o g H j e r t e s t e i n e n f r a A l l u r i a
M
Wilkinson • Lavanya Naidu
H j e r t e s t e i n e n
f r a A l l u r i a
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson o g
Platået
D en store Skogen
PROFETIEN
Når himmelen mørkner og skumring senker seg, da vil Edelpote komme.
Når håp blir til aske og skygger sluker deg, da vil Edelpote komme.
For hjertet vil stråle, lyse opp, vise vei, når Edelpote kommer.
«Overgi dere, FÆLE KRYP!»
brølte Tiril mens hun svingte tresverdet gjennom luften.
To små knappeøyne stirret tilbake fra en haug med hvit pels.
«Jeg er Edelpote. Overvinn meg eller møt din skjebne!» ropte Tiril, og viftet
med sverdet på den mest truende måten hun klarte.
Ullingen rørte seg ikke fra trestubben.
Ullinger rører seg i det hele tatt ganske sjelden, med mindre det er salat i nærheten.
De er veldig glade i salat.
«Skjønner ikke at du orker», gjespet
Krekling. Han var Tirils bestevenn, og lå
nå henslengt i skyggen av et villplommetre, med potene klissete av lilla plommesaft.
«Det skjer jo aldri noe viktig her på Platået.»
Krekling satte tennene i enda en plomme og brummet fornøyd. Hvem trengte
spenning når det fantes villplommer?
Tiril sukket. Krekling hadde rett. Hjemmet deres lå høyt, høyt over den store Skogen, og var omringet av bratte klipper. Det var umulig å klatre opp klippene. Selv fugler slet med å fly helt opp til Platået. Tiril bodde med andre ord på det tryggeste stedet i hele Alluria.
Trygt … og fryktelig kjedelig.
«Tiriltunge Balderbrå, kom hit med en eneste gang!»
Krekling skvatt opp og gjemte seg bak en haug med kålhoder. Ullingene føk til begge sider idet Fiola Balderbrå kom
trampende inn i lysningen. Tiril prøvde å gjøre seg mindre. Det var ikke lett, for hun var allerede den minste musen på hele Platået.
«Ba jeg deg ikke om å ta med ullingene til beitemarken i nord?» sa Fiola Balderbrå.
Værhårene hennes dirret av SINNE .
Tiril skrapte i bakken med bakpoten.
«Jo, mamma.»
«Så hvorfor har du ikke gjort det?»
Tiril prøvde å skjule tresverdet bak ryggen, men Fiola la merke til det og snappet det fra henne.
«Og hva er dette?»
«Et s-sverd, mamma», stammet Tiril.
Fiola rynket på snuten. «Et sverd . Hva
i all verden skal en musunge med et sverd?»
«J-jeg øver på å bli kriger, mamma.»
«Kriger!? Vi trenger ikke krigere. Vi trenger bønder til å pløye jorda. Vi trenger murere og snekkere til å bygge hyttene våre.
Og vi trenger ulling-gjetere . Som kan flytte ullingene våre til beitemarken i nord, så de kan gro tykk, varm ull!»
Fiola dro i genseren hun hadde på under forkleet sitt. Den var laget av myk ullingpels, og var lett og luftig, men likevel lun og varm om vinteren.
Tiril hang med ørene. Fiola så mildt på henne og sukket. «Jeg vet hvor glad du er i de gamle legendene», sa hun forsiktig.
«Det er vi alle. Fortellingene om Edelpote som redder Alluria fra monstrene. Men de er bare fortellinger, Tiriltunge. De er ikke sanne.»
«De ER sanne!»
sa Tiril høyt. «Det skjedde virkelig!»
«Kanskje det, men det er uansett veldig lenge siden. Det finnes ikke monstre nå lenger. Det er ingenting å være redd for. Vi trenger ikke krigere til å beskytte oss!»
Tiril glodde ned på grusen under skoene sine. «Edelpote var ekte», mumlet hun.
«Han var den
MODIGSTE
musen noensinne.»
