Kart over kroppens makeløse landskap

KART OVER KROPPENS MAKELØSE LANDSKAP

MADDIE MORTIMER KART OVER KROPPENS MAKELØSE LANDSKAP Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Maddie Mortimer Originalens tittel: Maps of our spectacular bodies Oversatt fra engelsk av Kirsti Vogt Copyright © Maddie Mortimer, 2022 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-70703-3 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjoner: KUCO/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim, 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia, 2022 Satt i 11/14 pkt. Garamond og trykt på 60 g Holmen Book Cream 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sprekk Sprekk

en Jeg Jeg, bluss av blekk, tanketing, pirket opp der hun begynner; ikke større enn et hårrør, ikke klokere enn en kantalupp, og ganske optimistisk med hensyn til hvordan mitt liv skulle bli. Siden den gang har jeg verket i ytterkantene hennes.

Frydet meg over å barbeint-gulvplanke-liste meg fra stedet der hun en gang ga mat, ned dit kroppen hennes brygger, jeg har prøvesmakt, splintret, lekket og tygd meg gjennom vev, avkrok, bein, fold og knute så ofte, så godt, så iherdig nå, at det føles som jeg eier stedet.

Det er kanskje uunngåelig at jeg etter så lang tid har begynt å bli litt utilfreds med det at jeg eksisterer. Dette er ikke lett å innrømme. Det er vel grenser for hvor lenge man kan være katastrofeturist før den fæle gamle livsleden begynner å senke seg. Men grekerne sa at i begynnelsen var kjedsomheten.

Gudene formet menneskeheten av dens svarte, livløse skorpe, og dette er oppmuntrende, selvfølgelig.

I dag skal jeg kanskje følge trinnene i strupehodet hennes, eller slå lett på luftrøret som stavene i en xylofon, eller koke ihop eller rekke opp litt styggedom selv, for her er greia med kroppen: Den er ufattelig enkel å streife omkring i, uten at noen mistenker noe som helst.

Helt til de gjør det, selvfølgelig. Og da er den selvfølgelig ikke det.

[7]

Begynnelsen på slutten Lia husket to ting om begynnelsen på slutten.

Den første: hvor lang tid det tok før trafikklyset skiftet farge.

Den andre: det at ingen døde.

Hun var ett veikryss unna stedet hun skulle til, med storbyens susende rytme i pulsen, dagen trippet raskt mot rushtid.

Sansene føltes uvanlig årvåkne. Nappet åpne av nerver, kanskje.

Det var fint. En fin avveksling. Å føle seg så blottlagt, så levende, mens hun sto på rødt lys og ventet på at verden skulle fortsette.

En mann i for liten dress sukket tungt og praiet en taxi.

To kvinner snakket høyt i telefonen, brokker av samtalene gravde seg inn i nakken hennes, Jeg sa det til ham jeg sa du kan ikke noe for hvordan du føler det. Bestilte halv tre-timen i morgen, det er noen rester i kjøleskapet som du kan varme i mikroen. Ikke kontanter, dessverre. Blir ikke sen. Herregud, jeg får alltid så dårlig samvittighet. Husk å gi katten mat.

Lia kløp seg i øreflippens fløyel og tenkte på tragedier.

Hvilken dikter var det som sa at en kronisk fornemmelse av noe tragisk kan holde en mann oppe i kortvarige lykkeperioder?

Hvilken filosof var det som sa at all tragedie begynner med en beundringsverdig stillhet?

[8]

Dagen hadde vært full av støy.

Alle virket sekunder unna katastrofe.

Kåpebeltet til en kvinne spratt mot eikene på sykkelen hennes.

Antallet sykkelulykker steg jevnt med femten prosent årlig.

Over 4500 endte med dødsfall eller alvorlige skader, hadde det stått i avisen dagen før. Byen bare fortsetter å redusere bestanden, det er sorg i hver eneste gate, tenkte Lia i samme øyeblikk som den runde magen til en smårolling kom til syne i et åpent vindu, og blikket hennes raste nedover etasjene under, telte, med stram kjeve, mens barnet henrykt lente det melkehvite hodet ut og hvilte de ørsmå fingrene mot karmen.

Fire etasjer. Fallet ned var på fire etasjer.

Fluor er lysegult, klor er gulgrønt, og brom er rødbrunt.

En jente i blå skoleuniform begynte høylytt å dosere for venninnen om temaet grunnstoffer.

Halogener blir mørkere jo lenger ned du kommer, ikke sant.

Lia la merke til at jenta hadde tykke, rette vipper som flettet seg inn i hverandre når hun blunket, og profilen hadde en sjelden, ungdommelig skjønnhet, av det slaget som skilte seg ut i mengden av ventende ansikter, som ble mer og mer utålmodige ved veikrysset, og det var alltid så vanskelig, tenkte hun – så vanskelig å ikke la seg distrahere av vakre ting.

Ved vinduet hadde smårollingen forsvunnet. Vinduet var blitt lukket. Det var en lettelse, selvfølgelig.

[9]

Hun trakk luften dypt og tungt inn gjennom nesen, konsentrerte seg om ribbeina som strakte på seg, brystet som utvidet seg, og holdt pusten. Fanget den der. Den sprakende varmen i bensinluft. Det var to år siden hun sist gikk i disse gatene.

Krysset dette krysset. To år siden hun hadde sittet og stirret på bildet av kroppen og hjernen sin festet opp mot lyset og pekt på den mørke flekken som svømte rundt på midten. Det er corpus callosum, hadde legen sagt. Ingenting å bekymre seg for, (hun lot den lange, deilige pusten strømme mellom leppene), bare den tykke nerven som forbinder den ene hemisfæren med den andre.

Det hadde dukket opp en åpning i trafikken. Fri bane, fra den ene siden av gaten til den andre. Lyset hadde fremdeles ikke skiftet farge. En mann med gusten hud tok sjansen, noe som fikk jenta i blå skoleuniform til å pile ut i veien, hun også, og trekke venninnen etter seg. Det var da blikket til Lia hektet seg til bilen som svingte rundt hjørnet, i høy fart gjennom ettermiddagen. Hun så kollisjonen før den inntraff, kjente potensialet i den klappe sammen rundt lungene slik regn crescenderer til noe mer enn regn.

Strupeskrikbremsing. Forsinket smell av maskinkollisjon.

Bøyen i magre knær idet jentas kropp traff betongen. Lia kjente tiden folde seg, sekundene brette seg på midten. Å herregud, raspet en telefonstemme høyt ved øret hennes, men før hun rakk å se nøye etter, var stedet oversvømt av mennesker som gnafset og krafset ved utsikten til en massakre, kjappe som sultende rotter mot uventede smuler.

Lia hadde lyst til å kaste opp.

Jenta var død. Hun visste det. Hun kunne kjenne det. Den nye kulden i luften, skyene som saktnet farten, det svimlende [ 10 ]

omslaget i atmosfæren når tragedien dumper inn i en vanlig dag på denne måten. Det var som om folkemengden formerte seg, og det eneste Lia tenkte på, var – hun kom aldri til å kunne fortelle foreldrene sine hva slags dag hun nettopp hadde hatt. Hun kom aldri til å ta kjemieksamen eller forelske seg eller vite hvordan en ekstra vond urinveisinfeksjon føles; hun kom aldri til å flytte til Manchester for å studere medisin, aldri bli lege eller få redde liv, og kanskje det ville være andre mennesker som kom til å dø i årene som fulgte, på grunn av nettopp dette øyeblikket, fordi en mann med gusten hud hadde tatt sjansen og en ung jente i blå skoleuniform, som kunne noe om grunnstoffer, hadde pilt ut i gaten for tidlig, og Lia hadde sett alt det glitrende potensialet i livet hennes blusse opp og slukne, uten videre.

