Eirin Andresen Betten
Tiden vil ha et annet bilde
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70159-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Illustrasjoner: Elisabeth Vold Bjone Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til søstrene mine, Andrea og Vera
We are living in a less spacious age – james joyce
What are all these fragments for, if not to be knit up finally? – marilynne robinson
Juli 2016
Han ligger under treet i hagen med hendene under hodet. Bak ham står det hvite huset med de røde, falma taksteinene. Vinduene er åpne, og den store dobbeltdøra som vender ut mot hagen, minner om en uheldig brist i et fundament som burde ha vært lappet sammen til en enkel og harmonisk helhet. For her, i den tørre, gulaktige virkeligheten, har verden sprukket opp. Det eneste han hører, er insektene som surrer over matrester, over ferskensteiner og svett hud, over inntørka sukker i glass og boller, som har stått ute på det slitte hagebordet i flere dager. Casper ser det for seg, ser denne hagen når det begynner å regne, alt det klare vannet som skal samle seg i glassbollen de glemmer å ta med inn, som står igjen som bevis på at noen har vært her, etter at de har lukka dørene og reist sin vei. Vann skal samle seg i dammer på bordene og stolene, i blomsterpottene og mellom hellingene. Høsten kommer snart og vil blåse glasset over ende, som vil lande på blomsterbedets murkant og knuses, for så å dekkes av løv, av jord og snø, som igjen vil råtne og smelte, og neste år vil glasset bli samla sammen og kasta. Men det blir etter 11
deres tid, for i dag faller alt om i varmen, og i kveld, når sola endelig går ned, vil alt liv som vanligvis yrer, våkne, og avsløre ettersmaken av det som lever på overtid. * Claudia drar hagestolen ut i solsteiken. Hun løfter det blonde håret opp fra nakken og fester det stramt i en strikk. «Har du sett Michael i dag», spør hun. «Han sykla sikkert ned til sjøen før vi stod opp», svarer Casper. «Han kunne jo ha spurt om vi ville være med.» «Du kan jo bare sykle ned og se om han er der.» «Han vil åpenbart ikke at vi skal være med», sier hun og drar av seg T-skjorta. «Går det bra med deg?» spør han, uten å løfte hodet fra teppet. «Samme som i går.» «Kanskje vi kan sykle en tur senere.» «Kanskje det.» Casper føler at han blir solbrent, selv i skyggen. Sakte, men sikkert brenner sola seg fast i den bleike huden, som blir rød og sår, ikke slik som Michaels hud. Den blir mørk og varm, så mørk at han blir grå i albuekrokene og knehasene, akkurat der huden er tynn. Casper vrir seg over på magen og legger hodet på armene. Claudia lener seg tilbake og tar på seg et par store, svarte solbriller som hun kjøpte i Paris i vår, da hun hadde behov for å skjule øynene. «De kunne jo ha tatt ned trærne rundt her», sier Claudia. «Man sier at Norge gror igjen», svarer Casper. 12
«Jeg skulle ønske vi var nærmere sjøen.» «Hvorfor sykler du ikke ned til vannet en tur?» «Jeg vet ikke», svarer hun og klemmer ut mer solkrem fra tuben. Hun reiser seg opp fra stolen og smører seg på overkroppen. «Skal du ha?» «Jeg har smurt meg», svarer han. * Da Casper kom fram til sommerhuset på onsdag ettermiddag, hadde han funnet Susanne i en slags tåkete tilstand inne i stua. Han hadde parkert bilen foran huset, henta bagen ut fra baksetet og åpna ytterdøra i den forventning om at noen skulle ta hyggelig imot ham. Istedenfor møtte han et interiør han ikke hadde sett før, selv om de fire hadde tatt turen ut hit i hvert av de siste ti årene. Susanne stod