Veien til Watership Down by Cappelen Damm AS

Veien til Watership Down

Richard Adams

Veien til Watership Down Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Richard Adams Originalens tittel Watership Down Oversatt av Bjørn Alex Herrman Tekst Copyright © Richard Adams, 1972 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgaven er basert på Puffin Books’ utgave, utgitt i Storbritannia i 2014, Puffin Books, Ltd. ISBN 978-82-02-58827-4 Følgende vignetter er hentet fra eksisterende norske oversettelser: Kap. 1: Aiskylos, Agamemnon – bearbeidet etter P. Østbys oversettelse, Gyldendal 1926. Kap. 3: Xenofon, Anabasis – oversatt av Henning Mørland, Aschehoug 1967 Kap. 4: Shakespeare, Hamlet – gjendiktet av André Bjerke, Aschehoug 1959 Kap. 21 Dostojevskij, Brødrene Karamasov – oversatt av Geir Kjetsaa, Solum 1993 Kap. 29: Shakespeare, Henrik V – gjendiktet av Johan Fr. Grøgaard, Ashehoug 1996. Kap. 38: Shakespeare, Julius Cæsar – gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 1995. Kap. 48: Dylan Thomas, Fern Hill – gjendiktet av Harald Sverdrup, Den norske bokklubben 1972. Epilog: Shakespeare, Når enden er god, er allting godt – gjendiktet av Erik Bystad, Aschehoug 1997. 1. utgave, 1. opplag 2018 Illustrasjoner Copyright © David Parkins, 1993. All rights reserved. The moral right of the author and illustrator has been asserted. Omslagsillustrasjon: © Tracey Knight 2014 Omslagsdesign: Tom Sanderson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 0,5/14,5 Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Juliet og Rosamond, til minne om veien til Stratford-on-Avon

Merknad Nuthanger Farm er et virkelig sted, som alle de andre stedene i boken. Men Mr. og Mrs. Cane, veslejenta deres Lucy og gårdsarbeiderne er oppdiktede og har ingen tilsiktet likhet med mennesker jeg kjenner, hverken levende eller døde.

Takk Jeg står i dyp takknemlighetsgjeld for hjelpen jeg har fått, ikke bare fra min familie, men også fra mine venner Reg Sones og Hal Summers, som leste boken før den ble utgitt og kom med verdifulle råd. Jeg vil også rette en varm takk til Mrs. Margaret Apps og Miss Miriam Hobbs, som la mye arbeid i renskrivingen og hjalp meg svært mye. Jeg står i gjeld til Mr. R.M. Lockleys bemerkelsesverdige bok, The Private Life of the Rabbit, for kunnskapen om kaniner og deres levemåte. Alle som ønsker å vite mer om ettåringenes vandringer, om å bruke hakekjertelen, tygge pellets, følgene av overbefolkning i kaninkolonier, fenomenet med resorpsjon av befruktede embryoer, hannkaninens evne til å slåss mot røyskatter eller andre sider av kaniners liv, bør søke til dette fremragende verket.

Innhold

Forord

DEL EN REISEN 1 Plakaten

2 Lederkaninen

3 Hassels beslutning

4 Oppbruddet

5 I skogen

6 Historien om velsignelsen av El-ahrairah

7 Lendrien og elven

8 Overfarten

9 Kråka og bønneåkeren

10 Veien og allmenningen

11 Stri tørn

12 Den fremmede på enga

13 Gjestfrihet

108

14 «Som trær i november»

119

15 Historien om kongens salat

137

16 Sølvarve

146

17 Den blanke tråden

153

DEL TO På Watership Down 18 Watership Down

173

19 Frykt i mørket

183

20 En bikake og en mus

196

21 «Som kunne få El-ahrairah til å gråte»

210

22 Historien om rettssaken mot El-ahrairah

224

23 Kehaar

245

24 Nuthanger gård

268

25 Raidet

279

26 Femmer på den andre siden

304

27 «Du kan ikke forestille deg det uten at du har vært der»

310

28 Ved foten av åsen

326

29 Hjem og ut igjen

337

DEL TRE Efrafa 30 En ny reise

349

31 Historien om El-ahrairah og Den svarte kaninen fra Inlé

358

32 Over jernveien

376

33 Den store elven

386

34 General Galtetann

402

35 Famling

414

36 Tordenvær i anmarsj

438

37 Tordenværet bygger seg opp

445

38 Tordenværet bryter løs

459

DEL FIRE Hassel-Rah 39 Broene

483

40 Hjemveien

499

41 Historien om Gneldre Glam og Alvebisken

515

42 Nytt ved solnedgang

532

43 Storpatruljen

541

44 Et budskap fra El-ahrairah

551

45 Nuthanger-gården igjen

562

46 Stribust holder stand

570

47 Utspent himmel

581

48 Dea ex machina

595

49 Hassel kommer hjem

602

50 Og så

608

Epilog

618

622

Kaninspråket – ordliste

Navneliste

625

Kilometer

Tegnforklaring Hovedvei Sidevei Sti

Ridesti Jernbane

Kartet er bearbeidet etter et kart tegnet av Marilyn Hemmett

KARTREFERANSER DEL EN 1. Historien begynner 2. Kryssingen av Enborne-elven 3. Lyngheden rute 4. Nøklebloms koloni DEL TO 5. Det nordøstre hjørnet av bøkelia på Watership Down 6. Nuthanger gård

DEL TRE 7. Kløften der Stribust møtte reven 8. Der de krysset jernbanelinjen 9. Den øvre broen over Test 10. Stedet der prammen lå 11. Efrafa. Crixa 12. Den veiløse jernbanebuen DEL FIRE 13. Den nedre broen og sivdammen 14. Skogholtet der reven slo til

Forord Richard Adams

ver gang familien vår var på lengre bilturer, pleide jeg å fortelle historier til de to småjentene mine. Noen av disse var historier som alle kjenner, som Askepott og Kjempedreperen Jack, men mange av dem var historier jeg fant på selv, og døtrene mine likte dem best, fordi de følte at disse historiene var deres og ingen andres, funnet på bare for å glede dem. En dag, da vi skulle kjøre over femten mil, ba de om en lang historie «som vi aldri har hørt før». En slik historie kunne bare bli spontan. Jeg ga meg til å improvisere, og begynte med det første som falt meg inn. «Det var en gang to kaniner som het Hassel og Femmer …» Til noen av dyrene i historien brukte jeg kjennetegn og særtrekk fra virkelige mennesker jeg hadde møtt i årenes løp, slik at hver kanin fikk en tydelig, individuell personlighet. Når det gjelder måken Kehaar, var han basert på en norsk motstandsmann som jeg hadde møtt under krigen. Femmer var avledet fra Kassandra, den trojanske seersken som guden Apollon hadde forbannet slik at hun måtte si sannheten, men

Veien til Watership

aldri bli trodd. Hassel fikk egenskapene til en offiser jeg hadde tjenestegjort under. Han hadde naturlige lederevner. Han var ikke bare modig, men beskjeden og tilbakeholden, og hadde en fremragende dømmekraft. Stribust var bygd på en annen offiser jeg kjente, en svær kjempe som var på sitt beste når han hadde fått vite nøyaktig hva han skulle gjøre. Under utviklingen av denne menneskelignende historien fulgte jeg Kiplings idé i hans Jungelboken og Den andre jungelboken. Det vil si at selv om kaninene mine kunne tenke og snakke, lot jeg dem aldri gjøre noe fysisk, som virkelige kaniner ikke kunne gjøre. Historien ble ikke ferdig i løpet av den bilturen, og jeg fortsatte på den når jeg kjørte jentene på skolen om morgenen. Da den endelig var ferdig, sa Juliet: «Den historien er for god til å gå til spille, pappa. Du burde skrive den ned.» Til å begynne med hadde jeg betenkeligheter, men en kveld da jeg leste høyt for dem på sengen, fra en ikke særlig god bok, slengte jeg den til slutt fra meg og sa: «Herregud, dette kunne jeg gjort bedre selv.» Rosamund sa: «Jeg skulle ønske du ville gjøre det, pappa, i stedet for bare å snakke om det.» Etter å ha blitt tatt i skole på den måten, gikk jeg endelig med på det. Jeg pleide å skrive om kvelden, etter kveldsmaten, og så leste jeg kapitlene for jentene etter som de ble ferdige. De sto fritt til å kritisere, og foreslo ofte endringer og tilføyelser som jeg innarbeidet. (For eksempel ble den morsomme kaninen, Blåstjerne, innført etter forslag fra dem.) For å gjøre kaninene så overbevisende som mulig grep jeg til The Private Life of the Rabbit av R.M. Lockley, en velkjent engelsk naturforsker og ornitolog. Vi møttes første gang da

