Issuu on Google+


Stortingsliv


Olav Gunnar Ballo

Stortingsliv


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-38495-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Tora Aasen Omslagsfoto: John Petter Reinertsen Omslagsidé: Olav Gunnar Ballo Redaksjon: Lene Evensen/Bokpilotene Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,2/12 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Tine og Frida


Innhold

Herfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

I. Fra Sameland til Stortinget (1993–2001) All makt i denne sal Møtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak . . .

23

Mercedes ingen hindring Kanskje man blir mer ønsket hvis man ikke vil? . . . . . . . . . . . .

33

Urfolk og andre folk Finnmark SVs stortingsnominasjon var preget av ufred og lite fordragelighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

41

Ballo – en katastrofe for Finnmark Å snakke om like rettigheter for alle er å be om juling. . . . . . . .

47

Sareptas krukke Å tilby alt til alle er ikke rettferdighet, men dumskap . . . . . . . .

57

Kan du ikke finne deg et annet parti å ødelegge? Museumsvokterne hadde nok å ta tak i på SV-landsmøtet i 1997 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

61

Forskjellen på revmatisme og Rema 1000 Spontanitet i en fjernsynsdebatt krever grundige forberedelser. .

67

Libresse med vinger Det måtte et fly til for å løfte SV over sperregrensen . . . . . . . . .

75


Det lykkelige valg Valget for SV i Finnmark var bedre enn motstanderne hadde håpet på . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

79

Så samles vi på valen I SVs nye stortingsgruppe var ambisjonene mange og posisjonene få . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

Nå må det bli slutt på dette tøvet! Sosialkomiteens nye leder John Alvheim satte ikke av tid til tomprat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

88

36,9 SVs julebord er ikke som andre bord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

Det står skrevet i genene Var det riktig å lete etter mer sykdom, når så mye alt var funnet?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

96

Olé, olé, olé Ferien med familien i Frankrike ga tid til avkobling og et under i Marseille . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Vi er alle kommunister På kinareisen ble ginseng viktigere enn regimekritikk . . . . . . . . 109 Høytidsstemt besvimelse Ikke alle klarer å holde seg våkne under Stortingets offisielle åpning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 En fremmed banker på Det nye livet drev meg bort fra familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Børsnoterte katedraler Den som innlegges på sykehus, bør slippe å bli møtt av en klovn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Et annet liv Møtet med Heidi Sørensen forandret tilværelsen . . . . . . . . . . . 128 Trøbbel i paradis Hadde ikke Sri Lanka vært en krigssone, hadde det vært en bra plass å være . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133


Bomber og granater Kosovo-vedtaket i SVs stortingsgruppe skapte rabalder i partiet 143 Den som ikke vil Norge fikk en ny lov om psykiatri, også for dem som ikke ville ha behandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Så nært, så fjernt Eriks bok Nærmere skapte bølger i og rundt SV . . . . . . . . . . . . 157 Sortering eller hjelp? Et forsøk med bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet skapte debatt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 I revolusjonens fotspor Sosialkomiteen dro til Cuba for å lære av Castro. . . . . . . . . . . . 173 Slipp Elian fri! John Alvheims appeller til USA fra Havana vakte oppsikt. . . . . 181 Spurv med kanon Mange kunne fått bedre behandling i hjemkommunen enn på sykehus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Full gass Det sto respekt av regjeringen Bondeviks avgang . . . . . . . . . . . 191 Nye koster på gamle golv Med regjeringen Stoltenberg fikk jeg to nye statsråder å forholde meg til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Storebror behøver ikke å se deg Loven om helseregistre viste Stortingets evne til selv å ta beslutningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 200 Unionen i våre hjerter EUs svakheter og andres svakheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 En milliard her og en milliard der Behandlingskapasitet er et tøyelig begrep . . . . . . . . . . . . . . . . . 208


Ingen vei tilbake Finnmark SVs årsmøte førte til ny nominasjon på topp, men ikke uten kamp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Det blir ikke hull i en tann som er ren Drømmen om en tannhelsereform ble nesten oppfylt. . . . . . . . . 215 Stiller du spørsmål ved min integritet? Tore Tønne fikk ansvar for fastlegereformen og for å overføre sykehusene til staten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Helstekt same Selv i mitt eget bryllup lurte det urfolk i kulissene . . . . . . . . . . . 225 Gjenvalgt Valget gjorde at både Heidi og jeg ble stortingsrepresentanter . . 228

