Page 1


Følg meg


Nils Gullak Horvei

Følg meg Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39599-5 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,5/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Samsons rom

Senga var tom og vinduet stod åpent. Varmlufta fra panelovnen løftet gardinene og skapte bevegelse. Løse ark med beskjeder fra skolen, oppgaver og notater; alt sammen slengt sammen med knuste cd-plater, blader, sokker, epleskrotter og dvd-omslag i tillegg til sammenklemte ølbokser. En sjø av eplesider lå under skrivebordet med krakelert overflate. Enslige sko her og der fikk ham til å tenke på flyulykker. Snusputer, klær og våte håndklær inngikk et eget forbund i en krok av rommet. Pizzaskorpene med sine tannavtrykk og dyna full av ketchupflekker, ved siden av stolen i hjørnet som var dekket av ostepop og chipsfragmenter, ga et inntrykk av entropi. Det samme gjorde ødelagte underholdningsmaskiner og tilhørende fjernkontroller som dannet et slags ruinlandskap. Og insektene som svevde over de uttørkede innsjøene av eplesider og cola, trolig bananfluer, framstod et øyeblikk som flygende mikroroboter i et fjernstyrt angrep. Og midt i det hele, den ultrabrighte skjermen koplet til X-boxen med et krigsscenario i loop, musikk og rotorklapring fra kamphelikoptre. Han tenkte på kunstinstallasjoner som Grete hadde dratt ham med på under sin kunstraptus for en del år tilbake. Hva er det egentlig konseptkunsten gjør med oss? tenkte 5


han, som får meg til å falle i staver og lure på hva dette jævla rotet kan fortelle meg? Hva kommuniserer det? Ja, hva får meg til å se en slags skjønnhet i det? Hadde dette vært en kunstinstallasjon ville det vært en holder av pleksiglass på veggen hvor ark med forklaringen og bakgrunnen til kunstverket lå. Den skulle han gjerne hatt. Hvordan kunne Samson leve i kaoset? Kanskje fordi han ikke så det. Det eksisterte ikke. Han levde «der inne» i spillene, på Facebook, på nettet, i chat. Han levde i halvvåkne drømmer løst knyttet til denne verdenen. Hans tenkte på det berømte bildet av Aristoteles og Platon. Den ene peker på verden, den andre opp mot himmelen. Denne verden som også er politisk var vanskeligere å få til å virke, og få til å trives i, enn den hinsidige, enten det dreier seg om noe åndelig, eller livet på nettet. Når han gikk turer i byen lot han seg imponere av den nye arkitekturen som var bygget i områdene langs sjøkanten. Og han tenkte at vår nye verden er så konseptuell. Den er mer tenkt enn stofflig, og pengenes verdi, meningen med det hele, det som holder alt oppe, er til sjuende og sist noe abstrakt og skjørt, avhengig av bevegelser i tallstørrelser som det er umulig å fatte. Hvis disse lynhurtige bevegelsene stanset opp, ville alt rase sammen. Å se inn på Samsons rom var som å skue inn i framtida, tenkte han.


Hans Brokk

«Fortell litt om deg selv, Tone,» sa han og så kandidaten inn i øynene. Hans Brokk var bedriftsrådgiver hos Merckel og Urven. Av og til kalte han seg hodejeger. Og noe sjeldnere rekrutteringskonsulent. Hans befant seg i et avlangt møterom på cirka tjue kvadratmeter. Det lå som en øy mellom et kontorlandskap og en korridor, to av veggene bestod av vinduer dekket med trepersienner. Ved den ene fondveggen i møterommet var det plassert multimediautstyr, mens den andre var dekket av hyller og skap; der stod kaffekannen, kopper, et fat med frukt som skinte på en spesiell frisk måte fordi sekretæren hadde gitt dem en liten dusj. Rommet var dust opplyst av downlights som var dimmet ned. Hyllene og møblene var i bøk, og tekstilene mørke blå. Rundt et ovalt møtebord midt i rommet, satt Hans Brokk sammen med personalsjefen på den ene siden. Tone, den potensielle sekretæren, på den andre. Personalsjefen kom fra en regionalavdeling tilhørende en stor bank, han brukte en parfyme som forsterket hodepinen Hans hadde fra før. I går hadde han kjørt gokart med kolleger og drukket øl etterpå. Altfor mye øl. Merckel og Urven hadde ansatt tre ferske konsulenter. Og sjefen, Bjørnson, mente at gokartracing var en mulighet til 7


