En kort introduksjon til det osmanske riket av Jan-Erik Smilden: Utdrag

Page 1



Jan-Erik Smilden

En kort introduksjon til Det osmanske riket


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-72030-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Kilder: Bilde 40, 56, 148, 174, 184 og 214: Wikipedia, bilde s. 22, 24, 37, 84, 98, 118, 122, 130, 156, 158, 186, 198, 208, 218 og 224: Wikimedia Commons, bilde s. 154 og 230: NTB/Scanpix, bilde s. 74: Getty Images, bilde s. 141: Foto: Bodil Biørn/ Wikimedia Commons, bilde s. 196: ukjent. Alle kart: Reidar Fossum www.cda.no akademisk@cappelendamm.no


Innhold

Forord................................................................................... 11 Innledning............................................................................. 14 Kildematerialet. . ...................................................................... 15 Opprinnelsen.......................................................................... 19 Kapittel 1 Osmans drøm......................................................................... Hellige krigere?....................................................................... Orhan.................................................................................... Med svigerfar som brekkstang................................................... Murat 1. . ................................................................................. Slaget ved Kosovosletta........................................................... Bayezit.................................................................................. Borgerkrig. . ............................................................................ Konstantinopels fall................................................................. Mehmet Erobreren...................................................................

23 25 27 29 30 31 32 33 34 35

Kapittel 2 På vei mot et verdensrike......................................................... Svartehavet............................................................................ Erobringer i Middelhavet. . ......................................................... Bayezit 2................................................................................ Jøder fra Spania...................................................................... Selim 1................................................................................... Süleyman den store................................................................. Rhodos..................................................................................

41 43 45 46 47 48 49 53

Kapittel 3 Det første slaget om Wien. . ...................................................... 57 Fiaskoen ble til seier.. ............................................................... 58 Til Bagdad. . ............................................................................ 59 Innhold 5


Allianse med Frankrike............................................................. Kampen om Nord-Afrika........................................................... Barbarossa og Andrea Doria. . .................................................... Venezia tilbake i kristen fold...................................................... Ny krig mot safavidene. . ........................................................... Tilbake til Ungarn.................................................................... Selim drukkenbolten................................................................ Slaget ved Lepanto.................................................................. Murat 3.................................................................................. Mehmet 3. . ............................................................................. Ahmet 1................................................................................. Osman 2................................................................................ Murat 4.................................................................................. İbrahim.................................................................................. Mehmet 4. . .............................................................................

60 61 62 62 63 64 65 66 67 68 68 69 70 71 71

Kapittel 4 Den andre slaget om Wien....................................................... To keisere – én tittel................................................................. På marsj. . ............................................................................... Den osmanske leiren................................................................ Leopolds forsvar.. .................................................................... Sanitære forhold..................................................................... Råskapen ved Wien................................................................. Siste fase.. .............................................................................. Hvor viktig?............................................................................

75 76 76 77 77 78 79 79 81

Kapittel 5 Russerne kommer................................................................... Peter den store....................................................................... Opprør på Balkan.................................................................... Peter på farta igjen.................................................................. Turkmener som persisk sjah...................................................... Katarina den store................................................................... Verre å være sultan.................................................................. Ahmet 3. . ............................................................................... Abdülhamit 1.. ......................................................................... Napoleon med sin hær.............................................................

85 86 88 88 89 89 91 92 94 95

Kapittel 6 Reformer og opprør på Balkan. . ................................................ Opprør mot endring. . ............................................................... Janitsjarenes endelikt............................................................... Tanzimatet.............................................................................

99 100 101 103

6 Innhold


Serbia. . .................................................................................. Hellas.................................................................................... Egypt.................................................................................... Krimkrigen............................................................................. «Konkurs»..............................................................................

106 107 110 112 114

Kapittel 7 Avgjørende år.. ....................................................................... Ny krig med Russland.............................................................. Den første balkankrigen. . .......................................................... Den andre balkankrigen. . .......................................................... Osmanene taper i Midtøsten. . .................................................... Gryende arabisk nasjonalisme. . .................................................. Den første konstitusjonelle periode.. ........................................... Ungtyrkerne........................................................................... Den andre konstitusjonelle periode. . ...........................................

119 120 121 122 123 123 124 125 126

Kapittel 8 Første verdenskrig.................................................................. Inn i krigen............................................................................. Dardanellene.......................................................................... Kampene i Midtøsten............................................................... Emiren fra Mekka. . ................................................................... Det arabiske opprøret.............................................................. Bagdad. . ................................................................................ Russisk revolusjon................................................................... Tilbake til Syria. . ...................................................................... Folkemordet på armenerne.......................................................

