Pelle-Ragnar i den gule gården av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth

Pelle-Ragnar i den gule gården

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-57414-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1983 av J.W. Cappelens Forlag as Omslagsdesign: Hanne Løvdal, Lovedales Studio Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 11.9/16 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g / 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Pelle-Ragnar er en liten gutt som bor i en stor by.

En kjempediger by med mange hundre gater og mange tusen høye hus og mange millioner, billioner biler og mennesker og butikkvinduer tilsammen.

Men byen er bare en bitteliten rød prikk på kartet over Danmark som er et helt land og kan brettes ut over moren til Pelle-Ragnar sitt skrivebord.

På globusen til faren til Pelle-Ragnar er Danmark en grønn flekk så stort som et lite salatblad helt innerst i salaten.

Den gården Pelle-Ragnar bor i, syns ikke på noen kart, for den er så liten, men i virkeligheten en den så stor som en halv fotballbane og enda større og skulle vært på alle kart.

– Alt er relativt, og det kommer an på hvor du ser det fra, sier Ottensten som er pensjonist og bor i første i C-oppgangen.

5

– Det er pling i bollen, tenker Pelle-Ragnar som bor i andre i D-oppgangen.

Den gården Pelle-Ragnar bor i er gul utenpå og inni. Ikke inni husene, men gul på veggene ut mot gaten og gul på veggene inn mot gården.

Gården er en plass hvor han kan leke alene, for det er ingen biler der. For å komme ut av gården må man gjennom en stor, mørkegrønn dør, og da kommer man til bilene og butikkene og alt. PelleRagnar får ikke lov til å gå alene gjennom døren, men han gjør det av og til sammen med en katt som heter Waldorf. Så sitter de på fortauet og teller biler. Pelle-Ragnar kan si alfabetet riktig til Q. Etter Q sier han gris og hest og andre dyr, for da ler moren og vil kanskje fortelle historier.

Den gulfargen som er på huset til Pelle-Ragnar er sånn som bladene er om høsten. Inne i gården står det tre store trær. Det ene heter Afrika og det andre heter India og det tredje heter ingenting.

Når det er høst faller mange milliarder, billioner blader ned, akkurat som snø, så alt er gult utenfor vinduet. Da tar Pelle-Ragnar på seg det gule regntøyet og legger seg mellom Afrika og India og syns ikke, – som en ubåt. Hvis klokken er nesten halv fem, kan det hende at faren til Pelle-Ragnar kommer fra arbeidet og sykler rett på ham. Ikke helt 6

rett på, men nesten. Etterpå sier faren: – Nei, men umulige gutt, du må ikke ligge der når far kommer syklende. Tenk om jeg hadde syklet rett oppå deg så du hadde brukket huden og knust håret. Og han vifter med sykkelpumpen i været og ser sinna ut. Men Pelle-Ragnar vet at faren sykler utenfor med vilje og bare later som han er sint.

Pelle-Ragnar later som ingenting så faren ikke skal bli lei seg. Det spennende er ikke å nesten bli syklet på. Det spennende er når det knirker i den grønne døren og det kanskje er far og det kanskje ikke er far og det til og med kanskje er Tarzan.

For Tarzan er en helt alminnelig mann som bor i et alminnelig hus, sånn som huset til Pelle-Ragnar, har Ottensten sagt.

Kanskje Tarzan bor i tredje i E-oppgangen der egentlig ingen bor, men det er rare skygger?

Det tror Pelle-Ragnar. Men det er en hemmelighet som bare Pelle-Ragnar vet.

Tarzan har vært på TV på en søndag. Det er lenge siden, og da var Tarzan i Afrika. Der var det store trær som Tarzan klatret i. Det ene treet i gården heter også Afrika, det bestemte Pelle-Ragnar på en mandag. Der kan Tarzan klatre hvis han lengter.

Når Pelle-Ragnars pappa har sunget god-natt7

sangen for Pelle-Ragnar om kvelden og slukket lyset så alt er mørkt, titter Pelle-Ragnar ut i gården. Ofte er det helt tydelig noe som rører seg i Afrika, og det er en underlig lyd, som om bladene hvisker. I Tarzans vindu er det mørkt, enda ingen voksne har lagt seg ennå. Pelle-Ragnar tenker mange tanker, men han sier ingenting til noen, han bare legger seg i sengen sin igjen.

