978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Saras nøkkel
Side 1
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 2
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 3
Tatiana de Rosnay
Saras nøkkel Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 4
Bazar Forlag AS, Stortingsgata 22, Postboks 2023 Vika, 0125 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: Sarah’s Key Copyright © Éditions Héloïse d’Ormesson, 2006 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2008 Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard Utgitt etter avtale med Literary Agency Wandel Cruse På sidene 203 og 204 står utdrag av statsminister Jean-Pierre Raffarins minnetale den 21. juli 2002 under sekstiårsmarkeringen for oppsamlingen på Vél’ d’Hiv’. Sitatene på side 9 er hentet fra: Irène Némirovsky, Storm i juni, oversatt av Kjell Olaf Jensen, Arneberg 2006 William Blake, Songs of Experience, gjendiktet av Inger Hagerup i Drømmeboken, Aschehoug 1955 Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving / www.fulltank.org Omslagsfoto: Getty Images Forfatterfoto: Arnaud Février Sats og grafisk form: BOKSATS • Marie Mejlænder Satt med: Minion 10,5/13,85 Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: Ensolux Cream 70 g, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-092-6 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 5
Til Stella, min mor Til min vakre, opprørske Charlotte Til minne om Natacha, min bestemor (1914–2005)
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 6
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 7
Forfatterens merknad Personene i denne romanen er oppdiktet. Men flere av hendelsene som er beskrevet, er det ikke, spesielt de som utspant seg i det okkuperte Frankrike sommeren 1942, og i særdeleshet den store oppsamlingen på Vélodrome d’Hiver som fant sted 16. juli 1942, midt i hjertet av Paris. Dette er ikke noe historisk verk og har ingen ambisjoner om å være det. Det er min hyllest til Vél’ d’Hiv’s barn. Barna som aldri kom tilbake. Og til de som overlevde og kunne fortelle hva som skjedde.
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 8
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 9
Herregud, hva er det dette landet gjør med meg? La oss kaste et kjølig blikk på det, ettersom det avviser meg, la oss se på hvordan det mister både ære og liv. – Irène Némirovsky, Suite française (1942)
Tiger, tiger! Ild og lyn gjennom skogen nattetid. Hvilken guddoms hånd og syn gav deg skrekkens symmetri? – William Blake, Songs of Experience
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 10
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 11
Paris, juli 1942 JENTA VAR DEN SOM FØRST HØRTE DEN HØYE BANKINGEN PÅ DØREN. Rommet hennes lå nærmest inngangen til leiligheten. Søvndrukken trodde hun først at det var faren som kom opp fra skjulestedet sitt i kjelleren. Han hadde glemt nøkkelen og var utålmodig fordi ingen hadde hørt den første, forsiktige bankingen. Men så hørtes stemmer, høye og brutale i nattestillheten. De hadde ingenting med faren å gjøre. «Politiet! Lukk opp! Straks!» Bankingen tok til igjen, høyere. Den gikk gjennom marg og ben. Den yngre broren, som sov i sengen ved siden av henne, rørte på seg. «Politiet! Lukk opp! Lukk opp!» Hva var klokken? Hun kikket ut mellom gardinene. Det var fortsatt mørkt ute. Hun var redd. Hun husket de lavmælte samtalene hun hadde hørt i det siste, sent på kvelden når foreldrene trodde hun sov. Hun hadde sneket seg bort til stuedøren og lyttet og kikket gjennom en liten sprekk i dørfyllingen. Farens nervøse stemme. Morens engstelige ansikt. De snakket på sitt eget språk, som jenta skjønte selv om hun ikke kunne det like flytende som dem. Faren hadde hvisket at det ville bli vanskelige tider framover. At de måtte være modige og svært forsiktige. Han kom med fremmede, ukjente ord: «leirer», «razzia, en stor razzia», «arrestasjoner tidlig om morgenen», og jenta lurte på hva det betydde alt sammen. Faren hadde mumlet at bare mennene var i fare, ikke kvinnene, ikke barna, og at han ville skjule seg i kjelleren om natten. 11
