Denuendeligehistorie
DelII
MichaelEnde
Denuendeligehistorie
DelII
Oversattav
ErikJohannesKrogstad
Opprinneligutgave:MichaelEnde,DIEUNENDLICHEGESCHICHTE ©1979,2014byThienemanninThienemann-EsslingerVerlag,Stuttgart InitialLettersillustrationsbyRoswithaQuadfleg
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2017
©N.W.Damm&SønAS1993
OversattavErikJohannesKrogstad
ISBN978-82-02-52473-9
1.utgave,1.opplag2017
Omslagsillustrasjon:AsbjørnTønnesen
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:LivoniaPrint,Latvia2017
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekning deterhjemletilovellertillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorgan forrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvar oginndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
XIII Perelín, Nattensskog
ånebarn,jegkommer!»saBastianendaenganglavtutimørket.Han følteatdetgikkenubeskriveligsøtogtrøsterikkraftutfradettenavnet,somfyltehamhelt.Derforgjentokhandetendaetpargangerfor segselv.
«Månebarn!Månebarn!Jegkommer,Månebarn!Jegerderallerede.»
Menhvorvarhan?
Detvarikkesåmyesomenstrimeavlysåse,mennåvardetikkedet isnendeloftsmørketsomomgahamlenger,menetvarmtfløyelsmørke, somhanføltesegtryggoglykkeligi.
Allangstogfortvilelsevarfaltavham.Hanhusketdetbaresomet fjerntminne.Hanvarsåmunteroglystilsinnsathanikkekunnedy segforålelavt.
«Månebarn,hvorerjeg?»spurtehan.
Hanmerketikkevektenavkroppensinlenger.Hanfamletrundtseg medhendeneogbleklaroverathansvevde.Detvaringenmatterder nå,ogingenfastgrunn.
Detvarenvidunderligogheltukjentfornemmelse,enfølelseavløssluppenhetoggrenseløsfrihet.Ingentingavdetsomhaddetyngetog knugetham,kunnenåhamher.
Svevdehanfrittetstediverdensrommet,tro?Meniverdensrommet vardetjostjerner,oghankunneikkesenoetildem.Detenestehan sanset,vardetfløyelsaktigemørket,oghanhaddedetsågodt,sågodt somaldriførihelesittliv.Varhandød,kanskje?
«Månebarn,hvorerdu?»
Ognåhørtehanenspedstemme,somfraenfugl.Densvarteham, ogdenhaddekanskjesvartfleregangerutenathanhaddeoppfattet det.Hanhørtedenganskenær,menkunnelikevelikkeavgjørehvilken retningdenkomfra.
«Hererjeg,kjæreBastian.»
«Månebarn,erdetdeg?»
Hunlopåenegensyngendemåte.
«Hvemskullejegvelellersvære?Duharjonettoppgittmegdette vakrenavnet.Jegtakkerdegfordet.Værvelkommen,minheltogmin redningsmann.»
«Hvorervi,Månebarn?»
«Jegerhosdeg,ogduerhosmeg.»
Detvarsomensamtaleidrømme,oglikevelvissteBastianheltsikkertathanvarvåkenogikkedrømte.
«Månebarn,»hviskethan,«ervivedsluttennå?»
«Nei,»svartehun.«Detteerbegynnelsen.»
«HvorerFantásia,Månebarn?Hvoreralledeandre?HvorerAtréju ogFuchur?Eraltforsvunnet?OgDengamlefraDetvandrendefjell ogbokahans?Finnesdeikkelenger?»
«Fantásiavilgjenoppståpånyttetterdineønsker,kjæreBastian. Gjennommegblirdetilvirkelighet.»
«Ettermineønsker?»gjentokBastianvantro.
«DuvetjoatjegkallesHerskerinneoverønskene,»lødstemmen. «Hvavilduønskedeg?»
Bastiantenktesegom,såspurtehanforsiktig:«Hvormangeønsker fårjegoppfylt,da?»
«Såmangeduvil–jofleredessbedre,kjæreBastian.Destorikere ogmermangfoldigvilFantásiabli.»
