Muldvarpen
John Le Carré
Muldvarpen Oversatt av Per A. Hartun
John le Carré Originalens tittel: Tinker, Tailor, Soldier, Spy Oversatt av Per A. Hartun Opprinnelig utgave: © 1974 le Carré Productions Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1974 Utgitt i Triangel-serien første gang i 1981 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34611-9 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: iStockphoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Hvis ikke gamle major Dover hadde stupt død over ende på galoppbanen i Taunton, ville Jim aldri ha kommet til Thursgoods. Han kom midt i terminen – det var mai, skjønt det skulle ingen tro så surt som været var – uten noen forutgående samtale med rektor, engasjert gjennom et av de mer frynsete byråene i bransjen, av den typen som spesialiserer seg på å skaffe vikarer til kostskoler på mellomstadiet. Meningen var at han bare skulle overta gamle Dovers timer til skolen kunne finne en passende mann på permanent basis. «Sprogmann,» opplyste Thursgood på lærerværelset. «Rent midlertidig,» la han til en smule brydd og strøk pannelokken til side. «Han heter Priddo.» Fransk var ikke Thursgoods fag, så han fant frem papirlappen og stavet: «P-R-I-D-E-A-U-X, fornavn James. Jeg tror vi skal klare oss godt med ham frem til juli måned.» Lærerstaben hadde ingen vanskelighet med å forstå signalene. Jim Prideaux var en av læreryrkets fattiglemmer; han tilhørte den samme triste gjengen som fru Loveday, hun med den loslitte persianerkåpen som hadde undervist de yngste klassene i religion helt til hun begynte å skrive ut dekningsløse sjekker. Eller Maltby, som var blitt hentet midt i en sangtime for å bistå politiet med en eller annen etterforskning, og som for alt hva noen visste kanskje drev på og bistod dem fremdeles; i hvert fall lå kofferten hans ennå i kjelleren i påvente av nærmere beskjed. Flere av lærerne, særlig Marjoribanks, mente absolutt at kofferten burde åpnes. De påstod at den inneholdt diverse ver5
disaker som det hadde vært et visst oppstyr om da de i sin tid ble borte: Aprahamians sølvinnrammede bilde av hans libanesiske mor for eksempel, Best-Ingrams sveitsiske militær-foldekniv og uret til Husmor. Men Thursgood avviste alle slike oppfordringer med et resolutt uttrykk i det glatte barneansiktet. Det var bare gått fem år siden han arvet skolen etter faren, men i løpet av disse årene hadde han i det minste lært at visse ting helst bør holdes nedlåst. Den fredagen Jim Prideaux kom var været ekstra ufyselig. Grått som kruttrøyk rullet regnet over de brune Quantock-åsene, ble jaget av hissige vindkast over de tomme cricketbanene og pisket mot skolens gamle sandsteinsmurer. Han kom kjørende like etter lunsj, i en gammel rød Alvis med tilhenger, en campingvogn som var kjøpt brukt og hadde vært blå en gang. De tidlige ettermiddagstimene er en stille tid på Thursgoods, en kortvarig våpenhvile i hver skoledags uavlatelige kamp. Guttene blir sendt inn på sovesalene for å hvile, personalet sitter på lærerværelset og drikker kaffe og leser aviser eller retter stilebøker. Thursgood leser høyt av en roman for moren. Av hele skolen var det derfor bare lille Bill Roach som faktisk så at Jim kom, så dampen som strømmet fra kjøleren på Alvis’en mens den stønnet seg på lavgear nedover den miserable innkjørselen med vindusviskerne i fåfengt kamp mot vannmassene, og campingvognen humpende etter gjennom sølepyttene. Roach var ny på skolen og ble ansett som ikke særlig oppvakt, om ikke akkurat stokk dum. Thursgoods var den andre mellomskolen han hadde vært på i løpet av to terminer. Han var en tykk, rund gutt som var plaget av astma, og han tilbragte en stor del av lunsjhvilen knelende på enden av sengen mens han slet for å få luft og kikket ut gjennom vinduet. Moren bodde i Bath i elegante omgivelser, og det hersket alminnelig enighet om at faren var rikere enn noen av de andre guttenes fedre – en utmerkelse som kom sønnen dyrt å stå. Fordi han kom fra et oppløst 6
hjem, var han også en utpreget iakttager. Han merket seg at Jim ikke stanset foran skolebygningene, men økte farten og fortsatte over den rette strekningen mot stallgården. Det var tydelig at han allerede kjente den lokale geografien. Senere kom Roach til at Jim måtte ha rekognosert på forhånd eller studert et detaljkart i stor målestokk. Han stanset ikke engang da han nådde stallgården, men kjørte rett ut på gressbakken mot vest og beholdt farten for ikke å miste siget på tilhengeren. Så over kneiken, ned i Dumpa og ut av syne. Roach hadde nesten ventet at tilhengeren ville sprette i været akkurat på kneiken og velte fremover fordi Jim kjørte så fort; men det gjorde den ikke, den bare lettet på bakstussen og forsvant som en diger kanin ned i hullet sitt. Dumpa er en del av den lokale folklore på Thursgoods. Den ligger på et stykke brakkmark mellom haven, frukthuset og stallgården. Egentlig er den ikke noe annet enn en gressbevokst fordypning i bakken med noen lave jordhauger på nordsiden, hver av dem omtrent i guttehøyde og overgrodd med et lavt og pistrete buskas som blir frodig og grønt om sommeren. Det er disse haugene som gir Dumpa dens spesielle egenskap som lekeplass og også dens ry – som varierer med fantasien hos hver ny generasjon av gutter. De er rester etter et gammelt dagbrudd – en sølvgruve, sier ett kull og graver ivrig etter rikdom. De er et romersk-britisk fort, sier et annet og setter i scene drabelige slag med kjepper og jordklumper som kasteskyts. For andre er Dumpa et bombekrater fra krigens dager, og de som har aller livligst fantasi har ingen vanskelighet med å forestille seg at haugene skjuler de jordiske levningene av gutter som ble overrasket av bombene og levende begravd. Sannheten er mer prosaisk. For seks år siden, kort tid før han plutselig fikk det innfall å stikke av med en resepsjonsdame på Castle Hotel, hadde Thursgoods far oppfordret foreldrene til å gi økonomisk bidrag til et svømmebasseng. I påvente av at pengene skulle strømme inn overtalte han guttene til å sette i gang og grave et stort hull som var 7
