KelliEstes Jentasomskrev isilke
OversattavGuroDimmen,MNO
KelliEstes Originalenstittel: TheGirlWhoWroteinSilk OversattavGuroDimmen
Copyright©2015byKelliEstes ByarrangementWithWritersHouse,NewYorkandIaAtterholmAgency, Sweden
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2017
ISBN978-82-02-55027-1
1.utgave,1.opplag2017
Sats:Type-itAS,Trondheim2017 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2017
Satti10/14,4pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk. Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Søndag7.februar1886,likeettersolnedgang PugetSound,Washington-territoriet
LiuMeiLienkjentedampskipetristeunderføtteneoglurteet øyeblikkpåomdetvarsinegenskjelvendekropphunkjente.
«Duharikkenoevalg»,hvestefaren,ogførhunskjønte hvasomskjedde,haddehandyttethenneborttildenkalde metallrelingen.«Oppmeddeg,MeiLien.»
Hunsåskrekkslagenpåham.Hunhaddealltidadlydt hamblindt.Mendette?«Jegklarerdetikke.»Hunpressethåndenmotsitthamrendehjerteogkjentemyntpungen underbandasjene.«Værsåsnill!»
Ansiktethansblehardt.«Ikkesviktmeg,datter.Gjørdet. Nå!»
Tonenhansfikkfryktentilåvike,lengenoktilatfornuftensstemmebrøtgjennom.Denfortaltehenneatfaren hadderett.Hunhaddeikkenoevalg.
Skjelvendeklatrethunopppårelingenogblesittende ogbalanserepåtoppen,medhendersomklamretsegtil denvåtemetallstangen.Underhøyrehåndflatekunnehun kjenneetlitesøkkdernoenhaddemaltoverengammel skramme.Hunlurtepåomdettevardetsistehunrørteved ilivet.
FørMeiLienrakkåsimer,haddefarenlagthåndflatene motkorsryggenhennesogdyttethenneavskipet.
«Bàba!»skrekhun,ogordenegagjenlydmenshunfalt. Dahuntraffdetkaldevannet,bleallluftpressetutav henne.Fingreravisdrohenneneditomhetenunder.
Påenellerannenmåtefanthunkreftertilåkjempe.Hun sparketfraogkrafsetivannet,ogklarteådrasegselvopp mensdetbrantilungene.
Såsnarthunfikkhodetovervannet,sugdehunluftaned ilungenemellomvoldsommehost.Hungnedvannetutav øyneneogsåskipetpasserefarlignær.Farenstovedrelingen,menmedryggenmothenne,somomhanikkenettopp haddedyttetsittenestebarnbrutaltutidetsomkunnebli hennesdød.
Enbølgeskylteoveransiktethennes,oghunkunne kjenneathunsankigjen.Dennegangenfølteslemmene stive,oghunbegynteåfåkrampeimuskleneidetiskalde vannet.Instinktenetokoverogfikkføttenehennestilå sparkefraogarmenetilådrakroppenunnaskipet,slik farenhaddelærthenneengangforlenge,lengesiden.Hun stengtetankeneuteoglapåsvøm,utennoenformeningom hvahunsvømtemot.
DethamretavkuldeiMeiLienshode.Forhverttakhun tok,verketlemmeneetterhvile,etterågiseghentilsuget nedenfra,tilløftetomroogvarme.
Hunsåetterskipetensistegang,etfjerntskimmeravlys somvariferdmedåforsvinne.
Familienhaddeforlatthenne.Livethaddeforlatthenne. Hvishungaetterforvannetssug,hvaspiltedetvelfor rolle?
Hunoppgakampenogglednedivannetskjøligegrep,
ønsketatdetskullebærehennemedtilåndeverdenen.Hun såtilogmeddødenkomme.Denreistesegoppfravannetsometenormt,svarthavmonster,etskulende,gultøye boretseginnidetverkendehodethennes.Akkuratdamonsteretgreptakihenne,kunnehunkjennetomhetentaover tankene. Hunønsketdenvelkommen.
Kapittel1
Søndag27.mai–våredager
SanJuan-øyene,Washington
InaraEricksonstovedfergassiderelingsammenmedsøsterenogsåbølgenefrabåtenslåinnovermotøyaDecatur. Enkaldluftbølgelasegomhenneogfyltenesenmedethint avsolstektsedertre,fuktigmoseogenramsaltvannslukt.
Detteminnetførtehennestraksviderepåferden,tilfamilieeiendommenogalthunhaddeetterlattsegderformange årsiden.
Hunvarikkeklarfordisseminneneennå,såhunskjøv dembortog,ietforsøkpååignoreredendirrende,smeltendefølelsenidypet,vendteoppmerksomhetenmotsin eldresøster,Olivia.«Liv,holderduvarmen?Vikangodtgå inn.Taenkoppkaffe.»
Vindenrykketenlang,blondhårtjafsutavOliviasknute. Hunstrøkdenbakøretogløftetansiktetmotsolen,som uvanlignokfordenneårstidenskintenedpådem.«Nei, nei,detteerhimmelsk.»Hundrojakkentettereomsegog skuttetsegmotdenbitendekaldeluftasomstegoppfra vannet.
«Takkforatdublemedmegidag.Erdusikkerpåatdet ergreitforAdamåseetterungene?»
OliviaåpnetøyneneogsendteInaraetblikksomsaat hunikkehaddetenktåbekymresegforfamilienidag.«De klarerseg.Jegergladforatdubamegomåværemed.Jeg kanikkefatteogbegripeatdeterniårsidenvivarhersist.»
Inaranikketogbetraktetenflokknisersomkappsvømte medferga,desvartekroppenederesbuetseginnogut avsolstenkedebølger.«Jegburdehadrattogbesøkttante Dahliaførhundøde,men…»Huntrakkpåskuldrene,fant ikkederiktigeordene.«Jegvetikke.Detvarfortøft,tror jeg.»
OlivialaenarmomInarasskulderogklemteden. «Sammeher…Detvarletterebareågåvidere.»
Inarasvelgetogskulletilåsimer,menenbråketeungeflokkkomtumlendeutavsidedøren.Enavdem,enguttungepåomtrentti,pektepåenavniseneogropte:«Se!En spekkhogger!»
