Nadia Hashimi Et hus uten vinduer

Nadia Hashimi

Et hus uten vinduer Oversatt av Elisabet W. Middelthon

Nadia Hashimi Originalens tittel: A House Without Windows Oversatt av Elisabet W. Middelthon Copyright © 2016 by Nadia Hashimi Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS ISBN 978-82-02-54211-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.bazarforlag.no

Til Cyra – vår solstråle

Budskapet, regnet og det gudommelige lys kommer gjennom mitt vindu Faller inn i mine forfedres hus Helvete er et hus uten vindu Sann religion, O du Guds tjener, er å skape et vindu Hev ikke øksen for hver vinkel, men Hev øksen for å ramme inn et vindu Vet du ikke at sollys Bare er solbildet som ses bortenfor sløret hennes?

RUMI, Masnavi III, 2403–2406

Jeg antar at dette blodige kaoset delvis kan være min feil.

Hvordan kunne det ikke det? Jeg bodde sammen med mannen. Jeg saltet maten slik han likte den. Jeg skrubbet ryggen hans fri for døde hudceller. Jeg fikk ham til å føle seg som en virkelig ektemann.

Han gjorde også noe for meg. Han kunne synge for meg, noe mellom en sang og en unnskyldning, når jeg var mest fortvilet. Da klarte jeg aldri å være sint lenge. Det var noe med hvordan øyenbrynene danset, eller måten hodet vippet opp og ned på … han var som is på det glovarme sinnet mitt. Jeg krøllet meg inntil ham bare for å kjenne pusten hans kile meg i nakken. Å tenke at alt skulle slutte noen få meter fra der vi hadde sovet sammen som mann og kone. Og bare noen få skritt fra det stedet som før var tilsølt med skjendet blod. Vår lille gårdsplass med rosebusken i det ene hjørnet og klessnoren strukket over den – den har vært skueplass for mye grusomt det siste året. Jeg betviler rosenes dømmekraft når de fremdeles våger å blomstre der.

De rosene er mørkerøde og ville være vakre på en grav.

Er det en merkelig tanke?

Jeg tror de fleste hustruer ser for seg at ektemannen dør – enten det skyldes frykt eller forventning. Det er uunngåelig. Hvorfor ikke gjette hvordan eller når det kunne skje?

9

Jeg hadde forestilt meg at mannen min døde på tusen forskjellige måter: som en gammel mann med barna ved siden av sengen hans, at han ble skutt i hodet av opprørere, at han falt om og ble liggende med hendene trykket mot hjertet som hadde sluttet å slå, at han ble rammet av lynet på vei til et eller annet sted han ikke burde ha reist til. Lynet var alltid min favoritt. Unnskyld meg min livlige fantasi, Allah.

Jeg klandrer moren min for denne vakre delen av arven.

Lyn hadde vært lettere for alle – et sjokkartet og poetisk lite skudd fra himmelen. Det ville ha smertet, men bare et øyeblikk.

Jeg hater å se lidelse.

Nei, jeg forestilte meg aldri at ektemannen min skulle dø slik han gjorde, men hva skal en hustru gjøre? En storm med lyn og torden dukker ikke opp når du trenger den.

Helt fra jeg var ganske ung, har jeg klart å bevare fatningen ved å forme setninger med rim, å skape orden og rytme når ingen av delene fantes i min verden. Selv i den elendige forfatning jeg er i nå, lager jeg et vers i hodet mitt.

Min elskede ektemann så meg aldri stolt og trygg fordi den idioten våget å vende meg sin rygg.

Kapittel 1 Dersom Zeba hadde vært en mindre alminnelig kvinne, kunne Kamal ha forutsatt det – ha fått en gnagende følelse, i det minste ha kjent at det prikket i huden. Men hun ga ham ikke noe varsel, ingen grunn til å tro at hun ville være noe annet enn det hun hadde vært de siste tjue årene. Hun var en kjærlig hustru, en tålmodig mor, en fredelig landsbykvinne. Hun gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Den dagen, den dagen som forandret en landsby som ikke lot seg forandre, var Zebas ettermiddag en vanlig gjentagelse av de mange ettermiddagene forut for denne.

Klærne hang på klessnoren utenfor huset. Grønnsakstuingen putret i aluminiumsgryten. Rima sov i nærheten. De lubne tærne hennes var blitt skitne av å krabbe rundt omkring i huset, og det var en mørk, våt og rund flekk der den uskyldige munnen møtte lakenet. Ryggen til datteren hevet og senket seg, og Zeba smilte av den lille trutmunnen.

Hun førte fingeren gjennom haugen av nykvernet kardemomme. Den søte, beroligende duften hang igjen på fingertuppen.

Zeba sukket og kastet enden på det hvite hodeskjerfet over skulderen. Hun forsøkte å la være å tenke på hvor Kamal var, for det ville uunngåelig føre til at hun lurte på hva han gjorde, og Zeba var ikke i humør til slike tan11

ker i dag. Hun ønsket at dagen i dag skulle være en vanlig dag.

Basir og jentene var på vei hjem fra skolen. Basir, Zebas eldste sønn, var bare seksten år gammel, men mer herdet enn andre gutter på hans alder. I puberteten hadde han vært så uheldig å oppleve å se sine foreldre slik de var. Hjemmet var ikke et tilfluktssted. Så langt tilbake som Basir kunne huske, hadde hjemmet vært et ødelagt sted – med knuste tallerkener, brukne ribben, brustne drømmer. Årsaken til problemene var Kamal, Zebas ektemann, som i årenes løp var gått i oppløsning. Nå overlevde han bare ved å tro at den mannen han var i noen få minutter om gangen, kompenserte for den han var resten av døgnet.

Zeba så på glørne som glitret under gryten. Kanskje ville Kamal komme hjem med en kjøttbit i dag. De hadde ikke smakt kjøtt på fjorten dager. Forrige uke hadde han hatt med seg en pose med løk så ny og søt at Zeba fikk vann i munnen bare ved å se på dem. Hun hadde i flere dager grått tårer av takknemlighet i alt hun laget.

Rima rørte langsomt på seg, trakk den bleke leggen inn under strikketeppet og la armen langs siden. Hun kom til å våkne snart. Zeba børstet kardemommekornene ned i en liten, tom krukke. Hun trakk pusten dypt og nøt duften før hun satte på lokket.

Noen dager var vanskelige. Det var ofte lite mat, og noen ganger var barna syke. Zeba hadde allerede mistet to små, og hun visste hvor lett Gud kunne ta dem. Kamal hadde humørsvingninger hun ikke forsto, men, som en erfaren pilot som navigerer i stormfulle himmelstrøk, hadde hun lært å forholde seg til dem. Hun døyvet uroen med husarbeid. Hun konsentrerte seg om det gode. Pikene gikk på 12

skolen. Basir, hennes førstefødte og eneste sønn, var oppvakt og avlastet ryggen hennes ved å hjelpe til i huset. Rima, babyen, hadde klart seg under sykdom som hadde krevd andre liv før henne, og Zeba satte sin lit til de rosa kinnene.

Rima. Utrolig nok var det husets yngste som endret historiens gang. De fleste barn måtte lære å gå før de kunne gjøre noe slikt.

Hadde ikke Rima beveget benet akkurat da, hadde ikke duften av kardemomme pustet liv i Zebas trette lunger, hadde det vært andre til stede som så henne eller stanset henne, ville kanskje livet innenfor de beskyttende murene rundt den lille gårdsplassen deres ha fortsatt i enda et år, enda et tiår, eller hele livet. Det som skjedde, var at det kom en svak bris inn gjennom det åpne vinduet, og Zeba tenkte det var best å ta inn vasken før Rima våknet, før Basir og jentene kom hjem.

Ut gjennom bakdøren, ut på gårdsplassen og bort til klessnoren, der hun ble stående et øyeblikk før hun hørte noe hun ikke kunne benekte.