131 131 132 133 134 136 136 138 139 140

Kapittel 9 Tyrkia etableres...................................................................... Den store ideen....................................................................... Riket rives i stykker.................................................................. Gresk frammarsj...................................................................... Strategen Kemal. . .................................................................... Lausanne-avtalen.................................................................... Sultanatet faller, kalifatet består.................................................

147 148 150 151 153 154 155

Kapittel 10 Sultanens menn...................................................................... Sverdets menn........................................................................ Janitsjarene............................................................................ Kavaleriet. . ............................................................................. Flåten....................................................................................

159 160 160 163 163

Innhold 7


Flyvåpenet............................................................................. Religionens menn.................................................................... Pennens menn, byråkratiet........................................................ Palasset................................................................................. Det osmanske arvefølgesystemet............................................... Det gylne buret....................................................................... Hierarkiet............................................................................... Pasjene.................................................................................. Evnukkene.. ............................................................................

164 164 165 167 168 169 169 171 172

Kapittel 11 Sultanens kvinner, haremets nakne sannhet. . .............................. Roxelana................................................................................ Sultanmødrene.. ...................................................................... Mødre som regenter.. ............................................................... Haremets endelikt...................................................................

175 178 182 184 184

Kapittel 12 Styre og stell.......................................................................... Rettsvesenet. . ......................................................................... Lensherrer og skattefuter. . ........................................................ Vasaller. . ................................................................................ Laug. . .................................................................................... Millet-systemet.. ...................................................................... Kommunikasjon.. ..................................................................... Økonomi................................................................................ Kunst, kultur og vitenskap. . .......................................................

187 187 189 190 191 191 193 193 195

Kapittel 13 Undersåttene......................................................................... Slaver.................................................................................... Banditter. . .............................................................................. De som var «under åket».......................................................... Hellas.................................................................................... Overtro.................................................................................. Festligheter............................................................................ Branner og naturkatastrofer...................................................... Utdanning.............................................................................. Kvinner..................................................................................

199 199 201 202 202 203 203 203 204 204

Kapittel 14 Et omfangsrikt rike. . ................................................................ 209 Istanbul.. ................................................................................ 209 Balkan................................................................................... 210

8 Innhold


Anatolia................................................................................. Midtøsten............................................................................... Nord-Afrika............................................................................ Forholdet til utenverdenen........................................................ «Tryntyrken». . .........................................................................

210 211 213 213 214

Kapittel 15 På vei mot undergangen.......................................................... 219 Kapittel 16 Samme hendelse – to narrativer................................................ 225 Flåtestyrken på vei.. ................................................................. 226 Guvernøren flådd.. ................................................................... 227 Epilog................................................................................... 231 Takk...................................................................................... 235 Ordliste................................................................................. 236 Noter.................................................................................... 238 Litteraturliste......................................................................... 247 Stikkord.. ............................................................................... 252

Innhold 9



Forord

Det osmanske riket var med på å dominere Europa i seks hundre år. Likevel har det fått relativt liten plass i europeisk historieskriving. Dette er den første boka på norsk om Det osmanske rikets historie. Boka er todelt. Den første delen tar for seg kronologien fra rikets spede begynnelse på 1200-tallet til oppløsningen etter første verdenskrig. Den andre delen, som starter med kapittel 10, er tematisk. Slik osmansk historie er blitt presentert i Vesten, har den som oftest vært preget av en subjektiv, sneversynt og orientalistisk holdning. Jeg har så godt jeg kan prøvd å ikke gå i slike feller. Begrepsbruken er komplisert i ei slik bok. Hvordan skal man for eksempel forstå ordet tyrker? I Vesten ble det brukt nedsettende, i Det osmanske riket var en tyrker stort sett definert som en fattig bonde fra Anatolia. Jeg har som de fleste andre historikere valgt å bruke osmaner om innbyggerne i riket, det være seg muslimer, kristne eller jøder. Innimellom bruker jeg tyrker for å skille mellom folkegruppene. Det er også naturlig å referere til tyrkere når man snakker om ungtyrkernes styre på begynnelsen av 1900-tallet. Når jeg bruker ordet turkmener, refererer jeg til stammene som opprinnelig kom fra Sentral-Asia og som etter hvert slo seg ned i Anatolia, regionen som i dag er den asiatiske delen av Tyrkia. Bruken av navnene Istanbul og Konstantinopel er også problematisk. Egentlig ble ikke Istanbul vedtatt brukt som byens navn før i 1930, åtte år etter at det osmanske sultanatet var blitt oppløst. Vestlige forfattere, handels­menn, reisende og fastboende brukte det opprinnelig greske n ­ avnet Konstantinopel1. For osmanene og andre ikke-europeere het byen som oftest Konstantiniyye. Istanbul var bare gamlebyen. Sultan ­Abdülhamit 1 og Forord 11