Inaraglistetilsøsteren,somglistetilbake.Hvergangde komtilOrcasomsommerendadevarbarn,haddedefølt segoverlegnefordidevisstesåmyeomøyasfloraogfauna. Dehaddepleidåleavturistene,ungersomdette,som troddedeskullefåseorca-hvaler,altsåspekkhoggere,langs fergeruten.Allesomvarherfra,vissteathvaleneholdttil vestenforSanJuan-øyene,iHaro-stredet.
«Detvarjammennoensmåhvaler»,saenkortere,kvinneligutgaveavguttenogsattehendeneisiden.«Erdusikkerpåatdeterenspekkhogger?»
Brorenhennesfnøsslikbarebrødrekanfnyse.«Jeger ikkedumheller.»
OliviadultettilInaraogpektepåetsjømerke,hvorenfet steinkobbelåoghviltepådetrustnemetallet.
Detersomomtidenharståttstilleher,tenkteInara.Og
akkuratsomfergasmøgseginnmellomøyene,smøghun segnåtilbaketildetlivethunhaddeforlatt–ogdetkjentesoverraskendefint.Denenesteforskjellenvarathunnå ansåsøsterensinsomvenn,mensdepådentidenikkehelt haddeklartåbyggebrooverdeåtteårenesomskiltedem.
Inarakunnekjennemobilenvibrereijakkelommenog tokdenoppforåsvare,gladforatungenenåvarpåveimot baugen,slikatdetblestillepåsidedekket.«DeterNate», sahuntilOliviaførhunlatelefonenmotøret.«Hei,storebror,gjetthvorLivogjegerakkuratnå.»
«Portland?»
«Nei,nærmere.»Hunmåtteropeoverbråketfrabåtmotoren.
«Vancouver?»
«Nei.VierpåfergapåveimotOrcas.»
Detblestille.SåkremtetNate.«Gårdetbrameddere?»
«Ja»,svartehun,selvomhunikkevarheltsikkerpåat detvarsant.HunoverlottilNateåskjønnehvorvanskelig detvaråkommetilbakehitforførstegang.«Oliviafårmeg tilåtenkepåandreting.»
«Bra.Du,jegharetspørsmåltilderebegge.Jegerher sammenmedpappa,ogviprøveråsetteendatoforinnvielsenavDuncanCampbellsminnepark.Sidenborgermesterenerpåreiseukenfør,lurtevilittpådensjetteoktober. Passerdetfordere?»
DuncanCampbellvartipptippoldefarenderespåmorssiden.DetvarhansomhaddestartetskipshandeleniSeattle. HanhaddeemigrertfraSkottlandpåsluttenav1800-tallet,etablertsegidetsombarevarengjørmetetrelastbypå dentiden,ogbyggetoppetinternasjonaltrederifragrunnen.TakketværehamvarSeattlenåkjentsomenviktig
havneby.HaddedetikkeværtforDuncanCampbell,hadde byenkanskjealdriblittsattpåkartet,ogdetvisstefolki Seattle.Dehaddekaltoppbygningeretterhamogvieten helavdelingtilhampåMuseumofHistoryandIndustry. DetvarDuncanssuksesssomhaddesatthamistandtilå byggefamiliensgodsutepåøyene.Rothesayvaroppkalt etterhjembyenhansiSkottland.
«ErdetdaDuncansstatueskalavdukes?»spurtehun ogsiktettilbronsestatuenfarenhaddebestiltforoveret årsiden.Statuenskullefåenfremtredendeplassidennye offentligeparkenselskapethaddebyggetnedevedvannet,likeveddercruisebåtenelatil.DetvarfarentilInara somnåledetselskapetDuncanenganghaddestiftet,PremierMaritimeGroup,bedrekjentsomPMG.Farenhennes haddetattoverstyringenettersinkonesfarformerennti årsiden.Hanhaddegjortdetveldigbraselvogså,utvidet ogstartetcruisebåtvirksomhettilAlaska,MexicoogKaribia.
«Detstemmer.Hvasierdutilsjette?»
«Ventlitt.»Hunsenkettelefonen,fantfremkalenderen oginformerteOliviaomplanene.Olivianikket.«Densjette passerforossbegge»,saInaratilbroren.
Ethøylyttpipkunnehøresoverfergashøyttaleranlegg, fulgtavenbeskjedomatpassasjerenesomskulleilandpå Orcas,burdevendetilbaketilsinekjøretøyer.
«Jegmåstikke»,saInaratilNateoggikkborttilsideinngangensammenmedOlivia.
«Vent.Pappalurerpåomhanskalringemeglerenogfå hamtilåsetteigangmedpapirarbeidet.»
Inarasmilteforsegselv.«Sitilhamatjegtarmegav dette,mentakk.»Farenhenneslaikkeskjulpåhvorlettet
hanvaroverathunskulleselgeeiendommeningenavdem ønsketlenger.
«Lykketilidag.Holdmegoppdatertpåhvordandet går.»
«Detskaljeg.»Hunlapå,ogsågikkhunogOlivianed dengrønnemetalltrappentilbildekketogfantdengamle BMW-enhunhaddehattsidenhunvarferdigpåhigh school.GjennomfrontrutenkunnehunseOrcasnærme seg,oghjertethennessloraskereforhvertsekundsomgikk. Svettenrantnedmellombrystenehennes.
OrcashaddeenutstrekningpåhundreogfemtikvadratkilometerogvardermeddenstørsteøyaiSanJuan-øygruppennordvestiWashington,dogikkedenmestfolkerike, medsinefemtusenfastboende.FergekaiaiOrcasbylåi bunnenavdenvenstreutstikkerenavdenhesteskoformede øyasombøydesegrundtvannmassenekaltEastSound. DettebetyddeatInaramåttekjøreoppibøyen,tilbyen Eastsound–oppkaltettersundet–ogderetterenfjerdedel avdistansennedoverdenhøyreutstikkerenforåkomme segtilRothesay.Pådennekjøreturenkomhuntilåpassere ulykkesstedet.
Dettehaddeværtetfeilgrep.Hunburdehasendtnoen andreforåinspisereeiendommenogsortereeiendelenetantenhaddesamletseggjennomnittisjuår.Inarakunneha tatténtelefonsamtale,satteneiendomsmeglerpåoppgavenogbareblitthjemmeiSeattle,ifredogro.Hunhadde egentlignokåtenkepånåsomhunskullebegynneinyjobb ometparuker.
Oliviamåhasettpanikkenbresegihenne.«Inara,det gårbra.Jegerher,ogviskalmøtedettesammen.Ikkevær redd.»
