Page 1


Picassokvinnen


Taran L. Bjørnstad

Picassokvinnen


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39034-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i 10,5/13,5 pkt. Century Schoolbook og trykt på Munken Print Classic 80 g 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender. Det kan være svært lite, en forbigående stemning, en oppstemthet en vekker eller får til å visne, en tristhet en forsterker eller letter. Men det kan også være skremmende mye, slik at det simpelthen er opp til den enkelte om den andre lykkes med livet sitt eller ikke. K.E. Løgstrup


1 Rikshospitalet 02.11.04

Han grer håret hennes til side så hodebunnen blottes der snittet skal legges. Assistenten rekker ham en tusj, og han tegner en sikksakklinje på den hvite huden fra høyre øre, over toppen av hodet og ned til venstre. Så begynner det møysommelige arbeidet med å dele håret etter linjen og stifte det fast slik at det ikke skal rote seg inn i sårflaten senere. Når de er ferdige, begynner assistenten å vaske feltet mens han går ut for å gjøre seg klar. Mens han står og gnir hendene inn med sprit, kommer han til å tenke på den unge mannen som var innom kontoret hans tidligere på dagen. På den eiendommelige historien. Han ser opp og møter blikket sitt i speilet. Undrer et øyeblikk på om han var slik selv en gang. Om det hadde vært så sterke følelser. Han rister ubevisst på hodet og håper han håndterte det på riktig måte. Han har skrevet ned det han må huske å si til henne. Det han lovte å formidle. Pasienten kom alene denne gangen. Til det som forhåpentligvis blir den siste operasjonen hennes. Allerede blitt atten år. Han husker henne som tolvåring. Og som innesluttet sekstenåring. Med moren som et skjold foran seg. Voksen og selvstendig nå. Med en beundrer … Vi har alle våre his7


torier, tenker han, og tar seg i å smile idet han går inn i operasjonssalen og får pakken med sterile håndklær og frakk av operasjonssykepleieren. Han får hansker på hendene og blir stående med dem ut i luften foran seg. – Vi går igjennom trygg kirurgi-skjemaet, sier operasjonssykepleieren. Han nikker til de andre i rommet. Ser at det er en operasjonssykepleier han ikke har jobbet med tidligere. De hilser med navn. Kjevekirurgen og anestesilegen har han jobbet med før. Assistentene også. – Da kjenner alle hverandre her, avslutter hun. – Er det risiko for blødning? – Nei, ikke vesentlig, sier han. – Da går vi i gang. Lokalbedøvelsen er satt for å minske blødningene. Han ber om skalpell med blad nr. 15. Assistenten er klar med suget. Han lar skalpellen følge den blå linjen og snitter fra øre til øre. Han går litt dypere inn i tinningmuskulaturen på hver side for å skåne nervus facialis. De andre i teamet følger ham tett og hjelper med klyper, sug og kompresser. Skalleklips settes tett i tett i sårkanten for å stoppe blødningene. Han får spatelen i hånden, lirker bladet innunder huden og bruker den hele veien rundt for å løsne den fra skallebenet. Han trekker pannelappen fremover og stopper da han kommer til neseroten og øyehulens tak. Assistenten går inn i øyehulen og løsner benhinnen og øyehulens innhold, og holder vevet unna med en hjernespatel. Han skyver det varsomt til side slik at 8


huden kan brettes ned og skallen med øyehulen blottlegges. Han blir stående i noen sekunder og vurdere hvor stort implantat han trenger. Får steril aluminiumsfolie av operasjonssykepleieren som han tilpasser som mal til høyre side. Det blir en sju centimeter T-form. Han plasserer malen et stykke over øret, der skallen har god tykkelse. Ber om craniotomet, og med den borliknende sagen skjærer han biten ut av skallebenet. Han ser den hvite, skinnende hjernehinnen blottlegges, og konstaterer fort at den er intakt og uskadet. Han bruker en liten meisel til å splitte skallebenet i to. Assistenten spyler med vann. Den ene biten blir plassert tilbake på plass i skallen og festes med titanplater og skruer. Den andre skal brukes som implantat. Han får lirket benbiten på plass under øyehulen og ser at den vil løfte opp øyekanten og gi god støtte til nedre øyelokk. Etter å ha forsikret seg om at overgangen blir jevn og fin, legger han en titanplate over skjøten mot pannebenet. Blod og vann fra boret gjør det vanskelig å se. Han ber den nye operasjonssykepleieren om å suge hyppigere. To skruer plasseres på hver side av platen som fester bendlene sammen. Det hele gjentas på venstre side. Det har gått litt over fire timer da de fester den siste skruen. Han syr sammen muskulaturen i tinningen, før de legger pannehudlappen tilbake på plass og kan begynne å sy underhuden. Assistenten stifter til slutt det ytterste 9


hudlaget sammen. De tørker forsiktig med kompresser langs sårkanten og fjerner hårstiftene. Så løfter de hodet hennes bakover og skyller det blodige håret i sterilt vann til det er rent og blankt. Han ser at det kirurgiske snittet dekkes fint, og at arret ikke vil synes. Han tar et skritt bakover og betrakter ansiktet hennes. – Vi har fått løftet opp øyehulens nedre kant, sier han til de andre operatørene. – Og kinnbenet er bygget godt ut. De andre nikker og bifaller. Han konstaterer fornøyd at øyelokkene ligger fint på plass, og at ansiktet er symmetrisk.


