Hitlers dødelige testament av Hans-Joachim Schilde og Christian Borch

Hans-Joachim Schilde Christian Borch

Hitlers dødelige testament

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56438-4 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble første gang utgitt i 2010.

Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Omslagsfoto: Deutsches U-boot-Museum Forfatterportrett av Schilde: Petter Nyqvist Forfatterportrett av Borch: Erik Møller Solheim Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Grete, Martin, Hasse og Ingrid

Innhold

Forord: en potensiell katastrofe

9

DEL 1 – Torpederingen

17

To skipssjefer

19

Forspill

25

Glücksburg

43

Fire dager før

63

Vannsøylen

81

Den siste torpedoen

89

Kryssende linjer

101

Jinnos sønn

107

DEL 2 – Kvikksølvet utenfor Fedje

115

Offiseren og ingeniøren

117

Motstridende interesser

129

Fiskeriministerens ansvar

141

Krigsgrav på havbunnen

149

Mannen fra Fedje

155

Lauensteins bilder

167

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

Sannhetens mange ansikter

173

Vinter på Fedje

188

Og hva nå, da …?

191

Tillegg

201

Kilder

213

Bildeliste

215

Forord: en potensiell katastrofe I 1999 ble norske myndigheter gjort kjent med at det ligger en potensiell katastrofe på havbunnen utenfor Fedje ved Bergen. Den tyske ubåten U-864 ble torpedert av en britisk undervannsbåt den 9. februar 1945.

Mannskapet på 73 tyskere, pluss to japanske raketteksperter, omkom. U-864 hadde forlatt ubåthangaren i Bergen bare timer tidligere. Den skulle gå non-stop til Japan, for det meste under vann. Om bord var prototypen til rakettmotorer, antagelig tungtvann til atomvåpen og 65 tonn flytende kvikksølv fordelt på 1857 jernflasker.

Jernflaskene ruster, sakte og nådeløst, og faren for at kvikksølvet skal lekke ut øker for hver dag. Det dreier seg om et ikke-nedbrytbart grunnstoff med dødelige og ekstreme miljømessige skadevirkninger, selv i små mengder. Hvis kvikksølvet i vraket av U-864 slipper ut, kan det ødelegge fiskestammene i Nordsjøen for generasjoner fremover og medføre død og misdannelser for tusenvis av mennesker.

9

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

Til denne dag har ikke politiske myndigheter gjort annet enn spredte og tilsynelatende usammenhengende forsøk på å hindre katastrofen. Tiden fra 1999 har vært preget av store ord og alvorstunge deklarasjoner – med påfølgende beslutningsvegring, ansvarsfraskrivelse og svært lite annet. Vraket ligger stadig der det ligger, brukket i to, med 65 tonn kvikksølv i rustne jernflasker om bord.

Jeg ble først kjent med historien i 2005. Hans-Joachim Schilde ringte en sen kveld på forsommeren. Han hadde akkurat landet på Gardermoen etter et møte i Bergen, og var åpenbart i villrede om hva han egentlig hadde vært med på. Seansen hadde fortonet seg helt surrealistisk.

Møtet involverte en norsk kommandørkaptein, det kommersielle britiske fjernsynsselskapet ITN, og Schilde selv. Diskusjonen dreide seg om penger, rettigheter og avtaler. Kommandørkapteinen hevdet han hadde full disposisjonsrett over ubåt-vraket, ITN så muligheten for å lage en lønnsom fjernsynsfilm, Schilde var invitert fordi han kjente historien bedre enn noen, og arbeidet med planer om å produsere den på fjernsyn for NRK og tysk TV som et rent journalistisk prosjekt. Han er selv en prisbelønnet produsent av internasjonale dokumentarer.

10

F OR O RD : EN PO TE NSIE LL K ATA STRO FE

Etter hvert som møtet utviklet seg, ble Schilde grepet av en tiltagende følelse av uvirkelighet. Temaets kjerne var det uløste problemet med en giftlast som når som helst kunne utvikle seg til en tragedie med uoversiktlige konsekvenser, en situasjon lokalbefolkningen var tvunget til å leve med i dyp angst og uro, og som rikspolitikerne åpenbart ikke klarte å ta grep om.

Men samtalen dreide seg bare om de kommersielle aspektene ved saken, om hvem som hadde rett til å gi andre rettigheter, og hvordan inntektene skulle fordeles. Historien var transformert til et objekt for spenningsfylt fiksjon. Det første, viktigste og i øyeblikket eneste som interesserte partene, var penger, finansiering og fordeling av profitt. I samtalens løp gikk det frem at kommandørkapteinen allerede hadde tilbudt ITN filmrettighetene, men det ble aldri klart hvem han opptrådte på vegne av.