ved vinduet i stua med det tynne, hvite gardinstoffet mellom fingrene. Hun dro pekefingeren og tommelen opp og ned, følte på sømmene. «Hei», sa hun. «Hei», sa Casper og så seg rundt om i rommet. «Hva synes du?» spurte hun. «Mener du oppussinga», hadde han svart. «Ja», svarte Susanne. «Ingenting er som det skal være. Mamma har vært her og plukka alt fra hverandre.» Huset hadde tilhørt besteforeldrene til Susanne. Da Susannes mor arva huset for et par år siden, hadde hun begynt arbeidet med å pusse det opp, rom for rom. Nå lukta det ny parkett, maling og IKEA-papp. Susanne hadde rett i at huset hadde fått en fremmed følelse, for 13
borte var de oransje og grønne soveromsveggene, de plassbygde skapene og dørene av ubehandla eik som knirka bare du så på dem. Nå lignet huset et hvilket som helst masseprodusert produkt. Hvite vegger, littala-glass, sofa og bord fra Bolia, åpne løsninger og dyr oppvasksåpe. «Hun sa at vi måtte lufte ut huset. Det er visst dårlig feng shui å sove i så sterke farger», sa Susanne. «Så nå er det hvitt, alt sammen, bortsett fra det blå rommet. Jeg antar at du sover der i år også?» «Jeg tenkte det», svarte han, og ville helst bare gå opp dit og lukke døra bak seg med det samme. Selv om huset så ut som en «hjemme hos»-reportasje fra Bo Bedre, hadde Susannes mor i det minste hengt opp familiebildene på veggene igjen. I det hvite, glatte landskapet fremstod bildene som falske relikvier man har arva og tar vare på for syns skyld. Bildene av besteforeldrene, barnebilder av familien, skolefoto og feriebilder ble til små øyeblikk som fortalte historier om dager, om timer, om samhold, men det siste uttrykket som var fanget av øyeblikket, opphørte ikke som alt annet. Det var til stede i bildene, som om øyeblikket fortsatt levde, og Casper ble ukomfortabel av å se på det. Som veldig mye annet var det konstruert. Susanne pekte på et lite bilde av besteforeldrene. På bildet kunne Casper se to mennesker som satt sammen i hagen under en rød parasoll og drakk kaffe. Det måtte være tatt tidlig på syttitallet. Bestefaren til Susanne bar på en litt for stor mage som hang over den grønne shortsen, og han hadde kaps på seg. Bestemoren hadde hår som solbærsaft, og et par store brune briller dekket halve ansiktet hennes. Hun var kledd i shorts og 14
bikinitopp, slank, og smilte til kameraet. I hånden holdt bestefaren ei bok. Bildet var for uklart til å kunne tyde tittelen. «Han leste alltid», sa Susanne og kakka på et par bokrygger med pekefingeren. Selv om moren til Susanne hadde pakket ned alle bøkene da hun malte stua, ble støvet som hadde festet seg til sidene over mange år, med da hun satte dem tilbake i hyllene. Det virket limt fast mellom de tynne, silkeaktige sidene. Susanne dro fingeren forsiktig over toppen på en av bøkene, og støvet rulla seg sammen til mjuke grå riller, men det festet seg ikke på fingeren hennes, det ble bare liggende oppå boka. Hun plukka det opp, rakte fram fingeren og viste det fram, som for å demonstrere den ubestemte alderdommen som lå igjen på bøkene. Så slapp hun støvet ned på det nye gulvet. I hjørnet av stua stod fortsatt det gamle pianoet, det var visst bestemoren som kunne spille. Ingen åpna lokket lenger, og instrumentet var bare en del av interiøret, full av sure noter, ustemt som alt annet. Tingene som moren hadde valgt å ta vare på, lå i gamle dåpskister og gjennomsiktige plastesker på loftet. Gammelt og nytt. Susanne dro den tynne gardinen til siden og lente seg mot vinduskarmen. Den varme pusten hennes la seg som dugg på det blanke glasset. Hun så på Casper med smale øyne. «Så fint å se deg», sa hun. «Deg også», sa Casper, uten å gå mot henne. «Når kommer de andre», spurte hun og snudde seg tilbake mot vinduet. «Om noen timer», svarte Casper og la hendene i lomma. Han klemte nøkkelknippet hardt inne i håndflata og lurte på om han kanskje skulle kjøre hjem igjen. 15
