Michael Ende Den uendelige historie Del 2 by Cappelen Damm AS

Den uendelige historie Del II

Michael Ende

Den uendelige historie Del II

Oversatt av Erik Johannes Krogstad

Opprinnelig utgave: Michael Ende, DIE UNENDLICHE GESCHICHTE © 1979, 2014 by Thienemann in Thienemann-Esslinger Verlag, Stuttgart Initial Letters illustrations by Roswitha Quadfleg Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 © N.W. Damm & Søn AS 1993 Oversatt av Erik Johannes Krogstad ISBN 978-82-02-52473-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

XIII

Perelín, Nattens skog

ånebarn, jeg kommer!» sa Bastian enda en gang lavt ut i mørket. Han følte at det gikk en ubeskrivelig søt og trøsterik kraft ut fra dette navnet, som fylte ham helt. Derfor gjentok han det enda et par ganger for seg selv. «Månebarn! Månebarn! Jeg kommer, Månebarn! Jeg er der allerede.» Men hvor var han? Det var ikke så mye som en strime av lys å se, men nå var det ikke det isnende loftsmørket som omga ham lenger, men et varmt fløyelsmørke, som han følte seg trygg og lykkelig i. All angst og fortvilelse var falt av ham. Han husket det bare som et fjernt minne. Han var så munter og lys til sinns at han ikke kunne dy seg for å le lavt. «Månebarn, hvor er jeg?» spurte han. Han merket ikke vekten av kroppen sin lenger. Han famlet rundt seg med hendene og ble klar over at han svevde. Det var ingen matter der nå, og ingen fast grunn. Det var en vidunderlig og helt ukjent fornemmelse, en følelse av løssluppenhet og grenseløs frihet. Ingenting av det som hadde tynget og knuget ham, kunne nå ham her. Svevde han fritt et sted i verdensrommet, tro? Men i verdensrommet var det jo stjerner, og han kunne ikke se noe til dem. Det eneste han sanset, var det fløyelsaktige mørket, og han hadde det så godt, så godt som aldri før i hele sitt liv. Var han død, kanskje? «Månebarn, hvor er du?» Og nå hørte han en sped stemme, som fra en fugl. Den svarte ham, og den hadde kanskje svart flere ganger uten at han hadde oppfattet det. Han hørte den ganske nær, men kunne likevel ikke avgjøre hvilken retning den kom fra. «Her er jeg, kjære Bastian.» «Månebarn, er det deg?» Hun lo på en egen syngende måte. «Hvem skulle jeg vel ellers være? Du har jo nettopp gitt meg dette vakre navnet. Jeg takker deg for det. Vær velkommen, min helt og min redningsmann.» «Hvor er vi, Månebarn?»

«Jeg er hos deg, og du er hos meg.» Det var som en samtale i drømme, og likevel visste Bastian helt sikkert at han var våken og ikke drømte. «Månebarn,» hvisket han, «er vi ved slutten nå?» «Nei,» svarte hun. «Dette er begynnelsen.» «Hvor er Fantásia, Månebarn? Hvor er alle de andre? Hvor er Atréju og Fuchur? Er alt forsvunnet? Og Den gamle fra Det vandrende fjell og boka hans? Finnes de ikke lenger?» «Fantásia vil gjenoppstå på nytt etter dine ønsker, kjære Bastian. Gjennom meg blir de til virkelighet.» «Etter mine ønsker?» gjentok Bastian vantro. «Du vet jo at jeg kalles Herskerinne over ønskene,» lød stemmen. «Hva vil du ønske deg?» Bastian tenkte seg om, så spurte han forsiktig: «Hvor mange ønsker får jeg oppfylt, da?» «Så mange du vil – jo flere dess bedre, kjære Bastian. Desto rikere og mer mangfoldig vil Fantásia bli.» Bastian var forbauset og overveldet. Men nettopp fordi han plutselig fant seg stilt overfor en uendelighet av muligheter, kunne han ikke komme på et eneste ønske. «Jeg kommer ikke på noe,» sa han endelig. Det var stille en stund; så hørte han den sarte fuglestemmen: «Det var ille.» «Hvorfor det?» «Fordi da vil det ikke finnes noe Fantásia lenger.» Bastian tidde forvirret. Det virket litt forstyrrende på følelsen hans av uinnskrenket frihet at alt skulle være avhengig av ham. «Hvorfor er det så mørkt, Månebarn?» spurte han. «Begynnelsen er alltid dunkel, kjære Bastian.» «Jeg vil så gjerne se deg igjen, Månebarn, som i det øyeblikket, vet du, da du så på meg.» Nå lød den lave, syngende latteren igjen. «Hvorfor ler du?» «Fordi jeg er glad.» «For hva da?»