Det var en lyd ingen ønsket å høre. Det var en lyd som folk helst ville snu ryggen til.

Zeba kjente det stramme seg i brystet. På en dag som kunne ha vært så vidunderlig alminnelig, skyllet et hvitglødende sinne over ansiktet hennes, og hun bet tennene sammen. Zeba tenkte seg om et øyeblikk før hun besluttet at hun – en hustru, en kvinne, en mor – måtte se.

Basir og søstrene hans gikk inn gjennom porten i muren som skilte huset og gårdsplassen deres fra gaten og nabohusene. Ved lyden av Rimas skriking, skriket til et barn med 13

utstrakte armer, kjente Basir det vrenge seg i magen. Jentene løp inn i huset, og et øyeblikk etter balanserte Shabnam Rima på den smale hoften sin. Barneansiktet var vått og rødt. Det lå en tjukk og faretruende eim av brent okra i luften, og Kareema så på søstrene med store øyne. Madar-jan var ikke å se. Noe var galt.

Basir sa ingenting til jentene. Han undersøkte raskt de to soveværelsene og kjøkkenet. Han merket at hendene skalv da han nådde bakdøren. Bukser, hodetørklær og skjorter blafret på klessnoren. Basir ble oppmerksom på en svak, klynkende lyd fra hjørnet lengst borte på gårdsplassen der utedoen sto mot naboens yttermur.

Basir tok enda et skritt. Så ett til. Hvor inderlig kom han ikke til å ønske å vende tilbake til denne morgenen da alt var alminnelig og normalt. Hvor mye kom han ikke til å ønske å gå tilbake inn i huset og se moren stå og røre i en stor gryte med grønne bønner og bekymre seg for at barna ikke hadde nok å spise.

Men ingenting skulle bli vanlig igjen. Det visste Basir idet han rundet hjørnet, og det livet han kjente, ble til et blodig, brutalt kaos. Zeba, moren hans, så opp på ham med forstenet og tomt ansikt. Hun satt med ryggen til veggen; noe fryktelig hadde skjedd. Hendene var mørke og blodige, og skuldrene ristet.

«Madar-jan,» begynte Basir å si. Det lå en sammensunket skikkelse borte ved utedoen.

«Bachem,» sa Zeba med brusten røst. Den støtvise pusten ble raskere. Hodet sank ned mellom knærne idet hun begynte å gråte.

«Gå inn i huset igjen, gutten min … gå inn i huset igjen … dine søstre, dine søstre … gå inn i huset igjen …»

14

Basir kjente det stramme i brystet. Akkurat som faren hadde han ikke forutsett.

Kapittel 2 Som ung gutt drømte Yusuf aldri om at han en dag ville bli advokat, langt mindre advokat i Amerika. Han var som alle andre barn og skjenket ikke morgendagen mange tanker.

Han husket godt de ettermiddagene da han ruslet i bestefarens frukthage under de lave grenene til granatepletreet.

Runde, røde kuler hang som smykker på utstrakte armer.

Tre praktfulle trær ga nok frukt til at Boba-jans barn og barnebarn hadde rødfarge på fingrene hele høsten. Yusuf pleide å plukke de største og rundeste granateplene han kunne nå opp til, og så skjære gjennom det læraktige skallet med kniven han hadde knabbet på bestemorens kjøkken.

Han splittet kulen varsomt i to for å få tak i alle de løse, rubinfargede edelstenene. Med en forsiktig fingertupp lirket han hvert frø ut fra den hvite hinnen. Han arbeidet iherdig, omhyggelig. Noen ganger tygget han perlene en etter en og kjente den beske smaken på tungen når den brast. Andre ganger stappet han en håndfull i munnen og presset saften ut før han knuste de trevlete kjernene med tennene.

Som regel kastet Yusuf granatepleskrellet over den leirmuren som skilte bestefarens gårdsplass fra gaten utenfor – ikke fordi han ikke fikk lov til å spise granatepler, men fordi han ikke ville at småsøsknene eller søskenbarna skulle få vite hvor mange han hadde spist.

16

Yusuf var yngst av fire, og han forgudet sin seks år eldre vakre og selvsikre bror. Han var også glad i sine to søstre, og sammen knuste de gammelt brød mellom hendene og kastet det til de takknemlige duene og spurvene utenfor huset. Yusuf var en gutt som elsket fortellinger, særlig slike som var skremmende og overraskende. Når han sov, drømte han at han var en helt som jaget onde ånder inn i jungelen, eller at han fant skatter på bunnen av en brønn.

Noen ganger var han modig i drømmen og reddet familien fra kjeltringer. Men oftere enn han ønsket å innrømme det, kunne Yusuf våkne på en madrass som var våt av barnlig frykt.

Da Yusuf var elleve, bestemte faren at det var på tide å forlate Afghanistan. Rakettene nærmet seg byen deres, en landsby som hadde sluppet unna det siste tiåret forholdsvis uskadd. Yusufs mor, som hadde arbeidet som lærer i bare ett år før skolene ble stengt, var glad for å reise. Hun tok med seg noen få gjenstander til deres nye liv, noen få fotografier, en genser som moren hennes hadde strikket, og et intrikat påfuglblått sjal som ektemannen hadde kjøpt til henne på en av sine reiser i India da de var nygift. Kobberkrukkene, de røde, håndknyttete teppene og brudebrettet av sølv ble etterlatt sammen med de fleste klærne hennes.

Yusufs far, som var en erfaren pilot, hadde ikke fløyet på flere år fordi flyselskapet var satt på bakken. Han pakket likevel ned sine eksamensbevis og sertifikat, og også barnas papirer. Han var en praktisk mann og beklaget seg ikke over å la resten bli igjen.

Reisen fra Afghanistan til Pakistan var farefull. Familien krysset fjellene, noen ganger i mørke, og betalte lite tillitvekkende menn store pengesummer for å få hjelp av dem.

17

De fire småbarna var på omtrent samme alder og klynget seg til foreldrene i mørket bak på lastebilen da de kjørte over fjellet. De skalv når geværskuddene ga gjenlyd i dalen.

Yusufs mor snublet under burkaen og ba dem innstendig om å fortsette videre, og insisterte på at geværene var altfor langt borte til å kunne nå dem. Yusuf kunne ha trodd henne hvis stemmen hadde vært mindre skjelvende.

I Pakistan bodde Yusufs familie i en flyktningleir. Selv om de slett ikke var rike i Afghanistan, var det vanskelig å venne seg til livet i leiren. Pakistansk politi skrek og avfeide alle spørsmål. De stilte seg i kø for å få mat, et sted å bo, dokumenter som aldri så ut til å komme. De bodde på et åpent jorde, en støvet dalbunn full av telt og apatiske sjeler.

De sov ved siden av hverandre og forsøkte å ignorere stanken av fattigdom, tap og elendighet. «Lediggang er roten til alt ondt,» pleide Yusufs mor å si advarende til barna.

De holdt seg for seg selv og snakket ikke med noen i leiren om annet enn den uendelige ventingen og den motbydelige heten. Yusufs foreldre lovet at denne flyktningleiren var midlertidig, og at de snart ville bli forent med slektningene i Amerika.

Ukene gikk uten at det kom noen nyheter. Yusufs far lette etter arbeid, men på flyselskapets kontor flirte de bare av henvendelsene hans. Han kunne ikke få arbeid som mekaniker, ikke engang som mekanikerassistent. Skuffet og med svinnende økonomiske ressurser fikk han en jobb der han laget murstein.

«Arbeidet skjemmer ikke mannen,» sa han inntrengende til sin kone og sine barn, som ikke var vant til å se ham dekket av søle og støv. «Det viktige er hvordan du utfører arbeidet.»

18

Men han sto med senkede skuldre da han vasket leiren av hendene. Yusufs mor bet seg i leppen og la hånden på armen hans i det begrensede privatlivet som teltet ga dem. Det var vanskelig å holde på verdigheten i leiren. De beskyttet seg så godt de kunne og holdt seg unna det som skjedde rundt dem: hanekamp, opiumtåke, stanken av uvaskede menneskekropper og sorgtung klage over et barn som hadde bukket under for sykdom.