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 12
Om morgenen hadde han forklart jenta at det ville være best om han sov nedenunder en stund. Til «ting ble tryggere». Hva slags «ting» mente han, undret jenta. Hva var «trygt»? Når ville ting bli «trygge» igjen? Hun ville gjerne finne ut hva han hadde ment med «leirer» og «razzia», men hun kviet seg for å tilstå at hun hadde tyvlyttet på foreldrene, flere ganger. Så hun hadde ikke tort å spørre ham. «Lukk opp! Politiet!» Hadde politiet funnet pappa i kjelleren, undret hun på. Var det derfor de var her, hadde politiet kommet for å hente pappa til de stedene han hadde snakket om i de lavmælte samtalene midt på natten: «leirene», langt borte, utenfor byen? Jenta pilte lydløst til morens soverom lenger borte i gangen. Moren våknet straks hun kjente en hånd på skulderen. «Det er politiet, mamma,» hvisket jenta. «De dundrer på døren.» Moren svingte bena over sengekanten og dyttet håret bort fra øynene. Jenta syntes hun så sliten og gammel ut, mye eldre enn sine tretti år. «Har de kommet for å hente pappa?» spurte jenta engstelig og grep tak i morens armer. «Kommer de etter ham?» Moren svarte ikke. De høye stemmene lød igjen bortover gangen. Moren tok raskt på seg en morgenkåpe over nattkjolen, så grep hun jentas hånd og gikk til døren. Hånden hennes var varm og klam, som et barns, tenkte jenta. «Ja?» sa moren forknytt, uten å åpne døren. En mannsstemme. Han ropte navnet hennes. «Ja, Monsieur, det er meg,» svarte hun. Aksenten var tydelig, nesten tung. «Lukk opp. Med det samme. Politiet.» Moren la hånden mot strupen, og jenta la merke til hvor blek hun var. Hun virket utslitt, stivnet. Som om hun ikke kunne røre seg lenger. Jenta hadde aldri sett en sånn skrekk i morens ansikt. Hun kjente at munnen ble tørr av angst. Mennene dundret på døren igjen. Moren åpnet den med fom12
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 13
lete, skjelvende fingrer. Jenta krympet seg og ventet å se grågrønne uniformer. Det sto to menn der. Den ene var politimann, med mørkeblå, knelang kappe og høy, rund skyggelue. Den andre mannen hadde beige regnfrakk. Han holdt en liste i hånden. Igjen sa han kvinnens navn. Og farens navn. Han snakket flytende fransk. Da er vi trygge, tenkte jenta. Hvis de er franske og ikke tyske, er vi ikke i fare. Hvis de er franske, vil de ikke gjøre oss noe. Moren trakk datteren inntil seg. Jenta kjente kvinnens hjerte slå gjennom morgenkåpen. Hun ville dytte moren bort. Hun ville at moren hennes skulle rette seg opp og se modig på mennene, ikke krype sammen, ikke la hjertet sitt dunke sånn, som hjertet til et livredd dyr. Hun ville at moren skulle være tapper. «Min mann er … ikke her,» stammet moren. «Jeg vet ikke hvor han er. Jeg vet ikke.» Mannen i den beige regnfrakken trengte seg inn i leiligheten. «Skynd Dem, Madame. De har ti minutter. Pakk noen klær. Nok for et par dager.» Moren rørte seg ikke. Hun stirret på politimannen. Han sto på trappeavsatsen med ryggen til døren. Han virket likeglad, som om han kjedet seg. Hun la hånden på det mørkeblå ermet. «Monsieur, vær så snill –» begynte hun. Politimannen snudde seg og feide bort hånden hennes. Et hardt, tomt uttrykk i øynene. «De hørte hva jeg sa. De blir med oss. Datteren Deres også. Bare gjør som De får beskjed om.»
