Alle tiders historie by Cappelen Damm

Kåre Dahl Martinsen | Trond Heum Tommy Moum | Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE FRA DE ELDSTE TIDER TIL VÅRE DAGER VG2 / VG3

FORORD

Velkommen som leser og bruker av Alle tiders historie METODISK OG PEDAGOGISK GREP

Boka samkjører læreplanens to hoveddeler parallelt. På boksidenes øvre felt finner du alt som har å gjøre med historieforståelse og metoder. Det dreier seg om kilder, nærbilder av historiske personer, ulike historiske forklaringer, minnesmerker og minnedager. I det nedre feltet kan du lese en sammenhengende framstilling av samfunn og mennesker i tid. Det er en kronologisk fortelling om historien fra de eldste tider og fram til i dag. Ved å knytte de to hoveddelene av læreplanen så tett sammen vil det være enklere å få en helhetsforståelse av historiefaget, og dermed økt læringsutbytte. FØRLESING TIL HVERT KAPITTEL

Hvert kapittel åpner med et oppslag. Først møter du et bilde og et sitat. Hensikten er å vekke noen tanker om det som skal komme. Deretter følger et fugleperspektiv over det emnet som står for tur. Det er viktig å ha oversikt over de lange linjene før arbeidet med detaljene starter. LÆREPLANMÅLENE

Nederst på den høyre oppslagssiden finner du læreplanens mål om samfunn og mennesker i tid. Fordi målene er svært generelle, har vi konkretisert de viktigste momentene du bør merke deg. De kan være nyttige å vende tilbake til når du arbeider med stoffet. Målene som handler om historieforståelse og metode, er ikke nevnt i oppslaget. Det skyldes at de blir tatt opp i alle kapitlene.

Alle tiders historie

KILDEVURDERING

Siden kildevurdering er et så sentralt læreplanmål, er det viktig at du blir fortrolig med det. Til hver kilde underveis er det et par korte spørsmål. I tillegg finnes det en svært nyttig sjekkliste for kildebruk på baksiden av bokas tittelside. Alle kilder kan vurderes ut fra den. HUSKER DU? FORDYPNINGSOPPGAVER OG SAMMENDRAG

Underveis i hvert kapittel bør du stanse opp og sjekke at du har fått med deg det viktigste. Husker du?-oppgavene vil hjelpe deg med det. Helt til slutt finner du et sammendrag. I tillegg kan du jobbe med fordypningsoppgaver som gir deg muligheter til dypere refleksjoner og kunnskaper. NETTSTED FOR ELEV OG LÆRER

Alle tiders historie har også et åpent nettsted for elever. Der er det interaktive oppgaver, enda flere kilder og spennende ekstraressurser. En egen lærerdel gir tilgang til digitalt historisk atlas, i tillegg til forslag til undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier og periodeplaner. Vi ønsker deg lykke til med en spennende reise tilbake i tiden! Oslo, 20. mai 2013 Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Moum, Ola Teige

Forord

INNHOLD

Alle tiders historie Kapittel 1:

DE TIDLIGSTE MENNESKER OG SAMFUNN • Ut av Afrika • Stadier i menneskets utvikling • Jegere og samlere • Sivilisasjoner

Kapittel 2: ANTIKKEN • Antikkens Hellas • Aleksander den store og hellenismen • Antikkens Roma • Arven fra antikken Kapittel 3:

MIDDELALDEREN • Tidlig middelalder, ca. 500–1000 • Høymiddelalderen, ca. 1000–1300 • Senmiddelalderen, ca. 1300–1500

Kapittel 9: DEN INDUSTRIELLE REVOLUSJONEN • Industrialiseringens første fase (ca. 1770–ca. 1850) • Industrialiseringens andre fase (ca. 1850–ca. 1914) • Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet

Kapittel 4: NORSK MIDDELALDER • Tidlig middelalder, ca. 800–1130 • Den nye religionen – brudd og tilpasning • Høymiddelalderen, ca. 1130–1350 • Senmiddelalderen, ca. 1350–1536

Kapittel 10: POLITIKK OG IDEOLOGIER PÅ 1800-TALLET • Drømmen om nasjonen • Konservatismen • Liberalismen • Sosialismen

Kapittel 5: OPPDAGELSER OG KULTURMØTER • Europa på terskelen til en ny tid • Renessansen • Årsaker til Europas ekspansjon • Portugisernes sjøvei til India • Det spanske Amerika • De innfødtes perspektiv • Kulturmøter: Den latinamerikanske smeltedigelen

Kapittel 11: KOLONISERING OG NYIMPERIALISME • Nyimperialismen • Økonomiske og sosiale årsaker • Militarisme og nasjonalisme • Ideologiske årsaker • Kappløpet om Afrika • Britisk India • Kina og Japan

Kapittel 6: RELIGION OG STYREFORMER I EUROPA • Reformasjonen • Trettiårskrigen • Statsmaktens utvikling • Statene i Europa Kapittel 7: NORGE I DANSKETIDEN • Økonomi og samfunn • Næringsveier • Oldenborgerstaten • Eneveldet 1660–1800 • Samenes stilling

Kapittel 8: OPPLYSNINGSTID OG REVOLUSJONER • Opplysningstidens ideer • Vitenskap og opplysning • Den amerikanske revolusjonen • Den franske revolusjonen • Napoleon blir keiser • Wienerkongressen og Europakonserten • Revolusjonens dønninger

Alle tiders historie

Kapittel 12: VEIEN TIL SELVSTENDIGHET • Det utenrikspolitiske bakteppet • Mirakelåret 1814 • Kampen om Grunnloven • Friheten i gave? Kapittel 13: DET MODERNE NORGE TAR FORM • Modernisering • Fra land til nasjon • Demokratisering • Samene under press

Kapittel 14: FØRSTE VERDENSKRIG • Årsakene til krigen • Blodbadet på vestfronten • Norge under press • Østfronten • Våpenhvilen 11.11. klokken 11 • Fra Det osmanske riket til Tyrkia Kapittel 15: MELLOMKRIGSTIDEN • Den russiske revolusjonen • Børskrakket i 1929 • Fascismen i Italia • Det tredje riket • En ny krig? Kapittel 16: NORGE I MELLOMKRIGSTIDEN • Krise og politisk kamp • Urbefolkning og minoriteter • Begynnelsen på velferdsstaten • Nøytralitet eller opprustning Kapittel 17: ANDRE VERDENSKRIG • Krigen i vest • Invasjonen av Sovjetunionen • Tysk tilbakegang • Japans strategi • Nürnbergdomstolen Kapittel 18: NORGE UNDER ANDRE VERDENSKRIG • Krig og okkupasjon • Motstandskamp • «Alltid vært i Norge» – de norske jødene • Krigens slutt • Landssvikoppgjøret i Norge Kapittel 19: DEN KALDE KRIGEN • Polen blir kommunistisk • Delingen av Tyskland • Kuppet i Praha • Trumandoktrinen og Marshallhjelpen • NATO og Warszawapakten • Jugoslavia bryter med Moskva • Khrusjtsjovs brudd med stalinismen • Ungarn 1956 • Praha-våren • Fra krig til avspenning

Kapittel 20: FRA GJENOPPBYGGING TIL VELFERDSSTAT • Samlingsregjeringen • Frykten for kommunistene • NATO-medlemskap med forbehold • Fra samlingsregjering til arbeiderpartistyre • Nord-Norge • Skifte i samepolitikken • Velferdsstaten tar form • Kulturelle brytninger • Ungdomsopprør og kvinnekamp • Miljøpolitikk • Fra påskeopprøret til høyrebølgen • Norske nei • Oljenasjonen Norge • Fra svart hav til kvoteregulering • Det fargerike fellesskapet • 22. juli 2011 Kapittel 21: EUROPA ETTER DEN KALDE KRIGEN • Muren faller • Gorbatsjovs reformer • Utviklingen i Øst-Europa • NATO og Øst-Europa • Vest-Europa: Fra Kull- og stålunionen til EU Kapittel 22: AVKOLONISERING OG VEKST • Nord-Afrika og Midtøsten • Krigen i Algerie • Suez-krisen • Israel opprettes • Den arabiske våren • Afrika sør for Sahara • Asia • Latin-Amerika • Demokrati mot terrorisme • Krigen i Afghanistan og Irak • Utfordringer for demokratiet

Innhold

↑ «… på selve juledagen i år 800 fant en av verdenshistoriens mest betydningsfulle begivenheter sted i Peterskirken. Karl overvar den dagen messen i kristenhetens fornemste tempel. Da han reiste seg opp etter å ha forrettet sine bønner foran alteret, trådte paven fram og satte en gyllen krone på kongens hode, mens hele menigheten ropte: ’Hill deg, Carolus Augustus, den av Gud kronede, fredsæle romerske keiser.’»

Alle tiders historie

Fra Menneskenes liv og historie, bind 7, 1973). Carl Gustav Grimberg. Bokillustrasjon fra 1300-tallet .

KAPITTEL 3

Middelalderen Ca. 500 til 1500

INTRODUKSJON

Middelalderen er tidsrommet mellom Romerrikets fall og det vi kaller nytiden i europeisk historie. Det er vanlig å regne perioden fra ca. 500 til 1500. Middelalderen fikk sitt navn under renessansen på 1400-tallet. Renessansemenneskene var opptatt av å gjenskape idealene fra antikkens kunst og litteratur. De mente at middelalderen hadde vært en mørketid, en mellomperiode før antikkens gjenfødelse i renessansen. Dagens historikere har et helt annet syn på middelalderen. Fra 500 til 1500 oppsto nye riker, og mange av vår tids nasjonalstater begynte å ta form. Kirken utviklet også en stor og mektig organisasjon. Jordbruksproduksjonen økte, og folketallet steg fram til svartedauden rammet Europa. Det fant også sted en betydelig vekst i handel og byliv. Rundt år 1500 førte reformasjonen og de store oppdagelsene til en ny utvikling som gjør det naturlig å sette sluttpunktet for middelalderen der. Europeisk middelalder deles i underperioder: tidlig middelalder (ca. 500–1000), høymiddelalder (ca. 1000–1300) og senmiddelalder (ca. 1300–1500).

Kompetansemål om middelalderen: • gjøre rede for et utvalg av sentrale, økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle utviklingstrekk i middelalderen • presentere et emne fra middelalderen ved å vise hvordan utviklingen er preget av brudd eller kontinuitet på ett eller flere områder

I kapitlet bør du merke deg: • kirkens rolle og pavens makt • utviklingen innenfor Det østromerske riket, Det arabiske riket og Frankerriket • føydalsamfunnet • bøndenes tilværelse • striden mellom pave og keiser • den ulike statsutviklingen i Frankrike, England og Det tysk-romerske riket • utviklingen innenfor jordbruk, handel og byliv • konsekvenser av svartedauden

Middelalderen

← Jesus gir Peter nøklene til himmelen. Fra det sixtinske kapell. Freske av Perugio Pietro (ca. 1445–1523).

Tidlig middelalder, ca. 500–1000 Kirken – bindeleddet mellom gammel og ny tid

patriark: eg. «stamfar». Biskop med særlig høy rang.

pave: av papa, som betyr far.

Peters nøklemakt: Matt. 16, 18–19.

Kirkeorganisasjonen var i tidlig middelalder godt utbygd lokalt og regionalt. Kirker og prester var organisert i kirkesokn, som igjen var del av et bispedømme ledet av en biskop. Bispedømmene hørte til kirkeprovinser ledet av en erkebiskop. Øverst sto patriarkene. Til å begynne med var det flere av dem, men biskopene i Roma og Konstantinopel ble etter hvert de dominerende patriarkene. Kirken tilbød tro og mening i tilværelsen, hjalp fattige og pleiet syke. Etter Vestrikets fall tok kirken på seg en del oppgaver som tidligere hadde vært løst av keiserdømmets embetsmenn, som å organisere matforsyning og mekle i konflikter. Siden kirken var grunnlagt allerede i antikken, sto den for kontinuitet i en tid som ellers var preget av mye nytt. Kirken skulle komme til å bli en mektig institusjon fra høymiddelalderen og framover, med paven som øverste leder. I tidlig middelalder ble pave en betegnelse på biskopen i Roma. Det var et uttrykk for at han mente han hadde en overordnet åndelig makt. Med hvilken grunn kunne biskopen i Roma hevde dette? Svaret ligger i at han regnet seg som disippelen Peters etterfølger. Peter har en spesiell posisjon i Bibelen fordi Jesus sier at han vil bygge kirken sin på ham. Peter tildeles også nøklene til himmelen, det vil si retten til å bestemme hvem som får slippe inn. Og siden Peter ble regnet som Romas første biskop, gjorde etterfølgerne hans krav på åndelig myndighet over alle kristne. Fra midten av 700-tallet fikk paven, med støtte fra kongemakten i det nye Frankerriket, gradvis kontroll over et område som strakte seg fra byen Roma og på tvers av det

Alle tiders historie

KILDESORTERING

Konstantins gavebrev Konstantins gavebrev var et viktig dokument for pavene i middelalderen. Ifølge dette dokumentet hadde den romerske keiseren Konstantin på 300-tallet overdratt Roma, Italia og Romerrikets vestlige provinser til pave Sylvester 1. som takk for at paven hadde døpt ham og gjort ham frisk fra spedalskhet. Her følger et utdrag av hovedbudskapet fra Konstantin: «Vi overfører til den ofte nevnte og høyt velsignede Silvester, universell pave, både vårt palass (…), og likeledes alle provinser, palass og distrikt i byen Roma og Italia og regionene i Vest; og testamenterer dem til hans myndighet og herredømme og til pavene som etterfølger ham». Fra Brian Tierney (1988): The Crisis of Church and State 1050-1300, University of Toronto Press. I 1440 hevdet italieneren Lorenzo Valla at dokumentet var en forfalskning fordi det inneholdt formuleringer på latin som

↑ Del av den kolossale Konstantinstatuen i Roma.

ikke kunne være fra 300-tallet. Dette ble senere bekreftet gjennom dokumentforskning på 1600-tallet. Trolig ble Konstantins gavebrev skrevet i andre halvdel av 700-tallet for å understreke pavens åndelige overhøyhet i Vest-Europa og begrunne ønsket om verdslig makt i Italia overfor kongene i Frankerriket. Hvorfor kan kildeutdraget her kalles normativt? Hvordan kan kilden brukes som levning?

italienske fastlandet. Det skapte grunnlaget for Kirkestaten, et eget rike der paven hadde den øverste makten både åndelig og verdslig. Ved siden av kirken ble det i tidlig middelalder grunnlagt et klostervesen som også var underlagt paven. De første klostrene oppsto i Det østromerske riket på 300-tallet. I vest ble klostrene mer organiserte samfunn enn i øst. Den store organisatoren var Benedikt av Nursia (ca. 480–543). Han grunnla blant annet klosteret Monte Cassino i SørItalia i 529, og formulerte regler for klosterlivet som ble tatt i bruk over hele Vest-Europa. Benedikterordenen fikk navnet sitt etter Benedikt av Nursia. De fleste klostrene i middelalderen var for menn, men det fantes også klostre for kvinner. Munker og nonner viet livet sitt til bønn. De drev også med jordbruk og vindyrking, skrev bøker, ga undervisning, pleiet syke og hjalp fattige. Deres rene og enkle liv gjorde dem til forbilder og hjelpere i menneskenes streben etter å komme til himmelen.