dypt i den ene enden og grunt i den andre. Men Thursgood senior hadde stilt for store forhåpninger til foreldrenes giverglede. Svømmebassenget ble aldri til noe annet enn Dumpa, og pengene som kom inn ble disponert til andre prosjekter, deriblant en ny lysbildefremviser til tegne- og maleundervisningen og en plan for dyrking av matsopp i skolens kjeller. Onde tunger skumlet forresten om at det meste sannsynligvis var gått med til å finansiere et lite elskovsrede et sted i Tyskland; det var der resepsjonsdamen opprinnelig hørte hjemme, og dit Thursgood senior i sin brått oppblussende fyrighet fulgte med henne. Alt dette var ukjent for Jim Prideaux. Det var en ren tilfeldighet at han kom til å velge den eneste pletten på hele Thursgood-eiendommen som det etter lille Roachs oppfatning var knyttet overnaturlige egenskaper til. Roach ble stående ved vinduet en stund, men så ikke noe mer. Terrenget rundt Dumpa lå så lavt at han hverken kunne se Alvis’en eller campingvognen, og hadde det ikke vært for de gjørmete, røde hjulsporene over gresset, ville han kanskje ha begynt å lure på om han hadde drømt alt sammen; så fort hadde det hele gått. Men hjulsporene var virkelige nok, så da klokken kimte og forkynte at hvilepausen var slutt, tok han på seg regntøy og gummistøvler og trasket gjennom regnet til toppen av Dumpa og kikket ned. Og der var Jim, kledd i en militær-regnfrakk og en høyst usedvanlig hatt, bredbremmet som en safarihatt, men lodden, med den ene siden av bremmen brettet opp og festet til pullen på piratmanér. Vannet silte av den som fra en takrenne. Alvis’en stod i stallgården – Roach kunne ikke begripe at Jim allerede hadde klart å få den opp av Dumpa – men campingvognen var parkert der nede i det som skulle ha vært den dype enden av det påtenkte svømmebassenget, støttet opp med stabler av gammel teglstein, og Jim satt på stigtrinnet og drakk av et grønt plastbeger og gned seg på den høyre skulderen som om han hadde støtt den mot noe, mens regnet silte fra hattebremmen. Så løftet hatten 8
seg, og Roach stirret nyfiken og en smule redd inn i et rødt og meget strengt ansikt, som virket enda strengere fordi det lå i skyggen av hatten og var prydet av en frodig brun sersjantbart som var så søkkvåt at tuppene hang ned som et par huggtenner. Resten av ansiktet var bare furer og rynker, så dype og krokete at Roach i et nytt anfall av sin livlige guttefantasi kom til at Jim måtte ha vært helt utsultet en gang et sted i tropene og hadde kommet til hektene igjen siden. Den venstre armen lå fremdeles over brystet; den høyre skulderen var fremdeles trukket høyt opp mot halsen. Men hele den underlige skikkelsen var urørlig som en stokk; han var som et dyr som hadde stivnet mot bakgrunnen. En hjort, fantaserte Roach – noe edelt. «Hva pokker er du for en?» spurte en meget militær røst. «Roach, herr lærer. Jeg er ny her.» Enda et øyeblikk gransket mursteinsansiktet Roach fra skyggen av hatten. Så, til hans usigelige lettelse, slappet ansiktstrekkene av i et ulveaktig smil, mens den venstre hånden gjenopptok sin massasje av den høyre skulderen samtidig som han presterte å ta en lang slurk av plastbegeret. «Så du er ny her?» gjentok Jim smilende ned i begeret. Langsomt reiste han seg, snudde den krokete ryggen til Roach og gikk i gang med en inngående granskning av campingvognens fire benstøtter, en meget kritisk undersøkelse som omfattet en hel del rugging på vognen, skakking på hodet med den rare hatten og flytting av flere mursteiner i forskjellige vinkler. Imens fortsatte vårregnet å sile ned på alt: på regnfrakken og hatten hans og på det grønne taket på campingvognen. Og Roach la merke til at den høyre skulderen ikke rørte seg i det hele tatt under disse manøvrene, men hele tiden var heist høyt opp mot halsen som en stein under regnfrakken. Derfor lurte han på om Jim var en slags kjempestor pukkelrygg og om alle pukkelrygger hadde like vondt som Jim. Og han merket seg som et generelt faktum, noe han kunne huske til se9
nere bruk, at folk som har vondt i ryggen tar lange skritt. Det hadde tydeligvis noe med balansen å gjøre. «En ny gutt, jaså. Vel – jeg er ingen ny gutt,» fortsatte Jim i en mye vennligere tone og rugget enda en gang på campingvognen. «Jeg er en gammel gutt. Har du noen venner her?» «Nei, herr lærer,» svarte Roach i den apatiske tonen alle skolegutter bruker når de sier «nei», og som overlater ethvert positivt svar til den som spør dem ut. Men Jim svarte ikke noe på det, og Roach følte en gnist av håp om at de kanskje hadde noe felles. «Jeg heter Bill til fornavn,» sa han. «Jeg er døpt Bill, men rektor Thursgood kaller meg alltid William.» «Bill er et bra navn,» mente Jim. «Ja, herr lærer.» «Kjenner mange som heter Bill. Bra karer alle som en.» Dermed var presentasjonen overstått. Jim bad ikke Roach om å gå, så Roach ble stående og se på ham og det han drev med gjennom de regnvåte brillene. Han merket seg med ærefrykt at mursteinene var knabbet fra den gamle muren som agurkene vokste oppetter. Flere av steinene hadde vært løse fra før, og Jim hadde tydeligvis løsnet dem litt til. Roach syntes det var fantastisk at en som nettopp var kommet til Thursgoods var så freidig og selvsikker at han uten å blunke forsynte seg med veggfast gods når han hadde bruk for det. Og enda mer fantastisk var det at Jim hadde koblet en slange til hydranten for å skaffe seg vann, for den hydranten inntok en høyst spesiell plass i skolens disiplinære forskrifter. Hvis noen så mye som rørte den, danset Mester Erik straks på synderens bak. «Hør her, Bill. Du skulle ikke tilfeldigvis ha en kiksekule på deg?» «Hvafornoe, herr lærer?» sa Roach overrasket og klappet seg på lommene. «En kiksekule, gutten min. En liten, rund glasskule. Du vil ikke fortelle meg at dere ikke spiller med kiksekuler lenger? Vi gjorde det da jeg var på din alder.» 10
Roach hadde ingen kiksekuler, men Aprahamian hadde nylig fått en imponerende samling med flypost fra Beirut. Det tok ham omtrent femti sekunder å løpe tilbake til skolen, erverve en av Aprahamians kuler mot de mest ubetenksomme løfter og returnere heseblesende til Dumpa. Der stanset han og nølte, for han betraktet allerede Dumpa som Jims domene, og da måtte han – Roach – ha tillatelse til å gå ned i den. Men Jim var forsvunnet inn i campingvognen, så etter å ha ventet et øyeblikk steg Roach forsiktig ned fra kanten og rakte kiksekulen inn gjennom døråpningen. Jim la ikke merke til ham med det samme. Han drakk av begeret mens han stirret ut gjennom vinduet på de mørke skyene som drev over Quantock-åsene. Roach oppdaget at det voldte ham besvær å drikke: han hadde vanskelig for å svelge når han stod oppreist og måtte bikke hele den skjeve overkroppen bakover for å få den rette vinkelen. Mens han drev med dette, økte regnet på igjen og trommet mot vogntaket med en lyd som av finknust singel. «Herr lærer,» sa Roach, men Jim reagerte ikke. «Problemet med en Alvis er at den pokker ikke har fjærer,» sa han omsider, mer til vinduet enn til sin unge gjest. «Du kjører med baken på asfalten, ikke sant? Det kan jo gjøre hvem som helst mør.» Han bøyde overkroppen bakover og drakk igjen. «Ja, herr lærer,» sa Roach, høylig forbauset over at Jim tydeligvis trodde han hadde forstand på bilkjøring. Jim hadde tatt av seg hatten. Det sandfarvede håret hans var kortklipt, og det var lyse flekker der saksen hadde tatt for mye. Disse flekkene var mest på den ene siden, så Roach gjettet på at Jim hadde klipt seg selv med den friske armen. Resultatet var i hvert fall at han virket enda skjevere. «Jeg fikk tak i en kiksekule,» sa Roach. «Snilt av deg. Takk skal du ha, gutt.» Han tok imot kiksekulen og rullet den langsomt rundt i den harde, tørre håndflaten, og Roach visste med én gang at han var flink til allting; han var en mann som kom godt ut av det med 11