InaraføltesegsomenungepåOliviasundersøkelsesbenk førenvaksine,menhunmåtteinnrømmeatdenberoligendestemmenhenneshjalp.Hunkikketbortpåsøsteren. «Erikkeduogsålittskremt?Duharjoikkeværthersiden dengang,duheller.»
Olivianikket.«Jo,litt.»Gjennomfrontrutenkunnehun sebremselyseneblislåttpåibileneforandem,enantydningomatdetvarpåtideåsetteigangmotorenogkjøreav ferga.«Fortellmegomdennyejobben.Duavsluttetmasterstudietimars,ogsåtardualleredefattpåenkarrierehos Starbucks.Erduikkespent?»
Inaralotseglokkeavsøsterensavledningsmanøvermens hunmanøvrertebilenforsiktigavferga,innpåøya.«Jo,jeg erkanskjedet.Jegskaljobbemedglobalforsyningsledelse. FortaltejegatdekankommetilåsendemegtilItaliailøpet avdeførstetremånedene?»
«Såhvorforsierduatdu‘kanskje’erspent?»
Søsterenhennesfikknaturligvismedsegforsnakkelsen. InarasåfrustrertbortpåOliviaførhungaoppoginnrømmetdet:«Jegvetatdeterenfantastiskmulighet,ogpappa ersåstoltoveratjegfikkdettetilbudet…»Hunsletmedå finnederiktigeordene.«Jegerbareikkesikkerpåomdet erriktigformeg.»
«Dukanjobareprøvedetetparår,ogsåfinnenoeannet. Detkommerpappatilåskjønne.»
«Javisst»,bifaltInara,utenåværeheltoverbevist.De fortsatteåsnakkelittomjobben,menInarakjenteatminnenedistrahertehenne.
OrcasRoadvarakkuratslikdenalltidhaddevært,med solensomboretseginnmellomtrærneogsendteflekkete skyggeroverfrontruten.Gjennomskogenfikkhunetog
annetglimtavdeenklestrandhyttene,sideomsidemed herskapshusenetilmillioneravdollar.Grusveienevarofte denenesteindikatorenpåatdetfantesenboligbaktrærne. Hunrulletnedvinduetogtrakkinnduftenesomhodethenneshaddeglemt,mensomnoeihennelikevelhaddeholdt fastved–solvarmetjord,blomstrendebjørnebærbusker, denskarpesaltvannslukten.Dahunpustetdetinn,kjente hunenbevegelseiseg,somomenbrikkefaltpåplass.
Hunpustetfremdelesinnalleduftenedadenåddetoppen avbakkenogkomtildensvingendermorendereshadde omkommet.Dahunfikkøyepåstedet,bleallluftsugdut avhenne,oghungispet.
«Barekjørvidere»,mumletOlivia.«Detgårbra.»
Inarahaddeværtfemtenårdamorenderesdødeienbilulykkeidennesvingen.Politiethaddesagtatdetmåtteha dukketoppnoeiveibanen,kanskjeenhjortellerenvaskebjørn,ogatmorenderesantakeligvishaddesvingtbrått foråunngåden,forsååmistekontrollenoverbilen.Inara vissteatmorenvarensværtoppmerksomsjåfør,ogathun aldrivillehamistetkontrollenoverbilen–haddedetikke værtforathunvarsåopprørtogdistrahertavkrangelen medInara.
Oliviaskjønteikkedette.Ikkehelt.Hunhaddeværttjuetreårdadetskjedde,ogalleredegiftogigangmedturnustjenesten.HunhaddeikkeværtpåRothesaydadenlokale sheriffenkomtildemmedblinkendelysogtrykketensøkkvåthattmotbrystetimedfølelse.
Inarasakketavpåfarten,tillangtunderfartsgrensenpå 60km/t,ogkonsentrertesegomåpustemenshunforsøkte åunngååsepånoeannetennveienforanseg.
Mensåskjenetblikkethennesuttilsidenavveien.
Detfantesikkelengernoetegntilskaderpådetenorme sedertreet.Bjørnebærrankerogmarkblomstervoksteder, urørtogioverflod,somomingentingfryktelignoensinne haddeskjeddher.Somombilenikkehaddekrasjetinni treetogslengtmorenskroppmotdenrubarken.
Noenbakhennetutet,oghuninnsåathunhaddestoppetoppmidtpåveien.Forvirretløftethunhåndentilet unnskyldendevinkogkjørteforsiktiginnisvingenførhun satteoppfarten.EnsvartSUVfresteforbihenneogforsvant.Fingrenehennesholdtkrampaktigeomrattet.
«Kanskjeduburdekjøreinntilsiden.»
UtenåsvarefulgteInarasøsterensforslag,sakketpåfartenogkjørteinntilsidenpådenførstegrusveiendekom til.Sålukkethunøyneneoglentepannenmotrattet.Etter denforferdeligedagenhaddehunblittmedfarentilbaketil Seattleogprøvdålevevideresomennormaltenåring,men althaddeforandretseg.Normaletenåringerforårsaketikke sinmorsdød.
Natebefantsegogsåmidtistudiene,ogdetvarbare Inaraogfarensomvarigjenhjemme,toskipmedbrukne propellersomdrevrundtpålivetsstrømninger,uteavstand tilåfinneveientilbake.Inarahaddeblittsværtbundettil farenogallehansdrømmerforhenne.Etterhighschool haddehunbegyntåstudereøkonomiogledelseforåglede ham,selvomhungodtkunnetenktsegågjørenoehelt annet,kanskjeantropologiellerhistorie.
«Jegvetatdetervanskelig,menduharklartdegheltfint sålangt.»OliviastrøkInaraoverryggenogsnakketdempet,slikhunpleideåsnakketilsintreårgamledatteretter ettrassanfall.«Skaljegkjøre?»
Dethjalp,innsåInara.Søsterensstemmegahenneet
fastholdepunkt,slikathunklarteådrasegoppfraden avgrunnenhunkunnehasunketnedihvishunhaddevært heralene.Huntrakkpustendyptendaengang,såløftethunblikketogsåutavfrontruten,lettetoveratveien videreikkelengervirketuoverstigelig.Hunkunnefortsette.
Hunhaddeklartsegsålangt,somLivhaddesagt,oghun skulleklareåfortsette,ikkefordihunhaddearvetethus hunmåttetasegav,menfordidetvarpåtideåkonfronterefortidenogtaetskrittvidere.«Detgårbramedmeg nå.»