Folkevandringer Perioden fra ca. 400 til 600 kalles derfor folkevandringstiden. Utgangspunktet var, som beskrevet i kapitlet om antikken, at hunere trengte inn i Europa fra øst og fordrev menneskene som bodde der fra før. Dette utløste igjen en kjedereaksjon av ulike folkegrupper på vandring etter nye steder å slå seg ned. De urolige tidene gjorde at handel, byliv og pengeøkonomi gikk tilbake mens en jordbruksøkonomi dominert av godsdrift bredde om seg. I Vest-Europa var det særlig germanske folkegrupper som var på vandring. Vestgotere slo seg ned i Spania, østgotere og langobarder i Italia, frankere og burgundere i det som senere skulle bli Frankrike, vandaler i Nord-Afrika og på noen av middelhavsøyene, anglere og saksere i England. Den angelsaksiske innvandringen til England fortrengte kelterne. Det

Middelalderen

germanere: opprinnelig en stamme i det nordlige Gallia. Etter hvert en samlebetegnelse for flere stammer av indoeuropeere som var språklig beslektet og skilte seg ut fra folkegruppene omkring.

Piktere

NORDSJØEN

Skotere ca. 350

Jyd

ANGEL-

Skotere

Goter

Dane

A n g l er

York

Angler BRITISKE SAKSISKE ca. 450 Saksere (KELTISKE) Saksere RIKER RIKER Briter ca. 450

Baskere 507

Sevilla

415

Roma 410

Mallorca 425

Cartagena

Oran

VANDALENES

Caesarea

Napoli 455

Sardinia

Cordoba Malaga

Korsika

Barcelona

ANDALUCIA

Vestgoter Jyder, angler og saksere

Hunere

Frankere

50– 0 200 .4 ca SLAVISKE ere 455 FOLK d un 350 g r u B FRANKERNES V Hu 455 an RIKE dal ne Dominert er ca re . 200 Paris 406 Av hunere 45 1 er n Langobarder Orléans De katalauniske n rer re ma e e D y ll ona Attilas residens marker 451 A Ava Ba u Att 434–453 ila 451 4 5 ter 4 Hu Bulgarer Østgo nern BURGUNDERNES 2 es tilba ketog 454 a 45 RIKE Attil Gepider Torino ca. 470 Verona Donau Toulouse Arles Kroater Ravenna Serbere Rumenere 413 418 ØSTGOTERNES A Narbonne D RIKE

KATALONIA

Toledo 411

Østgoter

Goter Burgundere

456

Dyrrhachium 397

Adrianopel 378 Thessaloniki

. 370

re ca

Hune

rer

a Av

Krim

Vestgoter 376

Bordeaux 408

VESTGOTERNES RIKE

Go ter ca. 1

Vandaler

FRANKERNES HJEMLAND

BRETAGNE

Lisboa

Svebere

Frisere

AT L AN T E R HAV E T

DET SVEBISKE RIKET

ØSTERSJØEN

Jyder

De germanske folkevandringene og folkevandringsrikene Baltere ca. 400–ca. 600

S VA R T E HAV E T

Konstantinopel

ØSTROMERRIKET

Consenza 410

461 Messina Sicilia Reginum

RIKE 439 Kartago

429

Malta

Aten

Rodos

467

Kypros

M I D D E L H AV E T 456

Milet

Sparta

Leptis Magna

Kreta

Kyrene Alexandria

var et folk som opprinnelig kom fra Sentral-Europa, men som hadde spredd seg over store deler av Europa. Kelternes språk utgjorde en egen grein av den indoeuropeiske språkstammen. Kelterne forflyttet seg til Skottland, Wales og Irland etter den angelsaksiske innvandringen til England. En del forlot også øyriket og slo seg ned i Bretagne i Frankrike.

Tre store riker Av de germanske folkegruppene var det bare frankerne som klarte å skape et større rike i tidlig middelalder, kalt Frankerriket. Det ble grunnlagt av kongeslekten merovingerne på slutten av 400-tallet. På 700-tallet ble den siste merovingerkongen avsatt og kongetronen inntatt av en ny slekt, karolingerne. Frankerriket ble ett av tre store riker som kom til å prege middelhavsområdet i tidlig middelalder. De to andre var Det østromerske riket og Det arabiske riket.

Bysants: grunnlagt som den greske kolonien Byzantion på 600-tallet f.Kr.

Det østromerske riket Det østromerske riket, også kalt Bysants etter det greske navnet på hovedstaden Konstantinopel, var styrt av keisere som oppfattet seg som arvtakere til det gamle Romerriket. I likhet med kirken representerte derfor også Det østromerske riket kontinuitet fra antikken. Keiseren hadde øverste makt både politisk og religiøst. Patriarken var formelt den øverste lederen blant de geistlige, men i praksis var han underlagt keiseren. På 500-tallet opplevde riket en storhetstid under keiser Justinian (482–565). Han sørget for at romernes gamle lover ble samlet inn, revidert og utgitt i lovsamlingen Corpus Juris Civilis. Et enhetlig lovverk var viktig for å kontrollere riket, og det skulle også få stor innflytelse i Vest-Europa.

Alle tiders historie

← Utsnitt av mosaikk fra San Vitale-basilikaen i Ravenna i Nord-Italia. Keiser Justinian og keiserinne Theodora. Da Justinian på første halvdel av 500-tallet klarte å gjenerobre deler av Italia, gjorde han Ravenna til hovedsete.

Justinian førte en erobringspolitikk for å gjenreise Romerriket. Nord-Afrika, flere middelhavsøyer og deler av Italia og Spania ble erobret, men områdene gikk tapt etter kort tid. Det ble etter hvert også vanskelig for keiserne i Det østromerske riket å holde fast på kjerneområdet sitt fordi germanske og slaviske stammer stadig presset på grensene. I tillegg truet arabiske hærer keiserrikets grenser mot Midtøsten. For å stå imot det ytre presset bygde keiserriket opp en hær av frie bønder som man håpet ville være mer lojale i forsvaret av riket enn leiesoldater. Mot å gjøre militærtjeneste fikk bøndene utdelt jord av staten. Selv om leiesoldater fortsatt ble benyttet, utgjorde bøndene ryggraden i forsvaret av riket. Rikets flåtestyrke ble også forsterket for å beskytte handelsinteresser i det østlige Middelhavet. Rundt år 1000 sto Det østromerske riket fortsatt sterkt økonomisk, selv om det var under ytre og indre press. Innad i riket var godseierne motstandere av å bruke bøndene som soldater, som de heller ville ha som ufri arbeidskraft på godsene sine. De prøvde derfor å skaffe seg kontroll over bondejorda. I 1054 oppsto en religiøs splittelse mellom Vest-Europa og Det østromerske riket, representert ved paven i Roma og patriarken i Konstantinopel. Striden dreide seg både om lederskapet innenfor kirken og om lærespørsmål og andre kirkelige bestemmelser. Den teologiske uenigheten sto om hvorvidt Den hellige ånd skulle regnes som utgått fra både Faderen (Gud) og Sønnen (Jesus) eller bare fra Faderen (Gud). Den vestlige kirken sto for førstnevnte synspunkt, den østlige hevdet det siste. Med bruddet i 1054 ble kristenheten splittet i en romersk-katolsk kirke i vest og en gresk-ortodoks kirke i øst.

Middelalderen

NÆRBILDE

Muhammed (cirka 570-632) Muhammed ble født omkring år 570. Han ble tidlig foreldreløs. Da også bestefaren døde, tok onkelen Abu Talib seg av gutten. Onkelen involverte Muhammed i karavanehandel. Midt i 20-årene giftet Muhammed seg med en kvinne som var 15 år eldre enn ham. Hun het Khadija og hadde tjent gode penger på karavanehandel. Muhammed fikk flere barn med Khadija, men ingen sønn. 40 år gammel fikk Muhammed sin første åpenbaring, av engelen Gabriel. Muhammed møtte motstand da han forkynte at det kun fantes én gud, Allah. Innbyggerne på den arabiske halvøya var vant til å dyrke flere guder, og Mekka var et kommersielt og religiøst sentrum der handelsmenn tjente penger på tilreisende pilegrimer. Det fantes imidlertid også arabere som bare dyrket én gud. Kristendommen og jødedommen var dessuten kjent i området. Muhammed var både religionsstifter, politisk leder og hærfører. Etter at han erobret

klan: slekt som mener de nedstammer direkte fra en felles stamfar eller stammor. Innenfor Muhammeds stamme var det flere klaner.

kalifat: betegnelse på det arabiske riket, styrt av en kalif eller muslimsk leder.

← Muhammed sammen med kona Khadija og en nevø. Illustrasjon fra det tyrkiske eposet om Muhammeds liv. Dette eposet (fortellingen) ble til mellom ca. 1400–1600.

Mekka i 630, ble byen et religiøst sentrum for islam. Muhammed giftet seg på nytt med flere kvinner etter Khadijas død. Han fikk en sønn med en slavinne, men sønnen døde tidlig. Muhammed selv døde av sykdom i 632. Siden han verken etterlot seg en sønn eller noen regler for hvem som kunne etterfølge ham, ble det strid om lederskapet blant muslimene (se side 70).

Det arabiske riket Den arabiske halvøya var i vesentlig grad et ørkenlandskap befolket av beduinstammer (nomader). Over halvøya gikk det viktige handelsruter der varer ble fraktet på kameler. Det var mulig å tjene gode penger på denne handelen. En av dem som gjorde det, var Muhammed (ca. 570–632). Muhammeds familie hørte til Quraysh-stammen, som var blant de mektigste stammene i området. Det fantes ingen statsdannelse på den arabiske halvøya. Befolkningen tilhørte stammer og klaner som ofte lå i strid med hverandre, og de tilba flere forskjellige guder. Jødedommen og kristendommen var også kjent i området. Muhammed trakk seg etter hvert tilbake fra selve forretningsdriften og streifet mye omkring alene. I 610 skal han ha fått en guddommelig åpenbaring. Den ble senere fulgt av nye åpenbaringer, og innholdet i dem ble etter hvert nedtegnet i Koranen. Denne boka la grunnlaget for en helt ny religion, islam. Ifølge åpenbaringene var Muhammed valgt ut som Guds (Allahs) endelige profet. Muhammed møtte mye motstand da han begynte å praktisere som forkynner og profet, også fra sin egen stamme. Det provoserte dem at Muhammed tok avstand fra deres guder og hevdet at det kun fantes én gud, Allah. I 622 måtte han rømme fra hjembyen Mekka. Han slo seg ned i Medina, en by lenger nord på den arabiske halvøya. Flukten fra Mekka markerer begynnelsen på muslimenes tidsregning. I Medina samlet Muhammed mange tilhengere, og han organiserte væpnede tropper for å føre krig mot fiendene sine. I 630 vendte han tilbake til Mekka og erobret byen. Etter Muhammeds død i 632 ble nye områder erobret av etterfølgerne hans, som kalte seg kalifer. Det arabiske riket var på midten av 700-tallet blitt et imperium som omfattet Midtøsten, Iran, Afghanistan, Nord-Afrika, Spania og Portugal. Nye erobringer ga viktige inntekter til riket og åpnet for nye handelsmuligheter og spredning av islam.

Alle tiders historie

Utbredelsen av islam – FRANKRIKE

Narbonne

SVARTEHAVET

Al Malwijah

Subajtilah 

Siracusa ,  

Aten Kreta

Qabis M I D D E L H A V E T Tripoli Barka – 

MAGHREB

LIBYA

Tahudan

Sicilia

Kartago  Kairouan

Granada Archidona



HIJ

Tashkent 

Bukhara – Merv 

De ortodokse kalifenes erobringer (634–661)

Felttog 682

De omajadiske kalifenes erobringer (661–750)

Felttog 711

Abbasidiske erobringer (750–847)

Felttog 732

Det karolinske riket på Karl 3. den tykkes tid (887)

Slagsted

Nil e

Felttog 647–48

Aswan 

Dongola 

MAKRAN

BAHRAIN Medina

T VE HA DE RØ

Viktige framrykningslinjer

Utvidelse under Abu Bakr (–)

Områder samlet av Muhammed (–)

 Erobringsår

ary a

Hama Kypros Damaskus SYRIA Herat , – MESOPOTAMIA  P E R S I A Jarmuk Kerbela Jerusalem Ktesiphon    Al Qadisja Alexandria Heliopolis  Ahwaz   Aila Pe FARS Istakhr rsi ab uk Tahir ta Hormuz

EGYPT

Det bysantiske riket ca. 850

rya

SPANIA

Masternes slag. Den bysantinske flåten tilintetgjort

t fra Eu

Tanger 

Sardinia

ARMENIA ris Tig

Córdoba

Konstantinopel

Toledo

Am uD

Roma

Zaragossa

Amaya

Sur

Jiddah Mekka

Samarkand Balkh  Kabul  Ghazni

PUNJAB s

Aralsjøen

Lyon

In du

Poitiers  Bordeaux

SIND 

Jamamah

OMAN

ARABIA 

JEMEN

A R A B I A H AV E T

Mocha Aden

Araberne tvang ikke befolkningen i områdene de erobret, til å konvertere til islam, men mange valgte å gjøre det siden religionen var åpen for alle. Den hadde også en enkel lære og en del til felles med kristendommen og jødedommen. De tre religionene var monoteistiske og forkynte et budskap om frelse eller fortapelse etter livet på jorden. I islam var det imidlertid ikke noe klart skille mellom det åndelige og det verdslige. Muslimske kvinner var underordnet mannen, men hadde likevel en viss grad av frihet. De hadde halvparten av menns arverett og rett til å disponere over egen eiendom. De kunne også kreve skilsmisse. Hvis en kvinne ønsket å skille seg fra mannen sin, krevdes det enten at han ga sitt samtykke eller en rettslig avgjørelse. Hvis det derimot var mannen som ønsket skilsmisse, krevdes det ikke samtykke fra kona. Mannen var familiens overhode fordi han var forsørger. En mann kunne ifølge Koranen ha opp til fire koner, men det var under forutsetning av at han var i stand til å forsørge dem og behandle dem like godt. Den videre utviklingen av kvinnenes stilling i de muslimske samfunnene artet seg ulikt etter hvor i riket man hørte til, og lokale forhold påvirket kvinnesynet vel så mye som selve religionen. Kravet om å bære slør gjorde seg for eksempel gjeldende i en del arabiske bysamfunn etter påvirkning fra persisk kultur. I persisk kultur var det en gammel skikk at kvinnene bar slør. Rundt 750 blomstret Det arabiske riket økonomisk og kulturelt, med Bagdad som sentrum. Jordbruksproduksjonen økte, blant annet ved bruk av kunstige vanningsanlegg og dyrking av nye vekster. Riket hadde dessuten edelmetaller som gull og sølv. Håndverkere produserte silke og tepper av høy kvalitet, og rikets utstrekning skapte et stort marked for handel med varer fra fjern og nær. Kunnskaper om matematikk, medisin og astronomi ble hentet inn, videreutviklet og spredd gjennom bøker og læresteder. Lærde

Middelalderen

monoteisme: tro på at det bare finnes én gud det verdslige: det som ikke har med religion å gjøre; det jordiske eller materielle