2

Hun blir med ett oppmerksom på at noe er annerledes. Forventer ubevisst den kjente ganglukten. Den litt tørre lukten av mur, sur søppel, vaskemiddel og mat. Nå overveldes hun av en intens stank. I det dunkle lyset blir hun stående og stirre på kroppen som ligger lent opp mot kjellerdøren. Kjenner ham umiddelbart igjen, og tenker at det må være ille denne gangen. Hun har ikke sett ham på flere uker. Han sover tungt med haken mot brystet. Munnen er åpen og blotter de hvite tennene i underkjeven og det røde, blanke tannkjøttet. Leppene er tørre og sprukne. Armene ligger slapt langs kroppen. Buksene er åpne i gylfen og har glidd ned på hoftene. Han ligger med bena ut til hver side. Det er urin og diaré på buksene og på gulvet. Han ligger slik man bare gjør når man ikke bryr seg, tenker hun. Når man ikke lenger er opptatt av hva andre ser. Hun setter seg på huk ved siden av ham. De lange øyevippene hans hviler mykt mot den blålige huden. Kinnbena er det eneste harde i det bleke ansiktet. Skarpere og steilere enn før, slår det henne. Han kan ikke ligge her, tenker hun og ser seg fort rundt. Kikker på klokken og oppover i oppgangen. Hun strekker ut armen og klapper forsiktig utenpå bukse11


lommene hans. De er tomme. Hun sier navnet hans lavt mot øret hans et par ganger, før hun springer opp etter sin egen nøkkel. I noen sekunder blir hun stående og stirre på den store kroppen. Usikker på hvor hun skal begynne. Sier navnet hans igjen. Litt høyere. Forklarer at hun må få ham inn til seg selv. At det når som helst kan komme noen. At de vil bli sinte på ham igjen. Sende flere klager til vaktmesteren, og til styret i gården. Hun roper navnet hans. Ser seg fort rundt. Lytter. Dasker ham forsiktig i ansiktet. Slik hun har sett det gjøres på film. Det er så vidt hun er borti ham. Hun skjelver på hånden. Noe har størknet på kinnet hans. Hun får det på fingrene og tørker det av på buksene sine. – Simen. Du må våkne. Det eneste som beveger seg, er brystkassen hans, som hever og senker seg nesten umerkelig. Det eneste som høres, er en liten hvesing idet pusten slippes ut og inn mellom de smale leppene. Hun kan ikke la ham ligge her. Forsiktig lirker hun hendene sine innunder armene og haler ham bort fra døren for å få låst opp og åpnet. Han er uventet tung, og hun sklir i væsken på gulvet. Hun forsøker å holde pusten for å slippe stanken. Strever med å få ham over mot veggen. Hun vet ikke hvordan man skal løfte et så stort menneske. Hvordan man tar i en annens kropp. Hvordan det er best å holde. Under armene? Rundt livet? Hun forsøker å holde ham litt ut fra seg selv, men det er for tungt. Hun blir nødt til å bruke sin egen kropp som 12


støtte. Holde ham inn mot seg mens hun lener seg litt bakover. Hun kjenner tyngden av kroppen hans mot sin. Han er helt nær. Hun hvisker frem en unnskyldning mens hun bakser og trekker og får flyttet ham mot veggen slik at hun kan åpne kjellerdøren. Overkroppen faller slapt fremover i det samme hun slipper ham, og det er bare så vidt hun får tak i ham igjen før pannen hans smeller ned i det flekkete betonggulvet. Hun får lagt ham over på siden. Det går noen svake rykninger gjennom kroppen, men pusten er jevn. Hun snakker lavt til ham, selv om hun vet at han ikke hører. Forklarer at hun måtte flytte ham. At hun må få ham inn i leiligheten. Og de må skynde seg. Det er bare et spørsmål om tid før de dukker opp. Naboene som vil ha ham bort. Hennes egen mor har høylytt sluttet seg til klagekoret: «Få det mennesket ut før han tar livet av noen her.» Hun vrir om nøkkelen og drar opp den tunge kjellerdøren. Sparker av seg den ene støvletten og kiler den inn mellom døren og karmen for å holde åpningen vid nok. Det er tre små trinn ned til neste dør. Døren til kjellerhybelen er ulåst. Hun bruker den ødelagte dørmatten som dørstopper og tar de tre trinnene opp igjen i ett langt steg. Idet hun haler ham over dørterskelen, glir jeansene hans helt ned på lårene. Han har ikke undertøy på, og hun kan ikke unngå å se. Kjønnet henger slapt klistret mot låret og er like tilgriset som skrittet, bena og magen. Hun tenker at den er mindre enn hun hadde 13