Han slengte heller bagen over skuldra og gikk opp den smale trappa, bortover gangen og inn på soverommet. Han satte fra seg tingene i en gammel lenestol, og la et par bøker og mobilen på nattbordet. Gjennom blondegardinen kunne han ikke se annet enn varm luft som brant seg fast til alt. Det var omtrent på denne tiden av året at han hadde møtt Oline for første gang. Da han hadde vært alene på hytta til foreldrene, skulle tjene litt penger for å fikse hagen og gjøre andre småjobber, som å rydde i naustet og beise plattingen. Selv nå, når han tenker tilbake til den helga og tror at han kan huske alt, hvert eneste minutt, den ordrette samtalen, vet han at det har gått tapt for lenge siden. Det han sitter igjen med, er følelsen av uroligheten hennes. Den lå rundt hele henne, piplet ut av porene som svette. * En dag tidlig i juni hadde Claudia stått på døra til Casper med et par store kofferter og et ønske om å få bo hos ham. Han hadde ikke sett henne siden de besøkte henne i Paris i februar. «Jeg greide ikke å være der mer», sa hun, og dro koffertene med et voldsomt rykk over dørstokken og inn i gangen. «Jeg bare greier ikke mer.» «Forståelig», sa Casper og lukka døra etter henne. «Så det er greit om jeg bor her i sommer?» «Du skal ikke hjem til foreldrene dine?» «Nei. Uaktuelt. Der er det for mye psykososiale verktøy til frokost. Orker ikke.» «Du sover inne hos meg, ikke noe problem», sa han. «Takk», sa hun, og bar med seg bagasjen inn i stua. Den kvelden satte hun seg ned på gulvet og åpna 16
bagasjen for å finne fram noen klær og toalettsaker. Casper satt i sofaen og så på henne. I koffertene lå det klær, bøker, sko, toalettmapper og små poser fulle av sminke og smykker. Alt Claudia eide nå, var samla i bagasjen. Hun sa at hun hadde lagt igjen alt det andre i Paris, ingen grunn til å ta med seg mer enn dette, for det var jo bare ting. Men det som lå foran ham nå, var det hun anså som sine viktigste eiendeler. Ingen kan være så enkel, tenkte Casper og løfta opp en grønn ullgenser som han bretta sammen og la tilbake i kofferten. Det var ingenting her som fortalte noe om Claudia, om hvem hun virkelig var. Det var bare ting hun hadde anskaffet som en konsekvens av innfall og sporadiske behov. «Det så greit ut da jeg dro. Jeg tror ikke jeg trakk ut kontakten til radioen engang. Og jeg lot det stå igjen vaser fulle av blomster jeg ikke kan huske hvorfor jeg kjøpte. De kommer til å lukte ille i varmen. Ed sine klær ligger fortsatt i skuffene og i skapet. Jeg lot noen av ytterjakkene mine henge igjen. Jeg aner ikke hva foreldrene hans skal gjøre med alt. Møblene, teppene, sengetøy, plater. Jeg vet virkelig ikke. Da jeg dro, så det ut som om vi bare var bortreist, på ferie eller noe, at vi begge skulle komme tilbake», sa hun og trakk pusten dypt. Hun snakka hektisk. Reiste seg opp, satte seg ned igjen. Plukka opp ei bukse, bretta den sammen og la den tilbake. Reiste seg opp igjen og gikk ut i gangen for å hente sekken sin. Hun satte seg ned ved siden av Casper i sofaen, åpna glidelåsen på sekken og tok ut en Mac, et par bøker og en stor Toblerone. «Her», sa hun og ga den til Casper. «Hvit Toblerone?» 17