FORTID OG FORKLARING

Sunniislam og sjiaislam Motsetninger blant muslimene om hvem som skulle etterfølge Muhammed, førte til splittelse i to hovedretninger, sunnier og sjiaer. Noen mente at kalifen skulle velges blant det muslimske ledersjiktet, og at det var nok å tilhøre Muhammeds stamme. Denne gruppen fikk etter hvert tilnavnet sunni, som betyr tilhengere av tradisjonen etter Muhammed (sunna`en) – eller de som følger profetens liv og lære. Andre krevde at kalifen måtte nedstamme fra Muhammeds familie, det vil si gjennom svigersønnen Ali og Muhammeds datter Fatima siden Muhammed ikke hadde noen sønn. Gruppen som sto for dette synet, fikk tilnavnet shiat Ali (Alis parti) – også kjent som sjia. Motsetningene blant muslimene førte til blodige sammenstøt. Ali, som ble valgt til islams fjerde kalif i 656, ble myrdet i 661. Sønnen Hussein falt i slaget ved Karbala i 680. Sunni- og sjiamuslimer deler Koranen og læren om Muhammed, men har ellers en del

↑ Slaget ved Karbala i 680. Maleri fra slutten av 1800-tallet av Abbas Al-Musavi.

ulikheter i lære og praksis, blant annet grunnet ulikt syn på imamenes rolle og myndighet. I dag utgjør sunnimuslimene cirka 85 prosent av alle muslimene i verden. Sjiamuslimer utgjør flertallet av muslimene i Iran, Aserbajdsjan, Irak, Bahrain og Libanon. I Iran ble sjiaislam statsreligion i 1501.

muslimer oversatte også antikkens verker fra gresk til arabisk, noe som senere kom europeerne til nytte under renessansen. Det arabiske riket manglet et stabilt styringssystem. Riket var stort og befolkningen sammensatt. Rundt kalifen ble det bygd opp et sentralisert embetsverk, men man lyktes ikke som romerne med å knytte den lokale overklassen i de ulike delene av riket til sentralmakten. Kalifene bygde også opp en hær av leiesoldater rekruttert utenfor rikets grenser, slik at den skulle være uavhengig av stammer, klaner og andre grupper innenfor riket. Finansieringen av embetsverket og hæren økte den økonomiske belastningen på befolkningen. Så lenge det kunne hentes store inntekter fra erobringer, skattlegging av nye områder og handel, kunne nok indre motsetninger holdes nede, men på 900-tallet ble riket splittet opp i flere enheter som i praksis fungerte som selvstendige kalifater. Om det arabiske imperiet ikke varte så lenge, levde derimot religionen (islam) og det arabiske språket videre i området som hadde utgjort imperiet.

rikshovmester: stedfortreder for kongen.

Frankerriket I 732 klarte frankerne å beseire arabiske styrker i slaget ved byen Poitiers, noe som satte en stopper for den arabiske ekspansjonen. Lederen for de frankiske styrkene var Karl Martell. Han var ikke kongelig, men som rikshovmester hadde han den reelle makten i Frankerriket. Noen år senere, i 751, avsatte en av sønnene til Karl Martell, Pipin den lille, den siste merovingerkongen og lot seg selv utrope til konge over Frankerriket. Siden han ikke var kongssønn, rådførte Pipin seg først med paven – som støttet Pipin. Til gjengjeld tok Pipin på seg oppgaven å beskytte paven. Han erobret også områder i Italia som ble grunnlaget for kirkestaten.

Alle tiders historie

Karl den stores rike Rikets utstrekning i 

HOLSTEIN

Rikets utstrekning ved Karls død 

FRIESLAND

Karolingiske framstøt Slagsted



SACHSEN Rhin

London

 

POLEN



AUSTRASIA BRETAGNE NORMANDIE

(Frankisk –) 

BÖHMEN MÄHREN

Paris

NEUSTRIA

AQUITANIA

IA GASCOGNE AN M I T EP S PA N S K E MS ARK 778

ALEMANNIA

Fontenoy 

BAYERN



KÄRNTEN

BURGUND

Poitiers 

ASTURIA

/

LOMBARDIA LONGOBARDENES RIKE (inntil )

PROVENCE

TOSCANA

KORSIKA

801

FRIULI

KIRKE STATEN

AT IA

SPOLETO

Roma

BENEVENTO SARDINIA

LANGOBARDIA

SPANSKE EMIRAT

Pipin ble etterfulgt av sønnen Karl den store (747–814). Han utvidet Frankerriket kraftig gjennom å erobre områder i det som er dagens Tyskland, Nederland, Belgia, Sveits, Østerrike og Nord-Italia. Karl gikk sterkt, om nødvendig også brutalt, inn for å kristne undersåttene sine. I 799 ga han beskyttelse til pave Leo 3., som hadde måttet flykte fra Roma etter å ha blitt angrepet og mishandlet av fiender fra aristokratiet i byen. Karl sørget for at Leo ble gjeninnsatt i pavestolen. 1. juledag år 800 kronet paven Karl den store til keiser. Keiserrollen ble oppfattet som en videreføring av den gamle vestromerske keisermakten. For å holde kontroll over det enorme riket sitt bygde Karl den store opp et styringssystem som tradisjonelt er blitt kalt føydalisme. Hva som kjennetegnet føydalisme, blir beskrevet senere i kapitlet. Frankerriket gikk likevel i oppløsning etter Karls død. Etter en periode med indre motsetninger og krigføring mellom etterkommerne hans ble Frankerriket delt i 843 mellom Karls sønnesønner: et vestlig rike som etter hvert utviklet seg til å bli Frankrike, et østlig rike som senere ble kjernen i Det tysk-romerske keiserriket, og et midtrike som etter noen år gikk i oppløsning og ble oppslukt av de to andre rikene. Husker du? 1 Hvorfor så biskopen i Roma på seg selv som overordnet andre biskoper? 2 Hva menes med folkevandringstiden? 3 Hvilke tre store riker dominerte middelhavsområdet etter Vestromerrikets undergang? 4 Hvordan prøvde man i Det østromerske riket å bygge opp en lojal hær? 5 Hvilke områder kom Det arabiske riket til å omfatte etter Muhammeds død? 6 Hva var en kalif? 7 Hvilke to retninger ble islam splittet i, og hva var utgangspunktet for splittelsen? 8 Hvorfor hadde Pipin den lille og paven gjensidig nytte av hverandre? 9 Hvilke områder omfattet Frankerriket under Karl den store?

Middelalderen

→ Homagium. En vasall avgir troskapsed til sin herre. Spansk bokillustrasjon (illuminasjon) fra 700-tallet.

↑ Hildegard av Bingen mottar lyset fra himmelen. Illustrasjon fra Liber Scivias, en bok Hildegard skrev om sine religiøse åpenbaringer. Ca. 1150.

Føydalisme

len: fra latinsk feudum; landområde eller jordegods som ble overdratt til en vasall

Føydalisme er en betegnelse som tradisjonelt har vært brukt på styringssystemet i store deler av Europa i tidlig middelalder. Dette var en måte å styre store riker på i en tid med stort beskyttelsesbehov, mangel på et statsapparat og lite utviklet pengeøkonomi. Keisere og konger knyttet til seg lojale støttespillere som vasaller. En vasall avga troskapsed til keiseren eller kongen, med plikt til å være hans rådgiver og stille med riddere til forsvar av riket. Til gjengjeld sto vasallen under keiserens eller kongens beskyttelse. Videre fikk vasallen disposisjonsretten over et len (jordegods) med tilhørende inntekter. Så vel inngåelse av troskapseder som overdragelse av len skjedde gjennom offentlige seremonier med vitner til stede. Under homagium avga vasallen troskap til sin herre, mens han under investituren ble overdratt len. Seremoniene var viktige for å understreke at relasjonene mellom herre og vasall var juridisk bindende. Kronvasaller og undervasaller Vasaller som fikk sine len direkte fra en keiser eller konge, ble kalt kronvasaller. Deres len kunne være så store at kronvasallene igjen fordelte deler av dem til egne undervasaller. Dermed kunne maktstrukturen bli ganske innfløkt og oppstykket. Det var også uheldig for keiser- eller kongemakten at undervasallene ofte bare hadde avlagt troskapsed til kronvasallene. Lenene var i utgangspunktet ikke ment å være arvelige, men i praksis skulle det vise seg å være vanskelig for keisere og konger å drive dem inn igjen når en kronvasall døde. De mektigste kronvasallene fikk etter hvert titler som hertuger, grever og baroner. Titler og len kom til å gå i arv. På denne måten vokste det etter hvert fram en jordeiende

Alle tiders historie

KILDESORTERING

Hildegard av Bingen om å sende barn til et kloster Hildegard av Bingen (1098–1179) skrev engasjert om mange emner. I denne teksten har hun synspunkter på barn og klosterliv: «Og hvordan våget du [o menneske] så tankeløst å behandle et barn som er innviet til meg [Gud] og helliget meg i dåpen, at du uten barnets eget samtykke kunne overlate det til å bære mitt åk i de strammeste tøyler? (…) Hvorfor har du tvunget det, slik at det verken duger til et liv i klosteret eller utenfor? Hvis jeg ved mitt under vil gi barnet styrke til å leve sitt liv i kloster, så er dette intet som skal avgjøres av mennesker. For jeg vil ikke at et barns foreldre skal begå en synd ved å overlate sitt barn som offer til meg mot dets egen vilje. Men hvis en far eller mor vil overlate sitt barn til å tjene meg, så skal han eller hun før barnet blir vist frem, si: ’Jeg lover Gud at jeg skal ta hånd om mitt barn med den største omsorg til

det har oppnådd den alder da det selv kan forstå, (…). Og om barnet selv samtykker til det, skal jeg uten å nøle overlate det til tjeneste for Gud. Men om barnet ikke samtykker, er jeg uskyldig i Guds majestets åsyn.’ Hvis foreldrene har oppdratt sitt barn på denne måten til det har nådd en alder av innsikt og det da vender seg bort og ikke vil gå med på foreldrenes ønske til tross for at disse har vist sin egen hengivenhet så godt de kunne, så skal de ikke overlate barnet til klosteret mot dets egen vilje. De skal heller ikke tvinge barnet til å gå i en klostertjeneste som de selv ikke vil påta seg å oppfylle.» Fra Bowie, Fiona m.fl.: Hildegard av Bingen: Hennes liv – hennes verk. Oversettelse fra latin av Gunilla Iversen, Corida 1997. Vil du kalle kilden berettende eller normativ? Hva mener Hildegard av Bingen må være forutsetningen for å sende barn til et liv i kloster?

overklasse av mennesker med nedarvede rettigheter, det som senere i middelalderen betegnes som en adel. For å gjøre det lettere å inndra len etter en vasalls død var det en fordel å bruke biskoper som vasaller. Siden geistlige personer var pålagt å leve i sølibat, etterlot de seg ikke barn med arverett. I nyere historieforskning er det reist sterke innvendinger mot den tradisjonelle oppfatningen av føydalsamfunnet. Noen historikere mener at man ikke lenger bør bruke begrepet føydalisme i det hele tatt. Et vesentlig argument er at føydalismen ikke var noe enhetlig system (se side 74).

sølibat: avholdenhet fra seksuell aktivitet. Presten, munken eller nonnen skal være fri for aktiviteter som kan avspore ham eller henne fra den religiøse oppgaven

Kvinnene i føydalsamfunnet Føydalsamfunnet var et mannsdominert samfunn, der kvinner juridisk var klart underordnet menn. Kvinner fra adelsslekter var viktige fordi de kunne giftes bort for å inngå allianser med andre slekter. Hvis en føydalherre var bortreist, for eksempel i krig, hadde husfruen et midlertidig ansvar for godset eller borgen der de bodde. Hun overtok også føydalherrens jord og rettigheter hvis han døde. Det var rettigheter hun satt på til hun giftet seg på nytt. Mange kvinner opplevde å bli enker og gift på nytt flere ganger i løpet av livet, blant annet fordi mennene døde i krig. Alternativet til å bli giftet bort var ofte at jenter ble sendt i kloster. Vi har ikke mange kilder som forteller om kvinnenes tilværelse i middelalderen, men det finnes noen beretninger om kvinner som gjorde seg bemerket. En av dem var tyske Hildegard av Bingen (1098–1179). Hun grunnla benediktinerklostre, skrev bøker om teologi, urtemedisin, planter og dyr, brevvekslet med mange framstående personer i samtiden og komponerte musikk. Tekstene og komposisjonene hennes blir fremdeles framført. En annen kvinne vi kjenner fra middelalderens beretninger, er Eleonora av

Middelalderen

FORTID OG FORKLARING

Innvendinger mot føydalismebegrepet Det tradisjonelle historiesynet på føydalsamfunnet er at føydale institusjoner som vasallitet og len dominerte samfunnet fra karolingernes tid. Andre historikere har lagt noe mindre vekt på de føydale institusjonene og vært mer opptatt av hvordan samfunnet som helhet bygde på personlige forbindelser og avhengighetsforhold. Kritikerne av føydalismebegrepet har hevdet at man ikke vet nok om hvor dominerende og viktige de føydale institusjonene var. Et annet argument er at det var så store regionale og lokale forskjeller på styringsmåtene i Europa at det ikke er mulig å definere et enhetlig

system. Historikere som representerer det kritiske synet, har også pekt på at len og krigstjeneste ikke nødvendigvis hang sammen, og at mye av jorda ikke var len, men vanlig eiendom. Ifølge den engelske historikeren Susan Reynolds ble føydalismebegrepet konstruert av italienske jurister på 1200-tallet, nettopp i et forsøk på å definere et system i et mylder av ulike styringsordninger. Selv om det kan diskuteres hvor dominerende de føydale institusjonene var, er det fortsatt historikere som mener at det europeiske middelaldersamfunnet ut fra sin samfunnsstruktur kan kalles føydalt.

Akvitania (1122–1204). Hun var gift med to konger, først med den franske kongen Ludvig 7., som hun ble skilt fra i 1152. Deretter giftet hun seg med den engelske kongen Henrik 2. Med Henrik fikk hun sønnene Rikard og Johan, senere kjent som kongene Rikard Løvehjerte og Johan uten land. Etter å ha støttet et opprør mot ektemannen ble Eleonora satt i husarrest. Den varte i hele 15 år, til sønnen Rikard ble konge. Eleonora har satt spor etter seg i historien som en selvstendig, ambisiøs og handlekraftig kvinne, som øvde betydelig politisk innflytelse.

madjarer: rytterfolk som tilhørte den finsk-ugriske språkstammen, og som hadde sitt opphav ved Uralfjellene. På slutten av 800-tallet erobret de området som i dag er Ungarn.

serf: av latinsk servus som betyr slave

Middelaldergodset Bøndene sto nederst i føydalsystemet fordi de produserte det som keisere, konger, kronvasaller og vasaller levde av. Bøndene bodde i landsbyer som var knyttet til store gods, ofte i nærheten av godseierens herregård eller borg. Bøndene var beskyttet av godseieren, som igjen kunne være vasall og stå under beskyttelse av noen over seg. Tidlig middelalder var en urolig tid i Europa. Folkevandringene og senere angrep fra vikinger i nord, madjarer i øst og arabere i sør skapte behov for beskyttelse. Indre rivalisering mellom vasaller bidro også til å gjøre tilværelsen utrygg for bondebefolkningen. Til gjengjeld for godseierens beskyttelse måtte bøndene utføre pliktarbeid på godseierens jord, domenejorda, og de betalte leie til ham for jorda de dyrket til sitt eget bruk. De måtte dessuten betale for å bruke godseierens mølle, bakerovn og vinpresse og underkaste seg hans domsmyndighet. Det å være bundet til et gods og en godseier på denne måten kalles livegenskap. Et annet begrep som blir brukt om middelalderens bønder, er serfer. Serf betegner en mellomting mellom fri bonde og slave. Bøndenes tilværelse var ikke lik over hele Europa i middelalderen. Noen steder var betingelsene bedre, som i nye områder godseiere ønsket befolket og dyrket opp.

