Opprinnelsen

Fremdeles er det mye å oppdage i arkivene. De siste tiåra har forskningen rundt Det osmanske riket tatt seg kraftig opp i Tyrkia og utenfor landets grenser. Nye kilder kommer stadig til, noe som endrer både noen av narrativene og en del av tolkningene. Men slik er det jo.

Som den russiske forfatteren Leo Tolstoj skrev:

«Historie ville vært fantastisk – om bare alt hadde vært sant.»

Vi vil naturligvis aldri få vite den fulle og hele sannhet om Det osmanske rikets historie, men det er viktig å få med så mange stemmer og så mange nyanser som mulig. I denne boka prøver jeg å modifisere det vestlige synet på osmanerriket og europeeres oppfatning av tyrkerne. Det er vesentlig å vise hva den orientalistiske tilnærmingen sto for, men samtidig er det helt avgjørende å få fram hvordan nyere forskning er med på å knuse stereotypier og myter. Ikke minst gjelder det sultanens harem, som blir beskrevet i kapittel 11.

Opprinnelsen

Andre uka i september hvert år er det fest i den lille tyrkiske byen Söğüt, med 20 000 innbyggere, 22 mil sørøst for Istanbul. Festen har vært avholdt i mer enn sju hundre år og hedrer minnet om herskeren Ertuğrul, faren til Det osmanske rikets grunnlegger, Osman. Ertuğrul som ble født rundt 1198 og døde i 1281, ligger gravlagt i et mausoleum i en liten park i byen. Tyrkiske dignitærer deltar under festivalen, ofte president eller statsminister.

Det var sultan Abdülhamit 2 som på slutten av 1800-tallet bygde mausoleet i Söğüt. Det osmanske riket var i forfall, og sultanen i Istanbul trengte å gi sine undersåtter noen vitamininnsprøytninger. Hva var vel bedre enn å rette fokus mot de ærefulle erobringene til rikets opphavsmann?

Opprinnelsen til det osmanske dynastiet er omgitt av mystikk. Det man vet, er at osmanene tilhørte kayi-stammen, som var en del av en av de største tyrkiske stammeføderasjonene, omtalt som oghuz (stamme). Som de fleste andre tyrkiske stammene hadde den sin opprinnelse i regionen Ural-Altaj i Sentral-Asia. På 700- 800-tallet begynte mange oghuz-tyrkere å migrere vestover for å søke etter nye beiteområder, for å unnslippe mongolske invasjoner og erobringer, men også på grunn av interne stammerivaliseringer. De fleste konverterte etter hvert til islam. Islamske kilder omtaler dem som muslimske turkmenere.

Som nomader var oghuz-tyrkerne dyktige krigere som var eksperter i å skyte med pil og bue fra hesteryggen. De hadde stor mobilitet og var kjent for å være ytterst utholdende, med sterk sjøldisiplin og full lojalitet til sine ledere.

Seldsjukkene, som var en av oghuz-stammene, var de første steppenomadene som kjempet seg inn på anatolisk territorium, i dagens Tyrkia. Slaget ved Manzikert i det østlige Tyrkia i 1071 var banebrytende for ekspansjonen i Anatolia. Der led den bysantinske hæren til keiser Romanos IV Diogenes et knusende nederlag. Keiseren ble tatt til fange, og bysantinerne, med hovedstad i Konstantinopel, kom seg aldri etter dette nederlaget. De hadde mistet mesteparten av Anatolia, den tettest befolkede delen av riket.

Drøye ett hundre år seinere dukket kayi-stammen, de seinere osmanene, opp i historien gjennom Ertuğrul. Han hersket over et lite fyrstedømme kalt Bitynia. Det skulle spre seg til Balkan, Midtøsten og Nord-Afrika.

Inntil slutten av det forrige århundret var det en relativt gjengs oppfatning blant forskere om at osmanene stammet fra eller hadde nær tilknytning til seldsjukkene og at de hadde fått sin makt gjennom dem. Dette er en teori som nå er forlatt. Anatolia ble nemlig invadert av mongolene i åra mellom 1249 og 1243, og seldsjukkene ble underlagt det mongolske ilkhanatet6. Hvordan Ertuğrul fikk kontroll over Bityniaområdet, er forskerne usikre på.

Med Ertuğruls sønn Osman startet drømmen om det osmanske imperiet.

Osman og hans hoff.