«Du har nettopp kommet med ditt første ønske.» «Vil du oppfylle det?» «Ja, rekk ut hånden din!» Han gjorde det og merket at hun la noe på håndflaten hans. Det var bitte lite, men merkelig tungt. Det utstrålte kulde og kjentes hardt og dødt. «Hva er det for noe, Månebarn?» «Et sandkorn,» svarte hun. «Det er alt som er igjen av mitt grenseløse rike. Det gir jeg til deg.» «Takk,» sa Bastian forundret. Han visste ikke riktig hva han skulle gjøre med denne gaven. Hvis det bare hadde vært et levende vesen, i det minste! Mens han fremdeles spekulerte på hva Månebarnet nå ventet seg av ham, følte han plutselig en svak kribling på hånden. Han kikket nærmere etter. «Se her, Månebarn!» hvisket han. «Det begynner jo å skinne og lyse! Og der – ser du det – der kommer det opp en liten flamme. Nei, det er jo en kime! Månebarn, det er slettes ikke noe sandkorn! Det er et lysende frø som begynner å spire!» «Helt riktig, kjære Bastian!» hørte han henne si. «Der ser du, det er ganske lett for deg.» Fra det lille punktet på Bastians håndflate kom det nå et nesten umerkelig lys som vokste raskt, og midt i det fløyelsaktige mørket falt lyset på to ganske forskjellige barneansikter, som bøyde seg over underet foran dem. Bastian trakk langsomt hånden sin tilbake, og det lysende punktet ble hengende og sveve som en stjerne mellom dem. Kimen vokste så raskt at de kunne følge det med øynene. Den utviklet blader og stengel, skjøt knopper som sprang ut som vidunderlige, lysende og fosforescerende blomster i alle farger. Snart dannet det seg små frukter som eksploderte som miniatyrraketter så snart de var modne, og sprutet et brokete gnistregn av nye frø rundt seg. Av de nye frøene vokste det nye planter igjen, men de hadde andre former, lignet bregner eller små palmer, kaktuskuler eller små knudrete trær. Alle sammen skinte og lyste i sin egen farge.