Alle tiders historie

NÆRBILDE

Augustin

↑ Augustin. Malt av renessansekunstneren Michael Pacher (1434–1498).

Augustin (354–430) var biskop i Hippo (i dag Annaba i Algerie). Han etterlot seg mange skrifter som fikk stor betydning for utviklingen av teologi og filosofi i middelalderen. Et av hovedverkene til Augustin var De civitate Dei (Gudsstaten), som ble ferdig like før han døde. På dette tidspunktet var kristendommen ennå ung som statsreligion i Romerriket og hadde mange motstandere. Roma hadde også nettopp blitt plyndret av gotere. De civitate Dei kan ses på både som et forsvarsskrift rettet mot kritikere av kristendommen og som et forsøk på å belyse hvorfor onde gjerninger skjer. I De civitate Dei framstiller Augustin historien som en vedvarende kamp mellom Guds rike (civitas dei) og djevelens rike (civitas diaboli). Historiens mål

er seieren for Guds rike, som vil skape tilstanden Pax. Pax kjennetegnes av harmoni og fred, det være seg mellom Gud og mennesker, menneskene seg imellom og i mennesket selv. Mennesket er skapt i Guds bilde og med rett til å velge, men på grunn av arvesynden rives menneskene mellom egenkjærlighet og kjærlighet til Gud. I den sammenheng hviler det et særskilt ansvar på herskerne i den jordiske staten (civitas terrena): De må styre rettferdig og vise ydmykhet og lydighet overfor Gud, slik at de kan lede menneskene mot Pax. En slik hersker er en rex justus. De motsatte egenskapene er å være urettferdig, hovmodig og ulydig. Da oppfører han seg som en tyrann, som gjennom sine gjerninger har avsatt seg selv. Overfor en tyrann har kirken rett og plikt til å gjøre opprør.

I områder der det geografisk ikke lå til rette for drift av store gods, hadde bøndene også en friere stilling. Bøndene i Norge ble for eksempel aldri livegne.

Mellom Gud og djevelen Menneskenes tilværelse i middelalderen var sterkt preget av kristne forestillinger om kampen mellom Gud og djevelen. Denne kampen gjennomsyret hele livet på jorda, og det gjaldt å velge riktig side for å unngå fortapelse. En av kirkens fremste teologer var Augustin (354–430). Han hevdet at menneskene var født med synd og ondt begjær. Derfor var de underkastet Guds evige straff, så sant ikke Gud hadde utvalgt dem til å få frelse gjennom Jesus. Augustin hadde også tanker om staten og hvilket ansvar som hvilte på en verdslig hersker i et kristent samfunn. Skriftene hans kom derfor til å utgjøre et felles ideologisk grunnlag for kongemakt og kirke. Ifølge Augustin skulle en hersker være en rex justus, en som styrte rettferdig og viste ydmykhet og lydighet overfor Gud. En rekke handlinger og tanker, særlig det som hørte til seksuallivet, var av kirken definert som syndige, med tilhørende krav om hva som måtte til for å få tilgivelse. Tilgivelse kunne man få gjennom botsøvelser, som bestemte gjerninger, og ved å betale bøter. Folk søkte også trøst og hjelp hos helgener og martyrer, som man mente var mennesker som hadde hatt et overskudd av godhet. Også relikvier (hellige gjenstander) som kunne knyttes til Jesus, helgener eller martyrer, var nyttige for å hente mot, kraft og håp i en vanskelig hverdag. Kirken påla bøndene å betale tiende, det vil si en tiendedel av avlingen, som gikk til vedlikehold av kirker, til å lønne prester og til å hjelpe fattige.

Middelalderen

helgen: menneske som har utført et under. martyr: menneske som har måttet dø for sin tro.

← Årets ulike gjøremål. Scener fra en fransk kalender ca. 1460. For middelalderens mennesker var tiden et evig kretsløp. Vår, sommer, høst og vinter kom og gikk med faste gjøremål. En slik tidsoppfatning blir gjerne kalt syklisk.

Husker du? 1 Pek på årsaker til at handel og byliv stagnerte i tidlig middelalder. 2 Hva menes med føydalisme? 3 Hva ligger i begrepene len, kronvasall og vasall? 4 Hva gikk seremoniene homagium og investitur ut på? 5 Hva vil det si at bøndene var livegne? 6 Hva slags avgifter måtte bøndene betale til godseieren? 7 Hva kjennetegnet tilværelsen for menneskene på jorda etter kirkens lære?

Høymiddelalderen, ca. 1000–1300 Mens tidlig middelalder hadde vært en urolig tid i Europa, med folkevandringer, vikingoverfall og innbyrdeskriger, fulgte en roligere periode fra ca. år 1000. Jordbruksproduksjonen økte, og folketallet steg. Mens det trolig var mellom 25 og 30 millioner mennesker i Europa i begynnelsen av høymiddelalderen, var antallet nærmere 80 millioner ved slutten av perioden. Handelen tok seg også opp, og byene vokste. Andre sentrale utviklingstrekk var økningen av kirkens makt og en begynnende statsutvikling der kongerikene får et fastere styringsapparat.

Jordbrukssamfunnet Trolig bodde rundt 90 prosent av befolkningen i Europa på landsbygda. Bøndene produserte det de trengte til eget bruk og til å betale jordleie og andre avgifter eller skatter. De fleste bodde i landsbyer der de samarbeidet om produksjonen på jordstykkene som de

Alle tiders historie

FORTID OG FORKLARING

Klimaendringene i middelalderen Klimaendringene i vår tid forklares av mange forskere som et resultat av den store økningen i utslippet av klimagasser. Slike gasser oppstår som et resultat av forbrenningen av kull, olje og gass. Et vesentlig trekk ved de menneskeskapte klimaendringene er at de er globale. Varmeperioden i høymiddelalderen var ikke del av en global utvikling og skyldtes trolig først og fremst økt solaktivitet. Temperaturøkningen gjorde seg mest gjeldende på den nordlige halvkulen. Klimaet kan også ha vært ustabilt i andre deler av verden i denne perioden, men ikke nødvendigvis på samme måte som i Europa. Ifølge Bjerknessenteret for klimaforskning er det blitt registrert klimamønstre i andre deler av

verden som var annerledes enn det som kjennetegnet utviklingen i Europa i høymiddelalderen. Etter 1300 forverret klimaet seg. Det ga seg utslag i kaldere vintrer, lavere vår- og høsttemperaturer og mer nedbør, som igjen kan ha ført til dårligere avlinger. Perioden fra ca. 1400 kalles ofte «den lille istid», og den varte helt fram til midten av 1800-tallet – riktignok avbrutt av enkelte varmere mellomspill. Klimaendringen forklares av klimaforskere som et sammenfall av mindre solaktivitet, endringer i havstrømmer og vulkansk aktivitet. Det er imidlertid delte meninger blant historikerne om klimaendringens betydning for jordbruksproduksjonen.

leide av godseieren. Selv om bøndene sto under godseierens beskyttelse og kontroll, kunne de gjennom landsbyfellesskapet stå samlet ved uenighet eller konflikter med godseieren. I løpet av høymiddelalderen valgte en del godseiere å gi landsbyfellesskapet større ansvar for godsdriften og livet i landsbyen. Landsbyforsamlingen valgte da gjerne et råd eller egne tillitsmenn som koordinerte arbeidet med såing, pløying og høsting, og som meklet i konflikter mellom innbyggerne. I landsbyen arrangerte bøndene dessuten fester, for eksempel for å feire at innhøstingen var unnagjort. Både menn og kvinner måtte bidra i jordbruksarbeidet. Mennene tok seg av det tyngste arbeidet, som pløying av jorda, mens kvinnene hadde hovedansvaret for det som foregikk i hjemmet. Bondefamiliene kunne ha mange barn, men over halvparten av dem døde trolig før de ble voksne. Vi vet ellers ikke så mye om bondekulturen siden de skriftlige kildene fra denne perioden forteller lite om bøndenes liv. Økt avkastning av jordbruket I høymiddelalderen førte både klimatiske endringer og forbedringer i jordbruksdriften til økt produksjon. Klimaet ble varmere, trolig på grunn av økt solaktivitet. Det førte til lengre vekstperioder, slik at bøndene kunne dyrke mer og flere sorter enn før. Et eksempel på hvordan klimaendringene skapte nye muligheter i jordbruket, finner vi på de britiske øyene. I deler av England og Wales kunne bøndene nå dyrke vindruer. I tett befolkede områder gikk bøndene over fra tobruksdrift til trebruksdrift. Trebruksdrift innebar at en tredjedel av jorda, istedenfor halvparten som tidligere, lå brakk mens bøndene dyrket ulike vekster på resten. Videre ble hester i større grad enn før brukt som trekkdyr. Det var en fordel siden hester hadde større utholdenhet og arbeidet raskere enn okser. Bogtreet var viktig for å utnytte hestens potensial som trekkdyr. Det

Middelalderen

brakk: usådd jord

FORTID OG FORKLARING

Hvorfor økte folketallet? Historikere har hatt ulike oppfatninger om hvordan befolkningsveksten og forbedringene i jordbruket har virket på hverandre. Eldre historieforsk ning har ofte lagt vekt på at forbedringene av teknologi og dyrkingsmetoder i jordbruket, sammen med et bedre klima, var hovedårsaken til at folketallet økte. I nyere tid har historikere hevdet at forbedringene i jordbruket tvert om var et resultat av befolkningsveksten. Med andre ord ble det nødvendig å produsere mer mat for å fø flere mennesker. Grunnen til forbedringene i jordbruket kan likevel være andre ting enn befolkningsveksten alene, for eksempel at godseierne ønsket større inntekter. Men hvis forbedringer i jordbruket ikke var årsaken til folkeøkningen, hva skyldtes den da? Mulige årsaker kan være at færre kriger, og at det ikke var pest i høymiddelalderen, gjorde at dødeligheten gikk ned. Med større tilgang til dyrkbar jord kan det også ha blitt lettere for mennesker å gifte seg og få barn tidligere enn før, slik at fødselshyppigheten økte.

↑ Kvinnner som høster hvete. Italiensk freske fra ca. 1500. Ukjent kunstner.

var opprinnelig en kinesisk oppfinnelse som fordelte vekten mot brystet istedenfor mot halsen, slik det gamle seletøyet hadde gjort. Bogtreet ble trolig tatt i bruk i Europa mot slutten av tidlig middelalder. På den andre siden krevde hesten mer og dyrere fôr. Hester ble mange steder også prioritert til militære formål og transport. Fortsatt var derfor oksen det vanligste trekkdyret i store deler av Europa i høymiddelalderen. Teknologisk ble jordbruket forbedret ved økende bruk av jernredskaper. For eksempel fikk bøndene ved å bruke jernploger vendt jorda dypere enn før, slik at såkornene fikk bedre vekstvilkår. Produksjonen i jordbruket økte også ved at nye områder, som i utgangspunktet ble ansett som perifere, lite fruktbare eller vanskelige å dyrke opp, nå ble lagt under plogen. Forbedringene i jordbruket var både et resultat av og en forutsetning for den kraftige befolkningsveksten i høymiddelalderen. Fordi det ble flere mennesker å mette, tvang økt produktivitet seg fram i jordbruket. På den andre siden var økt produktivitet en forutsetning for at det ble levekår for flere mennesker, og at ikke alle trengte å dyrke mat til seg selv. Dermed kunne flere mennesker enn før leve av annet enn jordbruk, som handel og håndverk i de framvoksende byene. Korndyrking var dominerende i jordbruket, siden det ga større utbytte enn fehold. Korn- og melprodukter sto derfor sentralt i bøndenes kosthold. Kostholdet kunne dermed bli ganske ensidig. Ved siden av brød og grøt spiste bøndene trolig rotfrukter og grønnsaker. Kanskje hadde de også griser eller storfe gående, slik at det av og til kom litt kjøtt på bordet. Til maten var det vanlig å drikke tynt øl. Noen steder var det større muligheter for å spe på kostholdet gjennom jakt og fiske. Blant godseierne, geistligheten og borgerne var kostholdet atskillig mer variert enn hva det var hos bøndene.

Alle tiders historie

PO M M E RN BILLU N GE N E S MA RK We se

FRIESLAND

Elbe

SACHSEN

Oder

PO LE N

OSTMARK

R hi

THÜRINGEN

ne n

NEDRE LOTHRINGEN

FRANKEN

S CHLE S IE N BÖHMEN MÄHREN

ØVRE LOTHRINGEN

Paris

F R A NKR I KE

PRE U S S E N

N O RD MA RK

Strasbourg

SCHWABEN

MARK ÖSTERREICH

BAYERN

Basel

Madjarer

Donau

U N GA RN

KÄRNTEN VERONA

(Til Bayern 952)

BURGUND Rhône

(Til Tyskland 1033)

LOMBARDIA ITALIA

ØS KIRKE STATEN

K R OAT IA

SPOLETO

Det tysk-romerske riket Det tysk-romerske riket ved Otto .s død i 

IT T

Korsika Roma

Utvidelser under Konrad . (d. )

Det tysk-romerske riket I 962 ble Otto 1. (912–973) kronet til keiser over Det tysk-romerske riket. Otto var fra før konge i det tyske riket som hadde oppstått i den østlige delen av det gamle Frankerriket. På 900-tallet ble Otto en beskytter av kirken og pavedømmet, slik Karl den store hadde vært. Under Ottos ledelse ble dessuten vikingangrep og invasjonsforsøk fra madjarer slått tilbake. Det tysk-romerske riket var stort i utstrekning. Foruten et tysk kjerneområde kom riket gradvis til å omfatte også Burgund og områder i Italia. Riket hadde en lite utbygd sentraladministrasjon, og keiseren og hans hoff var stadig på reisefot. Videre var store deler av riket styrt av hertuger og grever med troskap til keiseren. I mangel av et eget administrasjonssystem støttet keiseren seg på kirkens organisasjon. Det innebar at lojale personer med tilknytning til hoffet ble innsatt som biskoper. Biskopene kunne igjen være vasaller og lensherrer. Siden de var forpliktet til å leve i sølibat, etterlot de seg ikke arvinger til len. Keiserens bruk av kirkeorganisasjonen til å administrere riket er blitt kalt det ottonske system, etter keiser Otto 1. Selv om paven i åndelige saker hadde den øverste myndigheten innenfor kirken, var selve kirkeorganisasjonen i tidlig middelalder vevd inn i det verdslige samfunnet og underlagt keisere og konger. Den som bygde en kirke, fikk eiendomsretten til kirken og kunne innsette prester. Dette kalles «privatkirkeordningen». Biskopene ble ofte utpekt av keisere og konger. På 900-tallet oppsto det det imidlertid en kirkelig reformbevegelse med utgangspunkt i klosteret Cluny i Burgund. Bevegelsen ville styrke åndeligheten blant de geistlige, blant annet ved å innskjerpe sølibatskravet. Den tok også avstand fra såkalt legmannsinvestitur, at ikke-geistlige kunne innsette personer i geistlige embeter.