verktøy og mekaniske ting og hva han enn fant på å sysle med. «Den er ikke rett, ser du Bill,» opplyste han mens han fremdeles betraktet kulen. «Skjev. Akkurat som meg. Se nå her.» Han gikk bort til det største vinduet, som var forsynt med en lang, U-formet dreneringsrenne av aluminium i underkant for å samle opp duggen. Jim la kiksekulen i den ene enden og betraktet den mens den trillet gjennom rennen og falt ned på gulvet. «Skjev,» gjentok han. «For sid i sessen. Og det kan vi ikke ha noe av, kan vi vel? Hvor ble det nå av deg, din lille rakker?» «Jeg skal finne den,» skyndte Roach seg å si og bøyde seg. Han la merke til at det ikke var noe særlig koselig i campingvognen, selv om det var rent og ordentlig der. Den kunne ha tilhørt hvem som helst. En køye, en kjøkkenstol, et kokeapparat med propanbeholder. Ikke engang et bilde av hans kone, tenkte Roach, som med unntagelse av rektor Thursgood ennå ikke hadde møtt en ungkar. De eneste personlige ting han kunne se i farten var en pakksekk av militærmodell som hang på en knagg på innsiden av døren, og noen sysaker som var dyttet inn bak køyen. Og på bordet en flaske med farveløs væske; det måtte være gin eller vodka, for det var det faren drakk når Roach besøkte ham i leiligheten hans i helgene. Han merket seg også en hjemmelaget dusj som bestod av en perforert kjeksboks som var sveiset fast under taket. Han fant kiksekulen og rakte den til Jim, som gikk bort til det andre vinduet og gjentok eksperimentet. Han nikket. «Joda, ingen tvil: for sid i sessen; det må vi fikse. Hva er du god i, Roach?» «Jeg vet ikke, herr lærer,» sa Roach unnselig. «Du er sikkert god i noe. Alle er det. Enn fotball? Er du god i fotball, Bill?» «Nei,» medgav Roach. «For du er vel ingen treskalle?» spurte Jim skjødesløst idet han satte seg på køyekanten med et lite stønn og tok en slurk av begeret. «Du ser ikke ut som en treskalle.» 12
«Jeg vet ikke,» gjentok Roach og flyttet seg et halvt skritt mot den åpne døren. «Hva er det du er best i da?» En ny slurk. «Du må jo være god i noe, Bill; alle er det. Jeg var best i å kaste smutt. Skål.» Dette spørsmålet var omtrent det verste han kunne ha stilt Roach akkurat da, for gutten tenkte ikke på stort annet. Han hadde faktisk begynt å tvile på at livet hans hadde noe mål og hensikt i det hele tatt. Både i arbeide og lek syntes han selv at han kom forferdelig til kort; endatil den daglige rutinen på skolen, som å re sengen og holde klærne i orden, så ut til å være mer enn han kunne mestre. Dessuten var han ikke from nok, hadde gamle fru Thursgood sagt til ham – han geipte under gudstjenesten. Roach klandret seg selv av et oppriktig hjerte for disse manglene, men mest av alt bebreidet han seg selv for at foreldrenes ekteskap var gått i stykker: han burde ha forstått hva som var i emning og gjort noe for å hindre det. Han lurte endatil på om han kanskje var mer direkte ansvarlig for det – om han for eksempel var unormalt slem og vrang og umedgjørlig, og om det var det som hadde gjort at de ikke kunne leve sammen lenger. På den forrige skolen hadde han reagert på dette indre opprøret ved å skrike og simulere anfall av cerebral parese; han hadde en tante som led av den sykdommen, så han kjente litt til symptomene. Foreldrene møttes og snakket sammen, som de så ofte gjorde på den fornuftige og nøkterne måten sin, og flyttet ham til Thursgoods. Derfor reagerte han så voldsomt på dette tilfeldige spørsmålet, som ble rettet til ham av en mann som han allerede betraktet som bortimot en halvgud, og som attpå til var en enstøing akkurat som ham. Han kjente at han ble glovarm i ansiktet, brillene dugget og interiøret i campingvognen begynte å løse seg opp i et hav av sorg. Om Jim la merke til det fikk Roach aldri rede på, for med ett snudde han den krokete ryggen til ham, gikk bort til bordet og skjenket i plastbegeret mens han kom med oppmuntrende bemerkninger. «Du er i hvert fall god til å holde utkikk, det skal være 13
sikkert. Ensomme ulver som deg og meg er alltid det – de har ingen andre å stole på, vet du. Det var ingen andre som fikk øye på meg. Jeg fikk forresten litt av en støkk da du dukket opp som troll av eske. Jeg skal vedde på at Bill Roach er den beste i hele gjengen til å oppdage ting. Så lenge han har brillene på seg. Hva?» «Ja,» medgav Roach takknemlig. «Da får du bli her og se etter,» sa Jim og klasket safarihatten på hodet igjen, «mens jeg stikker ut og bygger opp litt mer under bakenden av vognen. Vil du det?» «Ja, herr lærer.» «Hvor ble det nå av den fordømte kiksekulen?» «Her.» «Ta og legg den i vindusrennen igjen, og når den ikke ruller til noen kant lenger, er gulvet vannrett. Da roper du. Okay?» «Ja.» «Fint,» sa Jim og forsvant ut i regnet. Et øyeblikk etter gynget gulvet under bena på Roach idet Jim lettet på vognen for å klemme inn flere steiner. I løpet av denne sommerterminen hedret guttene Jim med et klengenavn. De forsøkte flere før de ble tilfreds. De forsøkte Sersjanten – en hentydning til det militære islett i adferden hans og de harmløse kraftuttrykkene han iblant slo om seg med. Men det var likevel ikke det som var det vesentlige, så Sersjanten gikk i glemmeboken og de forsøkte Piraten og en tid Gulasj. Det siste fordi han åpenbart var glad i mat med sterke smaksegenskaper, noe de lett kunne konstatere når de passerte Dumpa på vei til kveldsgudstjenesten og kjente duften av paprika, karry og løk kile i neseborene. Dessuten fordi han snakket perfekt fransk med – påstod Sleipen Spikely i 5B – en lett sløret betoning. Sleipen imiterte den med en treffsikkerhet som fikk guttene til å vri seg av latter. «Du hørte spørsmålet, Berger. Hva er det Emil ser på?» Et sprellemannsaktig rykk med den høyre armen. «Ikke sitt der og geip! Qu’est ce qu’il re14
garde, Emil, dans le tableau que tu as sous le nez? Mon cher Berger, hvis du ikke i løpet av to små strakser kan manne deg opp til å prestere en eneste sammenhengende og begripelig setning på fransk, je te jetterai tout de suite par la porte, tu comprends, din slask?» Men disse fryktelige truslene kom aldri til utførelse hverken på fransk eller engelsk. De bidrog tvert om på en forunderlig måte til å styrke den aura av mildhet som omgav ham fra første stund, en mildhet som bare er mulig hos store menn sett gjennom gutteøyne. Men de ble ikke fornøyd med Gulasj heller. Det rommet ingen antydning av den styrke som bodde i ham. Det fortalte ingenting om hans lidenskapelige engelskhet – det eneste tema han alltid var parat til å kaste bort tiden på. Det var nok at Sleipen Spikely kom med en litt vågal bemerkning om monarkiet eller ymtet om de gloriøse forholdene i et annet land, helst et som hadde et annet samfunnssystem – straks spratt Jim opp, rød i toppen og med glød i blikket, og avleverte en rask og salvelsesfull forelesning om det privilegium det er å være født som engelskmann. Han visste godt at de ertet ham, men han kunne ikke la være å la seg erte. Ofte avsluttet han prekenen med et skjevt smil og dystert fremmumlede trusler om at visse sleivkjeftede unge herrer formodentlig ville ha godt av å skrive en ekstra stil mens de andre sparket fotball. England var hans kjærlighet, og den skulle ingen krenke. «Det er verdens beste land!» brølte han en gang. «Vet dere hvorfor? Vet du hvorfor, din gjøk?» Spikely visste ikke det, så Jim snappet til seg en krittbit og tegnet en jordklode på tavlen. I vest lå Amerika, sa han, et land fullt av griske dumstuter som skuslet bort arven forfedrene deres hadde hatt med seg over havet. I øst Kina-Sovjet – det var én og samme sak for ham: kjeledresser, fangeleirer, myldrende millioner som ble lurt og bedratt av en liten kjeltringklikk. I midten … Til slutt fant de på å kalle ham Neshornet. Det hadde ingenting med utseendet å gjøre. Navnet var 15