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 14
Paris, mai 2002 BERTRAND VAR SENT UTE SOM VANLIG. Jeg prøvde å ikke bry meg om det, men det gjorde jeg. Zoë lente seg mot veggen og kjedet seg. Hun lignet faren sin sånn at det ofte fikk meg til å smile. Men ikke i dag. Jeg kikket opp på den høye, gamle bygningen. Mamés hjem. Den gamle leiligheten til Bertrands farmor. Og vi skulle bo der. Vi skulle forlate boulevard du Montparnasse med trafikkstøyen, de stadige ambulansene på grunn av tre sykehus i nabolaget, kafeene og restaurantene, og flytte til denne stille, smale gaten på Seinens høyre bredd. Le Marais var ikke en bydel jeg kjente, selv om jeg beundret dens ærverdige, smuldrende skjønnhet. Var jeg glad for å flytte? Jeg var ikke sikker. Bertrand hadde ikke egentlig rådført seg med meg. Vi hadde ikke diskutert det noe særlig, faktisk. Med sin sedvanlige frimodighet hadde han tatt seg av det hele. Uten meg. «Der er han,» sa Zoë. «Bare en halv time forsinket.» Vi så på Bertrand der han kom slentrende på sin særegne, sensuelle måte. Slank, mørk, osende av sex appeal, den arketypiske franskmann. Som vanlig snakket han i telefonen. Hakk i hæl fulgte forretningspartneren hans, Antoine, med skjegg og rødmusset ansikt. Kontoret deres lå i rue de l’Arcade, rett bak Madeleine-kirken. Bertrand arbeidet lenge i et arkitektfirma, siden før vi giftet oss, men startet for seg selv, sammen med Antoine, for fem år siden. Bertrand vinket til oss, så pekte han på telefonen med rynkede bryn. 14
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 15
«Som om han ikke kan få det mennesket til å legge på,» fnyste Zoë. «Særlig.» Zoë var bare elleve, men noen ganger føltes det som om hun alt var tenåring. For det første raget hun over alle venninnene sine – og føttene hennes var enorme, klaget hun – dertil kom en bråmodenhet som ofte fikk meg til å snappe etter pusten. Det var noe voksent i det rolige, hasselbrune blikket, den tankefulle måten å løfte haken på. Hun hadde alltid vært slik, selv da hun var liten. Rolig, moden, noen ganger altfor moden for alderen. Antoine kom bort og hilste på oss mens Bertrand fortsatte samtalen sin, nesten så høyt at hele gaten kunne høre ham, han viftet med hendene, skar flere grimaser og snudde seg fra tid til annen for å forsikre seg om at vi fulgte med på hvert ord. «Et problem med en annen arkitekt,» forklarte Antoine med et lite smil. «En konkurrent?» spurte Zoë. «Ja, en konkurrent,» svarte Antoine. Zoë sukket. «Det betyr at vi kan bli stående her i hele dag,» sa hun. Jeg fikk en idé. «Antoine, du skulle ikke tilfeldigvis ha en nøkkel til Madame Tézacs leilighet?» «Det har jeg, Julia,» sa han og strålte opp. Antoine snakket alltid engelsk til meg. Jeg går ut fra at det var for å være hyggelig, men i grunnen irriterte det meg. Det var som om fransken min fortsatt ikke var bra nok, selv om jeg hadde bodd her i årevis. Antoine fisket fram nøkkelen med en feiende bevegelse. Vi bestemte oss for å gå opp, vi tre. Zoë tastet behendig portkoden. Vi gikk over den eføykledde, kjølige gårdsplassen til heisen. «Jeg hater den heisen,» sa Zoë. «Pappa burde gjøre noe med den.» «Han renoverer bare din oldemors leilighet, skatt,» påpekte jeg. «Ikke hele bygningen.» «Nå ja, det burde han gjøre,» sa hun. 15
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 16
Mens vi ventet på heisen, pep mobilen min kjenningsmelodien til Star Wars. Jeg kikket på nummeret i displayet. Det var sjefen min, Joshua. Jeg svarte. «Jaha?» Joshua gikk rett på sak. Som vanlig. «Trenger deg her til tre. Avslutter julinummeret. Over og ut.» «Du store alpakka,» sa jeg nesevist. Jeg hørte en klukklatter i den andre enden før han la på. Joshua lot alltid til å like det når jeg sa «du store alpakka». Kanskje det minnet ham om ungdommen. Det virket som om Antoine satte pris på at jeg brukte gammelmodige uttrykk. Jeg så for meg hvordan han lagret dem og så prøvde dem ut med den franske aksenten sin. Heisen var av den uforlignelige parisiske typen med knøttlite heisrom, jerngitter som måtte manøvreres for hånd, og doble tredører som alltid svingte rett i ansiktet på en. Klemt mellom Zoë og Antoine – litt for rundhåndet med Vétiver-godlukten – fikk jeg et glimt av ansiktet mitt i speilet idet vi gled oppover. Jeg så like sliten ut som den knirkende heisen. Hvor var det blitt av den rødkinnede skjønnheten fra Boston, Massachusetts? Kvinnen som stirret tilbake på meg, var i den fryktede alderen mellom førtifem og femti, dette ingenmannslandet av siging og rynker og overgangsalder som nærmer seg. «Jeg hater også denne heisen,» sa jeg dystert. Zoë gliste og kløp meg i kinnet. «Mamma, selv Gwyneth Paltrow hadde sett skrekkelig ut i det speilet.» Jeg måtte smile. Det var en typisk Zoë-replikk.
