Issuu on Google+


Jokeren


MARKUS ZUSAK

Jokeren Oversatt av Elin Brodin


Markus Zusak Originalens tittel: The Messenger Oversatt av Elin Brodin Copyright © Markus Zusak 2005 The moral right of the author has been asserted. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36949-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Pavlen/Vetta, Shutterstock 72218170 Sats: Type-it AS, Trondheim 2012 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i Sabon 10,5/13,5 pkt. og trykt på 80 g Munken print cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Scout


En spesiell takk rettes til Baycrew, NSW Taxi Council – og Anna McFarlane for hennes ekspertise og engasjement.


del 1: DET FØRSTE BUDSKAPET


ranet

Revolvermannen er udugelig. Jeg vet det. Han vet det selv. Hele banken vet det. Til og med min beste venn Marvin vet det, og han er enda mer udugelig enn revolvermannen. Det verste ved hele greia er at Marvs bil står utenfor i en femtenminutters parkeringssone. Vi ligger alle rett ut på gulvet med ansiktet ned, og bilen har bare noen få lovlige minutter igjen der ute. «Jeg skulle ønske fyren ville sette opp farten,» bemerker jeg. «Vet det,» hvisker Marv tilbake. «Dette er skandaløst.» Stemmen hans stiger opp fra gulvets dyp. «Jeg kommer til å få bot på grunn av denne ubrukelige jævelen. Jeg har ikke råd til enda en bot, Ed.» «Bilen er ikke verd det engang.» «Hva?» Marv ser bort på meg nå. Jeg kan merke at han begynner å hisse seg opp. Bli fornærmet. Hvis det er noe Marv ikke tolererer, så er det at noen snakker dritt om bilen hans. Han gjentar spørsmålet. 11


«Hva var det du sa, Ed?» «Jeg sa,» hvisker jeg, «at den ikke engang er verd boten, Marv.» «Hør nå,» sier han. «Jeg tåler ganske mye, Ed, men …» Jeg sorterer vekk det han sier – for jeg vet, oppriktig talt, at så snart Marv kommer i gang med å prate om bilen sin, er det et regelrett helvete å lytte til ham. Han driver på uten stans, som en unge, og han har jo for pokker nettopp fylt tjue. Han fortsetter i minst et minutts tid, før jeg blir nødt til å avbryte ham. «Marv,» påpeker jeg. «Den bilen er en skam, greit? Den har ikke engang et håndbrekk, men står der ute med to mursteiner inntil bakhjulene.» Jeg prøver å holde stemmen min så lav og rolig jeg kan. «Mesteparten av tiden gidder du ikke engang bry deg med å låse den. Du håper antagelig at noen vil rappe den, så du kan få forsikringspengene.» «Den er ikke forsikret.» «Nettopp.» «NRMA sa at det ikke var verdt det.» «Høyst forståelig.» Da er det revolvermannen snur seg og roper: «Hvem prater baki der?» Marv bryr seg ikke om det. Han er oppskaket på grunn av det med bilen. «Du klager ikke når jeg lar deg sitte på til jobben, Ed, din ynkelige oppkomling.» «Oppkomling? Hva pokker er en oppkomling?» «Jeg sa dere skulle holde kjeft baki der!» roper revolvermannen igjen. «SÅ FÅ OPP FARTEN!» brøler Marvin til ham. 12


Han har ingen tålmodighet lenger. Ingen i det hele tatt. Han ligger på bankgulvet med ansiktet ned. Banken blir ranet. Det er unormalt hett til å være om våren. Luftkondisjoneringsanlegget der inne fungerer ikke. Bilen hans er nettopp blitt fornærmet på det dypeste. Den korte lunta til gode gamle Marv har brent ned, og han har ikke mye vett og sans tilbake. Kall det hva du vil, men iallfall er han fly forbanna. Vi blir liggende utstrakt på det slitte, støvete blå gulvteppet i banken, og Marv og jeg betrakter hverandre med kranglevorne blikk. Vår felles kamerat Ritchie befinner seg borte ved Lego-bordet, halvveis under det, han ligger oppi alle klossene som ble slengt rundt da ransmannen kom inn, mens han ropte, skrek og dirret. Audrey er like bak meg. Foten hennes er på beinet mitt, som begynner å bli numment. Revolvermannens våpen peker mot nesen til en stakkars jente i kassa. På navneskiltet hennes står det «Misha». Arme Misha. Hun skjelver nesten like fælt som bankraneren selv, mens hun venter på at en kvisete type på cirka tjueni år, med slips og svetteflekker under armene, skal få fylt bagen med pengesedler. «Jeg skulle ønske denne fyren kunne skynde seg litt,» sier Marv. «Det der har jeg allerede sagt,» forteller jeg ham. «Og så da? Kan jeg ikke si det på egen hånd hvis jeg vil?» «Få den foten vekk fra meg,» sier jeg til Audrey. «Hva?» kommer det fra henne. «Jeg sa du skulle fjerne foten din – beinet mitt sovner.» Hun flytter den. Motvillig. 13


