Midt på det snødekte jordet sto det gamle huset, helt alene. Det hadde ingen julekrans på døra. Ingen fuglenek på tunet.
– Den som bare kunne hatt litt lys i vinduene igjen, sukket huset.
Selv om huset manglet julepynt, var det ikke alene og forlatt. Musefamilien bodde jo her!
Den minste musejenta hadde klatret opp i vinduskarmen på kjøkkenet. Nå satt hun og speidet utover jordene.
– Finnes du der ute? hvisket hun og la snuten inntil den iskalde ruta. Hun drømte så veldig om at noe eventyrlig skulle skje. Lea mus tittet opp på den store stjerna.
Hun visste det ikke, men eventyret hennes startet snart. Og vårt også.
For akkurat da begynte huset å riste. Noe kom susende mellom trærne. Både det gamle huset og Lea holdt pusten.
– Juleferie! Vi skal spise pepperkaker og spille spill, ropte en guttestemme så høyt at Lea kunne høre det.
Noen låste opp den store, knirkete inngangsdøra.
– Nei fysj, her var det mye å vaske! Vi får spille senere, Mikkel, sa en pappastemme.
– Mikkel, hvisket Lea og smilte til stjerna.
Så ropte hun på de andre: – Musemamma, musepappa! Vet dere hva? Vi har fått julebesøk! Det er helt ekte mennesker her.
Det var da pappa ble gal. Han spratt opp og fektet med fyrstikken. Mamma freste. – Æsj, mennesker! Jeg blir kvalm! – Vi må kvitte oss med dem!
Lea tvinnet på halen. – Men … hva om Mikkel er en venn?
Pappas værhår ristet.
– Fysj, tenk å si sånn! Nei, de fæle menneskene skal du holde deg langt unna. Alt de vil er å kverke oss med feller og gift.
Men nå skal vi vise dem. Følg etter meg!
Pappa klatret oppover veggen med hele familien etter seg.
– Se så ekle de er, sa pappa og pekte ned på de helt ekte menneskene. De største vasket og ryddet. Den minste satt alene og trillet terninger.
– Mikkel, hvisket Lea til seg selv.
Menneskemammaen hengte opp en stjerne i vinduet.
– Ååå, sa gutten.
– Ååå, sukket Lea.
Det var den fineste julestjerna hun hadde sett.
– Nå er det juleklart, nå skal vi kose oss, sa Mikkel.
Men det skulle de ikke. Slettes ikke. Bzzzz … fzzzz … sa julestjerna.