trodd den skulle være. Den ser underlig ut. Myk og sårbar. Hun stirrer på ham. Det er ikke meningen å se, men hun er helt uforberedt på det inntrykket nakenheten hans gjør på henne. Hun kikker seg fort rundt i rommet igjen. Tvinger øynene bort fra det hun ikke burde se. Kjenner varmen spre seg fra ansiktet og nedover halsen. Hun kan ikke gå fra ham her heller. Og hun kan ikke se og ikke se på en gang. Hun har sett bilder. Filmer. Lekt med dem i utallige samtaler hvor hun har fremstilt seg selv som ekspert. Fantasert seg frem til detaljerte beskrivelser om hvordan de føles i hånden. I munnen. Inni seg. Denne likner ingenting hun har forestilt seg. Det brenner i kinnene. Hun burde ikke se, men klarer ikke å la være. Hun griper dørkarmen og legger pannen hardt mot den. Trekker pusten dypt og sier høyt til seg selv: – Skjerp deg, Angelika. Hvordan kan du tenke sånn? Hun lukker øynene i noen sekunder før hun bøyer seg ned og lirker hendene innunder armene hans igjen. Tar i av alle krefter og haler den livløse kropp nedover trappene mot inngangsdøren til hybelen hans. Det er som om kroppen hans vil bli ett med gulvet. Som om den flyter ut, drar seg selv ned og nekter å bli flyttet på. Alt er mykt og slapt og tungt. Uhåndterlig. Og hun er redd for at det skal gjøre vondt. Og hun er redd for å være for nær ham. Hun ser ham og hun kjenner hud mot sin hud og skammer seg så hun nesten kaster opp. Hun er så nær som hun aldri før har vært. Han er nesten inne. Hun må rette seg opp og få igjen pusten. 14


Hun blir stående og stirre på kroppen. Magen er innhul, med navlen som dypeste punkt. Hoftekammene står ut som vinger. Det går en hårete stripe fra navlen og ned mot skrittet. Kroppen hans minner henne om noe. En lang tynn rot. Slik de kan ligge vridd og krokete og tørke i solen. Det lyder et brøl fra gangen. Hun skvetter og ser opp. – Hva er det som skjer her? Damen i trappen holder hendene delvis for øynene, delvis over munn og nese. Som om hun ikke kan bestemme seg for om det er lukten eller synet som plager henne mest. Angelika blir stående rådvill i noen sekunder, men så tar hun fatt igjen og delvis løfter, delvis trekker Simen ned det siste trinnet. Foran døren til kjellerhybelen slipper hun ham forsiktig ned og lar hodet hans hvile mot føttene sine. – Dette må det bli slutt på! hviner kvinnen i trappen. Hun peker med en dirrende finger oppover og nedover Simens kropp. Skjærer grimaser. Fru Nordeng med minkhatt og stekelukt i tøyet. Har bodd i blokken siden den var nybygget. Det verste mennesket som kunne kommet nå, tenker Angelika. – Han er syk, sier hun så rolig hun kan. – Han er syk, og så har han sovnet her i gangen. Jeg skal vaske alt sammen. Hun tar et godt tak under armene hans igjen og trekker kroppen i korte rykk over dørterskelen. Buksene hans glir enda lenger ned og blir liggende rundt knærne. Genseren følger med opp under armene så hele magen blottlegges. Hun oppdager en gråblå tatovering rett over navlen. Bokstaver og figurer. Hun må vri hodet horisontalt for å tyde hva de forestiller. Et 15


slags tegn eller symbol med bokstaver rundt. Memento mori, leser hun, og registrerer ikke at hun leser det høyt. – Herregud! skingrer damen. – Du må holde deg unna ham, Angelika. Jeg ringer politiet! – Han er syk. Har spist noe galt og fått diaré, stammer hun og ser på de grisete hendene sine. – Bare gå ut på handleturen din, du, fortsetter hun og nikker mot trillebagen kvinnen tviholder på. – Skynd deg, så lukten ikke setter seg fast i klærne dine. Hun strekker de tilgrisede håndflatene sine ut mot henne. Kvinnen rygger hoderystende bakover. I det samme slipper Simen ut en lang fis. Angelika kniser nervøst. Kvinnen ser på dem med en blanding av vantro og avsky. Gangdøren smeller igjen, og hun tenker at det ikke er lenge til flere kommer. Hun sparker til støvletten som holder døren åpen. Hun må vri den sovende kroppen for å få lukket døren. Han blir liggende på siden med rumpa mot veggen. – Jeg må vaske etter deg i gangen først, hvisker hun og gnir av hendene på buksene. – Jeg skal hjelpe deg etterpå. Hun stryker varsomt håret bort fra pannen hans med tuppen av langfingeren og betrakter det bleke sovende ansiktet. Huden er nesten gjennomsiktig under øynene. Blåhvit. Som tynt papir over et nettverk av fine blodårer. Ved kinnbenet på høyre siden legger hun merke til en bloduttredelse. Lilla i kantene og blårød i midten. Han har sår etter en piercing som har sittet i 16