«Takk.» Revolvermannen snur seg og roper spørsmålet sitt for siste gang: «Hvilken drittsekk er det som skravler der borte?» En ting man må huske når det gjelder Marv, er at han selv på sitt beste er vanskelig. Kverulerende. Ikke akkurat den joviale typen. Han er den slags venn som du hele tiden griper deg selv i å småkjekle med – spesielt når temaet er den møkkaboksen av en Falcon han kjører. Han er dessuten en fullstendig umoden idiot når han finner grunn til å hisse seg opp. Han roper ut i en munter tone: «Det er Ed Kennedy, kamerat. Det er Ed som prater!» «Mange tusen takk!» sier jeg. (Mitt fulle navn er Ed Kennedy. Jeg er nitten år. Jeg er taxisjåfør, selv om jeg egentlig ikke er gammel nok til det. Jeg er typisk for en mengde unge gutter du kan se rundt her i drabantbyene – uten fremtidsutsikter eller muligheter å snakke om. Men ser vi bort ifra det, så leser jeg flere bøker enn jeg burde, og jeg er helt råtten når det kommer til sånt som sex og betaling av skatt. Hyggelig å treffe deg.) «Vel, hold kjeften din, Ed!» skriker fyren med våpenet. Marv kroer seg. «Eller jeg kommer bort og skyter ræva av deg!» Det er som å være på skolen igjen, med en sadistisk mattelærer som bjeffer ordrer til deg fra kateteret, selv om han gir blanke blaffen og bare venter på at det skal ringe ut så han kan dra hjem og drikke øl og bli feit foran TV-en. Jeg ser bort på Marv. Jeg har lyst til å drepe ham. «Du er tjue år gammel, for pokker. Prøver du å få oss drept?» 14


«Hold kjeft, Ed!» Stemmen til fyren med skyteren er høyere denne gangen. Jeg hvisker enda lavere: «Hvis jeg blir skutt, gir jeg deg skylden. Du vet det, eller hva?» «Jeg sa hold kjeft, Ed!» «Alt sammen er bare en eneste stor spøk, ikke sant, Marv?» «Greit, nå holder det.» Raneren glemmer kvinnen i kassa og marsjerer bort til oss, luta lei som ville helvete. Da han når frem, ser vi opp på ham alle sammen. Marv. Audrey. Jeg. Og alle de andre miserable eksemplarene av arten som ligger strødd rundt på gulvet der inne. Munningen på våpenet berører neseryggen min. Det begynner å klø. Men jeg klør meg ikke. Revolvermannen ser fra Marv til meg og tilbake til Marv igjen. Gjennom strømpen han har over hodet, kan jeg se den røde barten hans og arrene etter kviser. Øynene hans er små og ørene store. Mest sannsynlig raner han banken som en slags hevn mot verden fordi han har vunnet Heslighetsprisen under de lokale markedsdagene tre år på rad. «Så hvem av dere er Ed?» «Han,» svarer jeg og peker på Marv. «Å, ikke prøv deg,» protesterer Marv, og jeg kan se på ansiktsuttrykket hans at han ikke er så redd som han burde ha vært. Han vet at vi begge ville ha vært døde nå dersom denne fyren hadde vært en ekte desperado. Han kikker opp på mannen med strømpefjeset og sier: «Vent nå litt …» Han klør seg på haken. «Det er noe kjent ved deg.» 15


«OK,» innrømmer jeg, «det er meg som er Ed.» Men typen med skyteren er for opptatt med å lytte til det Marv babler om. «Marv,» hvisker jeg ganske høyt. «Hold kjeft.» «Hold kjeft, Marv,» sier Audrey. «Hold kjeft, Marv!» roper Ritchie fra den andre enden av rommet. «Hvem faen er du?» roper revolvermannen over til Ritchie. Han snur seg for å finne ut hvor den nye stemmen kommer fra. «Jeg er Ritchie.» «Vel, hold smella di, Ritchie! Ikke begynn du også!» «Ingen fare,» svarer stemmen. «Tusen takk skal du ha.» Alle vennene mine er visst sånne geskjeftige tullinger som selv tror de er så smarte. Spør meg ikke hvorfor. Som med så mye annet er det bare sånn det er. Uansett, nå begynner revolvermannen å svette. Det later til å strømme fritt fra huden hans, rett gjennom strømpen han har over fjeset. «Jeg er helvetes fordømt lei av dette her,» knurrer han. Stemmen er het som svovel. Men det stanser ikke Marv. «Jeg tror,» fortsetter han, «at vi kanskje har gått på skolen sammen. Eller noe slikt. Ja, du vet?» «Du har lyst til å dø i dag,» sier våpenmannen nervøst, mens han svetter. «Ikke sant?» «Vel, faktisk,» forklarer Marv, «vil jeg bare at du skal betale parkeringsboten på bilen min. Den står utenfor her, og har ikke lov til å stå i mer enn et kvarter. Du sinker meg.» «Ja, for svarte, det har du rett i!» Fyren retter våpenet mot Marv. «Ingen grunn til å opptre så fiendtlig.» 16