Forord

jeg ba ham lese gjennom det siste utkastet til boken, og han bidro med flere gode forslag. Jeg husker særlig at han klekket ut den passasjen i Veien til Watership Down der kaninene raider Nuthanger gård. Vi ble gode venner og pleide å dra på fotturer på landet sammen. Vi dro også med et cruiseskip gjennom Antarktis. (Beretningen om denne turen ble publisert i vår bok Voyage Through the Antarctic.) Watership Down er et virkelig sted, i likhet med alle stedene i boken. Det ligger nord i Hampshire, omtrent ti kilometer sørvest for Newbury og tre kilometer vest for Kingsclere. Da jeg var gutt, gikk jeg ofte i åsene sammen med faren min, som pekte ut fuglene og markblomstene for meg, og slik begynte min livslange kjærlighet til biologien. Åsene – The Downs – er et enestående trekk ved Sør-England. Geologisk består de av kritt, og her lever det flere fugler og markblomster som er karakteristiske for kalkområder. Den geografiske oppmålingens kartblad for dette området er Sheet 174, som omfatter Watership Down i rute 4957. Dette, og Sheet 185 dekker hele området i fortellingen. Kaninspråket ble oppfunnet ord for ord underveis i skrivingen. Dette skjedde hver gang det var mer behov for et kaninord enn ord som brukes av mennesker. For eksempel, «å gå over jorden for å spise» er en formulering mennesker neppe har bruk for. Men kaniner ville trenge et enkelt ord – et ord de ofte ville ha bruk for, for eksempel, silflaye. Og tharn var et kaninord som betydde lamslått eller paralysert av frykt. Kaninspråkets flertallssuffiks il, fremfor vårt er, ble brukt for å understreke at kaninspråket var et helt annet språk. Det er en viss innflytelse fra arabisk, for eksempel hraka

Veien til Watership

og Kehaar. (Behaar er et av de arabiske ordene for hav.) Dessuten fikk noen av de oppdiktede ordene en slags luftig, lodden lyd (for eksempel Efrafa) – den slags lyd som kaniner kunne ha laget, hvis de hadde snakket. Det finnes ingen grammatikk eller oppbygning i språket. Det er bare en broket samling av substantiver, adjektiver og verb. Her og der er et ord onomatopoetisk (for eksempel hrududu, lyden av en traktor som kjører bortover). Når det gjelder vignettene ved begynnelsen av hvert kapittel, sa Juliet: «Jeg liker dem, for når man leser dem første gang, kan man ikke forestille seg hvordan de kan ha noe med historien å gjøre; men så, når man leser videre, ser man at de har det.» Jeg forestilte meg aldri at boken skulle bli en bestselger, men jeg så for meg en beskjeden innbundet bok, som jeg kunne gi til døtrene mine og si: «Vær så god. Her er boken dere ville at jeg skulle skrive.» Jeg sendte den til den ene forleggeren etter den andre i tillegg til flere litterære agenter. Den ble refusert gang på gang (sju ganger til sammen), hver gang med samme begrunnelse. «Større barn vil ikke like den fordi den handler om kaniner, som de ser på som barnslig; og mindre barn vil ikke like den fordi den er skrevet i et voksent språk.» Jeg nektet å skrive om utkastet mitt, og fortsatte å banke på dører. En dag leste jeg en anmeldelse i The Spectator av en bok som het Wood Magic av den viktorianske forfatteren Richard Jefferies, som ble utgitt første gang i 1881 og aldri hadde vært gjenutgitt før nå. Det slo meg at forleggeren som hadde trykket opp Wood Magic muligens ville se positivt på min bok. Av anmeldelsen så jeg at han het Rex Collings. Jeg gjettet på at dette var et relativt lite forlag uten noe større kapi-

Forord

tal, men det var et forsøk verd. Jeg tok kontakt med ham, og sendte inn det renskrevne manuskriptet. Jeg hadde gjettet riktig; Rex Collings antok boken med én gang. Det var han som ga den tittelen Watership Down. Det første opplaget var ikke på mer enn to og et halvt tusen eksemplarer, som var det Rex Collings hadde råd til. Han hadde kanskje ikke mye penger, men én ting kunne han gjøre: Han sørget for å sende et eksemplar til hver eneste avisredaksjon av betydning i London. Det var i november 1972. Jeg ble overveldet over alle de positive anmeldelsene. Men det første opplaget var snart utsolgt, og det varte ikke lenge før folk begynte å klage til meg om at enda de gjerne ville kjøpe boken, var den tydeligvis ikke å oppdrive. Samme vinter antok Macmillan i New York boken for utgivelse. Det som fulgte var et nokså fornøyelig paradoks. Den amerikanske utgaven – som var mye større – vakte oppmerksomhet i England, slik at boken i praksis kom til England fra Amerika. (Penguin-utgaven kom i 1974.) En praktutgave, vakkert illustrert av John Lawrence, kom i 1976. Siden da har boken aldri vært ute av handelen, og har vært utgitt i mange oversettelser verden over. År for år får jeg en god del fanpost, og ikke bare fra unge mennesker, men fra mennesker i alle aldre. Etter eksempel av hertugen av Wellington, som svarte personlig på alle brev han fikk, gjør jeg mitt beste for å svare. Jeg er selvfølgelig glad for at boken har gledet et så stort publikum, og at den tydeligvis har så bred appell (selv om jeg aldri helt har forstått hvorfor). Jeg vil understreke at Veien til Watership Down aldri var

Veien til Watership

ment som noen slags allegori eller lignelse. Det er rett og slett en historie om kaniner, funnet på og fortalt i bilen.

D EL EN

REISEN

1 Plakaten korfører: Hvi disse rop? Hva fyller nå din sjel med gru? kassandra: Det stinker død og drypper blod fra denne borg. korfører: Hva så? Det er vel damp fra arnens offerbål. kassandra: Nei, stanken ligner den som kommer fra en grav. Aiskhylos, Agamemnon

usymren hadde blomstret av. I skogkanten, der bakken åpnet seg og skrånet ned mot et gammelt gjerde og en grøft med bjørnebærkratt på den andre siden, var det bare noen få, bleke flekker med lysegult som ennå kikket frem mellom skogbingel og eikerøtter. På den andre siden av gjerdet var den øverste delen av enga full av kaninhull. Noen steder var gresset helt borte, og overalt lå det hauger av tørr lort, som det ikke var annet enn landøyde som ville vokse gjennom. Hundre meter bortenfor, ved bunnen av skråningen, rant bekken som var knapt en meter bred og halvt gjengrodd av bekkeblom, brønnkarse og bekkeveronika. Kjerreveien gikk over en stikkrenne av tegl og fortsatte oppover

Veien til Watership

skråningen på den andre siden til en grind i tornehekken. Grinden førte ut til veien. Den synkende maisolen farget skyene røde, og det var ennå en halv time til det skumret. Den tørre skråningen var full av kaniner – noen beitet på det pistrete gresset rundt hullene sine, andre trakk lenger ned for å lete etter løvetann eller kanskje en marianøkleblom som de andre hadde oversett. Her og der var det en som satt rett opp og ned på en maurtue og så seg rundt med ørene i været og snuten mot vinden. Men en svarttrost som sang uforstyrret i utkanten av skogen, viste at det ikke var noen fare på ferde der, og i den andre retningen, langs bekken, var det fritt utsyn og alt var tomt og stille. Hele kolonien var rolig. På toppen av skråningen, rett ved morelltreet der svarttrosten sang, lå en liten klynge av hull nesten skjult under bjørnebærkrattet. I det grønne halvlyset ved åpningen til et av disse hullene satt to kaniner side om side. Langt om lenge kom den største av dem ut, smatt ned langs bredden i skjul av krattet, videre ned i grøfta og opp på enga. Noen øyeblikk senere fulgte den andre etter. Den første kaninen stanset på en solfylt flekk og klødde øret med raske bevegelser med bakbeinet. Selv om han var en ettåring og ennå ikke fullt utvokst, hadde han ikke det jagede uttrykket som «utskudd flest» - det vi si de alminnelige kaninene som i mangel av aristokratisk herkomst eller uvanlig størrelse og styrke blir holdt nede av de eldre og må klare seg som best de kan - ofte i det fri - i utkanten av kolonien. Han så ut som han visste hvordan han skulle klare seg. Det var noe årvåkent og ukuelig ved ham der han satte seg opp, så seg rundt og gned begge potene over snuten. Så snart

