Alle tiders historie. VG3 - Påbygging

ALLE TIDERS HISTORIE

Heum Martinsen Moum Teige

ALLE TIDERS HISTORIE

Denne utgaven av Alle tiders historie dekker læreplanen i historie for Vg3 – påbygging til generell studiekompetanse. Boka har en struktur som gjør at elevene kan lese den sammenhengende historiske framstillingen og samtidig arbeide med historieforståelse og metoder.

Alle tiders historie Vg3 – påbygging har et eget nettsted: alletidershistorie.cdu.no På nettstedet er det elev- og lærerressurser: ulike typer oppgaver, bakgrunnsstoff, undervisningsopplegg, forslag til prøver og evalueringskriterier. Lærerne får tilgang til Historisk atlas digital gjennom lærerlisensen.

Alle tiders historie foreligger også i disse utgavene: Alle tiders historie Vg2 – Vg3. Fra de eldste tider til våre dager.

Ettbindsutgaven Alle tiders historie Vg2. Verden og Norge før 1800 Alle tiders historie Vg3. Verden og Norge etter 1750 historiskatlas.cdu.no Historisk atlas digital har 100 interaktive kart som visualiserer viktige hendelser og historiske prosesser fra forhistorien til vår tid.

VG3 PÅBYGGING Bokmål ISBN 978-82-02-42593-7

9

788202 425937 www.cdu.no

Design: Superultraplus

Trond Heum | Kåre Dahl Martinsen Tommy Moum | Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE FRA DE ELDSTE TIDER TIL VÅRE DAGER VG3 – PÅBYGGING

Trond Heum | Kåre Dahl Martinsen Tommy Moum | Ola Teige

ALLE TIDERS HISTORIE Fra de eldste tider til våre dager Vg3 – Påbygging

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2014 1. utgave, 1. opplag, 2014 ISBN 978-82-02-42593-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning , og kan straffes med bøter eller fengsel.

Grafisk formgiver og omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Designstudio Kart: John Arne Eidsmo Omslagsbilder: ø.v. «Friheten fører folket». E. Delacroix,1830/Bridgeman. ø.h. Rosa Parks/ Bridgeman. n.v. «Perikles». P. von Foltz, 1852/Scanpix. n.h. Einar Gerhardsen/Scanpix Sats: RenessanseMedia AS Repro: RenessanseMedia AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2014 Bilderedaktør: Una Dimola Thoresen Redaktør: Odd Stalsberg cdu.no alletidershistorie.cdu.no

Forord Velkommen som leser og bruker av Alle tiders historie, påbyggsutgaven. Boka samkjører læreplanens to hoveddeler parallelt. På boksidenes øvre felt finner du alt som har å gjøre med historieforståelse og metoder.

Det dreier seg om kilder, nærbilder av historiske personer, ulike historiske forklaringer og minnemarkeringer. I det nedre feltet kan du lese en sammenhengende framstilling av samfunn og mennesker i tid. Det er den kronologiske beretningen om historien fra de eldste tider og fram til i dag. Ved å knytte de to hoveddelene av læreplanen så tett sammen vil det være enklere å få en helhetsforståelse av historiefaget. Siden læreplanen for påbygg utelater noen viktige epoker, har vi skrevet tre såkalte overblikk. De gir en kortfattet framstilling av de periodene som ikke er med.

Hvert kapittel åpner med et oppslag. Først møter du et bilde og et sitat. Hensikten er å vekke noen tanker om det som skal komme. Deretter følger et fugleperspektiv over emnet. Det er viktig å ha en oversikt over de lange linjene før arbeidet med detaljene starter.

Nederst på den høyre oppslagssiden finner du læreplanens mål om samfunn og mennesker i tid. Fordi målene er svært generelle, har vi konkretisert de viktigste momentene du bør merke deg. De kan være nyttige å vende tilbake til når du arbeider med stoffet. Målene som handler om historieforståelse og metode, er ikke nevnt her. Det skyldes at de blir tatt opp i alle kapitlene. Du kan lese mer om dem på innsidene av bokas omslag foran og bak.

Siden kildervurdering er et så sentralt læreplanmål, er det viktig at du blir fortrolig med det. Til hver kilde underveis er det et par korte spørsmål. I tillegg finnes det en svært nyttig sjekkliste for kildebruk på innsiden av omslaget. Alle kilder kan vurderes ut fra den.

Underveis i hvert kapittel bør du stanse opp og sjekke at du har fått med deg det viktigste. Husker du?oppgavene vil hjelpe deg med det. Helt til slutt finner du et sammendrag og et lite frampek mot det som følger i det neste. Oppslaget og avslutningen rammer dermed inn den aktuelle perioden. I tillegg kan du jobbe med fordypningsoppgaver som gir deg muligheter til videre refleksjoner og kunnskaper.

Alle tiders historie har også et åpent nettsted for elever. Der er det interaktive oppgaver, enda flere kilder og spennende ekstraressurser. En egen lærerdel gir tilgang til digitalt historisk atlas, forslag til undervisningsopplegg, prøver, vurderingskriterier og periodeplaner.

En rekke konsulenter har bidratt med viktige innspill. Vi vil takke Knut Ødegård, Leidulf Melve, Hans Jacob Orning, Gunnar W. Knutsen, Torfinn Ørmen, Morten N. Ottosen og Rolf Hobson for verdifulle råd.

Takk også til Marianne Sjursø for nødvendig redaksjonell bistand.

Vi ønsker deg lykke til med en spennende reise tilbake i tiden!

Oslo, 10. januar 2014 Trond Heum, Kåre Dahl Martinsen, Tommy Moum, Ola Teige Alle tiders historie, påbyggsutgaven, er gitt ut med støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Støtten er gitt til Trond Heum og Tommy Moum.

3

Innhold OVERBLIKK

Menneskets eldste historie fram til ca. 500 f.Kr.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

OVERBLIKK

Middelalderen ca. 500–1500 . . . . . . . . . . . . . . 48 KAPITTEL 2

KAPITTEL 1

Antikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Antikkens Hellas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Polissamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tiden før polissamfunnet – palasskulturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fellestrekk ved polisstatene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Perserkrigene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Athen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Folkeforsamling, råd og embeter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgeridealet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinner, innflyttere og slaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samfunn og kultur i Athen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sparta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgeridealet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinnene, innflyttere og slaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samfunn og kultur i Sparta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Athen mot Sparta . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Aleksander den store og hellenismen . . . . . . . . . . . .

Antikkens Roma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den romerske republikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Råd, folkeforsamling og embeter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgeridealet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kvinner og slaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Samfunn og kultur i Roma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra bystat til imperium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krigere og taktikere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra republikk til keiserdømme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Cæsar – statskupp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oktavian – Cæsars etterfølger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ekspansjon, stagnasjon og splittelse . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vestrikets undergang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kristendommen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arven fra antikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

4

14 14 15 15 17 18 18 20 21 22 24 24 25 25 27 27 29 29 30 31 31 32 34 35 37 37 38 39 41 43 44

Norsk middelalder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Tidlig middelalder, ca. 800–1130 . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

Vikinger og vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Kamp om ressurser og makt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Indre og ytre ekspansjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55

56 Island, Grønland og Vinland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Handelsbyer i Norden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Vesterveg og austerveg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ottars beretning – om Nordveg, Nordmenn og samer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Høvdingmakt og bondesamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Kvinner, barn og treller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

60

Samisk kultur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Fra høvdingdømmer til rikssamling. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Rikssamlingen – hvorfor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vestlandsrike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Håkon den gode – lagting og leidang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hardhendt kristning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Slaget på Stiklestad – et vendepunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Harald Hardråde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nye religionen – brudd og tilpasning . . . . . . . .

Privatkirkeordningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Høymiddelalderen, ca. 1130–1350 . . . . . . . . . . . . . . . .

Borgerkrigene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stridens årsaker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Norge som egen kirkeprovins . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Magnus Erlingssons kongedømme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ny tronfølgelov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kong Sverres opprør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dyktig taktiker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bannlyst konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ekspansjonstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Arvekongedømme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

62 63 64 65 66 66 67 68 69 69 70 71 72 72 73 73 74 75 77

Norgesveldet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Befolkningsvekst og økt press på bøndene . . . . . . . . . . . . 78 Flere leilendinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bøndenes byrder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Byvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unionstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Senmiddelalderen, ca. 1350–1536 . . . . . . . . . . . . . . . .

Svartedauden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konsekvenser av pesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Endringer i administrasjonen av landet . . . . . . . . . . . . . . . .

Hanseatenes kontroll over handelen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Union og reformasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kalmarunionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Motstand mot reformasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79 79 80 81 82 82 83 84 85 85 86 86

OVERBLIKK

Europa og verden mellom middelalderen og den moderne tid ca. 1500–1800 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 KAPITTEL 3

Norge i dansketiden

.........................

93

Økonomi og samfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Befolkningsutviklingen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Jordbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Gården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Eiendomsforholdene til jorda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Nye eiere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 Husmannsvesenet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Næringsveier. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Fiskerier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Trelast . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Bergverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Ringvirkninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Oldenborgerstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Adelsveldet 1537–1660 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Styret av Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Kirken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Eliten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Hæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Bøndene og kongen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Eneveldet 1660–1800 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108

Svenskekrigene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krisen i 1658–1660 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kuppet i 1660 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Danmark-Norge under eneveldet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De eneveldige nyordningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Helstatspolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Økonomisk politikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Folkeoppdragelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Opposisjon mot styret? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Etniske minoriteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

109 110 111 112 113 113 114 115 115 117

KAPITTEL 4

Opplysningstid og revolusjoner . . . . . . . . . . . 121 Opplysningstidens ideer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Forestilling om framskrittet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Naturrettstanken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Den amerikanske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Kolonier i Nord-Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Uavhengighetserklæringen 1776. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Konstitusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Den franske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Politisk og filosofisk debatt før revolusjonen . . . . . . . . . . . 129 Politiske, økonomiske og sosiale årsaker til revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eneveldet faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Menneskerettigheter og ny grunnlov . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Terrorveldet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Systematisk terror . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Direktoriet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Napoleon blir keiser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Napoleons paradoksale regime . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fransk ekspansjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kontinentalsystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Napoleons nederlag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Wienerkongressen og Europakonserten . . . . . . . . .

Revolusjonens dønninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Revolusjoner i Latin-Amerika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Revolusjonene i 1830 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

På barrikadene i 1848. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Demokratiseringen presser seg fram . . . . . . . . . . . . . . . . . .

130 131 132 133 134 137 138 138 139 140 141 142 143 143 145 147 148

5

KAPITTEL 4

Den industrielle revolusjonen . . . . . . . . . . . . . 151 Industrialiseringens første fase (ca. 1770–ca. 1850) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Endringer i jordbruket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Hjemmeindustri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Fabrikksystemet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Dampmaskinen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Jernbanen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Finansiering og investering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Industrialiseringens skyggesider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Industrialiseringens andre fase (ca. 1850–ca. 1914) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Verdensutstillingen i London 1851 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Jernbanen brer seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Fra jern til stål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 160 Kjemisk industri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Nye energikilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Elektrisiteten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 USA – den nye økonomiske stormakten. . . . . . . . . . . . . . . . 165 Verdensøkonomien ved inngangen til 1900-tallet 166 Monopoler, truster og karteller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 KAPITTEL 6

Politikk og ideologier på 1800-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Drømmen om nasjonen

...........................

Nasjonalismen som samlende og splittende kraft . . . . . .

Italias samling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tyskland blir en stat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Konservatismen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Liberalismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sosialismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det kommunistiske manifest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Marx som politiker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra revolusjon til reformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

172 172 173 174 177 179 181 181 182 183

KAPITTEL 7

Kolonisering og nyimperialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Nyimperialismen

..................................

188

Økonomiske og sosiale årsaker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188

6

Militarisme og nasjonalisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Ideologiske årsaker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Kappløpet om Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191

191 «Fra Kapp til Kairo» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Frankrikes ambisjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 193 Tysklands kolonisering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Italias drøm om et nytt imperium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Belgisk Kongo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Britisk India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Vestens innblanding i Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Japan fra isolasjon til imperialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Berlinkonferansen 1884–85 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KAPITTEL 8

Veien til selvstendighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Det utenrikspolitiske bakteppet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206 Flåteranet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 En ny krig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 207 Karl Johan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Krigen 1813–1814. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Mirakelåret 1814 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Kielfreden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Opprør. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Stormannsmøtet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 Riksforsamlingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Grunnloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Grunnloven blir vedtatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Inn i en ny union . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Mossekonvensjonen og novembergrunnloven . . . . . . . . . . . . . . . . 218 KAPITTEL 9

Det moderne Norge tar form . . . . . . . . . . . . . . 221 Modernisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Befolkningsvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Overbefolkning på landsbygda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Urbanisering og utvandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Ekspansjon i fiske og fiskeeksport . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Trelastnæring i vekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Ekspansjon og omstilling i skipsfarten . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 Bedre kommunikasjonmidler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Den første industrien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Flere arbeidsplasser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 229

230 Det industrielle gjennombruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Konsesjonsloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Det store hamskiftet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Bedre skoletilbud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Klassesamfunnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Arbeiderklassen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Kvinnenes rettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 236 Fra land til nasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Nasjonalromantikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238 Fornorskingspolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Samene under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240 Kvener og skogfinner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Jødeforbudet opphevet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Romani- og romfolket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Demokratisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Embetsmannsstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Forholdet mellom statsmaktene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244 Vern av Grunnloven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Motkulturene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246 Bøndene i flertall på Stortinget. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Kommunalt selvstyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Politiske organisasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 248 Avisenes nye samfunnsrolle. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 Statsrådssak og vetostrid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Et politisk systemskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 252 Utvidet stemmerett og nye partier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Splittelse i Venstre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 253 Høyre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Arbeiderpartiet blir dannet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Ut av unionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 Ønsket om eget konsulatvesen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 257 Forhandlingsbrudd og unionsoppløsning . . . . . . . . . . . . . . 257 Krig eller forhandlinger? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 Det nye monarkiet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Barnearbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

KAPITTEL 10

Første verdenskrig

...........................

263

Årsakene til krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Skuddene i Sarajevo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Opptrapping til storkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 266 Krigsplanlegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267

Blodbadet på vestfronten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Nye våpen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268 Kvinnerollen endres . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 USA går inn i krigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 Norge under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Østfronten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 273 Fredsavtalen i Brest-Litovsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Våpenhvilen 11.11. klokken 11 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Versaillesfreden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 276 Svalbard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Fra Det osmanske riket til Tyrkia . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 KAPITTEL 11

Mellomkrigstiden

............................

281

Den russiske revolusjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Årsakene til revolusjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282 Oktoberrevolusjonen: Kommunistene tar makten . . . . . . 283 Borgerkrig 1917–1922 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 284 Fra krigskommunisme til NEP . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 285 Industrialisering og kollektivisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Moskvaprosessene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 288 Børskrakket i 1929 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 290 Roosevelt og New Deal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Krisen når Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 293 Fascismen i Italia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 294 Fascistisk imperialisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 296 Den katolske kirken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Det tredje riket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 Nasjonalsosialismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 298 Maktovertakelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 Propaganda og ensretting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 Jødene blir rettsløse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 Innvandringen til Palestina. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 304 En ny krig? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Japansk militarisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 306 Den spanske borgerkrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 Bruddet med Versailles . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 308 Den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten . . . . . . . . . . . . . . . . 310 Vinterkrigen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311

7

KAPITTEL 12

Norge i mellomkrigstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 315 Krise og politisk kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Økonomiske tilbakeslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 316 Arbeiderpartiet og kommunismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 Arbeiderpartiet og LO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319 Ytterste høyre mobiliserer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 Kriseforlik og hovedavtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 321 Begynnelsen på velferdsstaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 323 Raselære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Minoriteter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Nøytralitet eller opprustning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 325

Motstandskamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 359 Foreldreaksjonen og lærerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 360 «Kirkens grunn» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 361 Milorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 362 Kommunistiske motstandsgrupper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 363 Sivorg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 364 Krigsseilerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 364 «Alltid vært i Norge» – de norske jødene . . . . . . . . 365 Krigens slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 366 Landssvikoppgjøret i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 367 Kritikk av oppgjøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 368 KAPITTEL 15

KAPITTEL 13

Andre verdenskrig

...........................

329

Krigen i vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 330 Slaget om Storbritannia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 Låne-leie-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 Invasjonen av Sovjetunionen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333 Utryddelseskrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 334 Tysk tilbakegang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338 Slaget ved Stalingrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338 Ørkenkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Invasjonen i vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 339 Tysk kapitulasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 340 Japans strategi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 Pearl Harbor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 Japans krig mot Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Stillehavskrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 342 Atombombene over Japan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 346 Nürnbergdomstolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 347 KAPITTEL 14

Norge under andre verdenskrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 351 Krig og okkupasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Altmarksaken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 352 Kongens nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 353 Krigen i Norge: april–juni 1940 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354 Londonregjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 355 Fra Administrasjonsrådet til Quislings styre. . . . . . . . . . . . 356 Tysk økonomisk politikk i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 357 Flukt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 358

8

Kald krig

........................................

Polen blir kommunistisk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Delingen av Tyskland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kuppet i Praha . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trumandoktrinen og Marshallhjelpen . . . . . . . . . . . .

NATO og Warszawapakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Jugoslavia bryter med Moskva. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Khrusjtsjovs brudd med stalinismen . . . . . . . . . . . . .

Ungarn 1956 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Praha-våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra krig til avspenning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Koreakrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Cubakrisen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rustningskontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Helsingforsavtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

371 372 373 374 375 376 377 378 379 380 381 382 383 384 384

KAPITTEL 16

Fra gjenoppbygging til velferdsstat . . . . . . 387 Samlingsregjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Frykten for kommunistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

NATO-medlemskap med forbehold. . . . . . . . . . . . . . .

Fra samlingsregjering til arbeiderpartistyre . . . . .

Nord-Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skifte i samepolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Velferdsstaten tar form . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nye lover . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Boligpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utdanning for alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra hest til traktor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kulturelle brytninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

388 388 389 391 391 392 393 393 394 395 396 398

Sangen om den røde rubin . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 «Vi som føler annerledes» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 399

Ungdomsopprør og kvinnekamp. . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 Ungdomsopprøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 400 Kvinnebevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 401 Prevensjon og selvbestemt abort. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 403 Likelønn og kvotering. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 403 Miljøpolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 404 Alta-demningen og samene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 405 Fra påskeopprøret til høyrebølgen . . . . . . . . . . . . . . . 407 Påskeopprøret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 407 Høyrebølgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 408 Norske nei. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 410 EØS-avtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 410 Oljenasjonen Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 411 Oljeinntektene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 412 Fra svart hav til kvoteregulering . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413 Det fargerike fellesskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 414 Fra arbeidsinnvandring til innvandringsstopp . . . . . . . . . . 415 22. juli 2011. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 416 KAPITTEL 17

Europa: fra kald krig til samling. . . . . . . . . . . 419 Muren faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Vremia zastoi – stagnasjonstiden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Gorbatsjovs reformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 421 Perestrojka og glasnost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 422 Forhandlingene med Reagan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 423 Sovjetunionen kollapser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 424 Baltikum blir fritt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Utviklingen i Øst-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 426 Polen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 426 Tsjekkoslovakia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 427 Avviklingen av ettpartistyret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 428 Tyskland samles. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 429 NATO og Øst-Europa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431 Krigene på Balkan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 432 NATO griper inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 434 Vest-Europa: Fra Kull- og stålunionen til EU . . . . . 435 Fra EF til EU . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 436 EUs makt og medlemslandene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 ØMU, euro og økonomisk krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 438 Økonomisk krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 438

KAPITTEL 18

Fra avkolonisering til nye utfordringer . . 443 Nord-Afrika og Midtøsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 Krigen i Algerie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 Suez-krisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Israel opprettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 446 Fra seksdagerskrigen til invasjonen av Libanon . . . . . . . . 447 PLO, Hamas og Hizbollah . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 448 Ayatollahstyret i Iran . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 449 Den arabiske våren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 450 Afrika sør for Sahara. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 452 Krigen i Kongo. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 452 Apartheid i Sør-Afrika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Frontlinjestatene Angola og Mosambik . . . . . . . . . . . . . . . . 454 Asia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Juvelen i kronen: India . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Selvstendighet og deling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 456 Det japanske mirakelet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 457 Indokina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 458 Vietnamkrigen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 459 Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 460 Det store spranget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462 Kulturrevolusjonen 1966–1976 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462 «Bare katten fanger mus» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 463 Latin-Amerika. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 464 Andeslandene: Peru og Chile . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 465 Peronismen i Argentina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 466 Brasil: Fra diktatur til Lula . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 467 Demokrati mot terrorisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 468 Krigen i Afghanistan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 Krigen mot Irak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 471 Utfordringer for demokratiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 472 Ikke-innblandingsprinsippet for fall? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 476 Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 480

9

OVERBLIKK

Menneskets eldste historie fram til ca. 500 f.Kr. Menneskets historie starter i Afrika. Der utviklet vår art seg gjennom millioner av år. For ca 200 000 år siden dukket homo sapiens, det tenkende mennesket, opp. Drevet av klimaendringer og jakten på næring spredte menneskene seg senere til resten av verden.

lige fortellinger rundt leirbålet ga andre ting å tenke på, og musikkinstrumenter sørget for underholdning. Vakre dekorasjoner på våpen og redskaper viser kunstneriske evner. Hulemalerier av reinsdyr, mammut og bison og kvinnefigurer av leire, stein og bein vitner om abstraksjonsevne og symbolsk tenkning. Maleriene og de små skulpturene kan være levninger av tidlige religiøse forestillinger. Kanskje bildeframstillinger av dyr på magisk vis skulle gjøre jakten mer vellykket, og kvinnefigurene er muligens uttrykk for tanker om fruktbarhet.

Jegere og samlere De tidligste menneskene levde i flokker på 20–30 personer på stadig leting etter mat. De kledde seg i skinn, og i takt med årstidene og dyrevandringene flyttet de på seg.

Næringsgrunnlaget var jakt og fiske, sanking av bær, nøtter, frukt og planter. Utgravninger av boplasser viser at de viktigste redskapene var av stein, tre og dyrebein, og avfallshauger forteller oss hva de spiste. Til beskyttelse for vær og vind laget de enkle telt og hytter, eller de søkte tilflukt i huler.

Fra omkring 50 000 år og framover utviklet jeger- og samlersamfunnene mer avansert jaktutstyr og verktøy. Først langspyd og etter hvert pil og bue gjorde det mulig å felle store, farlige dyr på avstand. Harpuner, fiskegarn og snarer utvidet menyen til også å inneholde fisk og fugl. Med nål og tråd kunne man sy lagdelte klær til beskyttelse mot kulda.

Selv om det daglige strevet for å overleve var tungt, må hverdagen også ha inneholdt andre aktiviteter. Munt-

Jordbruk For ca. 12 000 år siden dukket det opp en ny samfunnsform som skulle forandre historien totalt. Den siste istiden slapp endelig taket etter nærmere 100 000 år, og temperaturen på jorda steg merkbart. I «den fruktbare halvmånen» i Midtøsten slo noen omstreifende flokker av jegere og samlere seg ned i områder med mer stabil tilgang på mat. Fjellet og skogene var fulle av ville sauer, geiter, griser og kyr, og i dalstrøkene og langs elevene fantes viltvoksende hvete, rug og bygg. Behovet for å flytte videre ble mindre, og solide boliger av leire og stein erstattet de enkle teltene og hyttene som tidligere hadde gitt ly for været.

Etter hvert begynte bosetterne å gripe mer aktivt inn i

SVARTEHAVET KASPIH AV E T

A N AT O L I A Çatal Hüyük

Tell Halaf

Ti g

ri

s

Ugarit

M

Kreta ID DE LHA V

Tell Abu Hureyra

ME

Kypros

ET

Eu

Jeriko

SO

fra

t

Jarmo

PO

TA

MI

A Susa

Uruk

er

P

Memfis

Tidlige jordbruksog fedriftsområder i Europa og Asia

↑ Hulemalerier fra Lascaux-hulen i Frankrike.

Ca. 15 000 f.Kr.

10

01_Jordbruk

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

Teben

Jordbruks- og fedriftsområder ca. 8000 f.Kr. Nye områder: 8000–7000 f.Kr. 7000–6000 f.Kr.

si

ab

uk

ta

naturen omkring. Frø av de ville kornslagene ble plantet og nye dyrkingsmetoder utviklet. Åkerbruk i næringsrik aske på avsvidde skogs- og buskområder ga større avlinger enn det som kunne høstes i utmarka.

Menneskene begynte også å utnytte dyrene mer målbevisst enn før. Ved å temme og innlemme griser, sauer, geiter og kveg i husholdningene sørget man for viktige ressurser som kjøtt, melk, ull, skinn og gjødsel. Hunder (temmede ulver) kunne brukes til vakthold og jakt. Bøfler og hester ga muskelkraft til pløying, transport og etter hvert krigføring.

Sivilisasjoner Mellom 5500 og 3500 år siden dukket de første sivilisasjonene opp forskjellige steder i verden. (Mesopotamia (ca.

5500), Egypt (ca. 5000), Indusdalen (ca. 4500), Kina (ca.

4000), Mellom-Amerika og Peru (ca.3500)). En sivilisasjon besto av en rekke byer og bosettinger i et stort område.

Også her var jordbruket det viktigste næringsgrunnlaget.

Kunstig vanning bidro til store overskudd i matproduksjonen. Det ga rom for økt spesialisering av yrkeslivet. Fordi ikke alle behøvde å jobbe med jorda, kunne stadig flere drive med håndverk, handel, religiøse seremonier, politisk styring, administrasjon og skatteinnkreving. Et styringssapparat sørget for planlegging og gjennomføring av viktige kollektive prosjekter som vanningssystemer, matinnsamling og distribusjon. Ordensvern og militære styrker skulle

beskytte samfunnet mot indre og ytre fiender. Spesialisering av arbeidet og næringsvirksomheten førte til ulike sosiale klasser og betydelig større forskjeller i befolkningen.

Med sivilisasjonene fulgte også teknologiske nyvinninger. Sumererne i Mesopotamia fant opp både hjulet og seilet og forbedret dermed mulighetene til å kunne transportere gods og mennesker. De oppdaget også hvordan de kunne utvinne metaller som bronse. Dermed kunne de lage bedre redskaper og farligere våpen.

Sentralt i sivilisasjonene var det kulturelle fellesskapet. Sumererne utviklet kileskrift, og egypterne tok i bruk hieroglyfer. Skriftspråket gjorde det enklere å drive effektiv administrasjon, og det ble mulig å skrive ned myter. Slike fortellinger ga identitet og tilhørighet.

En annen samlende faktor var religionen. Religiøse handlinger var en måte å motivere befolkningen til kollektiv innsats. En egen klasse med prester fikk derfor stor makt. Det var de som forsto hva gudene ønsket, og hvordan forskjellige fenomener i natur og samfunn skulle tolkes. I samfunn som var avhengige av nok vann for å sikre matproduksjonen, var det å holde seg inne med de guddommelige maktene av avgjørende betydning. Ofte var herskeren en kombinasjon av øversteprest og politisk leder. I mange tilfeller ble han sett på som en gud eller gudenes talsmann.

Det var han som skulle sørge for at avlingene slo til, og at tryggheten var god. Når det ikke skjedde, kunne folkets misnøye fort bli farlig for den som satt med makten.

↑ Utsnitt av en egyptisk dødsbok, ca. 1300 f.Kr. Gudene undersøker hvilken reise som venter den døde.

↑ Kileskriften som oppsto hos sumererne i Mesopotamia er nøkkelen til å forstå sivilisasjonen der.

Overblikk · Menneskets eldste historie

11

↑ «(… ) Demokrati er det navn vår styreform bærer, fordi styret ikke er samlet hos noen få, men hos flertallet (…) De samme menneskene kan ta seg av både private saker og statens saker, og hver enkelt kan i sitt yrke få den innsikt han trenger i statens anliggender. Vi er jo de eneste som ser det slik at den som ikke deltar i det offentlige liv, ikke bare er uengasjert, men at han også er direkte unyttig (…)»

Fra en tale holdt av den athenske politikeren og hærføreren Perikles i 430 f.Kr.

KAPITTEL 1

Antikken Ca. 800 f.Kr. til 500 e.Kr.

INTRODUKSJON

Antikken er en betegnelse på perioden fra ca. 800 f.Kr. til ca. 500 e.Kr. Dette var en storhetstid og blomstringstid for gresk og romersk kultur. Grunnlaget for periodeskillene er framveksten av de greske polisstatene fra ca. 800 f.Kr. og det romerske vestrikets undergang rundt 500 e.Kr. Polisstatene var små bystater med et tilhørende jordbruksområde. Med polisstatene ble samfunnet organisert på en ny måte som førte til at flere mennesker fikk være med på å styre. Rundt 500 f.Kr. oppsto det athenske demokratiet og den romerske republikken. Mens de greske polisstatene ble svekket av intern krigføring, utviklet Roma seg fra en bystat til et gigantisk imperium, Romerriket. Den romerske republikken ble etter hvert avløst av et keiserdømme. I 395 ble Romerriket delt i et vestrike og et østrike. Avsettelsen av den siste vestromerske keiseren i 476 e.Kr. betydde slutten for denne delen av Romerriket. De greske polisstatene hadde på dette tidspunktet for lengst utspilt sin rolle. Antikken hadde stor påvirkning på den videre utviklingen i Europa. Den kan derfor kalles en felles europeisk kulturarv.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne: • sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst

I kapitlet bør du merke deg • hva en polisstat var • hvorfor Athen kunne kalles et demokrati, mens Sparta og Roma var oligarkier • likheter og forskjeller på levemåtene i Athen, Sparta og Roma og ulike forhold som påvirket levemåtene • hvorfor de greske polisstatene Athen og Sparta gikk til grunne, mens Roma ekspanderte fra bystat til imperium • eksempler på fenomener i vår tid som kan sies å ha røtter tilbake til antikken

13

↑ → Akroplis betyr byen på fjellet. Bildene viser en rekonstruksjon og slik Akropolis framstår i dag.