inspirert av hans usedvanlige appetitt på fysisk utfoldelse, som de stadig ble vitner til, og den neshornaktige, ustoppelige energien som drev ham ut på lange, ensomme fotturer i Quantock-åsene. Om morgenen når de stod i dusjkø, kunne de se Neshornet komme brasende ned gjennom Coombe Lane med sekk på ryggen – han hadde allerede tatt sin morgentur, og det var ingen saktmodig promenade. Om kvelden når været var lagelig, kunne de fra vinduene i sovesalene se ham klaske en golfball over plenene med en gammel medtatt kølle, ofte etter å ha lest høyt for dem av en erkeengelsk bok om eventyrlige bedrifter – Biggles, Percy Westerman, Jeffrey Farnol eller noe lignende, hentet på måfå fra de støvete hyllene i det fattigslige biblioteket. Musestille og med vinduet på gløtt ventet de på det karakteristiske gryntet idet han lot slaget falle, og de ventet sjelden forgjeves. De holdt nøye regnskap. I lærerpersonalets cricketkamp scoret han femogtyve før han sluttet av med et drabelig tverrslag til Spikely, som måtte løpe alt han orket for å ta ballen. «Heng i, ta den, ta den! Bra! Flink gutt, Spikely. Det er derfor vi har deg her.» Han hadde en romslig innstilling til menneskelige svakheter. Men samtidig hadde han en fin innsikt i unge misdederes tankegang og en egen evne til å la litt for smarte påfunn trekke sin logiske straffedom med seg så å si automatisk, uten å ty til drastiske midler. De fikk mange eksempler på det; det mest karakteristiske var noe som hendte noen dager før skoleårets slutt, da den observante Spikely hadde funnet en kladd til morgendagens eksamensoppgaver i Jims papirkurv og lånte den ut til kameratene mot en godtgjørelse på fem nye pence pr. snute. Flere av guttene betalte villig sine fem pence og tilbragte noen pinefulle nattetimer med å pugge svarene under sengetøyet med lommelykt i hånden. Men da eksamensdagen opprant, var det et ganske annet oppgaveark Jim delte ut. «Dette kan dere få se helt gratis,» brølte han idet han satte seg. Dermed fordypet han seg i Daily Express uten så mye som et blikk på de lange ansiktene deres. 16
Endelig var det episoden med uglen; den ble særlig betydningsfull for guttenes mening om ham fordi den dreide seg om døden – et fenomen som barn reagerer forskjellig på. Det var en onsdag det hendte. Det var fremdeles kjølig i været, så Jim hadde tatt med seg en boks kull og tent opp i den åpne kaminen, og satt med ryggen til varmen mens han leste opp en diktat. Først falt det noen sotflak som han ignorerte. Så kom uglen deisende, en diger tårnugle som formodentlig hadde holdt til der oppe i årevis mens gamle Dover residerte, og som nå var røykforgiftet, oversmurt med sot og utmattet etter å ha bakset omkring i den trange pipen. Med et klask dalte den ned på kullhaugen, samlet sine siste krefter til et par desperate vingeslag og seilte frem på gulvet. Der ble den liggende som et djevelens sendebud, ennå levende, med utspilte vinger og stirrende øyne med sotkaker omkring. Guttene var skrekkslagne alle som en – til og med helten Spikely. Den eneste som ikke mistet fatningen var Jim. Uten et ord reiste han seg, brettet fuglen sammen, forlot klasserommet og lukket døren etter seg. De lyttet intenst som blindpassasjerer, men hørte ingenting før lyden av rennende vann nådde dem fra vasken borte i korridoren der Jim tydeligvis skylte soten av hendene. «Han pisser på vasken,» sa Spikely bråkjekt og ble belønnet med en nervøs latter. Men da de kom ut etter timen, fikk de øye på uglen. Den lå død på toppen av komposthaugen ved siden av Dumpa og ventet på å bli stedt til den siste hvile. De modigste våget seg borttil og konstaterte at Jim hadde brukket nakken på den. Bare en viltvokter, hevdet Sudeley, hadde greie på å avlive en ugle så kjapt og kontant. Og Sudeley visste beskjed, for de hadde en viltvokter hjemme hos ham. Blant de øvrige innvånerne i Thursgoods lille skolesamfunn var meningene om Jim mindre enstemmige. De fleste hadde ennå pianisten Maltby i friskt minne. Husmor var skjønt enig med unge Roach. Jim var en helt, og det var et 17
under at han klarte seg så godt som han gjorde med den ryggen; han burde hatt noen til å hjelpe seg. Marjoribanks sa at han var blitt overkjørt av en buss i fylla. Det var også Marjoribanks som kom med bemerkninger om genseren; det skjedde under cricketkampen der Jim utmerket seg. Marjoribanks spilte ikke cricket, men han hadde ruslet ned for å se på sammen med Thursgood. «Det var da svært til elegant genser,» bemerket han ironisk. «Gad vite hvor han har knabbet den.» «Nei, men Leonard da!» protesterte Thursgood med forstilt bebreidelse i røsten. «Du må ikke si slikt.» Han lo og klappet labradorhunden sin på låret. «Bit ham, Ginny, bit den slemme mannen.» Men Thursgoods latter hadde forstummet lenge før han kom tilbake til privaten. Han var rett og slett blitt nervøs. Falske Oxford-kandidater kunne han hamle opp med; i årenes løp hadde han støtt på en del lærere i klassiske sprog som aldri hadde studert gresk og prester som aldri var blitt ordinert. Slike mennesker brøt sammen i gråt når de ble konfrontert med bevisene for sitt bedrag, og så pakket de kofferten og forsvant. Eller gikk med på å fortsette mot halv betaling. Men folk som tidde stille med autentiske prestasjoner og kvalifikasjoner – det var en rase Thursgood ikke hadde støtt på før. Han visste allerede at han ikke kunne fordra dem, men det var også alt. Etter å ha studert universitetskalenderen ringte han til byrået, som het Stroll & Medley, og fikk herr Stroll i tale. «Ja, nøyaktig hva var det De ville ha rede på?» spurte Stroll med tørr og hvesende røst. «Tja, ikke noe spesielt.» Thursgoods mor satt og sydde kant på en grytelapp og hørte tilsynelatende ikke etter. «Det er bare det at når man ber om å få et skriftlig curriculum vitae, vil man jo gjerne ha det fullstendig. Uten huller. Når man nå engang betaler gebyret.» Det varte så lenge før Stroll svarte at Thursgood begynte å fundere på om han hadde vekket mannen av en dyp søvn som han nå hadde vendt tilbake til. 18