sønnen Selim 3 preget mynter som bar navnet Istanbul, men etterfølgerne gikk tilbake til Konstantiniyye. Bortsett fra grekere, kyprioter og en del andre ortodokse bruker de fleste Istanbul om hovedstaden i Det osmanske riket etter erobringen i 1453. Det gjelder også de fleste historikere. En av grunnene er at de fleste tyrkere oppfatter det som fornærmende og ned­ latende om man bruker Konstantinopel i en osmansk sammenheng. Dette har ikke minst med striden mellom tyrkere og grekere å gjøre. Historikeren Jem Duducu spør hvorfor osmanene skulle endre navnet når erobringen av Konstantinopel var muslimenes drøm fra profeten Muhammeds tid. Der har han definitivt et poeng. I boka bruker jeg begrepene osmansk og osmaner, ikke ottomansk og ottomaner. Det er fordi de sistnevnte begrepene er en anglifisering. Osman ble nemlig transkribert Othman på arkaisk engelsk. Som offisielt navn ble Tyrkia først tatt i bruk da Mustafa Kemal, seinere Atatürk, etablerte den tyrkiske staten 29. oktober 1923. Men europeiske land brukte stort sett navnet for å beskrive Det osmanske riket gjennom det meste av rikets historie. Navnet ble på middelalderlatinsk kalt Turchia. I boka bruker jeg for det meste betegnelsen arabere når jeg skriver om den delen av Midtøsten som ikke omfatter Persia. Det er helt vanlig, men forsk­nings­messig problematisk. I perioden fra den osmanske erobringen av Syria, Palestina og Egypt i 1516 og 1517 fram til 1800-tallet viste ordet araber stort sett til en nomade eller en nordafrikaner2. En arabisk identitet eksisterte ikke den gang, det var religionen som var identitetsmarkør. Begrepet Midtøsten er også relativt nytt, først brukt på begynnel­ sen av 1900-tallet. For en osmaner hadde det ingen mening. Osmansk (lisan-ı Osmani,) var en variant av det tyrkiske språket som hovedsakelig ble brukt av utdannede medlemmer av den osmanske herskerklassen. I tillegg til tyrkisk syntaks og leksikon (ordstammer og avlednings­ former) lånte osmansk i stor utstrekning fra persisk og arabisk. Osmansk ble i all hovedsak skrevet med det osmansk-tyrkiske alfabetet, en vari­ ant av det persisk-arabiske alfabetet. Etter rikets fall og opprettelsen av Republikken Tyrkia i 1923, ble det osmansk-tyrkiske alfabetet offisielt erstattet av en spesielt tilpasset variant av det latinske alfabetet (i 1928), og under språkreformene på 1930-tallet ble mange ord av arabisk og persisk opprinnelse byttet ut med eldre tyrkiske ord og neologismer. 12 Forord


Moderne tyrkisk er derfor en historisk fortsettelse av osmansk-tyrkisk. Ettersom forsk­ning på osmanske primærkilder forutsetter kunnskap om tyrkisk språk, er det vanlig blant spesialister på osmansk historie å skrive osmanske ord og egennavn med det moderne tyrkiske alfabetet. I denne boka har jeg fulgt denne praksisen. Tegn som er spesielle for tyrkisk er: C uttales [dʒ], som j i det engelske juice. Cem uttales altså «Djem». Ç uttales [tʃ], som ch i det engelske church. Çelebi uttales altså «Tsjelebi». Ğ uttales ikke på Istanbul-tyrkisk, men forlenger den forutgående vokal. I (i uten prikk, også når bokstaven er liten) kan beskrives som en urundet, bakre U. İ (i med prikk, også når bokstaven er stor) uttales som norsk i. Ş uttales [ʃ], som sj i sjø. O uttales som en norsk å. Ö uttales som norsk ø. U uttales som en norsk o. Ü uttales som en norsk u. Y uttales som en konsonant, altså som i i det norske hei. Süleyman uttales altså «Suleiman». Siden boka ikke er myntet på spesialister, har jeg likevel brukt norsk stavemåte der ordet finnes i vanlige norske ordbøker (Språkrådets bokmålsordbok og Det norske akademis ordbok) eller i Store norske leksikon. Jeg skriver altså fatwa og pasja slik de skrives på norsk, men vakıf og ağa slik de skrives på moderne tyrkisk. Forord 13