det venstre øyenbrynet. Hun forsøker å huske om den var der sist hun så ham. Hvordan hadde han sett ut sist? Han er alltid forskjellig, tenker hun. Han hadde skjegg, kommer hun på. Og svart lue. Det har han ikke nå, selv om håret begynner å vokse ut igjen her og der. Hun likte ham med skjegg. Hun husker at piercingen hadde vært en sølvring med en liten dødningskalle i. Kanskje han har solgt den, gjetter hun og stryker fingeren lett over sårskorpen. Smykket er revet ut. Kanskje noen har stjålet den. Hun lukker døren forsiktig bak seg og løper opp trappene til leiligheten. Fra skapet under vasken finner hun frem skureklut og vaskemiddel. Langkosten står bak døren på badet. Hun tapper i varmt vann i en bøtte, og tar alt med seg ned i gangen. Hun løper opp igjen etter gummihansker. – Jeg har vasket gangen, sier hun. – Måtte skifte vann to ganger. Nå er det så rent som det aldri har vært før, så de har ingenting å klage på. Jeg tror ikke du er helt frisk i magen. Det lukter veldig sykt. Han ligger der hun forlot ham. Stanken er så intens at hun setter i å nyse. Simen stønner og krøller seg sammen i fosterstilling. Hun trekker av seg gummihansken og legger en hånd forsiktig på pannen hans. Den stramme huden er varm og klam. Hun studerer ansiktet hans nøye. Stryker fingrene langs de høye kinnbena. Kjenner benet i den smale nesen. Leppene hans er nesten hvite. Hun legger pekefingeren forsiktig over en tykk blå blodåre ved tinningen. Kjenner den lille bevegelsen av blodet som pumpes igjennom den. Tenker at det er så vidt han virker. 17


Veggene i kjellerrommet er hvitmalte og nakne. Noen tynne sprekker danner ujevne mønstre fra taket og ned mot gulvet. Den velbrukte gitaren hans står lent mot veggen og en svart treningsbag er slengt opp på den uoppredde sengen. Sengetøyet er hvitt med rosa og gule blomster, og hun tenker at det er vanskelig å forestille seg ham i alt det lyse og blomstrete. Salongbordet foran sengen er fullt av tomme ølbokser, sigarettpakker, lightere, skjeer, brukt metallfolie, sprøyter, og en hel del uåpnet post fra forskjellige leger og offentlige kontorer. På hybelkjøkkenet ligger det en åpen eske med noen få pizzastykker igjen. Skinkebitene har krøllet seg sammen til små brune larver, og osten er blitt mørk. Et loddent mugglag har lagt seg langs kantene. Hun må tråkke opp i sengen for å åpne kjellervinduet. Det sitter fast. Hun dytter noen ganger, men gir snart opp. Det rikker seg ikke og ser ikke ut til å ha vært åpnet noen gang. Til høyre for inngangsdøren er det et lite badeværelse. Hun har aldri vært der inne, men gjetter at det må ha et vindu. Ubevisst vender hun hodet bort fra den lille håndvasken for ikke å møte seg selv i speilet hun forventer vil henge over servanten. Det er plassert et smalt dusjkabinett og et toalett i rommet, som er et par kvadratmeter stort. Det lukter slik det lukter av det fuktige tøyet nederst i vaskekurven, tenker hun. Det lille vinduet øverst på veggen lar seg heller ikke åpne. I likhet med vinduet i rommet har lag på lag med maling tettet sprekken mellom vindu og karm. En liten lufteluke er montert ved siden av vinduet. Hun klatrer opp på toalettsetet og griper tak i den gråhvite tråden som er festet til plastlokket, og åpner det 18


så langt det lar seg gjøre, legger ansiktet inntil åpningen og suger grådig i seg den kjølige luften utenfra. I det samme hører hun ham rope. Det går noen rykninger gjennom kroppen hans. Han sperrer øynene opp i noen sekunder før øyelokkene glir halvveis ned igjen. Huden i ansiktet er fuktig. Han er hvit rundt munnen. Mens hun forsøker å holde hodet hans i ro, tenker hun at han ser ut som et av barna fra sykehusgangene. Kreftbarna. De med innhule kinn og dype øyne. De uten hår og uten håp. Spøkelsesbarna med livet hengende på stativet de trekker etter seg. Plutselig brekker han seg. Øynene renner. Nesen renner. Han brekker seg igjen og igjen uten at noe mer kommer ut av ham. Han slår hodet i gulvet. Hun holder ham, og hun holder pusten. Kniper munnen igjen helt til hun må ha luft. Forsøker å filtrere lukten gjennom tennene idet hun må fylle lungene igjen. Kroppen hans skjelver voldsomt. Plutselig stirrer han rett på henne, mumler usammenhengende, før han kaster seg rundt og kryper tilbake i fosterstilling. Hun må snu seg bort for ikke å se rett inn i rumpa hans. Hun flytter seg opp til hodet og blir sittende der til pusten hans har roet seg. Hennes egen pust går i korte rykk. Hun kjenner pulsen banke i øregangene. Hun har aldri vært så nær ham før. Aldri vært så nær noen annen kropp før. Bortsett fra morens da hun var yngre. Og bestemorens da hun var veldig liten. Det slår henne at hun ikke har tatt på en annen kropp på mange år. Hun husker plutselig mormorens store bryster. Hvordan hun hadde lagt hånden 19