II. Innenfor – utenfor (2001–2005) Dagen derpå Terrorhandlingene i USA 11. september gjorde alt annet uvesentlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Grunn til bekymring Kajas sykdom forandret tilværelsen for hele familien. . . . . . . . . 243 Vi skal ta deg, du skal dø Min kritikk av USAs planlagte krig i Afghanistan medførte drapstrusler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 249 På vippen SVs framgang gjorde at det var slutt med å leke politikk . . . . . . 256 Styr klar Leger unngår helsevesenet hvis de kan. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Lys i sikte Kajas sykdom preget familien, men gradvis gikk det bedre . . . . 266


Ingen ild uten røyk Samarbeidet med Dagfinn Høybråten ga SV innflytelse over helsepolitikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Livet i egne hender Tore Tønnes dødsfall gjorde et sterkt inntrykk og ga grunn til ettertanke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271 Grunnen under mine føtter Forslaget om ny finnmarkslov provoserte både tilhengere og motstandere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Finnmark for folk flest Det er ikke genene, men minnene som skaper tilhørighet . . . . . 287 Hvor mye bør en tvangsinnleggelse koste? Carl I. Hagen var en spennende person å diskutere helsepolitikk med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 292 Den som frykter ulven Norge trengte rovdyr, og Finnmark hadde plass til dem. . . . . . . 301 Når celler blir til liv Behandlingen av bioteknologiloven var full av utfordringer og fallgruver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 305 Det var en gang – et menneske Mehmet-saken snudde standpunkter på hodet og endret mellommenneskelige relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 313 Fra skanse til skanse Medienes makt ga fornuften trange kår i Mehmet-sakens siste fase . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 320 Framgang – og nye utfordringer Mens Kaja ble friskere, merket jeg at jeg hadde lite å gå på. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 329 Mann for sin tann Det er ikke alle angrep som bør besvares. . . . . . . . . . . . . . . . . . 332 Gråt, elskede land Hvis du tror på noe, vil du helst bli trodd . . . . . . . . . . . . . . . . . 337


En reise til India Dalai Lama var en gud man kunne ta på. . . . . . . . . . . . . . . . . . 345 Takk for seg Åtte år var nok – synd jeg hadde sagt ja til fire til . . . . . . . . . . . 351 Inn i oljetåka Valgkampen 2005 handlet om én ting; å legge den bak seg . . . . 355 Villmarken kaller Valgnatten 2005 ble tilbrakt hos Sysselmannen på Svalbard . . . 361

III. Høye fjell og dype daler (2005–2009) Det forjettede land Selv om valgresultatet var skralt, var SV klar for regjering . . . . 367 Inn i maktens korridorer Iveren etter å få sitte i regjering var stor blant mange i SV. . . . . 376 Nye kort og nye sjanser Byttet til justiskomiteen og medlemskapet i presidentskapet ga meg nye og spennende arbeidsoppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . 382 På plenen SVs stortingsrepresentanter fikk massiv kritikk for å delta under demonstrasjonen mot bruk av norske jagerfly i Afghanistan . 389 Herfra har jeg ingen veier å gå Også ved John Alvheims begravelse var det plass til politiske markeringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395 Rollebytte Når noen ber deg om en tjeneste, forventer du ikke å møte statsministeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 401 Dager i presidentskapet Thorbjørn Jagland ville ha slutt på statsrådsprivilegier . . . . . . . 407


Jeg overlever ikke dette Jon Lilletun døde et knapt år etter at han ble medlem i presidentskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 413 Representasjon og løst snakk Medlemskapet i presidentskapet innebar mange spennende møter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 417 Snakk med advokaten min om det SVs partiskatt var en anakronisme noen likte å plage seg selv og andre med . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 420 Målrettet utilregnelighet Bør en person som har handlet med forsett, fritas fra skyld? . . . 425 Stortinget som reservebenk Regjeringen Stoltenberg hentet statssekretærer fra Stortinget. . . 430 Familien vokser Romjulen 2006 kom Oda til verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Forbilledlig politiarbeid – arrestanten død Obiora-saken utløste sterke følelser, også hos justisministeren. . 437 På tide med et statsrådsskifte Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy burde byttes ut, og noen burde si det . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 445 Nei, nei, gutt Hvis man skal si det man mener, bør man kanskje bare si det til seg selv? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455 Ved veiskillet Kaja dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462 Yes we can Som valgobservatør kunne jeg følge det amerikanske presidentvalget på nært hold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 469 På verdens tak Besøk i Kina og Tibet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 479