Før han lukker øynene og sovner tar han hånden under hodeputen. Der ligger fire knapper han har funnet, den ene fant han samme dag som Afrika ble Afrika, og den er grønn med fire hull.

De andre er hvite og små med to hull. En dag skal han grave dem ned under Afrika som en skatt og tegne et kart som han skal gjemme til han er gammel. Da skal han gi det til en liten gutt han er bestefar til, så han kan gå på skattejakt. Og når den lille gutten som kanskje også heter Pelle-Ragnar finner skatten, er knappene mye verdt fordi de er gamle. Gamle ting er mye verdt, knapper også.

Den lille gutten som kanskje heter Pelle-Ragnar kan selge dem og kjøpe et fly og ta bestefaren sin med på en jordomflyvning.

Det er Pelle-Ragnars plan.

Faren til Pelle-Ragnar står tidligst opp om morgenen, for han skal på kontoret. Men Pelle-Ragnar våkner også, for faren synger høyt i dusjen.

8

Det er fint å høre på, Pelle-Ragnar pusser knappene imens.

Før pappaen går, stikker han hodet inn til PelleRagnar og sier: – Jaså, er du her nå igjen?

– Ja, sier Pelle-Ragnar og gjemmer knappene så fort han kan.

– Er du her når jeg kommer fra kontoret også, da? spør faren.

– Ja, for jeg bor her, sier Pelle-Ragnar.

– Jaså, ja. Kjenner du kanskje en gutt som heter Pelle-Ragnar som også bor her? spør faren.

– Ja, det er meg, tenk! sier Pelle-Ragnar og reiser seg opp så faren kan se hele ham.

– Ja, sannelig min sko, sier faren og klemmer Pelle-Ragnar så han nesten ikke får puste. Faren lukter såpe og rent om morgenen når de klemmer.

Moren til Pelle-Ragnar står senere opp. PelleRagnar setter kaffevannet over og vekker henne.

– Mor, kan jeg komme opp til deg? spør han.

– Huff, går du barbent. Du må ikke vimse sånn, sier hun og drar ham opp til seg. Så ligger PelleRagnar der hvor faren lå før han gikk på kontoret, og farens dyne er varm og så stor at Pelle-Ragnar kan gjemme seg helt.

Moren til Pelle-Ragnar arbeider hjemme på et rom som er blått overalt. Veggene er blå og gulvet 9

er blått og gardinene er lyseblå med mørkeblå striper. Hun syr mye rart, og på rommet er det stoffer og blonder og bånd og helt nye knapper. Rommet er blått, for da kan moren se hva som er rom og hva som er stoffer og klær, sier moren. Men midt på dagen ligger alt på gulvet i alle de andre rommene og moren sitter kanskje midt i Pelle-Ragnars seng mens hun syr.

– Jeg orker ikke det blå rommet, det gir ingen inspirasjon, sier hun.

Hun er sydamen til en teatergruppe som spiller alternativt teater og som ikke er berømt. – Mange planer, men ingen penger, sier moren til PelleRagnar når hun har vært på møter.

Av restene syr hun alle Pelle-Ragnars klær, og av og til noen til faren.

Noen ganger kommer hele teatergruppen hjem til moren for å prøve kostymene. De skriker og synger og fekter med armene.

– For en aldeles nyydelig gutt, sier alle damene om Pelle-Ragnar, – for noen talende øyne!

Alle damene har svarte kjoler og hår i nye farger.

Pelle-Ragnar fikk en gang en ring av en som sa: – Jeg er Aurora, denne er for dine øynes skyld.

Pelle-Ragnar ble rød i ansiktet. Det var en gul sten i ringen, og det skinte i den.

10

Aurora er navnet på en sommerfugl, har Ottensten sagt.

Nå ligger ringen med den gule stenen under India og er en skatt.

Noen ganger går moren til der hvor teatergruppen øver seg. Hun har alle kostymene og hattene og skoene i barnevognen som Pelle-Ragnar lå i da han var bitteliten baby for lenge siden.

Men hver dag spiser de frokost sammen ved det store bordet på kjøkkenet som er fra moren til Pelle-Ragnars bestemor og fryktelig gammelt.