Yusufs eldre bror arbeidet sammen med faren. Hans to søstre ble værende sammen med moren, og Yusuf ble sendt på den lokale skolen, der tjue gutter satt i et plankeskur med tre åpne vegger. Der var det en værbitt tavle, og læreren delte ut små, heftede arbeidsbøker med tynt, gjennomsiktig papir. Yusufs slektninger i Amerika sverget på at de gjorde alt de kunne for å få dem over til De forente stater – de hadde fylt ut alle skjemaene, fremlagt bankutskrifter og til og med engasjert advokater som de knapt hadde råd til. De lokalt ansatte konsulære tjenestemennene sa til Yusufs far at søknaden hans fremdeles var gjenstand for vurdering.

«Padar-jan, jeg kan arbeide sammen med deg og Fazil.

Jeg er ikke noe barn lenger. Jeg kan også tjene penger.» De satt i teltet i skumringen og drakk tynn suppe som moren hadde laget over åpen ild.

Yusufs far hadde stirret i bakken som om han ventet at den skulle bli borte under ham.

«Padar?»

«Yusuf-jan,» avbrøt moren lavt. «La din far spise middagen sin.»

«Men Madar-jan, jeg ønsker å hjelpe. Den skolen er overfylt, og barna er …»

«Yusuf.» Den umiskjennelige, skarpe tonen fikk ham til å 19

tie. Den natten la Yusufs far seg til å sove uten å si et eneste ord.

Uker ble til måneder. De ble motløse når de så leiren vokse med nye familier. Da de omsider fikk brevet om at de hadde fått visa til De forente stater, presset Yusufs mor ansiktet mot ektemannens bryst for å dempe gråten. Kaka Rahims tålmodighet hadde båret frukter. De var blant de få heldige som kunne vende leiren ryggen; men senere, etter mange år i Amerika, var de fremdeles merket av det, aller mest Yusufs far, som aldri klarte å gå så høyreist som da han var arbeidsløs pilot i landsbyen deres.

Yusufs familie bosatte seg i New York, i et strøk i Queens som den afghanske diasporaen søkte seg til. De tok inn alt: de høye bygningene, svermen av mennesker som gikk på arbeid, det pålitelige vannet i kranen, butikkene som flommet over av frukt og grønnsaker helt ut på fortauet. Gjensynet med familien var fullt av omfavnelser, tårer og store kjøttmiddager. De ble boende hos en onkel og hans familie i treromsleiligheten deres til de klarte å få bistand og nok arbeid til å leie en egen leilighet. Yusuf og søstrene ble innskrevet på skolen; faren og Fazil begynte å arbeide i Kaka Rahims pizzarestaurant.

Yusufs eldste søster, Sitara, forelsket seg rett etter gymnaset. Hun hadde møtt en afghansk gutt som bodde i den samme leiegården. Flørtende blikk i den klamme heisen ble til stjålne sekunder i det fuktige vaskerommet i kjelleren. Yusufs foreldre advarte datteren og ba henne holde seg borte fra gutten, som hadde deltidsjobb som bankkasserer, og foreldrene hans tilhørte en annen etnisk folkegruppe. Dører ble smelt igjen, telefonsamtaler ble avbrutt 20

og glødende blikk utvekslet. Som det var lett å forutsi, ble de unge elskende bare mer desperate etter å være sammen.

De omfavnet hverandre på bussen og brydde seg mindre og mindre om at foreldrene skulle få høre om den utilbørlige oppførselen.

For å avverge en rykteflom ble de to familiene enige om å få dem gift, og etter en beskjeden seremoni flyttet Sitara inn hos ham og hans familie for å begynne sitt nye liv i leiligheten som guttens familie hadde bodd i i årevis, bare to etasjer over der foreldrene og de yngre søsknene bodde.

Yusufs andre søster, Sadaf, valgte å fortsette på skolen og fulgte undervisningen i regnskap på et college i nærheten.

Broren, som hadde vært borte fra bøker for lenge, skjerpet engelsken ved å gjenta replikker fra situasjonskomedier på TV. Han fikk fort en høyere stilling i restauranten og ble bartender. Yusufs mor meldte seg på det lokale bibliotekets kurs i «Engelsk som andrespråk» og begynte å arbeide som butikkmedarbeider. Yusufs far, som var takknemlig for at Kaka Rahim hadde fått dem på fote, bestemte seg for at det tryggeste ville være å ikke blande arbeid og familieliv og heller kjøre drosje, og forsonet seg med en fremtid uten fly. Nesten over natten ble Yusuf en ungdom som behersket nyansene i det engelske språket og de overfylte undergrunnsbanene. Han utmerket seg på skolen og gjorde inntrykk på lærerne, som oppfordret ham til å søke stipend og gå videre på college.

Han gjorde det bra om dagen, men om natten våknet han kald av svette minst én gang i uken. Han holdt ikke ut i sju dager uten å fomle i mørket for å skifte de panikkvåte skjortene og putevarene uten å vekke de yngre søsknene.

Familien levde beskjedent, men komfortabelt. De hadde 21

ett, siden to TV-apparater. Skapene fyltes med nye klær. De erstattet tapte eiendeler med nye. Yusufs mor brast i gråtfylt latter da faren kom hjem med et sølvbrett nesten identisk med bryllupsbrettet de hadde latt bli igjen. De så på TV sammen, og det var alltid en som satt klar med fingeren på fjernkontrollen i tilfelle skuespilleren og skuespillerinnen skulle bli amorøse. Yusufs far leste om Afghanistan i avisene og hørte på nyhetene. De stålsatte seg etter ellevte september og ble sjokkerte da fremmede på gaten brukte munn på dem etter den katastrofale hendelsen. Yusufs far bifalt USAs beslutning om å invadere Afghanistan, selv om han ikke hadde til hensikt – eller hadde noe håp om – å vende tilbake dit.

Det er bare idioter som løper inn i brennende bygninger, kunne han si spøkefullt.

Da Yusuf gikk sitt første år på New York University, ble det snakket om Afghanistan overalt. Det var slitsomt.

Afghanistan var selvmordsangrep, vold mot kvinner og korrupsjon. I det andre året hadde Yusuf impulsivt meldt seg på et kurs i menneskerettigheter, og tenkte at det ville være lett å få opp gjennomsnittskarakteren på den måten.

Men i den andre timen ble det tent et bål. I en brottsjø av miner var Yusuf tilbake i Afghanistan. Dødstall. Små gutter som arbeidet som smeder. En lovende journalist myrdet sammen med kone og barn. Nedverdigende flyktningleirer.

En ung pike solgt for å betale narkotikagjeld. Krigsherrer som hevet seg over loven.

Hvordan kunne han vende alt dette ryggen?

Andre gjorde ikke det. Andre var modige. Andre talte de tauses sak.

Yusuf hadde levd med og akseptert den amerikanske 22

troen på at ett menneske kan utgjøre en forskjell. Løpesedlene i studentsambandet og professorenes optimistiske retorikk fikk hjertet til å svulme i brystet. Han deltok i sin første demonstrasjon, og likte den følelsen det ga ham å rope slagord sammen med mengden. Han hevet stemmen.

Han utviklet sans for kampen, det sinnet den vekket i ham. Å føle sinne var bedre enn å føle redsel.

Det gikk to semestre, og Yusuf oppdaget at det var flere uker siden han hadde våknet kald av svette.

Yusuf valgte juss fordi det var forskjellen på rett og galt – fordi loven var den eneste måten å beskytte den svake part og straffe angriperne på. Han studerte i mange uker og slukte bøker som forberedte ham til opptaksprøven til jusstudiet, helt til han tok testen og gjorde det forbausende godt. Han sendte et dusin søknader, men krysset fingrene for at han skulle komme inn i New York. Nervøs og spent rev Yusuf opp en tjukk konvolutt fra Columbia University. Det var en god nyhet, men foreldrene ristet skuffet på hodet.

