Horacio Castellanos Moya
Over grensen og hjem Oversatt av Christian Rugstad
© Horacio Castellanos Moya, 2013 © First published in Spanish language by Tusquets Editores, Barcelona, 2013 © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-49792-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Ståle Gerhardsen, Jobben Min AS Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke. Og det jeg avskyr, gjør jeg. paulus’ brev til romerne, 7, 15
Du kan ikke bruke livet ditt på å vende tilbake til svineriet som er ditt land, til katastrofen de har forvandlet dine foreldres hjem til, bare for å hilse på eller gi oss trøstende ord. Her er hver gode handling grusom hvis den ikke setter noe i brann. Hvert tegn på modenhet må bevise sin evne til ødeleggelse. roque dalton: «Den fortapte sønn»
1
Først etter fem dager på vannvogna uten at smertene i leveren ga seg, bestemte jeg meg for å be om en time hos don Chente Alvarado, en lege som Muñecón hadde anbefalt en tid tilbake. Grunnen til at jeg ventet så lenge, var at jeg forgjeves hadde forsøkt å få kontakt med yndlingslegen min, som sannsynligvis, mente jeg etter å ha ringt ham hele uken, hadde reist på ferie sammen med sekretæren sin. Da noen likevel til slutt tok telefonen, fortalte en kvinnestemme meg at dette ikke lenger var doktor Molins’ kontor, at doktor Molins faktisk ikke hadde noe legekontor lenger, for han hadde reist tilbake til Catalonia, hvor han opprinnelig kom fra, to måneder tidligere. Dette førte til at smertene i leveren forverret seg drastisk, og jeg ble redd for at jeg ville bli innlagt på sykehuset, for så elendig følte jeg meg. Da først ringte jeg Muñecón og ba om nummeret til don Chente Alvarado, som jeg så skyndte meg å kontakte for å bestille en hastetime. Samme ettermiddag dro jeg hjem til don Chente i San Lorenzo-gaten i bydelen Del Valle, og det med hodet fylt av fordommer ettersom jeg mente å vite at han var en skolemedisiner som ville benytte ethvert påskudd til å forgifte meg med kjemiske stoffer og deretter kreve blodpris for behandlingen. Muñecón hadde nemlig fortalt meg at don Chente hadde vært en av de mest ettertraktede legene blant rike salvadoranere før borgerkrigen, til han måtte dra i eksil fordi han hadde vært 7
uforsiktig nok til å ta seg av en såret mann som senere viste seg å tilhøre geriljaen. Pico Molins forsvinningsnummer var et hardt slag, for jeg var sikker på at jeg aldri ville finne en lege som ham igjen, en homøopat som hadde åpnet øynene mine for skolemedisinens fusk og fanteri, og som alltid tok imot meg som dagens siste pasient, når alle andre var gått hjem, også sekretæren. Han tok seg god tid til å lytte til klagemålene mine, for så straks å dreie samtalen inn på meksikansk politikk, som han elsket å raljere over. Fordi jeg var journalist, benyttet han også anledningen til å melke meg for de siste ryktene som sirkulerte i avisredaksjonene, som jeg selvfølgelig gjenfortalte med entusiasme og klar adresse til hans grådige nysgjerrighet og hunger etter å analysere den menneskelige dumhet. Pico Molins, en drøm av en lege, hadde aldri avkrevd meg honorar for en eneste time etter at jeg begynte hos ham, og det på anbefaling fra en journalistkollega som hadde fortalt ham om mine besværligheter som følge av å måtte leve i et fremmed land for å unngå at mine egne landsmenn hakket meg i småbiter, slik det hadde skjedd med så mange andre. At don Chente satt godt i det, skjønte jeg idet heisdøren gikk opp og jeg skrittet ut i en hall som åpenbart var en del av legens private leilighet, hvilket betydde at hele denne etasjen var hans, en penthouse-leilighet, altså, imponerende med tanke på byggets størrelse. Han var den første salvadoranske flyktningen jeg hadde vært borti i Mexico som kunne leve på så stor fot. Og som om ikke det var nok, ble jeg ønsket velkommen av en sirlig uniformert hushjelp, som geleidet meg til et lite værelse hvor jeg, sa hun, skulle vente på don Chente. Etter å ha ventet en tre minutters tid, mens jeg beundret det elegante interiøret og lyttet til stemmesurret fra noen kvinner som antagelig drakk te og spilte canasta i et mindre monastisk rom enn det 8
