John Grisham
Rooster Bar Oversatt av Truls Holst Kopperud
John Grisham Originalens tittel: The Rooster Bar Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyringt © 2017 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-58742-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 pkt. og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
KAPITTEL 1
Årets slutt førte med seg den vanlige helligdagsfeiringen, men i familien Fraziers hus var det lite å juble over. Mrs. Frazier pyntet for syns skyld et lite tre, pakket inn noen billige gaver og bakte småkaker ingen egentlig ville ha, mens hun som alltid spilte Nøtteknekkersuiten på stereoanlegget og nynnet besluttsomt med ute på kjøkkenet, som om lystighet virkelig var noe som preget den kommende høytiden. Men situasjonen var langt fra lystig. Mr. Frazier hadde dratt sin kos for tre år siden, og han ble avskydd langt mer enn savnet. Etter kort tid hadde han flyttet inn til sin unge sekretær, som, skulle det vise seg, allerede var gravid. Mrs. Frazier var dumpet, ydmyket, blakk og deprimert og tok det fremdeles tungt. Louie, den yngste sønnen hennes, hadde husarrest, var på en måte på frifot mot kausjon, men så et vanskelig år i møte på grunn av doptiltalen og allting. Han hadde ikke gjort noe forsøk på å kjøpe noen form for gave til sin mor. Han unnskyldte seg med at han ikke fikk lov til å forlate huset på grunn av den elektroniske fotlenken retten hadde utstyrt ham med. Men selv uten den ville ingen forventet at han skulle tatt seg bryet med å kjøpe gaver. Både i fjor og året før der hadde ingen av anklene båret noen byrder, uten at han av den grunn hadde giddet å handle noe som helst. Mark, den eldre broren, var hjemme på ferie fra jusstudiets prøvelser, og hadde, selv om han var enda fattigere enn broren, klart å kjøpe noe parfyme til sin mor. Han lå 5
an til å skulle fullføre mastergraden i mai, gå opp til eksamen i juli og begynne å jobbe i et firma i D.C. i september, tilfeldigvis den samme måneden som Louies sak var berammet. Men Louies sak ville aldri komme opp for retten, og det av to svært gode grunner. For det første hadde spanerne knepet ham i å selge ti poser med crack – det forelå til og med et videoopptak – og for det andre hadde hverken Louie eller hans mor råd til å engasjere en brukbar advokat som kunne rydde opp i flokene. Gjennom hele juleferien kom både Louie og Mrs. Frazier med gjentatte hint om at Mark burde styrte inn og forsvare broren. Ville det ikke vært lettere å få utsatt det hele til senere på året, når Mark hadde fått sin tillatelse til å praktisere – han hadde den så godt som i lommen allerede – og straks han hadde fått bevillingen, ville det ikke bli en enkel sak å finne et av disse smutthullene man ofte leste om – og få saken avvist? Denne lille fantasiforestillingen deres led av visse feil og mangler, men Mark nektet å diskutere det. Da det kom for en dag at Louie planla å ligge pal på sofaen i ti timer første nyttårsdag og se sju fotballkamper i strekk, forsvant Mark i stillhet og dro på besøk til en kompis. Da han kom hjem om kvelden etter å ha kjørt med for høy promille, bestemte han seg for å flykte. Han ville dra tilbake til D.C. og bruke opp litt tid på å slentre omkring i lokalene til advokatfirmaet der han snart kom til å bli ansatt. Undervisningen startet ikke før om to uker, men etter ti dager i nærvær av Louie, som knurret og klaget over alle problemene han hadde, for ikke å snakke om Nøtteknekkersuiten som gikk uten stans, hadde Mark fått nok og begynte å se frem til siste semester på jussakademiet. Han satte klokken på vekking åtte neste morgen, og mens han drakk kaffe med moren, forklarte han at de hadde behov for ham i D.C. Beklager at jeg må dra litt tidligere enn planlagt, mamma, og beklager at jeg lar deg sitte alene her med den uskikkelige gutten din, mamma, men jeg stikker nå. Det er ikke min oppgave å gjøre folk av ham. Jeg har nok med egne problemer. 6
