Tutta by Cappelen Damm AS

SUZANN PETTERSEN

UTEN MOT, INGEN ÆRE

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-48397-5 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Marcel Leliënhof Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2020 Satt i 10,15/14,1 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til familien min, mamma, pappa og Gunerius Til gutta mine, Herman og Christian

Innhold

Den siste putten 9

Del 1 Støttehjul? Nei takk! 17 Reservepappa’n 22 Da bussen gikk 26 Golf i vinterland 29 Besse 32 Forvent å vinne 34 Jantelov for døve ører 36 Svensk bootcamp 40

Del 2 Tøff lærdom fra de beste av de beste 51 Vi åker till Sverige 55 Kongepokalene 1996–2000 58 Uten gymkarakter? 62 De gode juniorårene 65 Valgets time 72 Klar for Europa – med magesjau 74 Bautaen fra Gudbrandsdalen 76

Del 3 Med mamma på Europa-touren 83 Jenta di har vunnet! 87 Premiepenger på konto 90 Røff start med Laura Davies 95 I omspill med Karrie Webb 99 Europa-touren til Norge for første gang 104 FUCK IT 107 LPGA – den største scenen 111

Del 4 Smertefullt i Arizona 115 Eventyret i Barsebäck 121 Bay Hill 129 Los i U.S. Women’s Open 133 Den helvetes ryggen 139 Kan du räkna, Tutta? 144 Caddien som forsvant 149 Tid for endringer 154

Del 5 Tampen brenner 161 Nederlaget i Rancho Mirage 165 Endelig! 170 Min første majorseier – med lånt putter I stram lenke 180 Historisk i St Andrews 185 To på rad i Asia 190 Vareopptelling 194

Del 6 The Nike Family 201 Til kilden 206 Full tenning i Canada 211 Klar melding fra Tiger Woods 214 Golfen inn i OL 220 Runner up 224 En bønn i domkirken 232 Seier i Nikes hjemby 234 Har hun store nok baller? 240 Du er født til dette, Tutta 244 Mann forlater skuta 250

174

Del 7

Del 9

Da Kina gikk til topps 257 Gavekort på putting 261 Stjerner på Bogstad med Right to Play 267 Reisen til Mosambik 272 En hånd på strupen 276 «Dette er Brækhus’ nye manager» 282 Seiersdans på Hawaii 286 Jubel og laber stemning i Colorado 294 Dobbel majorvinner 299

Veien til Rio 357 Den OL-medaljen skulle jeg hatt! Hatten av, Mr. President 367 Any time, Tutta! 373 Vinterbryllupet 377 En kaptein i magen? 381

Del 8 Hard kjærlighet 309 Solkremen som veltet lasset 317 Årets slag – og det var ikke mitt 322 «Smiley» 327 Rett på sak med Butch Harmon 332 Vinnersjanse etter 578 dager 336 Hole to Europe – helvete til meg 341 Frieri og åtte år topp ti 350

362

Del 10 Satt på bakken 391 Tryvannskleiva opp 396 Timeglasset tømmes 400 Forsoning 403 Jeg spiller som en sau i Portland 406 Oppbyggingen 412 Takk for meg 416 Takk 421 Golfuttrykk

