FORTID OG FORKLARING
Norsk ridderkultur Innføringen av et riddervesen og en ridderkultur i Norge vitner om sterk kulturpåvirkning fra det øvrige Europa. En rekke franske ridderromaner ble oversatt til norrønt og lest ved hoffet i Norge. De er tradisjonelt blitt sett på som underholdningslitteratur. I dag er det historikere og litteraturvitere som mener at ridderromanene også fungerte som en slags lærebøker i ridderskap. Fra Håkon Håkonssons tid hadde Norge utstrakt kontakt med utlandet, og kongen ønsket å skape et hoff etter europeisk modell. Rundt midten av 1200-tallet ble Kongespeilet skrevet på norrønt. Det har form som en samtale mellom en far og en sønn og handler blant annet om høvisk opptreden. Tidlig på 1300-tallet ble Eufemia-visene oversatt fra fransk til svensk. Det var tre ridderromaner på vers som har fått betegnelsen sin etter dronning Eufemia
(ca. 1280–1312), som var gift med den norske kongen Håkon 5. (1270–1319). Dronningen var svært interessert i litteratur, og historikere mener hun var oppdragsgiver for oversettelsene. Forholdet mellom kongemakten og hirden hadde visse likhetstrekk med forholdet mellom kongene og deres vasaller i føydalsamfunnet. De fremste i hirden, lendmennene, var en slags kronvasaller som avla troskapsløfte til kongen, hadde militære plikter og fikk inntekter fra kongelige gods. Derimot hadde de ikke domsmyndighet over bøndene, som var rettslig frie. Bøndene bodde heller ikke samlet innenfor store gods slik som i føydalsamfunnet. Fra 1277 til 1308 ble lendmennene i Norge kalt baroner. Etter 1308 falt begge disse titlene bort, og kongens fremste menn ble heretter bare kalt riddere.
Unionstid I 1319 døde den norske kongen Håkon 5. Han etterlot seg ingen sønner, men en ektefødt datter som het Ingebjørg. Etter en revisjon av tronfølgeloven i 1302 var det nå tillatt for en ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter å bli konge i Norge. Derfor ble Ingebjørgs sønn, Magnus Eriksson, konge gjennom arv. På samme tid ble han valgt til konge i Sverige, siden faren hans var av svensk kongeslekt. Dette førte Norge og Sverige inn i en personalunion, en union av to ulike land med felles konge. Magnus ble aldri noen populær konge i Norge. I 1343 bestemte det norske riksrådet, et råd med representanter fra adel og geistlighet som skulle ivareta norske interesser i unionen, at Magnus’ sønn Håkon skulle overta styret i Norge når han ble gammel nok (1355). Unionen med Sverige hadde kommet i stand på grunn av giftermål på tvers av landegrensene. Noen år senere skulle Norge gå inn i en ny – og langvarig – union med Danmark av samme grunn. Selv om høymiddelalderen hadde vært en vekstperiode i Norge, var inntektene til kongemakten og det verdslige aristokratiet relativt lave sammenlignet med nabolandene. I tillegg skulle den kommende pesten føre med seg et kraftig inntektstap, som ytterligere gjorde Norge til en underlegen part i Norden.
Riksrådet: Videreutvikling av kongsrådet.
Husker du? 1 På hvilke måter ble det kongelige styringsapparatet utbygd i høymiddelalderen? 2 Hva nytt ble innført med tronfølgeloven av 1260? 3 Hva var Norgesveldet? 4 Hva var en leilending, og hva kan ha vært årsakene til at andelen av leilendinger økte i høymiddelalderen? 5 Hvilke plikter hadde bøndene?
Norsk middelalder
81