Bastianvarforbausetogoverveldet.Mennettoppfordihanplutseligfantsegstiltoverforenuendelighetavmuligheter,kunnehanikke kommepåetenesteønske.
«Jegkommerikkepånoe,»sahanendelig.
Detvarstilleenstund;såhørtehandensartefuglestemmen:«Det varille.»
«Hvorfordet?»
«FordidavildetikkefinnesnoeFantásialenger.»
Bastiantiddeforvirret.Detvirketlittforstyrrendepåfølelsenhans avuinnskrenketfrihetataltskulleværeavhengigavham.
«Hvorforerdetsåmørkt,Månebarn?»spurtehan.
«Begynnelseneralltiddunkel,kjæreBastian.»
«Jegvilsågjernesedegigjen,Månebarn,somidetøyeblikket,vet du,dadusåpåmeg.»
Nåløddenlave,syngendelatterenigjen.
«Hvorforlerdu?»
«Fordijegerglad.»
«Forhvada?»
«Duharnettoppkommetmeddittførsteønske.»
«Vilduoppfylledet?»
«Ja,rekkuthåndendin!»
Hangjordedetogmerketathunlanoepåhåndflatenhans.Detvar bittelite,menmerkeligtungt.Detutstråltekuldeogkjenteshardtog dødt.
«Hvaerdetfornoe,Månebarn?»
«Etsandkorn,»svartehun.«Deteraltsomerigjenavmittgrenseløserike.Detgirjegtildeg.»
«Takk,»saBastianforundret.Hanvissteikkeriktighvahanskulle gjøremeddennegaven.Hvisdetbarehaddeværtetlevendevesen,i detminste!
MenshanfremdelesspekulertepåhvaMånebarnetnåventetsegav ham,føltehanplutseligensvakkriblingpåhånden.Hankikketnærmereetter.
«Seher,Månebarn!»hviskethan.«Detbegynnerjoåskinneoglyse! Ogder–serdudet–derkommerdetoppenlitenflamme.Nei,det erjoenkime!Månebarn,deterslettesikkenoesandkorn!Deteret lysendefrøsombegynneråspire!»
«Heltriktig,kjæreBastian!»hørtehanhennesi.«Derserdu,deter ganskelettfordeg.»
FradetlillepunktetpåBastianshåndflatekomdetnåetnestenumerkeliglyssomvoksteraskt,ogmidtidetfløyelsaktigemørketfaltlyset påtoganskeforskjelligebarneansikter,sombøydesegoverunderet forandem.
Bastiantrakklangsomthåndensintilbake,ogdetlysendepunktet blehengendeogsvevesomenstjernemellomdem.
Kimenvokstesårasktatdekunnefølgedetmedøynene.Denutvikletbladerogstengel,skjøtknoppersomsprangutsomvidunderlige,lysendeogfosforescerendeblomsteriallefarger.Snartdannetdet segsmåfruktersomeksplodertesomminiatyrrakettersåsnartdevar modne,ogsprutetetbroketegnistregnavnyefrørundtseg.
Avdenyefrøenevokstedetnyeplanterigjen,mendehaddeandre former,lignetbregnerellersmåpalmer,kaktuskulerellersmåknudrete trær.Allesammenskinteoglysteisinegenfarge.
SnartvardetfløyelsaktigemørketrundtBastianogMånebarnetfylt medfrodige,blomstrendeogselvlysendeplanter,bådeover,underog rundtdempåallekanter.Enfargestrålendekule,enny,lysendeverdensvevdeidettommerommet,voksteogvokste,ogmidtinneiden innerstekjernensattBastianogMånebarnethåndihåndogsåpådet skjønneskuespilletmedundrendeøyne.
Plantenekunnevisstaldrigåtrettavåfrembringenyeformerogfarger.Stadigstørreknopperbrast,merogmerstorslåtteblomsterranker skjøtfram.Ogheledennefrodighetenutfoldetsegitotalstillhet.