«Er det mulig?», tenkte Schilde. Han ba meg om et råd, og jeg kunne bare svare at jeg syntes han måtte følge journalistisk instinkt og samvittighet, grave frem fakta så fort og grundig han kunne, og gjøre dem kjent på bredest mulig basis. Som journalist har du ett overordnet ansvar, nemlig å bringe viktige opplysninger, hendelser og sammenhenger ut til et bredest mulig publikum, og – fremfor alt – ikke la objektiviteten og troverdigheten bli gissel for pengenes makt.

11

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

Hans-Joachim Schilde er teolog og kom til Norge som prest i et kirkelig norsk-tysk forsoningsprogram i slutten av 1960-årene. Etter hvert begynte han å arbeide som journalist, først som nyhetskorrespondent for tyske aviser og kringkasting, etter hvert som produsent av TV-programmer om historie og kultur over hele kloden. Han har beveget seg inn i områder og spenningsfelt de færreste ville våget seg i nærheten av. Filmene hans har vært vist for millioner av seere i Tyskland, Norge og mange andre land. Han er på fornavn med tidligere stats- og regjeringssjefer i alle himmelstrøk, og er hedret med Bundesverdienstkreuz for innsatsen sin.

Det er et gjennomgående trekk i virksomheten at han er seg bevisst det ansvar han har som representant for den tyske etterkrigsgenerasjonen. Han føler et personlig ansvar for å være med på å rette opp nazitidens misgjerninger. Det var det som lå til grunn for at han kom til Norge; det er det som utgjør de moralske og prinsipielle perspektivene han styrer etter i dag.

Schildes opplysninger om ubåten, lasten og interessekonfliktene var uten tvil en stor og viktig nyhetssak. Da han fortalte meg om det, var jeg nyhetsanker i Dagsrevyen, NRK TV, og hadde ingen mulighet til å ta fatt i stoffet selv. Men jeg varslet min egen nyhetsredaksjon, og erfarne reportere ble satt på saken. Schilde gav 12

F OR O RD : EN PO TE NSIE LL K ATA STRO FE

dem tilgang til alt sitt materiale. De holdt tett kontakt i det videre arbeidet. Alle data ble dobbeltsjekket med to eller flere kilder. Samarbeidet førte til flere nyhetsreportasjer i Dagsrevyen, og ble fulgt opp av NRKs lokalkontor i Bergen. Schilde hentet inn billedmateriale og historisk stoff i Tyskland. Etter hvert laget han en halv times reportasje for Brennpunkt-redaksjonen i NRK, pluss en større fjernsynsdokumentar for Der Spiegel TV i Tyskland. Også den ble vist på NRK. Etter dette trakk ITN seg fra prosjektet. Nyhetsverdien var borte, og det forretningsmessige kravet om eksklusive rettigheter var underminert. Schilde selv mente stoffet hadde så enorme implikasjoner at ethvert forsøk på å monopolisere det for å tjene penger på det var helt umoralsk. Derfor delte han også materialet med sine norske kolleger og sørget for at stoffet kom ut så snart det var sjekket.

Min videre befatning med saken var at jeg etter hvert ble engasjert for å skrive og lese fortellerteksten til de to reportasjene på NRK. Mer kunne jeg ikke gjøre i den stillingen jeg hadde. Den gangen …

Historien om U-864 ble utgitt i bokform våren 2010.

Den besto av to deler, først den vanvittige beretningen om komplottet som den nå mentalt forstyrrede Adolf Hitler hadde pønsket ut for å vinne en krig han i 13

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

praksis hadde tapt, og deretter beretningen om norske myndigheters behandling av saken.

Den første delen er basert på frigitt historisk materiale fra tyske kilder. Det viser at Hitler og hans folk ville smugle utstyr og teknologi som skulle sikre Nazi-Tyskland atomvåpen og raketter til sine allierte i Japan. Ubåtlasten omfattet også prototypen til en ny generasjon jagerfly med rakettmotor. Kildematerialet fra de tyske arkivene omfattet mannskapslister, lastefortegnelser, møtereferater, personlige notater, kjemiske formler og konstruksjonstegninger, biografier og referat av samtaler over middagsbordene osv., osv.

Den andre delen handler om beslutningsprosessen i de årene norske myndigheter hadde kjent til vraket.