Hun forestilte seg hvor grufullt det ville være å gå bort, bøye seg ned sammen med resten av rottene, stryke håret til jenta forsiktig ut av ansiktet hennes og oppdage at det var Iris, hennes Iris, med øynene helt tømt for liv.

En kropp som fungerer helt som den skal! hadde legen sagt. Og en flott, frisk hjerne!

Som om den slags virkelig fantes.

Folkemengden hadde spredd seg litt, og Lia fikk endelig et glimt av jenta, som kom seg på beina, akkurat slik Iris pleide å gjøre da hun var tre eller fire og hadde ramlet. Det gikk bra, sa hun der hun børstet av seg, helt uskadd. Noen tilbød seg å undersøke knærne hennes. Det gikk bra, sa hun igjen, men høyere og hardere, med et ansikt som lyste rosa av sjokket.

[ 11 ]

Lia trodde ikke sine egne øyne. Det var en lettelse, selvfølgelig.

Men også – bitte litt skuffende.

Venninnen til jenta leide henne tilbake til tryggheten på fortauet, der begge begynte å le, nokså hysterisk, den skrekkelige lyden kvernet av gårde inn i den voldsomme byen.

Tilskuerne forsvant raskt, klossete, vendte tilbake til sin ferd, skammet seg over sin egen blodige appetitt, og Lia kjente omrisset av dette stedet kjøle seg ned og falle til ro, tankene samlet opp alt som hadde raknet et øyeblikk da trafikklyset skiftet fra klor til fluor til klart bromrødt, da verden giret ned tre oktaver for sent.

Da hun var over på den andre siden av gaten, hadde hun landet på Yeats.

Dikteren var Yeats.

Hun kunne fortsatt ikke huske filosofen.

Hun holdt blikket låst til fortauet helt til hun var fremme ved sykehuset.

Legen sa det var dårlige nyheter.

Sykdommen hadde kommet tilbake.

Hun hørte ikke resten.

Rommet var tømt for all lyd. [ 12 ]

Hun hørte bare den gysende knisingen til jenta som ikke hadde dødd. Først så svakt at den knapt var hørbar, men da den ble sterkere og kom nærmere, fikk stemmen selskap av andre stemmer, de av Londons heldige innbyggere som så vidt hadde unnsluppet sitt endelikt, og lik bølger som forsterket hverandre ble klagesangen deres kastet mellom byens mur og glass før den endelig strømmet inn gjennom sprekken i sykehusvinduet og fylte hver centimeter av rommet: Det var deg, Lia. Ikke oss.

Deg.

De De, hennes håps frø, hennes hjertes kor, nå våkner de raslende til liv.

De strekker seg, med sine historier, plott, sanger og remedier, ut av det tåketykke teppet av søvn, da ryktet om min vesle vansiring sprer seg, slik en bukvind utmeisler og renser en dag, og jeg må innrømme at jeg er litt fornøyd.

Tross alt kan man ikke polere en diamant uten litt friksjon, og det er nydelig, egentlig, at de gjesper og leer på seg, grøsser, smekker, snuser, våte og stive som hunder som værer spøkelser, klare til å prøve å kverke meg. [ 13 ]

Hvordan Følelser brygger seg opp på ulike steder, avhengig av kroppen.

En manns mest oppriktige impulser kan starte i hendene eller hjertet, tærne, strupen, fingrene eller lårene. Lia kjente som regel det meste først i magen.

Et eksempel: Den første gangen hun opplevde kjærlighet, kastet hun opp overalt.

Det var den dagen den fremmede vasket føttene hennes.

Fornemmelsen av noe som lå veldig dypt begravet, hadde rast oppover i henne, og plutselig hadde hun sprøytet innholdet i magen utover de store, kvikke fingrene hans, mellom sine egne små tær. Han verken rykket til eller skar ansikt, dyppet ganske enkelt hendene i vannbøtten igjen og skylte vekk oppkastet fra føttene hennes. Hun tørket gallen av haken, reiste seg fra stolen og dryppet opp trappen til rommet sitt, gned seg på magen under overdelens tynne bomull og lurte på hvordan han hadde greid det.

Fått henne til å føle at kroppens lutring var noe helt normalt, at det ikke var noe spesielt motbydelig eller engang interessant ved det, og hun følte seg veldig sett og like fullt veldig liten.

Så det var ingen overraskelse at da legen kunngjorde at kreften hadde spredd seg, kjente Lia at det rørte seg i magen. Et dyp-vokalisk nei! som et ulvehyl. Legen gransket blikket hennes trist og nikket, så vidt, som om han var enig med lyden av den piskende magen som ulte uforstående over kroppens svik.

På vei hjem kastet hun opp i søppelkassen utenfor stasjonen.

Tykke, rosa klumper og klatter av frokost og lunsj, surt og fresende i slim. Og tenk om det kunne være det hele, tenkte hun. Om man bare kunne kaste opp svulster, finne dem som [ 14 ]

mynter i sølen, pusse dem og ramme dem inn ved siden av kunsten på kjøkkenet. Forvandle dem til kjøleskapsmagneter med maskinen Iris fikk til jul i fjor.

Iris. Iris. Hvordan skulle hun fortelle henne det?

Gatene var blitt forunderlig stille.

Hjemme gikk Lia opp til tryggheten på femte trappetrinn, der ingen betydningsfulle hendelser noen gang fant sted, og satt der en stund med armene rundt knærne. Hun skulle ønske at hun hadde latt Harry få bli med. Det eneste som var verre enn å høre en slik nyhet, var å måtte fortelle andre den. I det stille var hun takknemlig for at hun slapp å se blikket hans bli matt, panikken synke inn i kinnene hans.

Telefonen ringte knapt to ganger før han tok den.

Ja? Stemmen var tung av håp.

Det har kommet tilbake.

Stillhet.

Faen.

En ny, lang stillhet. Gnissing fra Lias varme håndflater, som lå hardt rundt gelenderet.

Faen, ja.

[ 15 ]

Harry var det mest dugelige mennesket Lia noen gang hadde truffet. Det var vanskelig å vite hvordan man skulle ta hans rene, menneskelig godhet, for livet hennes hadde vært så fullt av folk som spratt uanstrengt mellom ytterligheter, og hun hadde vent seg til å forvente en viss grad av vansker.

Han forlangte ingenting av henne. Han hadde en mild, planløs energi og en måte å smile på som var som å se en fallskjerm åpne seg, og selv om han betraktet seg som en middels begavet mann, sjelden selve trekkplasteret, men det slaget som fikk deg trygt dit du skulle og hjem igjen, var han stillferdig bemerkelsesverdig, og den beste partneren Lia kunne ha håpet på.

Vi skal vinne over dette her, sa Harry plutselig, og hørtes slett ikke ut som seg selv, vi har greid det før, og vi skal greie det nå også.

Sånne uttalelser klang aldri riktig med hans røst. Han tenkte for dypt for den slags visshet, observerte verden for grundig.

Lia prøvde å ikke bli frustrert av det.

Harry.

Ja? Kan du kjøpe dessert? Noe billig og mektig og luftig.

Han lo lett.

Det aller ekleste jeg kan få tak i, sa han og hørtes mye mer ut som seg selv.

[ 16 ]

Lia satt på enden av sengen og tegnet opp formen på språket hans – høydene, svingene, de regelmessige fallene i det:

vi har greid de

greie det nå også t før, og vi skal

Striden i hvert ord mot omstendighetene rundt det:

Vi skal vinne o v er dette her.

Så hvordan skulle kampen begynne? Kom det et forvarsel, et tegn på at den var i gang? Et horn? En skjelve-galoppmonotoni i synsranden, faner i vinden?

I soverommets stillhet speidet hun etter faner.

