Innledning
Vi kan ikke forandre historien, men vi kan og må rekonstruere den, for å løsrive den fra de positive og negative mytene som stadig skapes av den kollektive hukommelsen. En myte er ikke synonym med legende, løgn eller bedrag: det er snarere en omforming av det som skjedde basert på følelser, forventninger hos og rasjonalisering gjort av hovedpersonene selv og indirekte av vitner og reportere1.
Italias politiske historie fokuserer i større grad på politiske, økonomiske og sosiale forhold enn på kultur i tradisjonell forstand (litteratur, kunst, arkitektur osv.). Boken utdyper særlig utvalgte dikotomier eller tilsynelatende motsetninger som ligger til grunn for Italias politiske utvikling fra 476 til 1945. Den første er dikotomien mellom stat og nasjon, et motiv som går som en rød tråd gjennom hele boken. Det er legitimt å tro at Italia alltid har eksistert som nasjon, altså vært et fellesskap av individer som deler et felles historisk opphav (romertid) og en felles kulturarv. Likevel vil ingen bestride at landet i flere århundrer ikke eksisterte som en samlet politisk enhet. Det var frihetskampene på 1800-tallet som førte til at Italia ble én stat, en begivenhet som ble markert med en offisiell erklæring i parlamentet i Torino 17. mars 1861. Imidlertid tok det enda noen år før hele landet ble samlet innenfor sine «naturlige» grenser – altså fra Alpene til Sicilia med Roma inkludert. Siden den gang har regjeringer med ulik politisk farge arbeidet intenst, og med svært forskjellige strategier, for å sikre den italienske statens overlevelse. Spørsmål som gjelder nasjonalfølelse, kollektiv identitet og folks opplevelse av å tilhøre én nasjon og én stat, er av et annet slag. De henger ikke sammen med oppbyggingen av statlige institusjoner etter 1861. De har sin særskilte historie, og de manifesterer seg med varierende intensitet hos ulike sosiale grupper til forskjellig tider – både før og etter Italias politiske samling. Derfor har det vært viktig for italienske politikere ikke bare å forsvare staten, men også å styrke og legitimere den overfor massene. Det vanskelige og ofte konfliktfylte forholdet mellom stat og nasjon har preget Italias historie og utgjør en del av grunnlaget for dagens politiske konflikter. For det andre rettes oppmerksomheten mot dikotomien mellom tradisjon og modernitet. Tradisjonen har sine røtter i den katolske kirkens innflytelse over landets utvikling, mens modernitetens inspirasjonskilde er både renessansen og påvirkningen fra utlandet (for eksempel den franske revolusjon). 1
Rusconi 2011: 195 (min oversettelse). Se bibliografien på slutten av boken.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 9
19.01.16 10.20