Gro Dahle
Hjem, sier hunden Dikt
Voksenbøker av Gro Dahle: AUDIENS, dikt, 1987 APENS EVANGELIUM, dikt, 1989 PELSJEGERLIV, skjebnefortellinger, 1991 LINNEA-PASJONEN, dikt, 1992 REGNVÆRSGÅTER, dikt, 1994 INFLAMMASJON, historier, 1995 HUNDRE TUSEN TIMER, dikt, 1996 VELKOMMEN TIL SPEILET, tekster med bilder av Lars Elling, 1997 ALBUM, tekster med bilder av Lars Elling, 1999 LOOP, en loggbok, 2001 IKKE GI OPP HÅPET, illustrert av forfatteren, 2005 HUSET I SNØEN, roman, 2006 ALLE FUGLER, dikt, 2007 HVEM SOM HELST, HVOR SOM HELST, noveller, 2009 BLOMSTERHANDLERSKEN, roman, 2010 STØVET, SKYGGEN, HUNDEN OG JEG, dikt, 2011 AMERIKA, noveller, 2015 SØSTER, dikt, 2016 TVERS IGJENNOM UPÅLITELIG, samlede dikt, 2017 DOBBEL DYNE, roman, 2018
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-63920-4 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Bjone Vold Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Det fineste av alt, at du er der, at du står der, at du i det hele tatt fins, og det er en slags galskap som gjør at jeg bare slipper taket, at jeg bare lukker øynene og kaster meg bakover, lar meg falle baklengs gjennom tomrommet og tror du vil ta imot. Og så gjør du det! Ja, du gjør det, Og vi faller begge to leende ned i et hjem vi ennå ikke har betalt, inn i en historie som ennå ikke er skrevet. – Overrask meg, sier jeg.
5
1 Også ryggen skal hjem, også ryggen og beina og nakken skal hjem.
Hjemme igjen, jeg drømmer at jeg er hjemme igjen, – Her er jeg, roper jeg, ropte det, gikk gjennom rommene med en spade i høyre hånd, og drømmen puster mørket fram i gangen, der noen står, og det er ikke lenger meg, bare skyggen min som har forvillet seg, men senga husker hvor den skal, åpner veggen inn dit moren min fortsatt gjør øvelser om formiddagene, opp på tærne, bøye knærne, rette ryggen, ti enkle sit ups øvelser for flyvertinner og lærere, der hun til slutt synker ned i teppet på soverommet med armer fulle av tårer og melk, og den brune hunden lukker øynene og vil ikke se sorgen arbeide i skuldrene hennes. For det var noen som dro, var det ikke det da? Noen som hadde pakket alt som fantes i tre kofferter og så dro, trakk hjemmet etter seg over grusen, ned bakken og forsvant?
9
Hunden har veien i seg. En kompassnål som alltid peker hjemover hjemover og senga danser foran meg, nynner i mørket der hendene sovner langs gulvet. Inne holder vinduet natten fast i en firkant, utenfor stiger månen og stjernene bare gir og gir. Det er et vindu på gløtt der hjemmet venter med hele historien i armene om en mor og en far, tre stoler rundt bordet, og en hund som ventet ved døra, og jeg som slapp hunden ut i mørket uten å tenke meg om.
10