Innledning
Vi kan ikke forandre historien, men vi kan og må rekonstruere den, for å løsrive den fra de positive og negative mytene som stadig skapes av den kollektive hukommelsen. En myte er ikke synonym med legende, løgn eller bedrag: det er snarere en omforming av det som skjedde basert på følelser, forventninger hos og rasjonalisering gjort av hovedpersonene selv og indirekte av vitner og reportere1.
Italias politiske historie fokuserer i større grad på politiske, økonomiske og sosiale forhold enn på kultur i tradisjonell forstand (litteratur, kunst, arkitektur osv.). Boken utdyper særlig utvalgte dikotomier eller tilsynelatende motsetninger som ligger til grunn for Italias politiske utvikling fra 476 til 1945. Den første er dikotomien mellom stat og nasjon, et motiv som går som en rød tråd gjennom hele boken. Det er legitimt å tro at Italia alltid har eksistert som nasjon, altså vært et fellesskap av individer som deler et felles historisk opphav (romertid) og en felles kulturarv. Likevel vil ingen bestride at landet i flere århundrer ikke eksisterte som en samlet politisk enhet. Det var frihetskampene på 1800-tallet som førte til at Italia ble én stat, en begivenhet som ble markert med en offisiell erklæring i parlamentet i Torino 17. mars 1861. Imidlertid tok det enda noen år før hele landet ble samlet innenfor sine «naturlige» grenser – altså fra Alpene til Sicilia med Roma inkludert. Siden den gang har regjeringer med ulik politisk farge arbeidet intenst, og med svært forskjellige strategier, for å sikre den italienske statens overlevelse. Spørsmål som gjelder nasjonalfølelse, kollektiv identitet og folks opplevelse av å tilhøre én nasjon og én stat, er av et annet slag. De henger ikke sammen med oppbyggingen av statlige institusjoner etter 1861. De har sin særskilte historie, og de manifesterer seg med varierende intensitet hos ulike sosiale grupper til forskjellig tider – både før og etter Italias politiske samling. Derfor har det vært viktig for italienske politikere ikke bare å forsvare staten, men også å styrke og legitimere den overfor massene. Det vanskelige og ofte konfliktfylte forholdet mellom stat og nasjon har preget Italias historie og utgjør en del av grunnlaget for dagens politiske konflikter. For det andre rettes oppmerksomheten mot dikotomien mellom tradisjon og modernitet. Tradisjonen har sine røtter i den katolske kirkens innflytelse over landets utvikling, mens modernitetens inspirasjonskilde er både renessansen og påvirkningen fra utlandet (for eksempel den franske revolusjon). 1
Rusconi 2011: 195 (min oversettelse). Se bibliografien på slutten av boken.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 9
19.01.16 10.20
10 Innledning
Der mange andre europeiske land har fulgt en konsistent progresjon i retning modernitet, har Italia hatt vanskeligheter med å finne en balanse som én gang for alle har løst konflikten mellom konservative – eller til og med reaksjonære – tendenser på den ene siden, og iveren etter å følge nye og progressive idealer på den andre. Dette er paradoksalt i og med at en rekke fenomener vi forbinder med moderniteten, så dagens lys nettopp i Italia i renessansen. Blant disse er kapitalismens fødsel, maktsentralisering og oppbygging av den byråkratiske staten, den økende individualismen samt skepsisen til kirkens autoritet. For det tredje er jeg opptatt av å belyse dikotomien mellom massene og eliten. Dette skillet preget både renessansen og samlingsprosessen, og det skaper ennå i dag friksjon i det italienske demokratiske systemet. Jeg bruker begrepet «elite» i betydningen «den politiske klassen» – minoriteten som styrer, i motsetning til flertallet av befolkningen som blir styrt – etter definisjonen til Gaetano Mosca (1858–1941) og Vilfredo Pareto (1848–1923).2 Mosca og Pareto gjør også en viktig distinksjon mellom la classe politica (political class: den regjerende klasse med politisk makt) og la classe dirigente (ruling class: den herskende klasse med økonomisk makt). Elitens rolle i Italias historie er helt avgjørende for å kunne tolke landets politiske utvikling, og særlig dets unike vei til demokratiet i nyere tid. For det fjerde drøfter boken dikotomien mellom de formelle demokratiske prosessene og institusjonene og de autoritære tendensene – som ble spesielt synlige i forkant av det fascistiske