Er du sikker på at du ikke heller vil bli lege? Leger redder liv hver eneste dag, minnet de ham på.

Jeg ønsker ikke å redde ett liv om gangen, utbrøt Yusuf.

Det er bedre måter å gjøre det på.

Foreldrene trakk på skuldrene og håpet på det beste. Han ville i det minste ha en profesjon og være mer kvalifisert enn søsknene, som var lite interessert i akademisk utdannelse.

De ville ha gjort mer for å stanse ham dersom de hadde visst hva han kom til å gjøre senere.

Yusuf tok kurs i menneskerettighetsjuss og immigrasjon.

Han meldte seg frivillig som tolk og forbedret morsmålet sitt, dari. Han ba professorer om å anbefale ham til prakti23

kantstillinger i menneskerettighetsorganisasjoner. Han var familien takknemlig for at de hadde bosatt seg i New York, der det var store muligheter. Han fortsatte å lese.

Du kommer til å bli blind før du er tretti, klaget moren.

Hun var stolt av sønnen, men også bekymret for ham. Noen uker virket det som om han knapt sov.

Yusuf ble uteksaminert fra jusstudiet og ble ansatt av den interesseorganisasjonen som han hadde hospitert i i to år.

De var blitt imponert over pågangsmotet hans og opprettet en stilling for ham. Han tjente ikke like godt som klassekameratene som hadde valgt selskapsrett, men det var mer enn han og noen i hans familie noensinne hadde tjent, og han var glad for å ha et meningsfylt arbeid. Han jobbet hardt, og ingen oppdrag ble avslått.

Yusuf sørget for tid til å være sosial, men syntes han måtte si til seg selv at det var nettverksbygging, for ikke å skulle føle at han kastet bort tiden.

Det begynte med happy hour, en lystig unnskyldning for å ta en drink når han dro fra en luftkondisjonert kontorbygning. Etter hvert fikk Yusuf smaken på bayer. Med en kald øl i hånden følte han samhørighet med kollegaene. Denne delen av privatlivet fortalte han ikke foreldrene og søsknene om. Selv om de hadde bodd tett sammen på få kvadratmeter hele livet, følte han at han fremdeles måtte holde sine synder for seg selv. Han så det ikke som et svik, men som tegn på respekt for foreldrenes idealer.

Det var på happy hour-sammenkomstene Yusuf begynte å få kjærester. Det hadde tatt ham flere år å føle at jentene i kretsen rundt ham ikke ville se på ham som en fremmed eller mindreverdig. Da Lin, en asiatisk pike, lente seg over 24

bardisken og lot hånden hvile flørtende på underarmen hans, følte Yusuf selvtilliten skyte i været. Han gikk ut med noen jenter, men lot det aldri bli mer enn fem–seks ganger.

Dersom han merket at de ble interessert i noe mer, pleide han å gli unna, unnlate å besvare noen telefoner eller vedgå at han ikke ønsket å binde seg til én spesiell person.

Han innså at det var umodent, men etter å ha hørt foreldrene snakke i det uendelige om den eldre brorens forskjellige pikebekjentskaper, hadde han bestemt seg for å finne en som foreldrene ville elske. Han ønsket seg en som kunne snakke dari med dem, som ville oppdra tospråklige barn sammen med ham, som ville forstå både amerikansk og afghansk kultur. Det var både praktisk og respektabelt.

Så hadde han møtt Elena – vakre og uimotståelige Elena, som hadde innvandret fra Peru til USA sammen med familien da hun var helt ung. Hun hadde sjokoladebrunt hår og smilehull i kinnene, og hun smilte ofte. Hun var venninnen til en kollega, og hun stoppet opp da hun så dem drikke øl på en fortauskafé. Hun var på vei hjem fra jobben i et regnskapsfirma og hadde på seg en hvit tunikaoverdel og mørkeblå trange jeans.

Hun var søt og intelligent, og – det var viktig – blunket ikke da Yusuf fortalte henne at familien hans kom fra Afghanistan. Første gang de var ute sammen, dro de for å høre en konsert i Central Park med peruansk musikk. På det andre stevnemøtet spiste de hjemmelaget iskrem i East Village. Yusuf kunne ikke la være å holde rundt Elena og trekke henne inntil seg når han var sammen med henne.

Hun var ti centimeter lavere enn ham, og når de omfavnet hverandre, pustet Yusuf inn den søte, tropiske duften av sjampoen hennes. Hun klynget seg til ham akkurat nok til 25

at han følte seg elsket, og ikke så mye at han følte seg fanget. Hun kunne snakke om konsekvensene av en handelsavtale og den siste hiten til One Direction i samme åndedrag.

Yusufs venner så beundrende på og skålte for ham. Elena var litt av en fangst.

Da Yusuf møtte henne, hadde han allerede planlagt å flytte til Washington D.C. for å arbeide i en ideell organisasjon som arbeidet for å bekjempe forbrytelser mot menneskeheten. Han overbeviste seg selv om at de begge var innforstått med at forholdet skulle ta slutt når han dro.

Elena passet ikke inn i planene hans. Og likevel fant Yusuf stor glede i hundrevis av småting: hvordan hun rynket på nesen når hun lo, hvordan hun stakk en lekende finger inn under kraven hans, trangen til å ringe eller tekste henne umiddelbart etter at de hadde kysset hverandre god natt.

At de hadde så lite til felles, så ut til å virke tiltrekkende.

Språk, religion, fagområder – de studerte hverandre med nesten akademisk interesse.

Elena lyttet når Yusuf snakket om de nyhetene som fanget hans oppmerksomhet: avsløringen av tusener av muslimske lik, voksne og unge menn som var blitt henrettet under det bosniske folkemordet, piskingen av en dissidentjournalist i Saudi-Arabia, forsvinningen av et malaysisk passasjerfly. Med albuene på bordet og direkte blikk fylte hun ut bildet med detaljer hun hadde lest på nettet.

Hun fikk Yusuf til å stille spørsmål ved planen sin. Kanskje skulle han ikke begrense seg til kvinner fra sin egen bakgrunn. Kanskje betydde ikke felles kultur og språk all verden.

Kanskje var Elena all verden.

De var på vei til undergrunnen etter en middag sammen 26

med venner da Elena og Yusuf ventet ved et fotgjengerfelt.

Han vendte seg mot henne og rettet på paisleyskjerfet rundt halsen hennes. Det var høst og kjølig om kvelden.

Niesen min skal døpes denne helgen. Du blir vel med meg?

Den røde hånden på trafikklyset ble til en hvit pinneskikkelse, og ba dem krysse gaten. Yusuf adlød ikke umiddelbart. Elena måtte trekke ham i albuen.

Kanskje, hadde han svart. La meg se hvor mye arbeid jeg får gjort denne uken.

De hadde satt seg på to ledige seter på 19-toget, New Yorks versjon av Silkeveien. Elena skulle av snart etter at de kom inn i Queens, før strøket ble tydelig asiatisk. Yusuf hadde enda ni stoppesteder igjen før han kom til Flushing.

Jeg savner deg allerede, vet du, hadde Elena sagt idet togvognen krenget og presset dem tettere sammen. Jeg kommer til å ville besøke deg hver eneste helg i Washington D.C. Yusuf hadde kysset henne på munnen, lenge nok til at Elena tolket det som at han kom til å savne henne like mye.

Men forventningen om at han skulle dra til noe så fremmed som en dåp, fikk Yusuf til å føle seg urolig, og idet leppene deres skiltes, trakk Yusuf seg tilbake. Da konduktøren annonserte hennes stoppested, smilte Elena mot ham og gikk av toget. Han var allerede lei seg for det han måtte gjøre, men det kunne ikke være annerledes. Yusuf så ikke lenger alt det Elena var – han så bare det hun ikke var.