Hunkjørtebilenutpåveienigjenogkastetetsisteblikk ibakspeilet,førhunresoluttrettetblikketmotdetsomlå foranhenne.
ForanhennelåRothesay.ForanhennelåalleavgjørelsenesomskulletasomdenforsømteeiendommenDahlia haddeetterlatthenne.Inarahaddeblittlittoverrasketda testamentetblelestopp,samtidighaddedetvirketlogisk. SelvomDahliavarmorensgrandtante,vardetsomom InaraogDahliavarnærmerebeslektet.Avdetresøsknene vardetInarasomhaddeværtmestknyttettiløya,ogsom haddetilbraktmesttidsammenmedDahlia.Denneste delenavtestamentethaddeimidlertidforbløffethenne,for herhaddeDahliauttryktønskeomateiendommenskulle gjøresomtiletpensjonat,slikatRothesaynokengang kunnefyllesmedlivogrøre.
Mentehunvirkeligdet?Etpensjonat?Selvfølgeligville hungjerneoppfylleDahliassisteønske,menInarahadde sinegenkarriereåtenkepånåsomhunendeligvarferdig medstudiene.HunvarsikkerpåatDahliavillehaskjønt atdetvarmyeviktigereforhenneåbetalenedstudielånet medpengenefrasalgetennådriveetpensjonatforåopp-
fylleenannensdrøm.Førsteavdragpålånetforfaltiseptember.Ombarenoenfåmåneder.
Detvarsyndhunikkekunnebeholdeeiendommensom feriested,slikdenhaddeværtbruktihennesoppvekst.
Dahliahaddeboddderfastmedsinpartner,Nancy,og haddetilbudtfullbrukavgodsetogomliggendeeiendomtil heleslekten,akkuratslikforeldreneogbesteforeldrenehenneshaddegjortførhenne.Detvarherallehaddekommet sammeniferieroghøytider,ogdetvarherInaraogsøsknenehenneshaddetilbrakthverenestesommermensforeldrenefremdelesjobbetiSeattle.Morenhaddealltidtatt segfriijuliogværtsammenmeddemutepåøya,ogde flestehelgeneogså.Nårhunankomfredagkveld,haddede pleidåtennebålpåstranden.
ÅbeholdeRothesaysomfamiliestedvirketfornuftig, menetpensjonat?Galskap.
InaraogOliviahaddetattdenførstefergaut,ogklokka varikkeengangnidadenåddedetosteinsøylenesommarkerteinngangentilRothesay.Inarafulgtedensvingeteoppkjørselengjennomskogen,ogbeggesøstrenestraktehals foråfåetførsteglimtavgodset.DaInarafikkøyepådet, gispethun.
Detsåforferdeligødeut.Forsømt.Hunvillesågjerne følemorensogtanteDahliasnærværder,meneiendommen fremstosomlivløs.Halsenhennessnørtesegsammen,og hunfrøs,tiltrossformorgensolensomflommetovermarken.Hunparkerteforandetsomenganghaddeværtet prakteksemplaravenfontene,mensomnåvartørrogsvart avmugg.«DetmåhaværtformyeforDahliaåtavarepå, trorjeg.»
«Ja»,saOliviaogstegutavbilen.«Viburdehadratthit
utoghjulpethenne,ogikketroddpåhennedahunsaat hunklartesegheltfintalene.»
InarahaddeikkeskjøntatDahliaogNancyvaretpar, førhunvargodtvoksen.Detvarikkenoedetblesnakket omifamilien,mendetvardefinitivtårsakentilatDahlias fariutgangspunktethaddegjemthennebortpåøya,skjermetmotsladdereni1930-årenesSeattle.Pådenannenside haddeDahliaelsketøyaogønsketåboder,likeintenstsom farenhenneshaddeønsketåholdehenneskjult.
Inarastegut,gikkrundtbilenogstiltesegvedsidenav Oliviaforågranskedettehjemmetdehaddetattforgitt helelivet.Lydenavsangfugleriskogenrundtdemlaetter hvertendemperpådetsomverketihenne,ogtilsluttvar hunistandtilåsegjennomskuffelsen.Tilhennesoverraskelselådetnyslåttgressstrøddutoverdenasfalterteoppkjørselen.
Ingenskulleegentlighaværtherimånedensomhadde gåttsidenDahliadøde.Hvemhaddeslåttgresset?
«Laossgåinn.»Oliviagikkmotdendobleinngangsdøren.
Inarableståendeetøyeblikkogfortsatteågranskehuset. Dennegangenkunnehunkjenneenvelkjentsitringikroppen.Hvishunmyste,kunnehunseforbidenavskallede malingenogdensammensunkneverandaenogskimtestedetshjerte,magiogløfteomeventyr.
Etstikkavadrenalinsattefartpåbeinahennes,oghun fulgteettersøsterenborttilhuset.Hunvarenlitenunge igjen,detvarsommerferie,oghunivretetterågjørealtpå engang,mentvangsegtilågålangsomtslikathunrakkå tainnalt.
Hovedhusetvarikolonistilogstateligetreetasjerhøyt,
hvitesøylerkransetdetbredeinngangspartiet,ogbuede trinnønsketgjestenevelkommen.Frahverthjørneav husetsforsidebraktetoetasjesgallerierhovedhusetikontaktmedlignende,mindrebygningersomstovendtmot hverandre.HelestrukturendannetaltsåenbredUmed oppkjørselenogfontenenimidten.
Tilvenstreforhennelågarasjen,ogoverdenbiljardogrøykerommet.TilhøyrelåDahliashus,detopprinnelige husetpådenneeiendommen.DuncanCampbellhaddeoppgradertdetslikatdetskullepassesammenmedrestenav godsetdadetblebygget,noesomogsåinnebaratdetvar sattoppsøylerpådenbittelilleverandaenvedinngangspartiet.Dahliaburdehasittetpådenverandaennåmedsin dampendetekopp.
Inarakjenteetstikkihjertet.Hunburdehainnsettfor lengesidenhvorviktigtanteDahliavarforhenne.Hun burdehafunnetenmåteåtilbringetidmedhennepå,uansetthvorvanskeligdetvarforhenneåværepåøya.Dahlia haddetattvarepåhenneogsøsknenehversommer.Ogdet varDahliasomhaddeholdthenneheledenfrykteligenattenetteratmorendøde.