Det første problemet var bilen, en Ford Bronco han hadde hatt siden high school. Kilometertelleren hadde sluttet å virke på 299.200, og det skjedde da han bare var midtveis i college. Den hadde et kritisk behov for ny bensinpumpe, en av mange utskiftninger på haster-listen. I løpet av de siste to årene hadde Mark ved hjelp av tape og binders klart å lappe på både motoren, drivverket og bremsene, men han hadde ikke evnet å fikse bensinpumpen. Den virket, men kapasiteten var for lav, noe som hadde ført til at Broncoens maksfart på flatmark var syttiåtte kilometer i timen. For å slippe å bli herset med av attenhjulingene på motorveiene holdt Mark seg til landeveiene gjennom landsbygda i Delaware og Eastern Shore. Turen på to timer fra Dover til sentrum i D.C. tok ham dobbelt så lang tid. Dette ga ham enda mer tid til å gruble over de andre problemene. Nummer to var studiegjelden, som lammet ham totalt. Han hadde gått ut av college med 60 000 dollar i gjeld, men ingen jobb. Faren, som på den tiden fremsto som lykkelig gift, hadde advart ham mot ytterligere studier. «Pokker heller, gutt, etter fire års utdannelse ligger du seksti under. Hopp av før det blir enda verre.» Men Mark mente det var idioti å lytte til farens økonomiske råd, så han jobbet her og der i et par år, som både bartender og pizzabud, mens han prøvde å stagge kreditorene. Om han nå så seg tilbake, var han usikker på hvor ideen om å studere juss kom fra, men det han husket, var at han overhørte en samtale mellom to studenter som luftet sitt syn på essensielle temaer mens de drakk tett. Mark var bartender, kun få bord var opptatt, og etter fjerde runde med vodka og tranebærjus snakket de så høyt at alle hørte alt. Blant mange interessante ting som ble sagt, var det to utsagn Mark husket som om det var i går: «De store firmaene i D.C. ansetter folk i et eneste kjør.» Og: «Begynnerlønnen ligger på hundre og femti i året.» Ikke veldig lenge etterpå støtte han tilfeldig på en venn fra college som var førsteårsstudent ved Foggy Bottom Jussakademi i D.C., og fyren buste ut med planene han hadde 7
om å frese gjennom studiene, fullføre på to og et halvt år og deretter la seg ansette i et av de svære firmaene på en fet årslønn. Føderale myndigheter formelig kastet lån etter studenter, alle ble godkjent som lånsøkere, og ja, han ville så klart ha en enorm gjeld når han ble ferdig, men ikke så stor at han ikke ville klare å nedbetale den på fem år. Det var svært fornuftig – kameraten mente i hvert fall det – å ta opp gjeld og «investere i seg selv», fordi det ville sikre ham godt betalte jobber i fremtiden. Mark svelget agnet og begynte å lese til opptaksprøven. Han fikk en lite imponerende skår på 146, men det bekymret ikke opptakskomiteen ved Foggy Bottom Jussakademi. Heller ikke hans nokså blodfattige snittkarakter på 2,8 på bachelor-CV-en spilte noen rolle. FBJ godtok ham med åpne armer. Lånesøknadene ble raskt godkjent. Sekstifem tusen dollar ble ganske enkelt overført hvert år fra Utdannelsesdepartementet direkte til Foggy Bottom. Og nå, med ett semester igjen, kunne Mark mistrøstig se frem til å gå ut i arbeidslivet med en total studiegjeld fra college og jussakademi på 266 000 dollar inkludert påløpne renter. Et annet problem var selve jobben. Nå hadde det da vist seg at arbeidsmarkedet ikke var så hett som ryktene ville ha det til. Det var heller ikke så pulserende som FBJ hadde skildret det i glansede brosjyrer og et til svindel nært grensende nettsted. Kandidater fra landets beste juridiske fakulteter og jussakademier fant fremdeles arbeid med misunnelsesverdige lønninger. Men FBJ var ikke akkurat blant dem. Mark hadde klart å skaffe seg en stilling i et mellomstort firma som hadde spesialisert seg på «kontakter på regjeringsnivå», som ikke betydde annet enn lobbyvirksomhet. Begynnerlønnen var ikke fastlagt fordi firmaets ledergruppe skulle møtes tidlig i januar for å vurdere fjorårets fortjeneste og liksom tilpasse lønnsstrukturen. Om noen måneder var det ventet at Mark skulle ha en alvorlig samtale med en «lånerådgiver» om hvordan studiegjelden kunne refinansieres, med tanke på at han på en eller annen måte skulle betale tilbake hele sulamitten. Denne rådgive8