En angrende Yusuf reiste til Washington D.C., der han i ett år samarbeidet med en gruppe advokater som forberedte en sak mot militsoffiserer som var anklaget for folkemord i 27

Afrika. Han gjorde sitt beste for ikke å tenke på Elena. Når han savnet henne, noe han ofte gjorde, beskjeftiget han seg med forskning eller ringte moren, noe som minnet ham på at Elena ikke ville passe inn i familien hans. Samtalene med moren var på dette punktet ganske forutsigbare. Hun oppdaterte ham om det som skjedde i søsknenes liv, og med sladder fra søskenbarna. Og alltid dreide hun oppmerksomheten tilbake til Yusuf.

Du er ferdig med skolen, du har en jobb. Det er på tide å bli gift. Venter du på at alle de bra pikene skal bli tatt av gutter som ikke har en brøkdel av ditt utseende eller vett?

Yusuf bøyde unna i samtalene. Han savnet å ha noen ved siden av seg, men kunne ikke forestille seg å gifte seg nå. Han kunne ikke forestille seg noen som ventet på at han skulle komme hjem hver kveld, som spurte ham hvorfor han arbeidet så sent. Han orket ikke tanken på et nytt sett med foreldre og søskenbarn og onkler. Han hadde ikke noe ønske om å bli far. Han ga foreldrene falske løfter og sa at han ville være bedre i stand til å forplikte seg neste år.

Men Yusuf hadde andre planer. Han hadde til hensikt å ofre seg for å kunne følge den sti han var ment å følge. Og han hadde ikke annet valg enn slå opp med Elena.

Det hadde vært vanskeligere å gå fra Elena hvis han ikke hadde kjent en underlig, nagende følelse i brystet.

Den kom fra landet av leire og fjell. Det var som om en sirene hadde dukket opp i drømmene hans og ba ham om å frelse henne fra seg selv. Han hørte navnet hennes i samtalene på radioen; han så ansiktet hennes på tidsskriftomslagene. Internett ropte ut bekymringene hennes og fortalte om urettferdig utgytelse av blod over landet, de fengslede 28

og de forfulgte. Hver urett kalte på ham som om han var det eneste håp.

Afghanistan.

Yusuf tok opp telefonrøret. Han sendte omhyggelig formulerte e-poster. Hvis ikke han besvarte landets bønn, hvem ville da gjøre det? Han ble enda mer besluttsom.

Yusuf satt på et folksomt fortau og innså at han ikke kunne huske siste gang han hadde våknet kald av svette.

Han smilte for seg selv og ble sterkere bare ved å tenke på Afghanistan. Skadet og vakkert, det var hjemlandet hans.

Kapittel 3 «Mannen hennes er myrdet! Dette er ikke tiden å stille latterlige spørsmål! Hvor er æresfølelsen deres? Denne mannen må vaskes og gjøres klar til å gravlegges. Foreldrene hans, familien hans – har noen fortalt dem om dette?»

Zeba knyttet hendene. Om de bare kunne slutte å skjelve, kunne hun kanskje forstå hva det var som hadde hendt. Da kunne hun kanskje forklare. Hodet var i en skrustikke. Det var for mye snakk. Liket av Kamal lå fremdeles ved utedoen. Nå hadde fluene helt sikkert oppdaget det.

«Denne mannen ble drept i sitt eget hjem! Vi må få vite hva det er som har skjedd her!»

Basir og pikene var i det andre soveværelset. Kareema og Shabnam, åtte og ni år gamle, forsøkte å være tapre. De hadde løpt til moren da hun omsider kom inn i huset, men uttrykket i øynene hennes og måten hun knyttet de skjelvende hendene på, hadde skremt dem. De trakk seg tilbake og vendte tilbake til Basir, som hadde sagt at de skulle passe på Rima.

«Kjære alle naboer og venner, vær så snill å forstå at moren min, familien min, har lidd tap i dag. Jeg må gi beskjed til onklene mine, til resten av familien.»

«Men politiet, de må tilkalles.»

«De er allerede bedt om å komme.»

«Hvem ringte?»

30

«Det spiller ingen rolle. Politisjefen vil være her om kort tid, og han kan bestemme hva som skal gjøres.»

Da de hørte skrikene, åpnet naboene, en etter en, dørene på gløtt. Skandale var en uimotståelig fristerinne. Det var uklart hvem det var som hadde skreket, og verken Basir eller Zeba fortalte dem noe. Basir sto på plassen foran huset og bet seg i kinnet. Han kjempet med gråten og så i bakken. Ryktet spredte seg gjennom leirmuren som omga nabolaget som en dråpe blekk i vann, og menn og kvinner samlet seg. Basir kastet et stjålent blikk på ansiktene han hadde kjent hele livet. Kvinnene knep hodesjalet pertentlig sammen under haken og laget lave smekkelyder med tungen. Mennene ristet på hodet og trakk på skuldrene.

«Noen bør tilkalle mullaen.»

«Ja, tilkall mullaen!»

«Og for himmelens skyld, noen må gi familien hans beskjed! Rafiqi-sahib, send sønnen din.»

Basir skottet på moren.

«Men hvorfor sier hun ingenting? Hva skjedde her, Khanum? Drepte du mannen din?»

«Klart hun gjorde! Det står en øks i nakken hans! Tror du han drepte seg selv?»

Både Zeba og Basir grøsset da øksen ble nevnt. Basir satte seg på huk ved siden av moren, som satt vendt mot leirmuren deres.

Stemmen hans brast i nervøs hvisken.

«Madar, jeg vet ikke hva … kan du fortelle dem hva som har skjedd? Var det noen som kom inn her?»

Zeba så bønnfallende på sønnen. Hun sa ingenting.

Basir presset håndflaten mot sine lukkede øyne, og et 31

kort øyeblikk fikk trykket verden til å bli svart. Han så fremdeles blod.

«Hva skal vi gjøre nå?»

Basir gråt stille. Zeba trakk hodesjalet over ansiktet. De så på henne, dømte henne. Hennes tre døtre krøp sammen i rommet bak denne muren. Zeba tvang seg til å trekke pusten dypt inn.

«Basir, bachem, vær snill og gå inn og pass på søstrene dine. De må være så engstelige.» Øynene deres ble smale. De skakket på hodet – den sørgende enken sa noe. De ventet på en tilståelse. Basir flyttet seg ikke. Han tørket sint tårene med håndbaken og ble stående ved morens side.

Hva mer vil hun si? tenkte han.

«Kjære Gud, hva har du brakt over oss? Hva har vi gjort for å fortjene en slik skjebne? Hva skal vi gjøre?» Zeba klaget høyt nok til å fremkalle medfølende hoderisting. «Hvordan kunne dette ha skjedd her … i vårt eget hjem?»

Kvinnene så på mennene som sto rundt dem. De så på hverandre. Zeba var så nær døden som en kvinne kunne være. Og så begynte de å gjenta klagene hennes.

«Denne stakkars kvinnen – uten ektemann – må Allah beskytte henne og de kjære barna hennes!»

Politisjefen, Agha Hakimi, var tidlig i førtiårene. Han var sønnesønnen til en krigsherre som var blitt beseiret av en annen krigsherre med flere menn, flere gevær og mer penger. Hakimi var et levende bevis på avmakt og mislykkethet.

Landsbyen behandlet ham deretter.

Da Hakimi kom inn på gårdsplassen, ble han øyeblikkelig ført til baksiden av huset. Ved synet av Kamals lik ristet 32

han på hodet med smale øyne og håpet å se mer tankefull enn rystet ut. Nakken til Kamal var revet opp. Benbiter, blod og hjernemasse lå spredt bak den døde mannen som en rosa, rød og hvit krans.

Politisjefen ble oppdatert i flere usammenhengende redegjørelser, og blikket gikk fra de uhyggelige restene til enken, som satt sammensunket ved muren, og deretter til de mange ansiktene som stirret forventningsfullt på ham.