423

Den siste putten

Solheim Cup Gleneagles, Skottland Søndag 15. september 2019 Jeg er pissnervøs før innspillet på det 18. hullet. Ballen min ligger godt i fairwayen. Til flagget er det 84 meter, så avstanden er komfortabel. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre. Det er spot on! Arbeidsoppgavene er også klokkeklare. Bare å gjøre det vanlige med wedgen. Skulderskulder, ikke full sving. Men pinnen er vanskelig satt, midt oppe på en forhøyning på greenen. Jeg kan spille på høy risiko, være aggressiv, og gå for pinnen. Men da finnes det ikke rom for å feile. Misser jeg to meter til høyre, spinner jeg av den veien. Til venstre for flagget er marginene enda mindre. Det er tight, og med såpass mye på spill føler jeg ikke for å spille helten, og kanskje bli stående igjen som en idiot. For å gi meg selv den mest solide sjansen blinker jeg heller ut et område bak pinnen som siktepunkt. I den fete delen av greenen, hvor jeg har litt mer å gå på sideveis. Jeg svinger. Ballen kommer av kølla helt perfekt. Jeg har slått dette slaget tusenvis av ganger, så jeg kjenner det. Balltreffet, timingen, alt stemmer. Ballen flyr, og jeg vet at den er innenfor lengdemessig. Jeg har lagt inn spinn slik at den skal rulle tilbake mot hullet. Men jeg ser ikke hvor mye den spinner, fordi greenen ligger opphøyet i terrenget. Alt jeg kan se fra min posisjon, er toppen av flagget. 9

Men jeg hører jubelen fra spillerne på laget mitt, som er ferdige med sine matcher, og som sitter samlet på tribunen bak greenen. Publikum reiser seg og applauderer. Er den så close? Jeg kommer opp på greenen og blir nesten litt skuffet, fordi jeg hadde håpet at den var nærmere enn det den er. Det er likevel en god birdie-mulighet, og jeg er der jeg aller mest vil være. På historiske Gleneagles i det skotske høylandet, i avgjørende singelmatch mot Marina Alex fra USA, i siste runde av årets Solheim Cup. En turnering som går annethvert år over tre dager, mellom lag fra Europa og USA. Mange av mine beste øyeblikk har ikke kommet i min individuelle karriere, men her i Solheim Cup. I denne turneringen spiller jeg alltid med hjertet i halsen fra første stund. Det å overvinne min egen nervøsitet og spenning, og levere et godt resultat her, det er en helt enorm følelse. Vi er tolv spillere på hvert lag. De beste fra hvert kontinent, på den største scenen i internasjonal kvinnegolf. Den viktigste turneringen å vinne, men også den desidert bitreste å tape. Det vet jeg av egen erfaring, for etter debuten min på Interlachen Country Club i Minnesota i 2002 deltar jeg for niende gang. Men det er første gang jeg deltar som mamma. Det har blitt lite konkurransegolf de siste par årene, men jeg har jobbet steinhardt for å komme tilbake, og jeg er skjønnet inn på laget av kaptein Catriona «Beanie» Matthew denne gangen. Captain’s pick. Fordi hun stoler på meg i kampens hete. Men også et kontroversielt valg. Spørsmålet svirret rundt: «Har hun det fortsatt?» Med ti minutters mellomrom ble tolv singelmatcher satt i gang fra morgenen av. Min match var den tiende som ble satt i gang, men nå har både den ellevte og den tolvte matchen blitt avgjort før hull 18. Dette kan skje i matchspill der man spiller om hvert enkelt hull og får ett poeng per vunnet hull og et halvt poeng hvis hullet deles. Som kaptein har Catriona altså hatt tolv matcher å følge med på denne dagen, og hun har hele tiden prøvd å være til stede der hvor stillingen sto mest på vippen, der hvor det trykket mest. Jeg trengte derfor ikke å være rakettforsker for å forstå alvoret da 10