over dem og kjent den myke motstanden i håndflaten. Varmen. Mormorens hånd som la seg over hennes. Kinnet hennes mot den myke halsen full av hudfolder. Varmen fra den tørre huden. Den litt søte tette gammeldamelukten som hun hadde elsket. Hun har aldri holdt i noen annens kropp slik som dette. Hun tenker at hun bør gå. Hun har ingen rett til å være her. Kanskje han ville synes det var ekkelt. At akkurat hun har sett ham og holdt ham. Men hun kan ikke bare la ham bli liggende heller. Stinkende i avføring og piss. Forsiktig begynner hun å lirke klærne av ham. Lydene hans er ukjente og skremmende. Lukten av munnen hans minner henne om sykehuset. Hun må snu seg vekk når han hoster. Han sperrer øynene opp, men øyeeplet vrenges bakover slik at det bare er det blodskutte hvite som synes. Hun tenker at det bare er kroppen hans som er til stede, og at han ikke enser henne. Hun venter til pusten blir jevn og rolig igjen. Øynene er lukket. Munnen halvåpen. Forsiktig trekker hun den våte T-skjorten over hodet hans. Den er revnet langs siden. Han har ikke sokker i skoene. Buksene er allerede rundt anklene og lette å få av. Etter å ha gnidd av det verste på buksene med dopapir vasker og skyller hun dem i dusjen på det lille badet. Hun klemmer ut det meste av vannet før hun henger dem til tørk over baderomsdøren. Hun heller det brune vaskevannet i toalettet, skyller bøtta noen ganger og fyller i lunkent vann og litt sjampo hun finner i dusjkabinettet, griper et håndkle fra knaggen ved døren og går ut til ham med alt sam20


men. Det slår henne plutselig at det ikke var noe speil på badet. Hun hadde skylt bøtta i vasken og ikke sett noe speil. Vasken hadde vært full av gamle sprøyter og størknede blodrester. Hun hadde løftet dem ut med stive fingre. Tenkt at det var best ikke å komme nær. Hun har lest på nettet om infiserte sprøyter. Om bakterier og virus som kan overleve i dagevis. Hun skylte hendene sine under det varme vannet til huden ble rød og skrukkete. Hun blir stående med bøtta i hendene og stirre på den nakne kroppen på gulvet. Så fester hun blikket på de smale føttene hans. Han har lange tær med mørke hår på. Hun setter seg på huk. Dypper håndklesnippen i det varme såpevannet og begynner der først. Hun vasker forsiktig ren én og én fot. Skyller, vrir og tørker. Legger og knær. Kroppen hans er lang og mager. Hun løfter og vasker under. Legger ned og gnir forsiktig over og langsetter. Skifter vann. Skyller og vrir. Lar den våte enden av håndkleet følge buer og kurver. Spisse knær. Myke bleke innsider. Hun studerer nøye det hun aldri har sett før. Tørker forsiktig over sår og merker i huden. Huden hans nupper seg. Bitte små hår reiser seg. I lysken har han store bloduttredelser og blemmer. Hun gjetter at det er fra sprøyter. Henter dopapir som hun fukter i vann for å tørke forsiktig der huden er åpen. Hun tenker at hun har sett det hun aldri skal se igjen. Tatt på varm glatt hud. Hårete hud. Skrukkete. Hard og myk. I det dunkle lyset likner han en engel fra et gammelt maleri. Kantete og mykt på en gang, tenker hun og 21


stryker hånden fort over den blålige tatoveringen på magen. Hun lar hånden gli opp mot brystbenet. Lar den ligge der flat og tung mot huden hans. Kjenner hvordan pusten hans hever og senker hånden. En skjelving går igjennom kroppen hennes, og hun trekker hånden skyldbetynget til seg. Før hun lukker døren, drar hun dynen av sengen og legger den over ham. Hun dytter forsiktig puten innunder hodet hans. Hun finner en tom bærepose under bordet og stapper håndkleet, den ødelagte T-skjorten, kluten og gummihanskene ned i posen. På veien opp til seg selv kaster hun alt sammen i søppelsjakten.


3

Hun har valgt et bilde fra en fremmed by som bakgrunn på skjermen. Fra Marrakech i Marokko. Det var bare et tilfeldig bilde hun fant på nettet. Hun kopierte det og la det til som skjermsparer. Nå ser hun på det flere ganger hver dag. Har gjort det i månedsvis. Og får seg ikke til å bytte det ut. Bildet viser en markedsplass omkranset av lave murbygninger, helt annerledes enn bygningene hun er kjent med. Røde eller hvite lave hus, med lemmer foran vinduene malt i sterke farger. Lyseblått, turkis, oransje og lilla. På markedsplassen står bodene tett i tett. Bildet er tatt ovenfra, så hun kan ikke se hva som selges. Fargerike presenninger og parasoller skjuler bordene med varer. Hun har gjettet seg til at det selges frukt og grønnsaker. Krydder kanskje, og stoffer. Det er mennesker overalt. Hun kan ikke se ansiktene, men de fleste er mørke i håret. Hun har studert bildet nøye, og funnet ut at det er flest menn, og at nesten alle er kledd i hvitt. Det ser flott ut. Hvitkledde menn, svart hår og tepper og parasoller i alle mulige farger. Når hun ser på bildet lenge nok, er det som om hun hører lydene fra markedet. Det er tøys, selvfølgelig. Hun vet ingenting om stedet. Kjenner ikke til språket eller støyen fra byen. Det er ingen biler på bil23