Innledning

Da den febersjuke og sure russiske tsar Nikolaj 1 lanserte uttrykket «Europas sjuke mann» i et møte med den britiske utsendingen til St. Petersburg i januar 1853, var Det osmanske riket preget av nedgangs­ tider. Den negative betegnelsen ble brukt for alt det var verdt i e­ uropeiske hovedsteder og har ridd tyrkerne som en mare siden den tid. For mange symboliserer Det osmanske riket despotisme, over­ virile sultaner og nakne eller halvnakne haremskvinner, ville muslimske k ­ rigere til hest for å plyndre og utvide rikets territorium og feite guvernører som utbytter og plager sine undersåtter. Bildet er langt mer nyansert enn som så. Hvorfor er Det osmanske rikets historie så viktig for oss i dag? Først og fremst fordi det er umulig å forstå europeisk historie fullt ut uten å kjenne til den nærmeste naboen, Det osmanske riket, og det som skjedde der mellom det 14. og det 20. århundre. Historien om Det osmanske riket viser også hvordan en verdensmakt vokser og faller. Det var et av de mektigste og lengstvarende imperier i verdenshistorien. Den islamskledede supermakten styrte over store deler av Midtøsten, Nord-Afrika og Øst-Europa, med en sultan som hadde absolutt religiøs, militær og politisk autoritet over sine undersåtter. Det osmanske riket var en del av Europa, men slik så ikke europeerne på det. Synet på osmanene og Det osmanske riket har fremdeles en skremmende aktualitet i dag. Stikkord er islamofobi, fremmedhat og stigmatisering. Den gang dreide det seg om «vi og de andre» i likhet med i dag. Det osmanske rikets fall for rundt ett hundre år siden forklarer i tillegg mye av situasjonen i Midtøsten i dag, men også på Balkan. F ­ rankrike og Storbritannia delte Midtøsten mellom seg med ­tilfeldige grenser som ikke 14 Innledning


tok hensyn til stammetilhørighet, etnisitet eller ­religion. Det som skjer i land som Egypt, Syria, Irak, Israel, Palestina og Egypt har sitt utspring i traktater og overenskomster som ofte gikk over hodet på den lokale befolkningen. Arven etter osmanene hviler også over Balkan, på godt og vondt. Som jeg vil vise i boka, var det slett ikke alltid like ille å være under det som grekere og kyprioter kaller «det tyrkiske åket». Her har ultranasjonalistisk historieskriving vært med på å holde konfliktene i live helt fram til i dag. Bosnia- og Kosovokrigen på 1990-tallet var også til en stor grad en konsekvens av at det oppsto et vakuum da landene på Balkan ble uavhengige fra Istanbul. Ikke minst ser man dette når det gjelder konflikter mellom kristne og muslimer i det urolige sørøst­ europeiske hjørnet. I dag er Det osmanske rikets historie blitt ytterligere aktualisert fordi Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan fører en politikk som mange betegner som nyosmanisme. Dette vil jeg komme tilbake til i epilogen.

Kildematerialet Det fins et utall av kilder om Det osmanske riket. Mye er bra, men mye er også ensidig, spesielt det som ble skrevet under osmanertida. Forholdet til sultanene i Istanbul var et av de viktigste temaene i europeisk samfunnsdebatt i flere hundre år. Bare på 1500-tallet ble det utgitt flere hundre bøker, pamfletter og artikler om tyrkerne i Europa. Det meste som ble skrevet, var negativt. Reisebeskrivelser fra europeiske besøkende og midlertidig fast­ boende, diplomatiske rapporter fra europeiske utsendinger til Det osmanske riket, rapporter fra handelsmenn, beretninger fra løslatte fanger og vitenskapelige artikler fra forskere, er viktig kildemateriale. Særlig har reisebeskrivelsene fått mye oppmerksomhet. De er verdifulle kilder, men også i mange tilfeller tvilsomme. Forfatterne var ofte forut­ inntatte. Enkelte ganger viste de at de var positivt overrasket, mens de andre ganger var preget av det den palestinsk-amerikanske f­ orfatteren og litteraturhistorikeren Edward Said3 kaller et orientalistisk syn. Mange av disse beretningene er fra misjonærer og pilegrimer som dro til Det hellige land. Her er religion og hellige steder i fokus, noe som gjør en del av disse skildringene mindre interessante i et historisk perspektiv. Innledning 15


