Forord
Det osmanske riket var med på å dominere Europa i seks hundre år. Likevel har det fått relativt liten plass i europeisk historieskriving. Dette er den første boka på norsk om Det osmanske rikets historie. Boka er todelt. Den første delen tar for seg kronologien fra rikets spede begynnelse på 1200-tallet til oppløsningen etter første verdenskrig. Den andre delen, som starter med kapittel 10, er tematisk. Slik osmansk historie er blitt presentert i Vesten, har den som oftest vært preget av en subjektiv, sneversynt og orientalistisk holdning. Jeg har så godt jeg kan prøvd å ikke gå i slike feller. Begrepsbruken er komplisert i ei slik bok. Hvordan skal man for eksempel forstå ordet tyrker? I Vesten ble det brukt nedsettende, i Det osmanske riket var en tyrker stort sett definert som en fattig bonde fra Anatolia. Jeg har som de fleste andre historikere valgt å bruke osmaner om innbyggerne i riket, det være seg muslimer, kristne eller jøder. Innimellom bruker jeg tyrker for å skille mellom folkegruppene. Det er også naturlig å referere til tyrkere når man snakker om ungtyrkernes styre på begynnelsen av 1900-tallet. Når jeg bruker ordet turkmener, refererer jeg til stammene som opprinnelig kom fra Sentral-Asia og som etter hvert slo seg ned i Anatolia, regionen som i dag er den asiatiske delen av Tyrkia. Bruken av navnene Istanbul og Konstantinopel er også problematisk. Egentlig ble ikke Istanbul vedtatt brukt som byens navn før i 1930, åtte år etter at det osmanske sultanatet var blitt oppløst. Vestlige forfattere, handelsmenn, reisende og fastboende brukte det opprinnelig greske n avnet Konstantinopel1. For osmanene og andre ikke-europeere het byen som oftest Konstantiniyye. Istanbul var bare gamlebyen. Sultan Abdülhamit 1 og Forord 11