jeg befant meg i, sto en eldre, tykkfallen, svartsmusket, gråhåret mann i skjorte og svarte bukser i døren. Han hilste høflig. Hornbrillene gjorde øynene hans større enn de var. Elskverdig sa han at det var en stor glede å treffe meg, og ba meg følge ham. Vi gikk bortover en gang der jeg tross min ivrige nysgjerrighet ikke fikk øye på de sludrende kvinnene, for så stor var leiligheten. Også gangen var dekorert etter rikfolks smak, og i enden kom vi til don Chentes kontor, eller snarere et romslig bibliotek som – bortsett fra de mange diplomene som hang på veggen bak skrivebordet don Chente nå tok plass ved – ikke på noen måte lignet legekontorene jeg hadde besøkt. Han ba meg sette meg. «Hva kan jeg gjøre for deg?» spurte don Chente mens jeg fortsatt betraktet hyllene med de mange bøkene og diplomene som gikk god for at personen jeg satt overfor, ikke bare var lege, men også psykolog og akupunktør, en positiv overraskelse som vitnet om vidtfavnende kunnskaper og styrket håpet om at han kunne kurere meg for det som plaget meg. Men før jeg rakk å beskrive problemene mine, sa don Chente, kanskje på grunn av min forundring over å se alle bøkene langs veggene, at han ikke lenger var yrkesaktiv med eget kontor, men pensjonist, og at dette var hans personlige bibliotek, hvor han iblant tok imot en venn, eller en venn av en venn, som i mitt tilfelle. Han var en god venn av Muñecón, sa han, og mintes dessuten min familie på farssiden med varme følelser. «Så, fortell …» sa han mildt, nærmest unnselig, og satte seg til rette i stolen. Han samlet håndflatene foran munnen, som om han ventet på et skriftemål. Da fortalte jeg ham at jeg hadde hatt vondt her – og pekte på leveren – i en hel uke, og at smertene ikke ville gi seg. Det var så vondt, sa jeg, at jeg fryktet en alvorlig leversvikt, om ikke noe enda verre, for ti år tidligere hadde noen fordømte amø9
ber slått seg på leveren min, som så ble svekket på grunn av giften jeg måtte ta for å utrydde dem. Dessuten, måtte jeg innrømme, hadde jeg drukket vel tett, først og fremst vodka tonic, på grunn av alle problemene og bekymringene som angrep meg fra alle kanter. «Er problemene så alvorlige?» spurte don Chente, strakte seg over skrivebordet og plukket opp en penn og en blokk, og ga seg langsommelig til å notere. Og da, nettopp i dette øyeblikket, før jeg øste alle mine ulykker over ham, kom jeg til å tenke på den første legevisitten hos Pico Molins, rundt åtte år tidligere, da jeg nervøst beskrev smertene jeg kjente i mageregionen og sa at jeg fryktet at jeg var på nippet til å få magesår. Men Pico, han bare reiste seg fra stolen og gransket irisen i det ene øyet mitt og ba meg rekke ut tungen istedenfor å foreta en grundig undersøkelse av kroppen, istedenfor å sende meg til spesialister for å ta prøver. Han tok bare en kikk på irisen og tungen, noe som selvfølgelig gjorde meg uhyre skeptisk, fremfor alt da han fortsatte med å stille meg en rekke spørsmål som mest av alt minnet om en barnelek – om jeg foretrakk kulde eller varme, kjøtt eller fisk, rødt eller blått. Sludder og pølsevev, tenkte jeg den gangen. Og som om ikke dette var nok, sa han at han ville skrive en resept på et svovelremedium, tilsvarende rundt regnet seksti dråper, som jeg så skulle blande med rent vann og ta tre teskjeer av daglig. Helvete, tenkte jeg, hvordan skulle noen dråper ta knekken på smertene jeg gikk rundt med … «Men la oss heller prate litt sammen etterpå,» sa don Chente og reiste seg. Han viste meg inn i et lite værelse med en brisk, og snart lå jeg der med oppkneppet skjorte og bukse mens jeg ventet på at legen skulle finne fram stetoskopet for å undersøke magen min, lungene, halsen, i tillegg til å teste refleksene og måle blodtrykket, slik konvensjonen krevde, og 10