MenlengeførdentidhaddeDahliaværtenheltspesiell skatt,viktigereforInaraennnoenavbesteforeldrene.Dahliahaddenemligtatthennemedsegnårhunluketihagen ogplukketbæriskogen.Hunhaddebyggetfestningerav sengetøytilInarapåregnfulledager,flettetblomsterkranser tilhennepådesolfylte,ogbaktkjeksogkakerinnimellom, kastetmyntogkronomhvemavdemsomskullefåslikke vispen.InaravarheltsikkerpåatDahliahaddejuksettil segdemmedsjokolade.
HaddeDahliaegentligvissthvorhøytInaraelsket
henne?Inarahaddedrattfraøyaetterulykkenogaldri kommettilbake.Herregud,hunhaddeikkeengangkommetifjorvår,daNancydøde.Hunhaddeoverbevistseg selvomatDahliaskjønteatdetvarforvanskeligforhenne åkomme.
Oglikevel,hervarhun,altså.
DaDahliagikkbortforenmånedsiden,haddeInarasfar sørgetforåfåfraktetlevningenehennestilSeattle,hvorde haddeholdtenminnestundoggravlagthennepåfamiliekirkegården.MennåsomhunendeligvartilbakepåRothesay ogkjenteøyasmagisenkesegoverhenne,begyntehunå lurepåomdehaddegjortnoegalt.
Hunburdehaliggether,pådenøyahunvarsågladi,på denoffentligekirkegården,vedsidenavdenkvinnenhun haddeværtlykkeligoveråbligammelsammenmed,eller etstedpåRothesay-eiendommen.
Inaratrakkpustendyptogsnuddeseg,løftetblikketmot dettårnendefjelletdekketaveviggrøntbakseg,ogforsøkteådempetrykketibrystetvedåtenkepånoeannet ennDahlia.Derhunsto,stengtetrærneforutsiktenmot naboenseiendompådenandresidenavveien,ogdetføltes somomingentingskiltehennefradetbratteMountConstitution,somlottilåreisesegrettoppfraEastSoundbak henne.
Snartskullehunkjøretilobservasjonstårnetpåtoppen avfjelletslikdehaddepleidågjøredadevarbarn.Meni dagkjentehunathunforetrakkfølelsenavåværenedepå flata,tryggforaltogalle.Somomdebaretilhørtehenne, dettefjellet,dettevannet,denneskogen,hvortingsomstudielånognyejobberikkeeksisterte.
Nokengangkjentehundenneuroenimagen.Denhand-
letomOrcas’magi.Denvarheltåpenbarforhenneidag, selvomminneneomaltdettapteformørkethennessinn.
Jolengerhunoppholdtsegher,destomerføltehunseg somenslangesomfelteskinnet,somomnoetrangtoghemmendevariferdmedåfalleavhenne.Iniårhaddehun konsentrertsegomstudierogtankeromfremtiden,ognå somfremtidenvarher,søktehuntrøstifortiden.Idenne øya.Idettestedet,somføltesmersomhjemmeforhenne ennfarenshusiSeattle.
Kunneegentligeiendommenfungeresompensjonat?
HunristetpåhodetogsluttetsegtilOliviaveddendoble inngangsdøren,fantnøkkeleniveskaogstakkdenilåsen. Hunmåttelirkelitt,mensåfaltnøkkeleninnisporet,og detkometliteklikkfralåsen.
Medenforsiktigdyttsvingtedørenopp,ogsammengikk søstreneinnpådenflekketetrappeavsatsenmellomførste ogandreetasje.Selvidetsvakelysetfradenåpnedørenbak demogdethalvsirkelformedevinduetoverkunneInarase nedovertrappentildenstorehallensomløpheltborttilde portieredekkedebakdørene.Tiltrossforstøvlagetsomdekketdethele,varhakkeneogstripenesynligeitreverket,og detvaråpenbartatbådetrappenoggulvettrengteenoverhaling.
«Skalviløpeomkapptilhjørnerommet?»ertetOlivia, menbleståendeheltstille.
Inaraloavdennepåminnelsenfrabarndommen,famlet etterpaneletmedlysbryterevedsidenavdørenogskrudde påsamtlige.Dalysenelangsgallerietbleslåttpå,løftethun blikketmotradenavsoveromsdørerpåhøyreside.«Jeg skalsoveiDahliashusinatt,ogjegvedderpåatdukanskjevildetogså,tattibetraktningstøvlagetherinne.»
HunogOliviagikkgjennomstorsalen,drofraforheng, åpnetfranskedører,slappinnluftogsol,løftetvaretrekkeneavmøbleneogavduketantikviteterdealdrihadde verdsattdadevarbarn.
«Se,detteerRothesay»,saOliviamedhendeneisiden. Debetraktetstorsalen,nåmedtohaugervaretrekkpågulvet.
«Myebedre»,saInara,mensåløftethunblikket.«Bortsettfraénting.»Hunløpopptrappenogfortsattebortover detlangegallerietmothusetsbaksideogdenåpnedagligstuen,hvorhusetsfruerpleideådrikkesinettermiddagste ogslåihjeltidenmedstrikkingogsladder.Hundrofragardinenesomdekketvindueneioppholdsrommet,ogmistet nestenpusten.
Utsiktenvarekstraordinær.Fraterrassenpåbaksiden straktedetsegenbred,grønnplen–nyslåttaveneller annenmystiskvaktmesterakkuratsompåforsiden–fulgt avenstripeskogsomskilteplenenfraklippenesomstupte brattnedisundet.Vannetglitretmellomedeltrær,sedertrærogmadronaer,ogdetkaltepåhenne,fikkhennetilå villeglemmeheleinspeksjonenoghellergåogsettesegpå strandendervannetskvulpet,akkuratutenforrekkevidde. Derskullesansenehennesfyllestilranden,ogendeligskulle hunkjennepåathunlevde.
Hvorkomdentankenfra?Hunhaddedalevddesiste åreneogså,bareværtsåopptattmedåskaffesegenutdanning,blitilnoe.
Hunristetpåhodetogsnuddesegbortfravinduene, lovetsegselvtidvedvannetførdetokfergahjemdagen etter.
Inaralotvaretrekkeneligge,gikkutpågallerietigjen
ogkikketnedpåstorsalen.Oliviavarborte,menflereav døreneutfrasalenstoåpne,ogdetfikkhennetilåtenkeat søsterendrevogutforsketførsteetasje.