Antikkens Hellas Polissamfunnet

Athens territorium utgjorde ca. 2500 km2 og hadde en befolkning på ca. 300 000. Vestfold fylke har rundt 230 000 innbyggere (2011) fordelt på 2216 km2.

14

Det antikke polisbegrepet har egentlig to betydninger: På den ene siden var polis et fellesskap av mennesker med definerte borgerrettigheter. Borgeren var mann, jordeier og kriger. Det var også vanlig at borgerretten gikk i arv fra far til sønn. Kvinner, innflyttere og slaver var ikke å regne som borgere. På den andre siden hadde polis også en territoriell betydning, som en bystat med et tilhørende jordbruksområde.

Polisstatene vokste ofte fram rundt en fjellknaus eller høyde, en akro, som ga beskyttelse mot fiender. Den sentrale møteplassen i polisstaten var torget, agora, der det blant annet var handelsboder og offentlige kontorer. Torget var stedet mennesker gikk for å se eller bli sett. Utenfor byen lå jordbruksområdet som forsynte innbyggerne med mat.

Polisstatene varierte i størrelse, men var generelt ganske små. Den største i folketall var Athen, med et areal og innbyggertall som omtrent tilsvarte Vestfold fylke. Den største polisstaten rent geografisk var Sparta, som lå på Peloponnes-halvøya sør i Hellas.

Ifølge historikeren Johan Henrik Schreiner var Sparta uvanlig stor til å være en polisstat, på størrelse med et middels norsk fylke. Totalt fantes det flere hundre polisstater i det greske området, som omfattet dagens Hellas og kysten av Tyrkia. I tillegg oppsto det polisstater andre steder langs middelhavskysten fordi grekere flyttet ut og bosatte seg i nye områder. Årsakene til utflyttingen var sterk befolkningsvekst og behov for å skaffe seg tilgang til nye ressurser.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Veggmaleri fra palasset på Knossos 1500 f.Kr. To kvinner og en mann gjør akrobatiske øvelser med en okse.

Tiden før polissamfunnet – palasskulturen Før polissamfunnets tid eksisterte det en såkalt palasskultur i Hellas. Den oppsto på Kreta omkring 2000 f.Kr. og var den første høykulturen vi kjenner i Europa. Med høykultur mener vi et organisert rike med et styringsapparat, sosial lagdeling, skriftspråk, felles lover og militærvesen. Palasskulturen på Kreta kalles den minoiske kulturen, etter kong Minos som er kjent fra gresk mytologi. Ifølge mytologien regjerte han fra det gedigne palasset i Knossos. Palasskulturen bygde på redistribusjonsøkonomi, som vil si at bøndene leverte avlingene sine inn til palasset, der herskerens administrasjon sørget for videre fordeling til befolkningen. Fra Kreta bredte palasskulturen seg til det greske fastlandet. Rundt 1200 f.Kr. gikk palasskulturen til grunne, uten at vi helt kjenner årsakene til det. De neste fire århundrene vet vi også lite om, siden vi mangler skriftlige kilder fra perioden. Tiden fram til 800 f.Kr. kalles derfor de mørke århundrene. Med polisstatene oppsto det deretter en ny samfunnsorganisering som gjør det naturlig å sette et periodeskille rundt 800 f.Kr.

Mytologi: Gudelære

Fellestrekk ved polisstatene Selv om den greske befolkningen levde i ulike polisstater, var det flere ting som bandt dem sammen. Grekerne trodde på de samme gudene og hadde langt på vei de samme religiøse ritualene. Gudene var mange og ble framstilt med menneskelige trekk. De tolv viktigste av dem, med Zevs i spissen, tenkte man seg holdt til på fjellet Olympos. Det fantes også helligdommer som tiltrakk seg mennesker fra hele den greske verdenen. Til oraklet i Delfi dro man for eksempel for å søke guden Apollons råd før viktige avgjørelser skulle tas, som å erklære krig. Grekerne møttes ellers på felles arenaer for idrett og andre konkurranser. De utviklet også et felles alfabet og skriftspråk.

Antikken

15

→ Rekonstruksjon av gresk hoplittfalanks fra Sparta.

Tyrann: Enehersker

Demokrati: Demos = folk, og kratia = styre, herske

16

En viktig forutsetning for at antikken ble en ekspansjonsperiode, var at grekerne lærte seg å utvinne jern. Jernet var et sterkt metall. Det var også lett å utvinne, slik at en større del av befolkningen kunne skaffe seg gode redskaper og våpen. Gode redskaper var en forutsetning for å produsere mat nok til en voksende befolkning, mens gode våpen trengtes for å forsvare polisstaten eller utvide den gjennom erobring.

Polisstatene var til å begynne med styrt av konger eller representanter for aristokratiet (de rikeste jordeierne). I perioder hendte det at folket avsatte de styrende og samlet seg bak tyranner, som lovte dem bedre vilkår. Hvis heller ikke disse innfridde forventningene, ble de erstattet av andre. Men gradvis utviklet det seg styremåter av borgerne i fellesskap. Styret ble utøvd gjennom folkeforsamlinger og råd, som ble et fellestrekk ved polisstatene. Mest gjennomført var dette borgerstyret i Athen, der demokratiet ble innført gjennom en reform i 508 f.Kr. Demokrati kommer fra nettopp gresk og betyr folkestyre. Årsakene til at borgerne ble mer involvert i styret av polisstatene, må ses i sammenheng med utviklingen av eiendomsforhold og krigføring. Fra 800-tallet f.Kr. begynte grekerne å krige i en formasjon som ble kalt hoplittfalanks. Det var en rekkeformasjon, der soldatene hele tiden måtte operere samlet. Ved bruk av store skjold beskyttet man ikke bare seg selv, men også sidemannen. Sverd og spyd ble brukt til å ramme fienden. Krigere fra polisstaten Sparta brukte gjerne en fløytespiller til å holde takten når de beveget seg framover. For at falanksen skulle være slagkraftig, var det viktig å ha nok av soldater, og at de hadde utstyret som krevdes. Siden borgerne måtte finansiere utrustningen selv, ble det nødvendig å fordele jorda slik at flere fikk tilstrekkelig inntekt til å klare det. Og for den som eide jord og kunne stille som soldat, åpnet mulighetene seg for borgerrett og deltakelse i politiske beslutningsprosesser.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

SVARTEHAVET

TRAKIA

Bysants Kalkedon Marmarahavet

MAKEDONIA Pella

Tasos Samotraki

Lemnos Larissa

Abydos n nte Ilion (Troja) spo e l l He

FRYGIA LILLEASIA

EGEERHAVET

TESSALIA

Ambrakia

Kap Artemision 

Termopylene 

Teben Plataiai  Korint Olympia

LYDIA

EVBOIA

Delfi

I AT T

Argos

KA

Salamis 

Eretria Maraton  Aten Pireus

Sardes

Kios Mykale Samos  Milet 

DET JONISKE

PELOPONNES

HAVET

PERSERRIKET

Lesbos

Naxos

Efesos

JONIA Halikarnassos

Sparta

Perserkrigene – f.Kr.

Lindos Rodos

Joniske områder i opprør , gjenerobret av Perserriket i  f.Kr.

Persernes angrep under Dareios i 490 f.Kr.

Erobret av perserne i  f.Kr.

Persernes felttog og flåteangrep under Xerxes i 480 f.Kr.

Under persisk innflytelse

Allierte greske områder

Nøytrale og persiskvennlige stater

Perserriket

Hellensk seier

Persisk seier

Uavgjort

Perserkrigene Ved inngangen til 400-tallet f.Kr. sto de greske polisstatene overfor en stor, ytre trussel.

Noen stater ved kysten av Lilleasia (dagens Tyrkia) hadde satt seg opp mot det mektige Perserriket, og de fikk støtte av Athen og andre polisstater. Perserne svarte med å invadere Hellas. Ved Maraton utenfor Athen lyktes athenerne i 490 f.Kr. å beseire perserne.

Slaget er kanskje mest kjent i dag på grunn av legenden om soldaten som ble bedt om å løpe inn til Athen for å melde fra om seieren. Løpet er opphavet til dagens maratondistanse i friidrett.

Ti år senere prøvde perserne seg på nytt. Ved det trange passet Termopylene stilte 300 krigere fra Sparta seg i front for å forsinke persernes frammarsj. Ledet av kong Leonidas kjempet de til siste mann. Perserne erobret deretter Athen, men tapte så et stort sjøslag mot en samlet gresk styrke under athensk ledelse ved øya Salamis utenfor Athen. Året etter seiret grekerne på nytt over perserne i et slag på sletta Plataiai.

For å knekke trusselen fra perserne for godt etablerte flere av polisstatene en stor flåtestyrke, det deliske sjøforbundet. Hvert medlem av sjøforbundet måtte betale kontingent til en felleskasse som var plassert på øya Delos. Senere flyttet athenerne kassen til Athen og prøvde å omdanne forbundet til et athensk imperium. Athenerne gjorde seg også upopulære ved å blande seg inn i interne forhold i andre polisstater og i konflikter mellom polisstater. Athens dominerende opptreden førte etter hvert til langvarige og ødeleggende kriger.

Antikken

Det deliske sjøforbundet: Også kalt det athenske sjøforbundet, på grunn av Athens dominerende rolle.

17

FORTID OG FORKLARING

Perserriket Perserriket var delt opp i 20 provinser, såkalte satrapier, som ble styrt av en satrap som hadde avlagt troskap til kongen. Kongemakten ble oppfattet som en guddommelig institusjon, men det var ingen selvfølge at tronen gikk i arv til nærmeste etterfølger etter en konges død. For perserkongene lå det stor prestisje i å vinne militære seire. Det var trolig en vesentlig årsak til erobringspolitikken. Greske antikke kilder framstiller ofte perserne som tyranner og undertrykkere. Det kan skyldes at perserne prøvde å styre over greske polisstater i Lilleasia gjennom tyranner som var lojale mot perserkongen. Seieren over perserne skapte dessuten en holdning blant grekerne om at de selv utgjorde en overlegen sivilisasjon. En del historikere ser dette som starten på en motsetning mellom vestlig og østlig sivilisasjon

↑ Ruiner fra Persepolis, den gamle hovedstaden i Perserriket.

Husker du?

1 Hva menes med antikken, og hvilken tidsperiode dreier det seg om?

2 Hvilke forhold er lagt til grunn for periodiseringen av antikken?

3 Hva kjennetegnet en polisstat?

4 Hvilke kulturelle fellestrekk var det mellom polisstatene?

5 Hvilke forhold bidro til at flere mennesker fikk politisk innflytelse i polisstatene?

6 Hvilken ytre trussel sto de greske polisstatene overfor tidlig på 400-tallet, og hva ble resultatet?

7 Hva var det deliske sjøforbundet?

Athen

Borgertallet som her er oppgitt for Athen, er fra 300-tallet f.Kr.

I Athen var det kun frie menn over 18 år med athensk far og mor som hadde borgerrett og kunne delta i demokratiet. De utgjorde bare rundt 30 000 av en befolkning på i underkant av 300 000. Videre var det et direkte demokrati, der alle borgerne kunne være med på å ta avgjørelser gjennom å møte opp i en folkeforsamling. Det moderne demokratiet forutsetter derimot allmenn stemmerett og er indirekte, som vil si at vi velger mennesker som skal ta beslutninger på vegne av fellesskapet. Et visst innslag av direkte demokrati har levd videre i moderne tid i form av folkeavstemninger.

Folkeforsamling, råd og embeter Den viktigste politiske institusjonen i det athenske demokratiet var folkeforsamlingen, som møttes rundt 40 ganger i året på høyden Pnyx i nærheten av Akropolis. Selv om menn fikk borgerrett ved fylte 18 år, kunne de ikke møte i folkeforsamlingen før de hadde gjennomgått en toårig militærtjeneste. Folkeforsamlingen tok alle viktige politiske avgjørelser etter at sakene først hadde vært diskutert. Det gjaldt utnevnelse av folk

18

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

↑ Ostrakon, potteskår. ← Ved ostrakisme kunne en borger bli utvist fra Athen for 10 år. En athensk borger skriver navnet på en leder som det skal stemmes over. Tegning fra 1800-tallet.

til embetsstillinger, erklæringer om krig og fred og vedtak av lover og traktater. Avstemningen foregikk ved håndsopprekning. Forsamlingen kunne også vedta landsforvisning.

Det ble kalt ostrakisme og kunne ramme personer som borgerne mente var en trussel mot polisstaten. Ved ostrakisme ble det brukt potteskår der navnet på kandidaten sto.

Hvis et flertall av minst 6000 borgere stemte for, ble personen utvist for ti år. Kravet om at minst 6000 borgere skulle være til stede ved avstemninger, var generelt en forutsetning for at vedtak i folkeforsamlingen skulle være gyldige.

Et råd av borgere over 30 år gjennomgikk saker og lagde innstillinger før sakene skulle diskuteres og stemmes over i folkeforsamlingen. Medlemmene av rådet ble trukket ut ved loddtrekning, slik at ingen skulle favoriseres fordi de for eksempel var velstående. 500 borgere ble trukket ut hvert år til denne oppgaven. For å sikre at rådet besto av et bredt utvalg borgere, ble de trukket ut fra såkalte fyler. Borgerne i Athen var inndelt i 10 fyler. Hver fyle besto av borgere fra både byen, landområdet rundt byen og kysten. Til rådet trakk man ut 50 borgere fra hver fyle, til sammen 500 borgere. Ordningen var en del av reformene som førte til demokratiets fødsel i Athen i 508 f.Kr. Andre ansvarsfulle oppgaver i samfunnet var det embetsmenn som utførte.

Embetsmennene var også trukket ut ved loddtrekning og måtte være over 30 år. En borger kunne bare ha samme embete i ett år; det var for å unngå at noen ble for mektige.

Etter at embetstiden var slutt, fulgte en offentlig kontroll av embetsmannens arbeid.

Hærførere, kalt strateger, ble derimot valgt av folkeforsamlingen på grunnlag av kvalifikasjoner. Strategene kunne også gjenvelges.

Antikken

Ostrakon: Potteskår

Fyle: Avdeling

19

NÆRBILDE

Solon Solon (ca. 638–558 f.Kr.) var både dikter og embetsmann i Athen. Rundt 580 f.Kr. fikk han vedtatt viktige lover som reformerte samfunnet og skapte grunnlag for det senere demokratiet. Solons lover gjaldt forbrytelser og straff, familiære forhold og økonomiske forhold. Svært viktig var endringene av bøndenes rettslige og økonomiske status. En viktig årsak til at Solon ønsket endringer på dette området, var økende sosiale forskjeller blant befolkningen og større motsetninger i samfunnet. Mange bønder sto i fare for å ende som slaver under mektige godseiere. Gjennom Solons reformer ble bøndene sikret frihet med borgerrettigheter gradert etter verdien av avlingene deres. Jo høyere inntektene var, jo høyere rettigheter var det mulig å oppnå. Det ble også opprettet en folkeforsamling som skulle møtes til faste tider på faste steder.

Alle bønder fikk møterett i folkeforsamlingen, uansett inntekt.

Idiot: En som bare er opptatt av sine egne ting

Leilighetstale: Tale for store anledninger som fest, bryllup, begravelser

20

← Solon underviser ungdommen i politikk.

Tegning fra 1800-tallet.

Solons sosiale engasjement gjenspeiler seg også i diktene hans. Etter Solons død fulgte uro og strid som bremset en videre utvikling av reformene. Viktige skritt var likevel tatt på veien mot et politisk system med bredere deltakelse. I et verk om politisk filosofi, Politikken, omtaler Aristoteles Solon som en far for demokratiet i Athen. Historikere regner imidlertid ikke demokratiet som innført før i 508 f.Kr., da embetsmannen Kleistenes fikk vedtatt reformer som åpnet for at flere fikk borgerrett og politisk innflytelse.

Borgeridealet Den ideelle borgeren i Athen var jordeier, soldat, politiker og idrettsmann. Etter hvert som Athen fikk en stor flåtestyrke, fikk også de fattigste i samfunnet vist sin betydning for polisstaten gjennom å gjøre tjeneste som roere. Historikere regner derfor med at også flåten har hatt betydning for utviklingen av demokratiet i Athen. Den som ikke deltok i politikk, ble sett ned på og betegnet som en idiot. For at dårlig økonomi ikke skulle hindre borgere i å delta i politikken, ble det på 300-tallet f.Kr. innført lønn for å møte i folkeforsamlingen, rådet og domstolene.

For å øve politisk innflytelse var det viktig å kunne tale godt for seg. Det gjaldt særlig under debattene i folkeforsamlingen, men også hvis en borger skulle føre saker for domstolene eller hedre mennesker ved for eksempel begravelser. Det var derfor viktig å mestre talekunst, eller retorikk. De viktigste retoriske sjangrene var nettopp den politiske talen, rettstalen og leilighetstalen.

Idrett var viktig for å holde seg i form som soldat, men det ga også høy sosial status å lykkes på idrettsbanen. Idrettskonkurranser ble arrangert over hele det greske området, men aller viktigst var konkurransene i Olympia på Peloponnes-halvøya, der helligdommen for Zevs lå. De ble ifølge kildene arrangert første gang i 776 f.Kr. og fant deretter sted i juli hvert fjerde år. Konkurransene var til ære for guden Zevs og samlet deltakere og tilskuere fra fjern og nær. Vinneren fikk en olivenkrans og statue av seg oppført i Olympia. Viktigst var nok likevel godene som ventet når en seierherre kom tilbake til hjemstedet med heder og ære. Da kunne det for eksempel vanke gratis bespisning på polisstatens regning resten av livet.

Konkurransene i Olympia pågikk til 390-årene e.Kr. Da ble kristendommen statsreligion i Romerriket (se side 43) og konkurranser til ære for de gamle gudene forbudt.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

KILDESORTERING

Aristoteles om slavehold I et verk om statslære skriver den greske filosofen Aristoteles om slavehold: «De tamme dyrene er av naturen bedre enn de ville, og for dem alle er det best å bli behersket av mennesket da de i så fall oppnår å leve i sikkerhet (…) De som er så meget forskjellig fra andre mennesker som sjelen er fra legemet og et menneske fra et vilt dyr, er fra naturens hånd slaver. Slik er de mennesker som har til oppgave å bruke sitt legeme og hvis høyeste evne nettopp ytrer seg ved det; for dem er det best å bli beher-

sket på den måten, like visst som det er tilfelle for de andre vesener som allerede er omtalt. For av naturen er de bestemt til slaver som kan være en annens eiendom og derfor også er det, og som har så meget fornuft at de oppfatter, men ikke kan tenke selvstendig».

Fra Fossum m.fl: Studiebok med kilder, Cappelen 2000.

Vil du karakterisere kilden som berettende eller normativ? Hvordan kan den brukes som levning? Hvordan begrunner Aristoteles slavehold?

← Greske brytere i kamp på arenaen i Olympia. Maleri av Tom Lovell (1909–97).

De moderne olympiske leker, som første gang ble arrangert i Athen i 1896, har hentet inspirasjon fra de antikke konkurransene i Olympia.

Kvinner, innflyttere og slaver Kvinnene i Athen hadde ikke borgerrett. De deltok heller ikke i særlig grad i samfunnslivet for øvrig. Det var ikke uvanlig at kvinner måtte oppholde seg i egne rom i hjemmet, der de tok seg av barn og huslige sysler. Utenfor hjemmet måtte kvinnene opptre varsomt. Hvis en kvinne ble voldtatt eller var utro, hadde ektemannen rett til å skille seg fra henne. Kvinnens oppgave var å gi ektemannen barn, og av hensyn til arv og verdier måtte det ikke være tvil om farskapet. Blant mennene var det derimot ikke uvanlig å ha elskerinner. Det var som regel kvinner som hørte til slavene og innvandrerne, ikke konene til andre borgere. Kvinnene giftet seg som regel i 15-årsalderen, ofte med menn som var en del eldre, og de manglet skilsmisserett.

Det fantes også en gruppe kvinner som fikk lov til å omgås mennene og diskutere saker med dem. De ble kalt hetærer, som betyr venninner. Hetærene var kvinner som sto utenfor familiestrukturen og kunne være alt fra prostituerte til intellektuelle kvinner som hadde selvstendig økonomi og betalte skatt.

Innflyttere, som ble kalt metoikere, sto for mye av handelen i Athen. De betalte skatt, men hadde ikke borgerrett. Slaver utgjorde også en stor del av befolkningen i Athen og andre polisstater. Slavene utførte mange oppgaver i samfunnet, både i det offentlige rom og på det private området. De utførte ordenstjeneste, fulgte barn til skolen, gjorde husarbeid og arbeidet i landbruket, i gruver og på byggeplasser.

Antikken

21

FORTID OG FORKLARING

Platon og Aristoteles om statsstyret Både Platon og Aristoteles hadde tanker om hvordan staten burde styres. Platon mente dette var en oppgave for de klokeste, altså filosofene. Når det derimot gjaldt å vokte og beskytte staten, skilte han ikke mellom menn og kvinner. For å oppheve kjønnsrolletenkningen foreslo han også å oppheve familiestrukturen og la barn være felleseie. Den styreformen som kunne tjene fellesskapets interesser best, var etter Aristoteles’ oppfatning en mellomting av ulike styringsformer. Et monarki, et aristokratisk styre og et demokrati kunne alle utvikle seg i uheldige retninger: Monarkiet til et tyranni, det aristokratiske styret til et oligarki der de rike styrte etter egne interesser, og demokratiet til et uopplyst pøbelvelde. Han

mente derfor at et moderat demokrati var den beste styringsformen. I dette lå at de som var best skikket til å styre, hadde mest makt.

Det er således et paradoks at de mest kjente filosofene som virket i det demokratiske Athen, ikke var direkte tilhengere av demokratiet. Aristoteles ønsket heller ikke å gi kvinner rett til politisk deltakelse fordi han mente de fra naturens side var underordnet mannen.

Studiet av politikk kan på sett og vis sies å ha sine røtter tilbake til Platon og Aristoteles. Men mens disse to var opptatt av forholdet mellom politisk makt og fellesskapets interesser i polisstaten, studeres politikk i et mye bredere perspektiv i dag.

Samfunn og kultur i Athen

Akademi: Lærested

22

Det athenske demokratiet, med borgernes frihet til å diskutere og kritisere, åpnet for nyskapende tenkning også på andre områder enn politikken. Flere steder i Athen oppsto det filosofiske skoler. En av dem var Platons akademi. Platon (427–347 f.Kr.) var elev av filosofen Sokrates (ca. 470–399 f.Kr.), og det er gjennom Platons tekster vi er blitt kjent med hva Sokrates sto for. Særlig kjent er Sokrates for sin evne til å stille intrikate spørsmål som rokket ved gitte sannheter. Gjennom å framstå selv som uvitende stilte Sokrates spørsmål som gradvis gjorde folk mer og mer usikre på hva de egentlig mente. På den måten ønsket han å få folk til å reflektere over hvorfor de handlet og uttrykte seg som de gjorde. Sokrates hadde tro på at menneskene kunne gjøre riktige ting hvis de bare hadde nok kunnskap.

Men for å få nok kunnskap måtte man først erkjenne at man trengte kunnskap.

Mens Platon var elev av Sokrates, var Aristoteles (384–322 f.Kr.) elev av Platon. De to framstilles ofte som antagonister, eller motpoler. Mens Platon kan betegnes som idealist, var Aristoteles en realist. Platon var opptatt av ideenes verden, mens Aristoteles konsentrerte seg om det han kunne observere i menneskenes verden. Platons idélære går ut på at menneskene bare forholder seg til avskygninger eller avbildninger av fenomener som opphavlig hører til i en idéverden som de fleste ikke har innsyn i eller tilgang til. Etter døden vil menneskets sjel søke tilbake til idéverdenen. Senere kristne forestillinger om skillet mellom kropp og sjel og mellom himmelen og livet på jorda har likhetstrekk med Platons idélære.

Aristoteles studerte alt fra plante- og dyreliv til politikk, retorikk og diktning. Han var dessuten lærer for Aleksander den store, som senere ble konge i Makedonia og en stor erobrer. Aristoteles etterlot seg mye skriftlig materiale som er viktige kilder til antik-

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

↑ Skolen i Athen. Veggmaleri av Rafael (1483–1520). Midt på bildet ser vi Platon og Aristoteles, til venstre Sokrates. → Skytsgudinnen Athene i Partenon-templet. Tegning av Herbert Herget (1885–1950).

ken. Han formulerte også teorier og begreper som fortsatt brukes innenfor blant annet retorikk og litteraturvitenskap.

Landemerket i Athen var Akropolis, en høyde som til å begynne med var et forsvarsverk. Rundt midten av 400-tallet f.Kr. gjorde athenerne Akropolis til et stort og praktfullt tempelområde, med Partenon-tempelet som midtpunkt. Inne i tempelet sto det en 12 meter høy statue i gull og elfenben av Athens skytsgudinne, Athene. Arbeidet med Partenon-tempelet pågikk i 15 år. I tillegg til å tjene religiøse behov skulle tempelet synliggjøre Athen som stormakt.

Teater var opprinnelig skuespill som ble framført ved religiøse festivaler. Med Athen som sentrum utviklet det seg en egen teaterkunst. I teatret ble det framført tragedier og komedier. Mens tragediene gjerne tok utgangspunkt i velkjente sagn, hadde komediene ofte undertoner av dagsaktuell politikk. De kunne også inneholde temmelig grov og direkte humor. Med til forestillingene hørte sang, dans og musikk. Teatrene var også prangende byggverk med imponerende akustikk. Noen av dem brukes fortsatt til kulturarrangementer.

Skytsgudinne: Beskytter

Husker du?

1 Forklar hvordan demokratiet i Athen var annerledes enn demokratiet slik vi kjenner det i dag.

2 Hvilken oppgave hadde folkeforsamlingen, og hvem kunne møte der?

3 Hva var oppgaven til de femhundres råd, og hvordan ble medlemmene der valgt?

4 Hva kjennetegnet embetsstillingene i Athen?

5 Hva var borgeridealet i Athen?

6 Hvilken betydning hadde idrettskonkurransene i Olympia?

7 Hva kjennetegnet kvinnenes situasjon i Athen?

8 Pek på noen kjennetegn ved filosofene Sokrates, Platon og Aristoteles.

Antikken

23

↑ → En av kongene i Sparta, Leonidas, ble berømt for sin heltemodige innsats i Perserkrigene. Her er en samtidig marmorbyste og en tegning fra 1800-tallet.

Sparta I Sparta fantes det en folkeforsamling, et råd og to konger. Vanlige borgere hadde imidlertid ikke den samme innflytelsen på politikken i Sparta som i Athen. Sparta var mer et oligarki, et fåmannsvelde, enn et demokrati. Vi skal her se nærmere på hvorfor.

I folkeforsamlingen i Sparta kunne borgere over 30 år møte. Selv om alle nye bestemmelser formelt måtte godkjennes av folkeforsamlingen, hadde den liten makt og tok trolig bare stilling til saker som rådet ønsket gjennomført. I rådet satt 28 borgere over 60 år som var utpekt av folkeforsamlingen. Rådets medlemmer tilhørte de rikeste jordeierne og satt på livstid. Videre hadde eforene stor innflytelse. De var embetsmenn, valgt av folkeforsamlingen for ett år om gangen, som passet på at det ikke ble fattet vedtak som brøt med lovene og religionen. I det daglige var det eforene som styrte polisstaten. Sparta hadde dessuten to konger. De møtte i rådet, var hærførere og ledet religiøse seremonier.

Borgeridealet Spartanerne oppfattet seg som etterkommere av helten Herakles, som ifølge gresk mytologi var uovervinnelig. I Sparta skulle borgeren derfor være en disiplinert og fryktløs kriger. Videre var hensynet til fellesskapet fullstendig overordnet individuelle behov. Det strenge fokuset på disiplin og underkastelse gjorde at det var mindre spillerom for utvikling av filosofi og andre vitenskaper slik som i Athen. Siden målet for borgerne i Sparta var å bli godt trente og dyktige soldater, ga det status å hevde seg i idrett. Spartanerne gjorde det da også like godt på idrettsbanen som på slagmarken. Borgertallet i Sparta var lavt i forhold til det store området som hørte til polisstaten. Rundt år 600 f.Kr. var det bare ca. 8000 borgere i Sparta, senere i antikken var tallet enda lavere.

24

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Unge spartanere trener. Tegning av Edgar Degas (1834–1717).

Kvinnene, innflyttere og slaver Kvinnene i Sparta hadde en friere stilling enn kvinnene i Athen. De fikk en viss utdanning, de kunne eie jord, og de kunne drive med idrett. Det skyldtes trolig at spartanerne så det som en fordel at også kvinnene var tett knyttet til fellesskapet. Men spartanerne var ikke forløpere for moderne tids feminisme. Kvinnene manglet borgerrett og var først og fremst noe en mann måtte ha for å få barn – og alle menn var pålagt å gifte seg. Giftemålsalderen var litt høyere for kvinner i Sparta. Mens mange kvinner giftet seg i 15-årsalderen i Athen, ventet kvinner i Sparta ofte til de ble 18. Årsaken kan ha vært at spartanerne anså sjansene for å føde guttebarn som større når kvinnene var litt eldre som førstegangsfødende.

Borgerne i Sparta eide jord, men dyrket ikke jorda selv. Det ble overlatt til helotene, den opprinnelige bondebefolkningen på Peloponnes som spartanerne nærmest brukte som slaver. Helotene fulgte med jordeiendommene og arbeidet på dem, men de var ikke spartanernes personlige eiendom. Handel og håndverk skulle heller ikke en borger i Sparta drive med. Det var overlatt til perioikene, som bodde i små landsbyer rundt om på Spartas territorium. Foruten handel og håndverk drev perioikene med jordbruk og fiske.