6. avdeling Innleggelsen ved Ullevål sykehus var lærerik og nyttig . . . . . . . 484 Ned med norske kommuner Viljen til endring er avhengig av sjansen til å bli gjenvalgt . . . . . 487 Nice Tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 497 Tilværelsens uutholdelige tretthet Ett år etter Kajas død var alt overskudd borte . . . . . . . . . . . . . . 498 Min tanke er fri Den står sterkt som står alene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 503 Falling or flying Fotfestet glipper. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 509 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 514 Hit. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 519 Referanser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 521 Bilder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 531


I 1997 ble jeg valgt inn p책 Stortinget. Jeg satt der i tolv 책r. Dette er beretningen om hvordan jeg kom dit, og om hvordan det gikk, fortalt s책 sant som jeg klarer 책 huske det.


Herfra

Det regnet da Oda og jeg kom ut av Tøyenbadet. Vi hadde god tid og tøyset litt i den slake bakken ned fra bassenget. Vognen begynte å bli liten til Oda, og hun var sterk og kvikk i beina nå som hun hadde blitt fire. Hun likte å hoppe og sprette rundt mens hun nynnet på en liten sang hun nylig hadde lært seg. «Her kommer Pippi Langstrømp, tjollahopp tjollahei, tjollahopsahei. Her kommer Pippi Langstrømp, her kommer faktisk jeg.» Vi ble enige om at det ikke var noen vits i å kjøpe vafler oppe på hjørnet ved Sofienbergparken, slik vi gjerne brukte på søndager, siden kafeen der vi skulle treffe Tor Øivind lå like borti gaten. Mens jeg trillet vognen og Oda skvatt hit og dit ved siden av, hørte jeg en kjent stemme i det fjerne. Den grøtete lyden kom fra en høyttaler et sted der framme. Da vi nådde miljøstasjonen ved Sofienberg kirke, kunne vi se at det sto en lang, svart buss inne i parken. Det hørtes ut til at høyttalerlyden kom fra et sted bak bussen. En liten menneskemengde var samlet ved siden av bussen. Noen hadde slått opp paraplyer, andre sto under parasoller ved bussen. Nå kunne jeg dra kjensel på stadig flere av dem. Der var Bård Vegar og Inga Marte, Audun og Heikki, Silje og Kine, og gjengen med Rogerer som Kristin hadde plukket ut ved regjeringsdannelsen i 2005. De sto i en tett klynge foran kvinnen som tok et fast tak om mikrofonen og oppildnet dem til kamp. «Nå skal vi stå på, helt til alle valglokaler er stengt!» sa hun, bestemt, energisk, insisterende til dem som hadde møtt opp. Kristin var kledd i rødt, slik hun pleide. Statssekretær Roger Sandum holdt en paraply over henne og så til at hun hadde alt hun trengte, slik han hadde gjort hver dag siden SV ble et regjeringsparti i 2005. 17


Oda dro i meg og ville videre. Men jeg ble stående og se på dem, på den svarte bussen med bildet av de fire smilende ansiktene: Kristin, Bård Vegar, Audun og Inga Marte. Det var fortsatt godt med tid. Hvis jeg ville, kunne vi krysse gaten og gå bort og hilse på, lytte til hva Kristin sa. Oda kikket opp på meg. «Kom da, pappa,» sa hun. «Vi skal spise nå.» Det var allerede gått to år siden jeg forlot Stortinget, og fjorten år siden jeg ble valgt inn dit første gang. Den gangen ville jeg vært en av dem som sto slik, kampklar og ivrig. Men ikke nå. «Ja, vi skal spise, Oda,» svarte jeg. «Vi går nå.»


I.

Fra Sameland til Stortinget (1993–2001)


