Forord
Ordet fenomenologi har bidratt til forvirring, likeså hva som menes med fenomenologisk metode. Denne boken er et forsøk på avklaringer knyttet til metoden. Det er ikke en filosofibok, men et forsøk på å forklare praktisk fenomenologisk metode. Den viktigste inspirasjonen er sosiologen Vilhelm Auberts bruk av metoden.
Lærebøkene i samfunnsvitenskapelig metode sidestiller ofte fenomenologien med en variant av kvalitativ metode. Ordet blir et påheng som lærere forventer å finne i en metodebok. Studenter, på sin side, skriver at de skal benytte en fenomenologisk tilnærming, selv om det de faktisk benytter, ikke er annet enn kvalitativ fremgangsmåte, som intervjuer og observasjon. Ofte skriver både studenter og ansatte om at de har benyttet intervjuer for å komme nærmere innpå intervjuobjektene. De fleste går ikke nærmere innpå ordet fenomenologi.
Påstanden i det følgende er at enten kan vi glemme ordet fenomenologi, eller så må vi vise at det ligger noe annet enn vanlig kvalitativ metode i det ofte refererte, men sjeldent avklarte begrepet fenomenologisk metode.
Jeg har forsøkt å gjøre denne boken så enkel som emnet gjør det mulig, med sosiologen C. Wright Mills ord i bakhodet: «How difficult and complex after all is my subject?» (Mills, 1959: 219). Fenomenologi kan være vanskelig nok og er en spesialgren innen filosofien. Den ser jeg – med få unntak – bort fra. En engasjert filosofisk fenomenolog vil få lite ut av denne boken, utover irritasjon. Jeg tar heller ikke stilling til utlegninger og kontroverser i kvalitativ og kvantitativ forskningsmetode.
Boken er disponert med fire kapitler: Først et innledningskapittel der jeg også ser på hva som er skrevet i andre fag- og lærebøker om
denne metoden. I kapittel to ser jeg på metodiske problemer. Her ser jeg også på noen historiske og praktiske sider ved fenomenologi og fenomenologisk metode. Kapittel tre har jeg kalt «De skjulte samfunn», en henspeiling på Vilhelm Auberts studie av Det skjulte samfunn. Her er hensikten å vise det fruktbare i Auberts fremgangsmåte, og kapittelet beskriver fremgangsmåter og illustrerer med eksempler.
Her drøftes fenomener som tristhet, lyd og helse. Kapittel fire utgjør en videre drøftelse, avrunding og konklusjon. Etter kapittel 2 og 3 har jeg lagt inn noen spørsmål som er ment som hjelp til å tenke over påstander og beskrivelser leseren har vært gjennom.
En takk til gode kolleger – ingen nevnt, ingen glemt – for diskusjoner og kritikk.
Oslo, april 2025, Pål Veiden
(1798–1857), som var den første som brukte betegnelsen positivisme. Senere har betegnelsen fått flere betydninger, men alle vil vektlegge klarhet, logikk og motstand mot spekulasjon og metafysikk.
Skillet mellom fenomenologiske og positivistiske retninger er ikke nytt, og det kan ha pedagogisk mening. Men det kan også få et liv så å si på egen hånd, som et slags dogme. Fenomenologien kan imidlertid vanskelig oppfattes som en mer vennlig og menneskenær variant, den kan til og med tolkes i motsatt retning. Eksempelet som trekkes frem, er Martin Heideggers (1889–1976) abstrakte utlegning av sin tenkning og dennes manglende avstand til totalitære bevegelser og tilstander. Dette er omdiskutert og blir bare kort kommentert senere i denne boken. Det er et poeng å skille fenomenologi fra hermeneutikk. Sistnevnte er en praktisk fortolkende metode som har sitt utspring i tekster. Som kjent blir tekster lest og fortolket forskjellig av forskjellige lesere. Dette kan gi forskjellige oppfatninger av verden og lede til vidt forskjellige politiske og sosiale standpunkt. Det klassiske eksempelet på vestlig hermeneutikk er fortolkningen av vår kulturs hellige skrifter, de bibelske bøker. Hermeneutikken vektlegger kultur og tradisjon, og viser til at mennesker nødvendigvis er en del av en kulturell og historisk helhet. Som påpekt av Dag Jenssen, har derimot fenomenologien en tendens til å se bort fra kultur og tradisjon og heller jakte på individenes nærmest ordløse erfaring, som han skriver (Jenssen, 2021: 108). Dette gjør bildet mer komplisert og uklart. En ordløs erfaring er vanskelig å meddele, men den er empirisk like relevant og virkelig som annen virkelighet. Det metodiske spørsmålet blir hvordan man klarer å fange, eller rettere, beskrive, denne erfaringen.
Et utgangspunkt
Samfunnsvitenskapen er et vidt felt, og det blir ikke smalere og mer presis av å kaste inn fenomenologien. Denne mangelen på presisjon er i seg selv intet argument da det finnes mye kvasi-klarhet i
samfunnsvitenskapene. Det finnes modeller som angivelig skal virke klargjørende og avgrensende, men som ofte – men ikke alltid – er uttrykk for avstand til den sosiale virkeligheten, hva man ellers måtte legge i det begrepet. En som har forøkt å avklare nytten av fenomenologi, er sosiologen Thomas Luckmann. Han skriver at hvis vi aksepterer det (marxistiske) aksiomet om at den menneskelige verden er skapt av mennesker, så er den beste metoden å benytte metodologisk individualisme, i tråd med Max Weber. Luckmann understreker at en viktig oppgave er å sikre at de objektive teoretiske tilnærmingene i samfunnsvitenskapen forblir subjektivt adekvate (Luckmann, 2008: 25). Her sier Luckmann mye på få linjer, og det fortjener en kommentar. Først det marxistiske standpunktet om at den menneskelige verden er menneskeskapt. Utgangspunktet er det som i andre sammenhenger er blitt kalt metodologisk ateisme: Vi må forutsette menneskelige handlinger bak samfunnslivet. Guddommelige forklaringer blir holdt utenom da vi ikke kan vite vitenskapelig at én eller flere guder eksisterer. Dette er ikke en verdivurdering, men en praktisk avklaring. Neste steg med Luckmann er like logisk: Metodologisk individualisme betyr å se etter forklaringer på lavest mulig nivå. Noen gjør noe. Strukturer og funksjoner har ingen forklaringskraft i seg selv. Ordet samfunnet er ingen forklaring, det er et slagord. Luckmanns poeng er å redde subjektiviteten som tema fra objektive samfunnsvitenskapelige begreper. Mennesket er intet objektivt vesen, det ville være en dårlig vits eller en tragedie. Det er subjektiviteten som både forutsetter og forklarer det menneskelige, men denne subjektiviteten kan studeres ut fra empiriske metoder og nøkterne begreper. Det er et argument for fenomenologi som metode: å hanskes med subjektivitet – det menneskelige – og forsøke å se dette uavhengig av hva vi måtte fylle fenomenene med. Den fenomenologiske metoden kan åpne noen dører, gi oss ny kunnskap, gi oss – som det gjerne heter – noe å tenke på, men den gir ikke nødvendigvis ny klarhet. Den kan endog gi mer uklarhet, ny usikkerhet. Dette er igjen intet argument for ikke å søke klarhet: Enhver masteroppgave