Plakaten

han var sikker på at alt var i orden, la han ørene bakover og begynte å beite på gresset. Følgesvennen virket ikke like trygg. Han var liten, hadde store, stirrende øyne og en måte å løfte og vri hodet på som tydet mindre på forsiktighet enn på en slags uopphørlig, nervøs anspenthet. Snuten beveget seg uten stans, og da en humle landet brummende på en blomstrende tistel bak ham, sprang han opp og skvatt rundt så brått at to kaniner i nærheten satte av gårde mot hullene før den nærmeste, en hann med svarte øretipper, kjente ham igjen og fortsatte å beite. «Å, det er bare Femmer,» sa kaninen med de svarte øretippene, «som skvetter av fluene igjen. Få høre, Tindved, hva var det du sa?» «Femmer?» sa den andre kaninen. «Hvorfor heter han det?» «Fem i kullet, du vet: han var den siste – og minste. Det er rart ingen har tatt ham ennå. Jeg pleier å si at et menneske ville ikke fått øye på ham, og en rev ville ikke hatt ham. Likevel må jeg innrømme at det virker som han klarer å passe seg.»* Den lille kaninen flyttet seg nærmere følgesvennen, luntet klossete på de lange bakbeina. «Kan vi ikke gå litt lenger, Hassel,» sa han. «Vet du, det er noe rart med kolonien i kveld, selv om jeg ikke kan si akkurat hva det er. Skal vi gå ned til bekken?» * Kaniner kan telle til fire. Alle tall over fire er hrair – «mange» eller «tusen». Derfor sier de U Hrair – «De tusen» – i den kollektive betydningen «alle fiender (eller elil, som de kaller det) av kaniner – rev, røyskatt, snømus, katt, ugle, menneske, osv. Det var antagelig mer enn fem kaniner i kullet da Femmer ble født, men navnet hans, Hrairoo, betyr «Liten tusen» – dvs. den minste av mange, eller «minstemann».

Veien til Watership

«Det kan vi godt,» sa Hassel, «og så kan du finne en marianøkleblom til meg. Hvis ikke du kan finne en, er det ingen som kan det.» Han ledet an nedover skråningen, mens skyggen hans strakte seg bak ham over det lange gresset. De kom ned til bekken og begynte å spise og lete rett ved hjulsporene på kjerreveien. Det tok ikke lang tid før Femmer fant det de lette etter. Marianøkleblom er en delikatesse for kaniner, og i slutten av mai er det som regel svært få igjen i nærheten av selv en liten koloni. Denne hadde ikke blomstret, og bladene som bredte seg flatt utover, var nesten skjult under det lange gresset. De skulle akkurat til å gi seg i kast med den da to større kaniner kom jagende fra den andre siden av vanningsstedet til kuene. «Marianøkleblom?» sa den ene. «OK – bare overlat den til oss. Kom igjen, litt kvikt,» la han til da Femmer nølte. «Du hørte hva jeg sa?» «Det var Femmer som fant den, Torskemunn,» sa Hassel. «Og vi spiser den,» svarte Torskemunn. «Marianøkleblom er til owsla* – vet du ikke det? Hvis ikke kan vi godt lære deg det.»

* Nesten alle kaninkolonier har en owsla, en gruppe sterke eller smarte kaniner – toåringer eller eldre – som omgir Lederkaninen og hunnen hans og utøver myndighet. Owslaer er forskjellige. I en koloni kan owslaen være flokken til en feltherre, i en annen kan den hovedsakelig bestå av dyktige vakter eller hageplyndrere. Noen ganger kan en god historieforteller få innpass, eller en kanin som er synsk eller har intuisjon. I Sandleford-kolonien hadde owslaen på denne tiden et nokså militært preg (men som vi skal se senere, var den på langt nær så militant som visse andre).

Plakaten

Femmer hadde allerede trukket seg unna. Hassel tok ham igjen ved stikkrennen. «Jeg er inderlig lei av dette,» sa han. «Det er det samme hele tiden. ‘Her er klørne mine, så dette er min marianøkleblom.’ ‘Her er tennene mine, så dette er min koloni.’ Det sier jeg deg, at hvis jeg noen gang kommer inn i owslaen, skal jeg behandle utskudd på en ordentlig måte.» «Du kan i hvert fall regne med å bli med i owslaen en dag,» sa Femmer. «Du kommer til å vokse deg mye større, og det er mer enn jeg gjør.» «Du tror da vel ikke at jeg har tenkt å overlate deg til deg selv?» sa Hassel. «Men sant å si hender det at jeg har mest lyst til å forlate hele kolonien. Nei, nå glemmer vi det og prøver å nyte kvelden. Vet du hva – skal vi dra over bekken? Der er det færre kaniner, så vi kan få litt fred og ro. Med mindre du føler at det ikke er trygt, da?» la han til. Måten han sa det på tydet på at han faktisk mente at Femmer ville vite det bedre enn han selv, og av Femmers svar var det tydelig at dette var noe de var enige om. «Jo da, det er trygt nok,» svarte han. «Hvis jeg begynner å føle at det er fare på ferde, så sier jeg ifra. Men det er ikke akkurat fare jeg føler ved stedet. Det er – nei, jeg vet ikke – noe trykkende, som torden: Jeg vet ikke hva det er, men det gjør meg urolig. Uansett blir jeg med deg over.» De løp over stikkrennen. Gresset var fuktig og tykt ved bekken, og de tok seg opp skråningen på den andre siden og så etter tørr grunn. En del av skråningen lå i skyggen, for solen gikk ned foran dem, og Hassel som ville finne en varm, solfylt flekk, fortsatte til de var ganske nær veien. Da de nærmet seg porten, stanset han og stirret. «Hva er det der, Femmer? Se!»

Veien til Watership

Et lite stykke foran dem var bakken nylig blitt rotet opp. To jordhauger lå i gresset. Grove stolper som stinket av kreosot og maling, tårnet seg opp på høyde med kristtorntrærne i hekken, og plakaten som var festet på dem kastet en lang skygge over toppen av enga. Ved den ene stolpen lå det igjen en hammer og noen spiker. De to kaninene sprang hoppende opp til plakaten og krøp sammen i et brenneslekratt på den andre siden, og rynket på nesen over lukten av en sluknet sigarettstump et sted i gresset. Plutselig grøsset Femmer og trykket seg mot bakken. «Å, Hassel! Det er her det kommer fra! Nå føler jeg det – noe veldig fælt! Noe helt fryktelig – som kommer nærmere og nærmere.» «Hva er det for noe – hva mener du? Jeg syntes du sa det ikke var fare på ferde?» «Jeg vet ikke hva det er,» svarte Femmer ynkelig. «Det er ikke noen fare her, akkurat nå. Men det kommer – det kommer. Å, Hassel, se! Enga! Den er dekket av blod!» «Ikke vær dum, det er bare lyset fra solnedgangen. Gi deg nå, Femmer, ikke si sånt, du skremmer meg!» Femmer satt skjelvende og gråt mellom brenneslene mens Hassel prøvde å berolige ham og finne ut hva det kunne være som plutselig hadde gjort ham helt fra seg. Hvis han var vettskremt, hvorfor sprang han ikke i sikkerhet, slik enhver fornuftig kanin ville ha gjort? Men Femmer kunne ikke forklare og ble bare mer og mer fortvilt. Til slutt sa Hassel: «Femmer, du kan ikke sitte her og gråte. Dessuten begynner det å bli mørkt. Vi får komme oss tilbake til hulen.» «Tilbake til hulen?» klynket Femmer. «Det kommer dit også – tro ikke annet! Det sier jeg deg, enga er full av blod –»

Plakaten

«Gi deg nå,» sa Hassel strengt. «Bare la meg passe på deg en stund. Uansett hva det er, så er det på tide å dra tilbake.» Han sprang nedover enga og over bekken til vanningsstedet til kuene. Her ble de litt forsinket, for Femmer – som på alle kanter var omgitt av den stille sommerkvelden – ble hjelpeløs og nesten lammet av skrekk. Da Hassel til slutt hadde fått ham tilbake til grøfta, nektet han først å gå ned i hullet, og Hassel måtte nesten dytte ham nedi. Solen gikk ned bak skråningen på den andre siden. Vinden ble kjøligere og kom med litt regn, og på under en time var det mørkt. All farge var borte fra himmelen: og selv om den store plakaten ved grinden knirket svakt i nattevinden (som for å understreke at den ikke var blitt borte i mørket, men stadig sto solid plantet der den var blitt satt opp), var det ingen forbipasserende til å lese de skarpe, harde bokstavene som skar rett som skarpe kniver over den hvite flaten. Der sto det:

DENNE IDEELT BELIGGENDE EIENDOMMEN SOM BESTÅR AV FIREOGTYVE MÅL FØRSTEKLASSES BYGGETOMT, VIL BLI BEBYGD MED MODERNE BOLIGER AV HØY STANDARD AV SUTCH & MARTIN AS FRA NEWBURY, BERKSHIRE.