Det er alltid rødrutete duk på bordet, for det minner moren om bestemoren og kuer og norske fjell.

I skapet i stuen som også er fra moren til PelleRagnars bestemor ligger tolv rødrutete duker til bordet som moren til Pelle-Ragnar har sydd. Så det gjør ikke noe om de søler.

Når det er høst og gult ute, er det koselig å sitte inne ved rødrutebordet og spise frokost. Det lukter kaffe og er varmt, og moren tenner frokostlysestakene. Av og til sier moren til Pelle-Ragnar: – Vi spiser sakte og snakker lenge, for i dag har jeg ikke lyst til å arbeide. Men ikke si det til far.

– Vil du fortelle historier? spør Pelle-Ragnar.

– Sanne eller falske?

– Sanne! sier Pelle-Ragnar.

11

En historie er sånn: Tante Birte var høy og hadde fryktelig lange armer. Håret var også langt og svart og hang nedover ryggen. På hodet hadde hun alltid en bredbremmet hatt som hun tok av bare når hun sov.

Men det første hun gjorde når hun våknet, var å sette den på igjen. Under bremmen kunne man se hennes lysegrønne øyne.

Alle barn og noen voksne ble redd tante Birte første gang de så henne. Men når de hadde sett henne mange ganger, kunne de se at de lysegrønne øynene var snille.

Da ble de bestevenner med gamle tante Birte og fikk lov til å gjemme seg under hennes fotside frakk. Den hadde hun på for at ingen skulle se at hun hadde hull på silkestrømpene sine.

En gang skulle tante Birte til byen med en venn som kom i en stor bil og hentet henne. Da han kom, hilste hun ham velkommen med et norsk flagg på tunet: – Velkommen til Norge, sa hun.

Slik hilste hun alltid gjestene sine velkommen, selv om de kom fra Oslo.

Tante Birte likte best å være på landet. Menneskene i byen var fæle, trodde hun. Men denne dagen ble hun med til byen likevel.

Hun satt med hatten sin i baksetet hele den 12

lange veien, men da de nærmet seg byen ble hun redd likevel og lengtet hjem til sauene sine. Så da vennen gikk ut for å handle, nektet hun å være med. Hun sa hun var trett, tok hatten av og la seg til å sove. Hun sovnet med en gang, så vennen la et teppe over henne og gikk sin vei.

Men tenk – mens han var vekk, kom en tyv og ville stjele bilen. Konen hadde jaget ham vekk og sagt hun ville melde ham til politiet for alt han hadde stjålet. Det var så mye at tyven løp så fort han kunne – men det var ikke fort nok. Da han så at en mann gikk ut av bilen sin uten å låse den, stoppet han og tenkte seg om. Han hadde nemlig lovet seg selv at han aldri skulle stjele mer i hele sitt liv. Men siden han var så redd for å bli tatt av politiet gikk han forsiktig inn i bilen og kjørte av sted. Tante Birte merket ingenting, for hun lå jo i baksetet og sov.

Da tyven hadde kjørt i en halv time ble han så sulten at han stanset ved en bensinstasjon og stjal en is. Så kjørte han videre, og han var i godt humør, for isen var god og konen var vekk og det var så forferdelig fint vær den dagen. Han rullet vinduet ned og begynte å synge.

Da våknet tante Birte. Hun satte hatten på seg og stirret på tyven med de lysegrønne øynene sine.

Tyven snudde seg og trodde tante Birte var en for13

kledt konstabel. Han løftet begge armene i været, men da begynte bilen å svinge fra side til side, og de andre bilene tutet.

– Kjør videre da, mann, sa tante Birte, for hun hadde egentlig alltid vært litt engstelig for å kjøre bil.

– Hvem er De? spurte hun da bilen kjørte rett igjen. Men hun hadde nok allerede forstått at tyven var en tyv, for hun hadde tatt av seg den ene støvelen sin for å ha et våpen. Det var en fjellstøvel fra før krigen, og den så farlig ut.

Tyven kjørte, men han stirret hele tiden på tante Birte i speilet.

– Jaså, sa tante Birte, – De er en tyv!

– Ja, sa tyven.

– Det er det jeg alltid har sagt, sa tante Birte, – i byene er det så mye rart. Jeg håper De har lagt merke til at jeg sikter på Dem med min fjellstøvel fra 1932.