Diplomatiske rapporter er viktige, men har sine begrensinger fordi diplomatene sendte dem til en hjemlig utenrikstjeneste som forventet full lojalitet. Dessuten ønsket mange å vise seg som «de flinkeste i klassen». Slike rapporter kunne også fungere som en jobbsøknad for videre avansement hvis de var «riktig» skrevet. En slik tekst er naturligvis lite overbevisende som kilde. Et stort analytisk problem er at mange reisende og historikere hadde en sterk tendens til å generalisere. Det var heller ikke uvanlig å skrive av hverandres tekster. Et godt eksempel på dette er Richard Knolles, som i 1603 utga den første historiske beskrivelsen av Det osmanske riket, The Generall Historie of the Turkes. Boka kom i stadig nye opplag og ble ofte gjenbrukt i andre historiske verker, hvor misforståelser og feil ble gjentatt. Ett problem var at Knolles aldri hadde vært i de osmanske områdene, et annet at denne boka ble skrevet fra et kristent synspunkt; til de kristne og for de kristne. Forskere har funnet og finner nytt kildemateriale i europeiske arkiver, for eksempel i Venezia og Genova, middelalderske bystater som samarbeidet og konkurrerte med osmanene. Mye spennende stoff befinner seg også i arkiver i storbyer som Paris, London, Jerusalem, Wien og Sarajevo. Det fins enormt mye dokumentasjon i osmanske arkiver som det åpnes stadig flere av. Osmanene var svært nøyaktige med å føre protokoller og referater, både i rettssystemet og ikke minst i skattevesenet. Over hele riket ble det ført nøye fortegnelser over innbyggerne og hva de betalte av skatt. Kontoret til den øverste religiøse lederen i Istanbul (şeyhülislam) oppbevarte CV-er fra dem som jobbet ved religiøse kontorer og i rettsapparatet. Disse viser blant annet at det ikke sto så dårlig til med utdanningsnivået blant osmanske byråkrater som tidligere historikere har hevdet4. Rettsprotokoller som er blitt bevart, har vært med på å nyansere synet på at rettssystemet alltid tilgodeså muslimene. Ett eksempel er forsk­ningen til den greskkypriotiske historikeren Marios Hadjianastasis. Han har blant annet gått gjennom rettsprotokollene fra Nikosia under osmanertida, der det kommer fram at det slett ikke var uvanlig at en dom gikk i favør av en kristen. Historier om veldedige stiftelser vakıf (flertall evkaf) og ordrer fra sultanen (ferman) er også viktig kildemateriale. 16 Innledning


Flere sultaner hadde egne hoffhistorikere (şehnameci). Noe av det viktigste de gjorde var å legitimere sine herskeres styre og rose deres dyktighet og kvaliteter. Mehmet Raşit Efendi var religiøs lærd og hoffkronikør fra 1714 til 1723, og han har etterlatt seg viktig kildemateriale, blant annet et regnskap som viste at den osmanske staten i 1720 for første gang på flere år gikk med overskudd. De fleste av disse «hoffhistorikerne» hadde som oppgave å prise sultanen. Verdien av slike kilder vil derfor variere. Det er imidlertid bevart mye korrespondanse mellom sultanens palass og regionale og lokale ledere. Dette er verdifulle kilder. Det samme gjelder diplomatiske noter og annen brevveksling mellom Det osmanske riket og utenverdenen. Slike osmanske kilder er imidlertid heller ikke alltid like pålitelige. De fleste er skrevet med påholden penn, av hensyn til sultaner, storvesirer, vesirer og guvernører, men også for å fremme egne karrierer. De er naturligvis også preget av tida de er skrevet i. Den tyrkiske reisende og forfatteren Evliya Çelebi (1611–1683) har etterlatt seg et av de viktigste kildematerialene om hverdagslivet i Det osmanske riket på 1600-tallet. Hans ti-bindsverk Seyahatname (Reisebok) er en geografisk og kulturhistorisk beskrivelse av de fleste delene av Det osmanske rike og nabolandene. Verket ble først ferdigstilt i bokform i 2007. Et generelt metodisk problem er at mange av europeerne som besøkte og skrev fra Det osmanske riket ikke kunne osmansk-tyrkisk. Manglende språkkunnskap er også et hinder for en rekke forskere i dag, både tyrkiske og utenlandske. Osmansk ble skrevet med arabiske bokstaver før Mustafa Kemal (Atatürk) endret dette i 1928. Mangelen på historiske kvinnestemmer er påfallende. Ett av få unntak er den engelske ambassadørfrua lady Mary Wortley Montagu (1689–1762), som gjennom sine mange brev fra Istanbul viste en helt annen side av den osmanske kvinnekulturen enn det som ble forfektet av mannlige europeiske skribenter. Hennes The Turkish Embassy Letters ble utgitt i 1763, ett år etter at hun døde. Forsk­ning om kvinner og deres situasjon begynte først skikkelig etter 1970. Arkivmateriale forteller en del om overklassekvinner, men man vet ikke så mye om livet til vanlige kvinner, det være seg muslimske, kristne eller jødiske5. Mesteparten av kvinnematerialet befinner seg i rettsprotokoller. Innledning 17