regimet og under diktaturet. Denne dikotomien spiller fortsatt en rolle i italiensk politikk. Når fikk Italia et liberalt politisk system? Når ble det liberale systemet demokratisk? Hvordan fungerte demokratiet i landet før 1922? Hvilke indre årsaker, kanskje forankret i det liberale demokratiske systemets svakheter frem til 1922, banet vei for Mussolinis helt legale maktovertakelse? Skillet mellom de facto-demokrati og de jure-demokrati – altså mellom et system der velgerne reelt sett deltar og har innflytelse på landets politiske styre, og et system der demokratiets regler og institusjoner bare respekteres formelt –, er med på å forme utviklingen av det italienske samfunnet helt siden renessansen. Samtidig har vekslingen mellom formelle og reelle demokratiske instanser vært i konstant endring gjennom landets historie. I forlengelsen av dette vil jeg legge særlig vekt på Italias konstitusjonelle historie: Hvordan den demokratiske prosessen i den daglige politiske praksis er blitt påvirket – forsterket eller svekket – av både vellykkede og mislykkede konstitusjoner gjennom de siste 200 årene. Kan en forståelse av Italias politiske historie baseres på en lesning og fortolkning som tar utgangspunkt i studiet av de konstitusjonelle chartre som har blitt foreslått eller gjennomført? 2
Mosca 1884 og Pareto 1916. Se bibliografien på slutten av boken.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 10
19.01.16 10.20
11 Innledning
Italia er i denne sammenheng et interessant tilfelle innen konstitusjonell historie: fra Statuto Albertino kunngjort av kong Karl Albert av Savoy-Cari gnano i 1848 til Giuseppe Mazzinis grunnlov for Roma-republikken i 1849; fra Gabriele D’Annunzios Carta del Carnaro i 1919 til de mange forslagene om en revisjon av Statuto Albertino under fascismen; fra det såkalte Verona-programmet utarbeidet i 1943 under den siste fascistiske republikken til grunnloven som trådte i kraft i 1948, og som dagens italienske republikk er bygget på. Hvilke politiske tendenser kan man spore ved å studere utkastene som er blitt utarbeidet av ulike aktører, og hvordan er sammenhengen mellom konstitusjonelle dokumenter og politiske handlingsalternativer? Hvilke politiske holdninger blir fremherskende i det lange løp? Liberale eller autoritære? Demokratiske eller elitistiske? I min fremstilling vil jeg se nærmere på hvilke institusjonelle løsninger de viktigste grunnlovsdokumentene legger opp til – frem til 1945 – når det gjelder kongens rolle, statsministerens rolle, forholdet mellom utøvende og lovgivende makt, og parlamentets funksjoner. For perioden etter 1861 er det spesielt viktig å undersøke hvordan maktbalansen mellom de ulike politiske institusjonene er bygget opp, og hvordan den er blitt ivaretatt. Ettersom jeg har villet legge de ovennevnte prioriteringene til grunn for min fremstilling, har det vært en utfordring å avgrense boken kronologisk. Hvis man er opptatt av å undersøke dikotomien mellom stat og nasjon, eller mellom tradisjon og modernitet, fremstår det 19. århundret og særlig perioden etter 1861 som mest relevant. Er man derimot opptatt av å undersøke dikotomien mellom massene og eliten, eller mellom formelle demokratiske prosesser og institusjoner samt autoritære tendenser, blir fascismen den mest interessante historiske perioden. Fordi røttene til den italienske staten ligger i perioden før samlingen, har jeg valgt å inkludere tre kapitler om middelalderen, om renessansen og om perioden med utenlandsk dominans, frem til den franske revolusjon. Først vil jeg kort presentere de mange «Italia-er» som utviklet seg gjennom århundrene, og deretter mer utfyllende ta for meg «Italia» – i entall – gjennom de siste 200 årene. Kapitlene er uavhengige av hverandre og kan godt leses separat, slik at leseren kan gå direkte til temaet eller perioden han eller hun er mest interessert i. Likevel vil jeg ikke anbefale en slik fremgangsmåte, fordi kunnskap om fortiden er en forutsetning for å forstå nåtiden. Jeg vil heller ikke falle for fristelsen til å skildre Italia gjennom en beskrivelse av innbyggernes nasjonalkarakter eller identitet. Det sies og skrives altfor mye om hvordan italienere er. Historikeren Silvana Patriarca har skrevet en praktfull bok om hvordan italienere ser på seg selv og hvordan de blir sett på av andre.3 For et land som i over 1000 år har opplevd politisk 3