Det er en beretning om et skrikende misforhold mellom trusselens omfang på den ene siden og fraværet av ansvar og relevant handling på den andre. Ubåtvrakets naboer på land må leve med frykt og usikkerhet døgnet rundt. Den ene dagen blir de overøst med erklæringer og løfter om storstilt handling, den neste synker de ned i følelsen av å være fullstendig glemt.

Perioden er brolagt med utsettelser, forsinkelser, feilgrep, strid og uenighet, beslutninger og ombestemmelser, pluss et enormt og ganske meningsløst forbruk av penger som ikke fører til noe.

Når boken nå i 2017 kommer i ny utgave har det 14

F OR O RD : EN PO TE NSIE LL K ATA STRO FE

ennå ikke skjedd noe avgjørende, annet enn at vraket er støttet opp gjennom oppmudring og tilførsel av masse. Hvordan det virker, er det ingen som tør si noe sikkert om. Samferdselsministeren har det politiske ansvaret, men departementet vil ikke si annet enn at «vi får se». En plan er å dekke vraket og deler av den forurensete havbunnen med et lokk av betong, og så foreta sporadiske målinger for å se om planen virker.

Det ville være helt feil å si at noen utenom byråkratiet og den politiske ledelsen er beroliget.

En kilde til evig undring fra folk som interesserer seg for dette, er at politiske myndigheter ikke tar konsekvensene av at selv en liten kvikksølvlekkasje kan få svært alvorlige ringvirkninger. De miljømessige konsekvensene er altså en potensiell katastrofe. Men hva med tilliten til fiskerinasjonen Norge i det lange løp?

De 1857 kvikksølvflaskene ligger i et område som er fullt av oppdrettsanlegg for laks. Norge markedsfører seg med flid og overbevisning som landet med endeløse, uberørte kyststrekninger, rent hav og en sterkt utviklet følelse av ansvar for miljøet.

Og så greier man ikke å samle seg til å ta et ansvar for en avgjørende løsning på denne tikkende bomben …?

15

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

Moderne journalistikk er blitt sterkt kommersialisert med årene, og nyhetsverdi er blitt et flyktig fenomen.

Opinionen lar seg påvirke av fakta, men ikke så lenge av gangen. Dramatiske nyhetshistorier er som kinesisk nyttårsfyrverkeri. De blaffer opp over himmelen og får verden til å gispe. Sekundet etter er det slutt, himmelen er blitt svart og tom igjen, og folk ser seg om etter neste spektakulære eksplosjon.

Denne omløpshastigheten preger politikken også.

Man må finne på noe nytt hvis man vil bli gjenvalgt.

Det nytter ikke å kjøre gamle saker gjennom den politiske kvernen igjen og igjen – i hvert fall ikke hvis det er vanskelig å få til noe som gjør det mulig å høste heder og ære med enkle grep.

Det er her boken har sin misjon sammenlignet med de mer flyktige mediene avis, radio og fjernsyn, for ikke å snakke om nettet. Boken blir ikke borte som nyttårsfyrverkeriet når det slukner mot nattehimmelen, den forsvinner ikke når embetsverk og politikere drukner sitt ikke fullførte verk. Vi har beholdt todelingen av teksten, men har føyet til det som har skjedd i løpet av de årene som har gått siden sist.

Som den oppmerksomme leser har forstått er det ikke overveldende mye.

Christian Borch, Oslo, september 2017

del 1

Torpederingen

To skipssjefer Barrow-in-Furness, mai 1943 Det blåste friskt over Irskesjøen. James Launders – Jimmy blant venner – trakk pusten dypt. Lukten av hav hadde alltid vekket sterke lengsler i ham. Han var utålmodig etter å komme i gang. Men foreløpig sto han med beina godt plantet på kaien ved Vickers Armstrong-verftet og så ut over Morecombe-bukten.

Den mørkeblå marineuniformen hadde løytnants distinksjoner. På brystet bar han en orden, DSO (Distinguished Service Order), en av de høyeste britiske utmerkelsene, som svært få personer på hans alder var tildelt.

Foran ham lå HMS Venturer, den siste tilveksten til den britiske marinens undervannsflåte. Båten var 63 meter lang, førte åtte torpedoer og var bestykket med en 76 millimeters dekkskanon. Den var konstruert for å utfordre die grauen Wölfe, nazistenes uhyggelig slagkraftige ubåtflåte som de siste årene hadde senket flere hundre allierte krigsskip og handelsfartøyer i konvoier over Atlanterhavet hver måned. Igjen og igjen hadde 19

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

James Launders gjorde en kometkarriere i den britiske marinen. Han var bare 24 år gammel da han som løytnant fikk kommandoen på HMS Venturer.

