Milan Kundera Romankunsten

Romankunsten

Milan Kundera

Romankunsten Oversatt av Kjell Olaf Jensen

Milan Kundera Originalens tittel: L'art du roman Oversatt av Kjell Olaf Jensen Copyright © 1986, Milan Kundera All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54275-7 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1987 på norsk av Aventura Forlag.

Cover design by Milan Kundera Cover design copyright © 2012, Milan Kundera Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Forord 7 Første del: Den baktalte arven fra Cervantes 9 Annen del: Samtale om romankunsten 25 Tredje del: Notater inspirert av «Søvngjengerne» 45 Fjerde del: Samtale om komposisjonskunsten 65 Femte del: Et eller annet sted der bak 87 Sjette del: Seksogseksti ord 105 Syvende del: Tale i Jerusalem: Romanen og Europa 135

Forord Selv om de fleste av disse tekstene kan takke forskjellige bestemte sammenhenger for sin tilsynekomst, har jeg skrevet alle sammen med den tanken i hodet at de en dag skulle knyttes sammen i ett eneste bokessay, en status for mine refleksjoner i forbindelse med romankunsten.

(Trenger jeg å understreke at jeg overhodet ikke har noen teoretiske ambisjoner, og at hele denne boken ikke er noe annet enn en praktikers bekjennelser? Hver eneste romanforfatters verk inneholder en uuttalt visjon av romanens historie, en idé om hva romanen er. Det er denne ideen om romanen, som er iboende i mine romaner, jeg har forsøkt å la komme til uttrykk.)

Den baktalte arven fra Cervantes gir min personlige oppfatning av den europeiske roman og åpner dette «essayet i syv deler».

For noen år siden ba redaktør Christian Salmon i tidsskriftet Paris Review i New York om å få lage et intervju med meg, om meg selv og mine forfattervaner. Samtalen ble raskt til en dialog om mine praktiske erfaringer med romankunsten. Jeg har delt dette intervjuet i to uavhengige deler. Den første, Samtale om romankunsten, ble den andre delen av denne boken.

I forbindelse med nyutgivelsen av Søvngjengerne hos Gallimard i Paris ønsket jeg å få det franske publikum til å gjenoppdage Broch. Derfor offentliggjorde jeg artikkelen «Søvngjengernes» testament i Le Nouvel Observateur. Etter at Guy Scarpetta utga sin fremragende bok Introduction à Hermann Broch, ga jeg opp tanken på å gjengi denne artikkelen her. Jeg kunne likevel ikke komme utenom Søvngjengerne, som inntar en 7

meget fremtredende plass i min personlige romanhistorie. Derfor har jeg skrevet, som denne bokens tredje del, tankerekken Notater inspirert av «Søvngjengerne», som ikke er noe forsøk på å analysere dette verket, men snarere vil gi uttrykk for alt jeg skylder det, alt vi skylder det.

Den andre dialogen med Christian Salmon, Samtale om komposisjonskunsten, tar opp kunstneriske, «håndverksmessige» problemer i forbindelse med romanen, særlig med romanens arkitektur, med utgangspunkt i mine egne romaner.

Ett eller annet sted der bak1 er en oppsummering av mine refleksjoner over Kafkas romaner.

Seksogseksti ord2 er en liste over de nøkkelordene som går igjen i mine romaner, og over nøkkelordene i min romanestetikk.

Våren 1985 ble jeg tildelt Jerusalem-prisen. Dominikanerpateren Marcel Dubois, som underviser ved Jerusalem-universitetet, holdt hyldningstalen på engelsk, med kraftig fransk aksent; med kraftig tsjekkisk aksent holdt jeg min takketale på fransk, i visshet om at den skulle utgjøre den siste delen av denne boken – et endelig punktum for mine refleksjoner omkring romanen og Europa. Jeg kunne ikke ha holdt den i en mer europeisk, varmere eller kjærere atmosfære.