Kåpen hennes hang slapt på hjørnet av døren som et slags stoppet og skummelt fugleskremsel, spiddet langt ned i sin ukrenkelige jordlapp, der det viftet verden vekk.

Iris kom snart hjem. Dette var hennes første dag på ungdomsskolen. Hun hadde gått hjemmefra den morgenen, selvsikker som alltid i den nye skoleuniformen, med skjorte, skjørt, hender og føtter som var altfor store for resten av den lille kroppen, og enda Lia var utrolig imponert, føltes synet av henne der hun forsvant, som slutten på noe. Som om det fantes en mulighet for at hun aldri skulle komme hjem igjen.

Lia gikk ned for å åpne ytterdøren, for å vente på henne på [ 17 ]

trammen, skrelte av seg sokker og sko for å kjenne sjokket av kald stein mot bare såler. Hun kikket ut og opp og tenkte Jeg – jeg kjemper ikke. Jeg er stille og uforanderlig som septemberhimmelen, like selvisk som sympatisk.

Noen minutter senere kom Iris stormende bortover veien med verden på ryggen og kinn som var røde av iver over dagen.

Hva er det du står der og venter for? sa hun og kastet seg i armene til Lia, og Lia kjente at gaten holdt pusten, fasadene svulmet, platanlønnene og bilene som fant parkeringsplass, dempet seg mer og mer.

Hvordan var det?

Nei, altså. Sånn som jeg trodde.

Iris trakk på skuldrene som om overganger som dette var det enkleste i verden. Gaten pustet ut. Lia så henne halvhoppe gjennom gangen, husets munn, før hun forsvant rundt et hjørne, ned i halsen, og følte seg gjennomvåt av utmattelse over å elske noen så høyt som hun gjorde i det øyeblikket.

På kjøkkenet skrelte de grønnsaker. Iris snakket livlig om hvordan dagen hadde vært, pirket i maten i kjøleskapet, latteren hennes bølget ut som skyer i det grelle elektriske lyset der inne. Hvis hun hadde vært den som skulle kjempe, tenkte Lia, ville det kanskje gått fint med dem alle sammen.

[ 18 ]

Vi har hvert vårt skap, og det er fint. Skolegården er kjempestor og bare betong, og det er så mange rom og korridorer at jeg gikk meg bort et par ganger. Alle var sjenerte. Fikk noen venner. Stolene var det aller rareste.

Stolene?

Når jeg sitter på stolene rekker jeg ikke helt ned til gulvet med føttene.

Utenfor huset sto Harry, med øyne som var såre og blanke, og så Lia og Iris bevege seg fredelig gjennom rammen vinduet ut mot gaten dannet. Ettermiddagen hadde fått et trangt, tett preg, så med en gang han hadde gått fra universitetet, føltes det som om han gikk langs en lang, rett korridor, og det fantes ingen hjørner eller busser eller trapper eller pauser, som om London selv hjalp ham hjem. Hjem. Nå som han var her, følte han seg helt ute av stand til å ta et skritt til.

Lia hadde visst sagt noe Iris ikke likte, for hun stirret bistert ned på hakket løk, eller aubergine, han var ikke sikker. Han elsket det når Iris så bister ut, den fullstendige forvandlingen i ansiktet hennes, hvordan pannen ble marmorert og øynene forsvant under den mørke skyggen fra øyebrynene. Harry gned de svampaktige øyeeplene hardere enn han trengte, lot dem sirkle rundt i øyehulene. Bak seg kjente han et nærvær, en bevegelse. Beredt. Han snudde hodet brått mot rekkene av forstadshus, myste inn i kveldsskyggene.

Den gangen Lia hadde fått diagnosen, for mange år siden, måtte han ofte minne seg selv på at det ikke var noe som var ute etter dem. Ingenting som holdt øye med dem eller nærmet [ 19 ]

seg, ikke noe uhyre som gjorde seg klar til å flerre gjennom gaten der de bodde. Og like fullt så han fremdeles for seg å gå inn i huset og forsegle vinduene med sement. Legge ut digre betongblokker foran dørene for å hindre verden i å komme seg inn. Den spisse snuten til en rev stakk ut bak naboens røde Ford Focus. Den tasset på myke poter ut på fortauet og la knapt merke til ham. Harry trakk pusten og stakk nøkkelen i låsen, lurte på når revene egentlig ble så selvsikre, og hvilken av de tre billige, mektige dessertene han hadde valgt som kom til å vise seg å være den rette.

I sengen den kvelden, stappmett av en tredjedel av hver dessert, strøk Harry over det melkehvite midtpartiet på armen til Lia, det som beholdt samme farge og konsistens uansett hvor gammel hun ble. Lia kunne kjenne frykten gjennom fingertuppene hans, forsiktigheten og bekymringen i berøringen mens han mumlet flere kampformuleringer, og så dem føre ham, utilsiktet, inn i søvnen. Mens vekten av kroppen sank lenger ned i madrassen og Lia ble intenst bevisst sine egne hjerteslag som trommet under brystet, strakte hun seg etter pennen ved siden av sengen. Hun brettet ut notatboken, og der, på siden, med kinnet trykket mot puten og hånden dirrende foran seg, skrev hun til hun sovnet:

prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve så lenge du kan prøv å overleve

[ 20 ]

Buk Innhyllet i min mest stillferdige forkledning, med mine mange øyne, ser jeg på dem.

Hul, skjult, selvtilfreds som en gud.

Det kommer til å være familie her. Venner fra før og nå.

Tatt vare på. Slett ikke få. Det blir halvskisserte tanker og drømmerekvisitter og fragmenter av mennesker hun har gått forbi i butikker og alle sammen følger for øyeblikket Begynnelsens Bouquet til Buken, der instinktene hennes brygger og sender ut stanken sin.

Det er selvfølgelig vanskelig å danne seg et ordentlig bilde av noen ennå, med så mye støyende skjelve-galopp-monotoni.

Hornene. Fanene. Mengder av vanilje-melasse-sjokoladeostekake-terte-sukkerbrød. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Det kan hende det tar litt tid før de tilpasser seg. Jeg har lyst til å si at de skal klype seg i de tilklinte nesene, kjenne trykket i de flekkete ørene svulme og sprekke, la øynene venne seg til kampens farge, det fragmenterte språket til pust og nerve og strimler av lemmer, arteriolebekker snitt kanaler rør og drømmer.

[ 21 ]

(jeg gjør det ikke) Jeg har lyst til å erte dem, si at de skal ta inntrykkene inn over seg, ta den tiden de trenger, ta meg på mitt ord, timene er elastiske her, de håner, spenner seg, bøyer og bretter seg. (jeg gjør det ikke) Jeg har lyst til å rope og synge og skrike, heftig som en sviende, salt vind, Welcome! Benvenuti! Herzlich Willkommen! Bienvenue!

La yttertøyet henge ved døren, hatter på stativene, sko i gangen.

Herregud, dere er så heldige som er her!

Morgen Lia våknet ved siden av et stort, svart hull. Blekket fra kulepennen hadde lekket langsomt ned i sengetøyet i løpet av natten. Hun kom seg ut av sengen og stilte seg foran helfigurspeilet for å se på seg selv. Den som møtte blikket hennes, var et papirmenneske dekket av skrift – hun hadde snudd seg over på notatboken, presset armen mot den, ansiktet.

Ved frokostbordet nede erklærte Iris Når vi blir store, burde vi få oss matchende tatoveringer.

Iris hadde fått for vane å si «vi» ganske mye.

Synes du det?

[ 22 ]

Ja. På albuene, sånn som den der.

Hun pekte på et halvt bortskrubbet «over» «leve».

Lia vred armen rundt for å se nærmere på den. Hun var tørr på albuene, og blekket hadde begravet seg i dype, mønstrede rynker.

Det er antagelig vanskelig å tatovere en albue.