Etterenstundhaddemangeplanterblitthøyesomsolsikker,janoen vartilogmedsomfrukttræristørrelse.Detvarvifterogkvasterav lange,smaragdgrønneblader,ogblomsterflorsompåfuglhaler,fulle avregnbuefargeteøyne.Andreveksterlignetpagodersammensattav oppslåtteparaplyerifiolettsilke.Noentykkerestammerhaddevokst islynger,somomdevarflettet.Ettersomdevargjennomskinnelige,så deutsomrosaglasssomvaropplystinnenfra.Ogdetvarblomsterklyngersomlignetdrueklaserpåblåoggulehagelamper.Mangesteder hangtusenvisavsmåstjerneblomsternedsomsølvglitrendefossefall, ogdetvarspentoppmørkgylnesløravklokkeblomstermedlange, kvastaktigestøvbærere.Ogalledisselysendenattplantenevoksteyppigereogtettereforhvertminutt,ogvevetseglittetterlittsammentil etherligflettverkavmildtlys.
«Dumågidenetnavn!»hvisketMånebarnet. Bastiannikket.«Perelín,Nattensskog,»sahan.
HansåBarnekeiserinneninniøynene–ognåskjeddedetsamme medhamigjensomhaddeskjeddførstegangendeveksletblikk.Han sattsomfortrylletogsåpåhenneogkunneikkefåøynenefrahenne igjen.Denførstegangenhaddehansetthennedødssyk,mennåvar hunmye,myevakrere.Denistykkerrevnekledningenhennesvarsom nyigjen,ogoverdenstrålendehvitesilkenogdetlangehårethennes lektegjenskinnetavdetmangefargete,mildelyset.Ønskethansvargått ioppfyllelse.
«Månebarn,»stammetBastianbetatt,«erdufriskigjennå?» Hunsmilte.«Kanduikkesedet,kjæreBastian?»
«Jegønskeratdetalltidkunneværesliksomnå,»sahan.
«Øyeblikketerevig,»svartehun.
Bastiantidde.Hanforstoikkesvarethennes,menhanvarikkeopplagttilågrubleoverdet.Hanvilleingentingannetennåsitteforan henneogsepåhenne.
Detfrodigekrattetavlysplanterhaddeetterhvertdannetettettflettverkomkringdeto,enfargesprakendevevsomomsluttetdemsomet stort,rundtteltavmagisketepper.DerformerketikkeBastiannoetil hvasomskjeddeutenfor.HanvissteikkeatPerelínvokstevidereog videre,ogatalleplanteneblestørreogstørre.Ogheletidenregnetdet nyefrøoveralt,smålysgnistersomdetsprangnyekimerutav.
HansattderheltfortaptvedsynetavMånebarnet.
HananteikkehvormyetidsomvargåttdaMånebarnetdekketover øynenehansmedhåndensin.
«Hvorforlotdumegventesålengepådeg?»hørtehanhennespørre. «HvorfortvangdumegtilågåtilDengamlefraDetvandrendefjell? Hvorforkomduikkedajegropte?»
Bastiansvelget.«Detvarfordi...»begyntehanforlegen,«...jeg tenkte...detvaraltmuligrart,redselogså...menivirkeligheten skammetjegmegfordeg,Månebarn.»
Huntrakkhåndensintilbakeogsåforundretpåham.
«Skammetdeg?Menhvorfordet?»
«Tja,»sukketBastian,«duhaddevelsikkertventetatdetskulle kommeensompassettildeg.»
«Ogdu,da,passerduikketilmeg?»
«Altså,»stammetBastian,ogføltehvordanhanrødmet,«jegmente ensomermodigogsterkogvakker–enprinsellernoesånt–ihvertfall ikkeensånnsommeg.»
Hanhaddeslåttøynenened,oghørtenåhvordanhunpånyttlo dennelave,syngendelatteren.
«Derserdu,»sahan,«nålerduavmeg,duogså.»
Detblestillelenge,ogdaBastianendeligfikksegtilåkikkeopp,så hanathunhaddebøydsegheltborttilham.Ansiktethennesvaralvorlig.
«Jegvilvisedegnoe,kjæreBastian,»sahun,«semeginniøynene!»
Bastiangjordedet,selvomhjertethanshamretogdetsvimletlittfor ham.