å la dem vise hva de dugde til. Hans hadde fortsatt vondt i nakken og høyre skulder etter et kraftig sammenstøt i en av svingene der førerne lettest endte i klinsj, hårnålsvingen etter det lengste rake strekket. Rekrutteringsselskapet Merckel og Urven var stolt av sin vinnerkultur. Som regel vant en av nykommerne i disse arrangementene med Bjørnson på andre plass. Vedkommende fikk selvfølgelig premie, og på neste julebord, da prisen Beste nykommer ble utdelt, viste det seg nesten alltid å være vinneren av gokartløpet som også endte opp med trofeet, utmerkelsen for høyest fakturering. Disse gokartarrangementene var altså en slags test. I går kom Hans på nest siste plass. «Fortell litt om jobbene du har hatt, Tone.» På bordet foran kandidaten lå en snusboks og et hvitt engangsbeger med kaffe. Hans tenkte at hun hadde en hjerne i likhet med ham. I den befant hennes evner og personlighet seg. Hjernen var universets mest kompliserte struktur. I dag tidlig mens hans strøk skjorta og ventet på at hodepinetablettene og den magesyrereduserende kapselen skulle virke, hadde han hørt på kulturnyhetene. Der ble det sagt. Vanligvis ga programposten ham mer hodepine fordi det ergret ham å høre om alle disse pengene som kunstnerne og andre kulturelle døgenikter krevde uten blygsel. Men i programmet hadde de snakket om hjernen, og det fenget alltid interessen. Kunstneren Marianne Heske fortalte intervjueren at hun hadde planer for en skulptur i Torshovparken, et sju meter høyt dukkehode. Hun var kjent for sine dukkehoder som ofte opptrådte i store antall på installasjonene, og hun var svært opptatt av hjernen. Skulpturen var en protest mot tilstivnet tenkning, enhver form for fundamentalisme. Det var nok derfor hodet var tenkt så stort. Kunstneren la vekt på at Norges største og mest 8


kompliserte veikryss lå like ved Sinsenkrysset. En metafor for hjernen. Ja, bildet av biler som suser rundt på tre plan, som smetter ut og inn av filer, tenkte han, er kanskje det, men i virkeligheten har ingen førere som nærmer seg krysset mer enn tre valg, han kan fortsette rett fram, ta til venstre eller høyre. Kryssets oppgave er å fordele trafikken i fire himmelretninger, ikke mer. Likevel, sett utenfra, ble det foretatt veldig mange valg i løpet av noen minutter, og trafikken var overveldende på en vanlig dag. Men et bilde på et åpent sinn var det ikke, tenkte han, der trafikkmaskinen lå med sine klare begrensninger under et lokk av eksos. I hans egen hjerne stod trafikken nesten stille. Ved rekruttering var det mange faktorer å ta hensyn til. Og enkeltfaktorenes samspill med hverandre kunne gi svært mange kombinasjoner. Personlighetens begrensede faktorer rommet nærmest en uendelighet av ulike fasetter. Noen mennesker var svært uvanlige og hadde såkalte personlighetsavvik. Etter testen å dømme var Tone Nilsen nokså gjennomsnittlig. «Har du søsken?» Hun nikket. Hans smilte oppmuntrende. «En bror og en søster,» sa hun uten entusiasme. «Hvor var din plass i flokken, Tone, var du eldst, yngst?» «Yngst.» Hans sa ikke noe, motstod hennes avventende implosive uttrykk. «Broren min gjør det veldig bra, leder en salgsavdeling …» Hans skrev «lillesøster» og noterte pluss ved siden av. Vant til å innordne seg, tenkte han. «Hvem vil du si er penest av deg og søsteren din?» Spørsmålet var kontroversielt, ikke på samme måte 9