1Foredrag

holdt i Mexico i 1979. denne teksten, Quatre-vingt-neuf mots (89 ord), er utgitt i Le Débat (1985). Fullstendig revidert for denne boken. Ord som befinner seg for langt fra temaet, er fjernet, og nye ord er føyet til. Til de utenlandske utgavene har jeg fjernet og føyet til ytterligere noen ord.

2Et utkast til

FØRSTE DEL

Den baktalte arven fra Cervantes

1 I 1935, tre år før han døde, holdt Edmund Husserl noen berømte foredrag i Wien og Praha, om krisen i den europeiske humanisme. Adjektivet «europeisk» betegnet for Husserl den åndelige identiteten som strekker seg også utenfor det geografiske Europa (for eksempel til Amerika) og som oppsto med Antikkens greske filosofi. Ifølge Husserl oppfattet den greske filosofi for første gang i historien verden (verden i sin helhet) som et spørsmål man måtte løse. Den greske filosofi utspurte verden, ikke for å tilfredsstille det ene eller det andre praktiske behov, men fordi «mennesket er grepet av den lidenskapelige trangen til å vite».

Den krisen Husserl snakket om, sto for ham som så dyptgripende at han til og med lurte på om Europa ville kunne overleve den. Krisens røtter mente han å se i begynnelsen til den moderne tid, hos Galilei og hos Descartes, i de europeiske naturvidenskapenes ensidige preg – videnskaper som hadde redusert verden til bare en gjenstand for teknisk og matematisk utforskning, og som hadde utelukket livets konkrete verden fra sin horisont. Die Lebenswelt, som han sa.

Naturvidenskapens raske fremvekst kastet mennesket inn i de spesialiserte disipliners tunneler. Jo større fremskritt mennesket gjorde i sin kunnskap, desto mer tapte det både verden som helhet og seg selv av syne, og slik sank mennesket ned i det Husserls disippel Heidegger med en vakker, nesten magisk formulering kalte «værens uteglemmelse».

Mennesket, som tidligere var oppdradd av Descartes til å 11

være «naturens herre og eier», blir bare en ting for de kreftene (teknikkens, politikkens og historiens krefter) som overgår og overstiger det og tar det i besittelse. For disse kreftene har ikke menneskets «livsverden» (die Lebenswelt) noen verdi og ikke noen interesse: Den er overskygget, glemt på forhånd.

2 Jeg tror likevel det ville være naivt å betrakte dette strenge blikket som hviler på den moderne tid, bare som en fordømmelse. Jeg ville snarere si at de to store filosofene har avslørt det tvetydige ved denne tiden, som både er nedverdigelse og fremskritt på én gang, og som i likhet med alt menneskelig inneholder kimen til sitt eget endelikt i selve sin fødsel. Slik jeg ser det, fornedrer ikke denne tvetydigheten Europas siste fire hundre år, som jeg føler meg desto mer knyttet til fordi jeg ikke er filosof, men romanforfatter. For meg er den moderne tids grunnlegger nemlig ikke bare Descartes, men også Cervantes.

Kanskje det var ham de to fenomenologene glemte å ta med i betraktningen da de skulle avsi sin dom over den moderne tid.

Med dette mener jeg følgende: Selv om det er riktig at filosofien og naturvidenskapen glemte menneskets væren, virker det like åpenbart at med Cervantes oppsto det en stor, europeisk kunst som ikke er noe annet enn utforskningen av denne glemte væren.

Alle de store, eksistensielle temaene Heidegger analyserer i Væren og tiden, de temaene han anser for å være oversett av hele den foregående europeiske filosofien, er nemlig blitt avdekket, fremvist og belyst av fire hundre års europeisk romankunst. På sin egen måte og med sin egen logikk har romanen oppdaget det ene etter det andre av tilværelsens forskjellige aspekter: Med Cervantes' samtidige spør den seg hva eventyret er; med Samuel Richardson begynner den å undersøke «det som skjer på innsiden», å avsløre følelsenes hemmelige liv; med Balzac oppdager den menneskets rotfestethet i historien; med Flaubert utforsker 12

den dagliglivets til da terra incognita; med Tolstoj fordyper den seg i det irrasjonelles inngripen i menneskets avgjørelser og adferd. Den gransker tiden: det ugripbare øyeblikket som er forbi, med Marcel Proust; det ugripbare øyeblikket i nuet, med James Joyce. Med Thomas Mann utspør den mytenes rolle, mytene som kommer fra tidenes mørke og fjernstyrer våre skritt. Og så videre, og så videre.

