KAPI T TEL 1
Gerda kikket ut av vinduet. Det hadde snødd og stormet hele dagen, men nå var det heldigvis rolig og lyst igjen.
Spisebordet var fortsatt fullt av tallerkener. De hadde hatt nabogutten
Kai og faren hans, Severin, på middag. Moren til Gerda, Hilma, holdt på å rydde opp, og borte ved vedovnen var besta i ferd med å lage kamillete med honning i til alle sammen. Katten Mons malte fornøyd i kurven sin.
Gerda kikket bort på Kai, som satt på en stol med ryggen til og spikket.
– Hva lager du? spurte hun.
Kai snudde hodet mot henne. – Det er hemmelig!
– Men jeg er jo kjempegod på å holde på hemmeligheter! sa Gerda.
– Det hjelper ikke, svarte Kai.
Kunne det være en julegave? Det var bare en uke igjen til jul. Gerda hadde allerede funnet ut hva hun skulle gi til Kai: den fine fuglefløyta hennes av porselen som han likte så godt! Hun visste også at onkel Severin, som var snekker, var i gang med en splitter ny kjelke til Kai til jul. Kai hadde nok allerede sett den på arbeidsbordet hjemme hos dem.
Det var onkel Severin som hadde snekret broa som gikk tvers over gata fra deres loftsleilighet og landet på den bitte lille balkongen utenfor Gerdas
loftsleilighet. Besta kalte den Hattebremmen. Der hadde hun de fine pottene med gule roser som blomstret til langt utpå vinteren.
Gerda kikket ut av vinduet igjen. Vinden kom i ulende kast og fikk snøfnuggene til å danse vilt.
– Stormen kommer tilbake, sa Severin og reiste seg. Han gjorde tegn til Kai om å pakke sammen. – Vi får nok gå trappene i dag, det kan være farlig å gå over broa i dette uværet!
Midt på natta våknet Gerda av et voldsomt brak utenfor. Snøstormen var visst ikke over. Hun var redd, så hun gikk inn til besta, som sov i sofasenga på motsatt side av kjøkkenkroken.
– Kom, så setter vi oss ved vinduet og ser på snøbiene! sa besta.
– Snøbiene? Besta mente nok de virvlende snøfnuggene. – Har de også en dronning, sånn som vanlige bier?
– Gjett om de har! svarte besta. – Og det er Snødronningen, hvit som snøen selv, og den vakreste av alle dronninger.
Gerda stirret nysgjerrig på de dansende bevegelsene utenfor glassrutene. Stearinlyset de hadde tent, kastet lange, flakkende skygger som danset i takt med snøfnuggene. Men noe som liknet en dronning kunne hun ikke se.
– Hvor er hun, da? spurte hun. – Jeg kan ikke se henne noe sted!
– Snødronningen gjemmer seg i de tetteste snøvirvlene og i de mørkeste, svarteste stormkastene, fortsatte besta. – Eller så sitter hun i isslottet sitt langt, langt mot nord. Men noen ganger flyr hun forbi vinduene våre og titter inn på oss som sitter trygt og godt her inne i varmen.
– Kommer hun til å prøve å komme seg inn hit? spurte Gerda engstelig.
– Nei da, svarte besta. – Men når hun farer forbi og blåser på vindusrutene, fryser alt til og blir til isblomster og kniplinger.
Da Gerda våknet neste morgen, løp hun rett bort til vinduet de hadde sittet ved om natta, det vinduet de brukte som utgang når de skulle ut på Hattebremmen og over broa til Kai og Severin. Og ganske riktig, vindusrutene var dekket av iskniplinger! Gerda syntes til og med hun kunne skimte et kvinneansikt i det tettvevde ismønsteret, et ansikt med mørke øyne. Snødronningen hadde virkelig vært der! Gerda tegnet omrisset av ansiktet hennes på ruta med pekefingeren. Da merket hun at besta sto bak henne med skoleranselen klar. Kåpa hadde Gerda alt fått på seg.
– Men jeg må jo vente på Kai! sa hun.
– Jeg vet at dere pleier å ta følge til skolen, men i dag er han ikke her. Så du må komme deg av gårde, jenta mi, ellers kommer du for sent!
Gerda sukket og stakk armene inn i reimene på ranselen. Hun håpet nesten at det ville begynne å snø igjen, slik at hun kunne få et glimt av Snødronningen neste gang hun fløy forbi.
KAPI T T EL 2
Neste dag tok Kai følge med Gerda hjem fra skolen. De ble sittende på den blå benken på Hattebremmen og lytte til den klunkende melodien i spilledåsen til Gerda. Mons lå i Gerdas fang og koste seg. Det så ut som om han likte spilledåsemelodien, han også.
Faren til Kai stakk hodet ut av døra på den andre siden av broa.
– Jeg må ut en tur, sa han. – Men middagen står klar på komfyren!
Kai nikket ha det til Gerda, som forsvant inn gjennom vinduet bak benken med Mons etter seg. Han trakk inn duften av en av de gule rosene før han gikk over broa og inn til seg selv.