2 Lederkaninen Den mørke statsmann, tung av sorg og ve, gled tregt som midnattståken sent av sted, han hverken brøt opp eller ble. Henry Vaughan, The World

mørket og varmen inne i hulen våknet Hassel brått mens han kjempet og sparket med bakbeina. Det var noe som angrep ham. Det var ingen lukt av ilder eller snømus. Instinktene sa ham ikke at han skulle flykte. Hodet klarnet og han skjønte at han var alene bortsett fra Femmer. Det var Femmer som kravlet over ham, klorte og krafset som en kanin som prøver å klatre over et nettinggjerde i panikk. «Femmer! Femmer, du må våkne, din tulling! Det er Hassel. Du skader meg snart. Du må våkne!» Han holdt ham nede. Femmer kjempet imot og våknet. «Å, Hassel! Jeg drømte. Det var så fælt. Du var der. Vi satt på vannet, på vei nedover en stor, dyp elv, og så skjønte jeg at vi var på en plakat – som den plakaten på enga – helt hvit og full av svarte streker. Det var andre kaniner der – hanner

Lederkaninen

og hunner. Men da jeg så ned, oppdaget jeg at plakaten var laget av bein og ståltråd, og jeg skrek og du sa: ‘Svøm – svøm, alle sammen’; og så lette jeg etter deg overalt og prøvde å trekke deg ut av et hull i bredden. Jeg fant deg, men du sa: ‘Lederkaninen må gå alene,’ og så drev du av gårde ned i en mørk tunnel full av vann.» «Ja, du har i hvert fall gitt meg verkende ribbein. Tunnel full av vann, du! For noe tull! Kan vi legge oss og sove igjen nå?» «Hassel – det farlige, det fæle. Det er ikke borte. Det er her – rundt oss på alle kanter. Ikke be meg om å glemme det og legge meg og sove. Vi må dra før det er for sent.» «Dra? Herfra, mener du? Fra kolonien?» «Ja. Det haster. Hvor spiller ingen rolle.» «Bare du og jeg?» «Nei, alle.» «Hele kolonien? Ikke vær dum. De blir ikke med. De sier bare at du har gått fra vettet.» «Da kommer de til å være her når det fæle kommer. Du må høre på meg, Hassel. Tro meg, det er noe fælt som kommer nærmere og nærmere, og vi må dra vår vei.» «Vel, det er vel best vi går og snakker med lederkaninen, så kan du fortelle ham om det. Eller jeg kan prøve å gjøre det. Men jeg tror ikke han kommer til å like tanken i det hele tatt.» Hassel førte an nedover den skrånende stien og opp mot bjørnebærkrattet. Han ville ikke tro på Femmer, men han var redd for ikke å gjøre det. Det var litt etter ni-Frith, eller middag. Hele kolonien var under bakken, de fleste sov. Hassel og Femmer tok en snarvei over bakken, fortsatte ned i et stort, åpent hull i en sand-

Veien til Watership

grop og videre ned gjennom forskjellige ganger til de var ti meter eller så inne i skogen, mellom røttene på et eiketre. Her ble de stoppet av en stor, grovbygd kanin – en av owslaen. Han hadde en pussig, tettvokst krone av pels midt oppe på hodet, som ga ham et underlig utseende, som om han hadde på seg en slags lue. Det var denne som hadde gitt ham navnet hans, Thlayli, som direkte oversatt betyr «Pelshode», eller «Stribust», som vi kanskje ville ha sagt. «Hassel?» sa Stribust og snuste på ham i det dype tussmørket mellom trerøttene. «Det er Hassel, ikke sant? Hva skal du her? På denne tiden av dagen?» Han overså Femmer, som ventet lenger nede på stien. «Vi må snakke med lederkaninen,» sa Hassel. «Det er viktig, Stribust. Kan du hjelpe oss?» «Vi?» sa Stribust. «Skal han også snakke med ham?» «Ja, han må det. Stol på meg, Stribust. Jeg pleier ikke å snakke sånn som dette, gjør jeg vel? Har jeg noen gang bedt om å få snakke med lederkaninen før?» «Jeg skal gjøre det for din skyld, Hassel, selv om han sikkert gir meg huden full. Jeg skal fortelle ham at jeg vet at du er en fornuftig fyr. Han burde jo vite det selv, men han begynner å bli gammel. Bare vent her litt.» Stribust gikk litt lenger nedover stien og stanset foran inngangen til en stor hule. Etter å ha sagt noen ord som Hassel ikke oppfattet, ble han tydeligvis kalt inn. De to kaninene ventet i en stillhet som bare ble avbrutt av den stadige nervøse fomlingen til Femmer. Lederkaninens navn og tittel var Threarah, som betyr «Herr Rognetre». Av en eller annen grunn ble han alltid omtalt som «Threarah-en» – kanskje fordi det bare fantes én threar, ett rognetre, i nærheten av kolonien som han hadde fått navn etter.

Lederkaninen

Han hadde vunnet sin posisjon ikke bare på grunn av sin styrke da han var ung, men også på grunn av sindighet og en viss uavhengig objektivitet som var svært ulik den impulsive oppførselen til kaniner flest. Det var vel kjent at han aldri lot seg skremme av rykter eller farer. Han hadde holdt kjølig – noen ville si kaldblodig – stand under det fryktelige utbruddet av kaninpest, og uten nåde fordrevet alle kaniner som så ut til å være syke. Han hadde avvist alle tanker om masseutvandring og holdt kolonien strengt isolert, noe som sannsynligvis hadde reddet den fra å bli utryddet. Det var også han som en gang hadde tatt seg av en særlig plagsom røyskatt ved å lokke den inn mellom fasanburene og (med sitt eget liv som innsats) foran børsa til vokteren. Han begynte å bli gammel nå, som Stribust sa, men han var klartenkt nok fremdeles. Da Hassel og Femmer ble ført inn, tok han dem høflig imot. Owsla som Torskemunn kunne true og trakassere. Threarahen trengte ikke det. «Å, Valnøtt. Det er Valnøtt, ikke sant?» «Hassel,» sa Hassel. «Ja, selvfølgelig, Hassel. Så hyggelig av deg å komme og besøke meg. Jeg kjente moren din godt. Og vennen din –» «Broren min.» «Broren din,» sa Threarahen, med en diskret undertone av «ikke rett på meg flere ganger, er du snill» i stemmen. «Føl dere som hjemme. Vil dere ha en bit salat?» Owslaen stjal salat til lederkaninen fra en hage en snau kilometer unna på den andre siden av enga. Utskudd fikk sjelden eller aldri smake salat. Hassel tok et lite blad og knasket høflig. Femmer takket nei og ble sittende og blunke og vri ynkelig på seg. «Nå, hvordan har så dere det?» sa lederkaninen. «Hva kan jeg gjøre for dere?»

Veien til Watership

«Jo, sir,» sa Hassel nokså nølende, «det er på grunn av broren min – Femmer her. Han vet ofte når det er fare på ferde, og jeg har opplevd at han har hatt rett gang på gang. Han visste at flommen kom sist høst, og innimellom vet han hvor det er satt opp snarer. Og nå sier han at han kan merke at en stor fare truer kolonien.» «En stor fare. Ja vel, jeg skjønner. Det var da opprørende,» sa lederkaninen og så alt annet enn opprørt ut. «Og da spør jeg, hva slags fare kan det være?» Han så på Femmer. «Jeg vet ikke,» sa Femmer. «M-men det er fælt. Det er så fælt at – det er veldig fælt,» avsluttet han ynkelig. Threarahen ventet høflig en stund, så sa han: «Ja vel, og da spør jeg, hva bør vi gjøre med det?» «Dra herfra,» svarte Femmer øyeblikkelig. «Dra herfra. Alle sammen. Nå. Threarah, sir, vi må dra herfra alle sammen.» Threarahen ventet igjen. Så sa han, med uhyre forståelsesfull stemme: «Skulle du hørt på maken! Det er da temmelig storforlangende, hva? Hva synes du selv?» «Ja, nei, sir,» sa Hassel, «broren min tenker ikke egentlig over disse fornemmelsene han får. Han bare får dem, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg er sikker på at du er den rette til å bestemme hva vi burde gjøre.» «Ja, det var jo pent sagt av deg. Jeg håper jeg er det. Men nå, kjære venner, la oss bare tenke gjennom dette et øyeblikk, hva? Det er mai, ikke sant? Alle har det travelt, og de fleste kaninene nyter livet. Ingen elil i mils omkrets, etter hva jeg får høre. Ingen sykdom, været er bra. Og dere vil at jeg skal fortelle kolonien at unge – eh – unge – eh – din bror her har fått en forutanelse og at vi alle må begi oss på vandring utover

Lederkaninen

landet til gudene vet hvor, med alle farene det fører med seg? Hva tror du de vil si til det? Bli henrykt, hva?» «De ville høre på deg,» sa Femmer plutselig. «Det er hyggelig av deg,» sa Threarahen igjen. «Jo, de ville kanskje det, de ville kanskje det. Men jeg ville måtte tenke meg svært nøye om. Et meget alvorlig skritt. Og så –» «Men det er ikke tid, Threarah, sir,» buste Femmer ut. «Jeg kan kjenne faren som en snare rundt halsen – som en snare – hjelp, Hassel!» Han satte i et skrik, rullet seg rundt i sanden og sparket panisk, slik en kanin i en snare gjør. Hassel holdt ham nede med begge forlabbene til han roet seg. «Jeg er veldig lei for det, lederkanin,» sa Hassel. «Han blir sånn noen ganger. Han er seg selv igjen om et øyeblikk.» «For en skam! For en skam! Stakkars fyr, kanskje han burde gå hjem og hvile. Ja, det er best du tar ham med deg nå. Det var veldig snilt av deg å komme og besøke meg, Valnøtt. Det satte jeg stor pris på. Og jeg skal tenke nøye over alt du har sagt, det kan du være sikker på. Stribust, bare vent her et øyeblikk, er du snill.» Da Hassel og Femmer nedslått beveget seg nedover gangen utenfor hulen til threarahen, kunne de så vidt høre lederkaninens stemme i en mye skarpere tone innenfra, avbrutt av et og annet «ja, sir» og «nei, sir». Som han hadde forutsagt, fikk Stribust huden full.