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 17
MOREN BEGYNTE Å HULKE, FØRST LAVT, SÅ HØYERE. Jenta så lamslått på henne. På alle sine ti år hadde hun aldri sett moren gråte. Forskrekket så hun hvordan tårene trillet nedover morens bleke, fortrukne ansikt. Hun ville be moren slutte å gråte, det gjorde henne skamfull å se moren bære seg foran øynene på disse fremmede mennene. Men mennene brydde seg ikke om morens tårer. De ba henne skynde seg. Det hastet. På soverommet sov den lille gutten videre. «Men hvor tar dere oss med?» forsøkte moren. «Datteren min er fransk, hun ble født i Paris, hvorfor vil dere ha henne også? Hvor tar dere oss med?» Mennene sa ikke mer. De ruvet over henne, truende, digre. Morens øyne var oppsperret av angst. Hun gikk til soverommet sitt og sank ned på sengen. Etter noen øyeblikk rettet hun ryggen og snudde seg mot jenta. Stemmen var pipende, ansiktet en stram maske. «Vekk broren din. Kle på dere, begge to. Ta med noen klær, til ham og til deg selv. Skynd deg! Skynd deg, nå!» Broren ble stum av skrekk da han kikket ut av døren og fikk øye på mennene. Han betraktet moren, som ustelt og hulkende forsøkte å pakke. Han mobiliserte all styrke som fantes i den fireårige kroppen. Han nektet å røre seg. Jenta godsnakket med ham. Han ville ikke høre på henne. Han sto urørlig med de små armene foldet over brystet. 17
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 18
Jenta tok av seg nattkjolen og nappet til seg en bomullsbluse og et skjørt. Hun stakk føttene i et par sko. Broren så på henne. De hørte moren gråte på rommet sitt. «Jeg bruker det hemmelige stedet vårt,» hvisket han. «Nei!» protesterte hun. «Du er nødt til å bli med oss.» Hun grep tak i ham, men han vred seg løs og smatt inn i det brede, dype skapet som var innfelt i kortveggen på rommet deres. Der de pleide å leke gjemsel. De gjemte seg alltid der, låste seg inne, og det var liksom deres eget lille hus. Mamma og pappa visste om det, men de lot alltid som om de ikke gjorde de. De pleide å rope navnene deres. De sa med høye, lyse stemmer: «Men hvor ble det av ungene? Noe så merkelig, de var jo her for et øyeblikk siden!» Og hun og broren fniste triumferende. De hadde en lommelykt der inne, og noen puter og leker og bøker, til og med en vannflaske som mamma fylte hver dag. Broren kunne ikke lese ennå, så jenta leste Un Bon Petit Diable høyt for ham. Han elsket fortellingen om den foreldreløse Charles og den fæle Madame Mac’miche og hvordan Charles tok igjen mot henne for grusomheten hennes. Hun leste den for ham om og om igjen. Jenta kunne se det vesle ansiktet til broren titte ut på henne fra mørket. Han hadde yndlingsbamsen sin klemt inntil seg og var ikke redd lenger. Kanskje han var trygg der likevel. Han hadde vann og lommelykten. Og han kunne se på bildene i Comtesse de Ségurs bok. Det han likte best, var den storartede hevnen til Charles. Kanskje hun skulle la ham bli der for øyeblikket. Mennene kom aldri til å finne ham. Hun ville komme tilbake til ham senere på dagen når de fikk lov til å gå hjem igjen. Og pappa, som fortsatt var i kjelleren, ville skjønne hvor gutten gjemte seg når han kom opp igjen. «Blir du redd der inne?» sa hun lavt da mennene ropte på dem. «Nei,» sa han. «Jeg er ikke redd. Lås meg inne. De får ikke tak i meg.» Hun lukket døren foran det lille, hvite ansiktet og vred om nøkkelen i låsen. Så stakk hun nøkkelen i lommen. Låsen var skjult av 18
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 19
en tapp formet som en lysbryter. Det var umulig å se omrisset av skapet i veggpanelet. Jo, han var trygg der. Det var hun sikker på. Jenta mumlet navnet hans og la håndflaten mot trepanelet. «Jeg kommer tilbake senere. Det lover jeg.»