Snart var det fløyelsaktige mørket rundt Bastian og Månebarnet fylt med frodige, blomstrende og selvlysende planter, både over, under og rundt dem på alle kanter. En fargestrålende kule, en ny, lysende verden svevde i det tomme rommet, vokste og vokste, og midt inne i den innerste kjernen satt Bastian og Månebarnet hånd i hånd og så på det skjønne skuespillet med undrende øyne. Plantene kunne visst aldri gå trett av å frembringe nye former og farger. Stadig større knopper brast, mer og mer storslåtte blomsterranker skjøt fram. Og hele denne frodigheten utfoldet seg i total stillhet. Etter en stund hadde mange planter blitt høye som solsikker, ja noen var til og med som frukttrær i størrelse. Det var vifter og kvaster av lange, smaragdgrønne blader, og blomsterflor som påfuglhaler, fulle av regnbuefargete øyne. Andre vekster lignet pagoder sammensatt av oppslåtte paraplyer i fiolett silke. Noen tykkere stammer hadde vokst i slynger, som om de var flettet. Ettersom de var gjennomskinnelige, så de ut som rosa glass som var opplyst innenfra. Og det var blomsterklynger som lignet drueklaser på blå og gule hagelamper. Mange steder hang tusenvis av små stjerneblomster ned som sølvglitrende fossefall, og det var spent opp mørkgylne slør av klokkeblomster med lange, kvastaktige støvbærere. Og alle disse lysende nattplantene vokste yppigere og tettere for hvert minutt, og vevet seg litt etter litt sammen til et herlig flettverk av mildt lys. «Du må gi den et navn!» hvisket Månebarnet. Bastian nikket. «Perelín, Nattens skog,» sa han. Han så Barnekeiserinnen inn i øynene – og nå skjedde det samme med ham igjen som hadde skjedd første gangen de vekslet blikk. Han satt som fortryllet og så på henne og kunne ikke få øynene fra henne igjen. Den første gangen hadde han sett henne dødssyk, men nå var hun mye, mye vakrere. Den istykkerrevne kledningen hennes var som ny igjen, og over den strålende hvite silken og det lange håret hennes lekte gjenskinnet av det mangefargete, milde lyset. Ønsket hans var gått i oppfyllelse. «Månebarn,» stammet Bastian betatt, «er du frisk igjen nå?» Hun smilte. «Kan du ikke se det, kjære Bastian?» «Jeg ønsker at det alltid kunne være slik som nå,» sa han.

«Øyeblikket er evig,» svarte hun. Bastian tidde. Han forsto ikke svaret hennes, men han var ikke opplagt til å gruble over det. Han ville ingenting annet enn å sitte foran henne og se på henne. Det frodige krattet av lysplanter hadde etter hvert dannet et tett flettverk omkring de to, en fargesprakende vev som omsluttet dem som et stort, rundt telt av magiske tepper. Derfor merket ikke Bastian noe til hva som skjedde utenfor. Han visste ikke at Perelín vokste videre og videre, og at alle plantene ble større og større. Og hele tiden regnet det nye frø overalt, små lysgnister som det sprang nye kimer ut av. Han satt der helt fortapt ved synet av Månebarnet. Han ante ikke hvor mye tid som var gått da Månebarnet dekket over øynene hans med hånden sin. «Hvorfor lot du meg vente så lenge på deg?» hørte han henne spørre. «Hvorfor tvang du meg til å gå til Den gamle fra Det vandrende fjell? Hvorfor kom du ikke da jeg ropte?» Bastian svelget. «Det var fordi . . .» begynte han forlegen, «. . . jeg tenkte . . . det var alt mulig rart, redsel også . . . men i virkeligheten skammet jeg meg for deg, Månebarn.» Hun trakk hånden sin tilbake og så forundret på ham. «Skammet deg? Men hvorfor det?» «Tja,» sukket Bastian, «du hadde vel sikkert ventet at det skulle komme en som passet til deg.» «Og du, da, passer du ikke til meg?» «Altså,» stammet Bastian, og følte hvordan han rødmet, «jeg mente en som er modig og sterk og vakker – en prins eller noe sånt – i hvert fall ikke en sånn som meg.» Han hadde slått øynene ned, og hørte nå hvordan hun på nytt lo denne lave, syngende latteren. «Der ser du,» sa han, «nå ler du av meg, du også.» Det ble stille lenge, og da Bastian endelig fikk seg til å kikke opp, så han at hun hadde bøyd seg helt borttil ham. Ansiktet hennes var alvorlig. «Jeg vil vise deg noe, kjære Bastian,» sa hun, «se meg inn i øynene!» Bastian gjorde det, selv om hjertet hans hamret og det svimlet litt for ham.