Patriarca 2010.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 11
19.01.16 10.20
er og
12 Innledning
fragmentering og stadig skiftende utenlandsk dominans og innflytelse, er imidlertid forsøket på å gi en enhetlig definisjon av folkets «karakter» helt meningsløst. Det finnes ikke folkekarakterer, men ulike individer som av geografiske eller historiske grunner kan ha felles erfaringer. La meg likevel peke på et forhold som til alle tider har vært med på å skape italienere og deres historie: geografien. Det er et banalt poeng, og gjelder for så vidt alle land i verden, at geografien spiller en rolle for landets utvikling. I Italias tilfelle er geografien likevel et «ekstraordinært» element, slik historikeren Ernesto Galli della Loggia påpeker.4 Italia har en sentral plass på det europeiske kontinentet, ettersom Po-sletten i nord er raskeste vei mellom den iberiske halvøya og Balkan. Samtidig er halvøya en slags «motorvei» i Middelhavet – i dag ikke bare i metaforisk forstand –, altså en uunngåelig kommunikasjonsåre mellom Sentral- og Nord-Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Landet ble tidlig et møte- og krysningspunkt for de viktigste sivilisasjonene i middelhavsområdet og på det europeiske kontinentet før 1492. Her møttes den greske, den romerske, den germanske, den bysantinske og den arabiske verden. På samme måte møttes de viktigste monoteistiske religionene – kristendommen, jødedommen og islam – i Italia. Uansett om landet ledet erobringen av et stort imperium eller om det ble invadert av ulike folkeslag, tok det imot en enorm mengde impulser og kunnskap. Den geografiske beliggenheten har også tvunget frem et skille mellom nord og sør som tilsynelatende ser i hver sin retning og er orientert mot henholdsvis Sentral-Europa og Midtøsten/Afrika. Historien har bekreftet dette skillet (til tross for at avstanden mellom Bologna og Napoli ikke er større enn mellom Paris og Lyon) ved at den politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen i de to makroregionene har vært svært ulik. Samtidig er jeg enig med Galli della Loggia i at skillet mellom nord og sør av flere grunner er overdrevet. For det første er begrepet «sør» ikke særlig presist. «Sørøst» ville være mer korrekt, gitt at hele Sør-Italia ligger mye lenger øst enn byen Trieste, som ligger ved den østlige grensen i Nord-Italia. For det andre er skillet mellom øst og vest like viktig, kanskje enda viktigere enn skillet mellom nord og sør. Appenninene har alltid fremstått som en geografisk barriere for kontakt mellom vest- og østkysten. Historien til sjørepublikkene Genova og Venezia, som uten å komme i konflikt med hverandre utøvde makt i henholdsvis Det tyrrenske hav og i Adriaterhavet, og utviklet handelsforbindelser med henholdsvis den iberiske halvøya og med Balkan og Østen, står som et konkret eksempel på geografiens betydning. Samtidig vitner nettopp Genova og Venezia om et enhetlig forhold mellom nord og sør. Ja, i antikken og i middelalderen var skillet mellom støvelens vest- og 4
Galli della Loggia 1998: 7–30.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 12
19.01.16 10.21
13 Innledning
n e A l p e P o - s l e t t a
A p p e n n in e n e
Sardinia
Sicilia
Italias topografi Fjell Landbruksomr책der
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 13
19.01.16 10.21
14 Innledning
østkyst mer markant enn skillet mellom nord og sør. Først fra 1700-tallet ble nord–sør-skillet relevant og begynte å få alvorlige økonomiske konsekvenser. Geografien var også med på å styre landets politiske skjebne etter at den romerske militærmakten hadde smuldret opp, og den påvirket den økonomiske og sosiale samfunnsutviklingen. Landbruk har til alle tider vært vanskelig – på grunn av karrige fjell og ulendt terreng, vekslingen mellom overflod og mangel på nedbør, stekende sol og iskalde vintre. Naturressurser har vært mangelvare, bortsett fra vannkraften i Alpene, noe som til dels forklarer at det har skjedd en industrialisering i nord, men ikke i sør. Bøndene som måtte dyrke jorda for å overleve, møtte naturlige utfordringer som gjorde at de ikke kunne ha håp om noe særlig overskudd. Foruten geografien og historiske forhold som kan ha påvirket folkets utvikling, er det ett forhold ved landets politiske historie som har vært brukt til å