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 20
VI GIKK INN I LEILIGHETEN OG FOMLET MED LYSBRYTERNE. Ingenting hendte. Antoine åpnet noen skodder. Lyset flommet inn. Rommene var tomme og støvete. Uten møbler virket stuen enorm. De gylne solstripene falt på skrå inn gjennom de høye, skitne vinduene og lyste opp de mørkebrune gulvbordene flekkvis. Jeg så meg rundt på de tomme hyllene, de mørkere firkantene på veggene der de vakre bildene pleide å henge, marmorkaminen der jeg husket ilden så mange vintre, og Mamé som holdt fram de spinkle, bleke hendene for å varme seg. Jeg gikk bort til et av vinduene og så ned på den stille, grønne gårdsplassen. Jeg var glad for at Mamé dro før hun rakk å se den tomme leiligheten. Hun ville blitt ute av seg. Jeg var ute av meg. «Det lukter fortsatt Mamé,» sa Zoë. «Shalimar.» «Og den fæle Minette,» sa jeg og snuste. Minette hadde vært Mamés siste kjæledyr. En inkontinent siameser. Antoine sendte meg et forbauset blikk. «Katten,» forklarte jeg. Denne gangen snakket jeg engelsk. Selvsagt visste jeg at la chatte var en hunnkatt, men det var også et slangord for det kvinnelige kjønnsorgan. Det siste jeg ville, var å få Antoine til å gapskratte av en tvilsom dobbeltbetydning. Antoine betraktet stedet med fagmannens blikk. «Det elektriske anlegget er eldgammelt,» bemerket han og pekte på de gammeldagse, hvite porselensbryterne. «Og sentralvarmen også.» 20
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 21
De overdimensjonerte radiatorene var svarte av skitt og skjellete som slangeskinn. «Vent til du får se kjøkkenet og badet,» sa jeg. «Badekaret har klør,» sa Zoë. «Jeg kommer til å savne dem.» Antoine undersøkte veggene og dunket i dem. «Jeg går ut fra at du og Bertrand vil modernisere den helt?» spurte han og så på meg. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke riktig hva han vil. Det var hans idé å overta stedet. Jeg var ikke så ivrig etter å flytte hit. Jeg ville ha noe mer … praktisk. Noe nytt.» Antoine gliste. «Men den kommer til å være splitter ny når vi er ferdige med den.» «Kanskje det. Men for meg vil det alltid være Mamés leilighet.» Leiligheten var fortsatt preget av Mamé, selv om hun hadde flyttet til et pleiehjem for ni måneder siden. Min manns farmor hadde bodd her i årevis. Jeg husket vårt første møte for seksten år siden. Jeg var blitt imponert over de gamle mesterverkene på veggene, marmorkaminen med familiebilder i forsirede sølvrammer, de tilsynelatende enkle, elegante møblene, alle bøkene som fylte hyllene, flygelet som var dekket av luksuriøs, rød fløyel. Det solfylte værelset hadde utsikt til en fredelig, indre gårdsplass med et tykt teppe av eføy på veggen vis-à-vis. Akkurat her møtte jeg henne for første gang, og her rakte jeg henne hånden, klønete, fortsatt uvant med det min søster Charla kalte «den franske kyssegreia». Man håndhilste ikke på en pariserinne, selv når det var første gang en møttes. Man kysset henne en gang på hvert kinn. Men det visste ikke jeg, ikke da.