Tja, i alle fall din, for huden er så skjellete og løs.

Lia hadde lyst til å le, men oppdaget at hun ikke klarte det.

Iris visste at hun hadde sagt noe slemt. Hun hadde prøvd å være morsom, men det lød slemt. Hun ble fryktelig irritert på seg selv. Det var alltid så vanskelig å rette det opp, så vanskelig å varme opp den kjølige stemningen som bølget gjennom kjøkkenet etter at hun hadde kommet med en tankeløs kommentar.

Hun senket hodet og kysset albuen til Lia. Det er min absolutte favorittalbue, sa hun, veldig lavt, og Lia ønsket at hun ikke hadde gjort det, for det eneste som fikk det til å verke mer i magen enn hvor lett det var for Iris å være brutal, var den den sjokkerende selvbevisstheten hennes. I en alder av tolv var hun kanskje det klokeste mennesket Lia noen gang hadde kjent.

Gå og puss tennene, sa hun, men stemmen smuldret litt opp ved puss, så det lød veldig halvhjertet. Den hadde aldri falt henne naturlig. Morsrollen. Denne forestillingen der man trakk dager [ 23 ]

ut av ermet. Men hun forsøkte, de aller fleste morgener, å finne små fornøyelser der hennes egen mor hadde unnlatt å lete.

Aldri å la Iris merke den gledesløse kjedsomheten i det hele, slik hun selv hadde gjort som barn.

Lia lyttet til lyden av de lilla planetsokkene til Iris som skled ned trappen. Tassingen over gulvbordene, på leting etter sko. Kanskje hun bare hadde vært vanskeligere å elske, med rarheten sin, hemmelighetsfullheten, det tidlige, stillferdige raseriet. Kanskje, tenkte Lia, da Harry kom inn og nynnet de første falske tonene av noe som lød som «Singin’ in the Rain,» og da Iris presset føttene ned i skoene uten å løsne på lissene, kunne skylden brytes opp og fordeles i like deler mellom henne, moren, faren og herren Gud selv, og det ville komme en dag da hun ikke lenger fant smuler av gamle spørsmål strødd overalt i morgenene deres.

Visste dere, sa Iris plutselig, veldig alvorlig, at det hugges ned seks mål med skog hvert eneste sekund? Hun gransket tennene i overmunnen i speilet og sendte Harry et sideblikk, som for å spørre – og hva har dere tenkt å gjøre med det?

Prestegjeldet Lias far hadde vært en elskverdig, fredsommelig mann som aldri slapp troen langt fra seg – han viklet den stramt rundt kroppen, slik at den aldri raknet eller frynset seg, veivet eller sleivet.

Troen til Lias mor levde sitt eget liv. Den var enorm, ugjennomtrengelig. Den trådte inn i et rom før hun selv gjorde

[ 24 ]

det, kunngjorde ofte at hun var på vei, og deretter hindret den alle andre i å bevege seg rundt.

Folk sa ofte til Lia at å vokse opp i en så religiøs familie måtte ha vært betryggende.

Det var ikke tilfelle.

Prestegården var verken pittoresk eller romantisk, men snarere en liten kasse av et hus, bygget tidlig på femtitallet som erstatning for den tidligere bygningen, som var så forfallen at den ikke kunne utbedres. Det var ingen spor av det gamle skjelettet, med unntak av noen kritthvite kalksteinsheller som dannet et nesten perfekt kvadrat helt nederst i hagen og markerte hvor deres rike endte og resten av verden begynte.

For Lia var ruinene en festning – det eneste stedet hjemme der hun følte at hun hadde fred, en liten plett som var hennes og bare hennes. Alt annet tilhørte Gud. Hun kunne aldri merke ham der, i de rette furene på byggåkrene eller de enorme lappeteppedalene som dekket landskapet foran dem. Men et fravær tar større plass enn et nærvær, og hun tok det at han manglet, så personlig at hun begynte å lure på om det var noe i henne som støtte ham vekk, slik rosmarinen holdt kaninene unna og kanelstengene i vinduskarmen så ut til å sørge for at de ble kvitt maurene.

Anne sto og så på en stor maur som kravlet langs kanten av oppvaskkummen. Den runde kroppen var glatt og blank som skinnet på bærene på romheggen. De hadde i det minste sluttet å komme inn i store mengder. Dette var overkommelig, tenkte hun der hun skrudde på kaldtvannskranen og spylte insektet ned i avløpet med fingrene.

[ 25 ]

Lia satt sammenkrøket i festningen sin nederst i hagen, og Anne gransket datterens sittestilling en stund og lurte på hvor raskt hun kom til å bli solbrent i hodebunnen. Ganske raskt, tenkte hun, så sterk som denne uutholdelige solen var.

Hodebunnen kom til å bli solbrent, og så til å flasse, og da fikk hun seg en lærepenge.

En usedvanlig varme hadde senket seg over dagen og myknet midtsommerens skarpe kanter, og Anne holdt det ikke ut.

Dette var vær av det slaget som kom seg inn i bihulene, kravlet innenfor øyelokkene, gjorde henne sikker på at det ikke var verdt å nyse i et minutt bare for å finne en hatt til datteren og gå og plassere den på hodet hennes for å forhindre den uunngåelige solbrentheten. Hatten kom antagelig uansett til å forsvinne av igjen med en gang. Og hun kom til å angre på at hun i det hele tatt hadde forsøkt, slik hun alltid gjorde.

Peter raslet rundt på kjøkkenet i prestekjolen og lette etter lesebrillene sine. Lia tygget som en gal på enden av pennen, og flyttet litt på seg før hun krøket seg sammen igjen over den utvilsomt underlige nye tegningen hun jobbet med i dag.

Den evangelisk kristne i Anne hadde alltid rygget tilbake for «kunsten», for den hadde ingen plass i et praktisk, fromt liv.

Men Lia hadde noe. Det var ikke bare en evne til å avbilde verden på en presis måte, å gjengi den nøyaktige krummingen i en kråkes nebb eller de detaljerte rynkene i en hånd som strekkes ut. Hun har virkelig en egen evne, hadde en av lærerne til Lia sagt til henne omtrent et år tidligere, da Anne sto parkert utenfor skolen. Kvinnen støttet de magre albuene mot vinduskarmen på bilen, og Anne stirret intenst på skiltet til fish and chips-sjappa i de latterlige, runde brillene hennes, det buede speilbildet av barn som sto i kø sammen med mødrene sine på den andre siden av gaten. Hun kan fange selve kjernen [ 26 ]

i noe, samtidig som hun … fyller det med noe … forbløffende og nytt.

Læreren var ny der. Ny og ung og pretensiøs, for dette var da bare sludder, tenkte Anne, men ikke desto mindre smilte hun så høflig hun bare kunne, og startet bilen for å fortelle den innpåslitne kvinnen at hun hadde hørt mer enn nok. Lia kom ut med et bilde hun hadde malt, av et enslig egg midt i en stor, blå skål. Det var ikke noen kjerne, ikke noe forbløffende og nytt. Bare et egg i en skål. Og det er da ingen vettuge mennesker, tenkte Anne, som oppbevarer eggene sine i skåler.

Bortsett fra franskmennene, kanskje.

Vi ses i morgen, Amelia. Læreren smilte og gikk sin vei, stilig og selvgod i jakke med skulderputer.

Hva er det der, da? spurte Anne og kastet et blikk i bakspeilet da de nesten var hjemme.

Stillferdig, svarte Lia. Hva? Tittelen. Jeg har døpt det Stillferdig.

Og Anne rettet ryggen i førersetet, skremt over det underlige lille barnet i baksetet, og lot som om hun ikke kunne se at det ensomme egget i skålen ganske visst så veldig stillferdig ut, tross alt, mens dekkene kvernet høylytt mot grusen i oppkjørselen.