Og nå så han et gyllent speilbilde i øynene hennes, det var en skikkelse, liten og fjern i begynnelsen, men den vokste og ble stadig tydeligere. Det var en gutt, omtrent på hans egen alder, men han var slank og vidunderlig vakker. Holdningen hans var stolt og oppreist, ansiktet edelt, smalt og mandig. Han så ut som en ung prins fra morgenlandet i øst. Turbanen hans var av blå silke, og det var også den sølvbroderte jakka han bar, som gikk helt ned til knærne. På føttene satt et par høye, røde støvler av det fineste og mykeste lær, med spisse snuter som var buet oppover. På ryggen hang en sølvglitrende kappe, den rakk fra skuldrene og helt ned på bakken og hadde en høy, oppslått krage. Det vakreste ved denne gutten var hendene hans, som var velformete og fornemme, samtidig som de virket uvanlig sterke. Henført og full av beundring stirret Bastian på dette bildet. Han kunne ikke få sett seg mett på det. Han skulle akkurat til å spørre hvem denne statelige unge kongssønnen var, da det som et lyn slo ned i ham at det var ham selv. Det var hans eget speilbilde i Månebarnets gulløyne! Det som skjedde med ham i dette øyeblikket, er vanskelig å beskrive i ord. Det var en henrykkelse som minnet om avmakt, den førte ham ut av hans vanlige jeg og bar ham langt bort, og da den omsider slapp taket og bevisstheten vendte tilbake, fant han seg igjen som den vakre gutten han hadde sett i speilbildet. Han kikket nedover seg selv, og alt var slik som i Månebarnets øyne. De fine, myke støvlene av rødt lær, den blå sølvbroderte jakka, turbanen, den lange, glitrende kappen, skikkelsen hans, og så vidt han kunne kjenne – også ansiktet hans. Vantro stirret han på hendene sine. Han vendte seg mot Månebarnet. Hun var ikke der lenger! Han var alene i det runde rommet som de lysende og skinnende plantevekstene hadde dannet. «Månebarn!» ropte han til alle kanter. «Månebarn!» Men han fikk ikke noe svar. Rådvill satte han seg ned. Hva skulle han gjøre nå? Hvorfor hadde hun forlatt ham? Hvor skulle han ta veien – hvis han da kunne komme noe sted i det hele tatt og ikke var fanget her som i et bur?

Mens han satt der og prøvde å forstå hva Månebarnet kunne ha ment med å forlate ham uten å ta farvel og uten et eneste ord til forklaring, lekte fingrene hans med en gullamulett, som hang i et kjede rundt halsen hans. Han kikket nærmere på den, og utstøtte et lite rop av forbauselse. Det var AURYN, Klenodiet, Glansen, Barnekeiserinnens tegn, som gjorde den som bar det til hennes stedfortreder. Månebarnet hadde overlatt ham makten over alle ting og alt liv i Fantásia. Og så lenge han bar dette tegnet, ville det være som om hun var hos ham. Bastian så lenge på de to slangene, den lyse og den mørke, som bet hverandre i halen og dannet en oval. Så dreide han medaljongen rundt og fant til sin forundring en innskrift på baksiden. Det var fire korte ord i eiendommelig slyngete bokstaver:

Gjør hva du vil Dette hadde aldri vært nevnt tidligere i Den uendelige historie. Hadde ikke Atréju lagt merke til denne innskriften? Men det spilte ingen rolle nå. Det eneste som var viktig, var at ordene tillot – ja, de bent fram oppfordret ham til å gjøre alt han hadde lyst til. Bastian gikk bort til veggen av fargesprakende plantevekster for å undersøke mulighetene for å smette igjennom, og til sin lettelse fant han at planteveggen uten vanskelighet lot seg skyve til side som et forheng. Han gikk ut. Den milde og samtidig urkraftige veksten blant nattplantene hadde fortsatt uopphørlig i mellomtiden, og Perelín var blitt til en skog, som det menneskelige øye aldri hadde sett maken til før Bastian. De største stammene hadde blitt tykke og høye som kirketårn nå – og likevel stanset de ikke, men fortsatte å vokse og vokse. Mange steder sto disse melkeaktig lysende kjempesøylene allerede så tett at det var umulig å smette mellom dem. Og fortsatt falt det ned nye frø i et uopphørlig gnistregn.

