Forord

Det osmanske riket var med på å dominere Europa i seks hundre år. Likevel har det fått relativt liten plass i europeisk historieskriving. Dette er den første boka på norsk om Det osmanske rikets historie. Boka er todelt. Den første delen tar for seg kronologien fra rikets spede begynnelse på 1200-tallet til oppløsningen etter første verdenskrig. Den andre delen, som starter med kapittel 10, er tematisk.

Slik osmansk historie er blitt presentert i Vesten, har den som oftest vært preget av en subjektiv, sneversynt og orientalistisk holdning. Jeg har så godt jeg kan prøvd å ikke gå i slike feller.

Begrepsbruken er komplisert i ei slik bok. Hvordan skal man for eksempel forstå ordet tyrker? I Vesten ble det brukt nedsettende, i Det osmanske riket var en tyrker stort sett definert som en fattig bonde fra Anatolia. Jeg har som de fleste andre historikere valgt å bruke osmaner om innbyggerne i riket, det være seg muslimer, kristne eller jøder. Innimellom bruker jeg tyrker for å skille mellom folkegruppene. Det er også naturlig å referere til tyrkere når man snakker om ungtyrkernes styre på begynnelsen av 1900-tallet.

Når jeg bruker ordet turkmener, refererer jeg til stammene som opprinnelig kom fra Sentral-Asia og som etter hvert slo seg ned i Anatolia, regionen som i dag er den asiatiske delen av Tyrkia.

Bruken av navnene Istanbul og Konstantinopel er også problematisk. Egentlig ble ikke Istanbul vedtatt brukt som byens navn før i 1930, åtte år etter at det osmanske sultanatet var blitt oppløst. Vestlige forfattere, handelsmenn, reisende og fastboende brukte det opprinnelig greske navnet Konstantinopel1. For osmanene og andre ikke-europeere het byen som oftest Konstantiniyye. Istanbul var bare gamlebyen. Sultan Abdülhamit 1 og

sønnen Selim 3 preget mynter som bar navnet Istanbul, men etterfølgerne gikk tilbake til Konstantiniyye. Bortsett fra grekere, kyprioter og en del andre ortodokse bruker de fleste Istanbul om hovedstaden i Det osmanske riket etter erobringen i 1453. Det gjelder også de fleste historikere. En av grunnene er at de fleste tyrkere oppfatter det som fornærmende og nedlatende om man bruker Konstantinopel i en osmansk sammenheng. Dette har ikke minst med striden mellom tyrkere og grekere å gjøre.

Historikeren Jem Duducu spør hvorfor osmanene skulle endre navnet når erobringen av Konstantinopel var muslimenes drøm fra profeten Muhammeds tid. Der har han definitivt et poeng.

I boka bruker jeg begrepene osmansk og osmaner, ikke ottomansk og ottomaner. Det er fordi de sistnevnte begrepene er en anglifisering. Osman ble nemlig transkribert Othman på arkaisk engelsk.

Som offisielt navn ble Tyrkia først tatt i bruk da Mustafa Kemal, seinere Atatürk, etablerte den tyrkiske staten 29. oktober 1923. Men europeiske land brukte stort sett navnet for å beskrive Det osmanske riket gjennom det meste av rikets historie. Navnet ble på middelalderlatinsk kalt Turchia.

I boka bruker jeg for det meste betegnelsen arabere når jeg skriver om den delen av Midtøsten som ikke omfatter Persia. Det er helt vanlig, men forskningsmessig problematisk. I perioden fra den osmanske erobringen av Syria, Palestina og Egypt i 1516 og 1517 fram til 1800-tallet viste ordet araber stort sett til en nomade eller en nordafrikaner2. En arabisk identitet eksisterte ikke den gang, det var religionen som var identitetsmarkør.

Begrepet Midtøsten er også relativt nytt, først brukt på begynnelsen av 1900-tallet. For en osmaner hadde det ingen mening. Osmansk (lisan-ı Osmani,) var en variant av det tyrkiske språket som hovedsakelig ble brukt av utdannede medlemmer av den osmanske herskerklassen. I tillegg til tyrkisk syntaks og leksikon (ordstammer og avledningsformer) lånte osmansk i stor utstrekning fra persisk og arabisk. Osmansk ble i all hovedsak skrevet med det osmansk-tyrkiske alfabetet, en variant av det persisk-arabiske alfabetet. Etter rikets fall og opprettelsen av Republikken Tyrkia i 1923, ble det osmansk-tyrkiske alfabetet offisielt erstattet av en spesielt tilpasset variant av det latinske alfabetet (i 1928), og under språkreformene på 1930-tallet ble mange ord av arabisk og persisk opprinnelse byttet ut med eldre tyrkiske ord og neologismer.

Moderne tyrkisk er derfor en historisk fortsettelse av osmansk-tyrkisk. Ettersom forskning på osmanske primærkilder forutsetter kunnskap om tyrkisk språk, er det vanlig blant spesialister på osmansk historie å skrive osmanske ord og egennavn med det moderne tyrkiske alfabetet. I denne boka har jeg fulgt denne praksisen.

Tegn som er spesielle for tyrkisk er:

C uttales [dʒ], som j i det engelske juice. Cem uttales altså «Djem».

Ç uttales [tʃ], som ch i det engelske church. Çelebi uttales altså «Tsjelebi».

Ğ uttales ikke på Istanbul-tyrkisk, men forlenger den forutgående vokal.

I (i uten prikk, også når bokstaven er liten) kan beskrives som en urundet, bakre U.

İ (i med prikk, også når bokstaven er stor) uttales som norsk i.

Ş uttales [ʃ], som sj i sjø.

O uttales som en norsk å.

Ö uttales som norsk ø.

U uttales som en norsk o.

Ü uttales som en norsk u.

Y uttales som en konsonant, altså som i i det norske hei. Süleyman uttales altså «Suleiman».

Siden boka ikke er myntet på spesialister, har jeg likevel brukt norsk stavemåte der ordet finnes i vanlige norske ordbøker (Språkrådets bokmålsordbok og Det norske akademis ordbok) eller i Store norske leksikon. Jeg skriver altså fatwa og pasja slik de skrives på norsk, men vakıf og ağa slik de skrives på moderne tyrkisk.