– Ja, sa tyven og skalv i stemmen, – det har jeg.

– Så kjør meg hjem til Gudbrandsdalen, sa tante Birte, og tyven snudde bilen for å kjøre henne hjem.

De kjørte i mange timer, og da tante Birte frøs på foten og tok støvelen på igjen, begynte de å prate. Tyven hadde i grunnen en sørgelig livshis14

torie og tante Birte syntes synd på ham. Så da de kom frem til gården i Gudbrandsdalen, ba hun ham inn på kaffe og rømmevafler som han måtte hjelpe henne å lage fordi hun hadde mistet brillene sine og ikke kunne lese oppskriften. De hadde det så hyggelig at tante Birte spurte om han ville bo der og stelle sauene og lage rømmevafler når det kom gjester. Så slapp hun å kjøpe nye briller, for det var blitt så dyrt. Dessuten kunne briller bare kjøpes i byen, og dit ville hun ikke en eneste gang til, så mye forferdelig som skjedde på slike byturer!

Og tyven ville gjerne bli i Gudbrandsdalen, for det var sikkert bedre der enn i fengsel.

Slik var det tante Birte fikk seg gårdsgutt.

Da moren hadde fortalt ferdig, spurte Pelle-Ragnar: – Er det helt sant?

– Ja, sa moren.

– Er det ikke overdrevet? spurte Pelle-Ragnar.

– Jo, litt, svarte moren.

– Er det sant at vi er i familie med tante Birte? spurte Pelle-Ragnar.

– Ja, det er helt sant, men hun er død, svarte moren og fikk tårer i øynene. – Det er mye av henne i deg, Pelle-Ragnar.

– Åja, sa Pelle-Ragnar.

15

Når moren til Pelle-Ragnar og Pelle-Ragnar har spist frokost, og moren går for å arbeide, kan Pelle-Ragnar gjøre nesten hva han vil.

Han kan sitte inne i det blå rommet og se på mens hun arbeider, men hun forteller ikke historier og er litt annerledes når hun er der inne. Han kan være på sitt eget rom, han kan rydde i flaskekorkene sine, pusse de indiske pengene han har fått av Ottensten, se på knappene sine eller prøve å tegne skattekartet.

Han kan gå ut, og det pleier han å gjøre.

Med en gang han kommer ut i gården, kommer Waldorf og smyger seg mot bena hans. Waldorf og Pelle-Ragnar gjør alt mulig i gården, men mest hemmeligheter.

Afrika er lettest å komme opp i, men Waldorf kan klatre i alle trær, for han har spisse klør. PelleRagnar kommer bare opp i Afrika, og ikke særlig høyt heller. Men han har en bestemt plass der det er fint å sitte. Der lener han ryggen mot stammen og har gode grener han kan støtte bena på. Afrika er et tenketre.

Det er bedre å tenke når man sitter litt over bakken, for da ser man alt bedre, og det er jo det man ser man tenker på.

Pelle-Ragnar kan tenke på hvordan det ser ut i alle leilighetene det ikke bor noen i. For selv om 16

gården til Pelle-Ragnar er stor, bor det ikke mange i den. De tomme leilighetene er ikke pusset opp, og de som eier gården har ikke råd til å gjøre det.

Derfor er det bare én som er liten i gården til Pelle-Ragnar, og det er Pelle-Ragnar.

Det er noen gutter som er store og går i åttende klasse, men de er aldri hjemme når Pelle-Ragnar er ute alene. De er på skolen.

I etasjen under Pelle-Ragnar i D-oppgangen er det en baby som nettopp er født, men den er aldri ute, for det er for kaldt for den.

Moren til Pelle-Ragnar skal ha en baby når de flytter til Norge, sånn at Pelle-Ragnar får en søster eller bror. Men det er nok lenge til, for foreldrene til Pelle-Ragnar vil flytte til Norge hvert år, og de bor i Danmark ennå.

Moren til Pelle-Ragnar sier at det er sunt å være ute når det er kaldt, for da får man røde kinn. I Norge er det mye kaldere enn i Danmark, og alle har røde kinn og røde luer om vinteren, til og med små babyer.

Pelle-Ragnar har aldri vært i Norge om vinteren, bare om sommeren. Og det er lenge siden.