Himmel, tenker jeg. Dette er slutten for Marv. Han kommer til å bli skutt i strupen. Revolvermannen ser ut gjennom bankens glassdører, som om han prøver å avgjøre hvilken av bilene som tilhører Marv. «Hvilken er det?» spør han, og jeg må si at han bruker en ganske høflig tone. «Den lyseblå Falconen der borte.» «Det vraket? Jeg ville ikke brukt det til å pisse på engang, langt mindre betalt noen bot.» «Nei, hør nå her.» Marv blir fornærmet igjen. «Når du raner banken, kan du i det minste betale parkeringsboten for meg, synes du ikke egentlig det selv?» Imens skjer andre ting der inne. Pengene er klare ved kassa, og den stakkars kassajenta, Misha, roper til skurken. Han snur og går bort for å hente byttet. «Kjapp deg, kjerring,» bjeffer han mens hun rekker ham pengene. Jeg antar dette er den obligatoriske tonen under et ran. Han har helt klart sett alle passende filmer av den sorten. Snart er han på vei tilbake til oss, mens han drasser på pengene. «Du!» skriker han til meg. Han har fattet nytt mot nå som han har fått pengene. Han skal til å dra til meg med våpenet da et eller annet utenfor fanger oppmerksomheten hans. Han ser nærmere etter. Ut gjennom glassdørene i banken. En diger svettedråpe drypper fra halsen hans. Han puster tungt. Tankene hans spinner vilt, og … Så sprekker han. «Nei!» Politiet er utenfor – men de har ingen anelse om hva 17


som foregår i banken. Ingen der ute på gaten har fått greie på det ennå. Politiet er opptatt med å forklare noen i en gullfarget Torona at de ikke kan dobbeltparkere utenfor bakeriet på den andre siden av gaten. Bilen kjører videre, det samme gjør politifolkene, og den udugelige raneren blir stående igjen med pengevesken i hendene. Fluktbilen hans er forsvunnet. Så får han en idé. Han snur seg igjen. Tilbake mot oss. «Du,» beordrer han Marv. «Gi oss nøklene dine.» «Hva?!» «Du hørte meg.» «Den bilen er en antikvitet!» «Den er et jævla vrak, Marv,» sier jeg hardt. «Nå gir du ham bilnøklene, eller jeg dreper deg med mine egne hender!» Med et misfornøyd fjes fisker Marv i bukselommen og drar frem bilnøklene. «Vær forsiktig,» ber han. «Kyss meg i ræva,» repliserer revolvermannen. «Det er ikke nødvendig!» vræler Ritchie fra under legobordet. «Hold kjeften din!» brøler raneren tilbake, før han stormer av sted. Hans eneste problem nå, er at bilen til Marv har sånn omtrent fem prosents sjanse for å starte på første forsøk. Raneren farer gjennom bankdørene og videre ut på gaten. Han snubler og mister våpenet like ved inngangen, men bestemmer seg for å fortsette uten det. Et øyeblikk ser jeg panikken i ansiktet hans mens han vurderer om han skal plukke det opp igjen eller bare løpe videre. Han har ikke tid nok, så han lar det være og løper videre. 18


Vi kommer oss alle opp på knærne og glor etter ham, og vi ser at han nærmer seg bilen. «Følg med nå,» sier Marv og begynner å le. Audrey, Marv og jeg følger med alle sammen, og Ritchie er på vei bort til oss. Utenfor stanser raneren og prøver å finne ut hvilken nøkkel som åpner bildøren. Vi bryter alle ut i hjertelig latter over udugeligheten hans. Han klarer omsider å komme seg inn, der han talløse ganger forsøker å starte bilen, men det fungerer aldri. Så … Av en eller annen grunn jeg aldri vil forstå … Jeg løper ut, og rasker med meg våpenet på veien. Da jeg krysser gaten, fanger jeg ranerens blikk. Han prøver nå å komme seg ut av bilen, men det er for sent. Jeg står ved Fordens vindu. Jeg retter våpenet mot øynene hans. Han er urørlig nå. Jeg er også urørlig. Så prøver han å komme seg ut for å flykte, og jeg banner, jeg aner ikke selv at jeg skyter før jeg har tatt et skritt mot ham og hører glass bli splintret. «Hva er det du gjør?» skriker Marv i pine fra den andre siden av gaten. Hans verden går i oppløsning. «Det er bilen min du skyter på!» Sirener nærmer seg. Raneren synker i kne. «Jeg er en sånn idiot,» sier han. Jeg kan ikke annet enn å være enig. Et kort øyeblikk kikker jeg ned og synes synd på ham, for jeg innser at det godt kan være at jeg står og betrakter det mest ulykksalige vesenet på planeten Jorden. For det første raner han altså en bank med ubeskrivelig teite folk 19