Zeba stønnet lavt og sørgmodig.

Hakimi stirret hardt på kvinnen foran seg. Øynene var blanke, og hendene skalv fremdeles. Da han snakket til henne, så hun tomt på ham som om han snakket et fremmed språk. Hakimi vendte seg oppgitt mot folkemengden.

«Er det ingen som vet hva det var som skjedde der bak?

Må Gud være oss nådig. Hva skjedde med Kamal? Dere er naboene hans? Var det ingen som hørte noe?»

Så hevet Hakimi hånden for å få ro. Han snudde seg mot Rafiqi. Agha Rafiqi hadde det gråeste skjegget av dem alle, og hans hus grenset til Zebas hjem på én side.

«Agha Rafiqi, du deler mur med denne familien. Du har kjent dem i mange år. Hva hørte du?»

I løpet av årene hadde Agha Rafiqi hørt mye – ikke den samme lyden som hadde trukket Zeba ut på gårdsplassen, men andre lyder som det var lettere å sette navn på. Han så på kvinnen som lå sammensunket på bakken og skalv som en fugl fanget i et nett.

«Jeg … jeg har kjent dem i årevis, det er sant. Kamal-jan, må Allah tilgi ham hans synder, plaget ikke meg. Han tok seg av familien sin, han var … hva kan jeg si? Enken hans sitter her nå. Hun har fire barn å passe. Min kone kjenner 33

henne godt. Jeg kan ikke tro at hun ville begå en så avskyelig forbrytelse.»

Det hørtes stønn og rop, og det ble slått med never i luften.

«Nok!» ropte Hakimi. Han kjente svetten piple nedover ryggen, og han fikk pustebesvær ved tanken på hvordan folkemengden ville reagere på hvilken som helst plan han kom til å foreslå. Han visste at de hatet ham. Hvorfor i all verden hadde han gått med på å ta denne jobben?

«Jeg ønsker å høre hva Agha Rafiqi har å si.» Han vendte seg igjen mot Agha Rafiqi, som så ut til å oppleve den autoriteten han ble gitt, som ganske ubehagelig.

Agha Rafiqi kremtet og begynte forsiktig.

«Jeg er ingen dommer, men … jeg … jeg mener det vil være riktig at hun kan bli boende her, og at hun får ta seg av barna inntil denne saken er avklart.»

Kvinnene ga hviskende sitt samtykke.

Hakimi nikket myndig. Folk respekterte Rafiqi og ville ikke betvile den eldste i nabolaget. De anklagende ropene ble til murring. Hakimi kremtet, fomlet med politibeltet og tok et skritt bort fra Zeba.

«Vel, da gjenstår spørsmålet om liket …»

«Vi skal svøpe liket og flytte det nærmere bakdøren.

Familien kan stelle det der!» ropte en av mennene.

Basir kjente at magen roet seg litt. Hakimi så seg om, kikket inn i hvert hjørne av hjemmet deres og undersøkte gårdsplassen meter for meter. Han hadde to betjenter med seg, unge gutter knapt eldre enn Basir, med rufset hår og glatt ansikt.

Noen trakk et laken ned fra klessnoren. Hakimi sto med 34

hendene i siden og nikket som takk for hjelpen. Han unngikk Zebas blikk.

Basir kunne se at naboene var ganske så interesserte i den grufulle scenen. Kvinnene toget ut av respekt, men fant grunn til å bli værende i gaten, og de strakte hals som om de håpet å få et glimt. Var det virkelig så ille som folk sa?

Alt kunne ha sluttet der hvis Fareed ikke hadde stormet andpusten og rasende inn. Fareed var Kamals unge fetter.

En mann som kunne banne og smigre i samme åndedrag.

Fareeds tunika hang og slang på kroppen hans, og han var rød i ansiktet. Agha Hakimi ble skremt og mistet nesten notatblokken.

«Hva er skjedd? Hvor er fetteren min?»

Fareeds blikk falt på de fire mennene som bar det sammenrullede sengetøyet. Det bleke blomstermønsteret var tilsølt med mørke, røde flekker.

«Da er det sant? Er det ham? La meg se fetteren min! Hva skjedde med ham?»

Han skjøv seg nærmere, men tre menn holdt ham igjen mens de kondolerte lavmælt.

«Noen må fortelle meg hva som har skjedd her!» brølte Fareed.

Alle vendte seg mot Hakimi. Politisjefen rettet skuldrene og oppsummerte det han hadde hørt hittil.

«Fetteren din ble funnet på gårdsplassen. Vi er ennå usikre på hvem det var som drepte ham. Ingen hørte noe før khanum Zeba kom skrikende ut. Vi tror hun fant liket av ektemannen. Så mens vi undersøker dette nærmere, vil vi la Zeba få ta seg av barna i kveld.»

Fareed så på fetterens kone. Skjelvingen hennes var blitt verre etter at han kom inn gjennom porten. Hun gynget 35

frem og tilbake med halvlukkede øyne. Fareed vendte seg og stirret på kretsen av tilskuere, og noen flyttet urolig på seg og følte en skyld de ikke kunne forklare, da de så det sorgtunge blikket hans. Neseborene hans vibrerte, og pannen rynket seg i raseri.

«Har dere gått fra vettet – alle sammen?» Mennene så på hverandre.

Fareed ventet ikke på svar. Han kastet seg over Zeba i samme sekund, og før noen kunne stoppe ham, grep han med hendene om halsen hennes.

Kapittel 4 I de dystre timene lengtet Zeba etter moren sin som et feberhett lite barn. Men hun ropte ikke på henne. Etter de giftige ordene de hadde utvekslet, var ikke Zeba desperat nok ennå til å ta kontakt med Gulnaz. Hun ville vente.

Det var virkelig synd. En gang hadde Zeba og moren stått hverandre like nær som stengel og blomst. Zeba hadde vært et strålende barn, en bekreftelse på navnet faren hadde gitt henne. Hun pleide å skli ned fra farens fang og gå bort til moren, og hun fniste når foreldrene byttet på å kile henne på magen, kysse henne på hodet eller kaste henne opp i luften.

Rafi, Zebas bror, var fem år eldre og mer alvorlig av natur. Han var en ukomplisert og medgjørlig sønn som verken ga foreldrene grunn til å skryte eller klage.

Mens de fleste kvinnene rundt Gulnaz ble runde med sitt neste barn når det forrige hadde tatt sine første skritt, var Gulnaz ulik andre kvinner. Hun likte å ha kontroll – kontroll over sine følelser, sin kropp og sin familie. Ektemannen var tilfreds med å la henne få viljen sin. Hun tiltrakk seg mye misunnelse på grunn av det, og det forsterket hennes behov for å ha kontroll.

Gulnaz ville ha barn bare når hun ønsket det. Om hun klarte det ved å avvise ektemannens tilnærmelser eller ved 37

å trikse med urter, visste de ikke. Hun bare flirte selvtilfreds når svigerinnen våget å spørre. Året var 1979, og sovjethæren hadde begynt å rulle inn i landet. Det var resultatet av en flørt mellom Afghanistan og stormakten som hadde begynt da Gulnaz ble født tjue år tidligere.

Rafi, hennes førstefødte, var gammel nok til å bade, kle på seg og spise selv da Gulnaz bestemte at hun var klar for et barn til. Ni måneder etter at hun hadde ytret ønske om det, ble Zeba født. Gulnaz elsket Zeba desto høyere fordi det engleaktige vesenet hennes var bevis på at Gulnaz var kaptein på eget skip.

Det var regjeringsskifte i Afghanistan det året, og en president erstattet en annen, som enten døde av naturlige årsaker eller ble kvalt av opprørske hender. Sannheten skulle forbli vanskelig å få tak i. Fordi kaos forårsaker kaos, kom den nye presidenten til å bli erstattet før året var omme. Det var en ugunstig tid å få barn på. Gulnaz lurte til og med på om Zeba hadde vært en feil.