Middelalderen

← Detalj fra Bayeuxteppet, et 70 meter langt teppe som ble vevd for å minnes hertug Vilhelm av Normandies erobring av England i 1066. Slike tepper var ikke uvanlige, men Bayeuxteppet er i en særstilling på grunn av lengden.

Etter hvert fikk reformbevegelsen et politisk program om å frigjøre kirken helt fra verdslig makt, både når det gjaldt embetsutnevninger, lovgivning og økonomi. Det skulle føre til en langvarig og til tider svært dramatisk strid mellom pave og keiser.

England Danelag: i middelalderen den delen av England der dansk og norsk lov gjaldt.

Under folkevandringstiden slo anglere og saksere seg ned i England og etablerte mindre kongeriker. På 800-tallet lyktes det kong Alfred av Wessex (871–899) å bygge opp et større rike som langt på vei gjorde ham til en slags rikskonge, selv om han ikke kontrollerte hele England. Den såkalte Danelag, som omfattet områder nord og øst, ble fortsatt styrt av danske og til dels norske vikinger. I perioden 1016–1035 var den danske kongen Knut den mektige også konge over England. I oktober 1066 ble England invadert av hertug Vilhelm av Normandie. Vilhelm hevdet at han i 1051 var blitt godkjent som tronfølger i England av den daværende kongen Edvard Bekjenneren, som var Vilhelms fetter. Engelskmennene hadde derimot valgt Harald Godwinsson til konge etter Edvards død. En tredje person som gjorde krav på tronen i England, var den norske kongen Harald Hardråde. I september 1066 prøvde han å invadere England, men mislyktes og ble drept i et slag ved Stamford Bridge nær York. De engelske styrkene hadde ikke før rukket å beseire Harald Hardråde, før de måtte forsvare seg mot invasjonsstyrken fra Normandie. Vilhelm seiret i et stort slag ved Hastings, der Harald Godwinsson ble drept. I de påfølgende årene bygde Vilhelm opp et styringssystem i England under sterk kongelig kontroll. Alle vasaller, ikke bare kronvasallene, måtte avlegge troskapsed til kongen. Han forbød også privat borgbygging og krevde eiendomsrett til det meste av

Alle tiders historie

KILDESORTERING

Magna Carta 15. juni 1215 undertegnet den engelske kongen Johan uten land dokumentet Magna Carta. Det bestod av totalt 63 paragrafer. Her følger et utdrag fra tre av dem: «1. For det første har vi bekreftet med dette dokument for vår egen del og for våre etterkommeres del at den engelske kirken skal være fri og nyte sin frihet og sine privilegier uten innskrenkning. Det er også vår vilje at valgene i kirken skal være frie. 2. Ingen avgift [scutagium] eller ekstra skatt skal kunne pålegges vårt rike uten å være godkjent av rikets stormenn. Unntatt for denne regelen gjelder for det første frikjøpet av vår person, for det andre når vår eldste sønn slås til ridder,

og for det tredje når vår eldste datter gifter seg. I alle tre tilfeller kan det kreves inn en ekstra skatt. Tilsvarende bestemmelser gjelder også for byen London. 3. Ingen fri mann kan fengsles eller berøves sin eiendom. Ikke under noen omstendighet har vi rett til å antaste mannen før han har blitt korrekt dømt etter landets lov ved en av landets domstoler. Ingen kan nektes rettferdighet». Fra Kristin Fossum m.fl: Studiebok med kilder, Cappelen 2000. Hva slags kilde er dette? Hva sier den oss som levning om kongens makt? Hvilke grupper i samfunnet er det som nyter godt av rettighetene?

↑ Magna Carta, utgaven som ble ferdigstilt av Henrik 3. i 1225.

jorda. Som hertug av Normandie kontrollerte Vilhelm områder i Frankrike, selv om han der formelt var kronvasall under den franske kongen. Det engelske kongedømmet under Vilhelm og hans etterfølgere kom derfor til å omfatte deler av Frankrike. Etter hvert som den franske kongemakten vokste seg sterkere i høymiddelalderen, ble det mye strid og krigføring mellom engelske og franske konger om disse områdene. Magna Carta I 1214 led den engelske kongen Johan uten land (1199–1216) et større nederlag for den franske kongen, Filip 2. August (1165–1223). Nederlaget førte til at England tapte store områder i Frankrike. Stormennene i England var nå grundig lei alle kostnadene som krigføringen medførte. I 1215 tvang de Johan til å skrive under på et dokument, Magna Carta, som slo fast at kongen ikke kunne kreve inn nye skatter og avgifter uten samtykke av landets stormenn. Frie borgere skulle heller ikke kunne arresteres eller straffes uten å ha blitt dømt av sine likemenn. De påfølgende møtene der engelske konger måtte rådføre seg med landets stormenn, ble kalt parlamentum. Dette la grunnlaget for det britiske parlamentet, som kom til å bestå av valgte representanter for det jordeiende aristokratiet, kirken og borgerne. Selv om kongens makt ble redusert av Parlamentet, forble den engelske sentralmakten sterk. Kongen styrte landet og ga lover, mens Parlamentet vedtok skatter. Samtidig ble grensene for det engelske kongedømmet utvidet etter erobringen av Wales på slutten av 1200-tallet.

Middelalderen

↑ Slaget ved Bouvines 27. juli 1214. Malt på 1800-tallet av Emile Jean Horace Vernet (1789–1863). Han var født i Frankrike i 1789. Hva forbinder du med fransk historie dette året?

Frankrike I begynnelsen av høymiddelalderen var kongemakten i Frankrike svak. En ny kongeslekt, kapetingerne, hadde etterfulgt den gamle karolingiske kongeslekten. Kapetingerne hadde kun reell kontroll over et lite område rundt byen Paris. Resten av kongedømmet var gitt i len til vasaller. De mektigste kronvasallene styrte lenene sine nærmest som selvstendige riker. I løpet av høymiddelalderen klarte likevel kapetingerne å styrke kongemakten og bygge opp et styringssystem av kongelig utnevnte embetsmenn, noe som svekket vasallenes posisjon. Kongene hadde også suksess utad, som da Filip 2. August seiret over engelskmennene i 1214. I tillegg var kapetingerne heldige med arvefølgen: I over 300 år klarte de å produsere direkte arvinger til tronen. Omkring år 1300 var Frankrike det sterkeste kongeriket i Europa. Husker du? 1 Hvilke fordeler hadde bøndene av landsbyfellesskapet? 2 Hvordan ble jordbruksproduksjonen forbedret i høymiddelalderen? 3 Når og hvor oppsto Det tysk-romerske keiserriket? 4 Hvorfor var det viktig for keiseren å ha kontroll over hvem som ble utnevnt til biskoper? 5 Hvilke invasjonsforsøk ble England utsatt for i 1066, og hvordan endte de? 6 Pek på kjennetegn ved styringssystemet som Vilhelm av Normandie innførte i England. 7 Hva var Magna Carta? 8 Hvilken utvikling gjennomgikk kongemakten i Frankrike?

Alle tiders historie

NÆRBILDE

Gregor 7. Pave Gregor 7., eller Hildebrand som var hans opprinnelige navn som munk, ble født i 1021 i Toscana i Italia. Han var en sterk tilhenger av den kirkelige reformbevegelsen som oppsto på 900-tallet. Under Gregor 7 ble viktige prinsipper i reformprogrammet nedfelt i pavelige dekreter, erklæringer og oppfordringer. Historikere har hatt høyst ulike oppfatninger av hvordan Gregor 7. så på forholdet mellom pavens makt og keiserens makt. De fleste er enige om at paver og keisere ved inngangen til høymiddelalderen mente de hadde øverste myndighet på hvert sitt område av samfunnet, det geistlige og det verdslige. En slik oppfatning kalles dualisme. Noen historikere har hevdet at Gregor 7. brøt med

dualismen og opptrådte som om pavens embete sto over keiserens. Andre historikere har derimot påpekt at Gregor 7. ikke gjorde krav på politisk makt, men at han krevde en åndelig myndighet over alle mennesker, også personene som var keisere eller konger. Det spesielle med Gregor i den sammenheng var kravet om at keisere og konger måtte respektere kirkens krav på selvstendighet for å bli ansett som gode kristne. Også senere paver hevdet at keisere og konger var underlagt pavens åndelige makt. Den første av middelalderens paver som utvetydig hevdet at pavens embete var overordnet det verdslige, var Bonafacius 8. som var pave fra 1294 til 1303.

↑ Gregor 7. Fransk maleri fra 1700-tallet. Ukjent kunstner.

Investiturstriden Investiturstriden var en konflikt mellom pave og keiser om retten til å innsette biskoper. I realiteten ble det en strid om hvem som skulle ha det avgjørende ordet når geistlige og verdslige interesser sto mot hverandre. I investiturseremonien ble en geistlig vasall overdratt len og de geistlige embetssymbolene ring og stav. Fram til 1050-årene var keiserens innflytelse på kirken sterk. Keiseren var kirkens øverste beskytter, og helt fra Karl den stores tid hadde keiserne kontrollert kirken. Da det i 1046 oppsto strid i Roma om hvem som skulle bli ny pave, grep for eksempel den tysk-romerske keiseren Henrik 3. inn og avgjorde pavevalget. Etter 1050 endret situasjonen seg med den kirkelige reformbevegelsens krav om å frigjøre kirken fra all verdslig innflytelse. Da Gregor 7. (1021–1085) ble valgt til pave i 1073, fikk reformbevegelsen en sterk og kompromissløs leder. På samme tid ble keisermakten i Det tysk-romerske riket svekket da Henrik 3. døde og etterlot seg en arving, Henrik 4., som bare var seks år gammel. Etter å ha blitt myndig i 1067, sto Henrik 4. (1050–1106) foran den utfordrende oppgaven å skulle gjenreise keiserens makt, som også innebar å gjenvinne kontrollen over kirken. Trusler, avsettelse og bannlysing I februar 1075 utstedte pave Gregor 7. et dekret som forbød ikke-geistlige personer, i praksis keisere og konger, å innsette biskoper. Måneden etter kom det et enda mer kontroversielt utspill fra Gregor: I skriftet Dictatus Papae hevdet han å kunne avsette keisere. Dette var første gang i historien at en pave ga uttrykk for en slik makt. Det var heller ikke tomme ord, for da Henrik 4. litt senere blandet seg inn i valget av erkebiskop i Milano,

Middelalderen

dekret: skriftlig ordre

Dictatus Papae: punktvis oppsett av pavens makt.

KILDESORTERING

Dictatus Papae (1075) Dictatus Papae er et pavelig dokument som trolig er blitt til under Gregor 7., uten at man helt vet hva det skulle brukes til. Det kan ha vært en innholdsliste til en kirkerettssamling. I dokumentet hevder paven 1. At den romerske kirke av grunnlagt av Gud alene. 2. At biskopen i Roma er den eneste som kan kalles universell. 3. At han alene har makt til å avsette eller forsone biskoper. (…) 9. At alle fyrster skal kysse hans føtter og ingen annens. (…) 12. At han kan avsette keisere. (…) 19. At han selv ikke kan dømmes av noe menneske. (…)

22. At den romerske kirke aldri har feilet og ifølge Skriften aldri kommer til å feile. 23. At den romerske biskop, hvis han er valgt på en kanonisk gyldig måte, utvilsomt på grunn av den hellige Peters fortjenester, er hellig, (…) 27. At han kan løse undersåttene til onde herskere fra deres troskapsplikt. Fra Ragna Bugge: Middelalderen i dokumenter, Olaf Norlis forlag 1965. Hvorfor er Dictatus Papae en normativ kilde? Hvilken makt krever paven over kirken, og over keiseren? Gir kilden grunnlag for å hevde at Gregor mente pavens embete sto over keiserens? Hva er det eventuelt Gregor ikke krever av makt når det gjelder keiseren?

mottok han et truende brev fra paven. I brevet befalte Gregor at Henrik, som alle andre kristne mennesker, måtte respektere og underkaste seg pavens åndelig makt. Henrik svarte med å innkalle de tyske biskopene til et møte som erklærte at paven hadde opptrådt som en løgner og kommet til makten på uhederlig vis. I februar 1076 erklærte Gregor på sin side at han fratok Henrik kongedømmet (Henrik var ennå ikke kronet til keiser), og at han løste alle vasallene fra troskapsedene til ham. Dessuten ble Henrik bannlyst. Bannlysing innebar at en person ble utestengt fra det kristne samfunnet, og at kristne mennesker ikke fikk ha noe med ham å gjøre. Henrik skrev et brev tilbake til Gregor der han titulerte ham som en falsk munk. Bannlysingen fikk imidlertid alvorlige konsekvenser for Henrik da vasallene hans gjorde opprør mot ham. Også flere av biskopene som i utgangspunktet hadde støttet Henrik, skiftet side. Opprørerne ga Henrik ett år på seg til å bli løst fra bannet. Samtidig kontrollerte de alle veiene ut av Tyskland. I januar 1077 klarte likevel Henrik å ta seg gjennom Alpene i et forrykende uvær. Han oppsøkte Gregor som hadde tatt inn på borgen Canossa i NordItalia, på vei til Tyskland for å møte Henriks fiender. Etter at Henrik hadde stått utenfor borgporten og tryglet om tilgivelse i tre dager, valgte Gregor å løse ham fra bannet. For Henrik var det å få pavens tilgivelse en taktisk seier, siden flere av kronvasallene hans nå vendte tilbake. Han klarte å gjenvinne mye av makten sin og inntok noen år senere Roma og jaget pave Gregor ut av byen. Henrik innsatte så en ny pave, som kronet ham til keiser. Motstanden mot Henrik i Tyskland var likevel ikke helt borte. Da også sønnen hans, Henrik 5., gjorde opprør, ble han tvunget til å abdisere. Henrik 4. lå i strid med sønnen sin helt til han døde i 1106.

Alle tiders historie

← Eremitten Peter og pave Urban 2 oppfordrer kristne til å dra i korstog mot de vantro. Clermont 1095. tegning fra 1800-tallet. Eremitten Peter ledet det første folkekorstoget.

↑ Dictatus Papae, avbildet primærkilde. Åpningssiden i dokumentet.

Konkordatet i Worms Uenigheten mellom keiser og pave om valget av biskoper fortsatte etter Henrik 4.s død. Striden fikk også forgreininger til andre land, som Frankrike og England. I 1122 lyktes det til slutt partene å komme fram til et kompromiss, en løsning begge kunne akseptere. Denne ble nedfelt i en skriftlig overenskomst, et konkordat, vedtatt i den tyske byen Worms. I konkordatet fikk kirken rett til å velge biskopene sine selv, men keiseren skulle få være til stede ved valget i den tyske delen av riket. Videre ble investiturseremonien delt i to: Paven skulle innsette biskopen i det geistlige embetet ved å overrekke embetssymbolene ring og stav, mens keiseren skulle tildele lansen som uttrykk for at han var keiserens vasall og lensinnehaver. I den tyske delen av riket skulle keiseren gjennomføre sin del av seremonien først. Retten til å velge biskoper er blitt sett på som en viktig seier for pavekirken. På den andre siden hadde keiseren fortsatt innflytelse ved retten til å være til stede ved bispevalgene.