De grå ulvene dukket opp der ingen hadde ventet dem; igjen og igjen hadde de rammet med treffsikre torpedoer, miner og kanonskudd og sendt skipsmannskap på skipsmannskap til en brå død. De kom ut av dypet, angrep og forsvant. De allierte eskortefartøyene som fulgte handelsskipene for å beskytte dem, var for det meste helt maktesløse.

HMS Venturer skulle bli vendepunktet. Og det skulle bli Launders’ oppgave å vise hva den nye klassen var god for. Han var akkurat i ferd med å ta kommandoen som båtens første skipssjef.

20

TO SKI PSSJEFER

HMS Venturer var konstruert for hurtige angrep mot fiendtlige fartøy, her fotografert 18. august 1943.

Bak Launders sto mannskapet på 37 oppmarsjert.

Mange sendte den unge skipssjefen tvilende blikk. Riktignok hadde han utmerket seg flere ganger, og riktig nok utstrålte han betydelig selvtillit der han sto i hvilestilling. Men han var urovekkende ung, bare 24 år.

Mens marinemusikken spilte Britannia Rules the Waves, gikk Jimmy Launders’ tanker tilbake til redselsdøgnet i Sør-Kina-havet for syv måneder siden.

Han tjenestegjorde som offiser om bord på den britiske slagkrysseren HMS Repulse. Uten forvarsel var skipet angrepet av en sverm japanske krigsfly. I tette formasjoner bombet de også slagskipet Prince of Wales, som lå like i nærheten. Luftartilleriene om bord hadde 21

HITLE RS D ØDEL IG E TESTAM ENT

skutt ned fly på fly, men de fortsatte bare å komme, som om det ikke var noen ende på dem. Til slutt oppnådde japanerne det ingen i det britiske admiralitetet hadde trodd var mulig. De senket det svære slagskipet. Det gikk til bunns med 1300 personer om bord.

Bare noen få kom fra det med livet.

Jimmy Launders hadde startet sin karriere i den britiske marinen i 1938 og var midshipman på Repulse da krigen brøt ut. Krysseren overlevde angrepet som senket Prince of Wales, og Launders ble stående om bord til april 1941. Deretter ble han kommandert til tjeneste på ubåt og deltok i kampene om Atlanterhavet resten av krigen. Da han fikk sin første kommando som sjef på HMS Venturer, hadde han utmerket seg på flere måter, først og fremst med stort mot, men også med en egen evne til å tenke matematisk. Ifølge hans biografer satte denne evnen ham i stand til å beregne fart, kurs og avstander på en slik måte at båtenes treffsikkerhet ble tilnærmet optimal. Hjernen hans fungerte nærmest som en moderne datamaskin.

«Det var åpenbart for alle at Launders lå langt foran andre marineoffiserer, både når det gjaldt mot, taktiske vurderinger og beregninger, og det var aldri grunn til å stille spørsmål ved hans beslutninger. Hans autoritet hvilte på grunnfestet respekt,» skrev en av hans kolleger.

22

TO SKI PSSJEFER

Forventningene til det han skulle utrette med HMS Venturer banket i brystet på Jimmy Launders, der han sto på kaien. Med kraftig røst stemte han i med Land of Hope and Glory sammen med mannskapet og verftsarbeiderne ved Vicker’s.

Omtrent samtidig var en annen ubåtsjef i ferd med å overta kommandoen over en vesentlig større og tyngre undervannsbåt enn HMS Venturer. Den bar det mindre heroiske navnet U-864, kunne gå 200 meter dypere og førte 14 flere torpedoer. Dessuten var håpet at ubåten med nye snorkler skulle kunne seile uoppdaget omtrent halve kloden rundt.

U-864 var siste tilvekst til De grå ulvene. Ved overleveringen fra verftet i Bremen i Nord-Tyskland tok korvettkaptein Ralf-Reimar Wolfram kommandoen over den 87,5 meter lange ubåten. Wolfram var syv år eldre enn sin britiske kollega Jimmy Launders. Selv om krigslykken hadde begynt å snu i nazistenes disfavør, var Wolfram trygg og optimistisk. De tyske ubåtene kommuniserte med basene sine gjennom det ultrahemmelige krypteringssystemet Enigma. Britene hadde langt på vei løst gåten. Men tyskerne levde ennå i troen på at systemet var ugjennomtrengelig.