Veien tilbake by Cappelen Damm AS

BØKER AV LEE CHILD: SYNDEBUKK FELLEN SLAKTEREN GJESTEN HAIKEREN LIVVAKTEN ETT SKUDD HARDT MOT HARDT FIENDEN INGENTING Å TAPE REACHERS HEVN DET ØYET IKKE SER 61 TIMER UTEN SVIK VERDT Å DØ FOR EN HEMMELIG AFFÆRE ETTERLYST VEND ALDRI TILBAKE PERSONLIG DEN ÅTTENDE MANN UNDER RADAREN MIDNATTSMØTE

For mer informasjon om Lee Child og bøkene hans: www.cappelendamm.no www.leechild.com

Lee Child

Veien tilbake Oversatt av Kurt Hanssen

Lee Child Originalens tittel: Past Tense Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Lee Child 2018 All rights reserved Lee Child has asserted his right under the Copyright, Designs and Patents Act 1988 to be identified as the author of this work. Opprinnelig utgave: Bantam Press, an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2019 ISBN 978-82-02-63114-7 1.utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Stephen Mulcahey/TW Omslagsfoto, front: (figur) Johnny Ring, (bakgrunn) Shutterstock Omslagsfoto, klaff: (figur) Johnny Ring, (bakgrunn) Alamy, Getty Images og Plain Picture Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til minne om John Reginald Grant, 1924–2016 Norman Steven Shiren, 1925–2017 Audrey Grant, 1926–2017

Jack Reacher fikk med seg siste rest av sommersolen i en liten by på kysten av Maine, og deretter, som trekkfuglene på himmelen over ham, begynte han på den lange reisen sørover. Men, tenkte han, ikke rett nedover langs kysten. Ikke som lundtrupialene eller indigospurvene eller gråfibiene eller løvsangerne eller rubinstrupekolibriene. Isteden valgte han en diagonal rute som gikk sørover og vestover, fra øverste høyre hjørne av landet til nederste venstre, kanskje gjennom Syracuse og Cincinnati og St. Louis og Oklahoma City og Albuquerque og hele veien til San Diego. For en som Reacher, som kom fra hæren, var det kanskje litt for mange marinefolk i byen, men ellers var det et fint sted å starte vinteren. Det ville bli en episk roadtrip, og det var mange år siden sist han tok denne turen. Han så fram til den. Han kom ikke så veldig langt. Han gikk et par kilometer innover i landet og kom til en fylkesvei og stakk ut tommelen. Han var høy, over én nittifem med sko på, kraftig bygd, ikke annet enn bein og muskler, ikke spesielt kjekk, aldri spesielt velkledd, vanligvis litt ustelt. Ikke et overveldende fristende reisefølge. Som alltid satte de fleste bilførerne ned farten og tok en kikk og kjørte videre. Den første bilen som våget å ta sjansen, dukket opp etter førti minutter. Det var en årsgammel Subaru, kjørt av 7

en slank, middelaldrende fyr i chinobukse med press og en nystrøket kakiskjorte. Antrekket var sikkert valgt av kona hans, tenkte Reacher. Fyren hadde giftering. Men under plaggene hadde han fysikken til en kroppsarbeider. En tykk nakke og store, røde knoker. En mann som litt overrasket og litt motvillig har blitt sjef for noe, tenkte Reacher. En sånn fyr som begynner med å grave stolpehull og ender opp som eier av et gjerdeselskap. Hvilket viste seg å være godt gjettet. Den innledende samtalen brakte på det rene at fyren hadde startet uten noe annet å vise til enn farens gamle snekkerhammer, og hadde endt opp med å eie et bygningsfirma med ansvar for førti ansatte og håpet og drømmene til en hel haug med kunder. Han avsluttet historien med en liten rykning i ansiktet, litt yankee-beskjedenhet, litt ekte forundring. Hvordan skjedde det, liksom? Sans for detaljer, tenkte Reacher. Dette var en meget velorganisert mann, full av meninger og patentløsninger og leveregler og faste overbevisninger, og en av dem var at når sommeren gikk mot slutten, var det best å holde seg unna både Route One og I-95, og i det hele tatt komme seg ut av Maine så fort som mulig, hvilket betydde raskt og sidelengs, på Route Two, rett vestover inn i New Hampshire. Til et sted rett sør for Berlin, der denne fyren visste om en haug med sideveier som ville få dem ned til Boston raskere enn noe annet. Og det var dit fyren skulle, på et møte om benkeplater av marmor. Reacher var fornøyd. Boston var ikke noe dårlig utgangspunkt. Ikke i det hele tatt. Derfra var det rake veien til Syracuse. Og etter det var det lett å komme seg til Cincinnati, via Rochester og Buffalo og Cleveland. Kanskje til og med Akron i Ohio. Reacher hadde vært verre steder. Stort sett i militæret. De kom seg ikke til Boston. Noen ringte til mannens mobil, etter at de hadde kjørt i omtrent femti minutter på de nevnte sideveiene i New Hampshire. Som var nøyaktig som forventet. Reacher måtte innrømme at fyren hadde en solid plan. Det fantes ikke trafikk. Ingen køer, ingen forsinkelser. De rullet av 8