Korstogene I 1095 oppfordret pave Urban 2. alle Europas fyrster om å bidra til å frigjøre Jerusalem og andre steder i Det hellige land fra muslimsk kontroll. Argumentene hans var at pilegrimer møtte hindringer og var utsatt for overgrep, og at hellige steder ble skjendet. For dem som falt i kamp for Det hellige land, lovte paven syndsforlatelse. Foruten å erobre Jerusalem og andre hellige steder var appellen til korstog trolig et trekk fra paven for å samle folk om kirken og styrke posisjonen hans som kristenhetens øverste leder. Den var dessuten et forsøk på å skape mer ro og stabilitet i Europa ved at

Middelalderen

Det hellige land: dagens Israel og Palestina

Områder med kristen religion: Romersk-katolsk Ortodokse kristne

NORGE Tavastehus

Arabiske riker med overveiende muslimsk religion (islam) Bergen Første korstog – Oslo Andre korstog – Tredje korstog – SKOTTLAND Fjerde korstog – Edinburgh Sigurd Jorsalfares ferd – NORDSJØEN

SVERIGE

York

ENGLAND

Moskva

ØSTER Memel SJØEN PREUSSEN

Lund

Lübeck

Warszawa

Paris

POLEN

Stenay

Krakow

Regensburg

Vezelay

Wien

Budapest

UNGARN

Bordeaux

Trapezunt

(Bysants)

SE L D SJUK K E N E S RI K E

Reggio

D E

Tunis

Filomelion

Tarsos

IK T

Antiokia

Kypros

R Tripoli

Edessa

Ikonion

Aten Peloponnes

O Bona

Palermo Messina

Caesarea

Tessaloniki

Brindisi

SICILIA

Europa ca.  De fire første korstogene

Sinope

Konstantinopel/ Miklagard

Sofia

Roma

Sardinia

Valencia

Granada

Tanger Ceuta

Barcelona

Korsika

SVARTEHAVET

Beograd

Zaragossa

ARAGON

Kronstadt PETSJENEGER

SERBIA

ANDALUCIA Silves Cordoba Sevilla Cádiz

KROATIA

Genova

Toulouse

Toledo

Lisboa

Venezia

Marseilles

PORTUGAL CASTILLA

Kiev

DET TYSKROMERSKE RIKET

FRANKRIKE

NAVARRA

Minsk

MER

POM

Köln

Nantes

Porto

Smolensk

Königsberg

London

AT L ANTER HAVET

LEON

Novgorod

Riga

Kalmar

København Slesvig

WALES

Reval

Pskov

DANMARK

IRLAND

Viborg Riga

Kreta

MIDDELHAVET

Candia

Damaskus

Akka (Akersborg)

Jerusalem

krigslyst og erobringstrang ble kanalisert til Midtøsten. Appellen virket sterkt på mottakerne, og løftet om syndsforlatelse var en viktig årsak til at folk meldte seg som korsfarere. For mange var nok likevel ikke det religiøse budskapet den eneste eller viktigste motivasjonen. Korstogene bød på muligheter til å sikre seg jord, inntekter og makt. Dette fristet for eksempel yngre sønner av hertuger, grever og andre mektige kronvasaller, som ikke kunne regne med å arve farens posisjon. Det ble gjennomført flere korstog til Det hellige land. Før den første ordentlige korsfarerhæren var ferdig utrustet, dro en svært sammensatt tropp av bønder, riddere og prester av sted. Troppen besto også av kvinner og barn og utgjorde totalt ca. 15 000 mennesker. Dette folkekorstoget, som var dårlig utrustet, dårlig organisert og lite disiplinert, ble et lett bytte for muslimske hærer. I neste omgang (1096–99) var det drevne europeiske krigere som dro av sted. Jerusalem og omkringliggende områder ble erobret og organisert som riker etter føydale prinsipper. Korsfarerne, som var gjenkjennelige fordi de hadde et kors påsydd kappene sine, ble sett på som dyktige, fryktløse og hensynsløse krigere av muslimene. Blant korsfarerne oppsto det egne ridderordener til tjeneste for kirken, som tempelridderne og johannitterordenen. Tempelridderne var en munkeorden som skulle beskytte pilegrimer på veien til Det hellige land. Virksomheten ble etter hvert utvidet til også å omfatte oppbevaring og transport av verdisaker og pengeutlån. Johannitterne tilbød pleie til syke pilegrimer, men fikk senere også militære funksjoner i forbindelse med forsvaret av Jerusalem og andre områder som korsfarerne hadde erobret. De erobrede områdene i Det hellige land skulle vise seg vanskelig å holde på, særlig etter at den kurdiske hærføreren Saladin klarte å forene muslimene i kampen mot korsfarerne. Etter at de kristne hadde brutt en fredsavtale de hadde inngått med ham i 1179,

Alle tiders historie

NÆRBILDE

Rikard Løvehjerte og Saladin Rikard Løvehjerte (1157–99) ble konge i England i 1189. To år senere kom han til Det hellige land i spissen for en stor korsfarerhær sammen med den franske kongen Filip 2. August. Da den franske kongen etter en stund vendte hjem, sto Rikard Løvehjerte alene igjen som korsfarernes leder. Rikard var velutdannet og kjent som en modig og dyktig kriger, derav tilnavnet Løvehjerte. Han kunne også være brutal og hensynsløs. Da hæren hans inntok byen Akka i 1191, ble nærmere 3000 menn, kvinner og barn massakrert. Rikard Løvehjerte skal ha ønsket å møte muslimenes leder Saladin, men de to traff hverandre aldri. Isteden førte de forhandlinger gjennom sendebud. I 1192 måtte Løvehjerte gi opp forsøket på å gjenerobre

Jerusalem. Saladin gikk med på en fredsavtale der korsfarerne fikk styre over kystområdet av Det hellige land, mens resten ble underlagt Saladins myndighet. De kristne skulle imidlertid få lov til å besøke Jerusalem og andre hellige byer i tre år. Saladin (Sala al-din) ble født i 1137, som sønn av en kurdisk høvding. Saladin skaffet seg herredømmet over både Egypt og Syria, og etter å ha erobret Jerusalem i 1187 ble han muslimenes store leder i kampen mot korsfarerne. Oppfatningen av Saladin spriker i kildene. Han er framstilt både som en brutal kriger og som fredssøkende, forsonende, rettskaffen og gavmild. Saladin døde i Damaskus i Syria senere samme år som fredsavtalen med Rikard Løvehjerte ble inngått.

knuste Saladin i 1187 korsfarerhæren og erobret byen Jerusalem og nærliggende områder. Senere forsøk fra kristne hærer på å gjenerobre Det Hellige land ga få resultater. Det foregikk også kriger i Europa som lignet på korstog. I 1209 oppfordret pave Innocens 3. til hellig krig mot katarene, en religiøs gruppe som ikke fulgte læren til den katolske kirken. Denne gruppa skal være opphavet til begrepet kjetter. Katarene holdt hovedsakelig til i Sør-Frankrike. I Spania førte kristne kongeriker i nord krig mot muslimene i sør, og langs Østersjøen erobret Den tyske orden, en ridderorganisasjon, hedenske områder med pavens støtte. Også nordiske konger deltok i disse krigene.

↑ Saladin. Tegning fra et fransk historieverk på 1800-tallet.

kjetter: en som avviker fra vedtatte oppfatninger; vranglærer. Katar er opprinnelig gresk og betyr «ren».

Husker du? 1 Hva dreide investiturstriden seg om? 2 Hvilket pavelig utsagn var særlig kontroversielt i Dictatus Papae? 3 Hvorfor måtte Henrik 4. trygle paven om tilgivelse? 4 Hva var innholdet i konkordatet i Worms i 1122? 5 Når og hvordan begynte korstogene? 6 Hva kan ha motivert folk til å dra på korstog? 7 Hvilke oppgaver hadde i utgangspunktet tempelridderne og johannitterne? 8 Hvem var Saladin?

Statsutvikling I løpet av høymiddelalderen ble kongemakten styrket gjennom oppbygningen av et fastere styringsapparat under kongens kontroll. En sentraladministrasjon tok form gjennom opprettelsen av kansellier. Et kanselli ble ledet av en kansler og hadde ansvaret for utsendelse og arkivering av offentlige dokumenter og behandling av ulike spørsmål knyttet

Middelalderen

→ Representanter for ridderne, kirken og bøndene, som tilhørte ulike stender i middelaldersamfunnet

stat: et sett sentraliserte politiske institusjoner som utøver makt over et avgrenset territorium. Til en velutviklet stat hører også et enhetlig lovverk, et byråkrati og prinsippet om at det kun er staten som kan bruke fysiske maktmidler mot befolkningen.

til økonomi og lovgivning. Det ble også opprettet kongelige domstoler med kongelig utnevnte dommere. Fra domstolene kunne saker ankes til kongen som øverste dommer. I England og Frankrike oppsto også det vi kan kalle sentraliserte finansdepartementer. Veksten i handel og byliv i høymiddelalderen ga kongemakten inntekter fra toll og avgifter som ble brukt til å lønne embetsmenn, etter hvert også leiesoldater. Det gjorde kongemakten mindre avhengig av kronvasallene. I Frankrike ble for eksempel baillis utplassert over hele kongedømmet. Det var kongelig utnevnte embetsmenn som skulle ta hånd om viktige oppgaver i lokalstyret. I England var sheriffene lokale embetsmenn fra tiden før den normanniske invasjonen. Under normannerne ble sheriffene sterkere underordnet kongemakten. Styrkingen av kongemakten viser en utvikling mot det vi kaller stater. Statsutviklingen foregikk imidlertid ikke likt i Europa. Mens England utviklet en sterk sentralmakt, viste det seg vanskelig å bygge opp et sentralisert styringsapparat i Det tysk-romerske keiserriket. Der måtte keiseren forholde seg til hertuger og grever som etter hvert styrte lenene sine nærmest som om de var fyrster i selvstendige riker, og til sterke bystater. Også i Frankrike hadde hertuger, grever og andre kronvasaller fortsatt regional makt, selv om kongedømmet ble styrket gjennom sentrale og lokale institusjoner. Frankrike kan derfor plasseres i en mellomstilling i forhold til England og Det tysk-romerske riket. Mot slutten av høymiddelalderen begynte kongene regelmessig å rådføre seg med stenderforsamlinger når viktige avgjørelser skulle tas, som å vedta skatter for å finansiere krigføring. En stand er en betegnelse på en samfunnsgruppe med særskilte plikter og rettigheter. Middelalderens stender var førstestanden (geistligheten som tok seg av det åndelige), andrestanden (adelen som kriget) og tredjestanden (de som arbeidet). Blant

Alle tiders historie

← Universitetet i Bologna er regnet som et av de eldste universitetene i Europa. Det skal ha blitt opprettet på slutten av 1000-tallet. Universitetet består i dag av 23 fakulteter og har omkring 100 000 studenter.

rettighetene til de to øverste stendene hørte gjerne skattefritak. Fra tredjestanden var det som regel borgerne som møtte i stenderforsamlingene, men i noen land og regioner var også bøndene representert.

Vekst i handel og byliv I høymiddelalderen skjedde det en betydelig byvekst. Mindre krigføring og annen uro gjorde at det ble tryggere og lettere å drive handel. Byer oppsto gjerne på steder som lå gunstig til for handel, som ved elver, langs kysten og ved knutepunkter mellom handelsruter. Bygging av borger og kirker trakk til seg håndverkere, handelsmenn og vertshusholdere som skapte grobunn for bydannelse. Det var også trygt å slå seg ned innenfor borgmurer som kunne gi vern mot røvere og plyndring. Mange byer oppsto også ved at konger bygde ut byer som administrasjonssentre eller anla byer i utkantområder for å styrke kontrollen over riket. I høymiddelalderen ble de første universitetene i Europa etablert i Salerno, Bologna og Paris. Universitetene skulle utdanne folk til verdslige og geistlige embeter og tilbød undervisning i fag som filosofi, romerrett, teologi, kirkerett og medisin. Universitetene trakk til seg lærere og studenter og bidro derfor til at disse byene vokste. Universitetet i Paris hadde for eksempel rundt år 1200 mellom 2500 og 5000 lærere og studenter. Egne lover og styringsorganer Byene fikk egne lover og privilegier, og egne styringsorganer med byrådet på toppen. Innbyggerne utgjorde to hovedgrupper: kjøpmenn og håndverkere. Flertallet var håndverkere eller tilhørte andre grupper som tjenere, arbeidere, fattigfolk og prostituerte. For

Middelalderen

privilegium: særbestemmelse eller fordel

← Hele familien i arbeid. Tegning av franskmannen Jean Bourdichon (1457–1521,) som på denne måten framstiller grunnleggende virksomheter i middelaldersamfunnet.

livegne bønder kunne byene være et fristende mål. En del byer hadde bestemmelser som sa at den som klarte å livnære seg ett år og en dag i en by, fikk sin frihet. Uttrykket «byluft gjør fri» fra en tysk kilde på 1300-tallet gjenspeiler dette. Kjøpmenn og håndverkere hadde egne organisasjoner, såkalte gilder og laug. Gildene beskyttet kjøpmennenes rettigheter og interesser overfor føydalherrer og konkurrenter, ga hjelp til medlemmer som ble rammet av sykdom eller ulykker, og organiserte seremonier og fester. Laugene bestemte priser og kvalitetskrav for håndverkerne og hadde ellers tilsvarende sosiale funksjoner som gildene hadde for kjøpmennene. Selv om det var menn som satt i byråd, gilder og laug, deltok kvinner ofte i handel og håndverk. Veksten i handel og byliv førte til sosiale spenninger som kunne gi seg utslag i vold og annen uro. Det var store inntektsforskjeller blant kjøpmennene, mens de faglærte håndverkerne ble utfordret av et økende antall ufaglærte arbeidere. Ofte var dette folk som hadde kommet til byene fra landsbygda. Økt fattigdom og sosiale problemer var også et resultat av byveksten.

randsone: utkant

Bystater og forbund Noen byer var nærmest å regnes som egne stater, som tidvis førte kriger mot hverandre og mot keisere og konger. Framveksten av bystater skjedde i randsonen av større riker, der det manglet en sterk sentralmakt. Det gjaldt Nord-Italia, som lå i den sørlige utkanten av Det tysk-romerske riket, og langs Østersjøen i den nordlige delen av det samme riket. Sterke byer oppsto også i Flandern, som var et relativt selvstendig grevskap i Frankrike.