ikke som Pico Molins under den første legevisitten min hos ham, da han bare kikket på irisen og tungen, stilte de merkelige spørsmålene og ga meg flasken med svoveldråper og sa at det var det. Ikke krevde han betaling for undersøkelsen, og ikke ga han meg den minste forklaring på hva det var som feilte meg. Jeg ble paff – først glad for at timen var gratis, men så nervøs fordi jeg ikke hadde fått noen forklaring på sykdommen min. Til slutt ba jeg ham være så snill å si hva det var som feilte meg, noe som jo er vanlig praksis blant leger. Men Pico Molins var sant å si noe for seg selv, og sa bare at jeg led av magekatarr og tykktarmbetennelse på grunn av irritasjon i fordøyelsessystemet, hvilket var det minste jeg måtte regne med på grunn av all den rommen jeg tyllet i meg på den tiden, og stresset jeg levde under. Jeg burde begynne med svømming eller en annen fysisk beskjeftigelse, sa han, hvis jeg ikke ønsket å lage lefser av innvollene mine. Jeg følte meg beroliget da jeg satte meg ned foran don Chentes skrivebord etter undersøkelsen, hovedsakelig fordi han så langt hadde gjort det man forventer av en lege, nemlig først undersøke kroppen og deretter bevege seg inn i den åndelige og sjelelige materien. Han hadde tatt notater etter å ha trykket på magen min her og der, men før han fremla en diagnose, ville han at jeg skulle fortelle om mine daglige bekymringer. Jeg sa at jeg hadde sagt opp jobben min i et nyhetsbyrå, og bare ville arbeide i et par uker til. En radikal livsforandring sto på trappene. Jeg skulle nemlig vende tilbake til El Salvador for å delta i et journalistisk prosjekt jeg var blitt bedt om å slutte meg til, for forhandlingene mellom regjeringen og geriljaen var i gjenge, og det var gode utsikter til at det kunne bli fred. «Tar du med familien?» spurte don Chente og lente seg på ny tilbake i stolen og samlet håndflatene foran munnen sam11
tidig som han rynket pannen lett, noe som fikk meg til å tro at han syntes avgjørelsen min var lite gjennomtenkt. Jeg fortalte ham at min kone og lille datter ville bli igjen i Mexico, for jeg ville jo ikke risikere at mitt personlige eventyr skulle resultere i katastrofe for andre, men at de ville følge etter så snart borgerkrigen var slutt. «Og hva synes din kone om det?» spurte han, fortsatt like høflig. Med blikket festet på bokhyllene svarte jeg bare at hun hadde gått med på det, skjønt jeg unnlot å nevne at forholdet vårt gikk på stumpene, ikke på grunn av reisen, men fordi fem års samliv var nok til å ødelegge nervene til enhver, og at reiseplanene mine i stor grad var styrt av mitt behov for avstand mellom oss, slik at jeg kunne få klarhet i om det var bryet verdt å forsøke å blåse liv i flammene igjen eller ikke. Men så, fremfor å opplyse meg om leverens begredelige tilstand, som gjorde meg så redd, begynte don Chente å oppføre seg som om han var en tilårskommen inkarnasjon av Pico Molins, for han stilte meg nå de samme infantile spørsmålene som Molins hadde stilt meg da jeg var hos ham første gang. Da jeg gikk derfra med den lille flasken med svoveltinktur, tenkte jeg at jeg hadde kastet bort tiden, men heldigvis ikke pengene mine, på denne homøopaten som ikke engang hadde tatt seg bryet med å undersøke meg ordentlig. Da jeg kom ned på Coyoacán-plassen utenfor Molins’ kontor, var jeg fast bestemt på å oppsøke en annen lege, en allmennpraktiker. Det gjorde jeg da også, og brukte en formue på en tipp topp spesialist som til syvende og sist kunne opplyse meg om at jeg led av magekatarr og tykktarmbetennelse på grunn av en generell irritasjon i fordøyelsessystemet, nøyaktig det samme som Pico Molins hadde fortalt meg helt gratis etter å ha kikket på tungen min og irisen min. Jeg innså at jeg hadde kastet bort de få slantene jeg hadde, og bestemte meg følgelig for å ta svoveldråpene slik 12