gårde i hundre kilometer i timen, uten problemer. Helt til mobilen ringte. Den var koblet til bilradioen, og det dukket opp et navn på navigasjonsskjermen med et passfoto som visuelt hjelpemiddel, i dette tilfellet en rødfjeset mann iført hjelm og med en skriveplate i hånden. En slags formann på en byggeplass. Fyren bak rattet berørte en knapp, og bilen ble fylt av telefonstøy, fra alle høyttalerne, omtrent som surround-lyd. Fyren bak rattet snakket til vindusstolpen og sa: «Du bør helst ha gode nyheter.» Det hadde han ikke. Det var et eller annet om en inspektør fra bygningskontrollen og en avtrekkanal over en peis i en lobby, som var skikkelig isolert, helt etter vedtektene, bortsett fra at det ikke kunne bevises visuelt uten at man rev murveggen, som på det tidspunktet allerede var tre etasjer høy, nesten ferdig, og murerne skulle gå rett over på en ny jobb som begynte neste uke, eller alternativt ikke uten at man rev ut det skreddersydde valnøttpanelet i spisestuen på den andre siden av skorsteinen eller det skreddersydde treverket i garderoben over det, som var av rosentre og enda mer komplisert, men inspektøren sto på sitt og ville se det med egne øyne. Fyren bak rattet kikket bort på Reacher og sa: «Hvilken inspektør er det?» Fyren i telefonen sa: «Den nye.» «Vet han at han får en kalkun til Thanksgiving?» «Jeg har sagt at alle her spiller på samme lag.» Fyren bak rattet kikket bort på Reacher igjen, som om han ba om lov eller om unnskyldning eller begge deler, så snudde han seg framover igjen og sa: «Tilbød du ham penger?» «Fem hundre. Han nektet å ta imot.» Da ble mobildekningen borte. Lyden ble forvrengt, som en robot som drukner i et svømmebasseng, og så døde den. På skjermen sto det at den søkte. Bilen rullet videre. Reacher sa: «Hvorfor vil man ha peis i entreen?» 9

Fyren bak rattet sa: «For å virke gjestfri.» «Jeg tror at det historisk sett var laget for å avskrekke inntrengere. Som et forsvar. Som leirbålet som brant i huleåpningen. Det skulle holde rovdyr unna.» «Jeg må dra tilbake,» sa fyren. «Beklager.» Han satte ned farten og svingte bilen ut på grusen. Helt alene, på sideveiene. Ingen annen trafikk. På skjermen sto det at den fortsatt lette etter signal. «Jeg må nok sette deg av her,» sa fyren. «Er det ok?» «Ikke noe problem,» sa Reacher. «Du kjørte meg et stykke. Og det skal du ha takk for.» «Vær så god.» «Hvem eier rosentreskapet?» «Han.» «Skjær et stort hull i det og vis inspektøren. Deretter gir du kunden fem gode grunner til hvorfor han bør installere en veggsafe. For dette er en mann som vil ha en veggsafe. Han vet det kanskje ikke, men en fyr som vil ha peis i entreen vil helt klart ha en safe i skapet på soverommet. Det er helt sikkert. Menneskenaturen. Du kommer til å tjene på det. Du kan ta betalt for tiden det tar å lage hullet.» «Er du også i denne bransjen?» «Jeg har vært i militærpolitiet.» Fyren sa: «Jøss.» Reacher åpnet døren og klatret ut, og lukket døren etter seg, og gikk så langt unna at fyren fikk rom til å svinge Subaruen rundt fra den ene gruslagte veikanten til den andre, over hele veiens bredde, og deretter kjøre tilbake samme vei som han hadde kommet. Og alt dette gjorde fyren, før han vinket fort til Reacher, som et slags beklagende farvel. Så ble han mindre og mindre i det fjerne, og Reacher snudde seg og fortsatte å gå, sørover, den veien han skulle. Han likte å opprettholde framdriften så langt det var mulig. Veien han gikk på hadde to felter, den var bred nok, godt vedlikeholdt, den svingte her og der, gikk litt opp og ned. Men ikke noe problem for en moderne bil. Subaruen hadde kjørt i hundre. Likevel var det ingen trafikk. Abso10