3 Hassels beslutning Hvorfor ligger jeg uvirksom her? … Vi ligger bare her som om vi hadde full anledning til å holde oss i ro. … Hvor gammel skal jeg vente på at jeg selv skal bli for å gripe inn? Xenofon, Anabasis

en Hassel, du trodde da vel ikke at lederkaninen ville følge ditt råd? Hva hadde du ventet?» Det var kveld igjen og Hassel og Femmer beitet utenfor skogen sammen med to venner. Bjørnebær, kaninen med de svarte øretippene som Femmer hadde fått til å skvette kvelden før, hadde hørt nøye på Hassels beskrivelse av oppslagstavlen, og bemerket at han alltid hadde vært overbevist om at menneskene etterlot seg sånne ting som en slags tegn eller budskap, på samme måte som kaniner ofte markerte stier og åpninger. Det var en annen nabo, Løvetann, som hadde brakt samtalen tilbake til threarahen og hans likegyldighet overfor Femmers frykt. «Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet,» sa Hassel. Jeg hadde aldri vært i nærheten av lederkaninen før. Men jeg tenkte at

Hassels beslutning

selv om han ikke vil høre på meg, så kan i hvert fall ingen etterpå komme og si at vi ikke hadde prøvd å advare ham.» «Så du er sikker på at det virkelig er noe å være redd for?» «Helt sikker. Jeg har kjent Femmer bestandig, skjønner du.» Bjørnebær skulle til å si noe da enda en kanin kom brasende gjennom den tette bingelen i skogen, deiset ned i tornekrattet og presset seg opp fra grøfta. Det var Stribust. «Hei, Stribust,» sa Hassel. «Har du fri?» «Jeg har fri,» sa Stribust, «og det har jeg tenkt å fortsette med.» «Hva mener du?» «Jeg har forlatt owslaen, det er det jeg mener.» «Ikke på grunn av oss?» «Det kan du si. Threarahen er ganske god til å være ubehagelig når han blir vekket til ni-Frith på grunn av noe han regner for å være bare tull. Han vet hvordan han skal ta en. Jeg skulle mene de fleste kaniner ville ha holdt munn og prøvd å holde seg inne med lederen, men jeg er redd jeg ikke er særlig god til det. Jeg sa til ham at owsla-privilegier ikke betydde all verden for meg uansett, og at en sterk kanin alltids kunne klare seg like bra utenfor kolonien. Han ba meg ikke være så impulsiv og tenke meg om, men jeg blir ikke her. Å stjele salatblader er ikke min forestilling om et godt liv, ikke å være vaktpost i hulen heller. Jeg er i litt av et humør, skal jeg si deg.» «Snart er det ingen som kommer til å stjele salatblader,» sa Femmer lavt. «Å, er det deg, Femmer?» sa Stribust, og la merke til ham for første gang. «Bra, det var deg jeg kom for å se etter. Jeg

Veien til Watership

har tenkt på det du sa til lederkaninen. Si meg, er det bare et slags fantastisk påfunn for å gjøre deg viktig, eller er det sant?» «Det er sant,» sa Femmer. «Jeg skulle ønske det ikke var det.» «Så dere forlater kolonien?» Alle skvatt over at Stribust gikk så rett på sak. Løvetann mumlet: «Forlate kolonien, Frithrah!» mens Bjørnebær vred på ørene og så veldig spent først på Stribust og deretter på Hassel. Det var Hassel som svarte. «Femmer og jeg forlater kolonien i kveld,» sa han sindig. «Jeg vet ikke akkurat hvor vi skal dra, men vi tar med oss alle som er villige til å bli med.» «Greit,» sa Stribust, «da kan dere ta med meg.» Det siste Hassel hadde ventet var å få umiddelbar støtte fra et medlem av owslaen. Det streifet ham at selv om Stribust sikkert ville være god å ha i et knipetak, ville han være en vanskelig kanin å samarbeide med. Han ville sikkert ikke gjøre som han fikk beskjed om – eller ble bedt om – av et utskudd. «Det bryr ikke meg om han er i owslaen,» tenkte Hassel. «Hvis vi drar fra kolonien, har jeg ikke tenkt å la Stribust bestemme alt, hva skulle være vitsen med å dra, da?» Men han sa bare: «Bra. Vi er glad for å ha deg med.» Han så rundt seg på de andre kaninene, som alle sammen glodde på Stribust eller ham. Bjørnebær var den neste som sa noe. «Jeg tror jeg blir med,» sa han. «Jeg vet ikke riktig om det er du som har overbevist meg, Femmer. Men det er for mange hanner i kolonien uansett, og det er ikke mye moro for en kanin som ikke er med i owslaen. Det rare er at du er livredd for å bli her, mens jeg er livredd for å dra. Rever her, røyskatter der, med Femmer i midten, farvel bekymring og besvær!»

Hassels beslutning

Han trakk løs et pimpernellblad og tygget det langsomt, mens han skjulte at han var redd så godt han kunne; for alle instinktene hans advarte ham mot farene i det ukjente landet utenfor kolonien. «Hvis vi tror på Femmer,» sa Hassel, «betyr det at vi mener at ingen kaniner i det hele tatt burde bli her. Så fra nå og frem til vi drar burde vi overtale så mange som mulig til å bli med oss.» «Jeg tror det er et par i owslaen som det kunne være verd å høre med,» sa Stribust. «Hvis jeg får overtalt dem, er de med når jeg slutter meg til dere i kveld. Men de kommer ikke på grunn av Femmer. De er unge, misfornøyde typer som meg. Man må ha hørt Femmer selv for å bli overbevist av ham. Han overbeviser meg. Det er tydelig at han har mottatt et slags budskap, og jeg tror på sånne ting. Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke overbeviste threarahen.» «Fordi threarahen ikke liker noe han ikke har funnet på selv,» svarte Hassel. «Men vi kan ikke tenke mer på ham nå. Vi må prøve å samle noen flere kaniner og møtes her igjen, fu Inlé. Og vi starter fu Inlé også: Vi kan ikke vente lenger. Faren rykker nærmere hele tiden – uansett hva det er – og forresten kommer ikke threarahen til å like det hvis han finner ut at du har prøvd å overtale kaniner i owslaen, Stribust. Ikke kaptein Kristtorn heller, skulle jeg mene. De bryr seg ikke om at sånne ubetydelige folk som oss stikker av, men de vil ikke miste deg. Hvis jeg var deg, ville jeg ha vært forsiktig med hvem jeg valgte å snakke med.»