De kjempet ofte sammen med spartanerne i krig, men manglet borgerrett.

Samfunn og kultur i Sparta Sparta var en sterkt militarisert polisstat. Unge gutter måtte fra de var syv år leve i soldatbrakker og gjennomgå beinhard militær opplæring. Først da de ble 30 år, kunne de vende hjem, leve et familieliv og møte i folkeforsamlingen. En borger kunne riktignok før han ble 30 år, få fri til å gifte seg og til å reise hjem for å lage barn. Hvis han ikke

Antikken

25

↑ → Keramikkunst og bronsefigur fra Sparta, ca. 600 f.Kr. Jenta er typisk for det atletiske idealet i Sparta.

lyktes med å gjøre kona gravid, var det påbudt å la andre menn prøve seg. Videre kunne en ektemann som følte at han hadde fått nok barn med kona si, la andre menn gjøre henne gravid. Sparta trengte nemlig rekruttering av soldater, og da var det viktig å føde barn, helst sunne og sterke gutter. Homofili var, i likhet med Athen og andre polisstater, utbredt blant borgerne i Sparta. Men det tette soldatlivet bidro til at homofile relasjoner var enda mer utbredt her.

Hvorfor var spartanerne så ekstremt opptatt av militær beredskap? En viktig årsak var at spartanerne hele tiden måtte ha beredskap mot opprør fra helotene, som utgjorde flere ganger så mange mennesker som spartanerne. Sparta var den eneste greske polisstaten der borgerne systematisk undertrykte en annen gresk befolkning. Forholdet mellom spartanerne og helotene er i det hele tatt ganske merkelig. Når ytre fiender truet, var det ikke uvanlig at heloter kriget sammen med spartanerne. På den andre siden erklærte Sparta i fredsperioder årlig krig mot helotene for å terrorisere dem og hindre at de samlet seg til opprør.

Husker du?

1 Hva menes med et oligarki?

2 Hvorfor kan Sparta kalles et oligarki?

3 Hva var borgeridealet i Sparta?

4 Hva kjennetegnet krigerkulturen i Sparta?

5 Hvem var helotene?

6 Hvordan skilte kultur og samfunnsliv i Sparta seg fra forholdene i Athen?

26

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Aleksander den stores triumftog gjennom Babylon. Maleri fra 1700-tallet av Charles Le Brun.

Athen mot Sparta Mens Athen dominerte det deliske sjøforbundet, sto Sparta i spissen for et fastlandsforbund, det peloponnesiske forbundet. Athenerne var opptatt av at de ikke skulle provosere Sparta. Krig ble det likevel, mye på grunn av Athens ekspansjon og innblanding i konflikter mellom polisstater på tvers av forbundene. Krigen mellom Athen og Sparta ble også farget av at det var ulike politiske systemer som sto mot hverandre. Mens Athen var et demokrati, med allierte som hadde politiske systemer som lignet Athens, var Sparta og deres allierte oligarkier.

400-tallet var generelt mye preget av krigføring, og særlig intenst ble det i årene fra 431 til 404 f.Kr. da Athen og Sparta sto mot hverandre i det som kalles den peloponnesiske krigen. Krigen endte med at Sparta beseiret Athen. Sparta inntok nå lederstillingen blant grekerne, men spartanerne ble upopulære fordi de også, i likhet med det Athen hadde gjort, blandet seg opp i indre forhold i andre polisstater. I 371 f.Kr. led Sparta et avgjørende nederlag mot en koalisjon av misfornøyde polisstater under ledelse av polisstaten Theben.

Aleksander den store og hellenismen Den lange krigsperioden svekket de greske polisstatene og gjorde dem mer sårbare for erobring utenfra. Det skjedde i 338 f.Kr. da kong Filip av Makedonia erobret Hellas. Sønnen hans, Aleksander (356–323 f.Kr.), førte erobringspolitikken videre og la under seg et rike som strakte seg fra Makedonia og Hellas, via Egypt til Indusdalen. Han fikk derfor tilnavnet den store.

Antikken

27

Aleksander den stores rike 323 f.Kr.

SKYTERE

Rikets største utstrekning.

Aleksander den stores felttog – f.Kr.

Regioner avhengige av Aleksander den store

Byer grunnlagt av Aleksander den store

Aralsjøen

Do na u

MASSAGETER

KHORASMIER

S

KAUKASUS

P IH

Bysants

Alexandria Eskhata Samarkand

A

Pella

V

Gordion Pergamon

Ankara

KAPPADOKIA

ARMENIA

T

FRYGIA

E

Illion

EPEIROS HELLAS

A

SVA R TEH AV ET

MAKEDONIA

Korint

K

TRAKIA

ILLYRIA

Alexandria Marginalia

Sardes

KILIKIA

Issos

Ti

Aten Sparta

is Nikeforion MESOPO

Kreta

TAMIA

Kypros

Eu

MID D E LHAV E T Tyros

KYRENAIKA

Alexandria

Siwa

ARIA

Zadrakarta

Gaugamela

gr

Alexandretta

Damaskus

f ra

SYRIA

PARTIA Alexandria

Ekbatana

(Herat)

t Susa

Babylon

Alexandria Proftasia

Gaza

DRANGIANA

Alexandria Susiana

Memfis

Persepolis

Baktra Alexandria Opiana Nicaea Kabul Alexandria (Ghasni)

ARAKOSIA

Pe ia bu

KARMANIA

Rø

s

du

In

GEDROSIA Alexandria Orita

de

Teben

Alexandria Karmania

a

len

kt

Ni

LIBYA

ARABIA

ha ve t

I N D I A H AV E T

Aleksander var opptatt av å forene kulturene i de erobrede områdene og fikk i stand giftemål mellom soldatene sine og lokale kvinner. Etter at soldatene hadde nektet å følge ham lenger da de kom til Indusdalen, vendte Aleksander tilbake til Babylon. Der døde han i 323 f.Kr., 33 år gammel. Etter Aleksanders død ble riket delt mellom tre av generalene hans. Foreningen av gresk, egyptisk og mesopotamisk kultur, den såkalte hellenismen, levde derimot videre med hovedsete i byen Aleksandria i Egypt. Her ble kunnskaper fra de ulike kulturene samlet og studert. Hellenismen førte til nyskapning innenfor kunst, arkitektur og litteratur og til videreutvikling av kunnskaper om medisin, matematikk og mekanikk.

Under hellenismen ble polisstatene underlagt nye kongeriker. Den politiske makten forflyttet seg fra fellesskapet av borgerne til kongene og deres hoff. Også menneskenes tenkning endret perspektiv, fra det kollektive til det mer individualistiske. I filosofien ga det seg utslag i større oppmerksomhet på hvordan enkeltmennesket kunne oppnå harmoni og få et godt liv, uavhengig av staten eller menneskets fysiske omgivelser.

Såkalte mysteriereligioner oppsto også som en følge av hellenismen. Et kjennetegn ved dem var sterk personlig innlevelse og forsøk på å få kontakt med gudeverdenen gjennom hemmelige ritualer.

Husker du?

1 Hva het forbundene som Athen og Sparta ledet?

2 Hvilke forhold bidro til at Athen og Sparta kom i krig med hverandre?

3 Hvilke konsekvenser fikk den langvarige krigføringen mellom Athen og Sparta?

4 Hva utrettet Aleksander den store?

5 Hva menes med hellenismen?

28

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

Alexandria Nicaea

Alexandria (Kandahar)

rs

EGYPT

Bukefala

Alexandria Sogdiana

INDIA

← Romulus og Remus med ulvinnen. Etruskisk bronsefigur fra ca. 500 f.Kr.

Antikkens Roma Den romerske republikken Roma oppsto ved elva Tiberen i Italia, der latinsktalende folk bosatte seg på høydene omkring et vadested. Legenden sier at det var tvillingene Romulus og Remus som grunnla byen, og at Romulus senere drepte Remus og ble Romas første konge. Sikkert er det i hvert fall at Roma til å begynne med ble styrt av konger, inntil den romerske republikken ble innført ca. 510 f.Kr. Senere skulle ordet konge og alt som kunne minne om det, bli et skjellsord blant det romerske aristokratiet.

I de første århundrene av den romerske republikken var det store motsetninger mellom de rikeste, patrisierne, og resten av folket, plebeierne. Plebeierne ønsket politiske rettigheter og innflytelse på styret av republikken, mens patrisierne ønsket å ha dette for seg selv. Denne striden kalles stenderkampene. Et viktig pressmiddel fra plebeierne var trusselen om at de ville forlate Roma hvis de ikke fikk gjennom kravene sine. Siden plebeierne utgjorde atskillig flere mennesker enn patrisierne, ville en flytting betydd et stort tap av innbyggere og soldater for Roma.

Stenderkampene endte til slutt med at plebeierne fikk sin egen forsamling og retten til å velge egne embetsmenn, såkalte folketribuner, som skulle beskytte interessene deres. Etter hvert fikk velstående plebeiere også tilgang til de høyeste politiske posisjonene i Roma. Plebeiernes forsamling smeltet sammen med andre institusjoner og ble en folkeforsamling for alle romerske borgere. Roma forble likevel en republikk dominert av et fåtall av borgerne, med andre ord et oligarki.

Antikken

Vadested: Et sted der det var mulig å ta seg over elva

29

→ Senatet i Roma.

Freske fra 1889.

Det skal forestille Cicero som anklager Catilina for sammensvergelser og planer om statskupp.

Senat: Besluttende forsamling, eg. råd av de eldste

30

Råd, folkeforsamling og embeter Den viktigste politiske institusjonen i den romerske republikken var utvilsomt senatet. I dette rådet satt det representanter for de rikeste familiene i Roma, ofte borgere som hadde hatt høye embeter. Senatet drøftet og avgjorde i realiteten de fleste viktige saker, selv om det ikke hadde formell beslutningsmyndighet. Senatets oppgave var egentlig å gi råd til folkeforsamlingen og republikkens embetsmenn. Hvis noen prøvde å få vedtatt saker i folkeforsamlingen uten at de først var diskutert i senatet, levde de farlig. De rikeste borgerne var nemlig hele tiden på vakt mot folk som kunne true deres makt og posisjoner ved å gjøre seg populære blant folket.

Folkeforsamlingen tok avgjørelser om krig og fred, valgte embetsmenn og vedtok eller forkastet lovforslag. Borgere over 18 år kunne møte i folkeforsamlingen. Den skilte seg vesentlig fra de greske folkeforsamlingene fordi borgerne stemte i grupper, der de rikeste borgerne utgjorde flest stemmegrupper og hadde størst innflytelse. Forsamlingen tok som regel bare stilling til saker senatet på forhånd hadde godkjent. Folkeforsamlingen møttes ulike steder i Roma, men etter hvert som romerne la nye områder under seg, ble det problematisk å finne steder med plass til alle borgerne. Derfor mistet etter hvert forsamlingen sin betydning, og i keisertiden forsvant den helt.

Det høyeste en borger kunne nå på embetsstigen i Roma, var å bli konsul. To konsuler styrte samtidig, og den ene kunne oppheve vedtak gjort av den andre. Sammen med de nest høyeste blant embetsmennene, pretorene, hadde konsulene myndighet til å føre tropper i krig. Ediler og folketribuner var to andre viktige embeter. Edilene hadde blant annet ansvaret for offentlige arrangementer, som gladiatorkamper, mens folketribunene både kunne fremme forslag på vegne av folket for senatet og folkeforsamlingen og stanse vedtak som skadet folkets interesser.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Forum Romanum, restene av det som en gang var Romerrikets navle. Her var blant annet senatet, templer og triumfbuer.

Borgeridealet I likhet med de greske polisstatene var borgerretten i Roma i utgangspunktet forbeholdt menn som eide jord, kunne gjøre militærtjeneste og hadde romerske foreldre. Dette skulle komme til å endre seg etter hvert som Roma ekspanderte fra bystat til imperium.

For å vinne støttespillere var romerne villige til å gi borgerrett til andre folkegrupper som underkastet seg Romas vilje. Kravet om at en borger måtte eie jord falt også bort. Mange eiendomsløse borgere oppholdt seg i Roma, ofte tidligere soldater som hadde vært så lenge av gårde at de ikke lenger hadde noen eiendom å vende hjem til. Etter hvert ble det mer og mer vanlig å gi borgerrett til nye folkegrupper, og på 200-tallet e.Kr. fikk alle frie menn i Romerriket borgerrett. Å lykkes militært kunne være en viktig karrierevei for unge borgere fra velstående familier. Seirer i krig sikret ære og berømmelse og ikke minst inntekter som kunne benyttes til å kjøpe seg støttespillere gjennom patron–klient-systemet. En patron var en som kunne gi andre mat eller beskyttelse. Mottakeren ble da en klient som skyldte patronen en gjentjeneste, som å gi ham sin politiske stemme i folkeforsamlingen eller utføre andre tjenester for ham. På denne måten kunne de rikeste i Roma kjøpe seg stemmer i jakten på makt og posisjoner. Historikerne er uenige om hvor fast og gjennomført dette systemet var, men patron–klient-relasjonen kan være med på å forklare hvordan en fåtallig elite kunne dominere styret av Roma slik den gjorde.

Kvinner og slaver Kvinnene i Roma hadde en mye friere stilling enn i Athen. De hadde riktignok ikke borgerrett, men kunne bevege seg fritt og være til stede på offentlige arenaer som amfiteatre og hesteveddeløpsbaner. Kvinner kunne også kreve skilsmisse. Et ærefult oppdrag for

Antikken

31

KILDESORTERING

Claudias gravskrift

(romersk kvinne, død ca. år 100 f.Kr.) «Venn, jeg har ikke mye å si, stopp og les.

Hennes foreldre gav henne navnet Claudia.

Hun elsket sin mann av hele sitt hjerte.

Hun fødte han to sønner, en som hun forlot på jorden, den andre under den. Hun var behagelig å snakke med og gikk med reist hode. Hun hadde skikk på sitt hus og arbeidet med ull. Det er alt».

Fra Epos. Robert Sandberg m.fl.

Almqvist og Wiksell. 1996 Hva slags kildetype er dette? Hvem tror du har skrevet gravskriften, og kan det ha noe å si for måten den er skrevet på? Hvilken sosial klasse tror du Claudia tilhørte?

← Veggmaleri fra Pompeii.

Frisørslaven hjelper til med sveisen. Byen Pompeii i SørItalia ble begravd i aske under et vulkanutbrudd i 79 e.Kr. Mye fra den opprinnelige byen er derfor godt bevart.

kvinner var jobben som prestinne for gudinnen Vesta, såkalte vestalinner. De skulle sørge for at ilden i Vestas tempel ikke sluknet. Ilden symboliserte Romas evige makt.

Vestalinnene hadde også andre religiøse oppgaver og levde et privilegert liv. Forutsetningen var at de avla og holdt et kyskhetsløfte. Ble det påvist at en vestalinne ikke var jomfru, ble hun levende begravd.

Bruken av slaver var svært utbredt i byen Roma og Romerriket. Store mengder krigsfanger fra erobrede områder ble gjort til slaver. Slavene utførte arbeid på en rekke områder, som tjenere, bygningsarbeidere og jordbruksarbeidere. De kunne også ha administrative oppgaver.

Samfunn og kultur i Roma Mens grekerne var nær knyttet til polisfellesskapet, hadde borgerne i Roma en sterkere tilhørighet til familien enn til staten. Pater familias var det øverste mannlige overhodet i familien. Han hadde ansvaret for religiøse seremonier der man dyrket guder og forfedre.

Pater familias bestemte over alt familien eide, og hadde domsmyndighet over familiemedlemmene.

Romerne var svært bevisste på sin egen kultur og hvor overlegen den var. Folkeslag utenfor Romerriket ble kalt barbarer, opprinnelig en betegnelse på mennesker som snakket uforståelig. Selv om romerne følte seg kulturelt overlegne andre folkeslag, var de fascinert av gresk kultur. De overtok også grekernes gudeverden, men satte sine egne navn på gudene. Slik ble den mektigste av de greske gudene, Zevs, til Jupiter, kjærlighetsgudinnen Afrodite til Venus og krigsguden Ares til Mars, for å nevne noen. I likhet med grekerne reiste romerne praktfulle templer. Hærførere som hadde vunnet viktige seirer,

32

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Keiser Titus i triumftog gjennom Romas gater. Maleri fra 1838 av Frank Topham. ←← Keiser Titus’ triumfbue. Titus knuste Jerusalem i 70 e.Kr., og buen skal være til minne om denne seieren.

fikk holde storslåtte inntog i byen. De endte gjerne ved Jupiter-tempelet på Kapitol, en av Romas syv høyder.

Romerne utviklet en rettstenkning, senere kalt romerretten, påvirket av gresk filosofi. Prinsipper fra romerretten er viktige i rettsstater også i vår tid. Romerne la vekt på at loven skulle være lik for alle borgerne. Dette rettsprinsippet oppsto under påvirkning fra naturrettstenkningen som stoikerne utviklet. Stoisismen var en filosofisk retning som la vekt på at mennesket måtte leve i samsvar med sin natur. Ifølge stoikerne var både naturen og menneskene styrt av universelle lover som bygde på fornuft. Et annet prinsipp ved romerretten var at rettsavgjørelser kunne bygge på tidligere dommer fra lignende saker, et prinsipp som fortsatt praktiseres av domstoler. Romerne innførte også et skille mellom privatrett og strafferett. Strafferetten dreide seg om forbrytelser mot staten, mens tvister mellom ulike parter hørte til privatretten. I straffesaker måtte det bevises at den tiltalte var skyldig, dessuten skulle tvil komme den tiltalte til gode.

Romerne bygde, i motsetning til grekerne, opp en meget god infrastruktur. Et omfattende veinett gjorde at det ble lett å forflytte seg raskt innenfor riket, og at viktige meldinger kunne sendes over store avstander. Akvedukter fraktet vann fra omkringliggende fjell inn til byene, og under Roma ble det bygd et omfattende kloakksystem.

Romerne tilbrakte mye tid på offentlige arenaer som badeanlegg, amfiteatre og veddeløpsbaner. Det kunne de gjøre fordi slavene sto for mye av det praktiske arbeidet i samfunnet. Etter hvert som romerne la under seg nye områder, økte antall slaver i Roma.

Det skyldtes at krigsfanger ofte endte som slaver.

Personer som søkte makt og innflytelse i Roma, var opptatt av å skaffe seg folkets gunst. «Brød og sirkus» er et begrep for at folket måtte få dekket behovet for mat og underholdning. Populære tiltak var derfor utdeling av gratis brød og tilbud om gladiatorkamper,

Antikken

Infrastruktur: System av veier, havner, flyplasser, ledningsnett osv. som er nødvendig for at et samfunn skal fungere

33

NÆRBILDE

Spartacus Spartacus (ca. 109–71 f.Kr.) skal ha vært en fri mann fra den romerske provinsen Trakia i det sørøstlige Europa. I årene 73–71 f.Kr. ledet han et stort slaveopprør. Vi vet ikke så mye om Spartacus fra tiden før opprøret, men ifølge enkelte kilder skal han ha vært en romersk leiesoldat som ble fengslet og solgt som gladiator. Det var ikke vanlig med slaveopprør i Romerriket, til tross for at det fantes svært mange slaver innenfor rikets grenser. Slavene kom fra ulike områder og kulturer og snakket forskjellige språk. De utførte arbeid på mange områder og var ingen enhetlig gruppe som lett kunne samle seg til felles opprør, slik som for eksempel helotene i Sparta. Spartacus’ opprør startet med at han rømte fra en gladiatorskole sammen med andre gladiatorer. Deretter klarte han å samle en slavehær, hovedsakelig fra jordbruket, på rundt 70 000 mann. Vi vet ikke hvorfor Spartacus reiste en

← Spartacus.

Tegning fra 1950-årene.

hær mot romerne. Slavehæren var også såpass sammensatt at de som deltok, kan ha hatt ulike motiver for å gjøre det. Ønsker om frihet og hevn, sammen med drømmen om å kunne vende tilbake til hjemtraktene sine, regnes likevel som sentrale drivkrefter bak opprøret. Spartacus viste seg som en dyktig taktiker og seiret i flere slag mot romerne, før hærens hans til slutt ble knust. De 6000 slavene som overlevde, ble korsfestet til skrekk og advarsel. Spartacus selv falt i det siste slaget mot romerne.

hesteveddeløp og annen underholdning. Forum Romanum var midtpunktet i Roma. Her lå viktige templer og offentlige bygninger der blant annet senatet holdt til, og det var ellers plassen for å møte andre eller vise seg fram.

Ikke langt fra Forum Romanum ble Colosseum reist som en arena for gladiatorkamper. Gladiatorene var krigsfanger, slaver og frivillige som kjempet mot ville dyr eller mot hverandre. At noen meldte seg frivillig, skyldtes muligheten til å vinne berømmelse og skaffe seg inntekt. En gladiator fikk også godt med mat. Populære gladiatorer kunne holde det gående over flere år, men var avhengig av publikums gunst. Dersom en gladiator overga seg til motstanderen og publikum følte at han ikke hadde kjempet godt nok, kunne de stemme for at han skulle dø. Gladiatorkamper ble ikke bare arrangert på Colosseum i Roma, men på lignende arenaer over hele Romerriket.

Fra bystat til imperium Romerne var fra 400-tallet f.Kr. stadig i konflikter med andre folkegrupper, konflikter de ofte gikk seirende ut av. Årsakene til konfliktene er uklare, men befolkningsøkning og behov for mer land og tilgang til flere ressurser anses som sannsynlig. Det vi derimot vet, er at romerne de påfølgende århundrene utvidet territoriet sitt kraftig. På 200-tallet f.Kr. hadde de sikret seg kontrollen over den italienske halvøya, deretter fulgte videre ekspansjon langs Middelhavet.

Da de greske innbyggerne på Sicilia bad Roma om hjelp i en konflikt med Kartago, fikk romerne et påskudd til å ta et oppgjør med rivalen i middelhavsområdet. Byen Kartago lå ved kysten i Nord- Afrika (Tunisia) og var grunnlagt av fønikere, et handelsfolk med opphav ved dagens Libanon. Kampen om herredømmet i Middelhavet førte til tre

34

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

↑ Gladiatorer i kamp. Mosaikk fra ca. 300 e.Kr.

store kriger, kalt punerkrigene etter romernes oppnavn på innbyggerne i Kartago. I 218 f.Kr. ledet den kartagiske hærføreren Hannibal (247-183 f.Kr.) et stort felttog mot romerne fra Spania over Alpene og inn i Italia. Han vant flere seire, før romerne klarte å drive han ut av Italia. Hannibal vendte tilbake til Kartago, der han i 202 f.Kr. tapte et avgjørende slag mot romerne. Roma provoserte fram en ny krig i 149 f.Kr. og jevnet tre år senere byen med jorda.

Historikerne har vært opptatt av om romernes ekspansjon var bevisst og målrettet, eller om den var et resultat av tilfeldigheter der det ene medførte det andre. Trolig var det i utgangspunktet ingen større, gjennomtenkt plan bak ekspansjonen. Romerne gjorde seg derimot avhengige av erobringer. Krigsbytter og tilgang til nye områder og ressurser var nødvendig for å finansiere de store hærene og det store forbruket blant befolkningen i Roma. For menn fra den romerske overklassen ga militære bragder ære og rikdom som kunne brukes til å skaffe seg høye politiske posisjoner og makt i Roma.

Krigere og taktikere Hvordan lyktes romerne å utvide territoriet sitt så kraftig? Én forklaring er deres evner som krigere. Romerske soldater var godt utrustet og utviste stort mot og høy disiplin i krig. De hadde avlagt lojalitetsed, sacramentum, og straffen var hard hvis noen sviktet på slagmarken. Straffen rammet ikke bare den enkelte soldat som sviktet. Også andre, tilfeldig utvalgte soldater fra samme avdeling risikerte å bli henrettet. Men soldatene var ikke bare drevet av frykt. Ved seirer i krig kunne de håpe på å få en del av krigsbyttet. For de romerske hærenes slagkraft var det også en fordel at soldater kjapt kunne forflyttes fra et sted til et annet, takket være det godt utbygde veinettet.

Antikken

35

FORTID OG FORKLARING

Hvorfor ble Roma et imperium, ikke Athen eller Sparta?

Hva gjorde at Roma utviklet seg til et imperium, og ikke en av de greske polisstatene, som Athen eller Sparta? En viktig årsak er de ulike holdningene til hvem som kunne få borgerrett. Mens de greske polisstatene knyttet borgerretten til eiendom og arv og holdt innflyttere utenfor, ga romerne varierende grader av borgerrett til andre folkeslag for å knytte allianser. Det gjorde igjen at romerne kunne stille store hærer, og at folk aksepterte romersk overherredømme. Til slutt fikk alle frie borgere i Romerriket borgerrett. De drev heller ingen systematisk undertrykking av andre som medførte fare for stadige opprør, slik spartanerne gjorde med helotene. Roma var også et mer aristokratisk samfunn enn Athen og Sparta, der militære bragder i større grad kunne være en karrierevei for velstående borgere. En seier på slagmarken ga rikdom og ære. Det var nyttig for den som jaktet på posisjoner og makt.

↑ Hannibal brukte krigselefanter i kampen mot den romerske hæren. Bildet skal forestille slaget i 202 f.Kr. da han tapte et avgjørende slag. Italiensk maleri fra 1500-tallet.

Romas ekspansjon skyldtes også at romerne var dyktige politiske taktikere. Folkegrupper på den italienske halvøya fikk tilbud om å bli forbundsfeller. Det vil si at de i vesentlig grad fikk styre seg selv, så sant de var villige til å stille soldater til rådighet for romerne. Dermed kunne romerne mønstre store hærer. I 88 f.Kr. fikk innbyggerne i forbundsfellestatene også romersk borgerrett. Det skjedde etter at forbundsfellene hadde gjort opprør fordi de fikk for lite igjen for å støtte romerne. Romernes borgerrettspolitikk var vesentlig forskjellig fra grekerne, som hadde en atskillig snevrere oppfatning av hvem som kunne bli borgere.

Områder utenfor den italienske halvøya var enten klientstater som i stor grad fikk styre seg selv, eller provinser styrt av en romersk stattholder. Provinsene var skattepliktige til Roma. Gradvis ble klientstatene gjort om til provinser. Romerne var også mestre i splitt-og-hersk-taktikk. Det vil si at de beseiret motstandere ved å inngå skiftende allianser med andre stater og folkegrupper.

Husker du?

1 Hva dreide stenderkampene seg om, og hva ble utfallet?

2 Hvem satt i senatet, og hva var senatets oppgave?

3 Hvordan skjedde tildelingen av embeter i Roma sammenlignet med Athen?

4 Sammenlign tildelingen av embeter i Roma med Athen.

5 Hva gikk patron–klient-systemet ut på?

6 Hvilken myndighet hadde pater familias?

7 Hvordan artet livet for kvinnene seg i Roma sammenlignet med Athen?

8 Gi eksempler på guder som romerne adopterte fra grekerne.

9 Hvorfor lyktes romerne i å ekspandere?

10 Hvordan skilte romernes syn på borgerrett seg fra grekerne?

36

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

KILDESORTERING

Plutark om Cæsar Plutark (45–125 e.Kr.) var en gresk historieskriver og filosof som blant annet skrev flere biografier om kjente personer fra antikken. Her følger et utdrag om Cæsar: « (…) Cæsar fremkalte og oppelsket selv mot og ærgjerrighet hos sine soldater. For det første sparte han ikke på belønninger og æresbevisninger. Han viste dem at han ikke samlet rikdom som var tatt fra fienden, til sin egen private luksus eller til et behagelig liv etter krigen. Det som var tatt, var i forvaring hos ham og skulle gå til seierspris for tapperhet. Selv hadde han ikke større part i rikdommen enn det han ga de soldatene som hadde gjort seg fortjent til det. For det annet fostret han kampånd ved frivillig å utsette seg alle farer og (…) ikke gi seg for noen anstrengelser (…)

Men det gjorde et dypt inntrykk på dem at han kunne

holde slit som egentlig måtte være altfor hårdt for hans konstitusjon; for han var mager, hadde en blek og myk hud, led av hodepine og var tilbøyelig til epileptiske anfall (…) Etter triumfene gav han soldatene store gaver. Folket forsøkte han å vinne ved bespisninger og forestillinger. En gang bespiste han alle ved 22 000 bord, og lot dem se gladiatorkamper og sjøslag til minne om sin datter Julia som var død for lenge siden». Fra Kristin Fossum m.fl: Studiebok med kilder, Cappelen 2000.

Hva slags kilde er dette? Hvordan vil du kildekritisk forholde deg til den? Hvilke sider ved Cæsar framheves? Hva sier kilden om Plutarks syn på Cæsar? ↑ Byste av Cæsar.

Fra republikk til keiserdømme På 100-tallet f.Kr. ble Romerriket kastet ut i borgerkriger. De oppsto da to folketribuner, brødrene Tiberius og Gaius Gracchus, prøvde å gjennomføre jordreformer som skulle komme både Roma og innbyggerne til gode, uten å gå veien om senatet. Begge endte opp med å bli drept av politiske motstandere. En av tankene bak jordreformen var å skape en større hær av lojale bondesoldater. En slik reform ville gjøre personene bak forslaget populære blant folket, noe som kunne utfordre makten til de rikeste i Roma. De urolige tidene som fulgte etter drapene på Gracchus-brødrene, hadde dypereliggende årsaker i større forskjeller og økte motsetninger mellom rike og fattige borgere. Mange soldater ble i denne perioden nærmere knyttet til hærførerne sine enn til den romerske republikken.