«En meget patriotisk mann,» bemerket Stroll omsider. «Jeg ansatte ham ikke som patriot.» «Han har vært inaktiv en tid,» hveste Stroll videre, som om han blåste ut enorme skyer av sigarettrøyk. «På sykehus. For ryggen.» «Ja, ja – jeg er klar over det. Men han kan da umulig ha tilbragt de siste femogtyve år på sykehus. Den tenker jeg satt,» mumlet han til moren med hånden over mikrofonen, og igjen begynte han å fundere på om Stroll hadde sovnet. «De skal jo bare ha ham ut dette skoleåret,» åndet Stroll. «Er De ikke fornøyd med ham, så er saken grei – bare la ham reise. De bad om en vikar, og De fikk en vikar. Dessuten sa De at De ville ha en billig mann, og det har De fått.» «Det kan så være,» parerte Thursgood, «men jeg betalte Dem et gebyr på tyve pund, min far hadde kontakt med Dem gjennom mange år, og jeg har rett til å kreve visse – æh – forsikringer. Her har De skrevet – får jeg lov å lese det opp for Dem? – De har skrevet: før skaden forskjellige kommersielle stillinger i utlandet. Det kan vel ikke sies å være noen særlig opplysende beskrivelse av yrke eller gjøremål gjennom et kvart århundre, synes De det?» Moren nikket uten å se opp fra sysakene. «Det er det sannelig ikke,» kommenterte hun høyt. «Det er én ting. Og dessuten –» «Ikke gå for hardt på, kjære deg,» advarte moren. «Dessuten,» sa Thursgood, «vet jeg tilfeldigvis at han var i Oxford i åtteogtredve. Hvorfor tok han ikke eksamen? Hva var det som gikk galt?» «Mja,» mælte Stroll hvesende etter enda en evighet, «jeg mener å huske at han hadde et – æh – opphold omtrent da. Men De er vel altfor ung til å huske den tiden?» Thursgood gav opp. Fremdeles uten å se opp fra sømmen brøt moren omsider tausheten. «Han kan ikke ha vært i fengsel hele tiden?» 19
«Gud vet,» svarte Thursgood dystert og stirret ut gjennom vinduet mot Dumpa. «Et eller annet sted har han vært.» Hele sommerferien igjennom, mens han uglad lot seg flytte fra det ene hjemmet til det andre og omfavne henholdsvis av faren og moren, tenkte Bill Roach uavlatelig på Jim. Han spekulerte på om ryggen hans gjorde vondt og på hvordan han klarte seg med penger nå da han ikke tjente noe og antagelig bare hadde eventuelle sparepenger av en halv termins lønn å leve for. Men mest av alt funderte han på om Jim fremdeles ville være der når høstterminen begynte, for han hadde en følelse han ikke kunne finne ord for – en følelse av at Jim levde så utsatt på kanten av verden at han når som helst kunne falle utfor og forsvinne i et tomrom. Han var redd for at Jim var akkurat som ham, uten noen naturlig tyngdekraft til å holde seg fast i tilværelsen. Om og om igjen tenkte han på alle detaljer i det som hadde tildratt seg da han traff Jim for første gang, men mest på Jims spørsmål om vennskap; og han kjente en grøssende frykt for at han kanskje hadde sviktet Jim på en eller annen måte akkurat som han tydeligvis måtte ha sviktet foreldrene. Og at Jim kanskje derfor hadde reist videre og lette etter en kamerat et annet sted. Han forestilte seg også at Jim, akkurat som ham, hadde vært sterkt knyttet til noe eller noen og var blitt skuffet. Men på det punktet kom ikke Bill noe videre med funderingene sine, for han hadde ingen formening om hvordan voksne mennesker elsket hverandre. Det var så lite han kunne gjøre som hadde noen praktisk hensikt. Han leste i en legebok for hjemmet om pukkelrygger og spurte ut moren, og han hadde tenkt å stjele en flaske av farens vodka og ta den med seg tilbake til Thursgoods som agn. Men det ble med tanken; han våget ikke da det kom til stykket. Og da morens sjåfør endelig satte ham av ved den forhatte skoletrappen, hadde han ikke engang tid til å si adjø og takk for skyssen – han bare løp så 20
fort bena kunne bære ham til kanten av Dumpa. Og der, til hans umåtelige glede og lettelse, stod Jims campingvogn på samme sted som før, en tanke skitnere enn han husket den og med en nylig oppspadd jordlapp ved siden av, antagelig til vintergrønnsaker, og der satt Jim selv og smilte til ham som om han hadde visst på forhånd når han ville komme, og hadde begynt å smile allerede før gutten dukket opp på toppen av kneiken. Det var i den terminen Jim fant på et kjælenavn på Roach. Han droppet Bill og begynte å kalle ham Jumbo isteden. Han kom ikke med noen begrunnelse, og Roach var like avskåret fra å protestere som enhver annen nydøpt person. Til gjengjeld utnevnte Roach seg selv til Jims beskytter, hans residerende beskytter som fungerte istedenfor den vennen han etter alt å dømme måtte ha mistet.
2
I motsetning til Jim Prideaux hadde ikke George Smiley naturlige forutsetninger for å skynde seg gjennom regnet, og slett ikke midt på natten. Han kunne faktisk ha vært typen på en Bill Roach om førti år eller så: liten av vekst, pløsen og i beste fall middelaldrende – etter utseendet å dømme en av Londons saktmodige som slett ikke skal arve jorden og heller ikke gjør seg noe håp om det. Bena var korte, gangarten alt annet enn spenstig, klærne dyre, men dårlig tilpasset og akkurat nå søkkvåte. Det var noe visst enkemannsaktig ved den sorte frakken av løst, porøst stoff som var som skapt til å suge opp litervis med regnvann og holde på det. Enten var armene hans for korte eller ermene på frakken for lange, for akkurat som ermene på regnfrakken til Roach gikk de nesten ned til fingerknokene. Av forfengelighetsgrunner var han barhodet; han trodde at han så latterlig ut med hatt på hodet, og det hadde han rett i. «Som en eggevarmer,» hadde den pene konen hans bemerket like før hun sa adjø for bestandig. Det var en av de mange bemerkningene hennes som satt like fast og sviende i minnet som en angel i en fiskekjeft. Derfor hadde regnet lagt seg i tunge dråper på de tykke brilleglassene, så han avvekslende måtte senke og løfte hodet mens han trasket bortover fortauet gjennom de mørke arkadene ved Victoria-stasjonen. Han var på vei vestover, mot Chelsea der han bodde. Han var en smule ustø på bena, hva nå grunnen kunne være; og hvis Jim Prideaux med ett hadde åpenbart seg fra skyggene og spurt om han 22