som Marv og meg selv inni. Deretter forsvinner fluktbilen hans. Så, da han får en sjanse til å slå kloa i en annen bil, viser det seg å være den mest patetiske bilen på den sørlige halvkule. På et vis har jeg medynk med ham. Tenk deg bare – noe så ydmykende. Mens politifolkene tar håndjern på ham og fører ham bort, sier jeg til Marv: «Ser du?» Jeg fortsetter og blir sikrere, mer høyrøstet: «Ser du? Dette viser virkelig hvilken dyp elendighet denne bilen representerer.» Jeg peker demonstrativt mot vraket og tar en pause for å la ham tenke over saken. «Hvis den hadde vært noe i nærheten av brukbar, ville denne fyren ha kommet seg unna, ikke sant?» «Antar det,» medgir Marv. Det er faktisk vanskelig å avgjøre om han ikke egentlig ville ha foretrukket at bankraneren kom seg unna, bare for å få bevist at bilen ikke er så fullstendig ubrukelig. Det ligger glass på asfalten og overalt på setene i bilen. Jeg prøver å avgjøre hva som virker mest knust – bilvinduet eller Marvs ansiktsuttrykk. «Hei, jeg er lei for det med vinduet,» sier jeg. «Greit?» «Glem det,» svarer Marv. Våpenet kjennes varmt og klebrig, som smeltende sjokolade i hånden min. Noen nye politifolk dukker opp for å stille spørsmål. Vi drar ned til politistasjonen, og de spør oss ut om ranet, hva som skjedde og hvordan jeg klarte å få fatt på våpenet. «Han bare slapp det fra seg?» «Jeg har allerede fortalt dere det, ikke sant?» «Hør nå her,» sier politimannen. Han ser opp fra pa20


pirene sine. «Det er ingen grunn til å bli frekk i kjeften.» Han har ølmage og grånende bart. Hvorfor er det så mange politimenn som føler behov for bartedyrking? «Frekk?» sier jeg. «Ja, frekk.» Frekk. Jeg liker på en måte det ordet. «Beklager,» sier jeg. «Han bare mistet det på veien ut, og jeg plukket det opp da jeg løp etter ham. Det er det hele. Han var en komplett grønnskolling, skjønner?» «Skjønner.» Vi er der inne ganske lenge. Den eneste gangen ølmagepurken blir litt satt ut, er da Marv igjen begynner å mase om å få kompensasjon for bilen sin. «Den blå Falconen?» spør politimannen. «Nettopp den, ja.» «For å si det rett ut, kamerat – den bilen er fullstendig skandaløs. En skam.» «Hva var det jeg sa?» sier jeg. «Den har ikke engang et håndbrekk, i himmelens navn.» «Og så?» «Så du bør være glad vi ikke gir deg en bot – den bilen har ingenting ute på veiene å gjøre.» «Takk skal du ha.» Politimannen smiler. «Gleden er på min side.» «Og la meg få gi deg noen gode råd.» Vi er nesten ute av døren da vi innser at politimannen fremdeles ikke er ferdig. Han roper oss tilbake, eller rettere sagt roper han Marv tilbake. «Ja?» svarer Marv. «Hvorfor skaffer du deg ikke en ny bil, gutt?» 21


Marv sender fyren et blikk med alvor i. «Jeg har mine grunner.» «Hvilke da – mangel på penger?» «Å, penger skaffer jeg alltids. Jeg har en jobb, ser du.» Han presterer å lyde prektig. «Jeg prioriterer bare annerledes.» Han smiler nå, slik bare en person som føler stolthet over en slik bil på noen måte kan få til. «Det er grunnen – og at jeg er glad i bilen min.» «Greit nok,» konkluderer politimannen. «Ha det bra.» «Og hva prioriterer du, av alle mennesker?» spør jeg Marv da vi er ute av døren. Marv glor uttrykksløst rett ut i luften. «Bare hold kjeft, Ed,» sier han. «Du er kanskje en helt for folk flest i dag, men for meg er du bare den jævla kødden som skjøt en kule inn gjennom vinduet mitt.» «Vil du at jeg skal betale for skaden?» Marv tilgodeser meg med nok et smil. «Nei.» For å være helt ærlig blir jeg lettet over svaret. Jeg vil heller dø enn å investere fem øre i den Falconen. Da vi forlater politistasjonen, ser vi at Audrey og Ritchie venter på oss utenfor. Men de er ikke alene. Det er mediefolk der også, og det blir tatt en masse bilder. «Det er ham!» roper noen, og før jeg får sagt noe, har jeg hele mengden rundt meg. Alle stiller spørsmål. Jeg svarer så fort jeg kan, forklarer igjen hva som skjedde. Byen jeg bor i er ganske stor, og det kryr av folk fra radio, TV og aviser her. Alle sammen vil presentere sin vinkling på historien og skrive artikler til morgendagens trykksaker. 22


