I DYRERIKET OG MENNESKEV ERDENEN VIKT I GE KARAKTERER
Helium
Tvillingsøsteren til Musse, prinsesse i Dyreriket, modig mus med magisk styrke, liker uvanlige navn.
Camilla
Snilt menneske som Musse og Helium bor sammen med oppe i Menneskeverdenen.
Dronta
Barndomsvennen til Sigge, er fra Dyreriket, kan forandre form og redde dem ut av farlige situasjoner.
Sigge
Kul nabokatt, bestevenn og livvakt som er med Musse og Helium på eventyr.
Musse
Musebroren til Helium, prins i Dyreriket, handler først og tenker etterpå, har en magisk kraft som ligger og venter, passer godt på sveisen sin.
FRU GREVLING
Snill grevling som hjelper dem med å ta Toget fra ingensteds
MAMMAEN OG PAPPAEN TIL MUSSE
OG HELIUM
Konge og dronning i Dyreriket, ble tvunget til å gjemme gullosten og sende fra seg musebarna da duejegerne planla å kidnappe dem.
VANNSJIMA
Den utvalgte lederen for vannfolket, tar imot Musse og Helium i Splasjomania og hjelper dem blant annet til Det levende kartet.
Ta-Ta
Gudfaren til Musse og Helium. Varulv i Dyreriket, hjelper sammen med Gribbeline musene når de er på eventyr.
GRI BBELINE
Gudmoren til Musse og Helium. Gribb i Dyreriket, vet alt om hvilke magiske verktøy som trengs til viktige oppdrag.
FJÆRSPISS
Leder for alle duejegere, den slemmeste av dem alle.
Kona og datteren til Fjærspiss. Har vært til stor hjelp for Musse og Helium.
TROLLE-ROTTA
Den mektigste og klokeste trollmannen i Dyreriket, lager hull man kan reise gjennom verdenene med.
Regulus
Rotta som hadde møtt foreldrene til Musse og Helium. Han fører Musse og Helium til fru Grevling.
JEI-LO
En snill duejeger som vil dem alt godt og forteller om alt det fæle som har skjedd med hele slekten hennes.
TIL
Alle de nye magiske vennene mine i Ängelholm.
Takk for at dere fins i livet mitt.
DRAGEREIRET
Det levende kartet, Musse og Helium sto stive av skrekk mens støvet fra bakken virvlet opp i luften som en sandstorm. Så falt det sakte ned over dem. De hadde nettopp sagt det hemmelige kodeordet ved portalen som ga dem adgang til Dragenes rike. Men før de rakk å ta et eneste steg til, fikk de øye på to enorme skapninger som kom flyvende rett mot dem! Det var ingen tvil om at det var de utrivelige vaktene til dragene som nettopp hadde landet foran dem. De freste og flakset så illsint med vingene at musepelsen blafret av luftdraget. Det var tydelig at de lette etter noe. De flakket fram og tilbake med blikket, men så ikke ut til å finne det. Det vaktene ikke fikk med seg, var at gjestene som akkurat hadde kommet inn i riket, var veldig små. Da det gikk opp
for Musse og Helium at vaktene ikke hadde oppdaget dem, listet de og kartboka seg langsomt inn i noen busker som sto like ved. Der inne satt de stille som mus og bare ventet. De turte nesten ikke å puste. Til slutt så de to vaktene forundret på hverandre og trakk på de brede skuldrene. Så lettet de og fløy av gårde.
Musse pustet lettet ut.
– Å, himmel og hav … det var musenære på!
– Ja, stønnet Helium. – Værhårene mine skjelver fortsatt!
Men kartboka var langt ifra like opphisset. Den så fremdeles mest trøtt ut.
– Kjempeflaks at de ikke så oss! utbrøt Musse.
Helium nikket og sa oppjaget:
– Mm … Det hadde jo vært greit å vite at vakter faktisk passer på hvem som går gjennom portalen selv om man har det hemmelige kodeordet.
– Ja, det var ikke mye gøy, sa Musse og ristet på hodet.
Det levende kartet laget en lyd som var vanskelig å tyde. Da det forsto at musene ikke skjønte hva det mente, pekte det lenger inn i busken de gjemte seg i.
– Se der, det ser ut som en liten sti, pep Helium nysgjerrig og begynte å gå.
Musse og kartboka fulgte etter henne. Stien var smal og full av kratt, så de var nødt til å gå etter hverandre.
Etter en stund kløv de ut på den andre siden av busken, og da gispet Musse og Helium. Utsikten som møtte dem, var som tatt rett ut av et eventyr.
Foran dem bredte det seg ut en storslått dal. Den var omgitt av spisse fjell og brusende fosser. Midt i dalen tronet et fortryllende vakkert slott med spir og tårn som strakte seg høyt i sky.
Slottet ble overvåket av majestetiske drager som sirklet i luften. Det hadde begynt å skumre, og de siste myke strålene fra sola skinte ned over det eventyrlige landskapet. Enda omgivelsene var usedvanlig vakre, vakte dragene en sterk motvilje i de to musene. Så sterk at luggen til Musse strittet samtidig som det gikk et grøss gjennom den lille musekroppen.
Helium tok et nervøst tak i brorens pote og sa etter en liten stund:
– Det må være dragereiret.
– Å, du store musetid! pep Musse redd. – Vi kommer aldri inn og ut derfra i live!
Kartboka brummet og slo opp en side. Helium leste: «Dere små – dere modige!»
De oppmuntrende ordene kom ikke helt riktig ut, men gjorde bare Musse enda mer ute av seg og fikk ham til å rope:
– DU KAN VÆRE MODIG. MODIG KAN DU SELV
VÆRE! Jeg synes du kan gå inn der og hente det drageøyet.
Du kan sikkert flakse bort til slottet og over den høye muren med kartsidene dine eller noe sånt … GJØR HVA DU VIL, FOR VI KOMMER IKKE TIL Å GÅ NÆR DET DRAGEREIRET!
– Hold opp, Musse, og ro deg ned, sa Helium strengt.
– Det siste vi vil nå, er å bli oppdaget.
Idet hun hadde sagt det, begynte det å rasle urovekkende i buskene bak dem. Det var opplagt at en eller annen var på vei bort til dem. Hadde de allerede blitt avslørt? Var det allerede for sent? Skikkelsen kom stadig nærmere. Etter lyden å dømme måtte det være et stort dyr. I håp om ikke å bli
oppdaget sto Musse, Helium og Det levende kartet så stille de kunne. Tenk om det var de skumle vaktene igjen! Eller en skrekkinngytende drage! En drage som sprutet ild, kanskje!
Idet den ubudne skikkelsen hoppet fram, fikk de sitt livs sjokk.
– SIGGEEE!!! skrek Musse og Helium i kor.
– God dag, mine kjære små venner. Himmel, så glad jeg er for å se dere!
Musse og Helium kastet seg i armene på Sigge og ga ham en bamseklem. De ville ikke slippe ham. Musene var så glade for å se vennen sin igjen at de gråt. Til og med Det levende kartet ga Sigge et vennlig blikk.
– Sigge! Vi har savnet deg sånn! sa Musse og så på ham med blanke øyne.