All makt i denne sal Møtet som vararepresentant i Stortinget i 1994 ga mersmak

I oktober 1994 fikk jeg en telefon fra Stortinget. De sa at jeg skulle møte der i to dager som vararepresentant. Reidar Johansen var på utenlandsreise, og første vara Kari Meløy skulle delta på en jubileumsmarkering i Vadsø. Få dager senere dro jeg av gårde. Det finnes beretninger fra gamle dager om stortingsrepresentanter fra Finnmark som tok farvel med familien på høsten, fylte reisekisten med klær og mat og dro av gårde, først med lokalbåten, og deretter med Hurtigruten til Trondheim. Der satte de seg på toget til hovedstaden. De kunne være på reise i en uke før de nådde fram. For meg var det litt lettere. Etter endt arbeidsdag som kommunelege tok jeg ettermiddagsflyet til Oslo. Flyturen, med mellomlanding i Tromsø, var over på snaut tre timer, og fra Fornebu brukte drosjen et kvarter inn til Stortinget. Jeg ringte på ved hovedinngangen og ble sluppet inn til resepsjonen, der jeg ble utstyrt med en nøkkel til hotelldelen, tidligere Savoy Hotell, på andre siden av Eidsvolls plass. Det viste seg at jeg ikke behøvde å gå ut igjen, for gjennom tunneler under bakken kunne man nå alle stortingsbygningene på kryss og tvers. Det var noe katakombeaktig over disse tunnelene. Kanskje stortingsrepresentantene ikke behøvde å bevege seg ute i det hele tatt? Kanskje hele liv kunne leves i og mellom disse byggene, frikoblet fra verden utenfor? Jeg håpet ikke det. Neste morgen tok jeg på meg blådressen og prøvde å få slipsknuten til ikke å se altfor skjev ut, før jeg bega meg til stortingsbygningen gjennom tunnelen. Jeg var langt fra alene; det var bare å følge strømmen av representanter til heisen under parlamentsbygningen og ta den opp 23


til tredje etasje. Så befant jeg meg plutselig i vandrehallen rett utenfor stortingssalen. Det var ennå tid til frokost og en kopp kaffe, så jeg fant veien til stortingsrestauranten vegg i vegg med salen. Etter kort tid kom Reidar Sandal fra Ap bort til meg. Han var kommet inn som fast møtende vararepresentant fra Sogn og Fjordane, siden Kjell Opseth satt i regjeringen som samferdselsminister. Det viste seg at Sandal i tillegg var blitt utnevnt til første varapresident i Stortinget, og i dag skulle han lede møtet fra presidentplass. «Velkommen inn, Ballo!» sa han hjertelig og strakk fram hånden, enda vi ikke kjente hverandre. Han hadde tydeligvis sjekket varalisten. Jeg senket skuldrene og slappet litt mer av. Så begynte det å ringe i en klokke. Jeg skjønte at det var møtet som snart skulle begynne, og etter hvert som andre mennesker i restauranten begynte å reise seg og gå mot vandrehallen, gjorde jeg det samme. Fra vandrehallen er det dører inn til stortingssalen for begge ender. Jeg valgte den som var nærmest restauranten, og fulgte strømmen over det røde golvteppet. Det var første gang jeg satte mine bein i stortingssalen. Men det var ikke første gang jeg så salen fra innsiden. Jeg hadde vært oppe på galleriet nesten tjue år tidligere. 22. april 1977 ble landet rystet av en ukontrollert utblåsning av olje fra et borehull på norsk sokkel. Det var på Ekofisk B-feltet i Nordsjøen, på oljeplattformen Bravo. Saken førte til stor debatt om sikkerheten ved norsk oljeboring. Bjartmar Gjerde var industriminister på det tidspunktet og ble landets første olje- og energiminister året etter. Jeg befant meg på mellomreise i Oslo, på vei tilbake til studiene i Tyskland, da debatten om konsekvensene av ulykken kom opp i stortingssalen. Jeg stakk innom Stortinget og fant meg en plass på galleriet, der jeg kunne sitte og høre på de ulike innleggene. Jeg ble sittende ganske lenge. Statsminister Odvar Nordli så dradd ut i ansiktet. Han hadde en bekymret mine og store ringer under øynene. Bjartmar Gjerde satt på første rad med sveisen rett til værs, mens han så seg mistenksomt rundt, som om han forventet at noen skulle komme og angripe ham bakfra. Mistanken var ikke ubegrunnet, for etter hvert dukket Berge Furre 24