Hunkunnenestenhørefamilienslattergjallegjennom huset,morensombahennetamedveska,fordeskulleta kajakkentilEastsoundogspiselunsjder.Oliviasprotesterendetenåringsstemme,Natesomtrygletometminutttil påtelefonenmedkjæresten.
OmetparmånederskulleInaraoverleverenøklenetil godsetsnyeeiereogsnuryggentildetforalltid.Dennetankenblerasktfulgtavenfølelseavpanikk,ogdetoverrasket henne.Hvorforbryddehunseg?Hunhaddeklartseghelt fintutendettestedetimangeårnå.
Menhunhaddealltidvisstatdetlåderogventetpå henne.Hunvilleatungenehunendagplanlaåfå,skulle fåopplevesomrenepåRothesay.Søsknenesungerhadde foreløpigogsågåttglippavdet,mendevarsmå,dekunne fortsatttilbringemangesomrerher.Solgtehuneiendommen,frarøvethunpåsettogvisdenfremtidigegenerasjonenderesføderett.
Menhunmåtteselge.Hunhaddeikkenoevalg.Hun måtteoverlatestedettilnoensomkunnetadetibrukpå enfornuftigmåte.Dessutenkomhuntilåhamerennnok ågjøremedsinnyejobb.Aldriiverdenomhunkomtilå hatidtilåtasegaveneiendomhunknapthaddetidtilå besøke.
Inaragikknedforåfinnesøsterenogkommeigangmed eninspeksjonavgodset.Demåttelageenlisteoveraltsom skullegjøresførdetblelagtutforsalg.
TretimersenerelåstehunoppdørentilDahliaskjøkken. «Duburdetameddegungenehitførdetselges»,sahuntil
søsterendadegikkinn,mensåbråstoppethun,tankerekkenblefullstendigbrutt.Rommetgjordenoemedhenne, hunblesendttilbakeitid,samtidigsomDahliasfravær stakkhenneihjertet.«Åherremin…»
«DetersomomDahliaogNancybarehargåttutetøyeblikk»,hvisketOlivia.
Bastkurvenpåbenkeplatenavrespatexflommetoverav SeattleTimes,ogkjøkkenbordetvarprydetavenstabel romanermedeselører.Vedsidenavvaskenstodetensvær, hvittekoppmedenleppeformetrosaflekklangskanten.
Dahliasrosa.Denhunalltidbarmedsegigullhylsteretsitt. Ogdetvardennerosafargenhunhaddestripethåretsitt meddensommerenInarabletolv.Inarahaddealdrimøtt noenandreåttiåringersommatchethåretsittmedfargen påleppestiften.SynetavdenfikkInarasøynetilåprikke, oghunmåttesnusegbort.
Frakjøkkenetgikkdetentrappopptilandreetasje.Et partertefineguletøflerstoogventetpåeierensinibunnen avtrappen,oppåethjørneavdetslittetrappeteppetsomen ganghaddeblittstiftetfasttiltrinnene,mensomnåkrøllet segoppfrabunnen.
FamiliehistorienkunnefortelleatDuncanCampbell haddekjøpteiendommenførårhundreskiftetogflyttetinn idennedelenavhuset,sattoppavdenforrigeeieren,mens hanbyggetutrestenavgodset,hvorhanetterhvertskulle taimotgjesterogholdestorefester.
Andrefortellinger,demsomikkeblefortaltutenfor familien,handletomutskuddeneifamilien.SomDuncans hustru.Hunhaddeboddpåeiendommenheleåretselv ommannenhennestilbraktemestepartenavtideniSeattle, somskipsreder.Hun–Gretna,såvidtInarakunnehuske–
haddeblittdiagnostisertmedennervøslidelseoghadde foretrukketålevesinedagerifredpåøya,bareavbruttav ektemannensmangeselskaper.
Detblefødtetutskuddihvergenerasjon.Inarasfavoritt, Dahlia,haddeværtetavdisse.Dahliavarenihugaselvstendig,ungkvinnesomikkehaddedenallerminsteinteresseavåfinneenektemannellertasegenutdannelse.Hun haddekastetsegovermulighetentilåflytteuttiløyadahun varibegynnelsenavtjueårene.Hunhaddeblitteiendommensforvalteroglevddetlivethunønsket.SåvidtInara visste,haddeDahliaaldriforlattøyasiden.
PlutseliggikkdetoppforInara,derhunstoiDahlias hus,langtunnafarensforventninger,atdettevardeteneste stedethunnoensinnehaddeblittoppfordrettilåværeseg selv.Hunhaddedenlittubehageligeerkjennelsenavatnå somDahliavarborte,varhundenneste.Familiensneste utskudd.
HvordanskulleInaraellersforklaredenfullstendigsprø tankensomhaddespøktihodethennessidenhunstegut avbilen?Atalthunpåsettogvisville,varåbliher.Hun villegiavkallpåenjobbdeflestevillehadreptfor,ogheller maleoggipseogaltdetandrehunogOliviaakkurathadde listetoppsomnødvendigheterforåfåeiendommensatti stand.
Enlitenlatterunnslapphenneførhunvissteatdenvarpå vei,ogdengjalletgjennomrommetogoverrumplethenne fullstendig.
Oliviastakkhodetinngjennomdørenfrastuenvedsiden av.«Hvaerdetsomersåmorsomt?»
Inaraloigjen,såstraktehunsegetterdetrosaogmørklillasjaletDahliahaddehengendevedbakdøren,ogdra-
pertesegidet.«Hvordanserjegut?Somenkvinnesom kunnedriveetpensjonat?»
Søsterenbrastutienbrå,sjokkertlattersomfikkdem beggetilåfniseukontrollert.«Detkanduikkemene.»
Inaraskakketpåhodet,funderte.«Hvasåomjegmener det?Dahliaharetterlattsegenhelmappemedplanerog prosjekteringer.Plantegninger,tilogmed.JegtrordetvanskeligstevilværeåfortellepappaatjegtakkerneitilStarbucks.»
Oliviakominnirommetmenshunnikketsamtykkende. «Menhvordanhardutenktåbetaleforoppussingen?Jeg vetatjegikkevardenenestesomlamerketilhvormyesom mågjøresmedhovedhusetbareforåfådetleveligder.Og duharetstudielånåbetjene.»
Inaragrublet.«Kanskjejegburdetakketjatildenstillingennoenårogsåjobbetpåeiendommenihelgerogferier.» Herregud,dethørtesslitsomtut.