De osmanske sultanene 1299–1326

Osman 1

1326–1360

Orhan

1360–1389

Murat 1

1389–1402

Bayezit 1

1413–1421

Mehmet 1

1421–1444 og 1446–1451

Murat 2

1444–1446 og 1451–1481

Mehmet 2

1481–1512

Bayezit 2

1512–1520

Selim 1

1520–1566

Süleyman 1

1566–1574

Selim 2

1574–1595

Murat 3

1595–1603

Mehmet 3

1603–1617

Ahmet 1

1617–1618 og 1622–1623

Mustafa 1

1618–1622

Osman 2

1623–1640

Murat 4

1640–1648

İbrahim

1648–1687

Mehmet 4

1687–1691

Süleyman 2

1691–1695

Ahmet 2

1695–1703

Mustafa 2

1703–1730

Ahmet 3

1730–1754

Mahmut 1

1754–1757

Osman 3

1757–1774

Mustafa 3

1774–1789

Abdülhamit 1

1789–1807

Selim 3

1807–1808

Mustafa 4

1808–1839

Mahmut 2

1839–1861

Abdülmecit 1

1861–1876

Abdülaziz

1876

Murat 5

1876–1909

Abdülhamit 2

1909–1918

Mehmet 5 Reşat

1918–1922

Mehmet 6 Vahdettin


Fremdeles er det mye å oppdage i arkivene. De siste tiåra har forsk­ ningen rundt Det osmanske riket tatt seg kraftig opp i Tyrkia og utenfor landets grenser. Nye kilder kommer stadig til, noe som endrer både noen av narrativene og en del av tolkningene. Men slik er det jo. Som den russiske forfatteren Leo Tolstoj skrev: «Historie ville vært fantastisk – om bare alt hadde vært sant.» Vi vil naturligvis aldri få vite den fulle og hele sannhet om Det osmanske rikets historie, men det er viktig å få med så mange stemmer og så mange nyanser som mulig. I denne boka prøver jeg å modifisere det vestlige synet på osmanerriket og europeeres oppfatning av tyrkerne. Det er vesentlig å vise hva den orientalistiske tilnærmingen sto for, men samtidig er det helt avgjørende å få fram hvordan nyere forsk­ning er med på å knuse stereotypier og myter. Ikke minst gjelder det sultanens harem, som blir beskrevet i kapittel 11.

Opprinnelsen Andre uka i september hvert år er det fest i den lille tyrkiske byen Söğüt, med 20 000 innbyggere, 22 mil sørøst for Istanbul. Festen har vært avholdt i mer enn sju hundre år og hedrer minnet om herskeren Ertuğrul, faren til Det osmanske rikets grunnlegger, Osman. Ertuğrul som ble født rundt 1198 og døde i 1281, ligger gravlagt i et mausoleum i en liten park i byen. Tyrkiske dignitærer deltar under festivalen, ofte president eller statsminister. Det var sultan Abdülhamit 2 som på slutten av 1800-tallet bygde mausoleet i Söğüt. Det osmanske riket var i forfall, og sultanen i Istanbul trengte å gi sine undersåtter noen vitamininnsprøytninger. Hva var vel bedre enn å rette fokus mot de ærefulle erobringene til rikets opphavsmann? Opprinnelsen til det osmanske dynastiet er omgitt av mystikk. Det man vet, er at osmanene tilhørte kayi-stammen, som var en del av en av de største tyrkiske stammeføderasjonene, omtalt som oghuz (stamme). Som de fleste andre tyrkiske stammene hadde den sin opprinnelse i regionen Ural-Altaj i Sentral-Asia. På 700- 800-tallet begynte mange oghuz-tyrkere å migrere vestover for å søke etter nye beiteområder, for å unnslippe mongolske invasjoner og erobringer, men også på grunn av interne stammerivaliseringer. De fleste konverterte etter hvert til islam. Islamske kilder omtaler dem som muslimske turkmenere. Innledning 19