Alle tiders historie

Produksjon:

Handel og næringsliv i Europa ved slutten av -tallet

Falun

Bergen

Ull og ulltøy

Oslo Stockholm

Lerret

Uppsala

Reval Novgorod

Silke Visby

Riga

Edinburgh

Steinsalt

København Lund Skanör

Sjøsalt York Hull

Sild Tørrfisk

Lü b

eck

Boston

Vin

Bristol

Korn

Brugge Lille Arras

Alun Jern

Münster Gent Köln Brüssel

St. Denis Mainz Paris Provins Troyes Ulm Dijon Tours Basel

Sølv

La Rochelle

Metallindustri Bordeaux

Lyon

Porto

Marseille

Pisa

Buda

Tana

Pest

Kaffa

Venezia

Bologna Firenze Siena

Trapezunt

Sofia Ragusa

Roma

Barcelona

Lisboa

Astrakhan

Wien

Milano Genova

Montpellier Narbonne Zaragoza

Dne

Krakow

Praha

Gull

Kiev

Breslau Frankfurt

ine

Tinn

Sarai

Torun

Magdeburg

Soest

Rouen

Kobber

Smolensk

Stralsund Rostock Lüneburg

Hamburg

London

Vo lg

Bomullstøy

Konstantinopel

Bari Napoli

Toledo Valencia Sevilla

Cádiz

Palermo

Smyrna Messina

Antiokia

Ceuta

Famagusta

Tlemcen

Kandia

Tripoli Damaskus

Viktig hansaby Hanseatisk kontor By med hanseatisk bosetning eller handelsrettigheter Troyes By med store markeder

Hanseatiske handelsruter Handelsruter over land og langs elver

Tripoli Alexandria

Venetianske og genovesiske handelsruter

Firenze, Genova, Venezia og Milano er eksempler på rike og mektige bystater i NordItalia. Med sine nærmere 100 000 innbyggere var de Europas største byer rundt år 1300. De norditalienske bystatene produserte håndverksprodukter av høy kvalitet og lå gunstig til for handel med varer fra fjernere strøk, som Asia og Afrika. Det var også gode penger å tjene på utrusting av korstogshærer. De norditalienske byene utviklet et begynnende kapitalistisk samfunnssystem, med pengeveksling og bankvirksomhet. Pengevekslerne tok på seg å oppbevare penger for folk mot kvittering. Det gjorde handelen enklere og tryggere siden kjøpmennene slapp å reise rundt med mye penger på seg. Dessuten kunne pengevekslerne låne ut deler av pengebeholdningen til andre som ønsket å investere i handelsvirksomhet, mot å få sin del av fortjenesten. Langs Østersjøen oppsto det en sammenslutning av byer, den tyske Hansaen. Hansaen dominerte handelen i det nordøstlige Europa, der råvarer som fisk, tømmer, korn og salt spilte en viktig rolle. Lübeck var den ledende byen i Hansaen. I tillegg til byene som var tilsluttet selve forbundet, omfattet handelsnettverket også kontorer i andre byer, som London, Novgorod (i dagens Russland), Brussel og Bergen. I det tredje vekstområdet, Flandern, var det stor tekstilproduksjon. Fra flamske byer, som Brugge og Gent, ble det på 1200-tallet eksporterte kvalitetstøy av ull til store deler av Europa. Også de italienske byene produserte tekstiler, men av dårligere ull. På slutten av 1200-tallet begynte imidlertid italienerne å kjøpe kvalitetsull fra England, som de fraktet hjem og bearbeidet. Det gjorde at den italienske tekstilproduksjon kunne ta opp konkurransen med Flandern.

Middelalderen

NÆRBILDE

Marco Polo Marco Polo (1254–1324) tilhørte en handelsfamilie i det øvre sosiale sjiktet i Venezia. I 1271 ble han, 17 år gammel, med sin far og onkel på en reise til Asia. Målet var å besøke den kinesiske mongolkeiseren Kublai Khan (1215–94), som Marco Polos far og onkel hadde møtt på en tidligere reise til Asia. De hadde den gang lovt keiseren å komme tilbake etter å ha overbrakt et budskap fra ham til paven om å sende misjonærer til Kina. Etter fire år på reisefot møtte de Kublai Khan i Beijing. Kublai Khan var sønnesønn av den mongolske krigerhøvdingen Djengis Khan (ca. 1167– 1227), som hadde skapt et stort mongolsk erobrings rike. De vant keiserens tillit, og i årene 1275–94 arbeidet de i tjeneste for ham. Marco Polo

skal ha blitt svært populær hos keiseren, og han utførte mange oppdrag som brakte ham rundt i det store riket. Etter Kublai Khans død vendte Marco Polo sammen med faren og onkelen tilbake til Venezia. I 1275 var de hjemme igjen, og tre år senere ble Marco Polo tatt til fange under en krig mellom Venezia og Genova. Mens han satt i krigsfangenskap i Genova, fortalte han om opplevelsene sine til en medfange som skrev dem ned. Marco Polos beretninger ble senere kjent over hele Europa. I moderne tid har enkelte historikere stilt seg tvilende til om Marco Polo egentlig hadde vært i Kina. Noen argumenter for tvilen er at han ikke nevner den kinesiske muren, de kinesiske skrifttegnene og skikken med å snøre kvinners føtter.

↑ Marco Polo. Her i mongolkostyme. Tegning av Jan van Grevenbroeck (1731–1807).

Husker du? 1 Gi eksempler på hvordan kongemakten ble styrket i høymiddelalderen. 2 Hva var en stenderforsamling? 3 Hvilke forhold bidro til byvekst i høymiddelalderen? 4 På hvilke måter hadde byene frihet? 5 Hvilke hovedgrupper besto befolkningen i byene av? 6 Hva menes med gilder og laug? 7 Hvorfor oppsto det mektige byer i Nord-Italia? 8 Hva var den tyske Hansaen? 9 Hva slags varer var byene i Flandern særlig kjent for?

Senmiddelalderen, ca. 1300–1500 Den store pesten svartedauden regnes som innledningen til senmiddelalderen. Det store folketapet fikk store samfunnsmessige konsekvenser som gjør det naturlig å skille ut tiden etter 1300 som en egen underperiode av middelalderen. I senmiddelalderen ble det mer krigføring og uro. Klimaet ble også kjøligere. Slik sett er senmiddelalderen blitt oppfattet som en nedgangstid. På den andre siden var det også en tid med vekst og omstilling. I de norditalienske bystatene blomstret økonomien. Det samme gjaldt for den tyske Hansaen på 1300-tallet. Mange bønder fikk det også materielt bedre i tiden etter svartedauden. Rundt 1500 står humanismen, renessansen, reformasjonen og de store oppdagelsene for en ny utvikling som gjør det naturlig å sette et sluttpunkt for middelalderen.

Alle tiders historie

Områder som ble rammet av svartedauden følgende år:

? Færøyene

? Nidaros ?

Bergen sommeren 

Oslo

Stockholm



Novgorod Pskov Moskva Visby n  NO R D jøe s r te SJØEN  Øs Dublin York Ribe København Smolensk Königsberg Grimsby Kiel  Bremen Lübeck Elbing Hamburg  London Don Saraj Amsterdam Kiev  Calais Dne Astrakhan pr  Krakow Mainz Rouen Paris Tana (Azov) Praha KA  Strasbourg SP Wien IH München Budapest AV Kaffa ET Bordeaux Venezia Santiago Genova Beograd de Compostela S VAR TE H AVE T Marseille Firenze Huesca Donau Split Trabzon Pisa Barcelona Dubrovnik Konstantinopel Roma Lisboa Madrid Napoli Valencia Sevilla ien Smyrna eve Eu fra Silk Messina t ATL A N T E RAlmeria Aleppo Bagdad HAV E T Tunis Oran Alger Fez PersiaMIDDE L H AVE T bukta Jerusalem Barqa Tripoli Alexandria høs t e





Vol ga



Rhi

nen

ris Tig

Wadi n’Natrum

Asyut

Kairo

len

Svartedaudens spredning

Omtrentlig grense mellom mongolkhanatet Den gylne horde og russiske fyrstedømmer. Sperret for gjennomreise.

Svartedauden Svartedauden kom til Europa i 1347 og spredte seg raskt. Det var første gang siden begynnelsen av tidlig middelalder at Europa ble herjet av pest. Pestbakterien, Yersina pestis, levde i blodet til lopper. Loppene holdt til i pelsen på smågnagere som rotter og lemen. Det var stor utbredelse av rotter i middelalderen, også der menneskene ferdes og oppbevarte varene sine. Loppene kunne dermed lett forflytte seg til mennesker og fra et menneske til et annet. Siden loppene også kunne overleve en periode ved å ta til seg næring fra korn, bidro frakt av korn til at lopper spredde seg over større avstander. Svartedauden ga seg oftest utslag som byllepest, der lymfeknutene i kroppen svulmet opp, men den kunne også arte seg som lungepest. Ved lungepest var utgangen døden, mens noen overlevde byllepest. Trolig døde rundt halvparten av Europas 80 millioner mennesker under pesten. Svartedauden ble etterfulgt av nye pestbølger, og det skulle gå lang tid før folketallet tok seg opp igjen. Først på 1600-tallet var det tilbake på samme nivå som før svartedauden. Hvorfor rammet pesten så hardt? Europa hadde ikke vært rammet av pest siden begynnelsen av tidlig middelalder. Hvorfor kom den nå, og hvorfor rammet den så hardt? Veksten i handel hadde skapt større kontakt mellom Europa og Sentral-Asia, der svartedauden trolig hadde sitt opphav. I 1346 angrep mongolske styrker handelsbyen Kaffa ved Svartehavet. Under beleiringen av byen ble mange av de mongolske soldatene syke og døde. Befolkningen i Kaffa ble trolig smittet av pestinfiserte rotter fra den mongolske hæren. Italienske handelsmenn kan igjen ha brakt rottene med seg fra Kaffa til Konstantinopel og så videre til andre byer.

mongolene: nomader som på 1200-tallet skapte et erobringsrike som strakte seg fra det østlige Europa til Korea.

Middelalderen

KILDESORTERING

Decameronen Decameronen (1353) er en samling novellelignende fortellinger skrevet av dikteren Giovanni Boccaccio (1313–75). Boccaccio var født i Firenze og bodde i byen da pesten kom dit i 1348. Selv om fortellingene i Decameronen er fiktive, skaper Boccaccio en realistisk ramme rundt fortellingen ved å skildre symptomer og utbrudd: «Hos oss opptrådte det til å begynne med byller i lysken eller under armene, og de kunne bli så store som et egg eller til og med som et eple: folk kalte dem i alminnelighet gravoccioli. Disse byllene spredte seg snart i alle retninger utover hele kroppen, og etter en stund opptrådte også andre symptomer, nemlig noen mørke, ofte helt svarte flekker, som viste seg på

armene eller lårene; de kunne være store og forholdsvis få, eller tallrike og ganske små. Både byllene og flekkene var sikre tegn på at døden nærmet seg. Disse sykdommene var så fryktelige at legene hverken visste ut eller inn, og ingen medisiner hjalp mot dem (…) En behøvde ikke engang ha vært nær den syke for å bli smittet; det var nok å komme i berøring med klær eller andre gjenstander som den syke hadde brukt.» Fra Giovanni Boccaccio: Decameronen, norsk utgave, Den norske Bokklubben 1981. Hva slags utslag av pesten er det som beskrives i teksten? I hvilken grad mener du Boccaccio er en troverdig kilde til hvordan pesten artet seg?

↑ Sveitsisk bilde fra 1300tallet som viser mennesker med pestbyller.

Befolkningsveksten i Europa før pesten gjorde at menneskene bodde tettere og dermed lettere kunne smitte hverandre. Kunnskapene om sykdommer og smitteårsaker var mangelfulle. Dårlig og ensidig kosthold i en tid med økt press på ressursene kan ha svekket motstandskraften mot sykdommer. Prestene var særlig utsatt for smitte siden de hadde oppgaven med å gi døende mennesker den siste olje. Personer tilknyttet kirker og klostre sto ofte også for pleie av syke, med den smitterisikoen det innebar. Likevel var det et trekk ved svartedauden at den rammet alle, uavhengig av sosial rang og om man bodde i byer eller på landsbygda.

Adel: ble i løpet av middelalderen et vanlig begrep for jordeiere som hadde en rekke privilegier i samfunnet, mot at de gjorde krigstjeneste for kongemakten. Et av de viktigste privilegiene for adelen var skattefritak

Lavere jordleie Lavere folketall førte til nedgang i matproduksjonen. For menneskene som overlevde svartedauden, ble det mer plass og flere muligheter til å skape seg et bedre liv. Færre mennesker førte til knapphet på arbeidskraft, som igjen gjorde at mange godseiere måtte redusere jordleien eller tilby andre gunstige betingelser. For jordeierne førte dette til en dramatisk inntektssvikt. Samtidig artet ikke bøndenes tilværelse seg likt. Godseierne gjorde hva de kunne for å holde fast på inntekter og makt. Brutale, væpnede oppgjør mellom godseiere (adel) og misfornøyde bønder var ikke uvanlig. Selv om bøndene som oftest var sjanseløse i slike oppgjør, var det likevel vanskelig for godseierne å unngå fallet i jordleieinntektene – i hvert fall i det vestlige Europa. I Øst-Europa klarte godseierne i større grad å holde fast ved inntekter og makt over bøndene. Det at bøndene i øst bodde mer spredt og ikke utgjorde det samme sterke landsbykollektivet som i vest, kan være én forklaring. En annen mulig forklaring er at godseierne i øst generelt hadde mer makt enn godseierne i vest. I vest måtte godseierne forholde seg til en sterkere kongemakt som også bøndene sto under en viss beskyttelse av.

Alle tiders historie

FORTID OG FORKLARING

Jødene som syndebukker Blant middelalderens mennesker var det mange som mente svartedauden var en straff fra Gud, mens andre mente årsakene skyldtes trolldom eller andre handlinger utført av mennesker som stå i ledtog med djevelen. Det førte igjen til jakt på syndebukker, som ofte rammet jødene. Blant annet ble det hevdet at de hadde forgiftet brønnene. Jødene var en gruppe som skilte seg ut med sin egen religion og sine egne skikker, og som hadde vært utsatt for fordommer, diskriminering, forfølgelser og overgrep siden antikken. Mange steder fikk de ikke eie jord, og de var utestengt fra en rekke yrker i det kristne Europa. Derimot fikk de drive med pengeutlån mot renter, som kirken forbød kristne mennesker å

gjøre. En del jøder klarte på denne måten å skaffe seg mye kapital, noe som gjorde at de ble lagt for hat. Under korstogene i høymiddelalderen økte omfanget av overgrep, og mange steder ble jøder utsatt for de reneste massakrer. I 1215 vedtok et kirkemøte at jøder måtte bære en egen drakt med gult merke og bo i egne jødekvarterer i byene. På slutten av 1200-tallet ble jødene utvist fra England og Frankrike, og på slutten av 1400-tallet fra Spania og Portugal. Jødeforfølgelser var således ikke et fenomen som oppsto med svartedauden, men pesten bidro til å forverre jødenes tilværelse ytterligere. Mange jøder flyktet østover i Europa, til land som Polen, Litauen og Ungarn.

↑ Tysk framstilling av en jøde som blir brent. Jødeforfølgelser i svartedaudens tid. Tegningen er fra ca. 1450.

Husker du? 1 Hvilke hendelser ligger til grunn for tidfestingen av senmiddelalderen? 2 Hva var svartedauden, og når kom den til Europa? 3 Hvilke forhold bidro til at svartedauden spredde seg? 4 Hva vet man om årsakene til svartedauden? 5 Hvilke konsekvenser fikk svartedauden for folketallet? 6 Hvorfor fikk svartedauden ulike økonomiske konsekvenser for bønder og godseiere? 7 Hvorfor hadde godseierne i det østlige Europa en sterkere maktposisjon enn i vest?