Olivianikket,menvarheltåpenbartikkeoverbevist. Somdenforstandigestoresøsterenhunvar,trakkhunimidlertidbarepåskuldrene.«Dutrengerikkeåbestemmedeg fordetakkuratnå.Laosssjekkerestenavhuset.»
Inaranikket.IetinnfallsnuddehunsegmotCD-spillerenpåbenkenogtrykketpåPlay.IngenavdemhaddeforventetdehylendegitarenetilklassiskeAerosmith,ogde såforbløffetpåhverandreførdebrøtutilatter.Deloså godtatInarasmageverketdadeendeligklarteåhente seginnigjenogfortsettearbeidet.Huntørketbortentåre, droskriveblokkenmedreparasjonslistenutavbaklommen ogristetpåhodet.Aerosmith.FadersomhunsavnetDahlia.
Medskriveblokkenihåndenogsmådansendetilmusik-
kengjordedeoppstatusidetlillehuset.Dademøttesi kjøkkenetentimesenere,varbeggeutsultet.
«Viburdekanskjekjøreinntilbyenogspiselunsj», mumletOliviaogstirretinnidentommefryseren.«Enav naboenemåhatømtdenetteratDahliadøde.»
Inarastakkhodetinnispiskammeret.Peanøtter,pakker medhavregryn,olivenolje,balsamicoeddik.«Hvatrordu omsaltekjeksogte?»
«Godtnokakkuratnå»,svarteLiv.Hunstraktesegetter vannkjelenogfyltedenivasken.
Medføttenetrukketopppåstolenesattdeveddetrunde kjøkkenbordetoggomletisegkjeks.
«Jegkunneboddherogleidinnfolktilåsetteistand godset»,saInaraettertenksomt.
Oliviaknepøynenesammen.«Duvurdererdetvisstpå ordentlig,du.HvamedStarbucks?»
DetvargalskapåtakkeneitilStarbucks.Detvarakkurat ensliktypestillinghunhaddejobbetsåhardtfordesiste sjuårene.
Menikkeéngangiløpetavdesjuårene,ogikkeengang dahunfikkjobbtilbudet,haddeInaraføltsegsålevendeog fullavideeromhvasomkunnegjøressomnå.Ikkeførhun sattesinfotpåeiendommenigjen,haddehuninnsettathun egentlighaddedormetalledisseårene.Førstdahunkom hit,haddehunvåknetskikkelig.Ognåvillehunikkesovne igjen.«Jegtrorikkejeghartenktsåmyepåhvajegønsker påengodstund»,svartehunomsider,usikkerpåhvordan hunskulleformuleredet.
«Ognåvilduåpneetpensjonat?»
«Nei.»Enboblendefølelseimagenfikkhennetilåsette segopp,envisjonfyltehodethennes.«Ikkeetpensjonat.Et
livsstilshotell.JegkangjøredettetildenfremsteferiedestinasjoneniheledetnordvestligeStillehavet.»
Olivianikketoglottilåoverveiedet.Menså,over musikkensomfortsattstrømmetutavCD-spilleren,hørte deenvelkjentringetonefraandreetasje.Oliviaskvatttil. «Pokker,jegmåhalagtigjenmobilenpåDahliasrom.»
Hunløpborttiltrappen,menførhunhadderukketåtaså myesomettrinn,sattetåahennessegfastidetbuktende trappeteppet.Hunfalthardt,ogskinnebeinahennessmalt innikantenpådetnestetrinnet.«Au!»
Inarakomsegopp.«Herregud,gikkdetbrameddeg?»
Oliviavredsegrundtslikathunsattitrappenmedhendeneomdeskaddeleggene,øynenelyntemotsøsteren. «Hvisduskalboher,mådugjørenoemeddendødsfellen.»
Inarahaddeståttoversøsterenoggransketskadene,men nåstoppethunoppogmøttesøsterensblikk.«Synesduat jegburdegjøredet?»Beggeskjønteatdetikkevarreparasjonenavteppethunsnakketom.
OliviagrepInarashåndogklemteden.«Jegsynesduskal gjøredetsomgjørdeglykkelig.Duharuansettaldrivært særliggladikaffe.»Hunstoppet,kremtet,såslapphun
Inarashåndogbegynteågniskinnebeinetigjen.«Mendet kommerikketilåblisålettåoverbevisepappa.Jegtror hanvargladforatviendeligskulleleggedettestedetbak oss.»
Inaranikket,komsegfortnedpåjordenigjen.«Jegvet det.»Hunvilleikketenkepådetakkuratnå.Hunsendte detbuktendetrappeteppetetolmtblikk.«Jegburdevirkeligfågjortnoemeddetder.»
DaOliviafortsatteopptrappenforåhentetelefonen, grepInaratakidetenesammenkrølledehjørnetogdrotil
avallkraft.Medbareensidefremdelesfestettildetnederstetrinnetvardetikkevanskeligåfåløsteppet.Trappen underteppetvarlagetavgyllenhardvedogskjemmetav noesomsåutsomårevisavslitasjeoghardmedfart.
Huntoketnytttakogdroiteppetigjen.Detandretrinnetvarverre.Hunskrevetoverdet,sattedetenebeinetmot detnederstetrinnetogdetandremotdettredjetrinnetog rykkethardtiteppetakkuratdaOliviakomnedtrappen igjen.Teppetgasåpassetterathunfortsatteåforsøke.
«Jegskalfinneenklohammer»,tilbødOliviaseg.
Inaravilleikkevente,hundrotilavallkraft.Dennegangenløsnetteppetmedetsmell.Dahunkikketned,såhun atdetikkebarevarteppetsomhaddeløsnet,menhele trappetrinnet,fremdelesfestettilteppet.Derdetandretrinnetskullehavært,vardetnåbareetmørkthull.
«Duburdekanskjehaventet.»Oliviasnuddesegmot skapetigjenogfortsatteåleteetterenhammer.
Inarasukketogskulletilåsettepåplasstrinnetigjen, tenkteathunburdeoverlateteppettilnoenandre,danoe ihulletfangethennesoppmerksomhet.«Deternoenedi der.»
«Sikkertetmuserede.»
Inaragrøssetvedtanken.«Glemhammeren.Jegtrenger enlommelykt.Oggummihansker.»Hunhaddeingenplaneromåstikkesinebarehendernedietmuserede.Olivia komsnartmedbeggedeler.HungademtilInarautenet ord,sendtehennebareetblikksomsa«duergal»,ogkikketnedihullet.