det, så hun hører ingen motordur. Det er stemmer hun hører. Latter, rop, prat, kjøpslåing og pruting. Slik hun har sett på film, kanskje. Eller drømt. Lyden av mange mennesker. Summing. Hun lukker øynene og forsvinner inn i bildet. Inn blant menneskene og blir en av dem. Men tankene vil tilbake til Simen. Den nakne kroppen. Den tynne huden på undersiden av armene. Tatoveringen over navlen. Hun setter markøren på ikonet for Internett, og klikker seg inn. Finner raskt chattekanalen på favorittene sine og velger «brannmann.nord» blant 78 pålogget. Hun skriver seg inn som «Rebekka4ever». «Rebekka4ever» – Hei sann! «brannmann.nord» – Hei igjen!!! J lenge siden «Rebekka4ever» – Ikke så veldig «brannmann.nord» – Lenge nok L «Rebekka4ever» – Hvordan går det med deg? «brannmann.nord» – Good darling, men savner deg!

Rebekka4ever er enkel å forholde seg til. Hun kan snakke utvungent og troverdig med hvem det skal være. Angelika setter bena i gulvet, griper om setet på hver side og trekker seg nærmere bordplaten. Hun lurer på om hun burde sjekke om han har det bra, men slår det fra seg. Han trenger bare å sove. Hun burde kanskje ha fått ham opp i sengen, men det er hun ikke sterk nok til. Hva vil han tenke når han våkner? Vil han huske at det var meg? Hun kjenner det prikke i huden i ansiktet. Strammer seg rundt nesen. Vil han bli sint? Kvalm. Full av avsky. Over at det var hun? 24


Hun tvinger seg til å tenke på noe annet. Setter seg til rette. «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord» «Rebekka4ever» «brannmann.nord»

– – – – – – –

Hva driver du med? Snakker med demonene mine Hvilke demoner? Har ikke du noen demoner? Bare deg … Er jeg din demon? Min fantasi, men kan fort bli til demon «Rebekka4ever» – Å ja? «brannmann.nord» – Den kan bli til en besettelse :-D

Hun tenker tilbake på første gang hun snakket med noen på nettet, og smiler for seg selv. Så engstelig hun hadde vært. Så nervøs at fingrene skalv. Så redd for å gjøre noe galt at hun hadde klikket seg ut hver gang hun måtte oppgi mailadressen sin. Følte hun ble dratt inn i en farlig og ukjent verden der hva som helst kunne skje. Hun hadde vært livredd for å etterlate spor. Og for at noen skulle si at hun ikke hørte til. Hun var redd for å bli avslørt, husker hun. Og at de skulle komme og ta henne. Hun skjønte ikke logikken på nettet den gang. Derfor hadde alt virket skummelt og truende. Som å bevege seg inn i jungelen uten veiviser. Som å trenge seg inn i noen andres verden. Uten invitasjon. Uten forsikringer om at hun var velkommen. Hun rister ubevisst på hodet. Hun er ekspert nå. «Rebekka4ever» – Hva slags fantasier? 25


Hun vet hvor dette bærer, men han er ikke en versting. Han pleier å være leken og ganske morsom, tenker hun. «brannmann.nord» – Vil du ha detaljer? «Rebekka4ever» – Every juicy detail, darling! J J J

Jeg tok det for gitt at de samme reglene gjaldt på nettet som i virkeligheten, tenker hun og kommer plutselig på skoledagboken sin fra ungdomsskolen. To sider var fylt ut. De snilleste jentene i klassen hadde skrevet pene ting til henne. Om henne. At hun var søt. Lev vel. Digger deg. De andre sidene var tomme. «brannmann.nord» – Hvorfor ikke sende bilde? Webkamera? «Rebekka4ever»

– Hallo. Vi snakker om fantasier, gjør vi ikke? Hva gjør du akkurat nå?

