kjente nummeret til, slo du opp i den store tykke telefonkatalogen med ark tynne som silkepapir.
For litt over tretti år siden, på begynnelsen av 1990-tallet, var det ingen internettlinje som pulserte gjennom hverdagen til noen. Mobil-
telefonen var forbeholdt noen svært få forretningsfolk. Og de var skikkelig store og tunge, umulige å få plass til i en vanlig dameveske. Så når denne personen fra 1990-tallet våkner opp i 2025, er det en ganske så annerledes verden han våkner opp i. Det første han sannsynligvis legger merke til er at alle menneskene går med bøyd nakke og ser intenst på noen små firkanter de holder i hendene – dersom de ikke da står for seg selv og snakker rett ut i luften tilsynelatende til seg selv, med noen hvite klumper i ørene. Enda mer merkelig vil det sannsynlig oppleves for denne personen å få vite at alt av brev, kort og det meste av papir for lengst er fjernet og nå finnes inne i disse små firkantene som alle går med i lomma. Penger bruker så godt som ingen lenger, alle bare vifter med denne firkanten når det skal betales i kassen. Og når du handler i butikkene, må du ta jobben som kassemedarbeider selv.
Sannsynligvis er følelsen av fremmedhet som denne personen fra 1990-tallet føler når han våkner i 2025, ganske lik den form for fremmedhet som vi opplever når vi prøver å forestille oss hvordan det er å våkne i en skjerm-kube fylt av kunstig soloppgang og få servert en blodverdibasert frokostjuice, der vi har en digital algoritme som sjef på jobben og vi selv ikke duger til annet enn å sykle på ergometersykler for å generere strøm.
Poenget med disse to scenarioene er å vise hvordan de teknologiene vi kontinuerlig tar i bruk ikke bare gjør ting enklere for oss og gir oss nye muligheter, men at de samtidig naturlig endrer vår oppfatning av hva som er naturlig og mulig. Koma-scenariet viser hvordan de teknologiene vi som mennesker og samfunn kontinuerlig har tatt i bruk siden 1990-tallet ganske stille, men likevel svært raskt, har omskrevet selve rammene for hvordan vi forholder oss til verden. Og hvordan vi forholder oss til det å være et menneske i verden.