hun viste seg i min match, for første gang i løpet av dagen, like før utslaget på hull 18. Stemmen var rolig, men budskapet klart og tydelig: «Nå bare vinner du denne matchen, Suzann, det var derfor jeg plukket deg på laget.» Jeg forstår tegningen og er klar. For gjennom karrieren min har jeg lært meg å elske disse situasjonene, hvor alt ligger i potten. Når presset er som størst på banen, har jeg ofte en total indre ro. Det er en følelse av å kunne drepe med blikket fra et rolig sinn, hvor jeg vet at jeg leverer. Skottland er golfens hjemland. Nitti tusen mennesker følger årets Solheim Cup ute på banen. Det er et massivt berg av folk rundt greenen når Marina Alex og jeg kommer opp for å putte. Men det er stille. Helt, helt stille. Du kan droppe hva som helst, hvor enn lett og lite, og du vil høre det. Alles øyne er på oss, for i løpet av de neste minuttene skal det stå igjen en vinner. USA eller Europa. Marina Alex har også slått et supert innspill. Men hun får ikke så mye spinn, og blir liggende litt lenger fra pinnen enn meg. På den andre siden av hullet, og med en vanskeligere putt. Hennes heller nedover, jeg skal putte i motbakke. Jeg hadde valgt min putt fremfor hennes hver eneste dag, og hun vet det. Jeg har et overtak. Men setter hun den, er det game over, og USA vinner. Hun putter først, og den er egentlig aldri i. Den er ikke på linjen, den tracker ikke. Jeg ser det med en gang: Hun misser høyre. Skuffelsen står å lese i hele henne, fra topp til tå. Jeg blir stående rolig, i et sekund eller to ekstra. Puster, veksler blikk med caddien min, Mike. Nå ligger Solheim Cup i mine hender. Alt har ledet opp til dette øyeblikket. For mens jeg forbereder meg på min putt, avgjør Bronte Law sin match mot Ally McDonald på det 17. hullet. Hun spiller som en pitbull, har gjort en vill opphenting, og sikrer et fullt poeng for Europa. Nå er det bare én match igjen på banen, og ett slag igjen i hele turneringen. Vår match, og min putt. Setter jeg den, så vinner vi. Misser jeg, står vi med like mange poeng, og USA reiser hjem med trofeet som regjerende mester. Jeg leser putten, men ser ingenting. Nada! Er jeg blind? Ofte kan jeg 11

se en putt tracke. Jeg ser linjen den vil følge mot hullet, jeg ser alt. Men nå er det fullstendig blankt. Jeg kaller inn Mike og spør ham om han ser noe. Han mener det er rett linje, og siktepunkt i sentrum av hullet. Jeg er enig i linjen, men heller mer og mer mot et annet siktepunkt, noen millimeter til venstre for sentrum. Det er ikke rare uenigheten å snakke om, men jeg vet det kan være forskjellen på himmel og helvete. Her står jeg over den avgjørende putten i Solheim Cup, og jeg er i tvil! Det er disse øyeblikkene jeg alltid har elsket og har trent og levd for. Men nå begynner hodet mitt å spinne, og tankene drifter til lørdagens parmatch. Da spilte jeg med nederlandske Anne van Dam, mot Brittany Altomare og Annie Park fra USA. Det var helvetes dårlige forhold, men golfen jeg spilte, var noe av det beste jeg hadde prestert de siste ti årene. Men det var jevnt hele veien, og vi vekslet på å vinne hull. Matchen levde helt frem til greenen på det 18. hullet. Nøyaktig her hvor jeg står nå. Der endte jeg også med den siste putten for dagen. Satte jeg den, ville vi vinne hullet og dele matchen med USA. Et halvt poeng til hver. Jeg fikk muligheten til å avgjøre, men slo den dårligste putten herfra til evigheten. Det var ikke tvil, den kunne aldri gå inn. Ikke i nærheten! Tapet var smertefullt, og for min del helt krise. Det var jo i slike situasjoner jeg alltid pleide å sette! For det var snakk om en gyllen mulighet, som du sjelden får. Det var mitt øyeblikk, og jeg grep ikke sjansen. Jeg var så skuffet over meg selv! I klubbhuset var det middag med laget. Folk lo og hadde det gøy. Men jeg ergret meg bare over den putten. Den irriterte meg grenseløst. Jeg spilte jo så bra, men sviktet når jeg fikk et virkelig viktig slag. Jeg leverte ikke! Kunne jeg ha falt ned på det nivået hvor jeg ikke hadde det mer? Hadde jeg mistet det? Tilbake på hotellrommet ble jeg liggende alene og dvele ved disse tankene. Det var god tid til å tenke, så jeg sugde på skuffelsen til langt på natt. Nå er det søndag, og nå er jeg her igjen. På det 18. hullet, som ikke skal bli min nemesis. Heldige meg! For jeg har fått en ny mulighet til 12