Oi! Der sto den splitter nye kjelken han snart skulle få til jul! Faren hadde malt den i en fin grønnfarge. Kai strøk fingeren forsiktig over plankene. Malingen var allerede tørr! Han snudde seg mot vinduet. Snøstormen hadde etterlatt seg et tykt lag med snø overalt, og han tenkte på hvor flotte akebakkene utenfor byen måtte være nå! En liten prøvetur kunne vel ikke skade? Om han var rask, kunne han være tilbake før faren kom hjem, så han ikke merket at kjelken var borte!
Kai skyndte seg ned trappene med kjelken. Han gledet seg til å prøve trikset med å feste sin egen kjelke til en passerende vogn eller slede og få seg en gratistur.
Det gjaldt å knytte en spesiell knute som ville gå opp igjen når han dro i den korte enden av tauet. En av de store guttene på skolen hadde lært ham hvordan han skulle gjøre det.
Utenfor slakteren ble han stående lenge og vente mens han sveivet tauet han hadde festet til kjelken, rundt i lufta. Hvor ble det av alle vognene? Da det endelig kom en, passerte den altfor fort til at han rakk å binde kjelken fast bak på vogna. I stedet ble han overdynket med slaps og søle. Kai trampet rasende i brosteinen.
– Søren også!
Da hørte han en ringlende lyd, som av små sølvbjeller, og klakking av hestehover borte fra Nørregate. Kai skyndte seg over dit.
En underlig hest, så hvit og blank at den nesten så ut som den var laget av is, kom travende med en lyseblå slede etter seg. I sleden satt en dame i fotsid hvit pels med stort, svart hår satt opp i to knuter på toppen av hodet.
Akkurat idet sleden passerte Kai, sakket den tilfeldigvis farten. For et sammentreff! tenkte Kai. Han nølte ikke et sekund, men skyndte seg bort og fikk dratt kjelketauet gjennom en stor ring bak på sleden. Kjapt slo han en knute på tauet, den riktige knuten som ville gå opp av seg selv når han dro i den korte enden av tauet.
Akkurat da snudde damen seg. Kai frøs til. Kom hun til å stoppe sleden og be ham pelle seg vekk? Nei, jammen smilte hun ikke til ham, og blunket! Og der satte sleden av gårde!
Sleden, med Kais kjelke hengende fast, skjøt fart over Kulltorget og ut gjennom byporten, over vollgraven nedenfor vollene og bortover landeveien. Hui, hvor det gikk! Det var nesten så kjelken lettet fra bakken!
De var langt utenfor byen nå, og Kai kjente seg brått urolig. Det var på tide å løsne knuten og slippe taket. Han lente seg frem og dro hardt i tauenden, men knuten løsnet ikke. Kai dro igjen, enda hardere, men knuten var helt fastfrosset. Og da Kai så ned, la han merke til noe enda mer skremmende! København, med byporten og vollene, befant seg langt der nede under ham!
Den lyseblå sleden hadde virkelig lettet, med ham på slep!
Da han kikket opp igjen, kom en hvit snøhøne farende rett mot ham. Kai lente seg tilbake for å unngå den, men oppdaget at han befant seg midt i en sky
av kaklende hvite fugler som hakket etter ham. Han mistet lua og begge vottene, og falt samtidig av kjelken selv. Under seg så han den dale ned gjennom snødrevet. Den kom til å bli knust til pinneved! Og selv falt han ikke nedover, men oppover! Hva var det som foregikk?
Plutselig satt han ved siden av den pelskledde damen i sleden.
– Jeg vil hjem! skrek han.
Men damen bare smilte og trakk ham inntil seg. Først da la Kai merke til at hele pelsen hennes bare var snø.
KAPI T T EL 3
Det var blitt julaften hjemme hos Gerda, men ingenting var som det skulle. På et lite bord sto juletreet og hang med pistrete greiner, det ble ikke noe sving på julesangene, og den deilige julematen Hilma hadde laget, smakte slett ikke som den pleide. Selv ikke de nye, fine snørestøvlene i rødt skinn som Gerda hadde fått i julegave av moren sin, klarte å muntre henne opp. Hun satt med en stor klump i magen som ikke ville slippe taket.
På spisebordet lå julegaven med fuglefløyta av porselen fortsatt uåpnet med merkelappen på: Til kjære Kai, fra Gerda.
Gerda hadde ikke sett Kai siden de hadde tatt følge hjem fra skolen dagen etter den store snøstormen. Alle naboene og bakeren, slakteren og skomakeren hadde gått manngard etter ham. Men alt de hadde funnet, var den ødelagte grønne kjelken hans nede ved elvebredden, knust til pinneved.
– Det er som om han har forsvunnet i løse lufta! utbrøt Severin fortvilet.
Han satt og knuget Kais ene vott mellom fingrene, den hadde han selv funnet ved siden av den smadrede kjelken.
Gerda sukket. Barn hadde ikke fått være med på letingen, men votten til Kai ville hun kjent igjen hvor som helst. Kai hadde sikkert akt i altfor stor fart ned den bratte skråningen mot elva, det var nok slik han hadde fått ødelagt kjelken. Men hva med ham selv …?