som spørsmål om eventuell graviditet var det. Men fordi spørsmålet var uhørt å stille. Han pleide av og til å stille slike spørsmål, og i rett kontekst, for eksempel når han befant seg i en tilstand av flow, og lå minst fire setninger foran med hensyn til hva kandidaten ville svare selv, kunne det fungere riktig godt. Nå glapp det ut av ham på grunn av en blanding av irritasjon og tretthet. Hun så vekselvis på dem begge to, som om hun søkte hjelp hos personalsjefen som representerte kunden og satt ved siden av Hans. Han hadde ikke sagt noe på en lang stund, og hadde vel egentlig meldt seg ut. Hans stilte spørsmålet fordi det hadde betydning for hvordan hun så på seg selv. Var hun den elskede attpåklatten, eller den hundsede og uselvstendige minstejenta, den usynlige? Ordentlig kledd var hun. Blusen var kneppet helt opp, men hun kledde seg ikke i drakt til daglig, det var tydelig. «Søsteren min har Downs syndrom.» Monsen, personalsjefen, kremtet lett ved siden av. «Hvordan har det vært, da?» spurte Hans etter en liten pause, i et empatisk tonefall han strevde med å finne. «Hun har bodd på institusjon nesten bestandig.» Hans fant tiden inne til å ty til sine standardspørsmål for å komme ut av denne blindveien. «Hva er dine sterke og svake sider, Tone?» «Eh, vet ikke … snill?» «Dårlige da?» «For snill?» «Kan du gjøre jobben, Tone?» Hun så på dem begge og nikket. Hans Brokk lente seg forover, la albuene på bordet. «Vil du elske denne jobben? Hvor motivert er du på en skala fra én til ti?» Larmen fra gokartbanen fortsatte i hodet og bildet av Tone Nilsen hang uklart på netthinna. Hans kastet et 10


blikk på cv-en som lå foran ham. En kvinne i begynnelsen av trettiårene som hadde en storesøster med Downs syndrom. Hun hadde jobbet i informasjonsskranken i et kjøpesenter, var utdannet tannpleier, og hadde vært tannlegeassistent noen år før diverse allergier gjorde at hun måtte slutte. Lyset fra en downlight falt på hodet hennes, fikk toppen til å skinne. Hun bøyde seg fram og grep karaffelen, helte vann i et pappkrus. Hun fikk et tilstivnet drag over seg. Før hun drakk av begeret tok hun ut en snus fra overleppa, lo litt nervøst, og etter noen rådløse sekunder la hun den våte, brune puta på den hvite lille veska som lå på bordet foran henne. «Sju,» sa hun. «Egentlig har jeg mest lyst til å bli veterinær.» «Noe du vil spørre om, Monsen?» spurte Hans. Personalsjefen ristet på hodet, hadde tydeligvis brukt opp kreftene på de første kandidatene. Nå ventet han bare på at det snart var slutt, hadde en lang kjørevei hjem. Disse screeningene var beinharde, og bortvelgelse var noe mer negativt ladet enn utvelgelse, en utmattende maraton, og noen ganger var det nødvendig å stramme tommeskruen, sette inn litt press. Hans bøyde seg fram igjen. «Vil vi like å jobbe sammen med deg, Tone?» spurte han mens han så på henne og pekte på personalsjefen som nikket. «Jeg håper det.» Hun eksploderte i et nys. En lysegrønn klatt omgitt av dråper landet på bordet. Den glinset smaragdgrønn i lyset fra downlighten. Han skulle til å spørre om hva som var hennes sterke og svake sider, men kom på at det spørsmålet hadde han stilt. Dette er et strukturert intervju, sa Hans til seg selv. Vær fokusert. 11


«Er det noe mer vi burde vite om deg som ikke har kommet opp i samtalen, Tone?» Ved å gjenta navnet hennes ofte skapte han nærhet og trygghet, og han glemte heller ikke så lett hva kandidaten het. Hun lente seg fram og tørket av bordet med undersiden av jakkeermet på den flotte drakten. «Hvordan vil de som kjenner deg beskrive deg, dine tidligere kolleger, for eksempel?» Det gikk noen sekunder. Så begynte hun å gråte. På bordet var det en eske Kleenex. Hans dro ut en serviett og rakte henne. Hun pusset nesen, reiste seg, rettet på skjørtet og forsvant uten et ord. Hans og personalsjefen så på hverandre. «Håper du snart har noe bedre å varte opp med, Hans,» sa Monsen. «Hun bestod evnetestene med glans, jeg synes ikke vi skal avskrive henne ennå,» sa Hans og skjenket i litt mer kaffe til dem begge. Noen minutter senere kom Kari fra resepsjonen med en ny kandidat. Fire stykker satt fortsatt på et annet møterom og ventet på tur. Femti stykker hadde vært gjennom screening hvor språkkunnskaper, evne til å skrive fort og riktig på pc ble målt. En enkel mattetest hadde de også vært gjennom. Ti stykker hadde blitt plukket ut til førstegangsintervju. Tre gikk videre til finalen. De bedrev seleksjon. Alle var et produkt av seleksjon, alt liv på jorda var det, fra den minste mikrobe til elefanten, utsatt for naturens nådeløse test, som i løpet av de siste par hundre år preget av medisinens og framskrittets nåde hadde fått det vestlige mennesket til å produsere ideologier med påfølgende samfunn som opphevet denne lovmessigheten og este ut i orgier av trygd og pensjoner. Nesten like dristig som å oppheve tyngdekraf12