å avgjøre. En mulighet jeg aldri trodde jeg skulle få igjen. Den skal jeg omfavne. Revansje for lørdagen! Jeg lar ikke to slike sjanser gå fra meg. Blant alle spillerne på laget ville jeg valgt meg selv, hver eneste gang, til å sette denne putten. Press? Bare gi meg mer! Hodet er på plass igjen. Jeg føler meg sterk og skarp, og den endelige beslutningen er tatt. Siktepunktet er litt til venstre for sentrum. Sentrum-venstre. Jeg har hatt putting-treneren min David Orr med meg i Skottland hele uken. Som trygghet og backup, for å få en god følelse på greenene. Så jeg har en del ferske triggere i banken. Valget faller naturlig på ordene rett tilbake, for tendensen gjennom uken har vært at putteren dropper litt inn på sporet når jeg starter stroken. Putten er ferdig lest. Jeg stiller meg opp. Mitt eneste fokus er på å føre putteren rett bakover. Rett tilbake, rett tilbake. Jeg er helt i min egen verden nå. Ingenting når inn. Bortsett fra i et ørlite øyeblikk, da jeg hører en TV-kommentator like ved siden av greenen: «Here we have Suzann Pettersen in her ninth appearance in Solheim Cup. This is it!» Så hører jeg ikke mer, fordi jeg trykker på avtrekkeren og setter i spill den viktigste putten i mitt liv.

DEL 1

Støttehjul? Nei takk!

«Tutta, du må bruke støttehjul!» Det var høsten 1984, og mamma ropte dypt fortvilet etter sin tre og et halvt år gamle datter. Men hun snakket for døve ører og var i tillegg altfor sent ute, for jeg lå allerede forslått i asfalten der i bunnen av den bratte bakken som gikk fra huset vårt og ned mot Holmendammen. Begge storebrødrene mine hadde nettopp syklet ned der på sine tohjulssykler. Da skulle jeg også klare det! Så det var bare å tørke tårene og plastre sårene og komme seg opp på sykkelen igjen og prøve på nytt. Slik var det alltid. Brødrene mine utfordret meg på alt. Gunerius var to år eldre og Stefan var syv år eldre enn meg. Klatret de i trærne, så klatret jeg, og jeg klatret gjerne enda høyere. På fotballbanen, i alpinbakken, på bandyisen, i skiløypa. Jeg hang med dem hele tiden, ville matche dem på alt. Og jeg ville aller helst være best. Jeg hadde mange jentevenner, men brødrene mine var de store forbildene. Jeg lekte aldri med dukker, og jeg gikk aldri i kjoler. Riktignok finnes det en tegning der jeg har tegnet meg selv i kjole sammen med bikkja vår, Pontus, men jeg drømte aldri om å være en liten prinsesse. Mamma kjøpte søte kjoler til meg, men jeg rappet heller tøy fra klesskapet til brødrene mine. Jeg så ut som en hobbit i klesveien. Mamma rev seg i håret. Men jeg brydde meg ikke, for det var brødrene mine som satte standarden, for alt. Det var en oppvekst i konkurransemodus. Litt som å kjempe seg frem i flokken, hver dag. Jeg ville vinne. Konkurransementaliteten sitter svært dypt i meg, og jeg tror den alltid har gjort det. 17

