Osmans drøm

Kapittel 1 Osmans drøm

Svært mange nasjoner og folkeslag har en opprinnelsesmyte. Her er den osmanske:

Som ung mann var Osman forelsket i Malhun, datteren til den religiøse lederen sjeik Edebali. Flere forsøk på å få sjeikens samtykke til giftermål hadde mislykkes, inntil Osman en natt overnattet hos sjeiken og familien hans.

Der har Osman en merkelig drøm:7

En fullmåne står opp fra brystet til Edebali og fortsetter sin ferd til hans eget bryst. Så vokser et tre ut av navlen hans. Trekronen reiser seg mot himmelen og dekker til slutt det meste av verden. I skyggen av månen, som nå er blitt halv, kan han se fjellkjeder under treet, og han kjenner dem igjen som Kaukasusfjellene, Atlasfjellene, Taurusfjellene og Balkanfjellene. Fra bunnen av disse fjellene springer elvene Eufrat, Tigris, Nilen og Donau fram. Mennesker drikker av vannet og vanner markene sine. Ett tusen nattergaler synger.

Plutselig kommer en vind og vender de krumsabelliknende bladene på treet mot en rekke av verdens byer, først og fremst Konstantinopel, hovedstaden i det mektige bysantinske riket. Byen, som befinner seg mellom to verdensdeler og to hav, ser ut som en diamant der den ligger mellom to smaragder og to safirer. Den former seg som det mest verdifulle smykket man kan tenke seg.

Da Osman var i ferd med å våkne, er smykket blitt til en ring som han setter på fingeren.

Er det rart Edebali ga sitt samtykke til giftermålet etter en slik drøm? Den ga jo et frampek om at Osman ville bli verdenshersker. Og Osman

hadde fått større legitimitet som hersker fordi han hadde gått i allianse med en religiøs autoritet.

Drømmen ble første gang nevnt mot slutten av 1400-tallet, mer enn 150 år etter Osmans død. Det var nok fordi de osmanske herskerne trengte å vise til en opprinnelsesmyte som kunne forsvare deres verdslige og hellige autoritet og rettferdiggjøre deres erobringer, som det ble stadig flere av. Mange mener også at «drømmen» var inspirert av den bibelske Josef, sønn av Jakob, som i en drøm så tolv kornaks, ett for hver av Jakobs sønner. Da de andre kornaksene bøyde seg for hans, forsto Josef at han ville bli den mektige i familien.

Men hvem var så Osman?

Vi vet ikke mye om ham. Han ble født i Söğüt i Anatolia i 1258 og døde i Bursa, drøye tolv mil unna, i 1324 eller 1326. Han var trolig gift med to kvinner, Malhun og Rabia Bala. Til sammen skal han ha fått åtte barn med de to; en datter og sju sønner. Det eneste håndfaste beviset for at han har levd, er en mynt der det står «preget av Osman, sønn av Ertuğrul»8 .

Denne mynten ble preget i Osmans 1s tid og er det eneste som står igjen etter Det osmanske rikets grunnlegger.

Som sine nomadiske forfedre fra steppene i Sentral-Asia vokste han trolig opp på hesteryggen og fikk krigerferdighetene sine inn med morsmelka. Han overtok makta etter sin far Ertuğrul i 1299. Da styrte Osman bare over deler av det lille fyrstedømmet Bitynia, men han skulle raskt utvide sitt territorium. Han satte hovedsakelig støtet inn nord- og nordvestover, mot områder som lå under Det bysantinske riket. Mot øst og sør beveget han seg lite. Flere forskere mener at dette var et tegn på strategisk tenking; han ville slåss mot dem som var svakest. Både han og sønnen Orhan holdt seg også unna godt befestede bysantiske byer og forsvarsverk.