hadde noen venner, ville han formodentlig ha svart at akkurat nå foretrakk han en drosje hvis det var mulig å få tak i en. «For en skravlebøtte Roddy er,» mumlet han for seg selv mens regndråpene silte nedover de lubne kinnene og fant veien til skjorten, som allerede var våt langt nedover brystet. «At jeg ikke hadde vett nok til å reise meg og gå – ganske enkelt!» Mismodig tenkte han enda en gang igjennom årsakene til at han nå befant seg i en så ubehagelig situasjon, og med en saktmodig resignasjon som var typisk for hans natur kom han til at han bare hadde seg selv å bebreide. Det hadde vært en utrivelig dag fra første stund. Han hadde stått opp altfor sent etter å ha lagt seg altfor sent kvelden i forveien; det var en vane – eller uvane – han hadde lagt seg til etter at han ble pensjonert for ti måneder siden. Så oppdaget han at han hadde sluppet opp for kaffe. Hos kjøpmannen var det så mange mennesker at Smiley slapp opp for tålmodighet også – lenge før han hadde utsikt til å bli ekspedert. Han gikk hjem igjen og tok for seg dagens post, som blant annet inneholdt et kontoutdrag fra banken. Det viste at hans kone allerede hadde hatt matvett nok til å legge vantene på storparten av den siste månedspensjonen hans. Javel, javel, tenkte han irritert, da får jeg finne et eller annet jeg kan selge. Reaksjonen var helt fornuftstridig, for han satt slett ikke dårlig i det, og den lille banken inne i sentrum som var ansvarlig for pensjonen, utbetalte den med maskinmessig punktlighet. Ikke desto mindre pakket han inn en tidlig utgave av Grimmelshausen, en beskjeden skatt fra studietiden i Oxford, og begav seg dyster i hu til Heywood Hills bokhandel i Curzon Street, der han iblant hadde gjort en hyggelig handel med innehaveren. På vei dit ble han enda mer irritert, og da han oppdaget en telefonkiosk som stod lagelig til, gikk han inn og ringte til sin advokat for å be om et møte samme ettermiddag. «Men George da, hvordan kan du være så vulgær? In23
gen skiller seg fra Ann. Send nå en pen blomsterbukett til henne og kom og spis lunsj med meg.» Han ble oppkvikket av dette rådet og så en smule lysere på tilværelsen da han nærmet seg Heywood Hill. Men akk, hver gledesstund du har på jord og så videre … På fortauet utenfor Trumpers herrefrisør spaserte han rett i armene på Roddy Martindale, som hadde vært inne og fått stusset lokkene, hvilket han visstnok gjorde en gang i uken. Martindale hadde ikke noe gyldig krav på Smiley hverken yrkesmessig eller selskapelig. Han var ansatt i Utenriksdepartementet, og jobben hans bestod i å traktere gjestende utenlandske dignitærer som ingen andre ville ha invitert hjem i vedskjulet. Han var en høyrøstet ungkar med en man av grått hår og den særegne formen for sprettenhet som er typisk for fete menn. Han elsket lyse dresser og knapphullsblomster og likte å gi inntrykk av at han hadde intim kontakt med det som foregikk i de store bakværelsene i Whitehall. Noen år tidligere hadde han vært med i en kortlivet arbeidsgruppe som skulle samordne etterretningsvirksomheten. Under krigen hadde han også, takket være visse matematiske kunnskaper, hatt forbindelse med periferien av den hemmelige verden. Og én gang – det ble han aldri lei av å fortelle om – hadde han samarbeidet med John Landsbury om et kodeprosjekt for Sirkus. Men det var tredve år siden krigen – noe Smiley iblant måtte minne seg selv om. «Hallo, Roddy,» sa Smiley. «Hyggelig å se deg.» Martindale snakket med en buldrende, fortrolig, tilkjempet overklasseaktig selvsikkerhet av det slaget som under ferier i utlandet mer enn én gang hadde fått Smiley til å sjekke ut av hotellet og løpe i dekning: «Nei men du store verden, er det ikke mesteren selv! Jeg hørte at du hadde låst deg inne sammen med munkene i Sankt Gallen eller et eller annet sted og satt og myste på gamle manuskripter! Bekjenn, bekjenn! Jeg vil vite alt du har gjort – alt. Står det bra til? Elsker du England fremde24
les? Og hvordan har den bedårende Ann det?» – det rastløse ekornblikket hans flakket opp- og nedover gaten før det registrerte det innpakkede bindet av Grimmelshausen som Smiley hadde under armen – «Skal vedde på det der er en presang til henne. Jeg hører at du skjemmer henne skamløst bort.» Stemmen hans sank til en konspiratorisk mumling med et decibelnivå som en gravemaskin på tomgang. «Du er ikke aktiv igjen, hva? Du vil ikke fortelle meg at alt sammen bare er dekning, George? Hm?» Den skarpe tungen hans fór ormeaktig kjapt over den lille munnen og smatt i skjul igjen. Smiley var dum nok til å kjøpe seg fritt leide ved å si ja til å spise middag med Martindale samme kveld i en klubb på Manchester Square der de begge var medlemmer, men som Smiley hadde unngått som pesten – ikke minst fordi Roddy Martindale var medlem. Da kvelden kom, var han ennå dørgende mett etter lunsjen i White Tower hvor hans advokat, en meget matglad herre, hadde funnet ut at et solid måltid var det eneste brukbare botemiddel mot de gjenvordigheter som plaget hans klient og venn. Martindale var ad andre veier kommet til samme konklusjon, og resultatet var gitt på forhånd – et fire timer langt måltid som bød Smiley inderlig imot, og en flom av tørrprat fra den ustoppelige Martindale om «gamle dager» og en rekke personer som han gjerne ville ha det til var felles kjente. «Jebedé, akk ja,» sukket han.(Jebedé var Smileys gamle lærer, og så vidt han visste hadde Martindale aldri sett ham for sine øyne.) «For et tap at han ble borte. En begavelse, begavelse …» Og så Fielding, middelalderforskeren fra Cambridge: «For en nydelig sans for humor! Og knivskarp intelligens, knivskarp!» Dernest Sparke fra fakultetet for orientalske sprog og endelig Steed-Asprey som hadde vært med på å stifte denne klubben nettopp for å slippe unna typer som Roddy Martindale. «Jeg kjente hans stakkars bror, vet du. Halvparten så mye hjerne og dobbelt så mye muskler. Akk ja, han kunne jo ikke hjelpe for at Vårherre slurvet litt med fordelingen.» 25
Og gjennom en atmosfære som var stinn av alkohol og tobakk hadde Smiley hørt på alt dette vrøvlet og skutt inn et og annet «ja» og «nei» og «så synd» – helt til Martindale med en skjebnens uavvendelighet hadde arbeidet seg frem til mer aktuelle ting, maktskiftet i Sirkus og Smileys avgang fra tjenesten. Som ventelig var begynte han med Kontrolls siste dager: «Den gamle sjefen din, George, velsigne ham, den eneste som hele tiden klarte å holde navnet sitt hemmelig. Ikke for deg naturligvis, George, hva? Han holdt aldri noe hemmelig for deg? Smiley og Kontroll var som brødre helt til siste slutt, blir det sagt.» «Det var da svært til kompliment.» «Ikke gjør deg til, George. Du glemmer at jeg også er en gammel kriger. Du og Kontroll var akkurat slik.» De lubne hendene hans møttes i en symbolsk forening. «Det var derfor du ble kastet ut, du lurer ikke meg, det var derfor Bill Haydon fikk jobben din og ble Percy Allelines pokalbærer.» «Hvis du sier det, så er det vel slik da, Roddy.» «Det sier jeg, ja. Og jeg sier mer. Mye mer.» Martindale lente seg fortrolig frem, og Smiley kjente odøren av en av herrefrisør Trumpers mest eksotiske eliksirer. «Jeg sier noe annet: Kontroll er ikke død. Han er blitt sett.» Med en flagrende gestus kvalte han Smileys protester. «La meg snakke ut. Willy Andrewartha gikk rett på ham på flyplassen i Jo’burg. I ventesalen. Neida, ikke noe spøkelse. Kjøtt og blod. Willy stod ved baren for å kjøpe seg en selters for varmen, du har ikke sett Willy i det siste, men han er blitt en ballong. Han snudde seg, og der stod Kontroll rett ved siden av ham, kledd som en jævla boer. Med det samme han fikk øye på Willy, løp han som om han hadde brann i baken. Hva byr du? Så nå vet vi det. Kontroll døde ikke i det hele tatt. Han ble dyttet ut av Percy Alleline og trioen hans, og så gikk han i dekning i Syd-Afrika. Og det er det jo ingenting å si på, hva? Man 26