Jeg ser for meg overskriftene. Noe i retning av «DROSJESJÅFØR BLIR DAGENS HELT» ville være trivelig, men de vil trolig heller velge noe som «LOKAL DØGENIKT GJØR EN INNSATS». Det siste ville gi Marv en god latter. Etter en ti minutters tid eller så med spørsmål, løser mengden seg opp, og vi går tilbake til stedet der vi parkerte. Falconen har fått en svær og flott lapp om parkeringsbot plassert på frontruten, under vindusviskeren. «Drittsekker,» fastslår Audrey, mens Marv river lappen løs og leser det som står på den. Grunnen til at vi var i banken i utgangspunktet, var at Marv skulle levere sjekken med lønningen min. Nå kan han bruke den til å betale boten. Vi prøver å feie glassbitene vekk fra setene før vi setter oss inn. Marv vrir tenningsnøkkelen rundt en åtte ganger eller så. Bilen vil ikke starte. «Briljant,» sier han. «Typisk,» repliserer Ritchie. Audrey og jeg sier ingenting. Audrey styrer, og vi andre dytter. Vi tar bilen med hjem til meg, siden det er nærmest. Noen få dager senere får jeg det første budskapet. Det forandrer alt.


sex burde være som matte: en intro til mitt liv

Jeg skal fortelle deg litt om livet mitt: Jeg spiller kort minst to–tre ganger i uken. Det er det jeg driver med. Vi spiller et spill kalt Annoyance. Det er ikke spesielt vanskelig, og det er det eneste spillet vi alle kan ha det moro med uten å begynne å krangle for mye. Vi har Marv, som aldri holder kjeft – han sitter der og røyker sigarer og prøver å nyte det samtidig. Så har vi Ritchie, som alltid er taus – med den latterlige tatoveringen på høyre arm. Han tar små slurker av den langhalsede ølflasken sin fra starten av spillet og helt til vi er ferdige, og stryker seg iblant over bartene, som virker som om de er limt i dotter til huden i det manneog guttefjes han har. Og vi har Audrey. Hun sitter alltid rett overfor meg, uansett hvor vi er når vi spiller. Hun har gult hår, snortynne bein, det vakreste skeive smil i hele verden og flotte hofter, og hun ser en masse filmer. Hun jobber også som drosjesjåfør. Så har vi meg, da.

24


Før jeg sier noe mer om meg, bør jeg opplyse om en del andre fakta: 1. Som nittenåring var Bob Dylan en erfaren artist i Greenwich Village, New York. 2. Salvador Dali hadde allerede produsert flere fremragende kunstverk, i form av både malerier og opprør, da han var nitten. 3. Jeanne d’Arc var verdens mest ettersøkte kvinne som nittenåring, etter å ha utløst en revolusjon. Og så har vi Ed Kennedy, som også er nitten … Like før bankranet hadde jeg sett litt på livet mitt – gjort opp status, kan vi si. Drosjesjåfør – og på falske premisser. (Man må egentlig ha fylt tjue.) Ingen ordentlig karriere. Ingen respekt i nabolaget. Ingenting. Jeg innså at overalt var det folk som presterte fantastiske ting, mens jeg tok imot ordrer fra halvskallede forretningsfolk som het Derek og slikt, eller måtte passe på at fyllebøtter ikke spydde i bilen min og stakk av fra regningen. Det var egentlig Audreys idé å prøve dette med drosjekjøring. Og det var ikke så vanskelig å overtale meg, for jeg hadde vært forelsket i henne i årevis. Jeg dro aldri fra denne drabantbyen. Jeg gikk ikke på universitetet. Jeg gikk til Audrey. Hele tiden spør jeg meg selv: «Vel, Ed, hva har du egentlig oppnådd i løpet av de nitten årene du har levd?» Svaret er enkelt: Ikke en dritt. Jeg nevnte dette for noen få folk, men de ba meg bare kutte ut maset. Marv kalte meg en førsteklasses sutrekopp. Audrey fortalte meg at jeg var tjue år for tidlig 25