The invisible queen of cyberspace. Det ble plutselig meg, tenker hun og stryker hånden lett over skjermen og kjenner det tynne støvlaget mot fingrene. Men det har vært opplevelser som har skremt henne. Tatt fra henne søvnen og fått henne til å trekke for gardinene. Er det deg igjen, din lille fitte. Jeg skal nok finne deg. Hun tror det var den samme personen hver gang. På forskjellige chatteforumer. Plutselig var han der. Midt i en samtale hvor de begge ga seg ut for å være en annen. Etter hvert kjente hun ham igjen før han kjente igjen henne. Han røpet seg ved skrivefeil og formuleringer. Ikke minst ble hun bedre på å variere chattene sine ut fra hvem hun ga seg ut for å være. Brukte forskjellige 26


ord og uttrykk etter som hvem hun var. Slik ble hun vanskeligere å kjenne igjen. Og etter hvert fikk hun overtaket. Hun tørker hendene på buksene. Hun var 16 år den gang, og ble både vettskremt og stormforelsket i denne nye verdenen hvor hun kunne ta for seg uten å spørre. Være akkurat den hun ville, og gjøre alt hun ellers bare kunne drømme om. «brannmann.nord» – Syk i dag. Ligger i senga og tenker på deg L «Rebekka4ever» – Tenk at jeg sitter på sengekanten og stryker deg på pannen «brannmann.nord» – Min lille deilige sykesøster J «Rebekka4ever» – Fantasien din igjen. Tenk om jeg ser ut som en nøkk «brannmann.nord» – Du. Aldri. Du er bare deilig «Rebekka4ever» – I ditt hode «brannmann.nord» – I min verden «Rebekka4ever» – Vår verden? «brannmann.nord» – Ja. I vår verden darling …

Hun trekker opp lommetørkleet fra lommen og trykker det mot øyet som renner. Det venstre har vært ille i noen dager. Det har blitt betennelse igjen, sukker hun og legger det myke bomullsstoffet forsiktig mot undersiden av øyet. Forsøker å blunke samtidig som hun holder tøyet inntil. Det svir. Hun må finne salven. Den er tykk og ekkel. Hun bestemmer seg for å vente. Kjenner at hun gruer seg til å ta telefonen til legen. Lurer på om Simen har våknet. På om hun kan gå ned til ham. Vet at hun må la være. 27


«Rebekka4ever» – Hvordan syk? «brannmann.nord» – Influensa eller noe sånt. Synes veldig synd på meg selv. Kom hit! «Rebekka4ever» – Da smitter du meg «brannmann.nord» – Gjett om

Den aller første hun snakket med på nettet, var Anders18. Det hadde vært magisk. Han bodde i Hedmark et sted, og snakket om at snøen hadde smeltet, og at han ikke gjorde noen ting om dagen fordi han ikke hadde fått lærlingplass. Hun kommer aldri til å glemme ham. Hun husker fortsatt hva hun hadde på seg den dagen. Og at hun spiste cornflakes til lunsj. Hun hadde ikke tatt sukker på fordi hun ikke orket å bruke så mye tid borte fra pc-en … og ham. Han ventet på henne. Snakket ikke med noen andre. Sa han. Hun hadde vært livredd for å røpe hvor lite hun kunne og visste. Livredd for at han skulle skjønne det og klikke henne ut. «Rebekka4ever» – Fantasiene dine? «brannmann.nord» – Demonene dine? «Rebekka4ever»

– En demon mot en fantasi?

Hun ble stormforelsket ved første «Hei. Hvem er du?». ASL? Age, sex, location. Det forsto hun lenge etterpå. At det var det det betydde. Men det var selvfølgelig ikke forelskelse. Hun skjønte det også. Selvfølgelig skjønte hun det. Men det var det nærmeste hun hadde vært og ville komme, og det var stort for henne. Det var enormt. Det var alt.

28


Anders skulle bli tømrer, husker hun. Han skrev korte setninger fulle av stavefeil. Men det var fine setninger om løvetann som hadde kommet opp langs husveggen, musikken han likte, og ikke likte. At han var sjenert. Og mange spørsmål til henne. Hvor høy er du? spurte han, og det var så lett å svare. 172, skrev hun. Er det ok? Det er supert, skrev han. For han var 175 selv. Hun ble jublende glad. Han skrev at hun var akkurat passe. At han likte jenter som var akkurat 172 centimeter høye. Jenter på 172 centimeter var faktisk det beste han visste. Og hun skrev at 175 var helt perfekt, og hun hadde blitt så varm at hun måtte åpne vinduet. «Rebekka4ever» – Fantasier er hyggeligere enn demoner «brannmann.nord» – Jeg fantaserer om brystene dine … «Rebekka4ever» – Tenk om jeg ikke har noen «brannmann.nord» – Dine er runde og akkurat store nok til å holde hånden min rundt. Med en liten sukkertopp ytterst. Til å suge på «(.)(.)»

Jeg har ikke vært sammen med noen, har du? skrev Anders18. Spørsmål som hun aldri hadde fått før. Setninger bare til henne. Som om det virkelig gjaldt. Er du sammen med noen? Hjertet hadde gått løpsk i kroppen. Nei, singel jeg også, skrev han, med mange utropstegn og smileansikter etter. Pusten satte seg fast inni henne. Det var noen som seriøst lurte på om hun var sammen med noen. Et ord som ikke tilhørte hennes verden, ble plutselig en definisjon av henne. Hun var ikke ensom lenger, hun var singel. Hva gjør du akkurat nå? spurte han. Hun elsket det. Hva gjør du? De hadde snakket sammen i mange timer, og hun hadde drømt om ham i måneder etterpå. 29