Ognåsåhanetgyllentspeilbildeiøynenehennes,detvarenskikkelse,litenogfjernibegynnelsen,mendenvoksteogblestadigtydeligere.Detvarengutt,omtrentpåhansegenalder,menhanvarslank ogvidunderligvakker.Holdningenhansvarstoltogoppreist,ansiktet edelt,smaltogmandig.Hansåutsomenungprinsframorgenlandet iøst.Turbanenhansvaravblåsilke,ogdetvarogsådensølvbroderte jakkahanbar,somgikkheltnedtilknærne.Påføttenesattetpar høye,rødestøvleravdetfinesteogmykestelær,medspissesnutersom varbuetoppover.Påryggenhangensølvglitrendekappe,denrakkfra skuldreneogheltnedpåbakkenoghaddeenhøy,oppslåttkrage.Det vakresteveddenneguttenvarhendenehans,somvarvelformeteog fornemme,samtidigsomdevirketuvanligsterke.
HenførtogfullavbeundringstirretBastianpådettebildet.Han kunneikkefåsettsegmettpådet.Hanskulleakkurattilåspørrehvem dennestateligeungekongssønnenvar,dadetsometlynslonediham atdetvarhamselv.
DetvarhansegetspeilbildeiMånebarnetsgulløyne!
Detsomskjeddemedhamidetteøyeblikket,ervanskeligåbeskrive iord.Detvarenhenrykkelsesomminnetomavmakt,denførteham utavhansvanligejegogbarhamlangtbort,ogdadenomsiderslapp taketogbevissthetenvendtetilbake,fanthansegigjensomdenvakre guttenhanhaddesettispeilbildet.
Hankikketnedoversegselv,ogaltvarsliksomiMånebarnetsøyne. Define,mykestøvleneavrødtlær,denblåsølvbrodertejakka,turbanen,denlange,glitrendekappen,skikkelsenhans,ogsåvidthankunne kjenne–ogsåansiktethans.Vantrostirrethanpåhendenesine.
HanvendtesegmotMånebarnet.
Hunvarikkederlenger!
Hanvaraleneidetrunderommetsomdelysendeogskinnende plantevekstenehaddedannet.
«Månebarn!»roptehantilallekanter.«Månebarn!»
Menhanfikkikkenoesvar.
Rådvillsattehansegned.Hvaskullehangjørenå?Hvorforhadde hunforlattham?Hvorskullehantaveien–hvishandakunnekomme noestedidetheletattogikkevarfangethersomietbur?
MenshansattderogprøvdeåforståhvaMånebarnetkunnehament medåforlatehamutenåtafarvelogutenetenesteordtilforklaring, lektefingrenehansmedengullamulett,somhangietkjederundthalsenhans.
Hankikketnærmerepåden,ogutstøtteetliteropavforbauselse.
DetvarAURYN,Klenodiet,Glansen,Barnekeiserinnenstegn,som gjordedensombardettilhennesstedfortreder.Månebarnethadde overlatthammaktenoveralletingogaltliviFantásia.Ogsålenge hanbardettetegnet,villedetværesomomhunvarhosham.
Bastiansålengepådetoslangene,denlyseogdenmørke,sombet hverandreihalenogdannetenoval.Sådreidehanmedaljongenrundt ogfanttilsinforundringeninnskriftpåbaksiden.Detvarfirekorte ordieiendommeligslyngetebokstaver:
DettehaddealdriværtnevnttidligereiDenuendeligehistorie.Hadde ikkeAtréjulagtmerketildenneinnskriften?
Mendetspilteingenrollenå.Detenestesomvarviktig,varatordene tillot–ja,debentframoppfordrethamtilågjørealthanhaddelysttil.
Bastiangikkborttilveggenavfargesprakendeplanteveksterforå undersøkemuligheteneforåsmetteigjennom,ogtilsinlettelsefanthan atplanteveggenutenvanskelighetlotsegskyvetilsidesometforheng. Hangikkut.
Denmildeogsamtidigurkraftigevekstenblantnattplantenehadde fortsattuopphørligimellomtiden,ogPerelínvarblitttilenskog,som detmenneskeligeøyealdrihaddesettmakentilførBastian.