ute til en midtlivskrise. Ritchie glodde simpelthen bare på meg som om jeg snakket et fremmed språk. Og da jeg nevnte det for moren min, sa hun: «Å, hvorfor setter du deg ikke ned og griner, Ed?» Dere ville ha elsket moren min. Stol på det. Jeg bor i ei lita rønne som jeg leier billig. Ikke lenge etter at jeg flyttet inn, fant jeg ut via utleiebyrået at sjefen min er eieren. Sjefen min er den stolte grunnleggeren av og direktøren i taxifirmaet jeg jobber for: LEDIGE DROSJER. Det er et tvilsomt foretak, for å si det mildt. Audrey og jeg hadde ingen problemer med å overbevise dem om at vi var gamle nok og hadde det vi trengte av papirer for yrket. Det var bare å endre et par sifre på fødselsattesten og vise frem noe som skulle forestille den rette typen lisens, og så var alt i orden. Innen uken var omme, kjørte vi rundt, for de hadde mangel på ansatte. Ingen referanser ble sjekket. Ikke noe mas. Det er forbausende hva man kan oppnå med triksing og bedrag. Som Raskolnikov en gang sa: «Hva forstanden ikke makter, det klarer djevelen!» Om ikke annet kan jeg gjøre krav på tittelen Yngste Drosjesjåfør i området her – et taxiverdenens vidunderbarn. Det er den typen antiprestasjon som gir struktur til livet mitt. Audrey er noen få måneder eldre enn meg. Rønna jeg bor i, ligger forholdsvis nær sentrum, og siden jeg ikke har lov til å ta drosjen med meg hjem, blir det et godt stykke å gå til jobben. Når da ikke Marv lar meg sitte på med ham. Grunnen til at jeg ikke har en bil selv, er at jeg kjører folk omkring dag og natt, og i fritiden er mer kjøring det siste jeg ønsker meg. Drabantbyen jeg bor i, er temmelig ordinære greier. Den ligger utenfor storbyen og har sine gode og dår26


lige områder. Det overrasker dere sikkert ikke å høre at jeg kommer fra et av de dårlige områdene. Hele familien min vokste opp lengst ute på nordsiden av drabantbyen, noe som minner om alles skitne hemmelighet. Stedet har massevis av gravide tenåringer å skilte med, et stort utvalg bedritne fedre uten arbeid og mødre som min – som røyker, drikker og går ut blant folk med UGGs på. Hjemmet jeg vokste opp i, var en ren søppelhaug, men jeg holdt ut til min bror Tommy var ferdig med skolen og kom seg inn på universitetet. Innimellom erkjenner jeg at jeg kunne ha gjort det samme, men jeg var for lat på skolen. Jeg leste bestandig bøker når jeg skulle ha gjort matteoppgaver eller noe i den duren. Kanskje jeg burde prøvd meg på et håndverk, men det finnes ikke lærlingplasser her ute i huttaheiti, særlig ikke for sånne som meg. På grunn av den nevnte dovenskapen klarte jeg meg ikke godt på skolen, bortsett fra i engelsk – jeg leste jo bøker. Siden faren min drakk opp alle pengene vi hadde, begynte jeg å jobbe straks jeg var ferdig med grunnskolen. Min første jobb var i en gatekjøkkenkjede jeg knapt husker navnet på og uansett ikke vil nevne fordi det er så flaut. Den neste jobben dreide seg om å sortere papirer på et støvete regnskapskontor som ble stengt bare noen uker etter at jeg kom dit. Og så omsider: toppen av alt, høydepunktet i min ansettelseshistorie så langt. Drosjekjøring. Jeg deler rønna med en annen fyr. Han kalles Dørvakta og er sytten år gammel. Han sitter ved fluenettingdøren vår med solskinnsflekker malt på den svarte pelsen. De gamle øynene hans gløder. Han smiler. Han fikk navnet Dørvakta fordi han fra han var helt ung har hatt en sterk 27


tilbøyelighet til å sitte ved utgangsdøren. Han gjorde det i barndomshjemmet mitt, og han gjør det i rønna vår nå. Han liker å sitte der det er varmt og hyggelig, og han slipper ikke noen inn. Det kommer av at han synes det er slitsomt å bevege seg nå som han er blitt så gammel. Han er en krysning av rottweiler og fårehund, og han utsondrer en stank som det er umulig å bli kvitt. Faktisk tror jeg at det er derfor ingen andre enn de kortspillende vennene mine noen gang vil komme hit. Den innledende stanken fra bikkja treffer folk i fjeset som en ørefik, og det var det. Ingen har mage til å bli lenger enn nødvendig og gå helt inn gjennom døren. Jeg har til og med prøvd å oppmuntre ham til å bruke en slags deodorant. Jeg har dekket hele ham med Norsca spray, men det fikk ham bare til å lukte enda verre. På den tiden luktet han som en utedass. Han tilhørte egentlig faren min, men da gubben døde for rundt seks måneder siden, overlot moren min Dørvakta til meg. Hun var lei av at han brukte jordflekken rett under der hun hadde klessnoren sin. («Han kunne brukt et hvilket som helst sted i hele bakgården!» pleide hun å si. «Men hvor gjør han det?» Og så svarte hun selv på spørsmålet: «Rett under den fordømte klessnora.») Så da jeg dro, tok jeg ham med meg. Til rønna. Til denne døren. Og han er lykkelig. Det er jeg også. Han er lykkelig når solen sender ham varme stråler gjennom fluenettingdøren. Han er fornøyd med å sove der – og bevege seg litt fremoverlutet et par skritt når jeg prøver å lukke hoveddøren utenfor om natten. I sånne 28