21
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 22
MANNEN I DEN BEIGE REGNFRAKKEN SÅ PÅ LISTEN SIN IGJEN. «Vent litt,» sa han, «det mangler et barn. En gutt.» Han sa guttens navn. Jentas hjerte hoppet over et slag. Moren skottet på datteren. Jenta la raskt en finger på leppene. Mennene la ikke merke til bevegelsen. «Hvor er gutten?» spurte mannen. Jenta tok et skritt fram og vred hendene. «Broren min er ikke her, Monsieur,» sa hun på sitt flytende fransk, en innfødt franskmanns fransk. «Han dro sammen med noen venner først i måneden. På landet.» Mannen i regnfrakk så tankefullt på henne. Så pekte han fort med haken til politimannen. «Let gjennom stedet. Fort. Kanskje faren også gjemmer seg.» Politimannen klampet gjennom rommene, og klossete åpnet han dører, kikket under senger, inn i skap. Mens han beveget seg støyende gjennom leiligheten, travet den andre mannen fram og tilbake på gulvet. Da han hadde ryggen til dem, viste jenta raskt nøkkelen til moren. Pappa kommer opp og henter ham, pappa kommer etterpå, sa hun lydløst med tydelige munnbevegelser. Moren nikket. Det er greit, virket det som hun sa, jeg forstår hvor gutten er. Men så rynket moren pannen, gjorde en bevegelse som om hun vred om en nøkkel som for å spørre: Hvor vil du legge nøkkelen til pappa, hvordan skal han vite hvor 22
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 23
den er? Mannen snudde seg fort rundt og så på dem. Moren stivnet. Jenta skalv av frykt. Han stirret på dem en stund. Så lukket han brått vinduet. «Vær så snill,» sa moren, «det er så varmt her inne.» Mannen smilte. Jenta syntes hun aldri hadde sett et styggere smil. «Vi holder det lukket, Madame,» sa han. «Tidligere i morges kastet en kvinne barnet sitt ut av vinduet og hoppet etter selv. Vi vil ikke at det skal skje igjen.» Moren sa ingenting, nummen av skrekk. Jenta glodde på mannen og hatet hver millimeter av ham. Hun avskydde det rødmussede ansiktet og de fuktige leppene. Det kalde, døde uttrykket i øynene. Hvordan han sto der bredbent, med filthatten vippet forover og de lubne hendene på ryggen. Hun hatet ham grenseløst, som hun aldri hadde hatet noen i sitt liv, mer enn hun hatet den fæle gutten på skolen, Daniel, som hadde hvisket forferdelige ting til henne, forferdelige ting om morens aksent, farens aksent. Hun lyttet til hvordan politimannen fremdeles lette på sin klossete måte. Han kom ikke til å finne gutten. Skapet var for godt skjult. Gutten var trygg. De kom aldri til å finne ham. Aldri. Politimannen kom tilbake. Han trakk på skuldrene og ristet på hodet. «Det er ingen her,» sa han. Mannen i regnfrakken dyttet moren mot døren. Han ba om nøklene til leiligheten. Hun ga dem taust fra seg. De gikk etter hverandre ned trappen, sinket av veskene og byltene moren bar på. Jenta tenkte fort, hvordan skulle hun få gitt faren nøkkelen? Hvor skulle hun legge den? Hos portnerkonen? Var hun våken på denne tiden? Merkelig nok var portnerkonen allerede våken og ventet bak døren sin. Jenta la merke til at hun hadde et merkelig triumferende uttrykk i ansiktet. Hvorfor så hun sånn ut, undret jenta, hvorfor så hun ikke på moren eller på henne, men bare på menne23
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 24
ne, som om hun ikke ville se på henne eller moren, som om hun aldri hadde sett dem. Og moren hadde da alltid vært hyggelig mot denne kvinnen. Hun hadde passet babyen hennes av og til, lille Suzanne, som ofte var urolig og hadde magesmerter, og moren hadde vært så tålmodig, hadde sunget for Suzanne på sitt eget språk i det uendelige, og babyen hadde roet seg og sovnet fredelig. «Vet De hvor faren og sønnen er?» spurte politimannen. Han ga henne nøklene til leiligheten. Portnerkonen trakk på skuldrene. Hun så fortsatt ikke på jenta, på moren hennes. Hun stakk nøklene i lommen med en rask, grådig bevegelse som jenta ikke likte. «Nei,» sa hun til politimannen. «Jeg har ikke sett stort til mannen i det siste. Kanskje han har gått i dekning sammen med gutten. Dere kunne lete gjennom kjelleren og loftsrommene. Jeg kan vise dere dem.» Babyen begynte å klynke inne i portnerlosjen. Portnerkonen kikket seg over skulderen. «Vi har ikke tid,» sa mannen i regnfrakk. «Vi må komme oss videre. Vi kommer tilbake senere hvis vi må.» Portnerkonen gikk bort til den skrikende babyen og holdt henne mot brystet. Hun sa at hun visste om andre familier i bygningen ved siden av. Hun uttalte navnene deres med et uttrykk av avsky, tenkte jenta, som om det var banneord hun sa, et av de stygge ordene det ikke var meningen man skulle bruke.