Men han kom aldri tilbake. Hun hadde lett etter ham hver dag. Mange ganger hver dag i ukevis. Snakket ikke med noen andre. Det var bare ham hun ville ha. Til slutt måtte hun gi opp. Han var borte, og hun sørget. Anders18 var hennes første kjærlighetssorg. Det var uventet brutalt og ubeskrivelig vondt. Hun hadde vært hans. Helt og fullt. Og hun hadde et helt liv fylt av ham i hjertet sitt. Så var det ingenting. Hun hadde vært så ærlig, minnes hun. Tenkt seg nøye om og svart det beste hun kunne på hvert eneste spørsmål. Trodde hun måtte svare sant. Så naivt og uskyldig. Men hun skjønte også at hun hadde vært veldig heldig. Heldig med den første. Med debuten sin. Anders18 hadde vært snill. Ærlig han også. Kanskje. Ordentlig, skjønte hun etterpå. Sikkert en nerd. Senere skulle hun møte gutter og menn på nettet som skremte livet av henne. Til hun med skjelvende fingre hadde klikket dem ut. «Rebekka4ever» – Gidder ikke å prate gris! «Brannmann.nord» – Brystene dine er ikke grisete. Bare «Rebekka4ever»

deilige. Du skylder meg en demon – De er store og mørke og vil skremme vettet av deg

Og så kom det en Mr.S på 26, husker hun. Og flere kom til, og hele menylinjen var full av folk som ville snakke med henne. Det var utrolig. Mr.S var elektriker og gikk på treningsstudio. Det tok ikke lang tid før hun skjønte at hun kunne være akkurat hvem hun ville. Det var en bratt læringskurve. Hun kunne være alt. Hvem hun ville. Hvordan hun ville. Etter hvert fikk hun mange 30


alter egoer. Skapte seg noen favoritter hun har holdt fast ved. Som denne. Rebekka4ever. «Brannmann.nord» – Vil du være bad nå? «Rebekka4ever» – Nope. Det ville du ikke tålt J

Solstrålene brekker opp i de grå vindusrutene. En klatt med fuglebæsj henger fast nederst til høyre på glasset. Rett ved hodet hennes. Hun studerer flekken nøye. Tenker at hun ser den fra undersiden. At den ganske sikkert ser annerledes ut utenfra enn innenfra. Den er gråhvit med spetter av brunt og svart. Hun ser nøye etter og oppdager noe rødlig i midten. Kanskje fuglen har spist bær, gjetter hun. Rips eller kirsebær. Hun har sett Simen på innsiden. Kroppen hans har satt seg fast på netthinnen hennes. Hud og hår. Det brenner i kinnene. Hun kniper øynene sammen. Åpner igjen og leser. «Brannmann.nord» – Oi-oi … så skummel du er. Tipper du sitter der i det rosa rommet ditt og er

«Rebekka4ever»

uskyldig som en hvit brud … En liten deilig jomfru – Fantasien din spiller deg et puss igjen, darling. Must go. Get well soon and so long!

«Brannmann.nord» – I morgen tidlig? «Rebekka4ever» – Kanskje «Brannmann.nord» – Skal du være kostbar nå? Vær så «Rebekka4ever»

snillJ – OK

31


Hun dytter fingrene mellom persiennene og stirrer på fugleskitten. Fugler spiser bær. De kan komme i store flokker og ribbe et stort tre på få minutter. Det er derfor folk med hage henger nett over frukttrærne sine. Hun husker hvordan mormorens benete hender fulle av leverflekker lett og forsiktig la nettet over grenene. Det var solbærbusker. Moren hatet å plukke bær. Mormor hadde sukket og sagt at sånn har ho alltid vært. Skikkelig byfrøken, ho Vigdis, selv om ho er født her midt i Høyanger. Angelika hadde elsket det. Hun kan huske den sterke duften fra buskene. Hun hadde holdt bøtta mens mormoren plukket fra de øverste grenene. Forsiktig hadde mormor klemt fingrene rundt raklene med bær og dratt dem av uten at det kom verken blader eller stilk i bøtta. Selv klemte hun i stykker bærene. Eller dro av hele kvisten. Hun måtte plukke ett og ett bær, men fikk likevel rusk med seg. Mormor renset bærene. Lot dem trille frem og tilbake i de myke hendene mens hun blåste kvist og blader bort. Og hun husker de høye fjellene. Moren hadde hatet dem. Følte seg innesperret. Fanget. I ettertid hadde hun sagt at hun aldri skulle tilbake dit. Angelika husker at hun likte fjellene. Store og mørke mot den lyse himmelen. Hun ser på klokken og lurer på om Simen har våknet. Kjenner uroen i kroppen og vet at det vil bli en lang natt. Det har vært vanskelig å sove i det siste. Søvnen holder seg på avstand helt til det gryr av dag. Da kommer den gjerne med full tyngde og lammer henne til langt ut på ettermiddagen. Slik har det vært i ukevis nå. Hun bruker natten til å snakke med mennesker som heller ikke får sove. De er mange. Hun ser for 32


seg en hel verden av bleke ansikter med store såre øyne foran flimrende skjermer. Der sitter de alene med pcene sine. Uten søvn. Uten annet å gjøre enn å taste.

picassokvinnen_blaiboka  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you