øyeblikk elsker jeg den bikkja av hele mitt hjerte. Jeg elsker ham uansett. Men helvete heller som han stinker. Jeg regner med at han snart kommer til å dø. Jeg forventer det, slik man gjør med en hund på sytten år. Det er umulig å vite på forhånd hvordan jeg vil reagere. Når han har møtt sin fredelige død og forsvunnet uten en lyd innefra seg selv. Jeg antar at jeg vil bøye meg ned der, ved døren, omfavne ham og gråte voldsomt inn i den stinkende pelsen. At jeg vil håpe på at han skal våkne igjen, selv om han ikke gjør det. Og så vil jeg begrave ham. Jeg vil bære ham ut av huset, mens varmen fra ham blir til kulde, og horisonten splittes opp og ramler ned i bakgården min. Men inntil videre har han det bra. Jeg kan se at han puster. Han bare lukter som om han var død. Jeg har en TV som trenger tid på å komme i gang, en telefon som nesten aldri ringer, og et kjøleskap som durer som en radio. Det står et flere år gammelt fotografi av familien min oppå TV-apparatet. Siden jeg nesten aldri ser på TV, hender det at jeg ser på fotografiet isteden. Et ganske pent syn, egentlig, selv om det blir litt mer støvete for hver dag som går. Det er en mor, en far, to søstre, og så meg selv og en yngre bror. Halvparten av oss smiler på bildet, og den andre halvparten gjør det ikke. Jeg liker det. Når det gjelder familien min: Mamma er et av de tøffe kvinnfolkene som man ikke kunne fått drept med en øks engang. Hun har også lagt seg til en vane med å banne, noe jeg skal fortelle dere mer om etter hvert. Og som jeg sa, døde faren min for omtrent seks måneder siden. Han var en ensom, snill, rolig døgenikt som 29


drakk som en svamp. Jeg kunne selvsagt si at det var ikke lett for ham å leve sammen med moren min, og at dette drev ham til å drikke, men det finnes egentlig ingen unnskyldninger. Man kan komme med dem, men man tror ikke på dem. Han jobbet med å levere møbler. Da han døde, fant de ham sittende i en gammel lenestol inne i lastebilen. Han bare satt der, død og avslappet. Det var fremdeles så mye igjen å pakke ut, sa de. De trodde han satt der og dovnet seg. Det var leveren hans som ga opp. Broren min, Tommy, har gjort det meste riktig. Han er et år yngre enn meg og går på universitetet inne i storbyen. Søstrene mine heter Leigh og Katherine. Da Katherine ble gravid som syttenåring, gråt jeg. Jeg var tolv da. Hun flyttet hjemmefra kort tid etter. Hun ble ikke kastet ut eller noe sånt. Hun dro for å gifte seg. Det var en stor begivenhet da det skjedde. Et år senere, da Leigh dro hjemmefra, var ingen problemer involvert. Hun var ikke gravid. Jeg er den eneste av oss søsknene som fremdeles bor i drabantbyen. De andre dro alle inn til storbyen for å leve der. Tommy har klart seg spesielt bra. Han er på vei til å bli advokat. Jeg ønsker ham lykke til. Og jeg mener det. Ved siden av det fotografiet på TV-en, står det også et bilde av Audrey, Marv, Ritchie og meg. Vi satte Audreys kamera på selvutløsning sist jul og fikk tatt det. Marv med sigaren sin. Ritchie med et halvsmil. Audrey leende. Og jeg – som holder kortene mine, mens jeg stadig glor ned på den dårligste hånden i julens historie. Jeg lager mat. Jeg spiser. 30


Jeg vasker tøy, men stryker det sjelden. Jeg lever i fortiden, og tror at Cindy Crawford er den overlegent beste supermodellen. Sånn er livet mitt. Jeg har mørkt hår, sånn middels teint og kaffebrune øyne. Musklene mine er ekstremt normale. Jeg burde hatt en bedre holdning når jeg står, men det har jeg ikke. Jeg står med hendene i lommene. Støvlene mine faller fra hverandre, men jeg bruker dem fremdeles, for de betyr all verden for meg. Ganske ofte trekker jeg på meg de støvlene og går ut. Noen ganger går jeg til elven som renner gjennom området her, eller jeg tar en tur til kirkegården for å besøke faren min. Dørvakta blir med, selvsagt, hvis han er våken. Jeg liker best å spasere med hendene i lommene, mens Dørvakta tasser ved siden av meg, og jeg kan innbille meg at Audrey går på den andre siden. Når jeg ser oss for meg, er det alltid bakfra. Mens aftengløden går over i mørke. Der er Audrey. Der er Dørvakta. Og der er jeg. Og fingrene mine er flettet inn i Audreys. Jeg har ennå ikke skrevet noen sang av Dylan-format eller begynt å male på mitt første surrealismebilde, og jeg tviler på at jeg kunne fått i gang en revolusjon om jeg forsøkte – for i tillegg til alt annet er denne jævelen i heller dårlig form, om enn slank og smidig nok. Jeg er vel ganske veik også. Stort sett har jeg vel de beste stundene mine når jeg spiller kort, eller når jeg har satt av en passasjer og kjører 31