Tap og vinn med samme sinn har i hvert fall aldri funket i min verden. Men samme hvor smertefullt det var, måtte jeg som golfspiller etter hvert lære meg å tape. Riktignok ikke før jeg hadde spilt en stund, for så lenge jeg spilte hjemme i Norge, dominerte jeg alle aldersklasser. Jeg gruset også spillere som var langt eldre enn meg. Men uansett hvor god du er som ung, så møter du etter hvert motstand på nye nivåer, som gjør at du taper mye oftere enn du vinner. For meg kom de første nederlagene på golfbanen i Sverige. Men det gjorde meg bare mer motivert. Jeg ble mer innbitt, og jeg ble bedre. For selv om det alltid har vært et mål for meg å vinne, så er det noe annet som har vært viktigere: prosessene! Det har alltid vært viktigst at jeg utvikler meg, bryter grenser, mestrer på stadig høyere nivå og føler at det er kontinuerlig forbedring og fremgang. Og det har aldri vært snakk om å velge minste motstands vei. Denne viljen til utvikling, og ikke minst gjennomføringskraften, har vært kjernen i motivasjonen min. Uten denne gleden over selve prosessene ville jeg aldri satset så steinhardt og brukt så mye tid og energi på golfen som jeg har gjort. Seiersøyeblikkene er søte, men de varer ikke lenge. Prosessene tar aldri slutt. Når du er yngst i søskenflokken, er det bare å lytte og lære. Så jeg var ikke særlig snakkesalig som barn. Men jeg var selvstendig, observerende og våken. Jeg kunne sitte for meg selv i timevis under trappen hjemme og bare lytte til samtalene i huset. Jeg elsket det, og visste til enhver tid hvor alle i familien var, og hva de gjorde. Oversikt og kontroll er noe jeg har alltid har likt å ha. Dette er et karaktertrekk som jeg stort sett har hatt glede av i min golfkarriere, men det har også betydd at det har vært ekstra utfordrende for meg å takle situasjoner som jeg ikke har hatt kontroll over. Frem til jeg var tre år, snakket jeg bare hvis noen spurte meg om noe, men jeg gikk da jeg var syv måneder, og jeg fikk tidlig barnehagestart fordi jeg var så motorisk sterk. 18

Jeg søkte mot fysiske utfordringer, og mamma og pappa husker at det var vanskelig å holde meg tilbake. Jeg var nesten alltid ute og lekte, som regel med guttene. Ofte uredd og overivrig. I det årlige skirennet i nabolaget vårt var jeg som regel halvveis gjennom løypa før noen huket tak i meg og fikk på meg et startnummer. Vel fremme i mål måtte jeg bremses, for jeg satte kursen direkte mot premiebordet for å hente den største pokalen, som jeg regnet med var min. Vinnerinstinkt, eller barnslig overmot? Forstå det den som kan. Men som barn følte jeg meg veldig god i det jeg drev med av lek og idrett, nesten uansett hva det var. Selv når jeg presterte elendig. Et eller annet har ligget der hele veien. Kan det være fordi jeg ble oppmuntret så sterkt hjemmefra til å mestre? «Dette fikser du, Tutta!» Det ga meg mot og selvtillit til å ta utfordringer og virkelig trå til. Jeg ble aldri pushet, men jeg ble glad i å konkurrere. Dessuten var jeg stokk sta, som pappa, og jeg ga meg ikke med det første. Selv ikke når det åpenbart kunne vært det smarteste. Det tok tid, lang tid, før jeg forsto at rytmisk sportsgymnastikk ikke var det store for meg. Jeg var seks–syv år, stiv som en stokk, og kunne få plass til en badeball under rumpa når jeg strevde for å gå ned i spagaten. Det var flaut å henge etter de andre, men det måtte en direkte og ærlig realitetssjekk til fra treneren før jeg ga opp det prosjektet. Hun spurte meg rett ut om det ikke ville være bedre om jeg brukte tiden min på noe annet. Det var en helt grei beskjed å få, for jeg likte heller ikke turnøvelsene like godt som de andre aktivitetene jeg var med på. Jeg likte ridningen, men den ble det også slutt på, da vi ikke hadde råd til å kjøpe spranghest. Men jeg ble oppdratt til allsidighet, og før jeg spesialiserte meg i golfen som elleve–tolvåring, var timeplanen min knadd med andre idretter. Oppveksten ved Holmendammen, en grønn og åpen lunge ved foten av Holmenkollåsen i Oslo, ga meg utallige muligheter for utelek og idrett, så summen av trening og fysisk aktivitet var høy gjennom alle årstider i hele barndommen. 19