Cæsar – statskupp Gaius Julius Cæsar (100–44 f.Kr.) tilhørte en av de mest fornemme familiene i Roma, og selv slo han seg opp som embetsmann og hærfører. I embetet som edil arrangerte han praktfulle og kostbare gladiatorforestillinger før han ble romersk stattholder i Spania, som romerne hadde erobret på 130-tallet f.Kr. Deretter avanserte han til å bli konsul i Roma. I den prosessen fikk han støtte fra en annen mektig person i Roma, hærføreren Gnaeus Pompeius (106–48 f.Kr.). Etter konsulperioden fikk Cæsar ansvaret for den romerske provinsen Gallia (se kartet på side 53). Cæsar førte en rekke kriger i Gallia og skaffet seg store rikdommer. Han ble svært populær blant soldatene sine fordi han belønnet dem godt, og fordi han selv utviste mot i krig. Senatet likte derimot ikke at Cæsar drev krigføring på egen hånd uten å konsultere dem. Cæsar fryktet derfor straff da sena-

Antikken

37

↑ Kleopatra. → Oktavian, som senere ble Augustus.

tet forlangte at han skulle vende hjem. Han valgte da å ta hæren sin med tilbake til Roma.

Dette var en uhørt handling, ensbetydende med statskupp. Reglene sa nemlig at alle hærførere måtte forlate soldatene sine utenfor Romas bymurer. Og hadde en hærfører ført krig ute i provinsene, skulle han forlate hæren før han passerte elva Rubicon, som lå et stykke nord for Roma.

Da Cæsar inntok Roma, kom han i konflikt med sin gamle støttespiller Pompeius, som senatet hadde utpekt som republikkens beskytter. Cæsar beseiret hæren til Pompeius, som selv flyktet til Egypt. Cæsar sørget deretter for at folk som var lojale mot ham, fikk plasser i senatet og andre viktige posisjoner. På den måten fikk han senatet til å godkjenne ham som konsul flere år på rad, også som enekonsul. Men da Cæsar i 44 f.Kr. erklærte seg som enehersker på livstid, gikk en gruppe senatorer sammen om å myrde ham. I den romerske republikken hadde det vært åpning for at en person kunne utnevnes til diktator for et halvt år ved kriser, men en enehersker på livstid minnet for mye om det forhatte kongebegrepet.

Oktavian – Cæsars etterfølger Etter Cæsars død fulgte en maktkamp som Oktavian (63 f.Kr.–17 e.Kr.), Cæsars adoptivsønn og arving, gikk seirende ut av. I begynnelsen ble Oktavian støttet av Cæsars fremste hærfører Markus Antonius, som også var gift med Oktavians søster. De to delte kontrollen over Romerriket mellom seg, men samarbeidet var langt fra knirkefritt og sprakk da Antonius falt for den egyptiske dronningen, Kleopatra. Kleopatra (69–30 f.Kr.) hadde tidligere vært Cæsars elskerinne. Nå innledet hun en heftig romanse og en politisk allianse med Antonius. Det fikk Oktavian til å erklære krig mot dem. Etter å ha tapt mot Oktavian i et stort sjøslag utenfor vestkysten av Hellas i 31 f.Kr. flyktet Kleopatra og

38

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

N OR D SJØEN York

GERMANIA INFERIOR Köln BE LG ICA

Ural

in

Do

Strasbourg

GALLIA

Lyon

Bordeaux Marseille

IA TA N

LU S I

E

Pergamon Kartago SICILIA

AKAIA

Malaga

LYKIA OG PAMFYLIA

K A L IK

Jerusalem

Memfis

IA

Ekbatana

Babylon

Susa

ta

t

ve

ha

de

Luxor

Rø

len

Romerrikets utvidelse

EGYPT

Ni

AFRIKA

uk

ab

rsi Pe

Berenice

Romerrikets utvidelse til Trajans død  e.Kr. (rikets største utbredelse) Sterkt befestet grense Romerrikets deling  e.Kr. Omtrentlig språkgrense mellom latin og gresk

PARTER RIKET

AB

KYRENAIKA

Damaskus

OT AM

AR

tin La esk Gr

OP

A

Romerrikets utvidelse til Augustus’ død  e.Kr.

Alexandria

ES

RI

KYPROS

Kyrene

Romerrikets utvidelse til Cæsars død  f.Kr.

M

SYRIA

MIDDELHAVET

Artaxata

Edessa

IA

Antiokia

Romerriket  f.Kr. Romerrikets utvidelse til  f.Kr.

ARMENIA

KIA

K Samosata

KRETA

NUMIDIA

DO

SY

U

PA AP

AS

MA

Aten

ASIA

Trabzon

Ankara

ris Tig

Ny Kartago

NIA R I TA

BITYNIA OG PONTUS

ET

MAKEDONIA

t fra Eu

Cadiz Tanger

BAL

Napoli Pompeii

S VART E HAV E T

TRAKIA Bysants

AV

BAETICA

EN EAR

ITALIA

IH

SARDINIA Valencia

Trieste

SP

HISPANIA

Roma

a

DAKIA

Beograd DALMATIA au IL LY Don Split RI A Naissus MOESIA

Pisa

KORSIKA

Zaragoza

Cordoba

Aquileia

Vo lg

SARMATIA

KA

Lisboa

NORICUM

Genua

Brigantium Porto

Don au Augsburg

GERMANIA SUPERIOR

pr

JUD

Nantes

estr

GAL

LUGDUNENSIS Orléans

AT L A N T E RH AV E T

Dn

Wien

n

Dne

en

Paris

EA

Rh

GERMANIA MAGNA

IA

London

AT I A

BRITANNIA

Antonius tilbake til Egypt. Da Oktavian senere invaderte landet, valgte de begge å begå selvmord.

Oktavian vendte tilbake til Roma som den mektigste personen i Romerriket. Med seg hadde han et rikholdig krigsbytte fra Egypt. Men Oktavian var taktisk klok og lot republikkens gamle institusjoner bestå. Selv tok han det lavere folketribunembetet, som likevel var viktig siden det inkluderte retten til å nedlegge veto på vegne av folket. Han unngikk også å kalle seg noe som kunne minne om enehersker, og brukte bare begrepet princeps senatus («den første i senatet») om seg selv.

Oktavians styre innledet en lang fredsperiode, pax romana. I 27 f.Kr. ga senatet ham ærestittelen Augustus, som betyr den opphøyde. Oktavian kalte seg Cæsar Augustus, og da også etterfølgerne hans valgte å titulere seg Cæsar, oppsto keiserbegrepet. Selv om Augustus lot de gamle politiske institusjonene bestå, knyttet han til seg rådgivere og administratorer som la grunnlaget for en begynnende statsadministrasjon under keiserens kontroll.

Denne administrasjonen kom senere i keisertiden til å fortrenge senatets makt.

Keiser: Cæsar ble på latin uttalt «Kaisar»

Ekspansjon, stagnasjon og splittelse Blant keiserne som etterfulgte Augustus, finner vi både gode og gale personer. Noen framstår i kildene som psykopater og grove overgripere. Nero (37–68 e.Kr.) var blant de verste. Han satte i gang forfølgelser av de kristne og vilkårlige henrettelser og drap på personer han oppfattet som en trussel for sin egen makt. Muligens sto han selv bak en stor brann i Roma som de kristne fikk skylden for. Etter brannen fulgte sadistiske avstraffelser i full offentlighet. Til slutt måtte Nero rømme byen etter et opprør blant borgerne og soldatene. Han beordret da en slave til å drepe seg.

Antikken

39

→ Konstantin knuser Maxentius, en rivaliserende keiser, i et sjøslag i 313 e.Kr. Ukjent kunstner fra 1500-tallet.

Romerriket fortsatte å vokse under Augustus’ etterfølgere og nådde sin største utstrekning under keiser Trajan rundt år 100. Da strakte Romerriket seg fra Spania i vest til Mesopotamia i øst og fra England i nord til Nord-Afrika i sør. Innbyggertallet var trolig rundt 60 millioner. For å styre det enorme riket dro romerne veksler på lokale styringsformer i områdene de hadde lagt under seg. Det fantes mange bystater innenfor rikets grenser, og romerne bidro til at det ble flere gjennom å grunnlegge nye byer. Rundt år 300 var antall bystater nærmere 2000 fordelt på ulike provinser. Lokale stormenn som var lojale mot Roma, hadde gjerne stor innflytelse på styret av bystatene. Som ledere for provinsene satte romerne inn stattholdere. De var utnevnt av senatet i Roma, senere av keiserne, og hadde som oppgave å sørge for ro og orden, og at Roma fikk sine skatteinntekter. Selve skatteinnkrevingen ble derimot satt bort til lokale personer som romerne inngikk kontrakter med. Et eget postvesen forbeholdt offentlig korrespondanse, og det velutbygde veinettet sørget for at meldinger raskt ble formidlet mellom Roma og de ulike delene av riket.

På 200-tallet måtte romerne i økende grad forsvare grensene mot germanske stammer. Germanerne var ulike folkegrupper som tilhørte samme grein av den indoeuropeiske språkfamilien som gotere, frankere, alemannere, vandaler og langobarder. Behovet for sterke ledere gjorde at soldatene opphøyde hærførerne sine til keisere som opptrådte uavhengig av de politiske institusjonene i Roma. Ofte sloss disse soldatkeiserne også mot hverandre. Den indre uroen i riket førte til stagnasjon og tilbakegang i jordbruk, handel og byliv.

På slutten av 200-tallet prøvde keiser Diokletian å styrke det romerske styringsapparatet ved å utnevne en medkeiser og to underkeisere. Sammen skulle disse fire styre hver sin del av riket. Når de to øverste keiserne døde, skulle underkeiserne rykke opp.

40

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING:

Teorier om Vestrikets undergang Det er mange teorier om årsakene til Vestrikets undergang. Noen legger vekt på at pest og sykdommer svekket folk og samfunn. Teorier om klimaforverring og jorderosjon kan også ses i den sammenheng, da dette kan ha svekket matproduksjonen og ført til dårligere ernæring og svakere motstandskraft mot sykdommer. Det har også vært hevdet at romerne ble mentalt og fysisk svekket av forgiftning fra blyholdige vannrør, matbeholdere og kokekar. Det er imidlertid ikke påvist at romerne hadde typiske skader fra blyforgiftning. Et annet motargument har vært at de fleste romere ikke fikk vannet sitt fra blyholdige rør. I verket The History of the Decline and Fall of the Roman Empire, utgitt i årene 1776–89, ga den engelske historikeren

Edward Gibbon de kristne skylden fordi de ikke ville la seg integrere i Romerriket og nektet å gjøre militærtjeneste. Senere historikere har pekt på at Gibbon var påvirket av den kritiske holdningen til religion og kirke som preget samtiden hans (opplysningstiden). Andre har vist til at kristendommen var vel så utbredt i Det østromerske riket, uten at dette riket gikk i oppløsning av den grunn.

Vestrikets undergang kan uansett ikke forklares som resultat av enkeltfenomener, men heller som resultat av en rekke ytre og indre forhold.

Noen historikere har også snudd problemstillingen og hevdet at det er mer relevant å spørre seg hvorfor Romerriket besto så lenge som det gjorde, enn hvorfor det gikk til grunne.

Systemet var kostbart siden alle fire hadde palass, hoff og egen administrasjon. Det skapte heller ikke stabilitet. Da de to keiserne valgte å gå av i 305, oppsto det en maktkamp som ikke tok slutt før Konstantin klarte å gjøre seg til enehersker i 324. Konstantin var sønnen til en av Diokletians underkeisere. Da faren døde, utropte soldatene hans Konstantin til ny keiser. Det skjedde i York i Britannia i 306. De påfølgende årene vant han en rekke slag mot skiftende motstandere.

Under Konstantin (275–337) ble Konstantinopel grunnlagt som ny hovedstad for den østlige delen av Romerriket og oppkalt etter ham. Det skjedde trolig fordi denne delen av riket var økonomiske sterkere enn den vestlige. I 395 ble øst–vest-splittelsen ytterligere forsterket da keiser Theodosius delte Romerriket mellom to av sønnene sine.

Delingen førte til et vestromersk rike og et østromersk rike med hver sin keiser. Mens Bysants, det østromerske riket, skulle komme til å bestå helt fram til 1453, gikk Vestriket ganske snart i oppløsning. I 410 plyndret gotere byen Roma. Noen år senere ledet den germanske hærføreren Odovaker et opprør blant germanske soldater som hadde vært leiesoldater for romerne. Det førte til at den siste vestromerske keiseren, den 16 år gamle Romulus Augustulus, ble avsatt i 476.

Vestrikets undergang Hva gjorde at Vestriket gikk i oppløsning? Årsakene ligger i både ytre og indre forhold. Så lenge romerne stadig erobret nye områder, kunne de finansiere den store hæren og det enorme forbruket i byene med tilførsel av ressurser fra erobrede områder. Da romerne ikke klarte å erobre mer, måtte alle utgifter finansieres innenfor riket. Presset på grensene økte ytterligere da krigerfolket hunerne trengte inn i Europa fra øst rundt 370. Det

Antikken

41

→ Gud og Jesus som en enhet. Veggmaleri av Nicoletto Semitecolo (1353-70).

drev særlig gotere inn over rikets grenser. Siden ulike folkeslag presset på grensene på flere steder, måtte romerne ha store styrker fordelt langs grensene over hele riket. Etter delingen sto heller ikke lenger Romerriket samlet i motstanden.

For å dekke de økte utgiftene måtte borgerne på den italienske halvøya betale skatt på 300-tallet. Men det var vanskelig å få inn nok skatteinntekter. Jordbruksproduksjonen var svekket etter de urolige tidene med krigføring og plyndring, og deler av riket var ikke lenger under keiserens kontroll. Nå økte skattetrykket på de byene som fortsatt var under statens kontroll. Det økonomiske presset og den utrygge tilværelsen gjorde at mange velstående borgere flyttet ut på landsbygda og skaffet seg store jordeiendommer, kalt gods. Med dem fulgte vanlige mennesker som var villige til å arbeide for og underkaste seg godseieren mot å få beskyttelse. Det var ikke uvanlig at godseierne hadde private hærer som kunne jage bort både soldater og skatteinnkrevere.

Den sterke godsdannelsen førte til at handel og byliv gikk kraftig tilbake. Etter hvert måtte keiseren i vest inngå avtaler og kompromisser med germanske høvdinger.

Germanske soldater tjenestegjorde også for romerne mot løfter om jord. Til slutt var det lite igjen av det politiske, økonomiske og militære fundamentet til den vestromerske statsmakten. Østriket (Bysants) klarte bedre å stå imot det ytre presset. Det skyldtes blant annet jordreformer på 600-tallet som la grunnlaget for en stor og lojal hær av frie bondesoldater. I motsetning til keiserne i Vestriket lyktes de østromerske keiserne også med å skape et godt utbygd byråkrati og et lovverk som sikret indre kontroll og stabilitet. Men også keiserne i øst mistet etter hvert kontrollen over deler av riket. Det gjaldt områdene i Midtøsten, som på 600-tallet ble erobret av arabere.

42

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Den historiske Jesus Det vi vet om Jesus, har vi nesten bare fra evangeliene i Det nye testamentet. De ble trolig skrevet ned i perioden 70–100.

Evangeliene må leses med det for øye at de skal bygge opp under budskapet om Jesus som Guds sønn. Evangelienes beretninger om Jesus må derfor sammenlignes med andre kilder og arkeologiske funn.

At det finnes få andre beretninger om Jesus, betyr ikke at han ikke har eksistert. De fleste historikere anser det som sannsynlig at Jesus har levd, og at han var en jødisk reformator som ble henrettet fordi han hadde skapt uro. Den jødiskromerske historieskriveren Josefus omtaler Jesus i et historieverk om jødene fra ca. år 90. Ifølge Josefus skal Jesus ha vært en klok mann og lærer som utførte undere og fikk mange tilhørere. Josefus forteller også at Jesus ble dømt av Pontius Pilatus og korsfestet. Det finnes ellers noen romerske kilder

fra det første århundret som forteller om kristne som fulgte læren til Jesus.

Hvis vi sammenligner evangeliene med andre kilder når det gjelder omtalen av historiske personer og hendelser, blir den kristne tidfestingen av år 0 unøyaktig. Den ble gjort av munken Dionysos Exiguus på 500-tallet. Trolig ble Jesus født en gang mellom år 4 f.Kr. og år 6 e.Kr. I år 4 f.Kr. døde kong Herodes den store, og i år 6 e.Kr. ble Kvirinius romersk stattholder i Syria. Matteusevangeliet nevner Herodes i forbindelse med Jesu fødsel, Lukasevangeliet nevner Augustus og Kvirinius. En del historikere har hevdet at evangelienes vektlegging av at det var jødiske ledere som presset fram korsfestelsen av Jesus, skyldes at evangeliene ble skrevet da kristendommen var i sin spede begynnelse i Romerriket. Det var derfor viktig å unngå at forholdet til romerne bar preg av konflikt.

Kristendommen De kristne var grupper som hevdet at de fulgte læren til den jødiske reformatoren Jesus. Én person som bidro sterkt til at denne læren tok form som en egen religion, var apostelen Paulus. Han ga kristne menigheter rundt om i Romerriket råd og veiledning gjennom sine mange brev og reiser. Paulus opprettet også selv menigheter på misjonsreisene sine.

Etter de kristnes tro fantes det bare én sann gud, og det var deres egen. Andre guder var demoner og djevelens verk. Slike holdninger kunne virke provoserende på folk som trodde på andre guder. Romerne lot i utgangspunktet folk tro på de gudene de ville, så sant de også var villige til å ofre til keiseren som en slags politisk lojalitetserklæring.

Siden de kristne satte sin egen tro så høyt over andres og heller ikke deltok i det romerske fellesskapet med fester, gladiatorkamper og annet, ble de upopulære og utsatt for ryktespredning og forfølgelse. Samtidig var kristendommen åpen for alle uavhengig av sosial status og kjønn. Det bidro til at oppslutningen om de kristne menighetene økte.

Under keiser Diokletians styre hadde de kristne blitt forfulgt over hele Romerriket. Dette tok slutt da Konstantin ble keiser. Han favoriserte tvert om de kristne. Konstantin hevdet at han før et avgjørende slag hadde sett et lysende kors på himmelen, og at Jesus i drømme hadde bedt ham om å bruke det kristne symbolet. Av den grunn ga han soldatene sine ordre om å male initialene for Kristus på skjoldene sine. Og da Konstantins tropper seiret i slaget, tolket han det dit hen at seieren var gitt ham av de kristnes gud. Det er mulig at Konstantin kan ha sett på kristendommen som gunstig for å holde på makten sin. Mennesker som trodde på bare én gud, kunne kanskje lettere også akseptere at den politiske makten lå hos bare én person. Det er for øvrig mange meninger blant historikere om hva som kan ha fått Konstantin til å favorisere de kristne.

Antikken

43

→ Valgets vinner i 2013.

Etter åtte år med en rødgrønn regjering var det Høyre som «stakk av med seieren» ved storingsvalget dette året. Erna Solberg dannet seinere på høsten regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Det demokratiske prinsippet om flertallsavgjørelser i politikken har røtter tilbake til antikken.

Nikea: By i Lilleasia (dagens Tyrkia)

Siden de kristne var splittet i ulike retninger, arrangerte Konstantin et stort kirkemøte i Nikea for å prøve å forene dem. Særlig viktig var det å skape en felles forståelse av forholdet mellom Gud og Jesus. Var Jesus et menneske, Gud eller både Gud og menneske?

Resultatet av møtet var at Gud og Jesus skulle ses på som en enhet, og at Jesus var både Gud og menneske. I 390-årene ble kristendommen gjort til statsreligion i Romerriket av keiser Theodosius. Alle aktiviteter som hadde vært til ære for de gamle gudene, som idrettskonkurransene i Olympia, tok nå slutt. Keiseren beslagla også alle rikdommene som var samlet i de gamle templene.

Arven fra antikken Antikkens store påvirkning på den videre utviklingen av europeisk kultur gjør at perioden kan kalles en felles europeisk kulturarv. Den gjør seg gjeldende på mange områder, som politikk, filosofi, litteratur, kunst, arkitektur, språk, religion og idrett. Gjennom Romerrikets ekspansjon ble den antikke kulturen spredt over det meste av Europa og i Nord-Afrika og Midtøsten.

Hvilken betydning har den antikke kulturarven for oss i dag? Fra antikken har vi tatt med oss demokratibegrepet. Det antikke demokratiet var riktignok annerledes enn demokratiet i dag. På den andre siden lever den grunnleggende forestillingen om at flertallsavgjørelser i folket gir lover og andre vedtak gyldighet videre. Det samme gjelder prinsippet om at demokratiet må bygge på åpenhet og tillate debatt og kritikk, slik vi kjenner det fra demokratiet i Athen. Opplysningsfilosofene på 1700-tallet, som var opptatt av menneskets frihet og fornuft, var fascinert av antikkens naturrettstenkning og av de politiske systemene i Athen og den romerske republikken. Jean-Jacques Rousseau

44

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Universitetet i Oslo.

Første dag for nye studenter i klassisistiske omgivelser.

(1712–78) mente for eksempel at det direkte demokratiet i Athen var den ideelle styringsformen. Opplysningsfilosofenes interesse for antikken skyldtes også at perioden ble sett på som en tid upåvirket av kristendommen og kirken.

Kristendommens store utbredelse i Romerriket mot slutten av antikken og den framvoksende kirkeorganisasjonen satte derimot et sterkt preg på utviklingen i Europa etter antikken. Latin ble både den vestlige kirkens språk og språket ved universiteter og andre læresteder i det vestlige Europa etter antikken. Fortsatt forekommer bruk av latin i liturgien i den katolske kirken. Mange vitenskapelige begreper er også fortsatt på latin.

Latin er opphavet til andre språk, som italiensk, fransk, spansk, portugisisk og rumensk.

Videre har både latin og gresk gitt mange lånord til andre europeiske språk.

Tekster fra antikken har fortsatt en sentral plass i statsvitenskap, filosofi, retorikk, litteratur og andre vitenskaper. Videre er prinsipper fra romerretten grunnleggende også i moderne rettsstater. Greske dramaer spilles fortsatt på teaterscener rundt om i verden.

De moderne olympiske leker oppsto på slutten av 1800-tallet på en annen bakgrunn og med et annet innhold enn antikkens idrettskonkurranser. Den olympiske bevegelsen var imidlertid inspirert av antikken. Det første OL i 1896 ble lagt til Hellas nettopp av historiske årsaker. Fortsatt tennes den olympiske ilden i landsbyen Olympia, der de antikke konkurransene fant sted. Antikkens kunst og arkitektur har inspirert mange kunstnere og arkitekter opp gjennom historien. Det gjorde seg først gjeldende blant kunstnere, arkitekter og forfattere i renessansen. Inspirasjon fra gresk og romersk arkitektur lå også til grunn for klassisismen, en stilretning innenfor arkitektur fra slutten av 1700-tallet til tidlig på 1800-tallet. Universitetet i Oslo og Kongressen i USA er eksempler på klassisistiske bygg. I begynnelsen av 1900-tallet fulgte nyklassisismen, som videreførte klassisistenes inspirasjon fra antikken. Deichmanske bibliotek i Oslo er et eksempel på et nyklas-

Antikken

Liturgi: Regler for hvordan en gudstjeneste skal foregå Retorikk: Talekunst

45

← Retorikk er talekunst. Er det arven fra antikken Barack Obama her demonstrerer?

sisistisk bygg. Fortsatt lar vi oss fascinere av antikkens arkitektur. Rester av antikke byggverk er store turistattraksjoner i Hellas, Italia og andre land der gresk og romersk kultur gjorde seg gjeldende.

Husker du?

1 Hvorfor og hvordan ble Cæsar drept?

2 Hvem vant maktkampen etter Cæsars død, og hvilket æresnavn fikk han?

3 Hva menes med pax romana?

4 Når var Romerriket på sitt største, og hvilke områder omfattet det?

5 Hvorfor ble de kristne forfulgt?

6 Hvem satte en stopp for forfølgelsen av de kristne, og hvorfor?

7 Hvilke sentrale endringer skjedde innenfor Romerriket på slutten av 300-tallet e.Kr.?

8 Hvilke forhold bidro til Vestrikets undergang?

9 Hvorfor klarte Det østromerske riket, Bysants, å bestå?

10 Hvordan påvirket antikken den videre utviklingen av europeisk kultur?

46

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

SAMMENDRAG Framveksten av polisstatene regnes som antikkens begynnelse. En polisstat var en bystat med et tilhørende jordbruksområde. Borgerretten i en polisstat var forbeholdt menn som eide jord og kunne stille som soldat med egen utrustning. Det fantes flere hundre greske polisstater. Athen og Sparta var de mektigste av dem. I Athen utviklet det seg et demokrati, mens Sparta mer var et oligarki. I Sparta var hele samfunnet innrettet på å holde høy militær beredskap på grunn av frykten for opprør blant de undertrykte helotene. Kvinnene hadde større frihet og flere rettigheter i Sparta enn i Athen. Rivalisering og langvarig krigføring mellom Athen og Sparta førte til at hele det greske området ble svekket og senere erobret av Makedonia. Aleksander den stores videre erobringer la grunnlaget for hellenismen, en sammensmeltning av gresk, egyptisk og mesopotamisk kultur.

Den romerske republikken var et oligarki der makten lå hos senatet. Roma vokste fra bystat til imperium. Ved å gi varierende grader av borgerrett til andre folkegrupper skaffet romerne seg alliansepartnere og kunne stille større hærer.

Kvinnene manglet som i Athen og Sparta borgerrett, men

kunne ferdes fritt på offentlige steder. Romerne hadde, i motsetning til grekerne, sterkere tilhørighet til familien enn til staten. De begynte å tro på grekernes guder, men satte egne navn på dem. Slaver utførte mange oppgaver i både de greske polisstatene og i Roma.

Cæsar gjorde seg til enehersker i Roma og ble drept av en gruppe senatorer som ville beskytte republikken. Under Cæsars etterfølger Oktavian ble Roma et keiserdømme. Et omfattende veinett bidro til å holde riket sammen. Kristendommen ble statsreligion i 390-årene. Romerriket ble på samme tid delt i et vestrike og et østrike. Økt press på grensene og indre oppløsning gjorde at Vestriket gikk til grunne på slutten av 400-tallet, mens Østriket besto til 1453, da det ble erobret av osmanene.

Svært mange fenomener i vår tid har røtter tilbake til antikken, som politikk, filosofi, kunst, arkitektur, idrett, språk og religion (kristendommen). Demokratiet i antikken var forskjellig fra vår tid, men forestillingen om at flertallsavgjørelser av folket gir legitimitet til beslutninger, samt kravene om åpenhet og debatt, er tankegods som har levd videre fra antikken.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Pek på forhold som kan forklare hvorfor Athen betegnes som et demokrati og Roma som et oligarki.

2 Lag en presentasjon der du sammenligner kvinnenes stilling i Athen, Sparta og Roma.

3 Pek på kjennetegn ved de greske polisstatene. Diskuter om den romerske republikken kan kalles en polisstat.

4 Lag et foredrag der du diskuterer antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur og kunst. Bruk eksempler.

5 Finn en kilde fra antikken som du mener får fram viktige sider ved samfunnet eller historiske personer i Athen, Sparta eller Roma. Redegjør for innholdet i kilden, og hvorfor du har valgt nettopp denne kilden. Avslutt med noen betraktninger omkring kildetype og kildens troverdighet.

6 Dramatiser et møte mellom Platon og Aristoteles der disse to diskuterer politikk og filosofi.

7 Kilde: Keiser Augustus` selvbiografi, Res gestae Divi Augusti («Bragder utført av den guddommelige Augustus»).

Fra Kristin Fossum m.fl: Historie Vg2. Arbeidsbok, Cappelen 2007.

«Da jeg var nitten år gammel, stablet jeg på eget initiativ og for mine egne midler en hær på beina, og ved hjelp av den befridde jeg den undertrykte staten fra et enkelt partis voldsherredømme. Senatet takket meg for dette ved å oppta meg i dets rekker, ga meg rang som konsul og ga meg overkommandoen over hæren. Det samme året valgte folket meg til konsul og betrodde meg nyordningen av statens forhold. (…) I mitt sjette og sjuende konsulår, etter at jeg hadde gjort slutt på borgerkrigen og med alles samtykke hadde skaffet meg den høyeste makten i riket, overdro jeg staten (res publica) fra mitt herredømme (potestas) til senatets og det romerske folks frie disposisjon.»

• • • •

Hva slags kilde er dette?

Hvordan vil du kildekritisk forholde deg til den?

Hva sier Augustus om makten sin og forholdet til staten?

Sammenlign versjonen til Augustus med framstillingen i læreboka.

8 Ta utgangspunkt i en fiksjonsfilm (spillefilm) med handling fra antikken, for eksempel Gladiatoren fra 2000. I hvilken grad kan en slik film brukes som kilde til antikkens historie?

Sammenlign innholdet i filmen (handling, miljø og samfunn) med hva du vet om antikken fra læreboka og andre kilder.

Antikken

47

OVERBLIKK

Middelalderen ca. 500–1500 Middelalderen er tiden fra ca. 500 til 1500. Perioden fikk sitt navn under renessansen på 1400-tallet. Renessansen var en kunstrevolusjon som ønsket å gjenskape antikkens idealer.

Renessansemenneskene mente middelalderen hadde vært en mellomperiode fra Vestromerrikets undergang til antikkens gjenfødelse i renessansen. I middelalderen oppsto nye riker, og mange av vår tids nasjonalstater begynte å ta form.

Middelalderen deles i underperioder: tidlig middelalder (ca.

500-1000), høymiddelalder (ca. 1000-1300) og senmiddelalder (ca. 1300-1500).

hadde eksistert siden slutten av 300-tallet. I likhet med kirken i vest hadde Det østromerske riket vært et bindeledd mellom antikken og middelalderen.

På 600-tallet grunnla Muhammed islam. Islam var en ny religion, men hadde en del til felles med eldre religioner som jødedommen og kristendommen. Det arabiske riket oppsto gjennom erobringer under Muhammed og lederne som etterfulgte ham. Selv om riket senere ble splittet, levde islam og det arabiske språket videre i områdene araberne hadde erobret.