opp på talerstolen. Han siterte industriminister Gjerde på noe han hadde sagt en stund tidligere: at en utblåsning i Nordsjøen var like usannsynlig som at et norsk foreldrepar skulle føde et kinesisk barn. Dette hadde Gjerde sagt som et sleivspark til SV, som ifølge ham misbrukte statistikken til å overdrive faren for en blowout i Nordsjøen. Siden hvert tredje fødte barn i verden var kineser, måtte vel SV-erne mene at norske par som fikk tre barn, ville få en kineser, hånte Gjerde. Nå kunne Berge Furre med et element av triumf konstatere at det var født en kineser i Nordsjøen. Under en pause i debatten klarte jeg på forunderlig vis å komme meg fra tilhørerbenken på galleriet ned i vandrehallen uten å bli stoppet av sikkerhetsvaktene. Her hørte jeg Kjell Magne Bondevik spørre Bjartmar Gjerde om han hadde tenkt å ta på seg gummistøvler og dra ut og skyfle oljesøl når møtet var slutt. Industriministeren lo ikke av spørsmålet. Nå var jeg altså selv på vei inn i den samme salen. Den gang, som nå, ble jeg slått av hvor flott den var. Arkitekten bak bygget, som sto ferdig i 1866, Emil Victor Langlet (1824–1898), hadde skapt et miljø som mer minnet om et sirkus enn et parlament, med klare, skarpe farger: rødt, hvitt og bladgull. Den gigantiske lysekronen som hang ned i midten av den halvsirkelformede salen, forsterket inntrykket. Jeg satte meg til på det smale, polstrede tresetet. Det var da svært så kort seteputen var! Det var altså ikke sant, som Celius sier til sin kone i stykket Det lykkelige valg av Nils Kjær, at «på Stortinget, Lavinia, der er det godt å sitte». Nei, her var det ikke godt å sitte i det hele tatt. Etter å ha tittet under setet oppdaget jeg imidlertid at det var montert på små hjul, og at det lot seg trekke fram. Det hjalp. Parallelt med debatten i salen foregikk det høringer om statsbudsjettet i de ulike fagkomiteene. Reidar Johansen, som jeg nå møtte som vararepresentant for, satt i næringskomiteen. En betjent var vennlig og viste meg veien gjennom teppelagte ganger med store malerier langs veggene, til den delen av stortingsbygningen som vendte ut mot Akersgata. Her lå de ulike komitérommene i andre og tredje etasje. Svein Ludvigsen fra Høyre, som var leder av næringskomiteen, ønsket meg velkommen og viste meg hvor jeg skulle sitte: ganske langt nede ved bordet, et godt stykke fra komitélederen. SV hadde åpenbart 25


en plass i baksetet i denne komiteen, og ikke akkurat noen hånd på rattet. Før møtet startet, kom William Engseth fra Ap bort og hilste på meg. Som Ludvigsen var han stortingsrepresentant fra Troms. Engseth hadde jeg aldri møtt før, men jeg kjente godt til ham fra mediene. Først hadde han vært kommunal- og administrasjonsminister og deretter samferdselsminister i Gro Harlem Brundtlands andre regjering. Nå hadde han nylig gått av som leder for Norges Idrettsforbund. Engseth kommenterte at det så vidt han visste ikke hadde vært noen fast valgte stortingsrepresentanter fra Alta på mange tiår, på tross av at kommunen var den desidert største i Finnmark. Det hadde han helt rett i. Selv om det hadde møtt vararepresentanter fra kommunen, måtte man faktisk helt tilbake til 1924 for å finne en direkte innvalgt representant fra Alten herred, Finnmarken. Møtet startet, og komitéleder Ludvigsen inviterte den første delegasjonen inn til høringen om statsbudsjettet. Han ga en kort innføring i hvordan det hele foregikk: Delegasjonene hadde femten minutter til rådighet. De gjorde lurt i å sette av tid på slutten til spørsmål fra komitémedlemmene. «Og spørsmål bruker det å være mange av,» la han til med et smil, «for dette er en forsamling som heller snakker enn lytter.» Den første delegasjonen var fra Rederiforbundet og besto av fem menn og én kvinne. Mennene satte seg på stoler for enden av rommet, bak komitélederens rygg. Kvinnen stilte seg foran dem og henvendte seg til oss. «Jeg må berømme komiteen for å ha bidratt til å iverksette ordningen med tilskudd til norske sjømenn på skip i utenriksfart,» sa hun. De fem mennene bak ryggen hennes var kledd i svarte dresser, hvite skjorter og stripete slips. På beina hadde de svarte, nypussede sko. De så uniformskledde ut der de satt med beina i samme stilling og så rett framfor seg. De sa ingenting. Kvinnen fortsatte: «De 200 millionene har ført til at en rekke nordmenn som ellers ville ha arbeidet på utenlandske skip, nå i stedet er i norsk tjeneste og skatter til Norge. Rederiforbundet vil, ut fra de gode erfaringer tilskuddsordningen har hatt, anbefale at man forsterker effekten ved å doble innsatsen på dette feltet. Da vil ringvirkningene for norsk skipsfart, og for norske arbeidsplasser på norske skip, ventelig kunne bli en enda større suksess.» Hun trakk pusten akkurat lenge nok til at William Engseth rakk å 26