Jeg spilte fletta av de fleste gutta i bandy til langt opp i lilleputtalder. I alpint kjørte jeg for Ready. Jeg vant renn, og jeg har senere lurt på om jeg ga meg for tidlig. Skulle jeg ha testet meg på juniornivå? Hvor god kunne jeg ha blitt på ski? Det høres kanskje rart ut, men opp gjennom årene har jeg ofte dagdrømt og sett for meg at jeg byttet idrettsarena. Ikke som listefyll og en i mølja, men som en dominerende utøver, slik målsettingen min alltid har vært å være det i golf. Jeg må være tidenes største tennis-fan og digger Roger Federer og Rafael Nadal. Jeg liker å tro at jeg kunne blitt god i tennis jeg også, og i mitt hode kan jeg til og med være god. Men så, når venner spør om jeg vil være med å spille, så finner jeg lett på en unnskyldning. Fordi jeg egentlig suger. For noen år siden ble jeg invitert til en match mot den amerikanske ambassadøren i Norge, Barry B. White. For å kunne imponere forberedte jeg meg til matchen med intense privattimer med Kirsten Robsahm, som selv er grossist i NM-gull. Men så tapte jeg glatt 2–0 i sett uten å vinne et eneste game, og kom raskt ned på jorden til litt såret stolthet og ørlite tap av ansikt. Det skulle jo ikke bety noe, men for meg var det ille nok i øyeblikket. Jeg har kanskje litt trøbbel med å ta lett på det når det dreier seg om ting jeg ønsker å mestre. Men det er deilig å drømme, og noen ganger helt nødvendig. Fordi det gir litt avveksling fra all den jevne, monotone terpingen på detaljer og det ofte ensomme arbeidet i hverdagen som toppidrettsutøver. De dagene det er aller, aller flest av. Det var ikke gitt at det var golf som skulle bli min idrett. Det skjedde heller litt tilfeldig, men samtidig kanskje ikke så tilfeldig likevel. For pappa er en ivrig hobbygolfer, og da jeg ble med ham opp til golfbanen på Bogstad for første gang da jeg var seks år, så var det egentlig gjort. Mamma var stort sett hjemmeværende i hele min oppvekst, og vi kom aldri hjem til tomt hus. Men med tre aktive unger var det hektiske dager, så hvis pappa skulle få dyrke hobbyen sin med god samvittighet to–tre ganger i uken, var det ingen vei utenom: Mamma ga ham klar beskjed om at hvis han ville spille golf, så måtte han ta med seg datteren sin. 20

Slik startet det. Pappa og jeg, side om side på driving-rangen på Bogstad. Jeg med en avsaget liten kølle i hendene, som jeg brukte til å ape etter ham. Jeg svingte det jeg var god for, og slagene satt bortimot snorrett med en gang. Trond Kracht var en erfaren juniortrener i klubben, og han sto og så på og skjønte ingenting av det han så. «Dette er da ikke så vanskelig», sa jeg. Jeg forsto det ikke selv, men pappa har i ettertid fortalt at det var helt vanvittig å se hvor raskt jeg plukket opp bevegelsene. Lytt og lær var nå blitt til se og lær. Jeg fulgte med på hva pappa og de andre golferne gjorde, og hadde ikke behov for noe videre instruksjon. Det var bare å gi meg kølla, så slo jeg brukbare slag. Det var moro med en gang. Den gode følelsen når bevegelsene og svingen satt. Lyden av balltreffet. Gnisten var tent. Alt sammen rørte ved noe dypt inni meg, som det er vanskelig å sette ord på. Det nærmeste jeg kommer er kjærlighet. Jeg hadde fått golfen i blodet, og etter de første slagene på Bogstad så jeg meg aldri tilbake.