ren hadde allerede uttrykt sin bekymring over at Mark ennå ikke visste hvor mye han kom til å tjene. Det bekymret Mark også, særlig sett i lys av det faktum at han ikke stolte på ett eneste menneske av dem han hadde truffet i firmaet. Selv om han forsøkte å narre seg selv, visste han innerst inne at jobben ennå var usikker. Slutteksamen utgjorde ytterligere et problem. På grunn av etterspørselen var D.C.-utgaven av prøven en av de mer utfordrende i hele landet, og kandidater fra FBJ hadde strøket i urovekkende grad. Nok en gang gjorde byens juridiske fakulteter det skarpt. Året før hadde Georgetown en beståttfaktor på 91 prosent. For George Washington lå den på 89. For FBJ var den ynkelige 56 prosent. For å lykkes måtte Mark begynne å lese nå, tidlig i januar, og sitte med nesen i bøkene i seks måneder. Men han orket det rett og slett ikke, og særlig ikke om vinteren, når det var dystert, kaldt og deprimerende. Til tider følte han at gjeldsbyrden var som betongblokker festet til skuldrene. Å gå var en påkjenning. Å smile var vanskelig. Han levde i fattigdom, og fremtiden, selv med jobbløftet, tegnet ikke bra. Likevel var han blant de heldigere. De fleste av studiekameratene hadde lån, men ingen jobb. Tenkte han tilbake, visste han at han hadde hørt kritiske røster allerede det første året, og for hvert semester ble stemningen på akademiet stadig mer motløs, mens mistankene vokste. Arbeidsmarkedet gikk fra vondt til verre. Eksamensresultatene var pinlige for alle ved FBJ. Gjelden hopet seg opp. Nå i hans tredje og siste år var det ikke uvanlig å høre studenter som kranglet med lærerne under forelesningene. Rektor nektet å forlate sitt kontor. Bloggere hudflettet akademiet og skrek ut sine bitre spørsmål: «Er dette bare svindel?» «Er vi blitt lurt?» «Hvor har alle pengene tatt veien?» I varierende grad var alle som Mark kjente, av den oppfatning at (1) FBJ var et jussakademi langt under pari som (2) lovet altfor mye, (3) tok seg altfor godt betalt, (4) oppfordret studentene til å ta opp studielån, noe som (5) førte til opptak av middelmådige studenter som ikke hadde noe 9
på et jussakademi å gjøre, og (6) enten var for dårlig forberedt når de skulle opp til eksamen, eller (7) var for dumme til å bestå. Det gikk rykter om at antallet søknader til FBJ hadde gått ned med 50 prosent. Uten statlig støtte og uten private donasjoner ville en slik nedgang føre til alle former for brutale kostnadskutt, og et dårlig jussakademi ville bare bli enda verre. Men det fikk være som det var for Mark Frazier og vennene hans. De skulle lide seg gjennom de neste fire månedene og deretter dra lykkelig sin vei for aldri mer å komme tilbake. Mark bodde i en femetasjes boligblokk som var åtti år gammel og smuldret opp for øynene på dem, men leien var lav, noe som virket tiltrekkende på studenter fra George Washington og FBJ. I tidligere dager hadde det vært kjent som Cooper House, men etter tre tiår med typisk studentslitasje gikk det nå bare under kallenavnet Coop. Fordi heisen som regel sto, gikk Mark trappen opp til tredje og åpnet døren til den trange og sparsomt møblerte leiligheten på førtiseks kvadratmeter som kostet ham 800 dollar per måned. Av en eller annen grunn hadde han vasket og ryddet opp etter siste eksamen før ferien, og idet han tente lyset, ble han gledelig overrasket over å kunne fastslå at alt var i orden. Og hvorfor skulle det ikke vært det? Hushaien som eide stedet, viste seg aldri. Mark satte fra seg bagene og ble slått av hvor stille alt var. Vanligvis var det fullt av studenter der, og med tynne vegger var det alltid et svare leven. Stereoanlegg, TV-er, diskusjoner, vitser, pokerlag, slagsmål, gitarspill, til og med en nerd i fjerde som spilte trombone, fikk hele huset til å stå og riste. Men ikke i dag. Alle var fremdeles hjemme og nøt ferien, og korridorene var skummelt stille. Etter en halv time begynte Mark å kjede seg og gikk ut igjen. Han ruslet langs New Hampshire Avenue, kjente den kalde vinden tvers igjennom den tynne fleecejakken og de gamle kakibuksene, og bestemte seg av ukjente årsaker for 10