Gammelt og nytt

Føydalisme

Kirken var i tidlig middelalder godt utbygd lokalt og regionalt. Biskopen i Roma begynte å kalle seg pave og gjorde krav på en overordnet myndighet innenfor kristenheten.

Kirken tok også på seg en del oppgaver som tidligere hadde vært løst av keiserens embetsmenn, som å organisere matforsyning og mekle i konflikter.

Frankerriket var et nytt rike i tidlig middelalder. De frankiske kongene ble på 700-tallet pavens beskyttere, og 1. juledag år 800 kronet paven Karl den store til keiser. Keiserrollen ble sett på som en videreføring av den vestromerske keisermakten. Frankerriket ble i 843 delt mellom Karls sønnesønner. Den østlige delen ble til Det tysk-romerske keiserriket.

1453 erobret de tyrkiske osmanene Konstantinopel og dermed forsvant restene av Det østromerske riket, som

Føydalisme er et begrep som tradisjonelt har vært brukt om samfunnssystemet i store deler av Europa i tidlig middelalder. Det var en måte å styre riker på i en tid med stort beskyttelsesbehov, lite utbygd pengeøkonomi og mangel på et statsapparat. Fyrster knyttet til seg vasaller som støttespillere. En vasall avla troskapsed til fyrsten, med plikt til å være hans rådgiver og stille med riddere til forsvar av riket.

Til gjengjeld sto vasallen under fyrstens beskyttelse. Vasallen fikk disposisjonsretten til et len, et jordegods, med tilhørende inntekter. Vasaller som mottok sitt len direkte fra de fremst blant fyrstene, keisere og konger, kaltes kronvasaller.

Kronvasallene kunne igjen ha sine undervasaller. Lenene var ikke ment å være arvelige, men i praksis skulle det vise seg vanskelig å drive dem inn igjen når vasaller døde. Bøndene bodde i landsbyer som var knyttet til store gods. De sto

↑ Karl den store blir kronet til keiser.

Illustrasjon fra 1300-tallet.

48

↑ Detalj fra Bayeux-teppet, et 70 meter langt teppe som ble vevd for å minnes hertug Vilhelm av Normandies erobring av England i 1066.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

under godseierens beskyttelse, men måtte utføre pliktarbeid og betale jordleie og andre avgifter. Bøndene var bundet til godset og underlagt godseierens domsmyndighet. I områder der det geografisk ikke lå til rette for drift av store gods, hadde bøndene en friere stilling.

Ekspansjon I høymiddelalderen økte jordbruksproduksjonen, og folketallet steg. Større jordbruksproduksjon skyldtes et varmere klima og forbedringer i produksjonsmåter og teknologi.

Mindre krigføring og annen uro gjorde at det ble lettere og tryggere å drive handel. Byer oppsto gjerne på steder som lå gunstig til for handel. Byene utviklet selvstyreordninger og fikk egne lover og privilegier (rettigheter). Veksten i handel og byliv ga kongemakten inntekter fra toll og avgifter som ble brukt til å bygge opp et styringsapparat med egne embetsmenn og til å betale leiesoldater. Kongemakten ble dermed mindre avhengig av kronvasallene. Det gjaldt ikke Det tysk-romerske riket, som gradvis ble splittet i mange selvstendige fyrstestater. Mot slutten av høymiddelalderen begynte kongene å rådføre seg med stenderforsamlinger når viktige beslutninger skulle tas. En stand var en samfunnsgruppe med særskilte rettigheter og plikter. Middelalderens stender var førstestanden (geistligheten som tok seg av det åndelige) andrestanden (adelen som kriget) og tredjestanden (de som arbeidet).

Investiturstrid og korstog Mellom pave og keiser oppsto det strid om retten til å velge biskoper, kalt investiturstriden. For å gjøre det lettere å inndra et len etter en vasalls død, var det en fordel for fyrster å bruke biskoper som vasaller. Biskopene skulle leve i sølibat og etterlot seg derfor ikke barn med arverett. På 1000-tallet ønsket kirken å frigjøre seg fra verdslig makt og krevde retten til å utnevne biskopene sine selv. Striden endte med at kirken fikk gjennomslag for det, men keiseren beholdt fortsatt en viss innflytelse ved valget. I 1095 oppfordret paven til korstog for å befri Det hellige land fra muslimene. Korsfarerne erobret Jerusalem og nærliggende områder. Under hærføreren Saladin erobret muslimene tilbake Jerusalem i 1187.

Svartedauden Svartedauden kom til Europa i 1347 og førte til at ca. halvparten av Europas 80 millioner mennesker døde. Konsekvensene av pesten regnes som et tidsskille mellom høy- og senmiddelalder. Senmiddelalderen var også preget av kriger, et kjøligere klima og splittelse innenfor kirken. Perioden er blitt omtalt som en nedgangstid. På den andre siden var det også en tid med vekst og omstilling. I Nord-Italia blomstret handelen, og mange bønder fikk det materielt bedre etter svartedauden. Færre mennesker førte til knapphet på arbeidskraft, som igjen gjorde at mange godseiere måtte redusere jordleien eller tilby andre gunstige betingelser.

Utbredelsen av islam – FRANKRIKE



Kreta

MAGHREB

LIBYA



Hama Kypros Damaskus SYRIA Herat , – MESOPOTAMIA  P E R S I A Jarmuk Kerbela Jerusalem Ktesiphon    Al Qadisja Alexandria  Ahwaz  Heliopolis  Aila Pe FARS Istakhr rsia bu Tahir kt a Hormuz

HIJ

EGYPT

Felttog 647–48

De ortodokse kalifenes erobringer (634–661)

Felttog 682

De omajadiske kalifenes erobringer (661–750)

Felttog 711

Abbasidiske erobringer (750–847)

Felttog 732

Det karolinske riket på Karl 3. den tykkes tid (887)

Slagsted  Erobringsår

Nil

Utvidelse under Abu Bakr (–)

Aswan 

Dongola 

MAKRAN

BAHRAIN Medina

T VE HA DE RØ

Viktige framrykningslinjer

en

AZ

Områder samlet av Muhammed (–)

Det bysantiske riket ca. 850

Tashkent 

Jiddah Mekka

Samarkand Balkh  Kabul  Ghazni

PUNJAB s

Aten

Siracusa , 

Qabis M I D D E L H A V E T Tripoli Barka – 

ET

Subajtilah 

rya

t fra Eu

Al Malwijah

Tahudan

Da

ary a

Bukhara – Merv 

ris

Granada Archidona

ARMENIA

Masternes slag.

Den bysantinske flåten tilintetgjort

Sicilia

Kartago  Kairouan

Sur

AV

Sardinia

SPANIA

Tig

Tanger 

Konstantinopel

IH

Zaragossa Toledo Córdoba

SP

Roma

Am uD

KA

SVARTEHAVET

du

Aralsjøen

Lyon Narbonne

Amaya

In

Poitiers  Bordeaux

SIND 

Jamamah

OMAN

ARABIA 

JEMEN

ARABIAHAVET

Mocha Aden

↑ Bilde fra 1300-tallet som viser mennesker med pestbyller.

Overblikk · Middelalderen ca. 500–1500

49

↑ «Lovet være Gud at jeg har fullført i dag det ærend som ble pålagt meg av den Hellige by Roma, min herre paven og alle kardinalene. Nå er kongen deres kronet, og det er vist ham en så stor ære som det vel ikke er vist noen mann før ham i Norge.»

Fra Kardinal Vilhelm av Sabinas tale under festmåltidet etter kroningen av Håkon Håkonsson i 1247, Håkon Håkonssons saga, Aschehoug 2008. Håkon Håkonsson ble kronet i Kristkirken i Bergen. Håkonshallen fra 1261 (bildet) er oppkalt etter ham.

KAPITTEL 2

Norsk middelalder Ca. 800–1536

INTRODUKSJON

I likhet med europeisk middelalder kan også middelalderen i Norge deles inn i underperioder.

I norsk historie regnes tidlig middelalder fra ca. 800 til 1130, høymiddelalderen fra ca. 1130 til 1350 og senmiddelalderen fra ca. 1350 til 1536. Et sentralt utviklingstrekk i Norge i tidlig middelalder var overgangen fra et samfunn som var styrt av småkonger og høvdinger, til et rike underlagt én overordnet kongemakt. Parallelt med rikssamlingen skjedde kristningen av landet. I høymiddelalderen førte den videre utbyggingen av kongedømmet til at Norge begynte å ta form som en stat. Kirken ble også en stor og mektig organisasjon. Svartedauden regnes som starten på senmiddelalderen. Pesten førte til en kraftig befolkningsreduksjon og lavere inntekter for kongemakt og adel. Kongelige giftermål på tvers av landegrensene førte Norge i unioner med Danmark og Sverige, der vi ble en underlegen part. I 1536 mistet Norge all politisk selvstendighet til Danmark.

Målet for dette kapitlet er at du skal kunne:

I kapitlet bør du merke deg

• gjøre rede for samfunnsforhold og statsutvikling i Norge fra ca. 700 til ca. 1500 og diskutere mulig påvirkning fra andre kulturer, samfunn og stater

• den indre og ytre ekspansjonen • kjennetegn ved høvdingsamfunnet • drivkrefter og forutsetninger for rikssamlingen og kristningen • hvordan overgangen til kristendommen påvirket menneskenes liv • årsaker til borgerkrigene på 1100-tallet • hvorfor 1200-tallet er blitt betegnet som en ekspansjonstid • endringene i bøndenes tilværelse i høymiddelalderen • konsekvenser av svartedauden • hvorfor Norge tapte sin selvstendighet i senmiddelalderen

51

↑ Vikingene angriper klosteret på Lindisfare.

Steinrelieff fra 800-tallet. ← Øya Lindisfarne med klosteret, ved kysten av det nordøstlige England.

Tidlig middelalder, ca. 800–1130

Den angelsaksiske krønike: en samling av skrifter som forteller om viktige hendelser i England fra romertiden fram til 1154.

Første del av tidlig middelalder blir også kalt vikingtiden. Den varte til midten av 1000-tallet. I 793 angrep vikinger klosteret Lindisfarne i det nordøstlige England. Hendelsen er beskrevet i Den angelsaksiske krøniken. Dette var neppe det første vikingtoktet til de britiske øyene. I 789 ble en fogd og hans menn drept på øya Portland i kongedømmet Wessex. Gjerningsmennene var trolig skandinaviske vikinger. Også denne hendelsen er omtalt i krøniken.

Etter overfallet på Lindisfarne fulgte imidlertid en rekke andre dokumenterte overfall mot klostre, kirker, byer og landsbyer, først i Irland, senere i England og andre steder i Europa. Begynnelsen av vikingtiden settes derfor til ca. 800. Slaget ved Stamford Bridge i 1066 regnes ofte som det siste vikingtoktet. Den norske kongen Harald Hardråde gjorde da et forsøk på å erobre England, men falt i slaget. Etter at vikingtoktene tok slutt, fulgte en roligere periode fram til cirka 1130. Noen historikere mener at vikingtiden inneholder såpass spesielle utviklingstrekk at den bør skilles ut som en egen periode. De regner da tidlig middelalder fra ca. 1050.

Fordi tidlig middelalder er den første perioden i norsk historie som vi har skriftlige kilder fra, sier vi at den innleder historisk tid i Norge. Men selv om vi har skriftlige kilder fra denne perioden, er omfanget begrenset. Arkeologer er derfor også viktige bidragsytere til kunnskapen om perioden.

Vikinger og vold Det mangler ikke på kilder som forteller om plyndring og brutale voldshandlinger begått av vikinger. Ofte rammet volden biskoper, prester og munker tilknyttet kirker og klostre

52

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Kildene til norsk middelalder De norrøne sagaene er sentrale kilder til norsk middelalder. Andre relevante kilder er skaldekvad, lover, diplomer (skriftlige vitnemål), jordebøker, utenlandske krøniker (beretninger) og annaler (årbøker), gårdsnavn og arkeologiske funn. Blant sagaene står kongesagaen Heimskringla i en særstilling. Den ble skrevet av islendingen Snorre Sturlasson (1179–1241).

Heimskringla handler om norske konger fra de eldste tider og fram til 1177. I arbeidet med Heimskringla bygde Snorre på beretninger som var blitt muntlig overlevert gjennom flere generasjoner, på skaldekvad og på eksisterende skriftlige kilder. I tillegg bidro han selv som forfatter ved å levendegjøre stoffet og skape en helhetlig fortelling om de norske kongene.

Historikere har hatt ulike oppfatninger av kildeverdien til Heimskringla. Ett argument mot verkets pålitelighet er at det omtaler hendelser langt tilbake i tid, og som Snorre selv ikke hadde opplevd. Et annet argument mot Heimskringla er at det kan være vanskelig å skille historikeren Snorre fra forfatteren Snorre. I 1913 hevdet historikeren Halvdan Koht at sagaene i Heimskringla ikke kunne brukes som historiske beretninger. Koht mente at Snorre betraktet fortiden fra et 1200-tallsperspektiv der han var påvirket av hendelser i sin egen tid. Kohts kildekritiske innvendinger bidro til større bevissthet om forskjellen mellom å bruke kilder som beretning og som levning. I dag er ikke historikerne like avvisende til Snorres beskrivelser av samfunnet i tidlig middelalder.

↑ Snorre Sturlasson i Bergen.

som ble plyndret, men også befolkningen for øvrig kunne bli nedslaktet eller lemlestet når vikingene herjet i et område. De tok også fanger og solgte dem som slaver.

Vikingenes brutalitet framgår av en rekke utenlandske beretninger. Et kildekritisk perspektiv ved disse beretningene er at de ofte er skrevet av kristne som kan ha ønsket å framstille de hedenske vikingene på verst mulig vis. Kristne forfattere knyttet til kirker og klostre kan også ha sett vikingangrepene som Guds straff for menneskenes synder og derfor utbrodert konsekvensene av dem. Videre var det en tradisjon for å overdrive blant forfattere i middelalderen. Det er også viktig å skille mellom samtidige beretninger og beretninger som ble skrevet ned på et senere tidspunkt.

På den andre siden er det ikke til å nekte for at mange – og ulike – kilder beretter om brutale vikingoverfall. Det gjelder også kilder som er skrevet av personer som ikke var tilsluttet kirken, og av personer med en annen religiøs og kulturell bakgrunn – som muslimske skribenter. Men vikingene var ikke alene om å utføre brutale voldshandlinger. Tidlig middelalder var generelt en urolig tid med folkeforflytninger, plyndring og kriger.

Hvorfor fikk vikingene herje så mye som de gjorde? Én årsak var nok at de nye rikene som hadde oppstått i Europa etter det romerske Vestrikets fall, ennå var svakt organisert politisk og militært. Frankerriket var riktignok sterkt under Karl den store, men ble preget av indre motsetninger og svekket etter hans død. England og Irland besto på begynnelsen av 800-tallet av flere mindre riker som ofte lå i strid med hverandre.

Vikingene var også dyktige til å komme overrumplende på folk. Vikingskipene var konstruert slik at de både kunne krysse åpne havstrekninger og var lette å ta seg fram med oppover elver, siden de ikke stakk dypt i sjøen. De kunne også fraktes over land ved at man dro skipene over trestokker. På denne måten kunne vikingene forflytte seg fra en

Norsk middelalder

53

FORTID OG FORKLARING

Hva var en viking?

Vikinger er en betegnelse på folk fra Norge, Sverige og Danmark som ofte forbindes med overfall og plyndring i Europa i tidlig middelalder. Vi vet ikke nøyaktig hva ordet viking betydde, eller hvordan det oppsto. I de eldste utenlandske

↑ Vikingvåpen og stigbøyle. Funn fra Danmark.

kildene til vikingtiden brukes ofte andre betegnelser på folk som kom på plyndringstokter fra Norden, som normannere og daner. Noen mener ordet viking kan ha vært en betegnelse på folk som kom fra områdene rundt Oslofjorden (Viken), andre at det kan ha vært en betegnelse på folk som holdt til i viker der de ventet på muligheten til å angripe forbipasserende skip.

Det finnes også teorier om at viking betyr en som avviker fra kursen eller holder seg borte fra hjemmet, eller at det rett og slett er en betegnelse på folk som begikk ugjerninger.

Sagaforfatteren Snorre Sturlason bruker også ordet viking i betydningen å være i viking, det vil si å være på vikingtokt (plyndringsferd). Siden mange menn i perioder av livet kan ha fulgt med stormenn og konger på vikingtokter, er det vanskelig å skille ut vikinger som en egen type mennesker.

elv til en annen eller komme seg forbi fosser. Vikingene navigerte trolig etter stjernehimmelen og ved å måle solhøyden.

Krigermentaliteten var sterk blant vikingene og hadde sammenheng med religionen: Å dø i kamp var en ære som førte til et godt og evig liv i Valhall hos guden Odin.

Selv om vikingene spredte frykt rundt om i Europa, var de ikke uovervinnelige. Irske årbøker forteller om hendelser der vikinger ble beseiret. I Storbritannia er det de senere år funnet massegraver av levninger etter det som trolig har vært vikinger som er blitt fanget og henrettet.

Kamp om ressurser og makt Hvorfor begynte mennesker fra Norden å reise på plyndringstokter utenlands? Kamp om ressurser og makt kan ha vært en drivkraft for høvdinger og stormenn – som ofte ledet vikingtoktene. Gods og gull som var røvet i utlandet, kunne brukes til å skaffe seg krigere, venner og andre støttespillere i hjemlandet. Kirker og klostre som inneholdt mye verdifullt og lå temmelig ubeskyttet, var et fristende mål for plyndring. Og siden folk i Norden hadde helt andre religiøse forestillinger, hadde de nok heller ikke særlig respekt for kristne helligdommer. Den sterke krigermentaliteten i vikingsamfunnet kan også ha vært en drivkraft i seg selv.

For befolkningen i Norden dreide likevel livet seg om mye mer enn vikingtokter.

Nedenfor skal vi se nærmere på samfunn og samfunnsorganisering i Norge i tidlig middelalder og på hvilke endringsprosesser som fant sted i løpet av perioden.

54

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Osbergskipet som ble utgravd ved Tønsberg i 1904. Det er blitt brukt som gravskip for en kvinne av høy rang, kanskje kongsætt. Skipet er antakelig fra 800-tallet. Øverst en tegning av et ferdigbygd vikingskip.

Indre og ytre ekspansjon I tidlig middelalder økte folketallet i Norge. Veksten hadde allerede pågått i mange år, og den fortsatte gjennom hele perioden. Vi vet ikke hvor mange mennesker som bodde i Norge ved inngangen til tidlig middelalder. Noen historikere har anslått folketallet til rundt 70 000, og at det steg til ca. 170 000 ved slutten av perioden. Men disse tallene er usikre. På Østlandet, der det var nok av jord, førte befolkningsveksten til at folk ryddet nye gårder i utkanten av gamle gårder eller i områder der det ikke tidligere hadde bodd folk. Dette kalles for indre ekspansjon i tidlig middelalder.

Gårder som ble ryddet i utkanten av gamle gårder, fikk ofte navn med endelsen -stad eller -set. Dersom en gård het Ingvaldstad, var den trolig ryddet av en person som het Ingvald. Gårder med endelsen -set kunne også bære navnet til rydningsmannen eller gjenspeile geografiske forhold på stedet. Brattset betydde for eksempel at gården lå i et bratt terreng.

På Vestlandet var det vanskelig å skaffe seg ny jord siden det aller meste allerede var oppdyrket. Befolkningsveksten førte derfor til at gamle gårder måtte deles opp i mindre enheter, eller at folk reiste ut og bosatte seg på øyene vest i havet. Denne koloniseringen av områder utenfor Norge kalles for en ytre ekspansjon. I islandske ættesagaer fortelles det også om folk som dro fra Norge for å slippe unna de norske kongene som prøvde å samle landet, eller fordi de hadde begått forbrytelser som hadde gjort dem fredløse.

En viktig forutsetning for den indre og den ytre ekspansjonen var utvinningen av jern. Av jernet lagde man våpen og redskaper. Bedre redskaper gjorde det lettere å rydde gårder og dyrke jorda. Mange utviklet også gode ferdigheter som håndverkere og båtbyggere. Med skipene fraktet man etterspurte handelsvarer som pelsverk, dyrehuder, dun,

Norsk middelalder

Fredløs: En person som sto utenfor samfunnet og var uten rettsvern. Den som drepte en fredløs, fikk derfor ikke straff.

55

Til Grønland ca. 985

Vikingferdene fra 793

Til Vinland ca. år 1000

Bjarkøy

NO RSKEHAVET

Norsk bosetning Finner (Samer)

Ca. 870

Svensk bosetning Dansk bosetning

Frosta

Ca. 850

Lade Før 800

Ca. 800

Bjarmer Svear

Skiringssal 793

DANELAGEN BRETLAND

Hedeby Dorestad

Hamburg

Jomsborg

Wi sl

a

Rhine

Østslaver

n

Atil

Kazarer

Arles

Narbonne

SPANLAND

n Do

Lyon

JAKOBSLAND

Tortosa

910

pr

Madjarer

Bordeaux

Lisboa

Kønugard (Kiev)

D ne

Polakker e Loir

Noirmoutier

Bulgar

STORE SVITJOD

Truso

SAKSLAND VENDLAND FLEMINGVendere LAND Köln NORMANDIE

VALLAND

850

Volgabulgarer

Ribe

845

856

Rostov

Holmgard (Novgorod)

Helgö

Gauter

Lindisfarne

Dublin

Aldeigjuborg (Staraja Ladoga) Birka

Vol ga

ATL A NTERHAVET

D on au

Luna Pisa

Constanta 840

860

Sinope

Bulgarer Miklagard (Konstantinopel)

Sevilla 859

Nørvasund

STORE SERKLAND

DET BYSANTINSKE RIKET Sikiley

MI DDELHAVET

BLÅLAND

SERKLAND (BAGDAD- Bagdad KALIFATET)

JORSALALAND

horn, hvalrosstenner og produkter av kleberstein og jern til utenlandske markeder. Økt avkastning i jordbruket, større kontakt og mer handel med omverdenen, og ikke minst utbyttet av vikingtokter, gjorde også at noen kunne bli rikere og mektigere enn andre.

Vesterveg og austerveg Mens vikinger fra Norge og Danmark dro i vesterveg, det vil si mot øyene vest i havet og langs kysten av Vest-Europa, dro vikinger fra Sverige i større grad i austerveg på elvene i de østlige delene av Europa. På Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Island og Grønland oppsto norske bosettinger. I Irland grunnla nordmenn og dansker også byer, og i England erobret danske vikinger et større område som ble underlagt dansk lov, det såkalte Danelag. Der styrte danske konger fra 878 til 954.

Nordmannen Eirik Blodøks (ca. 895–954), sønn av Harald Hårfagre, var konge noen år over deler av Danelag etter å ha blitt fordrevet fra Norge. I Frankrike ble Normandie i 911 gitt som len fra den franske kongen til vikingkongen Rollo, som var dansk eller norsk, mot at vikingene ikke skulle plyndre resten av kongeriket.

Island, Grønland og Vinland I perioden 870–930 bosatte mange nordmenn seg på Island, en prosess vi kaller landnåmet. I 930 opprettet befolkningen Alltinget, som vedtok lover og dømte ved tvister og lovbrudd. Island var inndelt i områder som ble styrt av høvdinger. Siden øya manglet en kongemakt, fikk høvdingene en viktig rolle. Tilhørigheten til en høvding ga befolkningen identitet og beskyttelse. På den andre siden kunne konflikter mellom høvdingene involvere mange mennesker, slik det fortelles om i de islandske ættesagaene.

Rundt 980 grunnla Eirik Raude en bosetting på Grønland etter at han hadde blitt

56

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Hvorfor døde de norrøne bosettingene på Grønland ut?

På midten av 1300-tallet vikarierte den norske presten Ivar Bårdsson som biskop noen år på Grønland. Da han kom tilbake til Norge, fortalte han at de hadde måttet seile en sørligere rute til Grønland enn vanlig fordi isen lå så tykk lenger nord.

Og da de kom til den norrøne bosettingen i Vesterbygda på nordvestkysten, var stedet tomt og forlatt. Bårdssons originale beretning er tapt, men en kopi finnes i dansk oversettelse. En viktig forutsetning for at den norrøne bosettingen kunne overleve på Grønland, var at klimaet i høymiddelalderen var varmere enn i tidligere perioder. Det gjorde at de sørlige delene av øya var isfrie og kunne nyttiggjøres til jakt, fangst og husdyrhold. I senmiddelalderen ble klimaet mye kjøligere. Større deler

av øya ble dekket av is og reduserte mulighetene til jakt og fangst, for eksempel av hvalross som var en viktig eksportvare. Mot ettertraktede hvalrosstenner hadde grønlenderne kunnet bytte til seg nødvendige varer som jern og korn fra Norge. Islagte farvann kan også ha gjort det vanskeligere å seile til og fra Grønland. Klimaforverringen var trolig en medvirkende årsak til at de norrøne bosettingene på Grønland etter hvert forsvant helt.

Andre årsaker kan ha vært at kontakten med omverdenen ble dårligere i senmiddelalderen, blant annet som følge av at Norge kom i union med Danmark. Også sykdommer og konflikter med inuittene regnes som mulige årsaker til at de norrøne bosettingene på Grønland forsvant.

lyst fredløs på Island. Den norrøne bosettingen på Grønland varte fram til rundt 1500, da befolkningen døde ut. Rundt år 1000 seilte Leiv Eiriksson (ca. 970–1020) langs kysten av Nord-Amerika og etablerte en bosetting i det han kalte Vinland, trolig på dagens Newfoundland. Bosettingen ble ikke varig, og kunnskapene om den norrøne oppdagelsen av Amerika gikk senere tapt.

Handelsbyer i Norden I tidlig middelalder ble Norden et viktig handelsområde. Byer som Kaupang (Skiringssal) i Vestfold, Hedeby (Haithabu) ved Schleswig i Tyskland – den gang dansk område, og Birka i nærheten av Stockholm var sentrale i handelen mellom vest og øst i Europa og mellom Europa og den arabiske verden. Arkeologiske funn av en rekke europeiske, arabiske og bysantinske gjenstander, som mynter, glass, perler, smykker og våpen, vitner om dette.

Ottars beretning – om Nordveg, nordmenn og samer Når vi bruker betegnelser som nordmenn, dansker og svensker, må vi huske på at dagens nordiske nasjonalstater ikke eksisterte i tidlig middelalder. Riktignok begynte rikssamlingsprosessene i Danmark og Norge på denne tiden, men i hvilken grad hadde folk noen oppfatning av at de tilhørte et land eller var del av et nasjonalt fellesskap?

Rundt 890 besøkte handelsmannen Ottar kong Alfred den store av Wessex i England. Ottar, som kom fra Hålogaland i Nord-Norge, fortalte kongen om seg selv og hvor han kom fra. Dette ble skrevet ned ved kongens hoff og kalles gjerne Ottars beretning.

Ottar fortalte at han hadde Norge (Norðvegr) på babord side når han seilte sørover langs

Norsk middelalder

57

KILDESORTERING

Ottars beretning (utdrag) «Ottar berettet at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde på nordkanten av landet. (...) Nordenfor var landet øde, bortsett fra at finnene her og der holdt til for å drive jakt og for å fiske i sjøen om vinteren. (…) Han var den fremste i landet, men eide likevel ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. (…) Den viktigste inntektskilden for innbyggerne der er en avgift finnene betaler. Den består av dyrefeller, fuglefjær, hvalbein og skipstau av selog hvalrosskinn. (…) Ottar sa at landsdelen der han bodde, het Hålogaland, og at ingen bodde nordafor. Men på den sørligste kan-

ten av landet er det en havn som heter Skiringssal; dit kunne en seile på en måned når en søkte havn om natten og hadde gunstig vind om dagen. Hele denne tiden skal en seile langs landet; da har en til styrbord først Island, derpå de øyene som ligger mellom Island og dette landet, inntil en kommer til Skiringssal; til babord har en Norðvegr (Nordveien).» Fra Kristin Fossum m.fl.: Historie Vg2. Arbeidsbok, Cappelen 2007.

Ottars beretning er den eldste øyenvitneskildringen vi har om Norge. Hva uttrykker den om etniske forestillinger? Hva var Skiringssal?

kysten på vei til Kaupang. Norðvegr betyr nordveien, eller handelsveien langs kysten.

Ottar knytter dette navnet til landet innenfor kysten og til menneskene som bor der (nordmenn). Kanskje er dette et uttrykk for at mennesker på Ottars tid oppfattet Norge som et eget geografisk område, og at de følte seg som del av et større fellesskap enn bare gården og landsdelen de kom fra. På den andre siden var det ingen kobling mellom geografisk område og noen politisk enhet. Et norsk kongedømme var ennå ikke etablert.

Ottar forteller også om en samisk befolkning (finner) i nord som betaler skatt til nordmennene. Skattleggingen kan tyde på at samene ble oppfattet som et eget folk, underordnet nordmennene. Selv om samene nok kan ha vært utsatt for hardhendt skatteinnkreving, har trolig nordmenn og samer for det meste hatt fredelig kontakt med hverandre. I både Ottars beretning og kongesagaene fortelles det om handel mellom de to folkegruppene. Samene var også ansett som gode båtbyggere. Trolig har både nordmenn og samer gradvis utviklet sin identitet i møtet med hverandre og andre folkegrupper.

Husker du?

1 Hvilken periode regnes som tidlig middelalder?

2 Hva menes med at tidlig middelalder innleder historisk tid i Norge?

3 Hvilke hendelser regnes som begynnelsen og slutten på vikingferdene?

4 Hva kan ha vært årsakene til vikingtoktene?

5 Hva menes med indre og ytre ekspansjonstid i tidlig middelalder?

6 Hva var viktige forutsetninger for ekspansjonen.

7 Forklar begrepene vesterveg og austerveg.

8 Hvorfor er Ottars beretning interessant som kilde?

58

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Smykker fra Kaupang i Vestfold, en viktig handelsby i vikingtiden.