han hadde sagt, og ikke de rådyre medisinene som spesialisten hadde skrevet ut til meg med en høytidelig mine. Og så snart jeg antok at don Chente var ferdig med spørsmålene sine, deriblant om jeg likte varme eller kalde drikker, benyttet jeg anledningen til å si at en homøopat hadde stilt meg de samme spørsmålene mange år tidligere, men at jeg ikke så andre diplomer på veggen enn dem som viste at han var medisiner, akupunktør og psykolog, hvorpå don Chente røpet at han, i en alder av nærmere sytti år, for tiden var en flittig homøopatistudent ved det nasjonale polytekniske universitetet, det eneste stedet der man kunne studere faget, og at han syntes det rommet fabelaktige innsikter, helt på linje med de øvrige fagene han hadde viet seg til. Denne avsløringen fikk meg til å tenke at denne lille gamlingen var en ekte Pandoras eske, og trolig ville vise seg å være en vel så god lege som den forsvunne Pico Molins. Men lenger kom jeg ikke i grubleriene mine, for før jeg fikk sukk for meg, begynte don Chente å spørre meg ut om foreldrene og besteforeldrene og de første barneårene mine, noe Pico Molins så vidt jeg kunne huske, aldri hadde forhørt seg om. Han spurte meg ut med takt og finfølelse, og snart pratet jeg i vei om at jeg hadde bodd hos mine besteforeldre på morssiden de første årene, og at bestemoren min var en særdeles striks kvinne som sverget til orden og gamle tradisjoner, og som hadde oppdratt meg deretter. Hun avskydde dessuten faren min, og lot ingen anledning gå fra seg til å rakke ned på ham, selv ikke etter at han ble drept. «Hvor gammel var du da?» spurte don Chente uten å slutte å notere. Jeg sa elleve år, og at jeg derfor hadde få minner om ham – han var blitt myrdet under uklare omstendigheter før statskuppet i 1972. «Det husker jeg godt,» mumlet don Chente, som nødvendigvis kjente disse begivenhetene i detalj, venn av Muñecón som han var. Det var da heller ikke det som hadde stått i avi13
sene som interesserte don Chente, men det jeg bar på, sa han, av psykiske og følelsesmessige minner om forholdet til faren min. Jeg er en nervøs og engstelig person, selv om det ikke synes utenpå, og derfor klarte jeg ikke å fortsette å prate om familien og barndommen før don Chente opplyste meg om årsaken til smertene jeg kjente i leveren, om organet var ubotelig ødelagt og oppspist av alkohol og den gamle sykdommen, eller om han kunne skrive ut en resept på noe som raskt ville gjøre meg frisk. Don Chente besvarte spørsmålet med taushet, og lente seg tilbake i stolen med en så alvorsfylt mine at jeg straks fryktet det verste. Omsider sa han: «Det er ikke noe galt med leveren din.» Dette kom som en stor overraskelse, noe enhver vil forstå, for smertene kjente jeg uten tvil, men jeg rakk ikke å spørre hva som i så fall forårsaket de skarpe stikkene i siden før don Chente sa: «La meg fortelle deg en historie, slik at du forstår.» Og den lille gamlingen ga seg til å fortelle en historie som jeg først bare lyttet til med et halvt øre, for jeg var ør av angst og nervøsitet. Men historien grep likevel tak i meg etter hvert, på tross av don Chentes milde, monotone røst og prydelige talemåte: «De ulike utviklingsstadiene menneskeheten har