KILDESORTERING
Hildegard av Bingen om å sende barn til et kloster Hildegard av Bingen (1098–1179) skrev engasjert om mange emner. I denne teksten har hun synspunkter på barn og klosterliv: «Og hvordan våget du [o menneske] så tankeløst å behandle et barn som er innviet til meg [Gud] og helliget meg i dåpen, at du uten barnets eget samtykke kunne overlate det til å bære mitt åk i de strammeste tøyler? (…) Hvorfor har du tvunget det, slik at det verken duger til et liv i klosteret eller utenfor? Hvis jeg ved mitt under vil gi barnet styrke til å leve sitt liv i kloster, så er dette intet som skal avgjøres av mennesker. For jeg vil ikke at et barns foreldre skal begå en synd ved å overlate sitt barn som offer til meg mot dets egen vilje. Men hvis en far eller mor vil overlate sitt barn til å tjene meg, så skal han eller hun før barnet blir vist frem, si: ’Jeg lover Gud at jeg skal ta hånd om mitt barn med den største omsorg til
det har oppnådd den alder da det selv kan forstå, (…). Og om barnet selv samtykker til det, skal jeg uten å nøle overlate det til tjeneste for Gud. Men om barnet ikke samtykker, er jeg uskyldig i Guds majestets åsyn.’ Hvis foreldrene har oppdratt sitt barn på denne måten til det har nådd en alder av innsikt og det da vender seg bort og ikke vil gå med på foreldrenes ønske til tross for at disse har vist sin egen hengivenhet så godt de kunne, så skal de ikke overlate barnet til klosteret mot dets egen vilje. De skal heller ikke tvinge barnet til å gå i en klostertjeneste som de selv ikke vil påta seg å oppfylle.» Fra Bowie, Fiona m.fl.: Hildegard av Bingen: Hennes liv – hennes verk. Oversettelse fra latin av Gunilla Iversen, Corida 1997. Vil du kalle kilden berettende eller normativ? Hva mener Hildegard av Bingen må være forutsetningen for å sende barn til et liv i kloster?
overklasse av mennesker med nedarvede rettigheter, det som senere i middelalderen betegnes som en adel. For å gjøre det lettere å inndra len etter en vasalls død var det en fordel å bruke biskoper som vasaller. Siden geistlige personer var pålagt å leve i sølibat, etterlot de seg ikke barn med arverett. I nyere historieforskning er det reist sterke innvendinger mot den tradisjonelle oppfatningen av føydalsamfunnet. Noen historikere mener at man ikke lenger bør bruke begrepet føydalisme i det hele tatt. Et vesentlig argument er at føydalismen ikke var noe enhetlig system (se side 74).
sølibat: avholdenhet fra seksuell aktivitet. Presten, munken eller nonnen skal være fri for aktiviteter som kan avspore ham eller henne fra den religiøse oppgaven
Kvinnene i føydalsamfunnet Føydalsamfunnet var et mannsdominert samfunn, der kvinner juridisk var klart underordnet menn. Kvinner fra adelsslekter var viktige fordi de kunne giftes bort for å inngå allianser med andre slekter. Hvis en føydalherre var bortreist, for eksempel i krig, hadde husfruen et midlertidig ansvar for godset eller borgen der de bodde. Hun overtok også føydalherrens jord og rettigheter hvis han døde. Det var rettigheter hun satt på til hun giftet seg på nytt. Mange kvinner opplevde å bli enker og gift på nytt flere ganger i løpet av livet, blant annet fordi mennene døde i krig. Alternativet til å bli giftet bort var ofte at jenter ble sendt i kloster. Vi har ikke mange kilder som forteller om kvinnenes tilværelse i middelalderen, men det finnes noen beretninger om kvinner som gjorde seg bemerket. En av dem var tyske Hildegard av Bingen (1098–1179). Hun grunnla benediktinerklostre, skrev bøker om teologi, urtemedisin, planter og dyr, brevvekslet med mange framstående personer i samtiden og komponerte musikk. Tekstene og komposisjonene hennes blir fremdeles framført. En annen kvinne vi kjenner fra middelalderens beretninger, er Eleonora av
Middelalderen
73