Høvdingmakt og bondesamfunn I tidlig middelalder besto Norge av en rekke høvding- og småkongedømmer, ofte plassert langs kysten. I Vestfold, på Avaldsnes ved Haugesund, på Møre og på Lade ved Trondheim fantes slike lokale maktsentre.

Høvdingene hadde stor makt. De var militære ledere i krig, de tilbød beskyttelse for slekten og befolkningen i området de styrte over, og de ledet religiøse seremonier. Trolig har høvdingene også hatt en koordinerende rolle i forbindelse med handel og varebytte.

Høvdingene omga seg med egne, profesjonelle krigere, kalt hirdmenn. Hirdmenn og gutter av høvding- eller stormannsslekt ble opplært i våpenbruk og idrett. Krigeridealet var å kunne gå fryktløs i kamp og kjempe med dødsforakt. Men høvdingene hadde ikke noen stor hær av hirdmenn. Ved kriger og andre konflikter var de avhengig av støtte fra bøndene.

Vennskap var svært viktig i middelalderen. Det var nødvendig å ha venner, særlig hvis krig eller andre farer truet. Vennskap i middelalderen omfattet relasjoner på flere plan: mellom høvdinger og bønder, mellom høvdingene og mellom bøndene. Gaver var viktige for å opprettholde vennskapene. Gaver kunne være både gjenstander, tjenester og andre former for støtte. Det ble forventet at den som mottok en gave, også gjengjeldte den. Mens vennskap mellom høvdinger kunne være ustabilt, bygde vennskapet mellom høvdinger og bønder på sterkere lojalitet. Det var viktig for begge parter. Høvdingene trengte bøndenes støtte for å opprettholde makten sin, mens bøndene trengte høvdingenes beskyttelse. Vennskapsforholdet mellom høvdinger og bønder i middelalderen kan således sammenlignes med patron–klient-forholdet i antikken.

Konflikter ble behandlet på lokale ting, kalt allting eller bygdeting. En vanlig straff

Norsk middelalder

59

→ Rekonstruksjon av langhus fra vikingtiden. Huset er på Borg i Lofoten.

Utgravninger i 1980-årene avdekket rester etter den lengste bygningen (83 meter) som er funnet fra denne tida.

for personer som ble dømt på tinget, var bøter. Men siden det ikke eksisterte noen egen ordensmakt, var man avhengig av hjelp fra høvdinger eller andre stormenn for å kreve inn bøter eller iverksette andre typer av straff. Det vanligste var å avvikle konflikter med forlik som tok hensyn til begge partene. Æresbegrepet sto sentralt i middelalderen: Man skulle ikke la seg tråkke på, og hevngjerninger etter ærekrenkelse kunne føre til store og omfattende konflikter som involverte venner og slektninger.

Medgift: Gaver kvinnen brakte med seg inn i ekteskapet.

60

Kvinner, barn og treller Kvinnene i vikingtidssamfunnet hadde en relativt høy status. De hadde viktige og synlige oppgaver knyttet til hjem og gårdsdrift. Hvis mennene var fraværende på grunn av vikingtokter, krigføring eller handelsferder, var det husfruen på gården som tok over ledelsen av det daglige gårdsarbeidet. I tidlig middelalder var sannsynligvis flertallet av bøndene selveiere. Det vil si at de eide sin egen gård og den tilhørende jorda. Hvis en fri mann døde, arvet kona eiendommene mannen etterlot seg. Hun kunne også arve eiendom etter en sønn, hvis sønnen ikke hadde etterkommere. En kvinne som giftet seg, ble ikke bare tatt opp i mannens slekt, men beholdt også båndene til sin egen slekt. Hun kunne dessuten kreve skilsmisse og fikk da medgiften sin tilbake.

Barna måtte tidlig delta i arbeidet på gården, og det var viktig at de raskt lærte å gjøre nytte for seg. Barn med alvorlige funksjonshemninger kunne bli satt ut i skogen for å dø. Guttene fikk også tidlig trening i våpenbruk. Barndommen var over så snart gutter og jenter kunne utføre samme arbeidsoppgaver som de voksne, ofte i 12–15-årsalderen.

Da kunne jentene giftes bort og guttene dra i krig eller på vikingtokt. Snorre forteller at den norske kongen Olav Haraldsson dro på vikingtokt som 12-åring.

Trellene var ufrie mennesker, det vil si andres eiendom. De var som regel kjøpt

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Nordmenn og samer I sagaen om Harald Hårfagre fortelles det at kong Harald møtte en samisk kvinne på Tofte (ved Dovre) som han giftet seg med. Kvinnen het Snøfrid og ble ifølge sagaen mor til fire av Haralds barn. Da hun døde, skal Harald ha sørget i tre år mens han lot liket av henne ligge urørt i håp om at hun skulle våkne opp igjen. Denne fortellingen inneholder eventyrtrekk og er neppe sann, men kan være et uttrykk for at det var kontakt og sameksistens mellom nordmenn og samer i vikingtiden, eller i hvert fall at Snorre mente det hadde vært slik da han skrev sagaen på 1200-tallet.

Når vi studerer historien ut fra dette perspektivet, sier vi at vi bruker den som levning.

I 2006 avdekket arkeologer en samisk bosetting på Dovrefjell fra vikingtiden, ikke langt fra stedet der

handlingen i sagaen finner sted. Det kan tyde på at det har bodd samer på Dovre i vikingtiden, det vil si lengre sør enn man tidligere har kunnet påvise. Nordmenn og samer kan derfor ha levd i kontakt med hverandre innenfor et relativt stort geografisk område.

← Sjaman og runebomme (trolltromme).

Tegning fra 1767.

eller røvet på vikingtokter. Mange ble også født inn i en ufri tilværelse fordi foreldrene var treller. Vi vet ikke hvor mange treller det var i Norge. Noen historikere mener de kan ha utgjort 20 til 30 prosent av befolkningen. Trellene utførte det tyngste arbeidet på gården, men kunne også settes til andre oppgaver. Det var mulig for en trell å kjøpe seg frihet, da fikk vedkommende status som løysing. Å være løysing var likevel bare en mellomstatus på vei mot friheten. Det tok flere generasjoner før en etterkommer kunne kalles seg fri. I tillegg til trellene fantes det på gårdene også tjenestefolk. Det var ofte fattige slektninger av gårdeieren.

Samisk kultur I løpet av middelalderen utviklet det samiske siida-systemet seg. Siidaene var små lokalsamfunn tilknyttet et landområde. Siida-fellesskapet koordinerte jakt- og fangstvirksomhet ved blant annet å fordele jaktområder mellom medlemmene i siidaen. Det var også vanlig å samarbeide om større oppgaver, som fangst av rein om vinteren. En siida kunne samarbeide med andre siidaer i nærheten.

Religiøst sto ikke nordmenn og samer så langt fra hverandre før kristendommen ble innført. Det var flere likhetstrekk mellom den norrøne gudetroen og samenes sjamanistiske tro. En sjaman, også kalt noaide, var et bindeledd mellom mennesker og gudeog åndeverdenen. Til sjamanen henvendte folk seg med om spørsmål om jakt, farer og sykdom. Sjamanen ledet også ofringer til naturguder.

Norsk middelalder

61

Harald Hårfagres rike Sentrale områder i Harald Hårfagres rike

HADER Norske folkegrupper Dagens grenser

→ Tidlig middelalder kan også være et dramatisk utgangspunkt for skuespill i dag. Her er Knut Magne Molvik som Harald Hårfagre i Håkonarspelet.

Harald Hårfagre var faren til Håkon Adelsteinsfostre (Håkon den gode).

Oppsetning fra Bergen.

HÅLØYGER

MØRER

FIRDER SYGNER

HEINER HADER

HORDER

RYGER

RAUMER

TELER GRENER EGDER

RANER

Fra høvdingdømmer til rikssamling Samlingen av Norge fra mange småkongeriker og høvdinger til ett kongerike var en prosess som pågikk i det meste av tidlig middelalder. Ifølge Snorre var det Harald Hårfagre (ca. 850–932) som startet rikssamlingen. På slutten av 800-tallet slo han en rekke småkonger fra Vestlandet i slaget i Hafrsfjord. Deretter klarte han å vinne overherredømme i Norge.

Rikssamlingen – hvorfor?

Hvorfor ønsket Harald Hårfagre å vinne makten over hele landet? Snorre forteller at Harald Hårfagre ble utfordret av en kvinne som het Gyda. Hun ville nemlig ikke gifte seg med ham før han hadde klart å gjøre seg til konge over hele landet. Harald Hårfagre tok utfordringen og lovte dessuten at han ikke skulle klippe eller gre håret før han hadde lyktes. Her møter vi forfatteren Snorre, for dette er etter alt å dømme ren diktning.

Mer sannsynlig er det at Harald Hårfagre kan ha ønsket seg mer makt og rikdom. I løpet av tidlig middelalder ble det færre høvdingseter på Vestlandet, der Harald Hårfagre hadde sitt kjerneområde. Det kan tyde på at noen høvdinger utvidet makten sin på bekostning av andre, og at det derfor var regionale samlinger i gang før rikssamlingen. En annen årsak til rikssamlingen kan ha vært behovet for en overordnet organisering etter hvert som folketallet økte og landet ble mer utbygd. Det pågikk også lignende samlingsprosesser i mange andre land på samme tid, noe som kan ha påvirket norske høvdinger. For eksempel vokste Frankerriket seg stort under Karl den store (747–814), kong Alfred av Wessex (ca.

849–899) skaffet seg makten over store deler av England, og Harald Blåtann (ca. 930–986) utvidet makten sin fra å være konge over Jylland til å bli konge over Danmark.

62

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FINNER

FORTID OG FORKLARING

Harald Hårfagre og Vestfold Ifølge Snorre var Harald sønn av Halvdan Svarte, som var konge i Vestfold og tilhørte ynglingætten. Historikere anser det i dag som lite trolig at Halvdan regjerte over Vestfold, siden Heimskringla her skiller seg fra andre sagaer. Mye tyder på at Halvdan Svarte først og fremst var konge på Opplandene. Årsaken til at Snorre framstiller ham som konge i Vestfold, kan ha vært ønsket om å understreke overfor danskene at dette var norsk område. På 1100-tallet, hundre år før Snorre skrev Heimskringla, gjorde danske konger krav på Viken (områdene langs Oslofjorden) som de

mente historisk hørte til Danmark. Trolig lå Viken under dansk overherredømme i store deler av tidlig middelalder. Fra midten av 800-tallet og fram til rikssamlingen under Harald Blåtann kan indre splittelser i Danmark ha svekket danskenes muligheter for ytterligere innflytelse i Norge. Dette kan igjen ha gjort det lettere for Harald Hårfagre å utvide makten sin. Om han derimot vant herredømmet over Viken, er lite trolig.

Fra midten av 900-tallet hadde danskene på ny stor innflytelse i Norge.

Harald Blåtann kalte seg for eksempel konge over hele Danmark og Norge.

↑ «Sverd i fjell». Monument av Fritz Røed, i Hafrsfjord. Det er reist til minne om rikssamlingen.

Vestlandsrike Harald Hårfagres kongerike hadde kjernen sin på Vestlandet, der han trolig styrte direkte. I andre deler av landet, som i Trøndelag, er det mer sannsynlig at han hadde en form for indirekte makt. Det vil si at lokale høvdinger og småkonger aksepterte ham som en overkonge som de støttet i krig og tok vel imot når han kom på besøk. På Østlandet, og særlig i områdene rundt Oslofjorden, er det usikkert om Harald Hårfagre hadde noen makt i det hele tatt.

Harald Hårfagre opprettet flere kongsgårder. Mange av gårdene var tatt fra kongens fiender under rikssamlingen. Til å styre kongsgårdene utnevnte han årmenn. En viktig oppgave for årmennene var å kreve inn veitsle, det vil si mat og andre forsyninger fra lokale bønder som måtte stå klart når kongen og følget hans dukket opp. Årmennene ble rekruttert fra det lavere sosiale sjiktet blant bøndene.

Harald Hårfagre etterlot seg mange sønner, ifølge sagaene opp mot 20 stykker.

Som kongssønn kunne alle kreve å bli konge, men det var eldstesønnen Eirik som tok makten etter farens død. Han drepte mange av brødrene sine og fikk tilnavnet Blodøks.

Harald Hårfagres yngste sønn, Håkon, var derimot blitt sendt til oppfostring hos den engelske kong Adalstein. Derfor fikk han navnet Håkon Adalsteinsfostre. Da Håkon vendte hjem til Norge i 934, flyktet Eirik utenlands.

Veitsle: Fra gammelnorsk veizla, ytelse/underhold.

Husker du?

1 Hvilke oppgaver hadde høvdingene i tidlig middelalder?

2 Hvorfor var vennskap viktig?

3 Hvordan var kvinnenes posisjon?

4 Hva menes med treller, og hva var deres oppgaver?

5 Hva menes med rikssamling, og hvem begynte den?

Norsk middelalder

63

FORTID OG FORKLARING

Norsk identitet i middelalderen?

Eksisterte det noen form for norsk identitet i middelalderen?

Forestillingen om nasjoner og nasjonalstater hører til tiden etter den franske revolusjonen. Slike forestillinger kan derfor vanskelig sammenlignes med middelalderens forestillinger. I den grad menneskene på Ottars tid hadde en identitet som nordmenn, var den territoriell, det vil si knyttet til det geografiske området Norge. Det var derimot ingen kobling mellom territoriet Norge og noen norsk politisk enhet, da det ennå ikke eksisterte noe samlet rike. Etter rikssamlingen, og med utviklingen av et fastere styringsapparat senere i middelalderen, kan nok koblingen mellom territorium, folk og kongedømme ha blitt sterkere. Noen historikere mener at det i middelalderen utviklet seg en identitet som hadde visse likhetstrekk med det vi i moderne tid forbinder med nasjonal identitet. I den grad vi kan snakke om en identitet i denne

sammenheng, dreide det seg nok først og fremst om en forestilling om at det fantes et geografisk og politisk nivå over det lokale og regionale som man hadde en viss tilhørighet til og forpliktelse overfor. Videre kan nordmenn gjennom kontakten med samer og folk fra andre territorier gradvis ha utviklet en følelse av å utgjøre en egenart. Kildene forteller oss imidlertid lite om hvor utbredt denne typen identitet var blant vanlige mennesker.

6 Hva kan ha vært årsakene til rikssamlingen?

7 Hvordan styrte Harald Hårfagre riket sitt?

8 Hvilke oppgaver hadde årmennene?

Gulating og Frostating: Trolig organisert som lagting rundt midten av 900-tallet. Noe senere fikk landet ytterligere to lagting, Eidsivating og Borgarting.

64

Håkon den gode – lagting og leidang Håkon Adalsteinsfostre (ca. 920–961) var oppdratt i den kristne tro i England. Han var den første kongen som forsøkte å innføre kristendommen i landet, men ga opp da han så hvilken motstand det skapte. Særlig var nok Håkon redd for å få stormennene i Trøndelag imot seg, siden Trøndelag ikke hørte til det som hadde vært kjerneområdet i Harald Hårfagres rike. Isteden innledet han et nært samarbeid med bøndene, som ga ham tilnavnet «den gode».

Under Håkons kongstid ble trolig Gulating og Frostating opprettet som lagting, det vil si representasjonsting der utvalgte bønder kom sammen. På lagtingene ble det vedtatt lover som skulle gjelde for landsdelen som hørte til tinget, og det ble avsagt dommer i større saker. En lagmann ledet møtene på lagtingene. Håkon den gode opprettet også leidangen, som var en sjøforsvarsordning. Til leidangen skulle bøndene stille med skip, mannskap og proviant til kongens rådighet når fiender truet landet.

Håkon den gode falt i et slag mot sønner av Eirik Blodøks i 961, men seierherrene fikk ikke noen politisk innflytelse i Norge. Ti år senere tok isteden Håkon Ladejarl makten i Norge med støtte fra danskekongen. Han styrte landet som vasall under danskekongen fram til nye konger av Hårfagre-slekten gjorde seg gjeldende: Olav Tryggvason og Olav Haraldsson.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

↑ Steinkors ved Moster gamle kirke, Bømlo.

Korset ble reist i 1924 ved 900-årsjubileeet for innføringen av kristenretten i Norge. ← Olav Tryggvason. Statue i Trondheim.

Hardhendt kristning Snorre framstiller Olav Tryggvason (ca. 963–1000) som en stor atlet og kriger. Før han ble konge i Norge, hadde han vært på vikingferder og hatt oppdrag som leiesoldat i utlandet. Mens han var i utlandet, skal han ha latt seg døpe og omvende til kristendommen. Etter å ha styrtet Håkon Ladejarl og blitt konge i 995 prøvde Olav Tryggvason å kristne landet. Men den brutale behandlingen av folk som nektet å la seg omvende, skaffet ham mange fiender. Folk som ikke lot seg omvende, risikerte å bli drept, lemlestet eller jaget fra landet. Blant dem som strittet imot Olav Tryggvasons forsøk på å samle og kristne landet, var stormenn fra Lade-slekten i Trøndelag. I år 1000 lyktes de, med støtte fra Danmark og Sverige, å drepe Olav i et slag ved øya Svolder i Østersjøen.

I 1015 kom Olav Haraldsson (995–1030) til Norge. Han var ifølge Snorre også av Hårfagre-slekten og hadde latt seg døpe og omvende i utlandet. Etter å ha blitt hyllet som konge på flere lokale ting fortsatte Olav Haraldsson kristningen av landet. Han gikk like hardhendt til verks som forgjengeren. Kristendommen ble eneste tillatte religion, og alle som motsatte seg den nye læren, ble straffet hardt.

Kongen sørget for bygging av kirker, og han utnevnte biskoper. Hovedprinsippene i den nye troen ble samlet i en ny kristenrett, vedtatt på et møte mellom biskopene og kongens menn på Moster i 1020-årene. På denne måten knyttet kongen den nye kirkeorganisasjonen nært til seg. Det gjorde at de gamle høvdingene mistet mye av makten de hadde hatt på det religiøse området. De mistet ytterligere makt da kongen begynte å utnevne lendmenn til å hjelpe seg med å kontrollere riket. En lendmann avga troskapsløfte til kongen og måtte stille opp for kongen med hirden sin når kongen fant det nødvendig. Til gjengjeld fikk lendmennene inntekter fra kongsgårdene. Lendmennene ble rekruttert blant lokale stormenn. Kongen utvidet også oppgavene til

Norsk middelalder

Kongehylling: Seremoni der kongen blir innsatt.

65

KILDESORTERING

Olav Haraldssons død Slik skildrer Snorre kong Olav Haraldssons død på Stiklestad: «Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet ovenfor kneet. Finn Arneson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp til en stein og kastet sverdet og ba Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Folk er ikke enige om hva det var for en Kalv som ga kongen det såret. Disse tre sårene var det kong Olav døde av.»

Fra Snorres kongesagaer, Den norske bokklubben 1979.

Hvem var det som ifølge Snorre drepte kongen, og hvordan skjedde det? Hvordan framgår det av kilden at den er en andrehåndsberetning?

↑ Olav den hellige faller på Stiklestad. Framstilling på et alterbord fra ca. 1300. Trolig fra Haltdalen kirke, Sør-Trøndelag.

årmennene. I tillegg til å bestyre kongsgårder og utpeke bønder til lagtingene skulle de kreve inn bøter.

Slaget på Stiklestad – et vendepunkt Trusselen fra en stadig sterkere kongemakt gjorde at mange høvdinger og andre stormenn ønsket å bli kvitt Olav Haraldsson. Samtidig ønsket den danske kongen Knut den mektige (ca. 995–1035) å erobre Norge. Han var også konge i England og så for seg Norge som del av et nordsjøvelde. I 1028 angrep han Norge med støtte fra Olavs motstandere.

Olav rømte landet og søkte tilflukt i Gardariket (Russland). To år senere forsøkte han å vinne tilbake makten, men hæren hans ble slått i slaget på Stiklestad i Nord-Trøndelag 29. juli 1030. Olav selv ble drept i slaget. Knut den mektige lot sønnen Svein styre Norge sammen med moren, Alfiva.

Det varte ikke lenge før danskenes styre i Norge ble upopulært. Høvdingene og stormennene som hadde alliert seg med Knut den mektige for å få fjernet Olav, følte de fikk for liten innflytelse. Danskene innførte også strengere lover. I 1035 reiste derfor noen av Olavs gamle fiender til Gardariket for å hente hjem Olavs sønn Magnus (1024–1047) som ny konge. Svein og Alfiva flyktet da fra landet. Magnus fikk tilnavnet «den gode» fordi han ble sett på som en motvekt til det upopulære styret under Svein og Alfiva.

Harald Hardråde Noen år senere kom Harald Hardråde (1015–1066) til Norge og krevde å bli konge. Han påsto at han var Olavs Haraldssons halvbror, og at han hadde kjempet sammen med Olav på Stiklestad. Senere gjorde han tjeneste som soldat og hærfører for den østromerske keiseren i Bysants (Konstantinopel). Magnus måtte akseptere Harald som

66

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Slaget ved Stamford Bridge. Maleri av Peter Arbo (1831–92).

medkonge. Etter at Magnus døde i 1047, gikk Harald Hardråde hardt og brutalt fram for å utvide kongens makt både innad i landet og utad. I 1066 falt han i slaget ved Stamford Bridge i nærheten av York i et forsøk på å erobre England.

Etter 1066 tok vikingferdene slutt. En overordnet kongemakt var etablert, kristendommen innført og en ny kirkeorganisasjon bygd opp under kongelig kontroll. Med dette fulgte det mer indre stabilitet og en lengre fredsperiode.

Utbyggingen av kongemakt og kirkeorganisasjon førte til en mer sentralisert bosetting som skapte grunnlag for de første byene i landet. Ifølge Snorres kongesagaer skal Trondheim ha blitt grunnlagt av Olav Tryggvason, Borg (Sarpsborg) av Olav Haraldsson, Oslo av Harald Hardråde og Bergen av Olav Kyrre.

Den nye religionen – brudd og tilpasning Kristendommen var et brudd med den gamle norrøne gudetroen. Mens det fantes mange norrøne guder, forkynte kristendommen at det bare var én gud. Kristendommen var også en mer organisert og regelbundet religion, med en omfattende organisasjon, en overordnet lære nedskrevet i Bibelen og både internasjonale og nasjonale regler for hvordan troen skulle praktiseres. Den norrøne troen var mer tilpasset lokale forhold, bygde på muntlige overleveringer og manglet et presteskap. Religiøse seremonier ble ledet av høvdinger eller andre lokale stormenn.

Kristningskongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson så trolig kristendommen som et nyttig redskap for å samle landet under kongemakten. Én kongemakt og én religion, der både styringen av landet og praktiseringen av religionen var kontrollert av kongen, kunne styrke Norge som en riksenhet. Men også møtet med all den rikdom, høytid

Norsk middelalder

67

NÆRBILDE

Olav den hellige Ifølge Snorre gjemte noen bønder på Stiklestad liket av kong Olav Haraldsson i et skur etter slaget slik at fiendene hans ikke skulle få tak i det. Senere ble liket fraktet til Nidaros og gravlagt ved Nidelva. Da liket ble gravd opp ett år senere, skal både hår, skjegg og negler ha grodd. Folk fortalte også historier om helbredelser ved kontakt med liket. Olav Haraldsson ble helgenerklært og fikk tilnavnet «den hellige». Kongens jordiske levninger ble lagt i en egen kiste, Olavsskrinet, og plassert i en kirke (Kristkirken, senere utgangspunkt for Nidarosdomen) som ble reist i nærheten av gravstedet. I

middelalderen var denne kirken et av Europas største pilegrimsmål. For den unge norske kirkeorganisasjonen ble Olav den hellige et viktig og samlende symbol.

Kirken framstilte ham også som et kristent ideal for andre konger, en Rex Perpetuus Norvegiae – Norges evige konge. Det oppsto flere sagaer om Olav Haraldsson i middelalderen. Den mest kjente finner vi i Snorres Heimskringla. Perspektivet hos Snorre er først og fremst Olavs kamp for å samle Norge til ett rike, men han har også latt seg inspirere av legender om Olav den hellige. I legendene framstilles Olav som en kristuslignende martyr.

← Olav den hellige. Statue på Stiklestad av Dyre Vaa.

og prakt som var knyttet til kirker og klostre i utlandet, kan ha påvirket kongene til å bringe religionen med seg hjem.

Kristendommen var likevel ikke et ukjent fenomen i Norge. Det er i hvert fall grunn til å tro at befolkningen i de delene av landet som hadde mye kontakt med utlandet, hadde kjennskap til religionen. I 960 lot den danske kongen Harald Blåtann seg omvende til kristendommen, og siden han også styrte en periode over Viken, kan det ha blitt gjort forsøk på å innføre kristendommen i dette området tidligere enn andre steder i landet.

Privatkirkeordningen Kirker ble bygd av både konger, stormenn og bønder. Særlig på 1000-tallet økte omfanget av nye kirker. Den som bygde kirken, fikk eiendomsretten til kirken og kunne ansette prester. Dette kalles privatkirkeordningen. Biskopene ble derimot utpekt av kongen. Selv om oppbygningen av en kirkeorganisasjon bidro til å styrke kongemakten og riksenheten, hadde også lokalsamfunnet innflytelse gjennom eierskapet over lokale kirker.

Den nye religionen førte med seg mange nye leveregler, som forbudet mot å gravlegge folk i hauger. Isteden skulle de døde gravlegges på egne kirkegårder. Folk måtte også forholde seg til nye, kristne helligdager og fastedager. Mens seksualitet og fruktbarhet hadde vært høyt verdsatt i den norrøne gudedyrkingen, ble dette nå sett på som syndig.

Kirken styrket ekteskapet ved å forby flerkoneri, men kvinnens status ble likevel gradvis mer underordnet mannen. Skilsmisse var i prinsippet ikke lov fordi kirken så på ekteskapet som et sakrament, en hellig handling. Skulle man ha skilsmisse, gjaldt det å finne grunner til at ekteskapet var ugyldig, som at ektefellene var for nær beslektet.

Overfor Gud var derimot menn og kvinner likestilte.

68

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Rikssamlinger og kristning Rikssamlinger og en begynnende statsutvikling er sentrale utviklingstrekk i Europa i tidlig middelalder og høymiddelalder. Kongerikene som begynte å ta form i tidlig middelalder, var relativt løst organisert og holdt sammen gjennom personlige forbindelser og avhengighetsbånd. Kirken hadde på mange måter det disse rikene manglet i tidlig middelalder: en godt utbygd administrasjon og felles skriftlige lover. Kirken kom derfor til å få en medvirkende rolle i rikssamlingene. Kirkens ideologi om at både det geistlige og det verdslige embetet var innstiftet av Gud, og at en god kristen konge var en konge av Guds nåde, styrket begrunnelsen for kongemakten. I både Danmark, Norge og Sverige ble konger gjort til helgener. I Øst-Europa oppsto det

nye, samlede riker som Böhmen, Polen og Ungarn etter år 1000. I Ungarn ble kristningskongen Stefan 1. (ca. 969–1038) nasjonalhelgen. Sørvest i Europa oppsto det kristne kongeriker som Portugal, Castilla og Aragon-Catalonia etter hvert som muslimene på den iberiske halvøya ble trengt tilbake.

Den begynnende statsdannelsen som fulgte i kjølvannet av rikssamlingene i høymiddelalderen, skjedde parallelt med veksten i folketall, jordbruk og økonomi. De nye, samlede rikene i Europa lyktes i varierende grad med å utvikle en statsstruktur med et fastere sentralt og lokalt styringsapparat.

Som vi så i oppslaget om middelalderen, ble for eksempel Det tysk-romerske riket splittet.

Samtidig som kristendommen førte til endringer i folks religiøse forestillinger og ritualer, skjedde det også en tilpasning som skapte kontinuitet i tilværelsen. Kirker ble ofte bygd på gamle, hedenske offerplasser. Dermed kunne folk fortsatt møtes på steder der de tidligere hadde vært samlet til religiøse seremonier. Den kristne julefeiringen avløste det gamle juleblotet, og de nye kristne helgenene erstattet de norrøne gudenes rolle som menneskenes beskyttere og hjelpere. Forestillingen om Olav Haraldsson som den hellige kongen kan for eksempel ha fungert som en bro mellom gammel og ny tro.

Husker du?

1 Hvorfor fikk Harald Hårfagres yngste sønn, Håkon, tilnavnet den gode?

2 Hva menes med lagting og leidang?

3 På hvilke måter ble høvdingenes makt svekket under Olav Haraldssons styre?

4 Hvordan skilte kristendommen seg fra den norrøne religionen?

5 Hva nytt medførte kristendommen for befolkningen?

6 Hvilke konsekvenser fikk kristendommen for kvinnenes posisjon?

7 Hva var privatkirkeordningen?

8 Hvorfor fikk overgangen til kristendommen også et preg av kontinuitet?

Høymiddelalderen, ca. 1130–1350 Borgerkrigene Høymiddelalderen regnes ofte som en storhetstid i Norge, både politisk, økonomisk og kulturelt. Men før det kom så langt, hadde landet i flere år vært preget av store indre motsetninger. I 1130 døde den norske kongen Sigurd Jorsalfare (1090–1130). Dette betegnes av

Norsk middelalder

69

→ Vinter og rimfrost over Nidarosdomen.

både sagaskrivere og historikere som et tidsskille, der Norge gikk fra en periode med fred og stabilitet til indre motsetninger og borgerkriger. Noen sammenhengende borgerkrigstid var det likevel ikke. Det var også fredsperioder, som da Norge ble egen kirkeprovins i 1152–53. Konfliktene var heller ikke hele tiden så omfattende at de kan kalles borgerkriger.