Som nomader var oghuz-tyrkerne dyktige krigere som var eksperter i å skyte med pil og bue fra hesteryggen. De hadde stor mobilitet og var kjent for å være ytterst utholdende, med sterk sjøldisiplin og full lojalitet til sine ledere. Seldsjukkene, som var en av oghuz-stammene, var de første steppe­ nomadene som kjempet seg inn på anatolisk territorium, i dagens ­Tyrkia. Slaget ved Manzikert i det østlige Tyrkia i 1071 var bane­brytende for ekspansjonen i Anatolia. Der led den bysantinske hæren til keiser Romanos IV Diogenes et knusende nederlag. Keiseren ble tatt til fange, og bysantinerne, med hovedstad i Konstantinopel, kom seg aldri etter dette nederlaget. De hadde mistet mesteparten av Anatolia, den tettest befolkede delen av riket. Drøye ett hundre år seinere dukket kayi-stammen, de seinere osmanene, opp i historien gjennom Ertuğrul. Han hersket over et lite fyrste­dømme kalt Bitynia. Det skulle spre seg til Balkan, Midtøsten og Nord-Afrika. Inntil slutten av det forrige århundret var det en relativt gjengs oppfatning blant forskere om at osmanene stammet fra eller hadde nær tilknytning til seldsjukkene og at de hadde fått sin makt gjennom dem. Dette er en teori som nå er forlatt. Anatolia ble nemlig invadert av mongolene i åra mellom 1249 og 1243, og seldsjukkene ble underlagt det mongolske ilkhanatet6. Hvordan Ertuğrul fikk kontroll over Bitynia­ området, er forskerne usikre på. Med Ertuğruls sønn Osman startet drømmen om det osmanske imperiet.

20 Innledning



Osman og hans hoff.


Kapittel 1

Osmans drøm

Svært mange nasjoner og folkeslag har en opprinnelsesmyte. Her er den osmanske: Som ung mann var Osman forelsket i Malhun, datteren til den religiøse lederen sjeik Edebali. Flere forsøk på å få sjeikens samtykke til giftermål hadde mislykkes, inntil Osman en natt overnattet hos sjeiken og familien hans. Der har Osman en merkelig drøm:7 En fullmåne står opp fra brystet til Edebali og fortsetter sin ferd til hans eget bryst. Så vokser et tre ut av navlen hans. Trekronen reiser seg mot himmelen og dekker til slutt det meste av verden. I skyggen av månen, som nå er blitt halv, kan han se fjellkjeder under treet, og han kjenner dem igjen som Kaukasusfjellene, Atlasfjellene, Taurusfjellene og Balkanfjellene. Fra bunnen av disse fjellene springer elvene Eufrat, Tigris, Nilen og Donau fram. Mennesker drikker av vannet og vanner markene sine. Ett tusen nattergaler synger. Plutselig kommer en vind og vender de krumsabelliknende bladene på treet mot en rekke av verdens byer, først og fremst Konstantinopel, hovedstaden i det mektige bysantinske riket. Byen, som befinner seg mellom to verdensdeler og to hav, ser ut som en diamant der den ligger mellom to smaragder og to safirer. Den former seg som det mest verdifulle smykket man kan tenke seg. Da Osman var i ferd med å våkne, er smykket blitt til en ring som han setter på fingeren.

Er det rart Edebali ga sitt samtykke til giftermålet etter en slik drøm? Den ga jo et frampek om at Osman ville bli verdenshersker. Og Osman Osmans drøm 23


hadde fått større legitimitet som hersker fordi han hadde gått i allianse med en religiøs autoritet. Drømmen ble første gang nevnt mot slutten av 1400-tallet, mer enn 150 år etter Osmans død. Det var nok fordi de osmanske herskerne trengte å vise til en opprinnelsesmyte som kunne forsvare deres verdslige og hellige autoritet og rettferdiggjøre deres erobringer, som det ble stadig flere av. Mange mener også at «drømmen» var inspirert av den bibelske Josef, sønn av Jakob, som i en drøm så tolv kornaks, ett for hver av Jakobs sønner. Da de andre kornaksene bøyde seg for hans, forsto Josef at han ville bli den mektige i familien. Men hvem var så Osman? Vi vet ikke mye om ham. Han ble født i Söğüt i Anatolia i 1258 og døde i Bursa, drøye tolv mil unna, i 1324 eller 1326. Han var trolig gift med to kvinner, Malhun og Rabia Bala. Til sammen skal han ha fått åtte barn med de to; en datter og sju sønner. Det eneste håndfaste beviset for at han har levd, er en mynt der det står «preget av Osman, sønn av Ertuğrul»8.