ten, var det. Men et samfunn kommer ikke unna seleksjon det heller, til sjuende og sist, tenkte han. Nettopp opphevelsen av denne loven førte til en instabilitet i systemet som var i ferd med å framtvinge et sammenbrudd over hele Europa, tenkte Hans. Det var viktig at oppdragsgiver likte kandidaten. Vedkommende skulle holde ut med henne tett på seg i en stresset hverdag. Utseende, væremåte og klesdrakt ble vurdert. Ikke fordi klærne betydde noe i seg selv, men det sa noe om typens evne til tilpasning, slik det også var tilfelle i jungelen og på savannen. Stakk du deg ut ble du drept. Men du måtte også være litt tiltrekkende. Og tåle press. Du måtte tåle å bli snakket til, få kjeft av en sjef som nå og da kunne bli stresset.


Hans og Grete

Grete satt i sofaen med beina kveilet opp under seg. Hans Brokk hadde vært gift med Grete i tjueto år. Klærne fra tv-opptaket tidligere var byttet ut med joggebukse og en gammel fillete trøye. Hun hadde sittet i et kvinnepanel sammen med andre bloggere og snakket om sosiale medier på God Morgen Norge. Noen knapper manglet i trøya og Hans kunne se litt av brystene hennes. TV2-sminken som hadde en sterk erotisk effekt på ham, var ennå ikke fjernet. Grete var utdannet jurist og hadde jobbet noen år som advokatfullmektig på et advokatkontor. Småbarn og jobb gjorde at hun tidlig møtte veggen etter et beinhardt studieløp som endte med middels karakterer. Hun fikk en diagnose som etter forskjellige betegnelser endte som ME, og hun ble uføretrygdet for tolv år siden etter vandring fra legekontor til legekontor, og flere runder hos forløperne til NAV. Hans hadde frarådet henne, han kunne forsørge dem begge og så gjerne at hun var hjemme med Samson, men hun insisterte på at hun var et selvstendig individ og ville ikke oppfatte seg som hjemmefrue. Hun var syk og da skulle hun ha det hun hadde krav på, basta. Trygden var ikke høy, men den fikk henne til å føle seg selvstendig, i tillegg til at den var en bekreftelse på at hun var syk, slik han 14


så det, og dermed kunne nyte den sykes rettigheter også i det private. Nå var hun bloggeren og twitterdronningen @blondie som fløy fra sending til sending på ulike tv-kanaler og som var fast innslag på P4. Noen dager i uka satt hun som del av et kvinnepanel og snakket om livet på God Morgen Norge. Etter feedbacken på Twitter å dømme var hun den mest populære i panelet. Det trodde Hans, mannen hennes, så gjerne. I fanget lå Macen som hun blogget på og sendte ut twittermeldingene fra. @blondie Endelig helg og masse tid til Twitter. (Og kos med familien) Hun spiste sushi. Slikket på fingrene, så tastet hun noen tegn. Han satt inntil henne og så på tv. «Er du sliten?» spurte hun. «Lang dag,» sa han. «Sekretærer, en hel haug kandidater. Betydningen av en god sekretær kan ikke overvurderes.» Det hogg til i ham da han kom på at han hadde spurt kandidaten Tone Nilsen om hvem som var penest av henne og søsteren som viste seg å ha Downs syndrom. Han frøs innvendig når han tenkte på det. Kanskje hun ville klage? «Hva er det?» spurte hun, «du skjærer sånne grimaser.» «Jeg har vondt i skulderen.» «Mange menn som ville bli sekretær?» spurte hun og lo av spørsmålet. Han ba henne klø litt lenger opp, mellom skulderbladene. Hun klødde akkurat slik hun skulle, grov neglene inn i huden og dro til slik at han så vidt holdt det ut. «Har du fått noen nye følgere på Twitter da, Hans?» 15