lutt ingenting. Det kom ingen fra noen av sidene. Total stillhet. Vinden sukket litt i trærne, og heten summet svakt da den steg opp fra asfalten. Reacher gikk videre. Tre kilometer senere svingte veien lett mot venstre, og en ny vei med samme størrelse og utseende tok av til høyre. Ikke akkurat en avkjøring. Mer som et valg. Et klassisk, Y-formet kryss. Gi rattet et rykk mot venstre eller gi det et rykk mot høyre. Ditt valg. Begge mulighetene forsvant ut av syne mellom trærne som var så store enkelte steder at de dannet en tunnel. Det var et veiskilt. En skrå pil til venstre var merket Portsmouth, og en skrå pil til høyre var merket Laconia. Men valget mot høyre hadde mindre skrift, og det hadde en mindre pil, som om Laconia var mindre viktig enn Portsmouth. Bare en sidevei, til tross for at veien var like stor. Laconia i New Hampshire. Et navn Reacher kjente. Han hadde sett det på mange forskjellige gamle familiepapirer, og han hadde av og til hørt noen nevne det. Det var fødestedet til hans avdøde far, og der han vokste opp til han som syttenåring rømte for å verve seg i marineinfanteriet. Ifølge den litt uklare familielegenden. Det ble ikke spesifisert hva han rømte fra. Men han dro aldri tilbake. Ikke én eneste gang. Reacher ble selv født mer enn femten år senere, og da hadde Laconia for lengst blitt en død detalj i en fjern fortid, like fjern som Dakotaterritoriet, der det ble sagt at en tidligere forfader hadde levd og arbeidet. Ingen i familien dro noen gang til noen av stedene. Ingen besøk. Besteforeldrene døde unge og ble sjelden nevnt. Det var tydeligvis ingen tanter eller onkler eller søskenbarn eller andre fjerne slektninger. Hvilket statistisk sett var usannsynlig, og antydet et brudd av en eller annen sort. Men ingen andre enn faren hans hadde ordentlig informasjon, og ingen gjorde noe ordentlig forsøk på å få informasjon ut av ham. Visse ting snakket man ikke om 11

i marineinfanterifamilier. Mye senere ble Reachers bror Joe postert nordover som kaptein i hæren og sa et eller annet om at han ville prøve å finne familiens gamle gård. Reacher hadde sikkert sagt noe lignende selv av og til. Han hadde heller aldri vært der. Venstre eller høyre. Det var hans avgjørelse. Portsmouth var bedre. Der var det motorveier og trafikk og busser. Det var strake veien til Boston. San Diego lokket på ham. Det begynte å bli kaldt i nordøst. Men hva var én ekstra dag? Han gikk til høyre, og valgte veien som førte til Laconia. Akkurat samtidig denne ettermiddagen, nesten fem mil unna, på vei sørover på en annen sidevei, var en utslitt Honda Civic, kjørt av en tjuefem år gammel mann som het Shorty Fleck. I passasjersetet ved siden av ham satt en tjuefem år gammel kvinne som het Patty Sundstrom. De var kjærester, begge født og oppvokst i Saint Leonard, som var en liten by langt borte i New Brunswick i Canada. Der skjedde det ikke stort. Den største nyheten i manns minne var ti år tidligere, da en trailer som fraktet tolv millioner bier veltet i en sving. Lokalavisen rapporterte med stolthet at hendelsen var den første i sitt slag i New Brunswick. Patty jobbet på et sagbruk. Hun var barnebarnet til en fyr fra Minnesota som stakk nordover for femti år siden for å slippe å bli sendt til Vietnam. Shorty var potetbonde. Familien hans hadde alltid bodd i Canada. Og han var ikke så veldig kort. Han hadde kanskje vært det en gang, som liten. Men nå antok han at han var det et øyenvitne ville kalle gjennomsnittlig. De hadde tenkt å kjøre nonstop fra Saint Leonard til New York. Som var en drøy tur uansett hvordan man så på det. Men det var en stor fordel med det, mente de. De hadde noe å selge i byen, og hvis de sparte en natt på hotell, kunne de få enda større profitt. De hadde planlagt ruten i en sløyfe vestover, for å unngå sommergjestene som var på vei hjem fra stranden, de brukte sideveiene, Pattys stutte finger på 12