Denne mynten ble preget i Osmans 1s tid og er det eneste som står igjen etter Det osmanske rikets grunnlegger.

Som sine nomadiske forfedre fra steppene i Sentral-Asia vokste han trolig opp på hesteryggen og fikk krigerferdighetene sine inn med morsmelka. Han overtok makta etter sin far Ertuğrul i 1299. Da styrte Osman bare over deler av det lille fyrstedømmet Bitynia, men han skulle raskt utvide sitt territorium. Han satte hovedsakelig støtet inn nord- og nordvestover, mot områder som lå under Det bysantinske riket. Mot øst og sør beveget han seg lite. Flere forskere mener at dette var et tegn på strategisk tenking; han ville slåss mot dem som var ­svakest. Både han og sønnen Orhan holdt seg også unna godt befestede bysantiske byer og forsvarsverk. 24 En kort introduksjon til Det osmanske riket


Det første slaget som omtales i forbindelse med Osman sto på ei slette øst for byen Nikomedeia (i dag Izmit) i juli 1302. Osmans menn knuste hærstyrkene til den bysantinske kommandanten Georg Mouzalon. Dette var starten på den osmanske erobringen av det bysantinske Anatolia.

Hellige krigere? Som nomader var osmanene opplært til å gjennomføre raid for å stjele, plyndre og ta slaver. Dette hørte med til dagens orden under Osmans far Ertuğrul. Men Osman gikk altså litt lenger; han ville erobre land. Motivasjonen for denne erobringen har vært drøftet av forskere i flere hundre år. Inntil for noen tiår siden var gjengs oppfatning at det var religionen som drev osmanene; de var hellige krigere i islams navn. Det faktum at Ertuğrul og Osman og flere andre sultaner ble omtalt med tittelen gazi ble brukt som bekreftelse på denne påstanden. Gazi betyr nemlig hellig kriger både på tyrkisk og arabisk, synonymt med det for oss mer kjente ordet mujahid. Men gazi henviser også til en som raider eller deltar i en militær ekspedisjon, uten at det først og fremst dreier seg om noe religiøst. Det var den østerrikske historikeren Paul Wittek som i 1938 kom med sin «gazi-tese», for én gang for alle å fastslå at osmanene var hellige krigere. Den amerikanske historikeren Rudi Lindner var den første til slå hull i disse tesene i 1983, fulgt opp av sin tyrkiske kollega Cemal Kadafar i 1995 og Heath Lowry, amerikansk historiker, i 2005. Men det er ikke gitt at den ene eller den andre har helt entydig rett. «Målet deres var først og fremst å plyndre og å ta slaver og annet krigsbytte», skriver Lowry i boka The Nature of the Early Ottoman State. I samme avsnitt skriver han at mange av krigerne «ikke engang var muslimer»9. Og her er vi ved sakens kjerne: Som de fleste krigere, både i fortid og nåtid, hadde osmanene alliansepartnere. De fleste fant de hos bysantinere som var i konflikt med de bysantinske herskerne i Konstantinopel eller som tenkte på egen rikdom eller kanskje simpelthen på overlevelse. For keiseren i Konstantinopel sto svakt, det visste de fleste. Mange av soldatene som kjempet på Osmans og seinere sultaners side, var leiesoldater, og blant disse var det ikke bare grekere. Armenere Osmans drøm 25


De første erobringene. S VA R T E H AV E T

D E T BYS A N T I N S K E R I K E T Konstantinopel Nikomedeia

M A R M A R A H AV E T Nikea

Bursa Söğüt

TURKMENSKE FYRSTEDØMMER Fyrstedømmet som Osman overtok Fyrstedømmet under Osman i 1324

utgjorde en viktig gruppe. Det gjorde også katalanere fra den iberiske halvøya som hadde erfaring fra krigene mot maurerne. Splitt og hersk og foren og hersk synes å ha vært to av Osmans mantraer. Sønnen Orhan fortsatte der faren slapp.

26 En kort introduksjon til Det osmanske riket


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.