«Tror ikke det. Jeg har ikke tid til Twitter, Grete.» «Hva er det som plager deg i dag, Hans? Det virker som du er full av innestengt sinne. Du har disse rynkene.» Han ba henne holde kjeft og fortsette kløingen. «Hans?» sa hun med omsorg i stemmen og lente hodet sitt mot hans. «Jeg er bare sliten.» Vekten av hodet hennes mot hans fikk ham til å tenke på hvor lite han visste om hva som skjedde i hodet hennes akkurat nå. Strengt tatt ingenting. Det betydde ikke at hun hadde hønsehjerne, eller at det foregikk veldig lite der. Tvert imot. Men twittervennene kjente henne trolig bedre enn han gjorde. For når man kjenner hverandre ut og inn slutter man å åpne seg, samværet går på rutine. Man tar jo hverandre for gitt. Spontanitet og nysgjerrighet ble forbeholdt nye twittervenner. Selv visste han mer om personene som han hadde testet og intervjuet i dag i Merckel og Urvens flotte lokaler enn han visste om sin kone. Kandidatene var virkelige mennesker. Og hvorfor skulle han vite mer om sin kone? De hadde vært gjennom alle faser av sårbarhet og usikkerhet og kunne nå leve sammen noenlunde trygge på hverandre. Ifølge psykologene som hadde utviklet testene de brukte i jakten på de beste hodene endret personligheten seg svært lite over tid. Dermed var de to, Hans og Grete, altså mer eller mindre de samme personene som da de traff hverandre. Han stusset litt over det. Noe hadde endret seg. Før var det han som var noe. Nå var det hun. Han fikk plutselig veldig lyst på henne. TV2-sminken gjorde henne fremmedartet på en pirrende måte. @blondie Mannen min blir hot av TV2-sminke. 16


Brått oppstod noe rabalder i entreen. Like etter dukket Samson opp, den tjuetoårige sønnen, sammen med kameratene Jonas og Jørgen. «Hvor har du vært?» spurte Hans. «Var på party i går, og så har vi bare slappet av hos Jonas i dag,» svarte Samson. Jonas minnet om en kjempekanin og var et dårlig papir fra Slemdal. Jørgen smilte som en selger og virket alltid begeistret til tross for at Samson påstod han led av depresjon og gikk på lykkepiller. Faren var skjønnhetskirurg, de hadde basseng med foss i kjelleren. Hver kveld spiste familien grandiose gourmetmiddager og bøttet ned vin. Gutten hatet det, ifølge Samson. Jonas snakket ikke helt rent. Helt siden han ble født hadde han hatt fremmedspråklige aupair-jenter til å passe seg. Faren holdt stort sett til i Emiratene og moren jobbet i eiendomsbransjen. Alle guttene gikk på privatgymnaset Bjørknes, etter at fester og forsovelser og en svært langvarig russefeiring ødela originalartiumen. «Kan jeg sjekke sjøleskapet?» spurte kjempekaninen. «Jeg er sjempesulten. Og sjempetørst.» «Bare forsyn dere,» sa Grete sjenerøst. Hans grep fjernkontrollen og skiftet kanal. Grete vendte seg mot ham og smilte. Han bet tennene sammen og bestemte seg for å bevare ereksjonen slik at de kunne gjennomføre det ukentlige samleiet. De ble sittende og se på nyheter. Guttene forsvant med voluminøse poser snacks, og halvannen liters colaflasker. «Jeg legger meg nå. Kommer du og sier godnatt?» sa Grete og blunket til ham. Hans begynte plutselig å tenke på døden. Det hendte nå og da. Ikke på det å dø. Men på at det var så mye 17