4 Oppbruddet Men unge Fortinbras er opptent av en vill, ustyrlig brann, og har langs Norges grenser rasket sammen en lovløs flokk, som i hans brød og sold har latt seg verve til et drabelig og dristig vågestykke. Shakespeare, Hamlet

u Inlé betyr «etter at månen er kommet opp». Kaniner har selvfølgelig ikke noen presis opplevelse av tid og punktlighet. På den måten er de omtrent som primitive folk, som gjerne bruker flere dager på å samle seg til et gjøremål og deretter enda flere på å komme i gang. Før slike folk kan gjøre noe sammen, må en slags telepatisk følelse strømme gjennom dem og modnes til et punkt der de alle vet at de er klare til å begynne. Alle som har sett taksvalene og låvesvalene samle seg på telefontrådene i september, mens de kvitrer og tar korte flyturer alene eller gruppevis over de åpne stubbmarkene, vender tilbake og danner len-

Oppbruddet

gre og lengre rekker over de gulnende veikantene – der hundrevis av individuelle fugler i stigende spenning blander seg og smelter sammen i svermer som går løst og uryddig opp i hverandre og danner en stor, uorganisert flokk, tett i midten og mer spredt i kantene, som ustanselig deler og samler seg på nytt som skyer eller bølger – helt til det øyeblikket da de aller fleste (men ikke alle) vet at tiden er inne: De skal dra, og har nok en gang begynt på det store trekket sørover som mange av dem ikke vil overleve; enhver som har sett dette, har sett virkningen av den strømmen som (blant skapninger som først og fremst tenker på seg selv som del av en gruppe og dernest, om overhodet, som enkeltindivider) går gjennom dem og sveiser dem sammen og driver dem til å handle uten bevisst viten og vilje: har sett virkningen av engelen som satte i gang det første korstoget til Antiokia og driver lemen ut i havet. Det var egentlig en time etter at månen var kommet opp og en god stund før midnatt da Hassel og Femmer igjen kom ut av hullet sitt bak bjørnebærkrattet og smatt stille ned langs bunnen av grøfta. En tredje kanin var sammen med dem, Hlao – Bimpel – en venn av Femmer. (Hlao betyr en liten grop i gresset der det samler seg fuktighet – for eksempel den lille fordypningen løvetann og tistel danner.) Han var også liten og hadde lett for å bli engstelig, og Hassel og Femmer hadde brukt mesteparten av sin siste kveld i kolonien på å overtale ham til å bli med dem. Bimpel hadde gått med på det nokså motvillig. Han var fremdeles fryktelig nervøs for hva som kunne komme til å skje når de hadde forlatt kolonien, og hadde bestemt seg for at den beste måten å unngå vanskeligheter på, var å holde seg i nærheten av Hassel og gjøre nøyaktig som han sa.

Veien til Watership

Alle tre var fremdeles i grøfta da Hassel hørte en bevegelse. Han så fort opp. «Hvem der?» sa han. «Løvetann?» «Nei, det er Følblom,» sa kaninen som kikket over kanten. Han hoppet ned til dem og landet nokså tungt. «Husker du meg, Hassel? Vi var i den samme hulen under snøværet i fjor. Løvetann sa at dere skulle forlate kolonien i kveld. I så fall blir jeg med dere.» Hassel husket Følblom – en nokså treig, dum kanin som det hadde vært direkte kjedelig å tilbringe fem snøværsdager under bakken sammen med. Likevel, tenkte han, var ikke dette tidspunktet å velge og vrake på. Selv om Stribust kanskje klarte å overtale et par stykker, ville de fleste kaninene som sluttet seg til dem neppe komme fra Owslaen. De ville være utskudd som hadde det heller dårlig og lurte på hva de skulle gjøre med det. Han gikk gjennom noen av dem i tankene da Løvetann dukket opp. «Jo før vi kommer oss av gårde, desto bedre, spør du meg,» sa Løvetann. «Dette ser ikke særlig lovende ut. Etter at jeg hadde overtalt Følblom her til å bli med, skulle jeg akkurat til å snakke med noen flere, da jeg oppdaget at han derre Torskemunn hadde fulgt etter meg innover gangen. ‘Jeg vil vite hva du pønsker på,’ sa han, og jeg tror ikke han trodde meg da jeg sa at jeg bare prøvde å finne ut om det var noen kaniner som ville forlate kolonien. Han spurte om jeg var sikker på at jeg ikke pønsket på noen slags sammensvergelse mot threarahen, og han var fryktelig sint og mistenksom. Det satte en støkk i meg, hvis jeg skal være ærlig, så jeg tok bare med meg Følblom og nøyde meg med det.» «Jeg klandrer deg ikke,» sa Hassel. «Jeg kjenner Torske-

Oppbruddet

munn, så det forundrer meg at han ikke slo deg ned først og stilte spørsmål etterpå. La oss vente litt til, likevel. Bjørnebær burde være her snart.» Tiden gikk. De krøp sammen i taushet mens skyggene månen kastet flyttet seg nordover i gresset. Endelig, akkurat idet Hassel skulle til å løpe ned skråningen til Bjørnebærs hule, fikk han se at han kom ut av hullet sitt, fulgt av ikke mindre enn tre kaniner. En av dem, Tindved, kjente Hassel godt. Han var glad for å se ham, for han visste at han var en hardfør og kraftig kar som alle regnet med sikkert ville komme inn i owslaen så snart han nådde sin fulle vekt. «Men enten er han veldig utålmodig,» tenkte Hassel, «eller så kan han ha kommet dårlig ut av et slagsmål om en hunn og tatt det tungt. Ja, ja, med ham og Stribust ligger vi i hvert fall ikke altfor dårlig an om vi skulle bli nødt til å slåss.» Han dro ikke kjensel på de to andre kaninene, og da Bjørnebær sa hva de het – Tveskjegg og Eikenøtt – sa det ham ingenting. Men det var ikke overraskende, for de var typiske utskudd – så ut som magre halvåringer, med det jagede, vaktsomme uttrykket til dem som er bare så altfor vant til alltid å komme dårligst ut. De så nysgjerrig på Femmer. Etter det Bjørnebær hadde fortalt, hadde de nesten ventet å høre Femmer lire av seg en poetisk strøm av dommedagsvarsler. I stedet virket han både roligere og mer normal enn resten. Vissheten om at de skulle dra hadde løftet en stein fra Femmers bryst. Tiden fortsatte å gå sakte, men sikkert. Bjørnebær kravlet seg opp i bregnene og videre tilbake til toppen av skråningen, der han flyttet urolig på seg og var nesten på spranget for ingenting. Hassel og Femmer ble værende i grøfta og nappet halvhjertet i det mørke gresset. Til slutt hørte Hassel det han

Veien til Watership

lyttet etter; en kanin – eller var det to? – som nærmet seg fra skogen. Noen øyeblikk senere var Stribust i grøfta. Etter ham kom en storvokst og energisk kanin som måtte være over året gammel. Hele kolonien kjente ham av utseende, for pelsen hans var helt grå, med nesten hvite flekker som nå fanget månelyset der han satt og klødde seg uten å si noe. Det var Sølvhår, en nevø av threarahen, som hadde tjenestegjort sin første måned i owslaen. Hassel kunne ikke annet enn å føle seg lettet over at Stribust bare hadde tatt med seg Sølvhår – en rolig, likefrem fyr som egentlig ikke hadde funnet sin plass blant veteranene ennå. Da Stribust hadde snakket om å forhøre seg med owslaen, hadde Hassel vært i tvil. Det var bare så altfor sannsynlig at de ville møte farer utenfor kolonien og at de ville trenge noen gode slåsskjemper. Og hvis Femmer hadde rett i at hele kolonien sto i umiddelbar fare for å gå under, så måtte de selvfølgelig ta imot alle de kaninene som var rede til å slutte seg til dem. På den annen side var det liten vits i å ta med seg kaniner som kom til å oppføre seg som Torskemunn. «Uansett hvor vi til slutt slår oss ned,» tenkte Hassel, «har jeg ikke tenkt å la noen hundse og herse med Bimpel og Femmer før de er beredt til å ta en hvilken som helst sjanse bare for å komme seg unna. Men kommer Stribust til å se det sånn?» «Du kjenner Sølvhår, ikke sant?» spurte Stribust og avbrøt tankerekken hans. «Det er tydeligvis noen i owslaen som har behandlet ham dårlig – ertet ham for pelsen hans, du vet, og sagt at han bare har fått plassen på grunn av threarahen. Jeg trodde jeg skulle få med meg flere, men nesten hele owslaen føler vel at de har det bra som de har det.»

Oppbruddet

Han så seg rundt. «Her var det neimen ikke mange. Tror du virkelig det er verd å gjennomføre dette?» Sølvhår så ut som han skulle til å si noe, da det plutselig hørtes løpende poter i underskogen over dem og enda tre kaniner kom over toppen fra skogen. De beveget seg målbevisst rett mot dem, svært ulikt den planløse måten de som nå var samlet i grøfta hadde nærmet seg på tidligere. Den største av de tre nykommerne kom først og de to andre fulgte ham, som om de var utkommandert. Hassel, som straks merket at de ikke hadde noe til felles med ham og hans følgesvenner, skvatt og satte seg spent opp. Femmer mumlet i øret hans: «Å, Hassel, de har kommet for å –,» men brøt av. Stribust snudde seg mot dem og glodde, snuten hans beveget seg raskt. De tre kom rett bort til ham. «Thlayli?» sa lederen. «Du kjenner meg utmerket godt,» svarte Stribust, «og jeg kjenner deg, Kristtorn. Hva vil du?» «Du er arrestert.» «Arrestert? Hva mener du? For hva?» «For å spre misnøye og egge til opprør. Sølvhår, du er også arrestert, for ikke å møte opp hos Torskemunn i kveld og overlate ansvaret for vakten din til en kamerat. Dere må begge bli med meg.» Stribust kastet seg straks over ham og klorte og sparket. Kristtorn kjempet imot. Medhjelperne hans rykket innpå mens de så etter en åpning for å kaste seg inn i kampen og tvinge Stribust i kne. Brått kastet Tindved seg hodestups inn i slagsmålet oppe fra kanten, ga den ene vakten et susende spark med bakbeina og gikk løs på den andre. Et øyeblikk etter fikk han følge av Løvetann, som landet med full tyngde oppå kaninen som Tindved hadde sparket. Begge vaktene