Inaradropåseghanskene,satteknærnemotdetnederstetrinnetogrettetlommelyktennedihullet.
Underetlagstøvogspindelvevog,jepp,musebæsj–æsj–
lådetenbuntmednoe.Definitivtmenneskeskapt.Ikke gnagerskapt.
Mendetkunnegodthendeatmusensomhaddeetterlatt segbæsjen,fremdelesvarder.
Inarakvietsegforåstikkehåndennedi,menklarteikke åladenskjultebuntenliggeutenåvitehvadetvar,såhun holdtpustenogskjøvdenhanskekleddehåndenforsiktig nedihullet.
Buntenvarmyk.Ogoverraskendelett. «Hvaerdet?»HunkunnekjenneOliviaspustmotbakhodet.
«Passdeg.»RasktgrepInaratakibuntenogdrodenut fraskjulestedetdens.Hunhaddefremdelesmuspåhjernen, såmedbuntenholdtlangtutfrakroppensnuddehunseg motbordetmensOliviaslapptrinnettilbakepåplassmed etsmell.
Inaragrepenstabelaviserfrakurvenpåbenkenmedden ledigehånden.Hunspredtedemutoverkjøkkenbordetog lasådenskitnebuntenpåtoppen.
Noevarsurretinniettøystykkeogbleholdtsammenav enbrunhyssing.Tingenvarkvadratiskogpåstørrelsemed enhonningmelon.Hungrephyssingenogdroiden,men dengledbareutavdehanskekleddefingrenehennesmed knutenintakt.
«Her.»Oliviagahenneenkjøkkenknivfrablokkenpå benken.
SnarthaddeInaraklartåkappeavhyssingen,ogdetflekketeoljelerretetåpnetseg.
Innikunnemanseetgulnetblårutetestoff.Vardetalt? «Hvembindersammenoggjemmerengammelstoffbit?» «Kanskjedetfinnesnoemerverdifulltinniden,kanskje
etkostbartsmykke.»OliviastiltesegoppsånærInaraat hunkunnekjenneetanstrøkavsøsterenskokosnøttaktige bodylotion.
«Ellerkanskjeenpungmedgullmynter,ellerendagbokfullavsaftigedetaljer.»InaramøtteOliviasopprømte blikkoginnsåatdebeggemintesskattejaktenetanteDahliahaddeorganisertfordemdadevarsmå.
«Dumååpneden»,saLiv.
Inaraskulletilågjørenettoppdet,menstoppetdahun sådeskitnehanskenehunhaddepåseg.«Holddenetlite øyeblikk,menvent.Dumåikkeåpneden.»
MedstorærbødighetløftetOliviadenrutetestoffbunten oppfradetskitneoljelerretet.Inarakrølletsammenoljelerretetogaviseneogkastetaltsammenisøppeldunkenunder vasken,sammenmedhanskene.Såvaskethunhendeneog skyndtesegtilbaketilbordet,dersøsterenventetmedskatten.
ForsiktigdroInarabomullsstoffettilbake,oghunbrettet uthverfold,tiltøystykketlåflattutoverbordet.«Deteren herreskjorte.»
«HvorfikkDahliatakienherreskjorte?»
Såfikkdeøyepådetskjortenhaddebeskyttet.
Detvarikkegull,juvelerellerhemmeligheter,Inaratvilte likevelikkeetsekundpåatdettevarenordentligskatt.Et stykkeblåttsilketøybrodertmedfargeriketråderiintrikatemønstreogfoldettiletkvadratpåstørrelsemedhåndenhennes.
Langsomtogsværtforsiktigløftethundetskjørestoffet oppfraarbeidsskjortenogbrettetdetut.
Såsnartsilkenvarbrettetheltut,blehunståendeog stirrepådeniundring.Oliviavirketogsåmålløs.
Detvareterme.Ikkeetheltplagg,menetlangtermemed enermelinningsomsåfremmedartetut.Ermethaddeblitt adskiltfraplaggetdetenganghaddeværtfestettil.Men interessantnokvarnestenhverenestemillimeteravstoffetdekketavintrikatebroderierutførtmedfargeriketråder,noesomskaptebildermedendetaljrikdomsomkunne minneommalerier.
Inaravissteingentingomtekstilerellersøm,menselvhun skjønteatdetteermetikkebarevarendelavetklesplagg, menetkunstverk.
«Hvatrorduatdeter?»spurtehunsøsteren,utenegentligåforventenoesvar.Hungransketdetmedsammenknepneøyne,holdtdetoppiulikevinklerforåforsøkeå skjønnehvabildeneforestilte,oghvaslagsplaggermetvar hentetfra.
«HvorforskulleDahliagjemmeetgammeltermeunder trappen?»Olivialentesegmothenneforåsebedre.Inara flyttetsegunnaslikathunslapptillyset,ogdekunnese bildenebedre.
Sentraltiscenentrådeneskildret,vardetetstortdampskipsomdrevrundtpåopprørthav.Folk,ellerkanskjevar detsnakkomvannvesener,kanskjehavfruer,svømterundt skipet.
Etstykkeunnadampskipet,lengernedpåermet,såhun enmaskulinfigurienbittelitenbåtmedetgultlysihånden.
«KanskjedetikkevarDahliasomgjemtedet,mennoen førhenne»,funderteInara.«DuncanCampbellseilteofte tilAsia.Kanskjeermettilhørteham.»
Bildenehaddedefinitivtnoeasiatiskvedseg.Som japanskeellerkinesiskemalerierhunhaddesettpåmuseer.
Hunkunnetilogmedskimtenoesomsåutsombokstaver fraetasiatiskspråkvevdinniscenen.
«Kanskjedeterverdifullt,særlighvisvikanfinneresten avplaggetgjemtheretsted.»
«Verdifulltellerei,hvorforklippeavetermeoggjemme detunderentrapp?Detvirkerikkelogisk.»Inarasankned påenstologblesittendeogstirrepåermet.«Oghvaskal jeggjøremeddet?»
Oliviasattesegpåstolenvedsidenavhenneogskakket påhodet.«Jegantaratdeterdittnå,sådufårbestemme.»
Inarastirretpåskipetpåermet.Fascinerende,oglikevel vardetnoevedheleermetsomgahennefølelsenavathun burdedyttedettilbakeundertrappenogglemmedet.