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 25
BERTRAND STAKK OMSIDER MOBILEN I LOMMEN og vendte oppmerksomheten mot meg. Han sendte meg et av de uimotståelige glisene sine. Hvorfor hadde jeg en så håpløst tiltrekkende ektemann? lurte jeg på for ørtende gang. Da jeg møtte ham første gang for så mange år siden, på ski i Courchevel i de franske alpene, hadde han vært den slanke, gutteaktige typen. Nå, førtisju år gammel, var han tyngre, sterkere og utstrålte maskulinitet, «franskhet» og klasse. Han var som god vin og modnet med stil og kraft, mens jeg syntes jeg selv hadde tapt ungdommen et sted mellom elvene Charles og Seinen og sannelig ikke var blomstrende middelaldrende. Om sølvstenk i håret og rynker bare gjorde Bertrand penere, var jeg overbevist om at jeg ble mindre pen av det. «Nå?» sa han og la hånden skjødesløst på baken min med eiermine, selv om hans forretningspartner og datter så det. «Nå, er ikke dette flott?» «Flott,» gjentok Zoë. «Antoine har nettopp fortalt oss at alt må moderniseres, og det betyr at vi antagelig ikke kan flytte inn før om et år.» Bertrand lo. En utrolig smittende latter, en krysning mellom en hyene og en saksofon. Det var problemet med min ektemann. Dødelig sjarm. Og han elsket å skru den på for fullt. Jeg lurte på hvem han hadde arvet den fra. Foreldrene, Colette og Edouard? Superintelligente, forfinede, kunnskapsrike. Men ikke sjarmerende. Søstrene, Cécile og Laure? Veloppdragne, dyktige, perfekte manerer. Men de lo bare når de følte at de måtte. Jeg trodde han antagelig hadde det etter Mamé. Opprørske, krigerske Mamé. 25
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 26
«Antoine er sånn en pessimist,» lo Bertrand. «Vi er på plass snart nok. Det blir mye arbeid, men vi skaffer den aller beste hjelpen.» Vi fulgte etter ham bort den lange gangen med knirkende gulvbord, og inspiserte soverommene som vendte ut mot gaten. «Denne veggen må ned,» erklærte Bertrand og pekte, og Antoine nikket. «Vi må få kjøkkenet nærmere. Ellers kommer ikke Miss Jarmond her til å synes det er ‘praktisk’.» Han sa ordet på engelsk og så på meg med et frekt blunk mens han lagde hermetegn i luften. «Det er en temmelig stor leilighet,» bemerket Antoine. «Ganske fornem.» «Ja, nå så. Men den var atskillig mindre i gamle dager, mye mer beskjeden,» sa Bertrand. «Besteforeldrene mine opplevde harde tider. Farfar tjente ikke godt før i sekstiårene. Da kjøpte han leiligheten over gangen og slo dem sammen.» «Så Grand-père bodde i den lille delen da han var gutt?» spurte Zoë. «Det stemmer,» sa Bertrand. «Den delen som ligger gjennom her. Det var foreldrenes rom, og han sov her. Leiligheten var mye mindre.» Antoine dunket tankefullt i veggene. «Ja da, jeg forstår hva du tenker på,» smilte Bertrand. «Du vil slå sammen disse to rommene, ikke sant?» «Jo!» tilsto Antoine. «Det er ikke noen dårlig idé. Men vi får tenke på det. Det er en bit vanskelig vegg her, jeg skal vise deg det siden. Tykk vegg. Rør og greier som går igjennom. Ikke så lett som det ser ut til.» Jeg så på klokken. Halv tre. «Jeg er nødt til å gå,» sa jeg. «Møte med Joshua.» «Hva skal vi gjøre med Zoë?» spurte Bertrand. Zoë himlet med øynene. «Jeg kan for eksempel ta en buss tilbake til Montparnasse.» «Hva med skolen?» sa Bertrand. 26
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 27
Himling med øynene igjen. «Pappa! Det er onsdag. Ingen skole om ettermiddagen på onsdager, husker du vel?» Bertrand klødde seg i hodet. «I min tid var det –» «Det var torsdager, ingen skole på torsdager,» messet Zoë. «Det latterlige franske skolesystemet,» sukket jeg. «Og skole lørdag formiddag, til og med!» Antoine sa seg enig. Sønnene hans gikk på en privatskole der det ikke var undervisning lørdag formiddag. Men i likhet med foreldrene hadde Bertrand en klippefast tro på den franske offentlige skolen. Jeg hadde villet la Zoë gå på en tospråklig skole. Det fantes flere slike i Paris, men Tézac-klanen ville ikke