Veien til Watership

rev seg løs og så seg rundt et øyeblikk før de bykset opp til toppen og inn i skogen. Kristtorn kjempet seg løs fra Stribust, krøp sammen, skrapte med forlabbene og knurret slik kaniner gjør når de er sinte. Han skulle til å si noe da Hassel snakket til ham. «Gå,» sa Hassel, fast og lavt, «ellers dreper vi deg.» «Skjønner du hva dette betyr?» svarte Kristtorn. «Jeg er kaptein for owslaen. Du er klar over det, ikke sant?» «Gå,» gjentok Hassel, «ellers blir du drept.» «Det er dere som blir drept,» svarte Kristtorn. Uten ett ord til fortsatte han også opp til toppen og forsvant inn i skogen. Løvetann blødde fra skulderen. Han slikket såret et øyeblikk, før han snudde seg mot Hassel. «Det er ikke lenge før de er tilbake, vet du, Hassel,» sa han. «De har dratt for å kalle ut owslaen, og da kan vi vente oss.» «Vi burde dra med én gang,» sa Femmer. «Ja, nå er tiden inne,» sa Hassel. «Kom igjen, ned til bekken. Så følger vi bredden – da er det lettere å holde sammen.» «Hvis du vil høre mitt råd –» begynte Stribust. «Hvis vi blir her lenger, får jeg aldri det,» svarte Hassel. Med Femmer ved sin side ledet han an ut av grøfta og nedover skråningen. På under ett minutt hadde den lille kaninflokken forsvunnet inn i den dunkle, månelyse natten.

5 I skogen Disse unge kaninene … må flytte ut hvis de skal overleve. I fri og vill tilstand … hender det at de streifer mange mil … og vandrer til de finner et egnet sted å slå seg ned. R.M. Lockley, The Private Life of the Rabbit

et nærmet seg månenedgang da de forlot engene og trakk inn i skogen. Snart spredt, snart samlet hadde de vandret bortimot en kilometer nedover engene mens de hele tiden fulgte bekkefaret. Selv om Hassel antok at de nå måtte ha beveget seg lenger vekk fra kolonien enn noen kanin han noen gang hadde snakket med, var han ikke sikker på om de var på trygg avstand: Det var mens han lurte på – og det var ikke første gang – om han hørte lyden av forfølgere at han først la merke til den mørke veggen av trær og at bekken forsvant inn mellom dem. Kaniner unngår tett skog der bakken er skyggefull, fuktig og uten gress, og de føler underskogen som en trussel. Hassel likte ikke synet av trærne. Likevel, tenkte han, ville Kristtorn utvilsomt tenke seg om to ganger før han fulgte etter dem inn

Veien til Watership

et sånt sted, og det kunne vise seg å være tryggere å holde seg langs bekken enn å flakke rundt på engene, snart hit, snart dit, og risikere at de til slutt skulle være tilbake i kolonien. Han bestemte seg for å fortsette rett inn i skogen uten å rådføre seg med Stribust, og stole på at de andre ville følge etter. «Hvis vi ikke støter på vanskeligheter og bekken fører oss rett gjennom skogen,» tenkte han, «vil vi være helt klar av kolonien og kan se oss om etter et sted å hvile en stund. De fleste virker som de stort sett klarer seg bra, men det er ikke lenge til Femmer og Bimpel har fått omtrent det de tåler.» Fra det øyeblikket de kom inn i skogen virket den full av lyder. Det luktet av fuktig løv og mose, og på alle kanter sildret og klukket det i vann. Rett innenfor dannet bekken en liten foss ned i en dam, og inne mellom trærne ga bruset gjenlyd som i en grotte. Fuglene som hadde vaglet seg for natten, flyttet på seg på greinene; nattevinden rusket i bladene; her og der falt en død kvist. Og det hørtes dystre, ubestemmelige lyder lenger borte fra; lyd av bevegelse. For kaniner er alt ukjent farlig. Deres første reaksjon er å fare opp, den andre å fare av gårde. Gang på gang fór de opp, helt til de var nærmest utmattet. Men hva betydde disse lydene, og hvor skulle de fare av gårde i dette villniset? Kaninene krøp tettere sammen. Det gikk langsommere nå. Det tok ikke lang tid før de kom bort fra bekkefaret, smatt som rømlinger over de månelyse flekkene og stanset opp i krattene med strittende ører og stirrende øyne. Månen sto lavt nå, og der lyset fra den skrådde inn mellom trærne, virket det mattere, eldre og gulere. Fra en stor haug av vissent løv under et kristtorntre speidet Hassel bortover en smal sti som på begge sider var kantet med bregner og spirende geitrams. Den svake vinden fikk

I skogen

bregnene til å røre sakte på seg, men langs stien var det ikke annet å se enn noen spredte fjorårsnøtter under en eik. Hva ventet mellom de høye bregnene? Hva ventet rundt neste sving? Og hva ville skje med en kanin som forlot tilfluktsstedet under kristtorntreet og satte bortover stien? Han snudde seg mot Løvetann som var ved siden av ham. «Det er best dere venter her,» sa han. «Når jeg når svingen, tramper jeg. Men hvis jeg får vanskeligheter, så få de andre unna.» Uten å vente på svar sprang han ut i åpent lende og bortover stien. Etter et par sekunder var han ved eika. Han stanset et øyeblikk og så seg rundt, før han løp videre til svingen. På den andre siden var stien den samme – tom i det svinnende månelyset og skrånet svakt inn i den tette skyggen av et holt med steineik. Hassel trampet, og noen øyeblikk etter var Løvetann ved siden av ham mellom bregnene. Selv midt i frykten og presset slo det ham at Løvetann måtte være veldig rask: Han hadde tilbakelagt distansen på et blunk. «Godt gjort,» hvisket Løvetann. «Du tar på deg risikoen for oss – akkurat som El-ahrairah.»* Hassel sendte ham et fort, vennlig blikk. Det var en stor kompliment, og den satte mot i ham. Akkurat som Robin Hood er for engelskmenn eller John Henry er for svarte amerikanere, er Elil-Hrair-Rah, eller El-ahrairah – fyrsten med de tusen fiender – for kaniner. Onkel Remus kan godt ha hørt om ham, for Bror Kanin opplever flere av de samme tingene som El-ahrairah. Selv Odyssevs kan for den saks skyld ha lært et knep eller to av kaninhelten, for han er svært gammel og var aldri i beit for et knep å lure fiendene sine med. Det fortel* Trykket ligger samme sted som i uttrykket «gi aldri opp».

Veien til Watership

les at en gang han skulle hjem måtte han svømme over en elv der det var en stor, sulten gjedde. El-ahrairah gredde seg til han fikk pels nok til å kle en kanin av leire som han skjøv ut i vannet. Gjedda kastet seg over den, hugg til, men slapp den i avsky. Etter en liten stund drev den inn til bredden, og Elahrairah trakk den opp og ventet en stund før han skjøv den uti igjen. Etter å ha holdt på sånn en times tid, lot gjedda den være, og da den hadde gjort det for femte gang, svømte Elahrairah selv over og dro hjem. Noen kaniner mener at han styrer været, for vind, regn og dogg er venner og hjelpemidler som kaninene bruker mot sine fiender. «Hassel, vi må stoppe her,» sa Stribust, der han kom mellom de pesende, sammenkrøpne kroppene til de andre. «Jeg vet at det ikke er noe godt sted, men Femmer og denne andre halvstore fyren du har her – de er så å si ferdige. De er ikke i stand til å fortsette hvis vi ikke hviler.» Sannheten var at de var slitne alle sammen. Mange kaniner tilbringer hele livet på samme sted og løper aldri mer enn hundre meter i ett strekk. Selv om de kan leve og sove over bakken i måneder av gangen, foretrekker de å ikke være utenfor rekkevidde av et eller annet tilfluktssted som kan fungere som hule. De har to naturlige måter å bevege seg på – den rolige, luntende bevegelsen i kolonien en sommerkveld og den lynraske pilingen for å søke ly som alle mennesker har sett en eller annen gang. Det er vanskelig å se for seg en kanin som trasker jevnt og trutt videre: De er ikke bygd for det. Det stemmer at unge kaniner er store omstreifere og i stand til å vandre mange mil, men det ligger ikke uten videre for dem. Hassel og følgesvennene hans hadde brukt natten på å gjøre alt som ikke lå naturlig for dem, og det for første gang. De hadde forflyttet seg som gruppe, eller prøvd i hvert fall:

I skogen

Egentlig hadde de vært langt fra hverandre innimellom. De hadde prøvd å holde et jevnt tempo, noe midt mellom å hoppe og løpe, og det hadde tatt på. Etter at de kom inn i skogen hadde de vært veldig engstelige. Flere var nesten tharn – det er den tilstanden av tomt stirrende lammelse som rammer vettskremte eller utmattede kaniner slik at de blir sittende og se på at fienden – snømus eller menneske – nærmer seg for å ta livet av dem. Bimpel satt og skalv under en bregne med ørene hengende på hver side av hodet. Han holdt frem den ene labben på en klossete, unaturlig måte og slikket ulykkelig på den. Det sto litt bedre til med Femmer. Han så fremdeles glad ut, men veldig sliten. Hassel innså at før de hadde hvilt var de tryggere her de var enn om de vaklet videre ut i det fri uten krefter igjen til å løpe fra en fiende. Men hvis de lå og ruget, uten noe å spise eller å kunne søke under bakken, ville alle vanskelighetene overvelde dem, frykten ville vokse og de kom sannsynligvis til å spre seg eller til og med prøve å vende tilbake til kolonien. Han fikk en idé. «Ja, greit, vi hviler her,» sa han. «Vi trekker inn mellom bregnene. Kom igjen, Løvetann, fortell oss en historie. Jeg vet at du er god til det. Bimpel kan knapt vente på å høre en.» Løvetann så på Bimpel og skjønte hva det var Hassel ba ham om å gjøre. Han bet i seg sin egen frykt for den ødslige, gressløse skogen, uglene som de kunne høre vende tilbake før daggry et stykke unna, og den usedvanlig stramme dyrelukten som virket som den kom fra et sted nokså rett i nærheten, og begynte.

6 Historien om velsignelsen av El-ahrairah Han skulle føle seg forrådt og kalle meg fortapt, som lokket ham med det som var før verden var blitt skapt? W.B. Yeats, En kvinne ung og gammel

or lenge siden skapte Frith verden. Han skapte alle stjernene også, og verden er en av stjernene. Han skapte dem ved å spre lorten sin over himmelen, og det er derfor gresset og trærne vokser så tett i verden. Frith lar elvene strømme. De følger ham når han går over himmelen, og når han forlater himmelen, leter de etter ham hele natten. Frith skapte alle dyrene og fuglene, men da han først skapte dem, var alle like. Spurven og falken var venner og begge åt frø og fluer. Og reven og kaninen var venner og begge åt gress. Og det var rikelig med gress og rikelig med fluer, for verden var ny og Frith lyste varm og strålende hele dagen.

Historien om velsignelsen av El-ahrairah

El-ahrairah var et av dyrene den gangen og han hadde mange koner. Han hadde så mange koner at det ikke var tall på dem, og konene hadde så mye avkom at selv ikke Frith hadde tall på dem, og de åt gresset og løvetannen og salaten og kløveren, og El-ahrairah var far til dem alle. (Stribust brummet anerkjennende.) «Og etter en tid,» fortsatte Løvetann, «etter en tid begynte gresset å bli tynnere og kaninene streifet overalt og ble mange og åt der de dro frem. Da sa Frith til El-ahrairah: ‘Kaninfyrste, hvis du ikke kan holde styr på ditt folk, må jeg finne en måte å styre det på. Så hør hva jeg sier.’ Men El-ahrairah ville ikke høre, og han sa til Frith: ‘Mitt folk er det sterkeste i verden, for de formerer seg raskere og eter mer enn noen av de andre folkene. Og dette viser hvor høyt de elsker herren Frith, for av alle dyr er de mest mottagelige for hans varme og lys. Du, herre, må forstå hvor viktige de er og ikke hemme dem i deres herlige liv.’ Frith kunne ha drept El-ahrairah der og da, men han ville ha ham i verden fordi han trengte ham til å lage spas og moro og gjøre skøyerstreker. Så han bestemte seg for å tukte ham, ikke ved hjelp av sin større makt, men ved hjelp av en list. Han kunngjorde at han ville holde et stort møte, og at han på det møtet ville gi hvert dyr og hver fugl en gave som gjorde dem forskjellige fra de andre. Og alle skapninger ga seg i vei til møtestedet. Men alle kom til forskjellige tider, for Frith passet på at det skulle gå slik. Og da svarttrosten kom, ga han ham den vakre sangen, og da kua kom, ga han henne de skarpe hornene og styrken så hun ikke skulle være redd for noen annen skapning. Og etter tur kom reven og røyskatten og snømusa. Og av Frith fikk hver og en av dem sluheten og villskapen og trangen til å jakte og drepe og ete El-ahrai-

Veien til Watership

rahs barn. Og så forlot de Frith bare fylt av hunger etter å drepe kaniner. I mellomtiden danset El-ahrairah og paret seg og skrøt av at han skulle møte Frith for å få en stor gave. Og til slutt bega han seg til møtestedet. Men da han var på vei dit, stanset han for å hvile i en myk sandbakke. Og mens han hvilte kom den hurtige tårnseileren flyvende og skrek: ‘Nytt! Nytt! Nytt!’ For du vet, det er det den har sagt helt siden den dagen. Så El-ahrairah ropte opp til den og spurte: ‘Hva er nytt?’ ‘Å jo,’ sa tårnseileren, ‘jeg ville ikke ha vært deg, El-ahrairah. For Frith har gitt reven og røyskatten slu hjerter og skarpe tenner, og katten har han gitt lydløse poter og øyne som kan se i mørket, og de har gått fra Friths sted for å drepe og fortære alt som tilhører El-ahrairah.’ Og så fór han over åsene. Og i samme øyeblikk hørte El-ahrairah stemmen til Frith som kalte på ham: ‘Hvor er El-ahrairah? For alle de andre har tatt imot sine gaver og gått, og jeg er kommet for å se etter ham.’ Da skjønte El-ahrairah at Frith var for kløktig for ham, og han ble redd. Han trodde at reven og røyskatten kom i følge med Frith og han snudde seg mot sandbakken og ga seg til å grave. Han gravde et hull, men han hadde bare gravd litt av det da Frith kom over åsen alene. Og han så baken til El-ahrairah som stakk ut av hullet, og sanden som sprutet ut mens han gravde. Da han så det, ropte han: ‘Min venn, har du sett El-ahrairah, for jeg leter etter ham for å gi ham en gave?’ ‘Nei,’ svarte El-ahrairah uten å komme ut, ‘jeg har ikke sett ham. Han er langt herfra. Han kunne ikke komme.’ Da sa Frith: ‘Så kom ut av hullet og la meg velsigne deg i stedet for ham.’ ‘Nei, jeg kan ikke,’ sa El-ahrairah, ‘jeg er opptatt. Reven og røyskatten kommer. Hvis du vil velsigne

Historien om velsignelsen av El-ahrairah

meg, kan du velsigne baken min, for den stikker ut av hullet.’» Alle kaninene hadde hørt historien før; på vinterkvelder når den kalde trekken slo inn i hullene i kolonien og den kalde fukten samlet seg i dammer i gangene under hulene deres, og på sommerkvelder, i gresset under den røde hagtornen og den søte, åtselduftende blomstrende hyllen. Løvetann fortalte den godt, og selv Bimpel glemte tretthet og farer og husket i stedet at kaniner var helt uovervinnelige. Hver enkelt av dem så på seg selv som El-ahrairah, som kunne være frekk mot Frith uten å bli straffet for det. «Da,» sa Løvetann, «følte Frith vennskap med El-ahrairah, på grunn av hans snarrådighet og fordi han ikke ga opp selv om han trodde at reven og røyskatten kom. Og han sa: ‘Ja vel, jeg skal velsigne baken din som stikker ut av hullet. Bak, vær for alltid styrke, advarsel og hurtighet og frels din herres liv. La det bli slik!’ Og mens han talte ble El-ahrairahs hale skinnende hvit og lyste som en stjerne, og bakbeina hans ble lengre og kraftigere og han stampet i åssiden så selv billene falt fra gresstråene. Han kom ut av hullet og fór over åsen fortere enn noen annen skapning. Og Frith ropte etter ham: ‘El-ahrairah, ditt folk kan ikke herske over verden, for jeg vil ikke ha det sånn. Hele verden skal være din fiende, du fyrste med tusen fiender, og når de fanger deg, vil de drepe deg. Men først må de fange deg, du graver, lytter, løper, fyrste av det snare varsel. Vær slu og full av knep, så skal ditt folk aldri bli utslettet.’ Og da skjønte El-ahrairah at selv om Frith ikke lot seg håne, så var han hans venn. Og hver kveld, når Frith har gjort sitt dagsverk og hviler rolig og fredelig på den røde himmelen, kommer El-ahrairah og hans barn og hans barns barn ut av hullene sine og beiter og leker for

Veien til Watership

hans åsyn, for de er hans venner og han har lovet dem at de aldri vil bli utslettet.»