få inn en kommentar: «Her har dere allerede fått 200 millioner i gave fra den norske staten, og nå vil dere pinadø ha 200 millioner til. Dere har sannelig frekkhetens nådegave. Det må jeg si!» Kvinnen virket fullstendig uaffisert, hun smilte fortsatt like blidt. Men Ludvigsen så på sin kollega fra Ap og repliserte: «Så så, William, nå må ikke du legge deg ut med fagbevegelsen.» Engseth lot ikke det stå uimotsagt: «Æ har et bedre forhold til fagbevegelsen enn du nån gang kan drømme om å få, Svein.» De fem mennene i svarte dresser forble tause mens andre rundt bordet stilte spørsmål om hvordan nesten en halv milliard fra staten til søkkrike redere kunne bidra til å tjene noen andre enn rederne selv. «Her må det åpenbart foreligge en misforståelse,» sa kvinnen. «Det er ikke rederne som skal berike seg på dette, men tvert imot mannskapet på skipene som skal få ivaretatt sine arbeidstakerrettigheter.» Det ble nok en gang mumlet noe langs bordet om «frekkhetens nådegave», men ingen flere ba om ordet. Idet seansen var over, ringte det fra salen. «Votering,» erklærte Ludvigsen og hevet møtet. Fra alle komitérommene strømmet det nå dress-, drakt- og kjolekledde representanter til vandrehallen og stortingssalen innenfor, noen med tykke papirbunker under armen, andre i livlig diskusjon om spørsmål voteringen akkurat hadde hindret dem i å få svar på. Voteringen i salen gjaldt hvorvidt Fredrikstad skulle forbli en storkommune eller ikke. Det var SV som hadde fremmet et forslag om at kommunene Borge, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy skulle få sin selvstendighet tilbake, etter å ha tapt den ved sammenslåingen med Fredrikstad 1. februar samme år. Stortingspresidenten leste opp en rekke forskjellige formuleringer som jeg hadde store problemer med å henge med på. Ved voteringen som fulgte, antok jeg at jeg fikk trykke på den grønne knappen, som vel måtte bety et ja til at kommunene på ny skulle få puste i sin egen luft, frigjort fra storkommunens klamme grep. Overraskende nok, siden SV var alene om å fremme forslaget, viste det seg at det lyste i grønne knapper på nesten alle pultene. Nei, jeg hadde stemt feil! Hva nå? Jeg gjorde gode miner til slett spill, og så til min lettelse at de avslørende pultlysene ble slukket straks voteringsresultatet kom opp på skjermene ved utgangene. Det viste 100 27


stemmer for å holde kommunene samlet, og bare 6 for å la dem gå hver til sitt. Jeg skulle til å snike meg ut da jeg så at Børre Rønningen, som hadde ført saken for SV, bestemt gikk fram til presidenten og pekte ned på min plass. Presidenten nikket, og så forandret tallet på skjermene seg fra 6 til 7. Jeg var tilbake i folden. Selv om jeg ikke hadde gjort det med vilje, skjønte jeg at heller ikke i SV gjorde man som man ville. Det fantes noen lenger oppe som passet på. Fra stortingssalen bar det rett tilbake til høringen. Nå var det Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon som skulle klage sin nød. Lederen fortalte oss hvilken katastrofe som ville ramme handelsnæringen dersom Norge sa nei til EU og Sverige sa ja. Hans utlegninger var maleriske. Hele svenskegrensen kom ifølge ham til å bli en gigantisk handledisk: «Hvis Sverige får åpen tilgang til hele Europa, og vi ikke får det, vil turist- og handelslekkasjen bare gå en vei,» sa denne representanten for dagligvarebransjen. I den påfølgende redegjørelsen forklarte han at turistene garantert ville forlate den norske fjellheimen. Det kom fortsatt til å bli røkt og drukket i de tusener av norske hjem, men med sigaretter kjøpt på rea og vodka hamstret inn på Systembolaget i Strømstad. Svenskefylla kom til å få et nytt meningsinnhold, og lungekreften kom til å bli en svensk eksportartikkel. Komitéleder Ludvigsen lyttet oppmerksomt. Var det noen spørsmål? Han tittet nysgjerrig bort på meg. Også førstereisgutter var velkomne til å ta ordet. «Jeg har vel egentlig ikke noe spørsmål,» sa jeg, «mer en kommentar. Det må foreligge en misforståelse dersom HSH har oppfattet at næringskomiteen bestemmer hvorvidt Norge blir medlem av EU eller ei.» Nei, selvsagt trodde ikke Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon at næringskomiteen satt og avgjorde norsk EU-medlemskap (hva tok jeg dem for, idioter?). De trengte bare noen å dele sine sorger og bekymringer med. Anne Enger Lahnstein hadde advart mot svenskesuget – altså at vi ikke måtte la oss lede inn i EU bare fordi Sverige ble med. HSH advarte også mot svenskesuget, men det var svenske sigaretter de snakket om. Mens jeg satt og hørte på, tenkte jeg på hvor trøblete demokratiet måtte fortone seg for de mest ihuga EU-tilhengerne. Jeg tenkte også på med hvilken glede jeg skulle legge nei-stemmen min i urnen 28. no28