mindre igjen av livet nå enn det hadde vært for noen år siden. Det største problemet var at han hadde mistet den store interessen for penger. Han var kommet til et punkt i livet hvor han rett som det var plutselig så ned i en avgrunn. Forholdet til Samson var ikke særlig bra. Han skammet seg over sønnens mangel på framdrift og valg av venner. Det han i voksen alder tok seg i å savne mest var venner, folk som kjente hans identitet over tid, som var en del av hans livshistorie, og som kunne bremse den fragmenteringen han følte seg utsatt for ved å måtte skape seg på nytt i enhver sammenheng. Venner fra gammelt av minner en om hvem man er. Han var blitt utydelig. Kanskje først og fremst overfor seg selv. Han befant seg i en bransje full av floskler, salg avhang alltid av face value og forføring uansett hvor mye preik det var om hel ved og metode. Feilansettelser ble tryllet bort. En god konsulent var også en illusjonist, i stand til å blende kunden slik at det alltid ble etterlatt et skinnende inntrykk. For å ha drivkraft til å gjøre dette godt, må man være besatt av gevinsten, hovedsakelig penger, men også av gleden ved å ha makt til utvelgelse, makt over kunden, kort sagt kjenne at man virker. Potensielle kandidater, noe alle ledere er til enhver tid, vil dyrke deg om du hadde et visst ry. Denne oppmerksomheten kunne gi seg mange pussige utslag, og var av og til direkte slitsom dersom du ikke visste å sette deg i respekt. Fortsatt spilte han rollen som konsulent ganske godt. Men han ble mer sliten enn tidligere. Og nivået på oppdragene var dessverre synkende. Screening av sekretærer! «Hans!» Grete ropte på ham. Nå var han en mann med lycra treningstøy og en Toyota Prius som han nesten aldri brukte i kjellergarasjen. Han gikk enkelt kledd på jobben. Brukte slips bare på enkelte møter. For ti år siden var han opptatt av klok18


ker og Porscher og viner og kjente nesten en seksuell energi under jobben med tanke på å oppnå disse godene. Hans Brokk stusset over bilder som var tatt av ham for mer enn fem år siden. Kunne det virkelig være ham? Han var egentlig for intelligent og smart til å være hodejeger, for annerledes. Og jo mer han tenkte på hvor smart han egentlig var, jo dårligere konsulent ble han. Så hvorfor gjorde han ikke noe annet? På grunn av pengene. Først og fremst de han ikke hadde. Han hadde en stor gjeld. Samsons stemme brøt gjennom gremmelsene og forsøket på å fastholde ereksjonen, han tenkte på hvor annerledes og fremmed den lød når han snakket med disse vennene. Samson hadde verken noe å strekke seg etter eller slåss mot. Hans forsøkte stadig å nærme seg Samson, opprette kontakt. Men det gikk trått. Han ville ikke gi opp. De var en familie. Det var han stolt av. De holdt sammen. Men på jobben følte han seg mer og mer isolert. Lyspunktet i Merckel og Urven var Head of Research, Ulla Schønning. Han følte at de to hadde en god kjemi. Et uanstrengt arbeidsforhold. Når han lukket øynene og tenkte på henne var det behagelig. Med litt konsentrasjon kunne han kle av henne plagg for plagg for sitt indre øye. Det var ikke noe han gjorde i tide og utide. Han dro av henne genseren. Han hadde ikke noe behov for erotiske sidesprang. Han hadde mer enn nok med å tilfredsstille sin kone. Grete så det ikke sånn. Hun likte å forestille seg at sex var en måte å belønne ham på. Ullas bryster vippet litt opp og ned, unge, spenstige, etter at genseren ble dratt forbi. Hun behøvde selvfølgelig ikke BH på grunn av den yppige fastheten. Grete gikk mot kjøkkenet iført vinterpysjen mens hun bearbeidet tennene med tanntråd. 19


«Så treg du er.» Hun kom til verden med evnen til å klekke fire hundre egg, tenkte han. Én sønn hadde det blitt. Fødselsraten i Norge var på ca 1,85, av de bedre i Europa, men for lav til å sikre en god skatteinngang når han en gang ble olding og utlendingene hadde brukt opp oljepengene. Hans var temmelig sikker på at han ville bli nittisju. Grete vimset omkring. Platene skulle sjekkes. Kaffemaskinen. Var den skrudd av? Fnisingen og latterutbruddene fra Samsons rom var veldig hørbar. Antakelig røykte de hasj. I tillegg var det den stressende bassen i den Mikke Mus-aktige musikken som strømmet fra pc-en hans som nå og da ble avbrutt av maskingeværsalver og eksplosjoner fra tv-spillene. Han hørte tassende føtter på vei mot soverommet, forlot stua og gikk inn til Grete, kledde av seg og la seg inntil henne. Han tenkte på døden da hun grep fatt i pikken hans og klemte til. «Er du klar?» hvisket hun. Han svarte ikke. Pikken krympet. «Tenker du på døden nå igjen?» Hans svarte ikke på det. Spørsmålet var for stort. Skytingen og granateksplosjonene tiltok i intensitet i rommet vegg i vegg. «Du trenger sosial kontakt. Twitter er kjempegøy. Se hvordan livet mitt har blitt etter at jeg slo meg løs og ble meg selv.» «Men jeg ser folk i ett kjør, hele tiden på jobben.» «De du twitrer med trenger du ikke se. De plager deg aldri.» Hans tygget på det. 20