kan ikke klandre en mann for at han gjerne vil ha litt fred på livskvelden. Jeg gjør i hvert fall ikke det.» Uhyrligheten i det hele nådde Smiley gjennom en tyknende mur av åndelig utmattelse og gjorde ham målløs. «Det er fullstendig latterlig!» brast det ut av ham da han endelig fikk talens bruk igjen. «Det er den mest idiotiske historie jeg noensinne har hørt! Kontroll er død. Han døde av hjerteslag etter langvarig sykdom. Dessuten avskydde han Syd-Afrika. Han avskydde alle andre steder enn Surrey og Sirkus. Roddy – du må ikke gå omkring og fortelle slike historier.» Han kunne ha lagt til, men gjorde det ikke: Jeg var selv til stede ved bisettelsen – og jeg var den eneste som var der. På selveste julekvelden i fjor. I et heslig krematorium på Østkanten. Presten hadde talefeil. «Willy Andrewartha har alltid vært en forferdelig skrønemaker,» sa Martindale ganske uanfektet. «Jeg sa det samme til ham selv: Willy, sa jeg, du burde skamme deg, det der er bare vrøvl.» Dermed forlot han temaet som om han aldri hadde festet lit til historien, og forsøkte en ny vri: «Det var vel den tsjekkiske skandalen som ble den siste spikeren i Kontrolls kiste, antar jeg. Historien med denne stakkars fyren som ble skutt i ryggen og havnet i avisene, han som alltid var bonkamerat med Bill Haydon. Ellis – eller den såkalte Ellis; de kaller ham jo det fremdeles selv om vi alle sammen vet hva han virkelig heter, ikke sant?» Utspekulert ventet Martindale på at Smiley skulle bekrefte dette, men Smiley aktet ikke å bekrefte noe som helst, så Martindale forsøkte en annen innfallsvinkel: «Jeg kan liksom ikke forestille meg Percy Alleline som sjef, kan du? Er det alderen, George, eller er det bare min naturlige kynisme? Du burde vite det med all din menneskekunnskap. Jeg tror ikke makten kler dem vi har vokst opp sammen med, de kan liksom ikke bære den på den rette måte. Og Percy! Han er jo så gjennomskuelig – så åpenbar for enhver, hvordan kan noen ta ham alvorlig? Jeg husker den tiden da han satt i baren på Traveller’s og 27
kjøpte drinker til kaksene. Hva er den hemmelige oppskriften hans, George, hva er det som ligger bak?» Martindale lente seg enda lenger frem med et oppspilt og grådig blikk. Bare mat kunne ellers gjøre ham så ivrig. «Han lever formodentlig på sine underordnedes skarpsindighet – kanskje det er det lederskap består i nå for tiden.» «Jeg kan faktisk ikke hjelpe deg, Roddy,» sa Smiley matt. «Jeg har aldri kjent ham på den måten, ser du. Bare som –» Ordet kom bort for ham. «Som streber,» foreslo Martindale med lysende øyne. «Hvem er da hans sterke venstre arm, George? Hvem er det som skaffer ham ry og berømmelse? Han gjør det jo så utmerket, det hører vi fra alle kanter. Små leserom i Admiralitetet, små komitéer med rare navn, rød løper for Percy så snart han viser seg i Whitehall, statssekretærer som mottar gratulasjoner fra aller høyeste nivå, folk man aldri har hørt om som plutselig får fine medaljer for ingenting. Jeg har sett det hele før, vet du.» «Jeg vet faktisk ingenting om det der,» fastholdt Smiley og forsøkte å reise seg. Det lyktes ikke. Martindale holdt ham fysisk tilbake, holdt ham med en klam hånd mens han kvernet videre. «Hvem er det som virkelig gjør vei i vellingen? Ikke Percy, så mye er sikkert. Og ingen skal fortelle meg at amerikanerne har begynt å stole på oss igjen.» Han strammet grepet. «Den feiende flotte Bill Haydon, vår tids Lawrence av Arabia, han må det være, der har vi det: Bill, din gamle rival.» Tungespissen tittet frem, rekognoserte og trakk seg tilbake igjen. «Jeg har hørt at du og Bill delte alt en gang i tiden?» «Er det noe mer De ønsker, herr Smiley?» Gudskjelov, kelneren var utålmodig etter å komme hjem. Det var Smiley også. Martindale slapp taket i ham, men han slapp ikke temaet: «Hvis ikke drivkraften bak det hele er Haydon, må det være en eller annen som – som er gått av offisielt, ikke sant? Og hvis Kontroll er død, hvem andre er det da igjen enn deg?» 28
Smiley hadde fått nok. «Nei, si det,» sa han ut i luften. De måtte selv finne frakken i garderoben; betjeningen var gått. Martindale gjorde et halvhjertet forsøk på å gjenoppta tråden, men oppgav det snart. Han så sur ut – sur og snytt for noe han hadde regnet med: små nøkkelbiter i et puslespill som åpenbart lenge hadde opptatt den nyfikne hjernen hans. «God natt, Roddy,» sa Smiley. «Glem endelig ikke å hilse den fagre Ann.» «Nei, jeg skal huske det.» Og nå silte regnet ned, Smiley var våt til skinnet og som straff hadde Gud fjernet alle drosjer fra Londons gater.
3
«Ellers tusen takk, frøken, men ikke i aften,» sa han høflig til piken i portrommet og gjenopptok den fnysende monologen med seg selv: «Rett og slett mangel på besluttsomhet! Mangel på viljestyrke! Høflighet kalles det – men det er rett og slett bare svakhet. Å føle seg forpliktet til å kaste bort en hel kveld på en innbilsk narr som Martindale, en pompøs, bunnfalsk, velnært, uproduktiv –» Raskt tok han et skritt til siden for å unngå å kollidere med en av veivesenets allestedsnærværende sperrebukker. «Svakhet er det. Svakhet – og en manglende evne til å leve et selvstendig liv og kutte over alle følelsesmessige bånd som forlengst har overlevd sin hensikt.» Han trådte i en sølepytt og skoen ble fylt med vann. «Min kone, Sirkus, London … Drosje!» Han begynte å løpe, men det var for sent. To knisende piker under én paraply bordet bilen fra gatesiden. Smiley gjenopptok sin ensomme marsj og sin irriterte knurring. «En slik bombastisk, spørresyk, uforskammet faen –» Og så husket han med ett at han hadde lagt igjen Grimmelshausen i klubben. «Å, pokker!» sa han høyt og stanset opp for å gi ordene ettertrykk. «Pokker, pokker, pokker!» Han ville selge huset sitt i London; det hadde han bestemt seg for under denne nattlige turen. Eiendomsprisene i London hadde jo rast i været, det var noe alle sa. Fint. Han ville selge huset og bruke en del av inntekten til å kjøpe seg en trivelig stue på landet. I Cotswolds kanskje. Burford? Nei, for mye trafikk der. Steeple Aston var bedre. 30