gjennomgått i løpet av årtusener, gjennomgår hvert enkelt menneske i løpet av sitt eget liv i en svært komprimert skala. Før istiden kontrollerte menneskene ikke lukkemusklene sine, slik det også var med de øvrige pattedyrene: Man vandret rundt i skog og hei, og tømte blære og tarm når behovet meldte seg, uansett hvor man befant seg. Med istiden kom et stort sivilisatorisk skifte. Da menneskene søkte ly i huler og så seg nødt til å oppholde seg på samme sted over lang tid, oppdaget de at de ikke likte å tømme tarmen og urinere der de sov. Følgelig begynte man å kontrollere lukkemusklene, og å kreve at andre gjorde 14
det samme – den beste måten å gjøre en hundevalp stueren på, er som kjent å flytte pleddet den sover på, til stedet der den gjør sitt fornødne … Dette var også det første øyeblikket i historien da menneskene erfarte det vi i dag kaller kvaler, nettopp følelser som knytter an til det å måtte velge mellom to alternativer: Enten tilfredsstilte man trangen til å tømme seg der man var, med den følge at ekskrementene befant seg i umiddelbar nærhet av soveplassen, eller så kontrollerte man lukkemusklene, og tømte seg langt fra stedet der man sov. Hele denne prosessen, som for menneskeheten tok tusener av år, gjennomlever hvert menneske i løpet av sine to eller tre første leveår. Forstår du? Når et barn lærer å holde seg, følger kvalene med på kjøpet: Enten tilfredsstiller det sine naturlige behov når det sprenger på, eller så adlyder det foreldrene og kontrollerer lukkemusklene slik de krever. Følelser av uro og engstelse er følgelig tett forbundet med kontroll av lukkemusklene. Hvis man utsettes for streng oppdragelse og kues i denne fasen, vil man leve resten av livet med et anstrengt forhold til lukkemusklene, og følgelig til endetarmen Og når man som voksen må velge mellom to alternativer, vil man kjenne uro, og denne uroen vil få en til å stramme lukkemusklene. Dette er årsaken til det vi kaller irritabel tykktarm, noe folk flest lider av, om enn i varierende grad, og uten at de nødvendigvis er klar over det selv. Der har du sykdommen din.» Jeg ble så fengslet av det don Chente fortalte, at jeg et øyeblikk glemte den stikkende smerten i leveren. Ikke på lenge hadde jeg fått presentert et tema på en så dyptpløyende og enkel måte, og jeg visste med meg selv at denne historien ville bli en del av mitt anekdotiske repertoar, at jeg ville benytte enhver mulighet til å gjenfortelle den til dem som måtte ønske å høre den. Men så slo det meg at det var leveren, ikke tykktarmen, som voldte meg besvær, slik jeg hadde fortalt don 15
Chente. Jeg ba ham om en forklaring. «Tykktarmen din er så spent og irritert at den gnisser mot leveren, og dette forårsaker smertene,» forklarte don Chente, og sa at det beste botemiddelet mot irritabel tykktarm ikke var skolemedisiner, men akupunktur, som gikk direkte på nervesystemet. Hvis jeg ønsket det, sa han, ville han mer enn gjerne behandle meg med nåler to dager senere. Jeg svarte ja med det samme, selv om jeg aldri i livet hadde fått akupunkturbehandling. Don Chente reiste seg, timen var over, og sa at han ville følge meg til heisen. Jeg skyndte meg å spørre ham hvor mye jeg skyldte, med et lønnlig håp om å slippe å betale noe som helst, for jeg hadde vent meg til å få gratis legebehandling. Og snakk om flaks, for don Chente sa at han ikke ville ta betalt. Han hadde som sagt pensjonert seg, og tok utelukkende imot meg på grunn av sitt vennskap med min onkel, Muñecón, og fordi han næret varme følelser for familien min på farssiden, i særdeleshet besteforeldrene mine Pericles og Haydée. Dette sa han mens vi gikk bortover gangen til heisen. Jeg hørte ingenting til kvinnene, som ganske sikkert var ferdige med teen og canastaen.