Fra midten av 1150-årene og fram til Håkon Håkonsson ble konge i 1217, var det derimot en nærmest vedvarende og svært omfattende strid – særlig under maktkampen mellom de to kongene Magnus Erlingsson (1156–1184) og Sverre Sigurdsson (ca. 1150– 1202).

Jernbyrd: Å gå barbeint over glødende jern eller bære glødende jern i hånden. Hvis huden var uskadd etter tre dager, ble det tolket som tegn fra gudene om at personen var kongssønn.

70

Stridens årsaker I 1120-årene kom Harald Gille (av Gillekrist, det vil si Kristi tjener) fra Irland til Norge og hevdet at han var bror av kong Sigurd Jorsalfare. Etter å ha bevist gjennom jernbyrd at han var kongssønn, ble Haralds kongsrett godkjent av kong Sigurd. Men Harald måtte love å vente med å kreve tronen til Sigurd og sønnen Magnus var døde. Dette løftet brøt Harald. Isteden lot han seg hylle som medkonge til Magnus etter kong Sigurds død. Da det noen år senere brøt ut strid mellom dem, klarte Harald å fange Magnus, som ble lemlestet og blindet. Harald selv ble drept året etter av en annen person som hevdet at han var kongssønn og krevde å bli konge.

Disse hendelsene kaster lys over én viktig årsak til borgerkrigene: tronfølgereglene.

De åpnet for at alle kongssønner kunne kreve kongsmakt. Det var også tillatt at flere konger kunne styre landet samtidig (samkongedømme).

Bak tronkreverne sto det gjerne stormenn som selv var ute etter rikdom og makt.

Slik sett kan borgerkrigene forstås som en mer generell kamp om ressurser i samfunnet etter at mulighetene til å skaffe seg rikdom på vikingferder tok slutt. Den som ønsket

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Hvorfor ble Norge en kirkeprovins?

Kildene gir ingen klare svar på spørsmålet om hvorfor Norge ble en egen kirkeprovins. Trolig var det et resultat av både indre og ytre forhold. Når det gjelder indre forhold, hadde kirken i Norge bygd ut organisasjonen sin.

I 1152 besto den av fire bispeseter (Nidaros, Oslo, Bergen og Stavanger), mens bispesetet i Hamar ble opprettet nettopp i 1152–53. Videre var kirkens økonomi styrket etter innføringen av tienden rundt 1130. Tiende var en skatt som bøndene måtte betale til kirken. Den utgjorde en tiendedel av avlingen. Av dette fikk biskop og prest en fjerdedel hver, mens de to siste fjerdedelene gikk til

vedlikehold av kirken og hjelp til fattige. Kjente klosterordener, som benediktinere og cisterciensere, hadde også etablert seg i landet i første halvdel av 1100-tallet.

En viktig ytre faktor var pavedømmets ønske om å knytte kirkene i Europa nærmere til seg etter investiturstriden. I forbindelse med opprettelsen av kirkeprovinsen ble kardinal Nicolaus Brekespear (ca. 1100–1159) sendt til Norge på vegne av pavekirken. Han kom i 1152 og ble trolig i landet vinteren over. Nicolaus Brekespear ble senere pave, under navnet Hadrian 4.

rikdom, venner og makt, måtte isteden skaffe seg dette gjennom å gjøre tjeneste for kongene. Samtidig hadde kongene gitt bort mye av jorda si til kirken. Dette kan ha skjerpet kampen om tilgjengelige posisjoner og ressurser.

Norge som egen kirkeprovins På 1000-tallet var den norske kirken underlagt erkebispesetet i Hamburg-Bremen, og fra 1104 erkebispesetet i Lund i Sverige. I 1152–53 ble Norge en egen kirkeprovins, med erkebispesete i Nidaros. Kirkeprovinsen, som var direkte underlagt paven i Roma, omfattet i alt 11 bispedømmer – fem i Norge og seks ute på øyene vest i havet. Vi vet ikke så mye om hvilke rettigheter den norske kirken ble tildelt ved opprettelsen av kirkeprovinsen, men ut fra en del senere kilder som viser tilbake til denne hendelsen, kan kirken ha fått retten til selv å utnevne biskoper, abbeder og prester. Den kan også ha blitt tildelt domsmyndighet over saker som gjaldt kirkelig eiendom og geistlige personer.

Kirkeprovins: Område/land innen for Den romerskkatolske kirken med felles erkebiskop.

Husker du?

1 Hva kjennetegner Norges utvikling i høymiddelalderen?

2 Hva var årsaker til borgerkrigene i første del av høymiddelalderen?

3 Hva vil det si at Norge ble en egen kirkeprovins?

4 Hvilke rettigheter antar man kirken i Norge fikk ved opprettelsen av kirkeprovinsen?

Norsk middelalder

71

↑ Illustrasjon i Heimskringla, av Gerhard Munthe. Den første utgaven på bokmål i 1899.

Magnus Erlingssons kongedømme Fra 1155 blusset indre spenninger og konflikter opp igjen, både mellom samkonger og mellom ulike partier av stormenn. Lendmannen Erling Skakke (1115–79) gikk seirende ut av striden. I 1161 fikk han sønnen Magnus (1156–84) valgt og hyllet til konge på et allting i Bergen, senere også i Trøndelag. Magnus var ikke kongssønn, men av kongeslekt på morssiden, siden Erling Skakke var gift med en datter av Sigurd Jorsalfare.

For å styrke rettsgrunnlaget for kongedømmet til Magnus inngikk Erling Skakke en allianse med kirken. Den førte til at Magnus i 1163 ble kronet og salvet til konge under et stort møte i Bergen. Dette er den første kongekroningen vi kjenner til i Norden. At han ble salvet, var et uttrykk for at han fikk kirkens velsignelse og støtte til kongsgjerningen. Magnus ble med dette en Rex Dei Gratia, en konge av Guds nåde. Han avla også en kroningsed der han lovte å være lydig mot Gud og kirken, og at han skulle styre landet rettferdig.

Kirken var på sin side interessert i å få slutt på de ødeleggende konfliktene i landet og ønsket handlingsrom til å gjennomføre kirkelige reformer.

Ny tronfølgelov Under møtet i Bergen, der representanter for det verdslige og det geistlige aristokratiet i Norge var samlet i forbindelse med kroningen av kong Magnus, ble det vedtatt en ny tronfølgelov. Loven slo fast at Norge skulle være et enekongedømme, og at eldste ektefødte kongssønn hadde førsteretten til tronen. Videre skulle 12 bønder fra hvert bispedømme komme sammen for å vurdere tronkreverens skikkethet, det vil si evnen til å styre rettferdig, og stå for selve kongevalget. Hvis bøndene ikke ble enige, fikk biskopene en form for vetorett. Flertallet av bøndene måtte da ha biskopenes støtte hvis de skulle

72

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Kong Sverre Knapt noen annen norsk konge i middelalderen har fascinert og engasjert historikerne mer enn Sverre.

Grunnen til det er både spørsmålet om han var kongssønn, måten han klarte å vinne makten på, og striden med kirken. Et annet spørsmål som har opptatt historikere, er om Sverre var en fornyer av kongedømmet.

Ifølge Sverres saga fikk han først vite at han var kongssønn da han var 24 år. Moren hans kom da til Færøyene og avslørte hemmeligheten hun hadde båret på. Før dette hadde hun vært i Roma og røpet Sverres opphav under et skriftemål (syndsbekjennelse). Skriftefaren fortalte dette videre til paven, som skal ha pålagt moren å fortelle Sverre hvem faren hans var. Det mangler andre kilder som kan

bekrefte morens forhold til Sverres angivelige far, kong Sigurd Munn.

Historien om at paven blandet seg inn, er lite troverdig, da Sverre var født utenfor ekteskap. Også i Sverres samtid var det mange som tvilte på om han var kongssønn. Tilhengerne hans godtok det, mens motstanderne hevdet at han løy. Noen historikere har ment at Sverre selv kan ha vært overbevist om at han var kongssønn. Under kong Sverre skjedde det et personskifte i styret av landet, siden mange personer fra birkebeinernes rekker fikk ledende stillinger. Sverre styrket kongens kontroll over lokalstyret ved å utnevne sysselmenn med omfattende oppgaver på vegne av kongemakten.

↑ Steinhode av kong Sverre. Fra Trondheim domkirke.

få viljen sin gjennom. Bestemmelsene i tronfølgeloven viser at kirken har hatt stor innflytelse på utformingen av den. Det ser vi særlig gjennom kravet om at tronkreveren måtte være født innenfor ekteskap, og gjennom biskopenes rolle under kongevalget.

Kong Sverres opprør I 1176 kom Sverre Sigurdsson (1153–1202) til Norge og hevdet at han var kongssønn. Faren skal ha vært den norske kongen Sigurd Munn (1133–55). Sverre var født utenfor ekteskap og oppfostret på Færøyene, der han hadde gått i prestelære. I 1177 ble han leder for en fattig norsk opprørsflokk, birkebeinerne. Navnet hadde de fått på grunn av det dårlige fottøyet sitt, som var laget av bjørkenever.

Sverre lot seg hylle til konge på et allting i Trøndelag. Med dette utfordret han kongedømmet til Magnus Erlingsson, som var støttet av kirken og store deler av landets verdslige aristokrati. Selv om Sverre hadde mektige krefter imot seg, var det han som til slutt sto igjen som seierherre. Både Erling Skakke (1179) og kong Magnus (1184) falt i striden.

Dyktig taktiker Hvordan klarte Sverre klare å vinne makten i Norge som leder av en fattig opprørsflokk?

Mange tvilte også på om han virkelig var kongssønn. Svaret ligger nok dels i Sverres egen personlighet og dyktighet, dels i muligheten til å vinne støttespillere blant folk som mislikte makten til Erling Skakke og kong Magnus.

Sverre var en god leder og dyktig hærfører. Han framstår ikke selv som en stor kriger i sagaene, men var taktisk dyktig. På slagmarken satt han til hest i bakgrunnen og

Norsk middelalder

73

→ Sverre i kamp.

Maleri av Peter Arbo (1831–92).

dirigerte troppene istedenfor å kjempe i fremste rekke, slik det var forventet av konger.

Under et avgjørende sjøslag mot kong Magnus ved Fimreite i Sognefjorden i 1184 valgte Sverre å la skipene sine flyte fritt framfor å binde dem sammen, slik Magnus hadde gjort.

Da Sverres menn erobret de ytterste av skipene til Magnus, måtte mannskapet der flykte videre til de neste skipene. Dermed ble til slutt vekten for tung, slik at skipene sank.

Kong Magnus druknet sammen med mange av sine menn. Mens han hadde deltatt aktivt i striden, hadde Sverre latt seg frakte omkring i en mindre båt som han ga ordrer fra, før han til slutt gikk i land og betraktet slaget på avstand.

Baglere: Oppkalt etter det norrøne ordet for bispestav, bagall, fordi baglerflokken ble ledet av biskopene.

74

Bannlyst konge Sverre fikk likevel ingen fredelig regjeringstid. Kirken, som hadde støttet Magnus, var lunken til den nye kongen. Sverre hevdet dessuten myndighet over kirken og ville sette til side flere av rettighetene den hadde skaffet seg. Etter hvert ble det åpen strid med erkebiskopen, som rømte landet og lyste Sverre i bann med pavelig støtte i 1194. Da Sverre tvang de gjenværende norske biskopene til å krone seg til konge året etter, svarte paven med å bannlyse biskopene.

I striden med Sverre fikk kirken støtte fra baglerne, som var et parti opprettet av stormenn som ønsket å bli kvitt Sverre som konge. Striden mellom birkebeinere og baglere varte resten av Sverres liv. På dødsleiet sitt i 1202 rådet han sønnen Håkon Sverreson (1182–1204) til å forlike seg med kirken. Det gjorde han, men ordentlig slutt på striden ble det ikke før birkebeinere og baglere samlet seg om Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, som ble konge i 1217.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

KILDESORTERING

Sverres saga Hovedkilden til Sverres liv er hans egen saga, som ble påbegynt i 1180-årene. Første del av sagaen forteller om opphavet hans. Dette er fra forordet til sagaen: «Innledningen er skrevet etter den bok som abbed Karl Jonsson først skrev, og kong Sverre selv satt over og avgjorde hva som skulle skrives. (…)

Den senere del av boken er skrevet etter frasagn av menn som mintes hendelsene, enten slik de selv hadde hørt og sett dem, eller at de hadde sett noen av de mennene som var med kong Sverre i striden.»

Om Sverres reaksjon etter at moren hadde fortalt at han var kongssønn, forteller sagaen: «Det ga Sverre mye å tenke på, og han ble urolig til sinns. Det var ikke lett, mente han, å

kjempe seg til makten mot kong Magnus og Erling jarl, men han syntes også det var usselt av ham om han ikke utrettet mer enn en bondesønn når han var kongssønn. Og så mintes han hvordan de drømmene han hadde hatt, var blitt utlagt av vise menn, og disse drømmene tente en lyst i ham til å hevne sine fiender.»

Fra Claus Krag: Sverre. Norges største middelalderkonge, Aschehoug 2005.

Hva forteller sagaens innledning om Sverres rolle under skriveprosessen? Hva slags kilder bygger sagaen på, ifølge forordet? Hvordan reagerer Sverre etter at han har fått vite at han er kongssønn? Hvorfor var første del av sagaen viktig for Sverre?

Husker du?

1 Hvilke forhold førte til at Magnus Erlingsson ble konge i Norge?

2 Hva nytt ble innført med tronfølgeloven av 1163?

3 På hvilket grunnlag krevde Sverre Sigurdsson kongsmakt?

4 På hvilke måter var Sverre Sigurdsson militært nyskapende?

5 Hvorfor ble det strid mellom kong Sverre og kirken?

6 Hvem var baglerne?

Ekspansjonstid Med valget av Håkon Håkonsson (1204–1263) til konge i 1217 innledes det som er blitt kalt storhetstiden i norsk middelalder. Historikere i dag er varsomme med å bruke en slik betegnelse. Blant annet kan vi stille spørsmålet: Storhet for hvem? De styrende eller dem som ble styrt? De påfølgende årene ble kongemakten styrket og styringen av landet fastere organisert. Folketallet økte, bøndene produserte mer mat, grensene ble utvidet og kontakten med omverdenen større. Denne utviklingen på flere områder gjør det relevant å bruke betegnelsen ekspansjonstid, en vekstperiode.

Håkon Håkonsson var uektefødt sønnesønn av kong Sverre. Til å begynne med styrte han sammen med Skule Bårdsson, som også var av kongeslekt. Skule hadde først tittelen jarl, senere hertug, og styrte en tredjedel av landet. I 1239 gjorde Skule opprør mot Håkon. Opprøret mislyktes og endte med at Skule ble drept. Snorre Sturlason støttet Skule i maktkampen mot Håkon, men rømte fra Norge da Skules opprør begynte i 1239. To år senere ble Snorre drept hjemme på gården sin på Island, på ordre fra Håkon Håkonsson.

Under Håkon Håkonsson begynte en utvikling mot fastere styringsorganer sentralt og lokalt. Et fast råd av verdslige og geistlige personer vokste fram rundt kongen. Det ble

Norsk middelalder

Ekspansjon: Utvidelse, vekst.

75

→ Kong Håkon Håkonsson og hertug Skule Bårdsson. Illustrasjon fra islandsk håndskrift fra slutten av 1300-tallet. Skule med blomsterkrans, som var hertugens kjennetegn.

også opprettet et sentralisert kontor, et kanselli, for offentlig korrespondanse, styrt av en kongelig utnevnt kansler. Videre utnevnte kongen lagmenn til å lede lagtingene og gi juridiske råd til bøndene som dømte. Denne prosessen begynte allerede under kong Sverre, men lagmannen fikk i løpet av høymiddelalderen større innflytelse og ble etter hvert den reelle dommeren på tinget.

I lokalstyret erstattet sysselmenn den gamle ordningen med årmenn. En sysselmann var en kongelig embetsmann med mange oppgaver, som å kreve inn bøter og skaffe andre kongelige inntekter. Han skulle også håndheve ro og orden og organisere leidangen. I andre halvdel av 1200-tallet var hele riket inndelt i sysler, som ble ledet av et femtitalls sysselmenn. Ofte var det to sysselmenn i hver syssel. Hver sysselmann hadde et væpnet følge og fikk på slutten av 1200-tallet også en assistent, en lensmann.

Lensmannen må ikke forveksles med de mektige lendmennene. Lensmenn ble rekruttert blant vanlige bønder.

Håkon Håkonssons etterfølger, sønnen Magnus Lagabøte (1238–80), innførte en felles lov for hele landet som erstattet de gamle regionale landskapslovene. Kongens tilnavn, Lagabøte, viser til at han forbedret lovene. For å styrke forsvaret av landet ble det bygd festninger etter mønster fra utlandet. Mot slutten av høymiddelalderen fantes det større festningsverk i Oslo (Akershus), Vardø (Vardøhus), Tønsberg (Tunsberghus), Bergen (Bergenhus) og Båhuslen (Båhus).

På 1200-tallet ble hirden, opprinnelig en betegnelse på vaktstyrken som fulgte kongen, utvidet til en større organisasjon av personer som gjorde tjeneste for kongemakten både militært og administrativt. Til gjengjeld for sin troskap til kongen sto medlemmene av hirden under kongens vern og fikk spesielle rettigheter som varierende grader av skattefritak. Inntektene fikk de fra kongelige gods (lendmennene) eller

76

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

GRØNLAND –

Úbygðir

Hólar

GARDAR Eystribygð Garðar

Tingsted Erkebispesete Bispesete Grense for bispedømmene Slagsted –: Under Norges konge

Norgesveldet på -tallet

ISLAND

 –

Vestribygð Þíngvellir (Alltinget)

Skálholt

FÆRØYENE

Hjaltland ssa Þíngavollr ysu n d Orknøyene et Kirkjuvagr Þíngavollr MAN OG SUDRØYENE i ) mn nd BISPEDØMME uloomo k KONGERIKET Looch L SKOTTLAND (L Perth MAN OG SUDRØYENE Largs – ENGLAND Peel Þíngvollr Man

Bre

JEMTLAND

Nidaros

til  Kirkjubœr Færøyene Þórshofn

Bjørgvin

Under Uppsala bispedømme Hamar Oslo

Stavanger

IRLAND

embetslønn. Hirdtjeneste virket forlokkende på personer fra stormannsslektene og knyttet det verdslige aristokratiet nærmere kongemakten. Høyest i militær rang sto lendmennene og ridderne. I 1277 bestemte kong Magnus Lagabøte at lendmennene skulle ha tittelen baroner etter påvirkning fra det øvrige Europa. Baronene og ridderne begynte også å bruke våpenskjold og egne segl, og titlene, rettighetene og symbolene deres kunne ofte gå i arv. På den måten begynte det verdslige aristokratiet å utvikle seg i retning av en adel.

Arvekongedømme I 1260 fikk landet en ny tronfølgelov. Mens retten til å bli konge tidligere hadde bygd på en kombinasjon av arv og valg, ble det nå innført arvekongedømme. Kongens eldste ektefødte sønn fikk førsteretten til tronen, og tronfølgeren skulle tas til konge uten noen form for valg. Loven var et klart uttrykk for en sterkere kongemakt. Sammenlignet med tronfølgeloven av 1163 mistet kirken innflytelse på kongemakten. Derimot ble kirken gjennom sættargjerden (forliket) i 1277 innvilget rettigheter den hadde kjempet for i mange år. Det gjaldt retten til å velge biskoper, abbeder og prester, retten til å dømme i åndelige saker og saker som angikk geistlige personer, og skattefritak.

Norgesveldet På 1200-tallet var Norge på sitt største geografisk og blir da kalt Norgesveldet. Jemtland, Herjedalen og Båhuslen som i dag er svenske områder, og øyene Island, Grønland, Færøyene, Shetland (Hjaltland), Orknøyene, Suderøyene (til 1266) og øya Man (til 1266) var alle underlagt den norske kongemakten. Kongene inngikk også avtaler om grensene mot Sverige og Novgorodriket.

Norsk middelalder

Novgorodriket: Senere Russland

77

← Inngåelse av en jordleieavtale. Bilde fra 1300-tallet.

Det skal illustrere jordleiebolken i landsloven fra 1274.

Handelen med andre land økte i denne perioden, både med England og etter hvert med den tyske Hansaen. Sild og tørrfisk var ettertraktede norske eksportvarer. Mer kontakt med andre land førte til større kulturpåvirkning, blant annet økte interessen for utenlandsk litteratur, som ridderromaner og andre fortellinger, helgenlegender, filosofiske verk og religiøse skrifter. På 1200-tallet blomstret også produksjonen av litteratur om det norrøne samfunnet med kongesagaer og ættesagaer.

Befolkningsvekst og økt press på bøndene

Middeltemperatur: Gjennomsnittlig temperatur over et tidspunkt, for eksempel et døgn.

78

Folketallet fortsatte å øke fra vikingtiden og inn i høymiddelalderen. Historikere mener folketallet trolig har ligget mellom ca. 360 000 og 450 000 mennesker rundt år 1300.

Rud-gårder, gårder anlagt på skrinn jord i utkantområder, oppsto på denne tiden. Gamle gårder ser også ut til å ha blitt delt opp i mindre enheter. Begge fenomener tyder på vekst i folketallet. Kildene forteller likevel ikke om overbefolkning og nødstilstander i høymiddelalderen, selv om presset på ressursene kan ha vært stort. Med veksten i folketallet forsvant også behovet for treller som arbeidskraft.

Fra 900-tallet ble klimaet på den nordlige halvkula varmere. Klimaforskere anslår at middeltemperaturen kan ha vært én til to grader høyere enn i dag. Det virket stimulerende på jordbruksproduksjonen. Storfe, sau og geit var de viktigste husdyrene, men det fantes også gris og høns. Husdyrholdet ga foruten mat også skinn og ull. Hester ble brukt som trekkdyr og til transport. Bygg og havre var de viktigste kornsortene og ble brukt til å lage brød, grøt og øl. Bøndene dyrket også andre vekster som lin og hamp, kål, løk, neper, erter og bønner. Selv om bøndene i vesentlig grad var selvforsynte, byttet de også varer med hverandre.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Hvor hardt presset var bøndene?

Det har vært til dels stor uenighet blant norske historikere om hvor hardt det norske kongedømmet presset bøndene i høymiddelalderen. Tidlig på 1900-tallet hevdet sentrale historikere som Halvdan Koht og Andreas Holmsen at kongedømmet var et redskap for aristokratiet (den jordeiende overklassen) for å presse mest mulig avgifter ut av bøndene. Denne oppfatningen bygde på et marxistisk historiesyn, der de materielle forholdene i samfunnet blir sett på som styrende for samfunnsutviklingen.

Historikere som har vært inspirert av marxismen, har derfor vært opptatt av ulikheter og motsetninger mellom samfunnsklasser. I 1970-årene videreførte historikeren Kåre Lunden mye av det

samme synspunktet, men han så ikke på kongemakten som et passivt redskap for jordeierne.

Tvert om mente han at det gjennom borgerkrigene hadde utviklet seg en sterk kongemakt som presset bøndene til det ytterste.

Andre historikere, som Knut Helle og Sverre Bagge, har derimot hevdet at kongedømmet også måtte ta hensyn til bøndenes interesser, siden forsvaret av landet bygde på samarbeid med bøndene.

Dessuten styrte kongemakten i høymiddelalderen i økende grad gjennom lover, som ikke bare påla bøndene plikter, men også ga dem rettigheter. For eksempel kunne bøndene bringe saker inn for domstolene.

Flere leilendinger Mens de fleste bøndene var selveiere i vikingtiden, var flertallet blitt leilendinger i høymiddelalderen. En leilending var en som leide jord av andre, og som måtte betale en årlig landskyld (jordleie) for dette. Landskylda utgjorde rundt en sjettedel av avlingen på gården. I likhet med andre utgifter ble den som regel betalt med husdyr eller jordbruksprodukter. Rundt år 1300 var kirken den største jordeieren i Norge. Ifølge historikeren Halvard Bjørkvik eide kirken ca. 40 prosent av jorda, bøndene ca. 33 prosent, det verdslige aristokratiet ca. 20 prosent og kongen ca. 7 prosent.

Hva var årsakene til at det var så mange leilendinger i høymiddelalderen? Svaret er sammensatt. De som ryddet seg en gård i allmenningen, områder der det ikke bodde andre, ble leilendinger under kongen. Kongen gjorde nemlig krav på eiendomsretten til jord som ikke var eid av andre. Bønder kunne også bli tvunget til å gi fra seg eiendomsretten til gården, eller deler av den, hvis de ikke klarte å betale skatter og avgifter. Mange ga også fra seg jordeiendom til kirker og klostre som sjelegaver for at prester og munker skulle be om tilgivelse for deres synder.

Bøndenes byrder Finansieringen av kongedømmet og overklassens velstand hvilte i all hovedsak på bøndene. Foruten landskylda som alle leilendinger betalte, måtte alle betale skatt til kongen og tiende til kirken. Brudd på lover og kristenrettsregler førte til at man måtte betale bøter. Bøndene måtte dessuten stille med våpen, skip, mannskap og proviant til leidangen og vedlikeholde veier og bruer. Historikere var hatt ulike oppfatninger om hvor hardt trykket var på bøndene i høymiddelalderen. Trolig betalte de rundt 20 prosent av avlingen sin til den jordeiende overklassen, det vil si kongen, kirken og det verdslige aristokratiet.

Norsk middelalder

79

↑ Riddere i duell etter mønster av turneringer på det europeiske kontinentet. Trolig var slike turneringer sjeldne i Norge. Illustrasjon fra 1300-tallet til Magnus Lagabøtes landslov.

På den andre siden var bøndene i Norge, i motsetning til store deler av Europa for øvrig, rettslig frie. De var ikke gårdeierens eiendom. Det var heller ikke noen større godsstruktur i Norge, slik som mange steder i Europa ellers. Gårdene lå spredt, og det var derfor vanskeligere for jordeierne å kontrollere bøndene. Dessuten bygde kongedømmet på et visst samarbeid med bøndene. Formelt lå fortsatt lovgivning og domsmyndighet hos bøndene på lagtingene. Den nye landsloven i 1274 ble for eksempel lagt fram på alle lagtingene for godkjenning og vedtak. Samarbeid med bøndene var også nødvendig når landet skulle forsvares.

Byvekst En normannisk kilde fra 1135 nevner seks norske byer: Nidaros (Trondheim), Bjørgvin (Bergen), Tunsberg (Tønsberg), Oslo, Borg (Sarpsborg) og Konghelle (i dagens Sverige).

Høymiddelalderen var en vekstperiode for byene, der gamle byer ble større og nye oppsto.

Eksempler på nye byer er Stavanger, Hamar og Skien. Ekspansjonen skyldtes byenes betydning som sentre for kongelig og kirkelig administrasjon, som militære støttepunkter og etter hvert som knutepunkter for innenlands handel og økende import og eksport av varer. At byene fikk økt betydning, kommer også til uttrykk ved at det i 1276 ble vedtatt en egen bylov.

Ved siden av handel var håndverk den viktigste næringsveien i byene. Håndverkerne drev omfattende virksomhet, men hadde lavere sosial status enn kjøpmennene. I byene oppholdt det seg også andre grupper, som tjenere, prostituerte og tiggere. I motsetning til mange byer i andre europeiske land var ikke byene i Norge omgitt av borgmurer. Kongsgårder og kirker var som oftest bygd i stein, mens resten av bebyggelsen var av treverk.

80

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

FORTID OG FORKLARING

Norsk ridderkultur Innføringen av et riddervesen og en ridderkultur i Norge vitner om sterk kulturpåvirkning fra det øvrige Europa. En rekke franske ridderromaner ble oversatt til norrønt og lest ved hoffet i Norge. De er tradisjonelt blitt sett på som underholdningslitteratur. I dag er det historikere og litteraturvitere som mener at ridderromanene også fungerte som en slags lærebøker i ridderskap.

Fra Håkon Håkonssons tid hadde Norge utstrakt kontakt med utlandet, og kongen ønsket å skape et hoff etter europeisk modell. Rundt midten av 1200-tallet ble Kongespeilet skrevet på norrønt. Det har form som en samtale mellom en far og en sønn og handler blant annet om høvisk opptreden. Tidlig på 1300-tallet ble Eufemia-visene oversatt fra fransk til svensk. Det var tre ridderromaner på vers som har fått betegnelsen sin etter dronning Eufemia

(ca. 1280–1312), som var gift med den norske kongen Håkon 5. (1270–1319). Dronningen var svært interessert i litteratur, og historikere mener hun var oppdragsgiver for oversettelsene.

Forholdet mellom kongemakten og hirden hadde visse likhetstrekk med forholdet mellom kongene og deres vasaller i føydalsamfunnet. De fremste i hirden, lendmennene, var en slags kronvasaller som avla troskapsløfte til kongen, hadde militære plikter og fikk inntekter fra kongelige gods. Derimot hadde de ikke domsmyndighet over bøndene, som var rettslig frie. Bøndene bodde heller ikke samlet innenfor store gods slik som i føydalsamfunnet.

Fra 1277 til 1308 ble lendmennene i Norge kalt baroner. Etter 1308 falt begge disse titlene bort, og kongens fremste menn ble heretter bare kalt riddere.

Unionstid I 1319 døde den norske kongen Håkon 5. Han etterlot seg ingen sønner, men en ektefødt datter som het Ingebjørg. Etter en revisjon av tronfølgeloven i 1302 var det nå tillatt for en ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter å bli konge i Norge. Derfor ble Ingebjørgs sønn, Magnus Eriksson, konge gjennom arv. På samme tid ble han valgt til konge i Sverige, siden faren hans var av svensk kongeslekt. Dette førte Norge og Sverige inn i en personalunion, en union av to ulike land med felles konge. Magnus ble aldri noen populær konge i Norge. I 1343 bestemte det norske riksrådet, et råd med representanter fra adel og geistlighet som skulle ivareta norske interesser i unionen, at Magnus’ sønn Håkon skulle overta styret i Norge når han ble gammel nok (1355).