Et år senere var Lias prosjekter intet mindre enn urovekkende.

Hun mumlet lavt for seg selv og så alltid ut til å granske livet

[ 27 ]

deres på avstand mens hun lente seg mot kalksteinen – og lette etter ting å ikke tro på.

Lia kastet et blikk over skulderen. Der sto moren og ruget ved kjøkkenvinduet som et annet spøkelse. Hun skulle ønske hun ville la henne være i fred. Siden hun ikke hadde hatt noe særlig annet å drive med i de lange sommermånedene, hadde hun bygget opp litt av en samling: Malerier av Peter og prestene hans som digre ravner som trengte seg sammen rundt et kjøkkenbord, med svarte, fjærkledde vinger stukket stramt innunder prestekjolene; tegninger av Anne som liten, hvit fredsdue eller en ordentlig tjukk grå skogdue, avhengig av hvor godt de kom overens den uken. Alle bilder begynte på samme måte, som lette blyantskisser i bibelmargene.

Lia hadde aldri likt Bibelen noe særlig. Bortsett fra det som handlet om hungersnød og død og sjøer av blod, ofring, brennende svovelregn, djevler i de villeste forkledninger, gresshopper skjult i kvinners hår.

Hun hadde oppdaget de mørkeste områdene i den hellige boken altfor ung, alene om kvelden, og hadde raskt fått smaken på den insisterende, tørstende følelsen som bygget seg opp i kroppen når den sto ansikt til ansikt med noe forferdelig og ikke klarte å se vekk.

Disse uhyggelige bildene slo snart rot i drømmene hennes, drømmer hun stolt la frem neste morgen ved kjøkkenbordet.

[ 28 ]

Da ble Anne veldig blek og sa noe sånt som Det er djevelen, Amelia, som prøver å komme seg inn.

Komme seg inn hvor da? spurte Lia. Peter gjemte seg taus bak avisen. Lia drakk litt melk. Anne skulte intenst på feltet mellom vinduet og oppvaskkummen.

Lia begynte å tro at hun så på djevelen selv.

En asketørr, gul bris gled langs nakkeroten. Nå visste hun bedre enn å fortelle Anne noe som helst. Hun grøsset og gransket verket sitt. Dette hadde hun brukt en uke på. Det forestilte menigheten til Peter i ferd med å heise opp den vesle kroppen til Lia over alteret i kirken, akkurat som grisene hun så henge etter bakbeina innerst i lokalet til landsbyens slakter. De rosa rumpeballene var blottlagt, og de kjøttfulle armene dinglet foran det blodrøde ansiktet. Slaktingen var i gang, og hennes kjøtt så ikke annerledes ut enn grisenes. Bortsett fra at hun ikke hadde noen hale. Hun var sikker på at bildet var et av hennes beste.

Ja, tenkte Lia og holdt arket foran seg. Huden rundt neglebåndene var fortsatt hvit av press og presisjon. Det var ferdig. Hun var fornøyd. Da hun reiste seg, ble hun et øyeblikk knuget av den velkjente skuffelsen over å være ferdig med noe, kroppen var plutselig tyngre, hagen litt tristere. Anne hadde forsvunnet fra vinduet. Der hun hadde stått, var bare de flekkete, mørkeblå skyggene fra buskene og Lias eget speilbilde, rotfestet midt i ruinen, hun så ut som en kjempe som nettopp hadde vokst ut av huset sitt, slik at veggene hadde rast sammen rundt henne.

[ 29 ]

Anne fant grisebildet senere samme ettermiddag. Amelia, skrek hun, som om det var hun som ble strukket opp etter anklene og hengt opp ned til tørk.

Da Lia kom inn på kjøkkenet, satt djevelen på sitt faste sted og gynget på vindushaspen med et oppvaskhåndkle.

Latterliggjør, mumlet Anne, latterliggjør livet vårt. Peter kom inn i rommet og kikket ned på motivet med oppsperrede nesebor, så Lia kunne se det turkise nesebeinet. Og så begynte han å klukkle, og Anne snudde seg overrasket mot ham, og Lia virket plutselig så fornøyd med seg selv, fordi hun hadde unnfanget det kløktige motivet, fordi hun hadde fått ham til å le, like selvgod som læreren i jakken med skulderputer, at Anne kjente et sinne flakke opp gjennom kroppen, raskere enn lyset, en krampetrekning fra det i fingrene. Uten å tenke seg om smekket hun til Lia på kinnet, akkurat hardt nok til å fjerne litt tilfreds farge fra ansiktet.

Peter flyttet på seg, ille til mote, som om han overhørte en høylytt krangel som foregikk i et annet rom. Han beveget seg lett mot de skivede tomatene på kjøkkenbenken, betraktet dem et øyeblikk, før han forsvant ut kjøkkendøren.

En skrekkelig stillhet åpnet håndflatene foran dem. Kinnet til Lia sved.

Jeg vil ikke at det skal være sånn mellom oss. Du bare gjør det – så vanskelig.

Slå tilbake! I feltet mellom vinduet og oppvaskkummen helte djevelen en boks kanel ned i den røde munnen, ropte taktfast

[ 30 ]

så krydderet sprutet. Spytt på henne, spark henne, bit henne, skrik til henne!

Anne så et stille raseri oversvømme ansiktet til Lia, som tidevann som kom for raskt inn og trakk henne med ut på dypet.

Den kvelden satt de på kne ved fotenden av sengen til Lia og ba sammen, med håndflatene presset hardt mot hverandre, mens den tykke veven i teppet laget mønstre på bare knær.

Anne snakket uvanlig mildt på bibelspråket sitt: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

Lia lukket øynene og så for seg en diger, svart dør med avflassende maling og dørhammer i messing. Hun kjente hele kroppen strekke seg frem mot døren, alt hun kunne mønstre av viljestyrke, samlet seg i knyttneven mens hun banket og banket, med verkende knoker, tryglet Gud om å åpne, mens hodebunnen fortsatt var varm av midtsommersolen.

Koret En pest har rammet jordens fruktbare blomster!

Lyden av stemmer begynner å sprette mellom strenger av muskler og skape underlig musikk.

Se, synger de, se som det har forandret seg! Som det har blitt gammelt, mishandlet, svart.

[ 31 ]

Det er som å vandre gjennom yndlingsmaleriet sitt og oppdage at motivet er blitt abstrakt eller som å våkne på en side i en velkjent fabel som er helt uten moralske maksimer.

Jeg suger til meg så mye av den siste stillheten jeg bare kan, og venter på at en eller to eller tre skal ta ansvar; på at hovedrolleinnehaverne i hennes liv skal elte seg ut av landskapets spirende masser.

Farge Iris’ yndlingsfarge da hun var fem og seks, var rosa. Hun likte fargen så godt at hun insisterte på å bare spise rosa mat, drikke rosa drikke. Hun ville at innvollene skulle bli knall sjokkrosa, og Lia sa Ja vel, i så fall anbefaler jeg rødbeter.

Iris husket at hun hadde stirret på bæsjen sin i do etter to uker med rødbeter og følt seg overmenneskelig.

Men rosa var bare en fase. Bare et uttrykk for noe Iris ønsket å oppnå, et sted hun ville være. Hun gikk gjennom og ut av det litt klokere, litt mer var for årsakssammenhengen mellom farge og konsum.

Og nå, som hun var i sin hittil beste alder, var det Gult.