vember. Denne stemmen alene, tenkte jeg, ville nøytralisere Gro Harlem Brundtlands ja. Hun hadde bedt meg og vel tre millioner andre stemmeberettigede nordmenn om råd, og det skulle hun sannelig få. Høringene gikk videre, og på kort tid kunne jeg hente ny innsikt om både kjøtt og fiskebåter, om handelslekkasje og om prisen på tobakk og brunt brennevin. Flere av representantene behersket temaene til fingerspissene. Lars Gunnar Lie fra KrF korrigerte flere ganger tall fra fjorårets budsjett i møte med ulike delegasjoner, som om han satt med budsjettet foran seg. Men han gløttet ikke i et dokument. Gang på gang ble høringen avbrutt av nye voteringer i salen. Jøss, tenkte jeg, det var da upraktisk at de ikke kunne samle avstemningene til slutten av dagen, i stedet for å fly fram og tilbake sånn som dette? De hyppige voteringene førte til at tidsrammen for høringen sprakk ganske ettertrykkelig, og på gangen utenfor komitérommet hopet det seg opp med ventende delegasjoner. Endelig var det tid for lunsj. Jeg slo meg ned ved et bord der Børre Rønningen og noen andre SV-ere satt, og fikk beklaget tabben min i salen tidligere på dagen. Jeg fikk ingen kritikk. Diskusjonen gikk ivrig blant mine partifeller rundt bordet. Jeg fikk høre at flere var lei av partileder Erik Solheims ulike soloutspill. Nå var det på tide å få ham erstattet. Børre Rønningen fortalte at han hadde tenkt å stille som motkandidat på neste års landsmøte, noe som så ut til å møte velvillighet fra de andre rundt bordet. Jeg lyttet forbauset. Var Erik så upopulær blant sine egne? Jeg hadde møtt ham noen ganger nå, blant annet på et valgmøte i Alta kort tid før stortingsvalget året før. Erik hadde trukket fulle hus, og talen hans ble møtt med stor begeistring også av folk som vanligvis ikke stemte SV. Erik hadde vært partileder fra 1987, og under hans ledelse hadde SV gjort to av sine beste valg. Vi hadde fått inn hele 17 representanter ved stortingsvalget i 1989, partiets høyeste antall noensinne. Mitt inntrykk av Erik fra han overtok som partileder etter Theo Koritzinsky i 1987, var at han ganske raskt hadde klart å skape ny oppmerksomhet om SV langt utenfor de tradisjonelle kjernevelgerne. På fjernsynsskjermen hadde jeg opplevd Erik som en pragmatisk partileder, som hadde tatt et oppgjør med gamle sannheter og argumentert for at venstresiden langt fra hadde hatt rett i alt. Den interne uroen i partiet var noe den jevne velger ikke hadde noe 29