vite av det. Zoë var fransk, født i Frankrike. Hun skulle gå på fransk skole. For øyeblikket gikk hun på Lycée Montaigne, rett ved Luxembourg-hagen. Familien Tézac glemte til stadighet at Zoë hadde amerikansk mor. Heldigvis var engelsken hennes flytende. Jeg hadde aldri snakket med henne på noe annet språk, og hun var ofte nok i Boston for å besøke foreldrene mine. Om sommeren var hun som regel på Long Island hos min søster Charla og hennes familie. Bertrand snudde seg mot meg. Han hadde det lille glimtet i øyet, det jeg var usikker på, det som betydde at han kom til å være enten veldig morsom eller veldig fæl, eller begge deler på én gang. Antoine visste tydeligvis også hva det betydde, ut fra den forsagte måten han ga seg til å studere skoene sine på, lærmokasiner med dusker. «Å ja, selvsagt vet vi hva Miss Jarmond synes om skolene våre, om sykehusene, de endeløse streikene, de lange feriene, røropplegget, posttjenesten, TV, politikken, hundemøkka på fortauene,» sa Bertrand og gliste med perfekte tenner. «Vi har hørt om det så mange, mange ganger, har vi ikke det? ‘Jeg liker å være i USA, alt er rent i USA, alle plukker opp hundemøkk i USA!’» «Hold opp, pappa, du er så uforskammet!» sa Zoë og tok hånden min. 27
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 28
UTENFOR SÅ JENTA EN NABO I PYSJAMAS LENE SEG UT AV VINDUET. Han var en hyggelig mann og musikklærer. Han spilte fiolin, og hun likte å høre på. Han hadde ofte spilt for henne og broren fra den andre siden av gårdsplassen. Franske sanger som Sur le pont d’Avignon og À la claire fontaine, og også sanger fra landet til foreldrene, sanger som alltid fikk moren og faren til å danse muntert så morens tøfler skled over gulvbordene når faren virvlet moren rundt og rundt, rundt og rundt til alle ble svimle. «Hva driver dere med? Hvor tar dere dem med?» ropte han. Stemmen hans ga gjenlyd over gårdsplassen og overdøvet babyskrikene. Mannen i regnfrakk svarte ham ikke. «Men dere kan ikke gjøre dette!» sa naboen. «De er ærlige, ordentlige folk! Dere kan ikke gjøre dette!» Lyden av stemmen hans fikk skodder til å bli åpnet og ansikter til å dukke opp bak gardiner. Men jenta la merke til at ingen rørte seg, ingen sa noe. De bare så på. Moren bråstoppet, ryggen hennes ristet av gråt. Mennene dyttet henne videre. Naboene så på i taushet. Selv musikklæreren ble stille. Til slutt snudde moren seg og skrek av full hals. Hun skrek navnet til mannen sin, tre ganger. Mennene grep henne i armene og ristet henne hardt. Hun slapp veskene og byltene sine. Jenta prøvde å stanse dem, men de dyttet henne til side. 28
978-82-8087-092-6_Saras nøkkel
19-05-08
16:31
Side 29
En mann kom til syne i døråpningen, en tynn mann i krøllete klær, ubarbert og med røde, trette øyne. Han gikk over gårdsplassen, rakrygget. Da han kom fram til mennene, fortalte han dem hvem han var. Aksenten hans var sterk, som kvinnens. «Ta meg med sammen med familien min,» sa han. Jenta smøg hånden inn i farens. Hun var trygg, tenkte hun. Hun var trygg, sammen med moren, sammen med faren. Dette kom ikke til å ta lang tid. Dette var det franske politiet, ikke tyskerne. Ingen kom til å gjøre dem noe. Snart ville de være tilbake i leiligheten, og mamma ville lage frokost. Og lillebroren ville komme ut fra gjemmestedet. Og pappa ville gå til lagerbygningen borte i gaten der han jobbet som formann, og lage belter og vesker og lommebøker sammen med alle dem han jobbet sammen med, og alt ville være som før. Og det ville bli trygt igjen, snart. Ute var det dagslys. Den smale gaten lå øde. Jenta kikket tilbake på bygningen sin, på de tause ansiktene i vinduene, på portnerkonen som holdt lille Suzanne i armene. Musikklæreren løftet hånden langsomt til farvel. Hun vinket smilende tilbake til ham. Alt ville bli bra. Hun kom tilbake, de kom tilbake alle sammen. Men mannen virket lamslått. Det rant tårer nedover kinnene hans, stille tårer av hjelpeløshet og skam som hun ikke kunne forstå.