Bastian forsøkte, der han spaserte gjennom lyset i den mektige skogkatedralen, ikke å trampe ned noen av de gnistrende kimene på bakken, men det viste seg snart umulig. Det fantes rett og slett ikke en fotsbredd jord noe sted hvor det ikke spraket og spirte. Til slutt gikk han bare ubekymret videre hvor kjempestammene slapp ham forbi. Bastian nøt å være vakker. At det ikke var noen der til å beundre ham, uroet ham ikke det minste. Tvert imot, han var glad for å få ha denne lykken helt for seg selv. Han ville ikke gitt fem øre for å bli beundret av dem som hadde hånt ham tidligere. Ikke nå lenger. Han fikk nesten medlidenhet med dem når han tenkte på dem. I denne skogen, hvor det ikke fantes årstider og heller ikke noe skifte mellom dag og natt, var opplevelsen av tid helt annerledes enn Bastian var vant til fra tidligere. Derfor hadde han heller ingen anelse om hvor lenge spaserturen hans varte. Men litt etter litt ble gleden han følte ved å være vakker, forvandlet til noe annet: Det ble helt selvfølgelig for ham. Ikke slik at han var mindre lykkelig over det, det føltes bare som om det aldri hadde vært annerledes. Dette hadde en årsak som Bastian først skulle bli klar over mye, mye senere, og som han ennå ikke hadde den fjerneste anelse om. På grunn av skjønnheten som var gitt ham, ble nemlig vissheten om at han en gang hadde vært tykk og kalvbeint, gradvis strøket ut av erindringen hans. Om han likevel hadde blitt minnet på det, ville han sikkert ikke ha lagt særlig vekt på det. Men glemselen skjedde helt umerkelig. Og da minnet var fullstendig utvisket, trodde han at han alltid hadde vært som nå. Og dermed var ønsket hans om å være vakker helt oppfylt, for en som er det allerede, ønsker seg det ikke lenger. Ikke før hadde han nådd dette punktet, så begynte han å føle en slags misnøye, og et nytt ønske tok form i ham. Bare å være vakker var egentlig ikke noe særlig! Han ville være sterk også, sterkere enn alle andre. Den sterkeste i hele verden! Som han gikk der og ruslet gjennom Nattens skog, Perelín, begynte han å føle seg sulten. Her og der plukket han noen av de merkelig formete og lysende fruktene og prøvde forsiktig om de var spiselige. Ikke bare var de spiselige, oppdaget han til sin glede – de smakte helt

prima også, noen sterkt, noen søtt, noen kanskje litt bittert, men alle var absolutt delikate og fine. Han spiste den ene etter den andre mens han gikk, og merket samtidig at en vidunderlig kraft strømmet gjennom lemmene hans. I mellomtiden var den lysende underskogen under kjempetrærne blitt så tett rundt ham at den sperret utsikten til alle sider. Og i tillegg begynte det også å vokse lianer og luftrøtter ned fra trærne, som filtret seg sammen med buskaset til et ugjennomtrengelig villnis. Bastian banet seg vei med håndkantslag, og krattet delte seg som om han hadde brukt en jungelkniv eller en skarp øks. Rett bak ham lukket bresjen seg igjen så fullstendig som om den aldri hadde eksistert. Han gikk videre, men en vegg av kjempetrær sperret veien for ham. Stammene sto så sammenpresset at det ikke fantes mellomrom. Bastian tok tak med begge hender – og bøyde to stammer fra hverandre! Bak ham lukket sprekken seg lydløst igjen. Bastian utstøtte et vilt jubelskrik. Han var urskogens herre! Nå moret han seg en stund med å ture fram gjennom jungelen som en elefant som har hørt det store ropet. Kreftene hans avtok ikke, ikke et øyeblikk måtte han stanse for å trekke pusten, her var det ingenting som het hold eller hjerteklapp, han svettet ikke engang! Men til slutt hadde han rast seg ferdig, og nå fikk han plutselig lyst til å ta Perelín, riket sitt, i øyesyn ovenfra, for å se hvor vidt det strakte seg. Han kikket prøvende til værs, spyttet i nevene, grep en liane og begynte uten videre å dra seg oppover, bare ved å flytte hendene skiftevis, og uten å bruke beina, slik han hadde sett sirkusartister gjøre det. Som et blekt erindringsbilde fra forgangne tider så han et glimt av seg selv i gymnastikktimen, hvor han til hele klassens knisende fornøyelse dinglet som en melsekk nederst i klatretauet. Han måtte smile. De hadde nok måpt kjevene av ledd hvis de hadde kunnet se ham nå. De ville ha vært stolte over å kjenne ham. Men han ville ikke engang ha kastet et blikk på dem. Uten å stanse en eneste gang nådde han omsider greinen som lianen hang ned fra. Han satte seg skrevs over den. Den var tykk som en