Lia likte denne fasen bedre. Den føltes voksen. Djerv. Hun tegnet ofte Gult som det flytende og uhåndgripelige det var, iblant en klatt gyllent lys, en skarp soleietunge, en tåkeflekk av en liten jente som gjemte seg i en gatelykt. Alle kodene rundt i huset ble gule – det trådløse nettet, alarmen. Lia snørte ut [ 32 ]

gule ordsamtaler om kveldene, tok opp fargens pigmentering og etymologi: Det stammer fra det norrøne «gulr», med den urindoeuropeiske roten «ghel», «å skinne» – som er mor til flere praktfulle ord, for eksempel: Glitre Gyllen Glipp Glimmer Glede Galle Glinse Klorofyll Glasur Melankoli Det er kommet tilbake, sa Lia en lommeløs søndag til en flekkete vegg mens de to holdt på å male rommet til Iris gult.

Hun følte seg så ussel – så feig, så lei seg. Iris nikket alvorsfullt.

Det var det jeg trodde.

Hun lente hodet lett mot armen til Lia et øyeblikk, og så bøyde hun seg ned og dyppet fingeren i den gule malingen.

Hun strakte armen opp, merket pannen til moren som om hun velsignet den, og så gjorde hun det samme med seg selv. Lia smilte trist, og så fortsatte de å male med like trekanttatoveringer i pannen og hver sin rulle som trillet, dekket, fuktet mer for hvert strøk, som om de kunne viske ut alle kjensgjerninger og starte på nytt.

[ 33 ]

Da de var ferdige, tok de noen skritt bakover og så på verket sitt.

Det er så grelt og tilfredsstillende, sa Lia. Iris gliste og strøk vekk svette hårstrå som klistret seg til kinnene.

Hvilken farge ville du ha vært?

Jeg vet ikke. Kanskje en brunfarge. Eller en grålilla.

Iris kikket opp i taket og lo på den vidåpne, gylne måten sin og sa Nei nei nei, det sier du bare fordi du er gammel. Gamle mennesker kan også være lyse.

Hun er fantastisk, sa Lia i sengen den kvelden. Hun hadde fortsatt det gule velsignelsesmerket.

Harry svarte Jepp. Hun er helt grei.

Han smilte bredt og trykket håndflatene mot konas kinn.

Hun kysset ham på håndleddet og sa Jeg vil ikke dø. Han trakk pusten dypt inn. Den luktet jord. Hver søndag sovnet Harry med flekker fra hagen på hendene. Det er viktig å ikke ha på seg hansker, pleide han å si, det er viktig å kjenne jorden, la skitten komme inn under neglene, du må høre gjennom tupper av hud hva det er verden vil ha.

Lia likte å se ham jobbe i vei på den vesle jordflekken deres.

Harry trykket leppene mot halsen hennes, og så mot øreflippen, og forsøkte å la være å skrike.

Det var aller første gang noen av dem hadde nevnt døden høyt. [ 34 ]

Dette krypende, fargeløse ordet. Det var som om det beveget seg mellom dem som en bytting – ukjent, hvileløst, nytt.

Lia lå våken med lukkede øyne. Hun kjente dødens pust mot ansiktet, de søkende, lubne fingrene hans som lekte med vippene hennes, og ramset opp gule ting for å holde seg flytende: Bananer Solen Eggeplomme Ost Høstløv Badeender Søndager Det vannfaste plasteret på badet Smør Tålmodighet Sitroner Iris’ ånd

Gul Ah. Sånn. Man kan merke hvem av dem som betyr mest, for de er mer enn skravlepanikkfragmenter eller ansiktsløse stemmer. For eksempel: Denne her skal vi kalle Gul. Denne her er fin.

[ 35 ]

Hun spretter langs veggene, helt gyllen av iver over alt sammen, og det får meg til å tenke på solskinn som glir langs veggen på et hus.

Synet av henne får meg til å verke litt, gjør meg litt bløt og åndeløs som en Marilyn-bursdagssang eller en juleforkjølelse.

Hun lytter oppmerksomt, venter, mens stemmer skjøtes sammen gjennom den varme luften i ulike retninger, toneleier, syter, skråler; I ustand! Rotten! Sur! Vi ordner det! Dreper det! Kverker det! Forsinker det!

Blodet føles skrekkelig tynt.

Må være årvåkne, forsiktige.

Ikke stole på noen.

Hun ler. Latteren er så myk at den tar meg på sengen.

Når starter vi dette? Hva er planen, skal vi si?

Dere sjekker leveren, og hjertet sjekker vi!

Snart, sier hun, snart, når alle er her.

Lyset i stemmen til Gul er så varmt og djervt at jeg kjenner det omslutte meg, øse meg opp, og et øyeblikk vet jeg hvordan det føles å være en mus i et barns håndflate eller [ 36 ]

yoghurt som berører lepper for første gang, men koret kaster seg ivrig ut i spekulasjonene sine igjen, og jeg vender tilbake, tilbake til tanken på Åååååh som jeg elsker disse startfasene før pennen kvesses, kanonene tennes, pistolene avfyres. Før søket starter.

Den store demokraten Da Iris var syv, ba læreren alle skrive ned hva foreldrene deres jobbet med, og foreslo at de skulle lage en tegning også, det var bra for å utvikle kreativiteten.

Det var kjøpmenn og lærere og sykepleiere og tannleger, fedre i IT-bransjen med datamaskiner i stedet for hender, en mor som druknet i pengesedler, en annen holdt en spade og plantet små blomster med ansikter i potter.

Iris hadde skrevet

KREFT

over hele arket.

Hun hadde tegnet en fremtoning av en celle med lokker av blekkfingre som søkte utover fra alle kanter, og midt i cellen var det en munn, men munnen var ikke illevarslende – i stedet hadde den et slags trist jeg-er-fryktelig-lei-for-dette-smil. En fyrstikk-mamma med langt rødt hår og hender som var større enn hodet, klappet cellen som om den var et kjæledyr.

Da det var Iris’ tur til å vise verket sitt til klassen, reiste hun seg og holdt arket stolt i været.

[ 37 ]

Læreren hostet ut en latter som var dekket av torner.

Det der er ikke morsomt, Iris.

En gutt foran i rommet med datamaskinhåndpappa rynket pannen.

Men frøken, du lo jo nå.

Det gjør ikke noe, sa Iris. Det går bra. Det er veldig mange som ikke vet hvordan de skal takle det.

Vi vet det vi vet det vi vet det vi vet det.

Og plutselig sang klassen: Tanten min har det faren min har hatt det bestemoren min naboen min hunden min moren til kjæresten til barnevakten min har det.

Iris var alvorlig i ansiktet, øynene ble store av fryd over det plutselige ansvaret.

Vil dere se hva som skjer?

Få se få se få se.

Det handler om celler, skjønner dere.

Hun trakk med seg den vesle stolen sin for å stille seg på den, frem til den hvite tavlen, metallbeina hvinte mot vinylgulvet.

Læreren hadde ikke hjerte til å stanse henne. Hun tegnet et diagram over kreft i kroppen og hva som skjer, hvordan den iblant mangedobles og beveger seg gjennom ulike systemer, for [ 38 ]

eksempel sir-ku-la-sjons- eller lym-fa-ti-sjons-, men av og til, og stort sett, blir den ødelagt av andre kløktige kjemiske karakterer som tvinger den til å stanse. Hun fortalte dem at brystkreft, som var kreften til moren hennes, hadde masse å gjøre med lymfer, det var noen ånder som var litt som nymfer men ikke hadde vinger – og bestemte over veldig mange fryktelig innviklede ting – og barna satt der og så på henne med ærefrykt.

Alle lærte noe den dagen.

Iris tok med seg tegningen hjem, og Lia rammet den inn på den kjøkkenveggen som fikk all solen.

Tusen takk, min skjønne.

For hva da?

For at du tegnet meg med masse langt hår. Å ja. Altså, jeg ville jo ikke si at moren min er skallet.

Lia tenkte ofte på denne tiden. Tenkte på Iris som satt på sykehusets venterom med de bitte små beina dinglende ned fra stolen, prikkete strømpebukser, små sko, brennende ansikt, og stilte spørsmål som Hva er det du har?