karakterisere italienere: De har alltid kastet seg forbausende lett inn i borgerkrigslignende politiske konflikter: Fra middelalderens og renessansens patologiske tilstander, der kamp mellom ulike lag av «borgerskapet» (borgere med politiske rettigheter) var den viktigste ingrediensen i de italienske bystatenes politiske liv, til opprør i sør rett etter samlingen, til borgerkrigen i etterkant av første verdenskrig, og til borgerkrigen i nord i årene 1943–45. Samtidig har italienere aldri lyktes med å gjennomføre en revolusjon – altså en drastisk og dramatisk overgang, ofte med bruk av vold – fra ett politisk regime til et nytt. Alle forsøk har vært mislykket, ikke minst på grunn av motstand fra de som revolusjonen var ment å gagne. Det er interessant at dette folket, som er så tilbøyelig til å involvere seg i borgerkriger, ikke maktet å engasjere seg i gjennomgripende revolusjoner – som krever konsistens og vilje til å følge og oppfylle et bestemt politisk program. Denne observasjonen leder ofte til konklusjonen om at politiske regimer i Italia er forbausende like hverandre, til tross for at alt stadig endrer seg. Politiske eliter reproduseres. Noen sosiale klasser er alltid ekskludert fra makten, mens andre sitter trygt. Bestemte verdier dominerer, selv om de ikler seg ulike ideologier. Disse påstandene blir også undersøkt nærmere i denne boken. Er det virkelig slik at Italias politiske historie er preget av ubevegelighet? Er italienere, politisk sett, dypt konservative? I den berømte boken Il Gattopardo (Leoparden), av Giuseppe Tomasi di Lampedusa (1896–1957), uttaler Tancredi – nevøen til fyrst Fabrizio Salina – at «se vogliamo che tutto rimanga come è, bisogna che tutto cambi» (om vi vil at alt skal forbli som det er, må alt endres).5 Han refererer først og fremst til nødvendigheten av at den aristokratiske klassen av jordeiere på Sicilia beholder sin makt og prestisje. Sitatet er blitt brukt utallige ganger for å beskrive Italias politiske utvikling – eller rettere sagt, mangel på sådan. Som 5
Tomasi di Lampedusa 1959: 42.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 14
19.01.16 10.21
15 Innledning
det vil fremgå av fremstillingen min, går jeg ikke god for denne beskrivelsen. I stedet argumenterer jeg for at Italia, til tross for manglende revolusjoner, til tross for at den politiske eliten har abnormt stor makt, og til tross for klientelisme og politiske forbindelser med organisert kriminalitet, i det lange løp har gått fremover, ikke bare økonomisk – noe som er udiskutabelt – men også politisk. De enorme utfordringene som landet har måttet takle i løpet av sin historie, har preget både hvordan den italienske staten har beveget seg mot moderniteten, og ikke minst hvor fort det har gått. Likevel er det ingen tvil om at landet er på vei. Perspektivet må være historisk og ikke normativt. Hvordan så Italia ut i 1861? Og hvordan ser det ut i dag? Jeg vil spare leserne for kriseretorikk. Fra alle kanter forkynner avisenes førstesider – både i og utenfor Italia – at landet er i ferd med å drukne i gjeld, og det snakkes om kriser når det gjelder økonomi, politikk og moral. Kildene er ofte italienerne selv. Selvkritikk er noe som synes å tilhøre den kulturelle tradisjonen til de latinske folkeslag, ifølge historikeren Sergio Romano.6 Allerede fra det øyeblikket noen først torde å tenke på å samle Italia til en nasjonalstat, er det blitt fremstilt som et land i krise (for å ikke glemme hvordan Dante eller Machiavelli skildret det i sin tid). I 1849 var det veldig få som ville ha satset på at frihetskampene ville føre frem. I 1859 var det kanskje enda færre, men to år senere var Italia samlet fra Alpene til Sicilia. I 1870- og 1880-årene var utfordringene så enorme at man når som helst forventet en kollaps. Men den politiske klassen klarte å holde landet sammen og å få på plass et noenlunde velfungerende liberalt system. Den omfattende krisen etter første verdenskrig ble riktignok løst gjennom opprettelsen av et diktatur, men landet ble samtidig kastet ut i en rask økonomisk moderniseringsprosess. I 1945, etter tjue års diktatur og to års opprivende borgerkrig, sluttet italienerne rekkene og vendte tilbake til sine liberale demokratiske institusjoner. Noen få år etter nederlaget i andre verdenskrig var Italia blitt en økonomisk makt av globale dimensjoner. I 