Forestill deg et hjem ledet av tre forskjellige patriarker i ett år, sa hun til seg selv. Nei, et slikt hjem kunne ikke overleve, og det kunne heller ikke et land.

Vi skal ikke ha flere barn, sa Gulnaz til ektemannen og familien. Ingen tvilte da hun erklærte det. På det tidspunktet visste de at hun kunne overliste naturen for å få det slik.

Gulnaz var en trollkvinne som kunne lure skjebnen, akkurat som bestemoren sin. Når Gulnaz hevdet at bestemoren aldri hadde lært henne noen av triksene hun var kjent for, var det tydelig at det var en usannhet. Det Gulnaz praktiserte, var en innviklet og komplisert kunst som var foredlet 38

gjennom generasjoner, og ikke noe som kunne plukkes opp tilfeldig.

Hun nynnet når hun pønsket på noe, og det fikk det til å virke enda mer uskyldig for barna og ektemannen. De hadde tross alt bare fordeler av det hun kunne. Når barna fikk høy feber og ble brennende hete, dryppet hun hellig vann i munnen deres og la amuletter under puten deres. Da Rafi fikk en verkebyll på størrelse med en tomat på leggen og vred seg i smerte, satte Gulnaz av sted til innsjøen.

Hun fant en frosk, sprettet den opp med en skavkniv, brettet den ut på leggen, og bandt det blodige liket på plass med tøystrimler. Innen det var gått en time, ropte Rafi høyt. Byllen hadde sprukket, og pusset rant nedover leggen. Gulnaz kastet froskeliket, og to dager etter var benet til Rafi fullstendig helbredet. Gulnaz var like kjærlig og hengiven som en hustru og mor skulle være – hun var bare litt mektigere.

Barna nøt godt av morens magiske evner selv når det gjorde vondt.

Da Rafi var seks, brakk han benet. Det skjedde dagen etter at tanten hadde kommentert hvor usedvanlig høy han var. Gulnaz bannet innett og holdt en synål over en flamme og stakk hull i Rafis øreflipp med den, og hun hadde tårer i øynene da han vred seg og skrek under henne. Og helt til han fylte fjorten, lot hun være å klippe én hårlokk til den nådde ham midt på ryggen.

«For å beskytte deg mot nazar,» sa hun strengt. Det onde øyet var mektig. Dette var ting som måtte gjøres.

Gulnaz fikk resten av familien til å føle seg usikker. Fetterne og kusinene, svigerinnene og tantene bet seg i tungen og klynget seg til sine bønner som om de var motgift. Den grønnøyde skjønnheten gjorde dem engstelige.

39

Zeba satt ved morens side og så på når hun stakk varme nåler i biter av dyrefett eller kokte egg som hun skulle legge igjen på en intetanende dørstokk. Disse vanene ble like mye rutine for henne som å vaske sengetøy eller skrelle poteter.

Dette var livet sammen med Gulnaz. Zeba gjenga multiplikasjonstabellen sammen med barn på hennes egen alder, men hun forsto den matematiske egenskapen enda bedre da Gulnaz viste henne hvordan en knute knyttet fem ganger ble fem ganger så sterk og kunne vende uvennskap mellom to sinte kvinner til en brann så hissig at den kunne brenne ned et hus.

Men Gulnaz brukte kun evnene sine når det var nødvendig, eller når hennes nærmeste ba henne om hjelp. Hun utviste skjønn, fordi hun visste at det gjorde ektemannen urolig, selv om han aldri direkte forbød henne det. Som alt annet i livet kontrollerte hun også triksingen sin, og hun kunne bruke den så mye eller så lite som hun fant passende.

Alt det endret seg da Zebas far forsvant. Gulnaz husket at noe forandret seg i moren, en stramming i kjeven som aldri ga seg.

Zebas far forsvant akkurat da hun hadde lært å lese.

Hun husket det bare som en tid da rekken med bokstaver ga bedre mening enn det som skjedde i det lille hjemmet deres. Til Rafi og Zeba fortalte Gulnaz bare at faren deres hadde reist av sted for å bekjempe de gudløse kommunistene. Barna ønsket i det stille at han skulle komme hjem, men lærte fort at det ikke var et tema de skulle diskutere med moren. Når slektningene brakte den plutselige avreisen på bane, kunne Gulnaz bruke resten av dagen på å banke teppene fri for støv eller å skrubbe de svarte grytene som besatt. Det var best å ikke nevne Padar, selv om fraværet 40

var et vindu som sto åpent om vinteren. Krigen ble blodigere for hver dag, og snart virket det som om antall martyrer kom til å overstige de levende.

Gulnaz trakk seg tilbake fra resten av ektemannens familie på det felles boligområdet og trakk barna tettere til seg, og antok rollen som den mutte og forlatte kone. Da det var gått så lang tid at noen begynte å omtale henne som enke, dro Gulnaz fordel av antagelsene. Hun kledde seg i svart, trakk gardinene for vinduene og snakket med dempet stemme. Hun ble værende oppe når barna sov, og våket over dem i det svake skinnet fra et blafrende stearinlys.

Sammen med barna var hun munter og kjærlig, men bare når de var alene. Barna hadde elsket faren og savnet ham sårt. Fraværet svekket Rafi og gjorde at han ble enda stillere enn han allerede var av natur. Med barnets magiske tankegang trodde Zeba at faren ville komme tilbake. Hun hadde falt i søvn til den beroligende hjerterytmen hans altfor mange kvelder til å tro at hun aldri skulle legge hodet mot brystet hans igjen.

Gulnaz og barna fikk mange blikk – noen deltagende, andre mistenksomme. Gulnaz foraktet dem alle like mye og føyde navnene deres til listen over sine fiender, og alle fikk sin straff. Beskyttet av moren, ble Zeba vant til å være en utenforstående. Selv om Rafi var stille og reservert, ble han hennes beste venn. Han var den eneste i verden som kunne fatte hva det ville si å ha Gulnaz til mor.

Når en mann har fått nok, har han fått nok, hadde Zebas tante sagt ved en høytidsmiddag da samtalen kom inn på et par i nabolaget som kranglet slik at det kunne høres fra gaten. Mens de ryddet av middagstallerkenene, hev41

det kvinnene at ektemannen var en stabukk som fortjente konens nesten offentlige utlevering, men Ama Ferei, farens søster, tenkte seg andre muligheter. Ingen hustru eller ektemann er uten feil. Bare de to kjenner sannheten i sin egen sak.

Zeba hadde ikke tenkt så mye på samtalen, og Gulnaz hadde bare nikket og smilt. Tanten hadde ytret seg fornuftig, trodde hun. Men så snart Gulnaz og barna var innenfor sine egne fire vegger med fortrukne gardiner, forandret alt seg.

«Han hadde fått nok, mener hun,» glefset Gulnaz ut i luften. «Selvfølgelig hadde han fått nok. For en fryktelig kone hun må være!»

«Hva er i veien, Madar-jan?» spurte Zeba forsiktig. Hun var omtrent tolv på den tiden og pendlet mellom barndom og pubertet. Hun og de andre søskenbarna på hennes alder tilbrakte tiden sammen med kvinnene, og lærte seg nyansene mellom sladder og etikette.

«Tanten din sier alltid det hun tenker, og gir inntrykk av at hun er så edel og hevet over sladder. Jeg vet ikke hva som er mest fornærmende – at hun antyder at jeg drev din far vekk, eller at hun tror jeg er altfor dum til å skjønne hva hun virkelig snakker om!»

Rafi visste aldri hva han skulle gjøre når moren fikk et av sine utbrudd. Han hatet å føle seg hjelpeløs og pleide å beskjeftige seg med gjøremål utenfor huset. Ved denne spesielle anledningen tok han opp den gule plastbeholderen og gikk ut av døren for å hente vann fra brønnen. Zeba så ham gå. Hun hadde ikke en slik fluktmulighet, særlig ikke om kvelden.