Romanen følger mennesket kontinuerlig og trofast helt fra den moderne tids begynnelse. Da ble mennesket grepet av den «lidenskapelige trangen til å vite» (den Husserl betrakter som selve den europeiske ånds essens), for at det skulle granske sitt konkrete liv og beskytte det mot «værens uteglemmelse», for at det skulle holde «livets verden» opp foran et evig lys. Det er i denne forstand jeg forstår og deler Hermann Brochs ustanselige og envise gjentagelse: Det å oppdage det bare en roman kan oppdage, er en romans eneste eksistensberettigelse. Den romanen som ikke oppdager en hittil ukjent side ved tilværelsen, er umoralsk. Kunnskapen er romanens eneste moral.

Jeg vil tilføye dette: romanen er Europas verk; selv om dens oppdagelser er blitt gjort på forskjellige sprog, tilhører disse oppdagelsene hele Europa. Denne rekken av oppdagelser (og ikke oppsummeringen av alt det som er blitt skrevet) utgjør den europeiske romanens historie. Det er bare i denne overnasjonale sammenhengen det blir mulig å se og forstå et verks verdi (det vil si rekkevidden av dets oppdagelse) fullt ut.

3 Da Gud langsomt forlot det stedet hvorfra han hadde styrt universet og dets verdiorden, skilt det gode fra det onde og gitt hver ting en mening, gikk Don Quixote ut av huset sitt, og han var ikke lenger istand til å kjenne verden igjen. I Den øverste dommers fravær dukket verden plutselig frem i et skremmende tvetydig skjær; den ene, guddommelige Sannhet løste seg opp i hundrevis av relative sannheter som menneskene delte mellom 13

seg. Slik ble den moderne tids verden født – og romanen, denne verdens bilde og modell, med den.

Det å oppfatte, med Descartes, det tenkende ego som grunnlaget for alt, det å stå alene ansikt til ansikt med universet på denne måten, det er en holdning Hegel med rette anså som heroisk.

Det å oppfatte, med Cervantes, verden som tvetydighet, det å ikke lenger stå overfor én eneste, absolutt sannhet, men et mylder av relative sannheter som motsier hverandre (sannheter inkorporert i imaginære egoer som kalles personer), det vil si å ha uvisshetens visdom som sin eneste visshet, og det krever ikke mindre styrke.

Hva vil Cervantes' store roman utsi? Det finnes en overveldende litteratur som tar opp dette spørsmålet. Det finnes de som hevder å se en rasjonalistisk kritikk av Don Quixotes tåkete idealisme i denne romanen. Det finnes andre som ser en hyldest til den samme idealismen i romanen. Begge disse tolkningene er feilaktige, ettersom de som romanens grunnlag vil finne ikke et spørsmål, men et moralsk standpunkt.

Mennesket ønsker seg en verden hvor det gode og det onde lar seg skille klart fra hverandre, fordi det bærer i seg et medfødt og ubetvingelig ønske om å dømme før det forstår. Dette ønsket bygger religionene og ideologiene på. De kan bare forsone seg med romanen ved å oversette dens relativitets- og tvetydighetssprog til sine egne uimotsigelige og dogmatiske talemåter.

De krever at en eller annen skal ha rett; enten er Anna Karenina offer for en bornert despot, eller Karenin er offer for en umoralsk kvinne; enten blir den uskyldige K. knust av den urettferdige domstolen, eller den guddommelige rettferdighet skjuler seg bak domstolen, og K. er skyldig.

I dette «enten-eller» ligger den manglende evnen til å tåle alle menneskelige forholds essensielle relativitet, den manglende evnen til å se Den øverste dommers fravær i øynene. På grunn av denne manglende evnen er det vanskelig å godta og forstå romanens visdom (uvisshetens visdom).

14