Fiola Balderbrå sukket. «Livet handler om mer enn bare sverd og strid, Tiriltunge. Du har plikter her. Landsbyen trenger deg. Vi må alle bidra, liten og stor, enten vi liker det eller ikke.»
«Jeg vet det, mamma.»
«Jeg må tilbake til syltingen», sa Fiola, og begynte å gå tilbake mot den lille hytta som lå i skyggen av en berglønn. Hun stanset et øyeblikk og så seg over skulderen.
«Det er mange måter å være modig på, Tiriltunge», sa hun. «Og det har ikke alltid med sverd eller strid å gjøre.»
Tiril ventet til moren var gått, før hun plukket opp tresverdet sitt og studerte det.
Hun hadde spikket det selv av en solid eikegren, i skjul fra fornuftige museøyne.
Men ingen trengte krigere på Platået.
Tiril skottet bort for å forsikre seg om at moren ikke fulgte med. Så marsjerte hun
mot utkanten av Balderbrå-gården.
Ullingen på trestubben pep ivrig da hun
gikk forbi. Tiril løftet ham opp og hjalp ham
ned i lommen på forkleet. «Vær stille, Fnokk», mumlet hun.
«Tiril, hvor skal du?» ropte Krekling og stakk ut snuten
fra haugen med kålhoder.
Tiril svarte ikke. Hun brøytet seg vei gjennom bærbuskene. På den andre siden
svaiet langt gress og villblomster i vinden.
«Tiril,
vent!»
Krekling kom løpende etter henne. «Du
kommer til å havne i trøbbel!»
Tiril ignorerte ham. Hun trampet videre gjennom gresset bort til kanten av Platået.
Hun kjente et sug i magen da hun nærmet seg. Det var et
E IM N L
fall til Skogen langt der nede.
Ingen mus hadde forlatt Platået på mange generasjoner. Fra tid til annen nådde en stork eller en kråke opp til Platået, og brakte med seg nyheter fra Skogen og landene bortenfor. Men de ble aldri lenge.
Hvilke FARER
lusket i Skogen?
Hvilke EVENTYR
ventet der ute?
Tirl kom aldri til å få vite det.
«Tiril!» Krekling kom brasende gjennom buskene, og ble stående og puste og pese.
Tiril trakk pusten dypt, lukket øynene og strammet grepet om tresverdet.
Moren hennes hadde rett. Det var på tide
å gi slipp på barnslige leker og drømmer om eventyr. Det var på tide å bli en moden mus. Hun løftet sverdet og gjorde seg klar
til å HIVE det over kanten …
«Ikke gjør det, Tiril», sa Krekling. «Du elsker det sverdet!»
«Det er ikke et sverd», sa Tiril. «Det er bare en pinne.»
Men hun kastet det ikke. Hun klarte ikke. Kanskje hun kunne gjemme det i bjørnebærkrattet i stedet.
Hun snudde ryggen til stupet og begynte
å gå hjemover. Men Krekling beveget seg ikke.
«Kom igjen», sa Tiril. «Vi må gjete ullingene til beitemarken i nord.»
Krekling svarte ikke.
Han sto som frosset fast og stirret på noe bak skulderen til Tiril. Det ene værhåret hans skalv.
«Krekling?»
Sakte løftet Krekling en skjelvende pote og pekte.
Tiril snudde seg for å se, og kjente en grøsning løpe gjennom pelsen.
NOE
var på vei over kanten av
Platået.
EN LITEN M U S
EN STOR O PPGAVE
Tiril drømmer om å være som den legendariske helten Edelpote, som gang på gang har reddet Alluria fra fare.
Men hun er den minste musa i landsbyen, og ingenting skjer der hun bor … frem til det en dag dukker opp noen mystiske skapninger på Platået.
Tiril og bestevennen hennes Krekling må legge ut på en farlig reise for å prøve
å reparere sprekken som har dannet seg i Allurias hjerte. Men kan Tiril leve opp til legenden om Edelpote – før hele verden går i stykker?
En fantastisk fortelling om , og å eventyr, vennskap sin frykt . overvinne
ISBN: 978-82-8373-256-6
www.fontini.no