forhold til. Den motstanden som kom til uttrykk rundt bordet under denne lunsjen, ville dermed, dersom den førte til at Erik ble avsatt som partileder på landsmøtet i 1995, bare skade SV, slik jeg så det. Men selv om jeg ble bekymret, ble jeg bare sittende og lytte, uten å ta Erik i forsvar. Etter hvert dukket Kristin Halvorsen og Stein Ørnhøi opp. Samtaletemaet ble endret. Stein fortalte historier om Finn Gustavsen og SVs første landsmøte i 1975 da brannalarmen hadde gått sent om kvelden og rommene måtte evakueres. Ifølge Stein var det ikke mange av delegatene som hadde befunnet seg på sine egne rom da de parvis kom ut i nattøyet. En stund etter lunsj tok høringen slutt, og jeg satte meg i stortingssalen for å følge debatten der. Det var utdanningskomiteen som diskuterte læreplaner og ressursfordeling til de videregående skolene. Jon Lilletun hadde ordet da jeg kom inn. Han sa: «Med henvisning til de spørsmål statsråden stiller, får jeg lyst til å trekke fram et sitat fra Bibelen. Her er det slik at en vis kan spørre mer enn ti dårer kan svare.» Utdanningsminister Gudmund Hernes fikk umiddelbart anledning til å parere: «Når jeg nå hører Lilletun, vil jeg velge å gå over i rollen som kirkeminister. Og jeg må da få lov til å korrigere Lilletuns bibelsitat. For det riktige sitatet er at en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare.» Lilletun fikk ordet igjen til en ny replikk. Han svarte: «Jeg er fullstendig klar over at statsrådens sitat er det korrekte, men jeg ville nødig selv komme i skade for å karakterisere statsråden som en dåre.» Det var tilløp til latter i salen, en latter jeg aldri ville kunne observert ved å følge debattene på fjernsyn hjemme. Dette var i det hele tatt ganske annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg ble sittende. En meget opphisset Jan Tore Sanner ga deretter utdanningsministeren det glatte lag. Så langt jeg kunne forstå av det han sa, var Hernes nå i ferd med å legge privatskolene i ruiner, og spesielt ille sto det til med montessoriskolene. Utdanningsministeren samlet opp kommentarer fra salen. Han skulle ikke ha ordet på en stund, noe som førte til at Sanner fikk anledning til å holde nok et innlegg. Nå virket det som om han hadde fått ridd av seg det verste agget, for tonen denne gangen var mildere og mer forsonlig. 30


Etter litt debatt var det Hernes’ tur. «Jeg kjenner godt til montessoriskolene,» sa han, «for jeg har selv sittet i styret for en av dem. Undervisningsprinsippet for disse skolene er at man skal intensivere undervisningen overfor den enkelte elev når intellektet er på topp, og slappe mer av når det ikke er det. Og at prinsippet om at intellektet kan være sterkt varierende, er Jan Tore Sanners to innlegg gode eksempler på.» Det var tilløp til latter i salen igjen, men Sanner var ikke blant dem som lo. Han virket tvert imot ganske fortørnet. Da Hernes forlot talerstolen, gikk han forbi Sanner og klappet ham vennskapelig på armen, uten at det så ut til å hjelpe. Etter en middagspause var det tid for nye saker og nye debatter i salen. Det overrasket meg at flere av sakene var så jordnære at jeg godt kunne kjenne meg igjen i dem. Én slik sak var en diskusjon om nødmeldesentralene, som Sosial- og helsedepartementet planla å sentralisere til én eller bare noen få i hvert fylke, i stedet for stort sett én i hver kommune. Jeg tenkte på hvordan det var i min egen hjemkommune. At nødmeldesentralen lå hos legevakten i Alta, hvor sykepleierne hadde god kjennskap til nærmiljøet, sikret at personellet visste hvor ambulansene til enhver tid skulle sendes. Det ville ikke fungert like bra om nødmeldesentralen hadde ligget i nabokommunen eller enda lenger unna. Det var fristende å kaste seg inn i diskusjonen, men jeg torde ikke, og ble sittende. Men engasjementet som representantene viste, fikk meg til å lytte interessert. Helt uavhengig av parti tok hver representant til orde for nærhet til disse tjenestene. Planer om å nedlegge en rekke nødmeldesentraler ble møtt med stor skepsis, men helseminister Werner Christie virket forbausende lite opptatt av meningene fra salen. Også miljøvernminister Thorbjørn Berntsen og samferdselsminister Kjell Opseth hadde saker i salen denne ettermiddagen. Berntsen så ut til å kunne tillate seg å si hva som helst og slippe unna med det. RVs Erling Folkvord rettet krass kritikk mot Opseth for veier som aldri burde vært bygd, for penger som heller burde vært brukt på trikker og jernbaner. Folkvord hadde på seg en ustrøket bomullsskjorte og noen dongeriaktige bukser. Den krøllete kragen var åpen, og på beina hadde han sandaler. Da Opseth entret talerstolen for å svare på kritikken, var det som å se en bamse i skogen tømme bikuben mens en enslig liten bie svermet rundt og prøvde å hindre ham. Statsråden møtte kritikken fra Folkvord 31


med noe som, hvis man s책 godt etter, kunne minne om en skuldertrekning. I to dager fulgte jeg debattene i stortingssalen. Jeg trivdes godt i legeyrket, men det var ingen tvil om at det virket forlokkende 책 drive med politikk p책 heltid.


Stortingsliv blaibok