Som om verden var en konkurranse i grusomheter og de helt klart skulle vinne den.

[ 39 ]

Men denne gangen var det ikke noen Iris der.

Det var hår der, men det hadde vokst så tvilrådig, så nølende ut igjen at hun nesten ønsket at det ikke hadde gjort det.

Lia satt på sykehuset og ventet på instrukser sammen med moren, som så helt uthult ut.

Anne hadde insistert på å være med. Hun hadde fulgt Lia til cellegiftbehandling noen ganger før, og Lia var overbevist om at Anne hadde kommet frem til at sykehus var trygge, kanskje til og med perfekte omgivelser for Mødre Som Skulle Gjøre Det Godt Igjen. Fordi de var under tilsyn av sykepleiere, kanskje.

Styrt av støybestemmelser. Naglet fast til stedet, urørlige, på grunn av dryppet i armen til Lia. Lia prøvde å unngå å være glad for å se henne.

Anne hadde på seg den grå strikkejakken hun brukte på spesielle dager som palmesøndag eller i pinsen. Meningen var å vise omtanke, men det fikk bare alt til å føles monumentalt og dystert.

De hadde ikke sagt noe særlig til hverandre siden de kom, begge stirret tomt fremfor seg på barnetegninger som hang med tegnestifter i hjørnene på en oppslagstavle. Anne snudde brått på hodet, som om den dårlige kunsten minnet henne på noe, og spurte Hvordan går det med jobben?

Bra. Fint.

Hva heter denne?

Lia holdt ansiktet så nøytralt hun kunne.

[ 40 ]

Barnas bok om leksikalske briller.

Anne rynket pannen. Hun gransket ansiktsuttrykket til Lia for å få svar på om dette var en spøk.

Ja vel?

Ja. Det er en interaktiv språklæringsbok. Skal stimulere kreativ tankegang. Og så videre.

Det var spesielt, sa Anne og flyttet på seg på stolen og håpet samtalen nå hadde fått en akseptabel avslutning.

Lia hadde laget slike bøker siden Iris ble født. Leksikalske briller var dels inspirert av at de hadde holdt på med ordsamtaler ved sengetid i mange år. Hun hadde jobbet med illustrasjonsplanene i noen måneder nå, hvert oppslagsord på sidene skulle være omgitt av tegninger, bilder, lette strøk av vilt landskap eller nøyaktige blekkdetaljer, avhengig av ordet, og på slutten av hvert oppslagsord – en åpen linje der man kunne skrive inn sin egen definisjon.

Ordene kunne være homonymer, som vugge, bøye, entré, rett, hoppe, mine, rake. Eller bare vakre, uvanlige ord. Kalott eller kaskade. Eliksir. Susafon. Petrikor.

Anne så lettet ut da sykepleieren ropte dem inn.

Dette var Situasjonen For Øyeblikket: Det var et lett dryss i leveren, bare en skygge, et dypt, sårt kyss av det, [ 41 ]

blekk som klattet seg rundt i lungen.

Både lege og Wikipedia hadde sagt: Når brystkreft sprer seg til lunger eller lever, kan det behandles, men ikke kureres.

Lia var blitt veldig glad i legen sin. Han hadde tatt vare på henne og hennes indre av og på i åtte lange år og var den perfekte kreftlege på alle måter, rent bortsett fra at han nettopp hadde gått hen og dødd.

Det er latterlig at leger dør.

Det er latterlig at onkologer kan dø av kreft.

Hun spurte sykepleierne hvordan i all verden dette kunne skje, når han garantert hadde VIP-tilgang til alle de mest ettertraktede, godt utprøvde svulstbombende medisinene, og de hevet øyebrynene og sa at det var ikke egentlig sånn det fungerte. At du kjenner noe ut og inn, gjør deg ikke immun mot det. Lia tenkte på vanskelige mødre og bøker hun hadde lest tusen ganger som fortsatt fikk henne til å gråte, og tenkte ja, dette hørtes helt riktig ut.

Så nå satt en ny mann foran dem, med yngre ansikt, svarte keiserøyne og noe veldig ubehagelig selvsikkert i måten han rykkesnufset med nesen på før han besvarte et spørsmål, som om han samlet dråper av Viktig Informasjon i ganen og nøt den nye smaken av liv-og-død-fakta.

Det kunne også hende han var forkjølet.

Denne her – den er et ordentlig beist, sa han.

[ 42 ]

Blikket til Anne vandret hvileløst rundt i rommet.

Den kalles Den røde djevelen.

Hun blåste opp brystet og ga fra seg en liten, tynn lyd som ble etterfulgt av brå stillhet.

På grunn av fargen, toksisiteten, de veldig kraftige, veldig alvorlige bivirkningene.

Lia nikket med til den medisinske sangen hans, cellegiftkombinasjonene, doksorubicinen, sennepsgassen, cyclofosfamiden, kvalmen og oppkastet og den lave blodprosenten og kvalmeforbyggende piller og rask vekst og målceller, og da moren rykket til for siste gang idet «celle»ordet kimte, lurte Lia på hva det var hun trodde kroppen besto av, bare knokler, lys og vievann, kanskje – Nå ser vi først hvordan du tåler dette, sa legen og så på henne, plutselig veldig alvorlig.

Først?

Ja. Først.

Kan ikke det være det hele? Kommer det ikke til å fungere?

Hysj, mamma.

Fregnete hender med blåmerker ble foldet, [ 43 ]

tommelen til Lia presset seg varsomt inn midtfalanksen på morens tommel.

Falanks Substantiv [bøyning -n, -r, -ne] 1. Finger- og tåbein, også falang.

2. (I antikken) slagorden hvor soldater gikk i tett, avlang formasjon.

3. Gruppering som deler synspunkt eller kjemper for en sak.

4. ………………….................................................

Due Her har vi en til. Hun er monumental. Droplet og dyster. Litt uthult.

Siden jeg føler meg snill, skal vi kalle henne Due, og tenke på en liten og hvit en, men hun ligner mer på en skranten, grå bydue.

Se hvem som er her, dere!

Hun blir møtt av en eksplosjon av spredt liksomapplaus.

Se hvem som har tatt seg litt fri fra sine hellige plikter!

[ 44 ]

Tykke lag av skitt dekker de en gang så hvite fjærene; soten og støvet og rusket som har samlet seg gjennom årevis med sjeldne treff og skurrete fasttelefonoppringninger som kom altfor sent; hun stinker av det, krymper i det, kan ikke fjerne det fra det blygrå livet sitt, og jeg blir riktig oppmuntret, riktig oppfrisket av denne her når hun blåser brystet opp og kommer med noen spydige kommentarer om en tid da livet var rent, før anger og botsøvelse og meg.

Protevs Harry holdt forelesning om antikkens greske havguder, men tenkte på fregnene på kroppen til Lia. På at han kom til å savne dem sånn hvis hun døde. Han lurte på om det ville være mulig å flå henne og lage et pledd av henne hvis hun faktisk døde en dag.

Henge henne utstrakt på veggen som et kuskinn.

Harry pleide ikke å tenke sånne fæle ting. Bildet svevde opp til det elektriske punktet helt øverst i hjernen og forsvant. Man kan lære opp fæle tanker til å utføre alle slags kunststykker, tenkte Harry, til og med forsvinningsnumre. Lia kjente ikke til omfanget av disse tankene, i hvilket omfang de fikk det til å rakne for mannen hennes. De var blitt gradvis verre i årenes løp, og han visste at det var nært knyttet til det å betrakte Lia som en kropp, en kropp som var syk, en kropp som sto i veien for hele holde-seg-i-live-greia.