tilbake mot drabantbyen, kanskje fra storbyen eller et sted enda lenger nord. Da kjører jeg med vinduene nede, vinden drar fingrene sine gjennom håret mitt, og jeg smiler mot synsranden. Så kjører jeg inn i drabantbyen, til parkeringsplassen som tilhører LEDIGE DROSJER. Iblant kan jeg bare ikke utstå lyden av en bildør som blir smelt igjen. Som nevnt er jeg grusomt forelsket i Audrey. Audrey som har hatt massevis av sex med massevis av mennesker, men aldri med meg. Hun har alltid sagt at hun liker meg for godt til å gjøre det med meg, og personlig har jeg aldri forsøkt å få henne naken og ny og skjelvende foran meg. Det er jeg for redd til. Jeg har allerede fortalt dere at jeg er en patetisk fyr når det kommer til sex. Jeg har hatt et par kjærester, og de drev ikke akkurat og skrøt av prestasjonene mine på feltet. En av dem fortalte meg at jeg var den mest klossete typen hun noen gang hadde vært borti. Den andre begynte alltid å le når jeg prøvde meg på et eller annet. Det stimulerte meg ikke nettopp i ønsket retning, og kort etter slo hun opp med meg. Personlig synes jeg at sex burde vært mer som matte. Som på skolen. Ingen bryr seg egentlig så mye hvis de er dårlige i matte. Noen skryter til og med av det. De sier til alle og enhver: «Vel, jeg klarer meg greit i språk og naturfag, men jeg er helt idiot i matte.» Og folk ler og svarer: «Jeg også. Jeg vet omtrent ikke hva en logaritme er for noe.» Man burde kunne snakke sånn om sex også. Man burde kunne si uten videre: «Jeg vet omtrent ikke 32


hva en orgasme er for noe, altså. Jeg kan litt av hvert annet, men akkurat det der finner jeg ikke ut av.» Men sånt er det ingen som sier. Det kan man ikke. Særlig ikke menn. Vi menn tror at vi må være dyktige her, men jeg kan altså fortelle deg at det er ikke jeg. Og jeg kan legge til at når det gjelder kyssingen min, så er den ærlig talt heller ikke noe å rope hurra for. En av kjærestene mine prøvde en gang å lære meg litt om det, men jeg tror hun til slutt ga opp. Tungeteknikken min er spesielt dårlig, føler jeg, men hva kan jeg gjøre? Det er bare sex. Det er iallfall hva jeg sier til meg selv. Jeg lyver en hel del. Og hvis vi går tilbake til Audrey, så burde jeg virkelig føle meg smigret over at hun ikke engang vil røre meg fordi hun liker meg så mye bedre enn alle andre. Veldig overbevisende, ikke sant? Når hun iblant blir trist eller deppa, får jeg øye på skyggen hennes gjennom stuevinduet i rønna. Hun kommer inn til meg, og vi drikker billig øl eller vin eller ser en film, eller alle disse tre tingene på en gang. Noe gammelt og endeløst som Ben Hur, som strekker seg inn i nattetimene. Da sitter hun ved siden av meg i sofaen i den tynne flanellsskjorten sin og jeans som er klippet av til shorts, og omsider, når hun har sovnet, henter jeg frem et pledd og brer over henne. Jeg kysser henne på kinnet. Jeg stryker henne over håret. Jeg tenker på at hun bor alene, akkurat som meg, og at hun aldri har hatt noen ordentlig familie. Hun driver bare og har sex med folk. Hun lar aldri kjærlighet 33


komme inn i bildet. Jeg tror hun hadde en slags familie en gang, men det var en av de der ta-rotta-på-hverandresituasjonene. Det er ingen mangel på dem heromkring. Jeg tror hun var glad i dem, men de gjorde aldri noe annet enn å såre henne. Det er derfor hun ikke vil elske noen. Absolutt ingen. Jeg antar at hun føler seg bedre på den måten, og hvem kan bebreide henne? Når hun sover på sofaen min, tenker jeg på alt det der. Hver gang. Jeg brer over henne, går til sengs selv – og drømmer. Med åpne øyne.


jokeren_blaiboka