tønne og lyste rødlig fra innsiden. Bastian reiste seg forsiktig opp og balanserte bort til trestammen. Også her var adkomsten sperret av et tett villnis av ranker, men han tok seg gjennom det uten vansker. Selv så langt oppe var stammen ennå så tykk at fem mann ikke ville ha nådd rundt den. En annen sidegrein som stakk ut i en annen retning høyere oppe, var utenfor rekkevidde fra der Bastian sto. Følgelig kastet han seg med et sprang ut til en luftrot og svingte den fram og tilbake, helt til han kunne nå greinen ovenfor ved hjelp av et nytt, dristig sprang. Derfra kunne han hale seg opp til en som var enda høyere. Nå var han temmelig høyt oppe i treet, minst hundre meter, men det lysende greinog løvverket ga ingen sikt ned mot bakken. Først da han var nådd omtrent dobbelt så høyt, begynte det her og der å bli åpne steder, hvor han kunne ta et overblikk. Men nå begynte det å bli vanskelig for alvor, fordi det ble færre og færre greiner og kvister. Til slutt, da han var nesten oppe, måtte han stanse helt, for han fant ikke annet å holde seg fast i enn den glatte, nakne stammen som fortsatt var tykk som en telefonstolpe. Bastian kikket opp og så at stammen, eller stengelen, endte omtrent tjue meter høyere oppe i en kjempesvær, mørkerød og lysende blomst. Hvordan han skulle komme seg ned derfra igjen, hadde han ikke noen klare tanker om. Men opp måtte han, for her hvor han nå var, ville han ikke bli. Han klamret altså armene og beina om stammen og klatret de siste tjue meterne som en akrobat. Stammen svaiet hit og dit og bøyde seg som et halmstrå i vinden. Endelig hang han rett under blomsten, som åpnet seg oppover som en tulipan. Han klarte å stikke en hånd inn mellom kronbladene. Så fikk han tak, skjøv bladene lenger fra hverandre og halte seg opp. Han ble liggende stille et øyeblikk, for nå var han faktisk litt andpusten. Men han reiste seg straks opp og speidet i alle retninger over kanten på den rødskinnende kjempeblomsten, som fra en utkikkstønne. Utsikten var storslått hinsides all beskrivelse! Planten han sto på toppen av, var en av de høyeste i hele jungelen, og derfor kunne han se over vide avstander. Over ham ruget fortsatt det fløyelsaktige mørket som en nattehimmel fri for stjerner, men under

ham strakte Perelíns uendelighet av tretopper seg ut i et slikt fargespill at han nesten fikk tårer i øynene. Og Bastian sto lenge og sugde dette bildet inn i seg. Dette var hans rike! Han hadde skapt det! Han var herre over Perelín. Og enda en gang fløy det ville jubelskriket hans langt utover den lysende jungelen. Men nattplantene vokste videre, stille, rolig og uopphørlig.