å svinge inn i Twenty-First Street og stikke bortom jussakademiet for å se om det var åpent der. I en by uten mangel på redselsfulle modernistiske bygninger klarte likevel FBJ å stikke seg ut i all sin heslighet. Det var en etterkrigsbygning i åtte etasjer, forblendet med blasse, gule murstein, alt kastet sammen i asymmetriske fløyer; en mislykket arkitekts forsøk på å poengtere et eller annet. Det hadde visstnok en gang vært et kontorbygg, men man hadde hemningsløst revet innvendige vegger i de nederste fire etasjene for å skape trange forelesningssaler. I femte lå biblioteket, en labyrint av store rom møblert i ettertid, fulle av bøker som sjelden ble rørt, og kopier av portretter av ukjente dommere og jurister. Lærerstaben hadde kontorer i sjette og sjuende, og i åttende, så langt unna studentene det var mulig å komme, drev administrasjonen på med en dekanus som var grundig skjult i et hjørnekontor han sjelden dukket ut av. Døren mot gaten var ulåst, og Mark steg inn i den tomme vestibylen. Han var glad for varmen som møtte ham, men ellers fant han som alltid stedet ytterst deprimerende. En diger oppslagstavle full av all verdens meldinger, kunngjøringer og oppfordringer dekket en av veggene. Det forekom et par glansede plakater som lokket med mulighetene til å studere i utlandet, samt det vanlige utvalget av håndskrevne lapper om ting som var til salgs – bøker, sykler, konsertbilletter, kurssammendrag, privatundervisning per time – samt leiligheter til leie. Vissheten om en eksamen som ventet dem, hang som en mørk sky over hele akademiet, og det fantes oppslag som lovpriste nytten av å ta repetisjonskurs. Hadde han lett grundig, ville han kanskje funnet et par notiser om jobbmuligheter, men på FBJ forekom slike stadig sjeldnere. I et hjørne fikk han øye på de samme gamle brosjyrene som falbød enda flere studielån. Innerst i vestibylen var det plassert ulike salgsautomater og en liten kaffebar, men der skjedde det ingenting så lenge ferien varte. Han satte seg tungt ned i en medtatt skinnstol og tok akademiets dysterhet inn over seg. Var det virkelig et akademi, eller bare en fabrikk som kvernet ut jusskandidater på 11
samlebånd? Svaret ble stadig tydeligere. Tusener av ganger hadde han ønsket at han som intetanende førsteårsstudent aldri hadde satt sin fot innenfor døren. Nå, nesten tre år senere, var han belemret med lån som han ikke ante hvordan han skulle tilbakebetale. Om det fantes et lys i enden av tunnelen, var ikke han i stand til å se det. Og hvorfor skulle noen kalle et akademi Foggy Bottom? Som om ikke selve studiesituasjonen var kjedelig nok, hadde en eller annen glup sjel for noenogtjue år siden hengt et navn på akademiet som bare formidlet enda mer begredelighet. Den fyren, som nå var død, hadde solgt akademiet til noen Wall Street-investorer, de eide en hel kjede av jussakademier, som etter hva man fikk opplyst, ga en pen fortjeneste, men som skapte heller begrensede mengder juridisk ekspertise. Hvordan lot det seg gjøre å kjøpe og selge jussakademier? Det var stadig et mysterium. Mark hørte brått stemmer og skyndte seg ut av bygningen. Han fortsatte nedover New Hampshire Avenue til Dupont Circle, der han stakk innom Kramer Books for å ta en kaffe og la seg tine opp. Han gikk til fots overalt. Broncoen stanset ofte og var upålitelig i bytrafikk, så han hadde plassert den på en parkeringsplass bak huset der han bodde, med nøkkelen i tenningslåsen. Dessverre var det ennå ingen som hadde følt seg fristet til å stjele den. Da han hadde fått igjen varmen, skyndte han seg videre, nå nordover seks kvartaler langs Connecticut Avenue. Advokatfirmaet Ness Skelton la beslag på et par etasjer i en moderne bygning ikke langt fra Hinckley Hilton. I fjor sommer hadde Mark klart å sno seg innenfor ved å si ja til en praktikantjobb som ikke engang hadde gitt ham minstelønn. I de større firmaene ble sommerjobbene brukt til å friste de beste studentene med et liv på toppen. Noen særlig jobbinnsats var ikke ventet av dem. Praktikantene hadde latterlig korte arbeidsdager, nøt godt av fribilletter til baseballkamper og ble invitert til flotte partyer i de velstående partnernes praktfulle hager. Når de var blitt grundig forført, 12