«Men Madar-jan, jeg hørte ikke at hun sa noe om far,» 42

protesterte Zeba forsiktig. Hvis hun hadde gjort det, ville hun ha følt seg svært såret. Hun savnet ham fremdeles, men minnet om ansiktet hans begynte å bli uklart.

«Gjorde du ikke? Å Zeba.» Gulnaz sukket. «Min datter, du skal vite at en skorpion på to centimeter kan være like livsfarlig som en stor og tung tiger. Du må lære å legge merke til og respektere hver trussel for det den er. Og den måten hun betraktet deg på! Jeg er sikker på at hun er sjalu fordi du er mye høyere enn hennes egen datter, og fordi huden din er så mye lysere. Kusinen din er søt, men hun har ikke ditt utseende, og det vet moren.»

Zeba følte seg ikke mye vakrere enn kusinen. Faktisk følte hun seg svært mye mindre pen enn henne og alle andre.

Det føltes godt å tro at hun kunne ha tatt feil om sitt eget utseende sammenlignet med andres.

«Tenk at jeg brukte to dager på å lage melboller til middagen i kveld fordi hun ba meg gjøre det – for ikke å nevne at jeg laget mat til dem hver dag i forrige uke, da hun var syk og sengeliggende. Men tanten din husker ikke noe av det. Hun har det altfor travelt med å tenke at jeg sendte broren hennes av sted opp i fjellene – som om jeg hadde særlig kontroll over den mannen! Hun vet ikke hva hun snakker om, og burde bite seg i tungen før noe annet gjør det.»

Det gjorde vondt å høre moren snakke så distansert om faren. Han hadde vært borte i seks år, men Zeba håpet fremdeles at han skulle komme tilbake. Hun drømte om å treffe ham på markedene. Ville de gjenkjenne hverandre?

Ville han løpe mot henne og kysse henne på pannen? Zeba hadde mindre optimistiske tanker også. Kanskje hadde de vært et steinkast fra ham allerede, men han hadde trukket seg unna før de kunne få øye på ham. Det hendte at tankene 43

drev lenger og lenger inn i den triste motløsheten, og da ble Zebas verden farget av ensomhet, mistanke og tvil.

Og kanskje hadde Gulnaz rett. En gang iblant hadde hun sett at Ama Ferei betraktet henne og moren på en underlig måte. Også i forrige uke, da hun leverte en gryte med morens suppe hjemme hos dem. Ama Ferei hadde spurt henne om moren tok godt vare på henne og broren. Zeba hadde ikke nevnt det spørsmålet da hun kom hjem, bare trukket på skuldrene og tenkt at det var omtenksomt, men det var absolutt mulig at det lå mer i det enn hun hadde skjønt.

Fire uker senere satt Zeba ved siden av moren mens hun hakket opp et hamskiftet ormeskinn i små biter og hadde litt av det oppi en gryte med spinat og purre som sto og putret over et rundt bål. De laget mat i det takløse rommet på baksiden av huset, der røyken og luktene drev ut i luften. Gulnaz pratet hele tiden helt vanlig med datteren, sa hvor vakker Zeba så ut den dagen, og at hun, som mor, ikke kunne ha bedt Gud om å få en mer perfekt datter. Zeba fyltes av glede over å høre det moren sa, og over å se at det glitret av stolthet i de grønne øynene hennes.

Gulnaz stekte litt hjemmelaget ost for seg og la den lagvis inn i spinaten da bladene var blitt myke. Hun blandet det hele med en gaffel for å forsikre seg om at ormeskinnet forsvant fullstendig.

«Hva vil dette forårsake, Madar-jan?» spurte Zeba moren og stirret ned i gryten.

«Det vil rette opp forholdet til tanten din fordi hun betraktet oss med kritisk blikk. Dette vil holde henne beskjeftiget, og hun vil ikke ha tid til å si slike avskyelige ting om oss igjen.»

44

Gulnaz la lokket på gryten og pakket den inn i et gammelt ullteppe for å holde den varm. Hun og Zeba leverte den til Ama Ferei. «Å Gulnaz-jan, til meg? Hvorfor ta deg alt det bryet?» spurte hun og så nøye på den lille gryten.

Zeba lurte på om hun mistenkte noe. Hun holdt pusten.

«Du er som en søster for meg, Ferei-jan. Du har sett ganske anemisk ut i det siste, og jeg tenkte at litt spinat ville være bra for deg.»

«Jeg har følt meg svært svak i det siste. Gud velsigne din mann, han sa bestandig at du var litt av en doktor med bare grønnsaker og urter til disposisjon. Så fortell meg: Hva har du hatt oppi denne sabzee ?»

Gulnaz hevet øyenbrynene.

«Sa mannen min det?» spurte hun beskjedent. «Å, det var altfor pent sagt. Men for å være helt ærlig, så har jeg hatt i litt frisk ingefær. Min mor sa alltid at det var ingenting ingefær ikke kunne være godt for.»

«Jeg har hørt sagt det samme,» sa Ama Ferei og nikket.

Hun gjorde sitt beste for å høres munter ut. «Nå pleier jeg ikke å høre på sladder, men alle kjenner dine triks, kjære.

Hva mer har du hatt oppi?»

Gulnaz satte hendene i de smale hoftene. Hun rettet ryggen og trakk pusten dypt inn. «Ærlig talt, Ferei. Jeg trodde bedre om deg,» sa hun fornærmet. Hjørnet på det blå hodesjalet blafret i brisen.

Ama Ferei lo lett før hun snudde seg mot Zeba.

«Zeba-jan,» sa hun med vennlig stemme til tross for det anklagende uttrykket. «Hva var det egentlig din mor hadde i denne maten? Du vil vel ikke være like falsk som henne, 45

vil du vel? Jeg tror ikke familien vår vil kunne hanskes med det.»

Zeba så at moren smilte elskverdig og berørte tantens underarm forsiktig. Zeba ble flammende rød i ansiktet av skam og sinne.

«Kjære deg, jeg vet at du ikke er bra. Det er ingen grunn til å si noe slikt, særlig ikke foran datteren min, som så vidt er en ung kvinne. Gi spinaten til hundene i gaten hvis det er slik du føler det. Jeg ville bare hjelpe.»

Gulnaz huket tak i datterens arm, snudde seg for å gå og lot Ama Ferei stå med den innpakkede gaven i armene.

«Madar, hvorfor skulle hun si …»

«Stopp, Zeba. La det være.» Gulnaz tillot ikke Zeba å stille noen spørsmål.

Da månen hadde vokst til fullmåne, samlet den utvidede familien seg enda en gang. En annen tante hadde fått barn for mer enn en måned siden, og familien kom sammen for å markere det lille barnets førtiende levedag. Zeba og Gulnaz støtte på Ama Ferei like utenfor huset til kusinen, som hadde invitert dem alle.

Zeba gispet nesten. Ama Ferei så stram og sint ut. Huden rundt nesen og i munnvikene var sprukket og skallet av.

Hodebunnen var full av små, hvite flak.

De utvekslet høfligheter og gikk inn, og Gulnaz og Zeba fant veien til motsatt ende av værelset.

Praten druknet i strengemusikken fra en tabla. Stemningen var høy, men Zeba var altfor ukonsentrert til å sette stor pris på det.

Mesteparten av den kvelden betraktet Zeba Ama Ferei, som gned og klødde seg hissig på armene. Hun sluttet hver 46

gang svigerdatteren lente seg mot henne for å si noe, men fortsatte så snart hun snudde seg bort. Zeba så for seg at hele kroppen til tanten var dekket av et irriterende lag med skjell under bomullskjolen.

På veien hjem den kvelden så Zeba på morens ansikt, som glødet i det kremaktige månelyset. Noen ganger føltes det absolutt vidunderlig å være datteren til den grønnøyde trollkvinnen.