1970-årene spådde pessimistene igjen at staten ville kollapse som følge av sine indre destruktive krefter, men isteden beseiret den terrorismen. I 1980-årene skulle den italienske staten deles i to, om ikke i tre – igjen ifølge mer eller mindre pessimistiske spådommer –, som en konsekvens av Lega Nords politiske kamp mot Roma. I stedet samlet en høyrekoalisjon ledet av Silvio Berlusconi størsteparten av befolkningen både fra nord og fra sør under et nytt politisk program, og en venstrekoalisjon ledet av Romano Prodi førte landet tett inn i den europeiske integrasjonsprosessen. I denne boken vil jeg ikke nøle med å peke på alle svakhetene som gjennom tidene har preget Italias politiske historie, men jeg kommer til å gjøre det med en optimistisk grunnholdning. 6
Romano 1994: 47.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 15
19.01.16 10.21
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 16
19.01.16 10.21
LES M
Husk
Kapit
Det fi etc, o
Plass let el
Ram ramm en eg til so
Noen Disse
Tabu gens mello
Kolu Det e sette komm som f
Ders tittel kolum chara den a
End ordm
Kapittel 1 Italia i Respublica Christianorum (476–1300)
Ekse
Veldi
Titte
En lin
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 17
19.01.16 10.21
18 Italias politiske historie 476–1945
1.1 Barbarer og latiner (476–843) Det har lenge vært en av de mest rotfestede mytene i Italias historie og kultur at italienerne er romernes eneste legitime arvtakere. Som forfatteren Giuseppe Prezzolini (1882–1982) allerede i 1940-årene påpekte i sine forelesninger ved Columbia-universitetet, hadde den sitt opphav i italienske intellektuelles retorikk, og var forårsaket av et mindreverdighetskompleks som hadde sitt utspring i den utsatte stillingen landet befant seg i etter Vestromerrikets fall og i århundrene som fulgte. Myten ble dyrket av poeter og forfattere gjennom ulike epoker. De håpet alle at Italia kunne gjenfødes og ta etter Romas styrke. Slik fikk ideen også fotfeste i ulike toneangivende politiske eliter som lengtet etter en følelse av grandeur. Men selve Italia var bare en abstrakt idé. Det eksisterte ikke i virkeligheten, til og med bruken av ordet forsvant nesten, med unntak av noen få intellektuelle, eller handelsmenn i utlandet og italienere i eksil, som skapte et idealisert bilde av landet. Sannheten er, og har alltid vært, at italienere er like forskjellige fra romerne som det franskmenn eller spanjoler er, eller for den saks skyld engelskmenn. I tusen år etter det romerske imperiets sammenbrudd i vest var de faktisk det helt motsatte av romerne: De var ikke i stand til å samle seg og finne styrke i enheten.7 Etter at den vestlige delen av Romerriket smuldret opp som følge av interne politiske og økonomikse problemer og ikke minst som følge av folkevandringer og invasjoner fra Øst- og Nord-Europa, ble den italienske halvøya en fargerik mosaikk av forskjellige folkegrupper der «barbarer»8, romere eller latinere, bysantinere og arabere i en lang periode levde sammen, men til å begynne med uten særlig kontakt. Germanerne og romerne snakket ulike språk og dialekter, hadde ulike skikker og tradisjoner, fulgte ulike religioner og lover. Kristendommen og Romerrikets administrative tradisjon ble i Italia videreført av biskopene, som ofte ble rekruttert blant det romerske aristokratiet som hadde overlevd invasjonene, og av den øverste romerske klassen (nobiles, adelige). Det tok flere århundrer før de mange folkeslagene smeltet sammen til et nytt og samlet folk, men prosessen var hele tiden i gang. Det «italienske» folket ble til gjennom både integrasjon og motstand. Integrasjonen ble naturlig, gitt at den romerske og kristne kultur var utpreget universalistisk. Samtidig var motstanden mot integrasjon en naturlig konsekvens av antagonismen mellom det latinske og det germanske, det kristne og det muslimske, det vestlige (Roma) og det østlige (Konstantinopel). 7 Prezzolini 1948: 7–16; Larner: 1980: 1–15. 8 «Οι βαρβαροι/Oi barbaroi» betydde i utgangspunktet «utlendinger» i det antikke Hellas. Romerne brukte ordet med samme betydning, men i senantikken fikk begrepet negative konnotasjoner. «Barbarer» refererte til de germanske folkeslagene som bosatt seg ved Romerrikets grenser, og som ikke kunne snakke «ordentlig», ifølge romerne, og ikke kunne forstå latin, derfor «ba bar-barer».