Så Poseidon hadde altså en sønn. Og som mange andre guder er han kjent under forskjellige navn. Dere har kanskje hørt om «den gamle [ 45 ]

mannen i havet», ja, men han het også Protevs, og han kunne skifte ham når han ville. Mange filosofer, psykologer, forfattere og forskere (og noen av disse skal vi se på i dag) har latt seg inspirere av denne uhåndgripelige figuren, det at han ikke var mulig å kjenne, for han hadde ikke noen egentlig skikkelse, i stedet kunne han anta form som en løve, eller en slange, eller til og med vann, avhengig av hvor leken han var i humøret akkurat den dagen – Det er synd, virkelig synd, tenkte Harry, at det å være menneske er å være én ting. Å være innestengt, å ha vegger av hud og en besynderlig følelse av et selv som skvalper og plasker rundt inne i oss som vannet i en brønn.

Hans far hadde også gitt ham profetiens gave, noe som innebar at han kjente sannhetens natur, men den røpet han bare dersom han ble tatt til fange og presset inn i sin virkelige, opprinnelige tilstand – Ville han fortsette å elske Lia dersom hun forandret seg til noe annet? Fortsetter kjærligheten i det hele tatt slik vi tror den gjør? Bevarer kjærligheten seg selv?

Ifølge Homer var Protevs en gammel mann med banditthatt. Den aller første cowboyen, om dere vil.

Lysbildet sa klikk, og skikkelsen til Harry tegnet seg av mot blått lys, og en etsning av et havdyr som red på ville furer av vann.

Er det derfor skummet på vann kalles for hvite hester, professor?

Høyst sannsynlig.

[ 46 ]

Kjølehette Før Lia tok på seg kjølehetten, fuktet hun håret og hadde balsam i det, som om hun døpte et barn.

Hun hørte stemmen til Iris klart og tydelig, Jeg ville jo ikke si at moren min er skallet.

Det hadde ikke fungert forrige gang. Kanskje det kom til å gjøre det nå.

Hele greia føltes veldig fåfengt, veldig forfengelig, men på den annen side, det var ikke lenge siden Iris erklærte at forfengelighet er bare selvrespekt da Lia ba henne la være å se seg i speilet hele tiden, og det hadde virket veldig dypt.

Iris var ikke pen, i alle fall ikke i ordets tradisjonelle forstand, men hun var så fascinert av sitt eget utseende at det sjokkerte Lia. Ga henne metallsmak i munnens hvelvinger.

Det var så mye som hadde vært mulig i Lias fortid hvis hun hadde hatt den forfengeligheten, den selvsikkerheten Iris hadde. Et eller annet sted mellom pekefinger, tommel og såpeglatte, våte tupper lå det underlige faktum at mødre kunne være sjalu på døtrene sine.

Lia lurte på om moren hadde følt det noen gang. Denne milde, naturlige formen for sjalusi.

Mens hun tørket seg mellom fingrene med et papirhåndkle, så hun ned på blodårene som med alderen og sykdommen hadde hevet seg opp fra håndbakene lik dirrende blå veier på et kart. [ 47 ]

Hun gransket huden sin, lukten, den velkjente smaken i ganen, det lette grepet av kulde rundt skuldrene, sugde til seg den utsøkte følelsen av normalitet – Du kommer ikke til å føle deg sånn på en stund. Så menneskelig. Så ren.

Moren ventet ved siden av stolen der det hele fant sted, der de skulle sette på henne hetten, legge inn nye ledninger i henne, ordne sikringene hennes og så koble henne til som et juletre, fanget i bare sterke, røde lys som svir ved den minste berøring.

Hun så ikke sjalu ut.

Oppvarming Nå kommer han.

Den vesle djevelen, en usannsynlig helt som synger, flekker seg frem gjennom den overfladiske blodåren, merkelig og rød og perfekt tilberedt for ødeleggelse.

Et kort øyeblikk, rødmeraskt, er det noe lettskremt som glir og halter i meg, såpass at jeg synker synker synker forbi bånd, groper, jeg synker videre gjennom serosa, parietal, [ 48 ]

stamme, digre fjell av slim før enterhvaheter’nigjen?

Enteroendokrine, merker etter noen voldsomme latterkuler her, fotspor på vei hjem, hovedspor, jeg synker videre ned slik en måne flerrer gjennom natten eller tro skiller fornuft som en kam, og gjemmer meg langt nok inne til å forveksles med en skjemt middag, bare, eller lite grann salmonella.

Daisy Bell Anne snakket lavt, ærbødig, om nye gardiner og en planlagt ferie i mars. Lia nikket med. Begges blikk landet et øyeblikk på det flytende røde dryppet, stillheten var som en brennende bønn.

Drypp, drypp, drypp.

Amen.

Moren begynte å duppe av, rynkene i pannen ramlet ned mellom øyebrynene, hauget seg opp over neseryggen. Hun virket så rar, så gammel, så trøtt. Anne virket malplassert alle andre steder enn i kirken. Lia hadde pleid å undre seg over hvordan morens skikkelse gled inn i kirken, som om de to fullendte hverandre, på et vis som på en måte var forståelig.

Etter gudstjenestene til Peter, når han sto forrest og Spilte [ 49 ]

Perfekt Prest og kirken presset menigheten ut to og to, kunne Lia ta moren i å snu seg mot alteret, se opp på duen og olivengrenen som var puslet inn i vinduet, og motta instrukser direkte fra Herren Gud selv, så det ut til. Få med seg slutten på en hemmelighet som bare var ment for henne.

Til tross for hennes voldsomme bibelspråk og de lammende, tause kodene hun innhyllet hver centimeter av familiens liv i – i de fem sekundene, med strimler av glassmalerilys bak seg, var hun det mest helgenaktige i hele verden.

Det hadde begynt å renne sikkel fra munnviken til Anne, det la ut på en glinsende ferd nedover den harde linjen i haken.

Det var morsomt, morsomt å se det mennesket som en gang styrte livet ditt, se så tåpelig ut. Lia lurte på om hun noen gang kom til å tilgi henne ordentlig. Hun konsentrerte seg om stengelen av spytt, ønsket at den skulle fortsette, henge ned på den grå strikkejakken, prøvde å ikke tenke på hvordan kulden føltes.

Hun hadde laget en sang for cellegifttimene med kjølehette.

For å bøte på kjedsomheten, den underlige, nådeløse smerten. Lia og Iris laget ofte sanger. Dette var ikke en av de beste, de hadde bare skrevet om teksten til «Daisy Bell», som handlet om brylluper og vogner og å se søt ut på et sykkelsete. Faren til Lia hadde nynnet den så ofte at melodien hadde etset seg ubevisst men høflig inn der musikk blir til.

[ 50 ]

Hette, hette, du gjør meg kald og blå.

Hjernen dør litt, jeg blir forkjøla òg.

Du er ikke særlig kledelig, og teksten er litt kjedelig, men jeg synger søtt mens du fryser støtt slik at hjernen går helt i stå.

Den gikk rundt og rundt mens timene tikket, rytme og toner brettet seg rundt hverandre lik trylleord som kunne helbrede, dette såre som steg og raslet i fryktelige mellomspill.

En siste, langsom injeksjon. En klar væske som forsvinner inn.

Verdens mest unaturlige følelse, av det slaget som er så voldsom at du er nødt til å distansere deg helt fra den fysiske kroppen, og så var det over.

Utenfor sykehuset ventet Harry på parkeringsplassen. Anne smilte høflig til ham, kysset Lia på kinnet og kom tilfeldigvis borti kanten på leppen hennes. Lia prøvde å late som det ikke var det næreste øyeblikket de hadde delt på mange år.

På veien hjem rødmet Anne ved tanken på leppene deres som rørte ved hverandre, på at Harry hadde sett det. Hun var sikker på at det hadde sett grotesk ut. Desperat. Så skjødesløs skulle hun ikke være igjen.

[ 51 ]