Destørstestammenehaddeblitttykkeoghøyesomkirketårnnå –oglikevelstansetdeikke,menfortsatteåvokseogvokse.Mange stederstodissemelkeaktiglysendekjempesøylenealleredesåtettatdet varumuligåsmettemellomdem.Ogfortsattfaltdetnednyefrøiet uopphørliggnistregn.
Bastianforsøkte,derhanspasertegjennomlysetidenmektigeskogkatedralen,ikkeåtrampenednoenavdegnistrendekimenepåbakken, mendetvistesegsnartumulig.Detfantesrettogslettikkeenfotsbredd jordnoestedhvordetikkespraketogspirte.Tilsluttgikkhanbare ubekymretviderehvorkjempestammeneslapphamforbi.
Bastiannøtåværevakker.Atdetikkevarnoendertilåbeundreham, uroethamikkedetminste.Tvertimot,hanvargladforåfåhadenne lykkenheltforsegselv.Hanvilleikkegittfemøreforåblibeundret avdemsomhaddehånthamtidligere.Ikkenålenger.Hanfikknesten medlidenhetmeddemnårhantenktepådem.
Idenneskogen,hvordetikkefantesårstideroghellerikkenoeskifte mellomdagognatt,varopplevelsenavtidheltannerledesennBastian varvanttilfratidligere.Derforhaddehanhelleringenanelseomhvor lengespaserturenhansvarte.Menlittetterlittblegledenhanfølteved åværevakker,forvandlettilnoeannet:Detbleheltselvfølgeligfor ham.Ikkeslikathanvarmindrelykkeligoverdet,detføltesbaresom omdetaldrihaddeværtannerledes.
DettehaddeenårsaksomBastianførstskullebliklarovermye,mye senere,ogsomhanennåikkehaddedenfjernesteanelseom.Pågrunn avskjønnhetensomvargittham,blenemligvisshetenomathanen ganghaddeværttykkogkalvbeint,gradvisstrøketutaverindringen hans.
Omhanlikevelhaddeblittminnetpådet,villehansikkertikkeha lagtsærligvektpådet.Menglemselenskjeddeheltumerkelig.Ogda minnetvarfullstendigutvisket,troddehanathanalltidhaddevært somnå.Ogdermedvarønskethansomåværevakkerheltoppfylt, forensomerdetallerede,ønskersegdetikkelenger.
Ikkeførhaddehannådddettepunktet,såbegyntehanåføleen slagsmisnøye,ogetnyttønsketokformiham.Bareåværevakker varegentligikkenoesærlig!Hanvilleværesterkogså,sterkereenn alleandre.Densterkesteiheleverden!
SomhangikkderogrusletgjennomNattensskog,Perelín,begynte hanåfølesegsulten.Herogderplukkethannoenavdemerkelig formeteoglysendefrukteneogprøvdeforsiktigomdevarspiselige. Ikkebarevardespiselige,oppdagethantilsinglede–desmaktehelt
primaogså,noensterkt,noensøtt,noenkanskjelittbittert,menalle varabsoluttdelikateogfine.Hanspistedeneneetterdenandremens hangikk,ogmerketsamtidigatenvidunderligkraftstrømmetgjennom lemmenehans.
Imellomtidenvardenlysendeunderskogenunderkjempetrærneblitt såtettrundthamatdensperretutsiktentilallesider.Ogitilleggbegyntedetogsååvokselianerogluftrøtternedfratrærne,somfiltret segsammenmedbuskasettiletugjennomtrengeligvillnis.Bastianbanetsegveimedhåndkantslag,ogkrattetdeltesegsomomhanhadde bruktenjungelknivellerenskarpøks.Rettbakhamlukketbresjen segigjensåfullstendigsomomdenaldrihaddeeksistert.
Hangikkvidere,menenveggavkjempetrærsperretveienforham. Stammenestosåsammenpressetatdetikkefantesmellomrom.
Bastiantoktakmedbeggehender–ogbøydetostammerfrahverandre!Bakhamlukketsprekkenseglydløstigjen.
Bastianutstøtteetviltjubelskrik.
Hanvarurskogensherre!
Nåmorethansegenstundmedåtureframgjennomjungelensom enelefantsomharhørtdetstoreropet.Kreftenehansavtokikke,ikke etøyeblikkmåttehanstanseforåtrekkepusten,hervardetingenting somhetholdellerhjerteklapp,hansvettetikkeengang!