Unionen med Sverige hadde kommet i stand på grunn av giftermål på tvers av landegrensene. Noen år senere skulle Norge gå inn i en ny – og langvarig – union med Danmark av samme grunn. Selv om høymiddelalderen hadde vært en vekstperiode i Norge, var inntektene til kongemakten og det verdslige aristokratiet relativt lave sammenlignet med nabolandene. I tillegg skulle den kommende pesten føre med seg et kraftig inntektstap, som ytterligere gjorde Norge til en underlegen part i Norden.

Riksrådet: Videreutvikling av kongsrådet.

Husker du?

1 På hvilke måter ble det kongelige styringsapparatet utbygd i høymiddelalderen?

2 Hva nytt ble innført med tronfølgeloven av 1260?

3 Hva var Norgesveldet?

4 Hva var en leilending, og hva kan ha vært årsakene til at andelen av leilendinger økte i høymiddelalderen?

5 Hvilke plikter hadde bøndene?

Norsk middelalder

81

6 Hvilke forhold bidro til byvekst i høymiddelalderen?

7 Hvorfor kom Norge i union med Sverige i 1319?

8 Hvordan var den økonomiske posisjonen til kongemakt og adel i Norge sammenlignet med de nordiske nabolandene?

Senmiddelalderen, ca. 1350–1536 I 1349 ble Norge rammet av svartedauden. Pesten fikk store samfunnsmessige konsekvenser, som gjør det naturlig å bruke den som et periodeskille mellom høymiddelalder og senmiddelalder. Mens høymiddelalderen var en ekspansjonstid, er senmiddelalderen ofte framstilt som en nedgangstid som endte med at Norge mistet siste rest av politisk selvstendighet. I nyere historieforskning er perspektivet på perioden mer nyansert. Istedenfor å betrakte senmiddelalderen bare som en nedgangstid, ser historikerne perioden også som en omstillingstid med nye muligheter.

Svartedauden I august 1349 kom det et handelsskip til Bergen fra England. Mannskapet var pestsmittet og døde under lossingen, ifølge en islandsk årbok. Denne hendelsen har vært regnet som starten på svartedaudens herjinger i Norge. Ifølge den norske historikeren Ole Jørgen Benediktow var det imidlertid utbrudd på Østlandet våren 1349, kanskje allerede på senhøsten året før. Det betyr at pesten kan ha kommet til Norge på flere måter.

Historikere regner med at rundt halvparten av befolkningen i Norge døde på grunn av svartedauden. Pesten rammet også landet en rekke ganger i tiden som fulgte. Først rundt 1650 var folketallet i Norge på samme nivå som før svartedauden.

82

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← «Dødsdansen».

Frise av Bernt Notke ca. 1463.

Frykten for pest og død var et vanlig tema blant seinmiddelalderens kunstnere. Frisen var opprinnelig over 30 meter lang.

Konsekvenser av pesten De umiddelbare konsekvensene av svartedauden var naturlig nok stort folketap og mye menneskelig lidelse. På lengre sikt førte likevel den store befolkningsnedgangen til bedre levekår for dem som overlevde. Siden mange døde fra gårdene sine, ble det mye ledig jord. Folk kunne dermed flytte fra gårder med lite eller skrinn jord til gårder med bedre jord. Gårder som var blitt liggende forlatt og øde, fikk navnet ødegårder. Færre mennesker og mer plass førte til redusert etterspørsel etter jord, slik at landskylda (jordleia) sank.

Hvis folk først var sikret nok mat til å overleve av det de dyrket, kunne de i større grad også tillate seg å ha husdyr. Det førte til et mer variert kosthold, samtidig som flere husdyr ga mer gjødsel til jorda.

Det verdslige aristokratiet, som fra senmiddelalderen kan betegnes som adelen, fikk det derimot vanskeligere. Reduksjonen i landskylda førte til et stort inntektstap.

Dette fikk både personlige og politiske konsekvenser. Noen adelsfamilier måtte selv begynne å dyrke jorda. Adelens generelle økonomiske svekkelse gjorde at Norge på sikt fikk færre mennesker å rekruttere til ledende stillinger og færre til å verne om norske interesser i den senere unionen med Danmark. Også adelen i Danmark og Sverige ble rammet av svartedauden, men den hadde en sterkere økonomi fra før. Det var også en godsstruktur i disse landene som gjorde det lettere å kontrollere bøndene.

Kongemakten fikk også færre inntekter da landskylda sank. Dessuten ble andre inntektskilder, som skatt og bøter, redusert på grunn av lavere folketall. Svekkelsen av både adel og kongemakt gjorde Norge politisk og økonomisk underlegent i forhold til Danmark og Sverige.

Svartedauden rammet i utgangspunktet også kirken hardt fordi mange geistlige døde av pesten. I likhet med de andre store jordeierne tapte kirken inntekter fordi land-

Norsk middelalder

83

–

–

–

Norge og Sverige i personalunion

Nordiske unioner

Kalmarunionen (Treriksunionen)

Riksgrense fra begynnelsen av -tallet til –

Norge og Danmark hadde felles konge Dagens grenser

skylda gikk ned. På den andre siden søkte mange mennesker trøst i kirken og religionen under svartedauden, og andelen sjelegaver økte betydelig. På slutten av senmiddelalderen eide derfor kirken mer jord enn i begynnelsen av perioden.

Endringer i administrasjonen av landet Befolkningsnedgangen og inntektstapet etter svartedauden gjorde det vanskeligere å administrere landet. I mange av de gamle syslene var det lite folk igjen, dessuten var mange sysselmenn døde. Flere steder i landet ble det nødvendig å slå sammen sysler. I forlengelsen av dette vokste det fram et nytt system av administrative enheter som fikk navnet len. De største lenene, såkalte hovedlen eller slottslen, var tilknyttet festninger og ble styrt av lensherrer – også kalt høvedsmenn.

Lensherrene var underlagt kongen og tilhørte den mektigste adelsgruppen. Til å drive inn skatter brukte lensherrene fogder (futer). Det var derfor fogdene bøndene kom i kontakt med, ikke lensherrene. Mens lensherrene var underlagt kongen, var fogdene ombudsmenn under lensherren. Unionen med Sverige fra 1319 til 1355 og den senere unionen med Danmark fra 1380 gjorde at kongene knapt oppholdt seg i Norge lenger.

Sammen med det nye lensstyret skapte dette større avstand mellom folket på den ene siden og kongen og rikets sentraladministrasjon på den andre siden.

På 1200-tallet hadde det norrøne skriftspråket stått sterkt som administrasjonsspråk og litteraturspråk. I senmiddelalderen begynte en rekke ord fra svensk og dansk å trenge inn i språket. Det samme gjaldt ord fra nedertysk, hanseatenes språk.

84

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

← Margrete og Erik av Pommern. Tegning fra 1800-tallet. ←← Margrete. Fra sarkofagen i Roskilde domkirke.

Hanseatenes kontroll over handelen Fra midten av 1200-tallet begynte kjøpmenn fra den tyske Hansaen å etablere seg på Bryggen i Bergen, der det allerede var stor handelsaktivitet. Rundt 1350 ble Det tyske kontor opprettet som hovedsete for hanseatene i Norge. Gjennom hanseatenes store handelsnettverk kunne norske varer selges på et større marked enn før. Hanseatene sørget også for import av varer som Norge ikke var selvforsynt med, som korn, mel, salt og øl.

Spesielt viktig for den norske handelen var eksporten av tørrfisk, som ble levert av fiskere i Nord-Norge. Hanseatene sikret seg eneretten til denne handelen fra de norske kjøpmennene i Bergen. På den måten fikk de en svært sterk posisjon i Norge, og de skaffet seg en rekke privilegier. Ett av dem var at hanseatiske kjøpmenn og håndverkere skulle stå utenfor norsk lov. De skulle isteden dømmes etter egne lover av sine egne dommere. Hanseatene kunne også stille med krigsskip, dermed var det mulig å legge militært press bak kravene. I perioder lå nordiske konger i regelrett krig med Hansaen.

Union og reformasjon I 1380 døde den norske kongen Håkon 6. Han var gift med den danske kongsdatteren Margrete, og sammen hadde de sønnen Olav. Olav etterfulgte faren sin som konge i Norge. Da var han allerede dansk konge. Dermed oppsto det en personalunion mellom de to landene. Unionen med Danmark skulle komme til å vare helt til 1814, i 434 år. Olav døde allerede i 1387, men da trådte moren Margrete fram som den sentrale politiske lederen i Danmark og Norge.

Norsk middelalder

I 1376 ble Olav valgt til konge i Danmark etter morfarens død.

85

NÆRBILDE

Dronning Margrete Dronning Margrete (1353–1412) var datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Ti år gammel ble hun giftet bort til den tretten år eldre kong Håkon 6. av Norge. Bak ekteskapet lå et alliansemotiv, siden danskekongen trengte Norge som alliert i kampen mot Hansaen. Margrete skulle vise seg å ha et stort politisk talent. Hun fikk sønnen Olav valgt til ny konge i Danmark etter sin far. Siden Olav bare var fire år, fulgte hun med til Danmark som formynder.

Etter kong Håkon 6.s død i 1380 arvet Olav tronen i Norge, der Margrete overlot formynderstyret til det norske riksrådet. Etter Olavs tidlige død ble Margrete utnevnt til riksforstander (regent) i Danmark og Norge.

Hennes store politiske mål var å forene de tre nordiske rikene. Da hun i 1389 erobret Sverige og ble valgt til

Amnesti: Fritak for straff.

riksforstander der, var grunnlaget lagt for Kalmarunionen. Hvilke motiver som lå bak Margretes politikk, har vært omstridt blant historikerne.

Noen har ment at hun drev en dansk ekspansjonspolitikk, andre at en nordisk union var et politisk grep for å møte en økende tysk ekspansjon i østersjøområdet. Det har også vært pekt på økonomiske motiver, som at en nordisk union ville være til fordel for aristokratiet i de tre landene.

Margrete dominerte styret av de tre rikene til hun døde i 1412. Ved å gi len og andre viktige posisjoner til støttespillerne sine styrket hun kongemakten på bekostning av riksrådene. Hun sørget også for å stå på god fot med kirken. Margretes jordiske levninger ligger i en sarkofag i domkirken i Roskilde.

Kalmarunionen Som regent i Danmark og Norge arbeidet Margrete for å skape en nordisk union. Og etter at Sverige var erobret i 1389, var fundamentet lagt for en personalunion mellom de tre nordiske landene, inkludert de norske øyene vest i havet og det svenskkontrollerte Finland.

Den fikk navnet Kalmarunionen fordi den ble opprettet i byen Kalmar sommeren 1397. En slektning av Margrete, Erik av Pommern, ble kronet til konge. Erik av Pommern (1382–1459) ble aldri populær, særlig ikke etter Margretes død i 1412. Norge og Sverige var allerede under Margretes styre blitt behandlet som underordnet Danmark. Danske adelsmenn som støttet Margrete, fikk for eksempel len i Norge. Det norske riksrådet ble sjelden innkalt eller rådspurt. Erik av Pommern drev også resultatløs krigføring, blant annet mot Hansaen, noe som førte til hardere skattlegging av befolkningen og handelsblokader. Etter et større opprør i Sverige og Norge i 1434 valgte Erik av Pommern å abdisere. Han ble etterfulgt av nevøen Kristoffer av Bayern (1416–48), som viste større respekt for riksrådene i de tre landene.

I 1523 var det likevel slutt for Kalmarunionen. Etter flere opprør i Sverige mot unionen gikk Kristian 2., som hadde blitt konge i 1513, til krig. I 1520 erobret han Sverige og inntok Stockholm for å feire seieren. Kristian lovte amnesti til fiendene sine i Sverige, for deretter å lokke dem i en felle. Nærmere 90 personer blant adel og borgerskap ble dømt til døden og henrettet. Etter denne hendelsen, også kalt Stockholms blodbad, brøt det ut et større opprør i Sverige, ledet av adelsmannen Gustav Vasa. Den utløste også opprør blant adelen i Danmark og Norge. Kristian 2. måtte flyktet til Nederlandene.

Motstand mot reformasjonen Under Gustav Vasa gikk Sverige over til Martin Luthers protestantiske lære. Også den nye dansk-norske kongen, Fredrik 1. ønsket å innføre reformasjonen. Reformasjonen er

86

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

KILDESORTERING

Norgesparagrafen Om Norges rolle i unionen med Danmark, slik den ble fastslått i Kristian 3.s håndfestning fra 30. oktober 1536: «Og efterdi at Norges rike nå er så forringet av både makt og formue, og Norges rikes innbyggere ikke alene formår at underholde dem en herre og konge, og samme rike er dog forbundet at blive hos Danmarks krone til evig tid, og flesteparten av Norges rikes råd, besynderlig erkebiskop Olav, som nå er det største hoved der udi riket, nå udi en kort tid er tvende ganger med mesteparten av Norges rikes råd falne fra Danmarks rike mot deres forpliktelser, da har vi derfor lovet og tilsagt Danmarks rikes råd og adel,

at dersom Gud allmektigste det så forsett har, at vi samme Norges rike, eller noen av dets ledemot, slott eller syssel, som dertil hører, kunne bekreftige eller bekomme under vår lydighet, da skal det herefter være og blive under Danmarks krone, likesom et av de andre lande, Jylland, Fyen eller Sjælland er, og herefter ikke kan være eller hete intet kongerike for sig, men et ledemot av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.»

Fra Historiske kilder før 1850. Falck Olsen, Songstad og Sølvberg. Aschehoug 1986.

Hva sier kilden om Norge? Kan vi ut fra kildetypen fastslå at det ble slik?

↑ Kristian 3.

en betegnelse på de store kirkelige reformene som ble utløst av Martin Luthers opprør mot pavekirken. Luther ville bringe kristendommen tilbake til folket ved å fri den fra pavedømmets autoritet. Den protestantiske kirken var en statskirke som ga kongemakten kontroll over kirkens eiendommer. Den norske erkebiskopen, Olav Engelbrektsson (1480–1538) ønsket å forhindre at reformasjonen ble innført i Norge. Han var også leder av det norske riksrådet, der han arbeidet for større likeverdighet mellom Danmark og Norge. I 1530-årene gjorde han motstanden mot reformasjonen og ønsket om indre norsk selvstyre til samme kampsak. Han prøvde å få bønder og lensherrer i Norge med seg i et opprør mot Danmark, men mislyktes.

30. oktober 1536 erklærte danskenes nye konge, Kristian 3. (1503–99), reformasjonen som innført i Danmark og Norge. Videre undertegnet han en håndfestning med en egen paragraf om Norge (ofte omtalt som norgesparagrafen). Den fastslo at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en dansk provins i likhet med blant annet Jylland og Fyn. I 1537 måtte Olav Engelbrektsson rømme fra Norge da en stor dansk styrke inntok landet. Reformasjonen ble innført, og Norge var nå fullt underlagt Danmark.

Reformasjonen: De store kirkelige reformene som ble utløst av Martin Luthers opprør mot pavekirken.

Håndfestning: Kontrakt som en kandidat til tronen måtte underskrive før kongevalget. Håndfestningene inneholdt bestemmelser om blant annet kongens myndighet.

Husker du?

1 Når kom svartedauden til Norge, og hvor mange døde av den?

2 Hva ble konsekvensene av svartedauden for de ulike samfunnsgruppene i Norge?

3 Hvorfor fikk hanseatene en sterk posisjon i Norge?

4 Hvorfor kom Norge i union med Danmark i 1380?

5 Hva var Kalmarunionen?

6 Hvordan ble Norge gradvis mer underordnet Danmark?

7 Hvem var Olav Engelbrektsson, og hva prøvde han å utrette?

Norsk middelalder

87

SAMMENDRAG Middelalderen i Norge kan inndeles i tidlig middelalder (ca.

800–1130), høymiddelalder (ca. 1130–1319) og senmiddelalder (ca. 1350–1536). Tidlig middelalder starter med vikingtiden.

Sentrale utviklingstrekk i vikingtiden var plyndringstokter, økt handel med omverdenen, befolkningsvekst og bosetting i nye områder, samt rikssamling og kristning. Rikssamlingen startet under Harald Hårfagre og ble videreført av andre konger fra Hårfagre-slekten, som Olav Tryggvason og Olav Haraldsson.

Disse to drev også hardhendt kristning av befolkningen.

I i første del av høymiddelalderen i Norge var landet herjet av borgerkriger. Samtidig styrket kirken sin makt og innflytelse gjennom opprettelsen av eget erkebispesete i Nidaros. På 1200-tallet nådde Norge sin største geografiske utstrekning, kalt Norgesveldet, og opplevde en politisk, økonomisk og kulturell oppblomstring. Også jordbruksproduksjonen og folketallet økte. Bøndene finansierte kongedømmet, kirken og det verdslige aristokratiet gjennom skatter, avgifter og andre

pålagte byrder. De var imidlertid rettslig frie og samarbeidet med kongemakten om forsvar av landet, lovgivning og rettsvesen.

Senmiddelalderen er av historikere blitt omtalt som både en nedgangstid og en omstillingstid. Svartedauden rammet Norge midt på 1300-tallet. Rundt halvparten av befolkningen døde under pesten. Færre mennesker gjorde tilgangen til jord større for menneskene som overlevde. Lavere jordleie svekket derimot kongemakten og den jordeiende overklassen. Kongefellesskap brakte Norge i en union med Sverige i 1319, senere i en union med Danmark i 1380. Fra 1397 til 1523 utgjorde Danmark, Sverige og Norge Kalmarunionen. Svenskene brøt ut i 1523, mens Norge i økende grad ble styrt fra Danmark. I 1530årene prøvde den norske erkebiskopen Olav Engelbrektsson å forhindre reformasjonen og styrke Norges stilling i unionen.

Forsøket mislyktes, og reformasjonen ble innført med tvang fra Danmark. Norge skulle heretter være en dansk provins.

FORDYPNINGSOPPGAVER 1 Diskuter problemstillingen: Vikingene – verre eller bedre enn sitt rykte?

2 Lag en presentasjon av en person du mener hadde en viktig rolle i norsk vikingtid eller middelalder. Diskuter hvordan samtidige ideer og samfunnsforhold kan ha påvirket denne personens tanker og handlinger. Som del av presentasjonen skal du også redegjøre for kildene du har brukt, og vurdere deres troverdighet. Velg selv presentasjonsform.

3 Diskuter problemstillingen: Kong Sverre – geni eller bedrager?

4 Kilder: Tronfølgelovene av 1163 og 1260.

Fra Fossum m.fl.: Studiebok med kilder, Verden 1 og Norge 1.

Cappelen 2000.

Tronfølgeloven av 1163 (utdrag) 1 Det er no dinest at den skal vera konge i Norge som er ektefødd son av Norges konge, dersom ikkje vondskap eller vetløysa tek makta frå han.

2 Men om slikt hindrar den eldste i å ta riket, då skal den samfedre bror hans vera konge som erkebiskopen og lydbiskopane synest er best skikka, saman med dei tolv visaste menn frå kvart bispedøme som dei nemner med seg.

3 Desse ulærde menn skal gå til denne avgjerda med svoren eid på at den skal dei ta til konge som dei for Gud synest er best skikka. Og for denne eiden skal biskopane svara for

88

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

Gud, endå dei ikkje sver, likeså vel som hine ulærde som sver, at dei skal granska kva som er sant i denne saka, slik som Gud gjev dei syn til rettast å sjå.

4 Men om Norges konge ingen ektefødd son har etter seg, då skal den vera konge som er nest i arv, etter avgjerd frå dei som er oppnemnde til det, om han er skikka.

5 Men synest han ikkje å vera skikka, då skal den vera konge som dei oppnemnde synest høver best til å verja både Guds rettar og landsens lov.

6 Blir dei då ikkje samde, då skal dei vinne saka som til saman er flest, og som erkebiskopen og dei andre biskopane følgjer, og sannar det med sin eid …

7 Når kongen fell frå, då skal alle biskopane og abbedane og hirdstyresmennene med heile hirda sjølvbedne søkja nord til den heilage kong Olav til samråd med erkebiskopen. Kvar biskop skal nemna med seg 12 av dei visaste, og dei skal alle vera på ferda innan ein månad etter at det er spurt at kongen er fallen frå.

8 Der skal ofrast krona etter den kongen som då er fallen frå, for sjela hans, og den skal æveleg hengja der, Gud og den heilage kong Olav til ære, slik det vart lova av kong Magnus, den fyrste kronte kongen i Norge.

• Sammenlign lovene og pek på likheter og forskjeller.

• Hva sier lovene oss om utviklingen av forholdet mellom kongemakt og kirke?

Tronfølgeloven av 1260 (utdrag) 1 Den skal være konge av Norge som er Norges konges eldste ektefødte sønn, odelsbåren til land og tegner [undersåtter].

2 Men hvis ikke ektefødt sønn er til, da skal kongens sønn være konge skjønt han ikke er ektefødt.

3 Men hvis ingen av disse finnes, da skal den være konge i Norge som er odelsbåren og nærmest i arv og kommet av kongens ætt.

4 Men etter kongens fall da er kongsemnet, alle biskoper og abbeder, hirdstjorer [hirdens styrings- og befalingsmenn] og lagmenn med hele hirden selvstevnet til å søke nord til den hellige kong Olav, hans frende. Og oppnevner hirdstjorene med seg tolv kloke bønder fra hvert bispedømme, og de skal være på ferden innen første måned etter at de spurte kongens død.

5 Da skal kongsemnet la seg stevne Øreting og skal der bli tatt til konge og sverge sine tegner lov og rettigheter og de ham land og tegner …

5 Ta utgangspunkt i en roman med handling fra norsk vikingtid eller middelalder. I hvilken grad kan en roman brukes som kilde om denne perioden? Sammenlign innholdet i romanen (handling, framstilling av personer, miljø og samfunn etc.) med hva du vet om norsk middelalder fra læreboka, oppslagsverk og andre historiske framstillinger.

6 Kilde: Brev fra dronning Margrete til kong Håkon 6. (utdrag) Etter bryllupet med kong Håkon 6. i 1363 oppholdt Margrete seg på Akershus festning. I et brev til ektemannen, skrevet

i oktober 1370, forteller hun blant annet: «Min aller kjæreste herre, jeg hilser deg med Gud. Du skal vite at jeg har det bra, og jeg håper du har det likeledes. Men du skal også vite at jeg og mine tjenere lider stor nød på mat og drikke, slik at ingen av oss får det vi trenger. Derfor må jeg be deg om å finne en utvei slik at de som er hos meg, ikke blir nødt til å skilles fra meg på grunn av hunger. Vil du være så snill å skrive til Vestfal [en kjøpmann] og be ham gi meg kreditt på det jeg trenger, og skriv i tilfellet samtidig til meg slik at jeg får vite hvordan dere har tenkt å ordne dere.»

Fra Kristin Fossum m.fl.: Historie Vg2. Arbeidsbok, Cappelen 2007. Primærkilden finnes i Diplomatarium Norvegicum, en norsk brevsamling.

• Hva slags kilde er dette?

• Hva sier kilden om dronning Margretes situasjon?

Sammenlign denne situasjonen med posisjonen hun senere fikk i Norden.

7 Sammenlign det norske samfunnet i høymiddelalderen med det europeiske føydalsamfunnet på samme tid (se kapittel 3).

8 Lag en presentasjon av ridderkulturen i Norge.

9 Lag et foredrag om Kalmarunionen. Du bør komme inn på hvordan den ble til, hvordan den fungerte og hvorfor den tok slutt. Bruk læreboka og andre relevante historiske framstillinger.

10 Diskuter problemstillingen: Senmiddelalderen – en nedgangstid?

Norsk middelalder

89

OVERBLIKK

Europa og verden mellom middelalderen og den moderne tid ca. 1500–1800 Renessansen og europeiske oppdagelser

Globalisering

Da middelalderen tok slutt, var Europas byer i vekst. Et nyrikt borgerskap med penger mellom hendene skapte grunnlag for en kunst- og kulturrevolusjon kalt renessansen. Særlig Nord-Italia opplevde en voldsom kunstnerisk utfoldelse. De velstående byborgerne ønsket å fylle boligene sine med malerier, skulpturer og arkitektoniske perler.

Kunstnere som Leonardo da Vinci, Rafael og Michelangelo vendte tilbake til antikkens beundring for menneskekroppen. Middelalderkunstens flate og forenklede former ble erstattet av vakre legemer i utfordrende stillinger. Motivene fikk dybde og bevegelse og lignet mer på virkeligheten. Ønsket om å tjene enda mer penger på handel stimulerte også til dristige ekspedisjoner på ukjent hav. Portugisernes utforskning av Afrikas kyster førte dem til slutt til India og Kina. Christoffer Columbus’ landgang i Amerika i 1492 gjorde Spania til en stormakt med enorme oversjøiske besittelser. Ferdinand Magellans ekspedisjon i 1519 viste at det var mulig å seile jorda rundt.

De store oppdagelsene var starten på en tid da europeerne dominerte verden. Enorme mengder sølv og gull fant veien fra Sør-Amerika til Spania hvor de edle metallene la grunnlaget for en spansk storhetstid i europeisk politikk. Eksotiske matvarer som tomater, poteter, mais, kakao og tobakk forandret europeernes matvaner og nytelsesliv. Spanierne på sin side brakte med seg husdyr som ikke fantes i Amerika, som sauer, okser og hester. Portugiske og spanske kjøpmenn handlet med India og Kina og knyttet dermed sammen store deler av verden i et globalt økonomisk og økologisk nettverk.

Snart kom også andre stater med i kappløpet om ressurser i fremmede verdensdeler. I Asia tok nederlenderne opp konkurransen med portugiserne. En stor flåte gjorde Nederland til en av verdens ledende handelsnasjoner. I England og Frankrike kastet ambisiøse monarker øynene sine på Nord-Amerika. Britiske og franske kolonister bet seg fast på det krevende, men svært ressursrike kontinentet. Rivaliseringen mellom Europas stater var dermed utvidet til store deler av verden.

Europeernes framferd skulle også få katastrofale følger for den innfødte befolkningen, særlig i Amerika og Afrika. Europeiske utvandrere utslettet millioner av india-

↑ Renessansekunstnerne har gitt oss skulpturer og malerier som indirekte sier mye om deres idealer og verdier. Dette er Michelangelos (1475–1564) «David».

90

↑ Columbus går i land på San Salvador 12.oktober 1492. Kunstneren Dioscoro Teofilo Puebla Tolin (1832–1901) malte bildet i 1862.

Alle tiders historie · Vg3 · Påbygging

nere med vold og smittsomme sykdommer. Slaver fra Afrika ble tvunget over til koloniene i vest. Kristen misjon overkjørte lokale religioner og knyttet den nye verden nærmere til den vestlige sivilisasjonen. Møtet mellom mennesker fra ulike kontinenter skulle samtidig skape blandingskulturer som fremdeles eksisterer.

Reformasjon og religiøs splittelse Gjennom middelalderen hadde den romerske kirken skapt et felles kulturgrunnlag for store deler av Vest-Europa. På 1500-tallet skulle den religiøse enheten bli brutt. I 1517 gikk den tyske munken og professoren Martin Luther ut med kritikk av paven og den romerske kirken som han mente var korrupt. Dermed var den såkalte reformasjonen i gang.

Verdslige fyrster kastet seg på det religiøse opprøret og etablerte statskirker i sine territorier. Reformasjonen la også grunnlaget for blodige kamper mellom protestanter og katolikker. Mest kjent er trettiårskrigen (1618-48).

De langvarige religionskonfliktene fikk også konsekvenser for statsutviklingen. Krigens kaos skapte behov for sterkere stater som kunne opprettholde freden. Politisk sett besto det europeiske kontinentet av et utall stater, byer og små selvstyrte fyrstedømmer. Mange av fyrstedømmene var del av større konge- eller keiserriker.

↑ Martin Luther startet reformasjonen i Tyskland i 1517. Maleri av Lucas Cranach (1472–1553)

Nye styreformer Fra 1600-tallet og framover konkurrerte to ulike styreformer om overtaket i de ulike statene. Den ene varianten var det konstitusjonelle kongedømmet. Det hadde røtter i middelaldersamfunnets stenderforsamling og forestillingen om en maktfordeling mellom en fyrste og hans undersåtter.

Den andre styreformen var eneveldet. Det bygde på oppfatningen om at en fyrste kun var ansvarlig overfor Gud og burde ha all makt.

De to statsformene festet grepet i forskjellige land.

Felles for dem var at statene ble sterkere. Den viktigste pådriveren for utviklingen av det vi kaller maktstater, var militærvesenet. Ny våpenteknologi gjorde krigføring dyrere, og hærene vokste enormt. For å kunne henge med i den internasjonale maktkampen måtte en fyrste ha penger.

For å få det trengte han et bedre organisert statsapparat som var i stand til å kreve inn mer skatt.

Framover mot 1800-tallet endret maktbalansen seg i Europa. Spania og Portugal, som hadde vært først ute i kampen om oversjøiske områder, gikk tilbake, mens Storbritannia og Frankrike mer og mer framsto som de mektigste. Selv om de europeiske statene snart mistet det fleste av koloniene i Amerika, var tiden kommet for nye framstøt i Asia og Afrika.

På 1800-tallet kom en ny europeisk koloniseringsbølge i fjerne områder. Den kalles gjerne for nyimperialismen.

↑ Svenskekongen Gustav 2. Adolf (1594–1632) falt i slaget ved Lützen under trettiårskrigen. Maleri av Jan Asselyn (1615–1652).

↑ Elisabeth 1. (1533–1603) fullførte reformasjonen i England og styrket kongemakten.

Overblikk · Europa og verden mellom middelalderen og den moderne tid ca. 1500–1800

91