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 18
19.01.16 10.21
19 Kapittel 1 Italia i Respublica Christianorum (476–1300)
Det er først fra ca. 900 e.Kr. at vi snakker om «italienere» fremfor «romere». Denne erkjennelsen har imidlertid lite å gjøre med politisk identitet. Den springer ut av det faktum at det «italienske» folkespråket (italiano volgare), et språk med røtter i klassisk latin, gradvis begynte å brukes av de utdannede – ved siden av klassisk latin, gresk og arabisk. Det var riktig nok flere varianter av det italienske folkespråket, avhengig av område/region, slik at det vil være mer korrekt å snakke om flere folkespråk.9 En tidlig milepæl i den forbindelse er fire rettsdokumenter skrevet på latin, men hvor man finner enkelte sitater på et gammelitaliensk – i året 960 (Sao ko kelle terre per kelli fini que ki contene, trenta anni le possette parte Sancti Benedicti …). Dette årstallet, som egentlig er mest relevant for skriftspråkets utvikling i landet sør for Alpene, kan vi bruke til å markere skillet mellom en tid der det er vanlig å snakke om «latinere» og en tid der det blir legitimt å snakke om «italienere». Men Italias politiske historie må ses uavhengig av språkhistorien.
Vestromerrikets fall og kongeriket Italia I 476 ble den unge keiseren Romulus Augustus avsatt, og Vestromerriket brøt sammen for godt. På den tiden omfattet riket bare Italia og Dalmatia samt noen få andre mindre områder. Resten var delt mellom flere kongeriker etter de foregående århundrers invasjoner av germanske og sentralasiatiske «barbarer». I 476 tilsvarte med andre ord Vestromerriket det opprinnelige kjerneområdet for romernes makt, nemlig Italia.10 Det var altså langt unna fortidens storhet. Avsettelsen av Romulus betydde lite for de reelle maktforholdene både i den «globale» konteksten og mer spesifikt på den italienske halvøya. Makthaverne i Østromerriket, som overlevde tusen år til, frem til osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453, var på 400-tallet mer opptatt av å ekspandere østover, og brydde seg lite om tapet av den italienske halvøya. Italia hadde lenge før 476 mistet sin prestisje, etter at Konstantin den store (306–337 e.Kr.) hadde flyttet Romerrikets administrative og kulturelle sentrum til Bysants (kalt deretter Konstantinopel). Roma hadde blitt en 9 10
##[KA e.K.]#
Den litterære produksjonen til Dante Alighieri (1265–1321, født i Firenze) ligger til grunn for at det toskanske folkespråket fikk status som offisielt italiensk språk fra og med 1300-tallet. Når det gjelder ordet «Italia», er språkforskere og historikere uenige om dets etymologiske opprinnelse. Betegnelsen «Italia» ble brukt av grekerne da de koloniserte Sicilia og Calabria (Aιθαλία/Aithalìa), og tilsvarte derfor disse to regionene i Sør-Italia. Italòi var folket som var bosatt i disse regionene, og som ble beseiret av Roma. Romerne brukte ordet for hele området sør for Alpene etter hvert som de ekspanderte nordover. Med Augustus’ administrative reform i 27 e.Kr. kom Italia til å omfatte alle borgere med romersk statsborgerskap som bodde mellom Alpene og Calabria, inkludert Nice og Istria. «Italia» ble deretter den viktigste provinsen i Romerriket. Den geografiske betegnelsen overlevde selv etter at området sluttet å være en politisk enhet.
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 19
19.01.16 10.21
er
Ve s
te tgo
r
r
Vand aler
ko e m
os ’ ri
ep
sN
liu
Ju
me
Sicilia
Neapolis
Roma
ng
Sardinia
dø
Ravenna Florentia
O d ova k e rs
Korsika
Genua Pisae
Aquileia
ke
Alexandria
Antiokia
Jerusalem
Konstantinopel Ø s t r o m e r r i k e t
Gepidenes kongedømme
Langobarder, Heruler og Slaver
e
ne
anne
e t isk me t nd m De rgu edø bu ong Mediolanum k
A le m
Frankernes rike
s rik
Vestromerrikets fall 476 e.K.
S
b ve
Angelsaksernes rike
Syagrius’ rike
es ern
ke
ømme
ged
106029 GRMAT Italias politiske historie 160101.indd 20
rne
on
Øs te tgo
sk
Breton
ri
20 Italias politiske historie 476–1945
19.01.16 10.21