«Jeg er på Twitter, men skjønner ikke hva man skal gjøre der,» sa han. «I nær fremtid vil det bli et være eller ikke være om man er på sosiale medier eller ei. Det er der alt skjer, Hans, i fremtiden. Det er den nye verden. For meg har det vært veien, sannheten og livet. Hva hadde jeg vært uten Twitter? Ingenting.» «Jasså du.» Siden Grete kalte seg @blondie på Twitter hadde Hans fått den morbide ideen å kalle seg @wolf. Hitler ble kalt Wolf av den nærmeste kretsen. Hans trofaste hund het Blondie. Det andre elementet var klaustrofobien i tilværelsen. Bunkerfølelsen. Og vissheten om at det snart gikk mot slutten. Døden var som den røde armés framrykking, fortsatt larvet den seg over de russiske steppene i det fjerne, men ustoppelig var den. Hans var lettere bipolar, ikke villig til å gi slipp på sine depresjoner selv om Grete maste om lykkepiller. Han visste at savnet ville bli for stort. Som lykkelig ville han sprelle hjelpeløst i tilværelsens snorer. «Dersom du twitrer med de rette folkene og er hyggelig og positiv, sånn som jeg vet at du er innerst inne, vil du bli mer levende. Jeg har laget et twitterkurs som ligger på YouTube. Skal jeg vise deg?» De kledde på seg og gikk inn på stua. Hans startet opp Macen sin på nytt. «Nå sender jeg ut #ffnor siden det er fredag. Det er en hashtag for folk jeg anbefaler følgerne mine å følge. Nå gir jeg en #ffnor, Hans.» «Takk skal du ha.» «Du må takke meg på Twitter.» @wolf Takk for #ffnor @blondie. 21


Han så twitterkurset hennes på YouTube. Det var ganske kleint, som sønnen Samson ville sagt. «Så flink du er, Grete,» sa han. «Gå på Twitter nå.» @smile Drakk nettopp en kopp kaffe. Vurderer en til. «I alle dager,» sa han. «Jeg har fått en ny følger.» «Gi av deg selv, vær spontan. Det liker folk,» sa Grete ivrig. Hun viste ham en liste over anbefalte folk på Twitter under ulike rubrikker som «Moroklump», «Interessante meninger», «Koselig», «Musikknerder», «Superkokker», og så var det en som bare het «Fine folk». Han valgte seg ut rundt tretti personer som han fulgte og straks var de i feeden hans. Bare minutter senere fikk han enda en følger, @gud. @gud som har kome nær, på ein overveldande og uventa måte. Ein Gud som kjem inn gjennom døra til dykk, som banar seg veg, som oppsøkjer deg også. «Skal jeg følge ham tilbake? Jeg tror ikke på Gud engang.» «Det er lurt å følge folk tilbake. I hvert fall i starten, ellers risikerer du at de dropper deg.» «Jeg regner med at det ikke dreier seg om Gud, men en som gir seg ut for ham.» «Det er mange tulleidentiteter på Twitter. Noen er ganske morsomme. Du kan jo følge @jens_stoltenberg, han er virkelig.» «Jeg har ikke noe å snakke med ham om.» «Kanskje du har noen gamle venner, eller bekjente som er på Twitter?» foreslo Grete. 22


«Ingen som jeg har lyst til å twitre med. Det blir bare pinlig.» «Ims, din gamle venn, da? Han har du jo ikke sett på en evighet. Han er ganske ivrig på Twitter. @argos kaller han seg. Vi kommuniserer en del.» «Nei, han vil jeg i hvert fall ikke bli twittervenn med.»

Horvei blaibok  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you