kartet, blikket hennes fulgte med på veien etter svinger og skilt. De hadde beregnet tiden på papiret og mente at det var en slagplan som lot seg gjennomføre. Bortsett fra at de hadde fått en senere start enn de hadde håpet på, på grunn av litt generell mangel på organisering, men mest på grunn av at Hondaens gamle batteri ikke likte den skarpe høsttemperaturen som blåste inn rett fra Prince Edward Island. Forsinkelsen gjorde at de havnet i den lange køen ved grensen til USA, og deretter begynte Hondaen å gå varm og måtte lirkes av gårde i under åtti kilometer i timen et langt stykke. De var slitne. Og sultne og tørste og tissetrengte og forsinket og etter skjema. Og frustrerte. Hondaen var i ferd med å gå varm igjen. Viseren nærmet seg det røde feltet. Det kom en kvernende lyd fra panseret. Det var kanskje lite olje. Umulig å si. Alle lampene på dashbordet hadde lyst kontinuerlig i over to og et halvt år. Shorty spurte: «Hva har vi foran oss?» Patty sa: «Ingenting.» Fingertuppen hennes fulgte en svingete, rød linje som var merket med et tresifret nummer, og som gikk fra nord mot sør gjennom en taggete form som var farget blekgrønn. Et skogkledd område. Det stemte overens med det som var utenfor bilen. Trærne presset seg på, stille og mørke, tungt lastet med løv på slutten av sommeren. Her og der viste kartet bitte små, røde spindelvevlinjer, som blodårene på leggen til en gammel dame. Antagelig var det veier som førte et eller annet sted, men ikke noe stort sted. Ingen steder hvor det var sannsynlig at de hadde bilmekaniker eller smøregrav eller radiatorvann. Det beste alternativet lå omtrent en halv time unna, et stykke mot sørøst – en by med et navn som ikke var trykket med altfor små og halvfeite bokstaver, hvilket betydde at den i det minste hadde en bensinstasjon. Den het Laconia. Hun sa: «Klarer vi tretti kilometer til?» Nå var viseren helt inne på det røde feltet. 13

«Kanskje,» sa Shorty. «Hvis vi går de siste tjueni.» Han senket farten på bilen og rullet bortover nesten uten å bruke gasspedalen. Det skapte mindre varme i motorblokken, men gjorde også at luftstrømmen gjennom radiatoren ble mindre. Den gamle varmen ble ikke presset ut fort nok, så på kort sikt fortsatte viseren å stige. Patty gned fingertuppen framover på kartet, holdt følge i det hun antok var farten deres. Snart dukket det opp en spindelvevtynn stripe på høyre side. En smal vei, som krøllet seg gjennom det grønne blekket til noe som lå omtrent et par centimeter unna. Uten luftstrømmen fra det lekke vinduet fanget hun opp ulyder fra motoren. Den dunket og banket og kvernet. Den ble verre. Da fikk hun øye på åpningen til en smal vei. Den spindelvevtynne stripen var der den skulle være, men den var mer som en tunnel enn en vei. Det var mørkt der inne. Trærne møttes over veien. Ved innkjøringen, på en stolpe som telen hadde presset oppover, var det spikret en plankebit hvor det var skrudd fast forseggjorte plastbokstaver og en pil som pekte innover i tunnelen. Bokstavene formet ordet Motell. «Skal vi?» spurte hun. Bilen svarte på spørsmålet. Temperaturviseren presset seg mot stopperen. Shorty kjente varmen mot leggene. Hele motorblokken kokte. Et øyeblikk lurte han på hva som ville skje hvis de valgte å fortsette. Folk snakket om at bilmotorer eksploderte eller smeltet, men det var sikkert bare noe man sa. Det ble da ikke dammer av smeltet metall. Det ville ikke bli noen eksplosjon. Den kom bare til å dø fredelig. Eller skjære seg. Den ville stoppe rolig. Men midt ute i hutaheiti, uten motgående trafikk og uten mobildekning. «Ikke noe valg,» sa han, og bremset og vred på rattet og svingte inn i tunnelen. På nært hold så de at plastbokstavene på skiltet var malt med gull, med en tynn pensel og en stødig hånd, som et løfte, som om motellet var et overnattingssted av ypperste klasse. Det var ett skilt til, identisk, som møtte bilførerne som kom den andre veien. 14

«Ok?» sa Shorty. Luften i tunnelen virket kald. Sikkert ti grader lavere enn på hovedveien. Løvet fra forrige høst og sølen fra forrige vinter lå sauset sammen i veikanten. «Ok?» spurte Shorty igjen. De kjørte over en ledning som lå over veien. En tykk, gummiaktig ting, litt tynnere enn en hageslange. Slike som de hadde på bensinstasjoner, som gjorde at det ringte en bjelle inne slik at pumpemannen kunne komme ut og hjelpe deg. Patty svarte ikke. Shorty sa: «Hvor ille kan det være? Det står avmerket på kartet.» «Veien er merket.» «Skiltet var fint.» «Enig,» sa Patty. «Det var det.» De kjørte videre.