Hundreårskrigen Hundreårskrigen er en betegnelse på den langvarige striden mellom England og Frankrike fra midten av 1300-tallet til midten av 1400-tallet. Striden dreide seg om hvem som skulle styre Frankrike, og den ble utløst i 1337 da den franske kongen, Karl 4., døde uten å etterlate seg noen direkte mannlig arving. Det meldte seg da både en fransk og en engelsk tronkrever. Rivaliseringen mellom tronkreverne førte de to landene i krig med hverandre. Stridens røtter gikk tilbake til 1066, da hertug Vilhelm av Normandie erobret England. Siden den gang hadde de engelske kongene i lange perioder kontrollert til dels store områder i Frankrike. Men på 1300-tallet sto engelskmennene svakere i Frankrike ettersom den franske kongemakten var blitt sterkere. Ved å få kontroll over den franske tronen så den engelske kongemakten og adelen muligheten til gjenvinne kontrollen over inntektsbringende områder på fransk jord. Hundreårskrigen førte med seg nye måter å krige på, noe som gjorde kongene mindre avhengige av nettopp adelen. Blant annet ble krutt tatt i bruk. Krutt, som var en

Hundreårskrigen: tidfestes til perioden 1337–1453, selv om det ikke var sammenhengende krig i alle disse årene.

Middelalderen

NÆRBILDE

Jeanne dÀrc I 1428 hevdet den 16-årige franske bondejenta Jeanne dÀrc (1412–31) å ha hørt himmelske stemmer som fortalte at hun var utvalgt av Gud til å hjelpe Frankrike slik at den franske kronprinsen, Karl, kunne krones til konge. Etter at Jeanne dÀrc hadde forutsett utfallet av et slag, fikk hun møte kronprinsen og overtalt ham til å gi henne kommandoen over en hær. Anført av Jeanne dÀrc erobret hæren tilbake byen Orléans fra engelskmennene. Snart lå veien åpen til Reims, kroningsbyen for franske konger. 17. juli 1429 kunne kronprins Karl krones til kong Karl 7. av Frankrike. Året etter ble hun tatt til fange av burgundiske styrker. Hertugen av Burgund, som var alliert med England, solgte Jeanne dÀrc til engelskmennene da den franske kongen ikke ville betale løsepenger for henne. Hun ble dømt til døden for hekseri og trolldom og brent på bål i byen Rouen 30. mai 1431. I 1456 omgjorde paven dommen og

↑ Jeanne d’Arc leder et angrep på engelsmennene. Tegning av Arthur C. Michael (1903-28).

erklærte Jeanne d`Arc som kristen martyr. I 1920 ble hun kanonisert som helgen. Hun er en av de store heltene i fransk historie og selve symbolet på den altoppofrende fedrelandskjærligheten. Det finnes mange teorier om hva som drev Jeanne d`Arc. Noen legger vekt på religiøs fanatisme, andre nevrologiske eller mentale lidelser. Et utbredt syn er at hun var en vanlig bondejente med sterk tro på Gud.

teknikk importert fra Kina, gjorde det mulig å skyte kuler med kanoner og håndvåpen. Den nye krigsteknikken var kostbar og kunne først og fremst finansieres av konger og skatteinntektene deres. Adelens tradisjonelle rolle som riddere ble også svekket fordi de nye skytevåpnene kunne trenge gjennom rustningene deres. Isteden begynte kongene å bygge opp faste hærer av profesjonelle leiesoldater som betjente skytevåpen og kriget til fots. I 1453 endte hundreårskrigen. Frankrike har tradisjonelt vært sett på som vinner av krigen, da den endte med at engelskmennene ble drevet ut av landet. På den andre siden førte krigen til store tap og kostnader for begge parter.

Habsburgerne på keisertronen fyrste: en fellesbetegnelse på en som hersker over et område, enten vedkommende har tittelen keiser, konge eller noe annet.

Mot slutten av høymiddelalderen var den tysk-romerske keisermakten svekket. Keiseren var mest å regne som et symbolsk overhode for de mange fyrstene som styrte hvert sitt område av riket, områder som i utgangspunktet hadde vært len under keisermakten (se føydalsamfunnet side 72). Keiseren ble valgt av de syv fremste fyrstene, kalt kurfyrster. På slutten av 1200-tallet var kurfyrstene tre erkebiskoper, to grever, en hertug og en konge (av Böhmen). I 1273 valgte kurfyrstene Rudolf 1. (1218–91), en representant for fyrstehuset Habsburg, til keiser. Keisere, konger og andre fyrster av denne slekten skulle komme til å dominere Europa i flere hundre år. Gjennom giftermål klarte habsburgerne i løpet av senmiddelalderen å utvide keiserdømmets territorium betydelig. Da Karl 5. (1500–88) ble valgt til keiser i 1519, var han overhode for et område som ikke bare omfattet det opprinnelige tysk-romerske riket, men også land som Spania og Nederland.

Alle tiders historie

Åbo

Habsburgerne på Karl .s tid Karl .s land

Regal

Stockholm

DANMARK NORGE

SKOTTLAND

Arven etter Karl .:

SVERIGE

Kristiania

RUSSLAND

DEN TYSKE ORDEN Riga

Den østerrikske arven Den spanske arven

København

IRLAND

ENGLAND

Grensen til Det tysk-romerske riket med Karl . som keiser

NEDER LANDENE

London

Danzig

Hamburg

FRANKRIKE

FRANCHE COMTE

Barcelona

Donau

KIRKE STATEN Prizren

DET

Thessaloniki

Napoli

SARDINIA

OSM

Konstantinopel

NAPOLI

GRANADA

SKE

RIK

Aten

Alger Oran

Varna

Sofia

Roma

SPANIA

Bucuresti

Beograd

Venezia

ARAGON

Madrid

str

Budapest

SVEITS

Marseille

Lisboa

au Wien

ØSTERRIKE

Genova CASTILLA

Dne

Don

BAYERN

MILANO

PORTUGAL

Kiev Dne pr

SCHLESIEN BÖHMEN

BREISGAU

AT L AN T ERHAV ET

Warszawa

Praha

n ine

Paris

POLEN  LITAUEN

BRANDENBURG

Köln TYSKE SMÅSTATER

PREUSSEN

SICILIA Tunis

«Det store skismaet» – splittelse innenfor kirken I høymiddelalderen hadde kirken, anført av pavene, stått hardt på reformkravene om at kirken skulle gjøre seg uavhengig av verdslig makt og styrke den åndelige kvaliteten blant geistligheten. Som en av Europas største og rikeste jordeiere skulle det likevel vise seg at kirken også hadde betydelige verdslige interesser å ivareta. Det førte til et tettere samarbeid mellom kirken og verdslige herskere. Pavene søkte dessuten støtte hos keisere og konger som motvekt til krefter innenfor kirken som utfordret deres makt, spesielt de såkalte konsilene –store kirkemøter som drøftet viktige trosspørsmål. Rundt 1300 hadde den franske kongemakten skaffet seg stor innflytelse på pavedømmet, og i 1307 presset kong Filip 4. fram valget av en franskmann som pave. To år senere flyttet paven hoffet sitt fra Roma til Avignon i Frankrike etter påtrykk fra den franske kongen. I 1378 ble pavesetet flyttet tilbake til Roma igjen, men da man ikke kom til enighet om valget av en ny pave, endte det like godt med at kirken fikk to paver: en i Roma og en i Avignon. Denne splittelsen kalles det store skismaet, og det gikk 40 år før man igjen klarte å samle seg om én pave i Roma. En kortere periode var det også en tredje pave som holdt til i Pisa. Splittelsen mellom ulike paver som fordømte hverandre, svekket kirkens anseelse og autoritet. Kirken fikk også kritikk for å skaffe seg inntekter ved salg av avlatsbrev som skulle forkorte menneskenes opphold i skjærsilden.

Middelalderen

skjærsilden: en lære som gikk ut på at sjelen måtte gjennomgå en renselsesprosess i brennende ild før oppstandelsen.

↑ Istanbul (Konstantinopel) i dag, med Hagia Sofia-kirken i bakgrunnen. ← Mehmet 2. (erobreren) inntar Konstantinopel i 1453. Maleri av Benjamin Constant (1845–1902).

Det østromerske rikets fall I 1453 erobret osmanske styrker Konstantinopel. Med dette gikk siste rest av Det østromerske riket til grunne. Osmanene var et tyrkisktalende folk, oppkalt etter stammelederen Osman som grunnla riket og styrte som Osman 1. (1258–1326). Rundt midten av 1300-tallet sikret osmanene seg kontrollen over deler av Balkanhalvøya. Etter erobringen i 1453 gjorde osmanene Konstantinopel, nå kalt Istanbul, til hovedstad for riket sitt. Det osmanske riket omfattet nå Nord-Afrika og Midtøsten, foruten dagens Tyrkia og det meste av Balkan. Med osmanenes ekspansjon fulgte en utbredelse av islam. Osmanene var likevel relativt tolerante overfor andre religioner i det store riket, som var høyst sammensatt etnisk, religiøst og kulturelt. Så lenge innbyggerne var villige til å akseptere sultanen som overhode og betale skatt til ham, fikk de lov til å praktisere troen sin. Husker du? 1 Hva menes med hundreårskrigen? 2 Hvilke krigsteknologiske endringer skjedde under hundreårskrigen, og hvilke konsekvenser fikk dette for adelens rolle? 3 Hvorfor ble hundreårskrigen så langvarig, og hvordan endte den? 4 Hva kjennetegnet den tysk-romerske keisermakten i senmiddelalderen? 5 Hvem var habsburgerne, og hvilken utvikling skjedde under dem? 6 Hvorfor ble kirkens anseelse og autoritet svekket i senmiddelalderen? 7 Hva mener med det store skismaet? 8 Hvilken hendelse førte til det endelige fallet for Det østromerske riket?

Alle tiders historie

SAMMENDRAG Kirkeorganisasjonen var i tidlig middelalder godt utbygd regionalt og lokalt. I tidlig middelalder begynte biskopen i Roma å kalle seg pave og gjorde krav på en overordnet myndighet innenfor kristenheten. Kirken ble en mektig institusjon i høymiddelalderen. Frankerriket, Det østromerske riket og Det arabiske riket preget middelhavsområdet i tidlig middelalder. 1. juledag år 800 ble Karl den store kronet til keiser av paven i Roma. Karl styrte riket gjennom det som tradisjonelt er blitt kalt et føydalt system. Føydalisme bygde på personlige troskapsbånd mellom herrer og vasaller. Frankerriket ble i 843 delt mellom Karls sønnesønner. Den østlige delen ble til Det tysk-romerske keiserriket. I 1066 erobret Vilhelm av Normandie England og innførte et føydalt system der. I dag er føydalismebegrepet omstridt blant historikere. Det arabiske riket oppsto med framveksten av islam, men riket ble gradvis splittet. Religionen kom derimot til å leve videre i de områdene araberne

hadde erobret. Det østromerske riket besto til 1453, da det ble erobret av osmanene. I høymiddelalderen ble det strid mellom pave og keiser om valg og innsetting av biskoper. Striden endte med at kirken skulle få gjøre dette selv, men keiseren beholdt fortsatt en viss innflytelse. I 1095 oppfordret paven til korstog for å befri Det hellige land fra muslimene. Korsfarerne erobret Jerusalem og nærliggende områder. Under den kurdiske hærføreren Saladin erobret muslimene tilbake Jerusalem i 1187. Kongerikene i Europa utviklet et fastere styringsapparat i høymiddelalderen. Men det gjaldt ikke Det tysk-romerske riket, som i senmiddelalderen ble splittet i mange selvstendige fyrstestater. Senmiddelalderen er blitt regnet som en nedgangstid med pest, kriger, bondeopprør og splittelse innenfor kirken. På den andre siden var det også en tid med vekst og omstilling. I Nord-Italia blomstret for eksempel handelen, og mange bønder fikk det bedre etter svartedauden.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Sammenlign utviklingen av sentralmakten i Det tyskromerske riket, Frankrike og England i middelalderen. 2 Lag en presentasjon av ridderkulturen i middelalderen. Som del av presentasjonen skal du også redegjøre for kildene du har brukt og vurdere deres troverdighet. 3 Lag en tegning, plansje, animasjon e.l. av et middelaldergods. 4 Lag en presentasjon av en historisk person fra middelalderen. Diskuter hvordan samtidige samfunnsforhold kan ha påvirket personens handlinger. Redegjør for kildene dine etter samme krav som i oppgave 2. 5 Kilde: Korstogsappellen til pave Urban 2. (1095), utdrag. Fra Ragna Bugge: Middelalderen i dokumenter, Olaf Norlis forlag 1965. «Både Vi selv og dere, mine høyt elskede brødre, har hørt noe Vi kun med et dypt sukk kan snakke om, nemlig hvilke store lidelser, vanskeligheter og undertrykkelser de kristne i Jerusalem og Antiokia og andre steder i Østen pines og kues og forurettes med. De er våre brødre, Kristi lemmer og deres ektefødte brødre og feller, for dere er sønner av den samme Kristus og Gud. I deres egen slekts hus blir de gjort til treller av fremmede herrer eller blir jaget ut av dem. De må gå omkring blant dere og tigge, eller hva enda verre er, de må gå som leilendinger under pisken på sin egen odelsjord. Kristent blod, som er forløst av Kristi blod, utgytes; og kristent kjød, som er i slekt med Kristi kjød, utbys til en skjendig og nedverdigende trelldom. I disse byene er det overalt sorg, elendighet og sukk. Med sorg sier jeg det: De

kirker hvor man før gjorde hellige offerhandlinger er nå – o jammer – staller for kveg! Uverdige mennesker har besatt de hellige steder! Svinske og urene tyrkere underkuer våre brødre! (…) Hva er det da jeg vil si, brødre? Hør etter og forstå det rett! Med våpen i hånd utplyndrer dere frekt deres egne brødre og fører innbyrdes kriger. Men det er ikke den sanne krigstjeneste for Kristus å ødelegge Forløserens hjord. Den hellige kirke har derimot en krigstjeneste til vern for sine tilhengere som vi bør være herolder for. (…) Hvis dere vil ta imot et råd, så oppgi hurtigst mulig den slags krigstjeneste, og skynd dere å ile til forsvar for Østens kirke; for det er fra den at gleden over deres frelse er kommet, av dens moderbryst har dere suget guddommelig næring. (...) Enten skal dere vende seierrike hjem, eller dere skal vinne en evig seierspris med deres røde blod. (...) Mine brødre, dere som er prester og bisper og arvinger med Kristus, forkynn dette til de menigheter som er betrodd dere. Prek overalt som med én munn veien til Jerusalem og la dem som bekjenner sine synder, få Kristi tilgivelse! Men dere som våger dere av sted, vit at vi skal be for dere; la da oss vente at dere kjemper for Guds folk.» • Redegjør for kildetype og hvordan du kritisk vil forholde deg til kilden. • Hvordan argumenterer paven for korstog? • Hvilke andre motiver kan ha ligget bak korstogene? Bruk læreboka eller andre historiske framstillinger til å finne svar på spørsmålet. • I hvilke sammenhenger kjenner du til bruk av korstogsbegrepet i vår tid? Diskuter grunner til at begrepet brukes.

Middelalderen

Boken kommer på lager 14. juni 2013 LES MER OM ALLE TIDERS HISTORIE PÅ CDU.NO/VGS > HISTORIE