Mentilslutthaddehanrastsegferdig,ognåfikkhanplutseliglyst tilåtaPerelín,riketsitt,iøyesynovenfra,foråsehvorvidtdetstrakte seg.
Hankikketprøvendetilværs,spyttetinevene,grepenlianeogbegynteutenvidereådrasegoppover,barevedåflyttehendeneskiftevis, ogutenåbrukebeina,slikhanhaddesettsirkusartistergjøredet.Som etblekterindringsbildefraforgangnetidersåhanetglimtavsegselvi gymnastikktimen,hvorhantilheleklassensknisendefornøyelsedingletsomenmelsekknederstiklatretauet.Hanmåttesmile.Dehadde nokmåptkjeveneavleddhvisdehaddekunnetsehamnå.Devilleha værtstolteoveråkjenneham.Menhanvilleikkeenganghakastetet blikkpådem.
Utenåstanseenenestegangnåddehanomsidergreinensomlianen hangnedfra.Hansattesegskrevsoverden.Denvartykksomen
tønneoglysterødligfrainnsiden.Bastianreistesegforsiktigoppog balanserteborttiltrestammen.Ogsåhervaradkomstensperretavet tettvillnisavranker,menhantokseggjennomdetutenvansker.
Selvsålangtoppevarstammenennåsåtykkatfemmannikkeville hanåddrundtden.Enannensidegreinsomstakkutienannenretning høyereoppe,varutenforrekkeviddefraderBastiansto.Følgeligkastet hansegmedetspranguttilenluftrotogsvingtedenframogtilbake, helttilhankunnenågreinenovenforvedhjelpavetnytt,dristigsprang. Derfrakunnehanhalesegopptilensomvarendahøyere.Nåvarhan temmelighøytoppeitreet,minsthundremeter,mendetlysendegreinogløvverketgaingensiktnedmotbakken.
Førstdahanvarnåddomtrentdobbeltsåhøyt,begyntedetherog deråbliåpnesteder,hvorhankunnetaetoverblikk.Mennåbegynte detåblivanskeligforalvor,fordidetblefærreogfærregreinerog kvister.Tilslutt,dahanvarnestenoppe,måttehanstansehelt,forhan fantikkeannetåholdesegfastienndenglatte,naknestammensom fortsattvartykksomentelefonstolpe.
Bastiankikketoppogsåatstammen,ellerstengelen,endteomtrent tjuemeterhøyereoppeienkjempesvær,mørkerødoglysendeblomst. Hvordanhanskullekommesegnedderfraigjen,haddehanikkenoen klaretankerom.Menoppmåttehan,forherhvorhannåvar,ville hanikkebli.Hanklamretaltsåarmeneogbeinaomstammenogklatretdesistetjuemeternesomenakrobat.Stammensvaiethitogditog bøydesegsomethalmstråivinden.
Endelighanghanrettunderblomsten,somåpnetsegoppoversom entulipan.Hanklarteåstikkeenhåndinnmellomkronbladene.Så fikkhantak,skjøvbladenelengerfrahverandreoghaltesegopp.
Hanbleliggendestilleetøyeblikk,fornåvarhanfaktisklittandpusten.Menhanreistesegstraksoppogspeidetialleretningerover kantenpådenrødskinnendekjempeblomsten,somfraenutkikkstønne.
Utsiktenvarstorslåtthinsidesallbeskrivelse!
Plantenhanstopåtoppenav,varenavdehøyesteihelejungelen, ogderforkunnehanseovervideavstander.Overhamrugetfortsatt detfløyelsaktigemørketsomennattehimmelfriforstjerner,menunder
hamstraktePerelínsuendelighetavtretoppersegutietsliktfargespill athannestenfikktåreriøynene.
OgBastianstolengeogsugdedettebildetinniseg.Dettevarhans rike!Hanhaddeskaptdet!HanvarherreoverPerelín.
Ogendaengangfløydetvillejubelskrikethanslangtutoverden lysendejungelen.
Mennattplantenevokstevidere,stille,roligoguopphørlig.