signerte de arbeidskontrakten, og ikke lenge etter avlagt eksamen ble de sperret inne i en tredemølle som de måtte holde i gang ved å jobbe hundre timer per uke. Slik var det ikke hos Ness Skelton. Bare femti advokater gjorde det ikke til et firma blant topp ti. Klientene deres var bransjeforeninger – Forum for soyabønner, Pensjonerte Postarbeideres Forening, Rådet for okse- og lammekjøtt, Asfaltbedriftenes Forbund, Uføre Lokomotivføreres Forening – samt atskillige leverandører av forsvarsmateriell som hadde desperate ønsker om å få en bit av kaken. Firmaets ekspertise, om det da disponerte noe slikt, besto i å opprettholde et godt forhold til Kongressen. Opplegget for sommerpraktikantene handlet mer om å utnytte billig arbeidskraft enn å tiltrekke seg de flinkeste studentene. Mark hadde arbeidet hardt og lidd seg gjennom de latterlige arbeidsoppgavene. Da sommeren var slutt, og han hadde mottatt et tilbud som på en måte kunne minne om en stilling etter endt eksamen, hadde han ikke visst om han skulle le eller gråte. Ikke desto mindre slo han til, godtok tilbudet – andre alternativer forelå ikke – og ble med stolthet en av de få studentene ved FBJ som hadde en fremtid. Gjennom hele høsten hadde han lagt et mildt press på sin overordnede for å få rede på betingelsene rundt den fremtidige ansettelsen, men uten å komme noen vei. Det lå kanskje an til en fusjon. Det lå kanskje an til en fisjon. Det lå kanskje an til så mangt, men ikke til noen arbeidskontrakt. Så han slapp ikke taket. Ettermiddager, lørdager, helligdager, når som helst hvis han kjedet seg, stakk han innom firmaet, alltid med et stort, påklistret smil og synlig iver etter å brette opp ermene og hjelpe til med grovarbeidet. Det kom ikke helt klart frem om dette var fordelaktig for ham, men han regnet med at det ikke kunne skade heller. Den overordnede lød navnet Randall, en fyr med ti års ansettelse som sto på terskelen til å bli partner, noe som gjorde at han var under et voldsomt press. En fullmektig som i løpet av ti år hos Ness Skelton ikke klarte å bli partner, ble i all stillhet vist døren. Randall hadde studert ved 13
George Washington, et sted som i henhold til byens hakkeorden var et skritt ned fra Georgetown, men flere trinn over Foggy Bottom. Hierarkiet var tydelig og ubøyelig, men de som oftest prøvde seg, var advokatene fra GW. De avskydde å bli sett ned på av gjengen som hadde gått ut fra Georgetown, derfor så de alltid med enda større forakt ned på alt som kom fra FBJ. Hele firmaet stinket av klikkdannelser og snobberi, og Mark lurte ofte på hvordan han i svarte helvete hadde klart å havne der. To av fullmektigene hadde gått på FBJ, men de hadde det så travelt med å skape avstand mellom seg selv og akademiet at de ikke hadde tid til å gi Mark en hjelpende hånd. Det virket faktisk som om de overså ham mer enn noen andre. Mark hadde ofte mumlet for seg selv: «For en måte å drive advokatfirma på.» Men så hadde det slått ham at alle bransjer har sine egne statusnivåer. Han var altfor bekymret for sitt eget skinn til å bli forarget over hvor de andre bakholdsangriperne hadde studert. Han hadde sine egne problemer å gruble over. Han hadde sendt Randall en e-post og sagt at han ville stikke innom og ta det som måtte finnes av forefallende oppgaver. Randall hilste ham kort og bryskt: «Tilbake allerede?» Så absolutt, Randall, og hvordan var ferien? Hyggelig å se deg. «Ja, jeg ble lei av alt det derre juletullet. Skjer det noe her?» «To av sekretærene ligger med influensa,» svarte Randall. Han pekte på en tretti centimeter høy bunke med dokumenter. «Jeg trenger det der i fjorten eksemplarer, kontrollert og stiftet.» Greit, retur til kopirommet, tenkte Mark. «Naturligvis,» sa han, som om han knapt kunne vente med å sette i gang. Han slepte dokumentene ned i kjelleren, til et fangehull fylt med kopimaskiner. De neste tre timene brukte han til tanketomt arbeid som han ikke ville få betalt for. Det var nesten så han savnet Louie og fotlenken.