Han ville etablere seg som en mildt eksentrisk, reservert, men ellers elskverdig aldrende herre med et par sjarmerende vaner, eksempelvis å snakke med seg selv. Gammeldags kanskje, men hvem var ikke det nå for tiden? Det var ikke noe galt i å stå imot alle moderne strømninger. Og hvis Ann ville komme tilbake, ville han vise henne døren. Eller la være å vise henne døren – det kom an på hvor sterkt hun ønsket å komme tilbake. Trøstet av disse visjonene nådde Smiley King’s Road, hvor han stanset på fortauet som om han aktet å krysse gaten. På begge sider elegante butikker; foran ham hans egen gate, Bywater Street, en blindgate som var nøyaktig treogseksti skritt lang. Treogseksti Smiley-skritt. Da han flyttet inn, hadde disse georgianske husene hatt en bramfri, lett forkommen sjarm; de var bebodd av unge par som holdt det gående på femten pund i uken pluss en skattefri hybelboer på baksiden. Nå hadde husene fått jerngitter foran vinduene i første etasje, og foran hvert eneste av dem klemte tre biler seg sammen ved fortauet. Når Smiley passerte dem, pleide han alltid av gammel vane å merke seg hvilke av bilene som hørte hjemme i gaten og hvilke som ikke gjorde det, og hvilke av de fremmede som var forsynt med ekstra speil og mer enn én radioantenne. Eventuelle varebiler uten side vinduer interesserte ham særlig; slike kjøretøyer foretrekkes av folk som overvåker noe eller noen. En av grunnene til at han gjorde dette var ganske enkelt at han ville sette hukommelsen på prøve; det var et slags privat Kims-spill som bidrog til å hindre at tankevirksomheten stivnet av arbeidsledighet. Av samme grunn hadde han lært seg navnet på hver eneste butikk langs bussruten til British Museum, og av samme grunn visste han hvor mange trinn det var mellom hver trappeavsats i hans eget hus og hvilken vei hver enkelt av de tolv dørene i huset gikk. Men Smiley hadde en annen grunn også: frykt – den hemmelige frykten som følger enhver profesjonist i hans 31
bransje helt til graven. Frykten for at det en vakker dag – ut av en fortid så komplisert og begivenhetsrik at han ikke engang selv kunne huske alle de fiender han kunne ha skaffet seg – ville stige frem én som krevde ham til regnskap. En av nabodamene var ute og luftet hunden sin; hun åpnet munnen for å si noe idet han passerte henne, men Smiley bare nikket kort uten å stanse. Han visste at hun ville spørre etter Ann. Huset hans lå i mørke. Han gikk opp de seks steintrinnene til ytterdøren. Han hadde allerede konstatert at alle gardinene på forsiden hang nøyaktig slik de hadde gjort da han gikk hjemmefra. Etter at Ann reiste, hadde rengjøringshjelpen sagt fra seg jobben; ingen andre enn Ann hadde nøkkel. Det var to låser på ytterdøren, en Banham rigellås og en Chubb pipelås. Pluss to småsaker han hadde laget seg for mange år siden: to tynne eikefliser på størrelse med en fingernegl, klemt inn under karmen over og under Banham-låsen. De var et minne fra hans tid i felten. Nylig hadde han begynt å bruke dem igjen, uten riktig å vite hvorfor: kanskje han ikke ville at hun skulle overraske ham. Han kjente etter med fingertuppene og konstaterte at begge flisene var på plass. Så låste han opp døren, dyttet den opp og hørte raslingen av middagsposten som ble skjøvet over teppet i hallen. Ventet han noe spesielt? Et par tidsskrifter kanskje? Jo – Philology skulle ha kommet forlengst. Han slo på lyset i hallen, plukket opp posten og kikket raskt igjennom den. En à konto-nota fra skredderen hans på en dress han ikke hadde bestilt, og som utvilsomt utgjorde en del av garderoben til Anns elsker. En bensinregning på hennes navn fra en servicestasjon i Henley. Hva i Herrens navn hadde de gjort i Henley – blakke som kirkerotter – den niende oktober? Et brev fra banken angående et uttak som Lady Ann Smiley hadde foretatt i en filial av Midland Bank i Immingham. Immingham? Hva iallfredens bestiller de i Immingham? 32
Hvem har noensinne hatt en elskovshistorie i Immingham? For den saks skyld – hvor er Immingham? Han grublet fremdeles på det da blikket hans falt på en fremmed paraply i stativet, en silkeparaply med lærhåndtak i navnering av gull uten noe navn eller forbokstaver. Og med en fart som ikke har noen plass i vanlig tidsregning konstaterte han at siden paraplyen var tørr måtte den ha ankommet før klokken seks femten, da det begynte å regne, for det var ingen fuktighet i bunnen av stativet heller. Dessuten at det var en elegant paraply og at doppskoen nesten ikke var oppskrapt skjønt den ikke var ny. Og at paraplyen derfor tilhørte en ung og sprek mann – Anns siste elsker for eksempel. Men siden eieren hadde visst om eikeflisene og hadde klart å sette dem på plass igjen etter å ha lukket døren fra innsiden, og siden han dessuten hadde hatt vett nok til å skyve posten inn mot døren – uten tvil etter å ha åpnet og lest den – var det høyst sannsynlig at han kjente Smiley. I så fall var han ingen elsker, men en profesjonist i bransjen, sannsynligvis en som hadde arbeidet sammen med Smiley. Døren til dagligstuen stod på gløtt. Smiley skjøv den helt opp. «Peter?» sa han. Lyset fra gaten falt på et par semskede sko som stakk frem fra kortenden av sofaen. «Du behøver ikke å ta av deg frakken, George,» sa en vennlig stemme. «Vi skal langt.» Fem minutter senere, iført en brun reisekappe som han hadde fått av Ann en gang, satt George Smiley på det ubekvemme passasjersetet i Peter Guillams meget trekkfulle sportsbil, som hadde stått parkert et kvartal fra Bywater Street. Bestemmelsesstedet deres var Ascot, et sted som er meget berømt for sine hesteveddeløp. Og formodentlig mindre berømt som hjemstedet til hr. Oliver Lacon, kabinettssekretær, rådgiver for diverse komiteer og regjeringens vakthund på etterretningssektoren. Eller «sjefvaktmester i Whitehall», som Guillam mindre ærbødig uttrykte det. 33
Også Bill Roach var våken på denne ukristelige tid av døgnet. Han lå i sengen sin på Thursgoods og funderte på de nyeste mysterier han var blitt konfrontert med i sin selvbestaltede rolle som Jims residerende beskytter. I går hadde Jim overrasket Latzy. I dag hadde han stjålet frøken Aaronsons post. Frøken Aaronson underviste i religion og musikk, og Roach tilbad henne. Hun var så snill. Latzy var gartnermedhjelper, og han var DP, sa Husmor. Displaced Person – flyktning altså. DP’er forstod ikke engelsk, eller i hvert fall svært lite, og Latzy var ingen unntagelse. Men i går hadde Jim snakket med Latzy for å få ham til å hjelpe seg med bilklubben, og da hadde han snakket med ham på DP-sproget eller hva det nå var for et sprog DP’ene snakket, og Latzy hadde formelig vokst en halv meter på flekken. Men posten til frøken Aaronson var enda mer mystisk. Hver morgen ble lærerpersonalets private post lagt frem på bordet i lærerværelset, og da Roach kom for å hente bunken med klassens stilebøker var det to brever der – ett til Jim og ett til frøken Aaronson. Jims brev hadde maskinskrevet adresse, det andre var håndskrevet, og Roach syntes at skriften lignet mistenkelig på Jims. Det var ingen andre i lærerværelset. Roach fant stilebøkene og skulle til å gå da Jim, rød og varm etter den raske morgenturen, kom inn gjennom den andre døren. «Det har ringt, Jumbo,» sa han og bøyde seg over bordet. «Du må skynde deg.» «Javel, herr lærer.» «Friskt vær, hva?» «Ja.» «Av sted med deg.» Roach så seg tilbake i døråpningen. Jim hadde bladd opp dagens nummer av Daily Telegraph; begge brevene var forsvunnet fra bordet. Hadde Jim skrevet til frøken Aaronson og ombestemt seg? Kanskje han hadde fridd til henne? Roach fikk en an34
nen innskytelse. Han visste at Jim nylig hadde skaffet seg en skrivemaskin, en gammel Remington som hadde vært i ustand da han kjøpte den og som han selv hadde reparert. Hadde han maskinskrevet sitt eget brev på den? Var han så ensom at han skrev brev til seg selv og knabbet andre folks post også? Roach sovnet.