Ottensten bor i C-oppgangen. Han er pensjonist, og det er han som mater kattene om natten.

Det er en hemmelighet, for det er noen som ikke vil ha katter i gården. Kattene er ville og bor på 17

loftet og i de tomme leilighetene. Waldorf er den eneste katten som er tam. Den bor hos Ottensten om dagen, men sammen med de andre kattene om natten. Ottensten kan ikke leke med Pelle-Ragnar i gården, for han er ikke som han en gang var, sier han. Men Pelle-Ragnar sitter av og til hos ham og spiser rosiner. Ottensten var sjømann før han ble pensjonist, og har rare ting i stuen.

Når klokken er halv fem kommer faren til PelleRagnar hjem fra kontoret. Da går han og moren og Pelle-Ragnar inn på kjøkkenet for å lage middag. De bestemmer annen hver gang hva de skal ha, og hvis de for eksempel skal ha spaghetti, koker Pelle-Ragnar spaghettien. Hvis de skal ha fiskeboller, koker Pelle-Ragnar potetene. Det letteste er nemlig å koke.

Det er ganske koselig å lage middag, for alle står rundt rødrutebordet og forteller hva de har gjort den dagen, mens de skynder seg alt de kan fordi de er så sultne.

Moren til Pelle-Ragnar er så glad for at arbeidet er over og for at faren er hjemme at hun ler masse. Hun forteller merkelige ting som ikke har skjedd i det hele tatt. Hun sier at hun har vasket alle klærne til faren sånn at de har blitt lyserøde, eller at de har fått mange penger i posten, eller at noen har ringt og spurt om hun vil være film18

stjerne, eller at teatergruppen skal sette opp Hamlet.

Faren til Pelle-Ragnar rister på hodet og sier til Pelle-Ragnar: – Nå er det på tide du lærer moren din alminnelig folkeskikk.

Faren forteller hva som har skjedd på kontoret, men det er aldri noe morsomt. Faren er kontorfunksjonær.

Før trodde faren til Pelle-Ragnar at det var festlig å være kontorfunksjonær. Derfor reiste familien til Danmark hvor faren ble kontorfunksjonær og moren ble sydame for den uberømte teatergruppen, for det hadde hun lyst til. Men det er så lenge siden at Pelle-Ragnar ikke husker det engang.

Nå synes faren det er kjedelig å være kontorfunksjonær, nå vil han og moren helst ha en gård i Gudbrandsdalen.

Og det vil i grunnen Pelle-Ragnar også.

– Men det er et økonomisk spørsmål, sier moren.

Pelle-Ragnar sier ingenting når foreldrene snakker om bondegårder og penger, han bare koker det han skal og later som han ikke er der, for da kan det hende de vil snakke mer om sånne ting som Pelle-Ragnar ikke vet.

– At leve er ikke nok, solskind, frihed og en lille 19

blomst må man have, sier faren. Det er det H.C. Andersen som har sagt.

Mens de spiser forteller Pelle-Ragnar om Waldorf og om Ottensten og om alle han har sett i gården.

Kanskje han sier: – Det gikk noen i blå overaller inn i A-oppgangen i dag.

– Nå? sier faren da. – Kanskje de skal begynne å pusse opp de tomme leilighetene.

– Ja, kanskje det, sier moren.

Så spiser de videre, for Pelle-Ragnar forteller ikke om Afrika eller India eller andre hemmeligheter.

Etter middag gjør de alt mulig forskjellig, men de går ihvertfall en tur. Og kanskje forteller moren flere historier.

Når de kommer hjem fra turen, legger PelleRagnar seg. Faren synger god-natt-sangen, og etterpå lister Pelle-Ragnar seg til vinduet for å høre om Tarzan klatrer. Ofte synes han han ser noe rart ute i mørket. Da åpner han vinduet og strekker hodet ut i natten. Det suser og knitrer i bladene, og inni seg kan Pelle-Ragnar kjenne at hjertet banker.

Ja, omtrent sånn som jeg har fortalt, pleier Pelle-Ragnar å ha det alle de alminnelige dagene.

20

Nå skal jeg fortelle om en dag som var helt annerledes enn de andre. Og etter den dagen var ingen dager helt alminnelige lenger, syntes PelleRagnar.