Gutta på skauen

Page 1


GUTTA PÅ SKAUEN

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 1

10.09.2021 14:47


BJØRN OLAF JOHANNESSEN, ERLEND LOE & PER SCHREINER

GUTTA PÅ SKAUEN

Illustrert av ØY V I N D L AU V D A H L

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 3

10.09.2021 14:47


Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 4

10.09.2021 14:47


1. september 1939 gikk Hitler inn i Polen, og andre verdenskrig var i gang. Norge erklærte seg nøytralt, men et halvt år senere, 9. april 1940, invaderte tyskerne likevel landet. Kongen og regjeringen forlot landet for å drive kampen videre fra London. I årene som fulgte, valgte mange unge norske kvinner og menn å bli del av motstandsgrupper, ofte med stor fare for eget liv. Noen av disse gruppene dro til skogs for å drive motstandsarbeidet derfra. Dette er fortellingen om en slik gruppe. Grupperingen tok aldri noe offisielt navn, og av den grunn, antas det, har den forblitt ukjent for de fleste etter krigen.

5

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 5

10.09.2021 14:47


Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 6

10.09.2021 14:47


1. EN DUM DAG

Det var lenge siden Thorvald hadde likt en dag så dårlig som 9. april 1940. Han og Erna hadde kranglet kvelden før. Om småting, egentlig. Sånn hadde det vært en god stund nå. Det begynte gjerne med en litt ubetenksom kommentar fra Thorvald, og så lekset Erna opp om Thorvalds feil og mangler. De begynte å bli mange etter hvert, syntes han, og det gikk ut over selv­ tilliten. De hadde ikke sagt god natt til hverandre. Og ikke god morgen da de våknet. Erna hadde snakket til Thorvald via ungene mens de spiste frokost. Hun had­ de for eksempel bedt minstejenta spørre Thorvald om han kunne sende saltet. Senere, på vei til jobb og allerede nokså irritert, had­ de Thorvald blitt avbrutt av soldater i gatene. Han had­ de måttet gå av sykkelen for å la rekkene av uniformerte menn passere. Noen sa de var tyske, men Thorvald syn­ tes det høres merkelig ut. Hvordan kunne det være så mange tyske soldater i Oslo når det ikke hadde vært en eneste én dagen før? Thorvald følte seg maktesløs. Han ble sint, men også lei seg, og han var usikker på om han var mest sint eller mest lei seg. Utover dagen kom det 7

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 7

10.09.2021 14:47


meldinger om at et digert skip var senket utenfor Drø­ bak, og at konge og regjering var på flukt. Dessuten gikk det rykter om at enda flere tyskere var på vei. Og da Thorvald hentet ungene hos fru Rafaelsen om etter­ middagen, kjente han at han var blitt sur i tillegg til sint og lei seg. Han leide ungene gjennom Sofienbergpar­ ken og hørte seg selv svare på en rekke spørsmål. Var det krig nå? Skulle de der soldatene være her lenge? Kom det til å bli færre julegaver i år? Thorvald var mutt og mumlet tilfeldige svar uten å tenke seg om. Ungene ble neppe betrygget. Kanskje tvert imot. Da Erna kom fra fabrikken, var hun overraskende nok blidere enn på lenge. Hun laget middag mens hun nynnet. Det var nesten som om krigen, eller hva man skulle kalle den nye situasjonen, ga henne ny energi. Da de la seg, sa de både god natt og kysset hverandre noen ganger på kinnet og til slutt på munnen. Så det var i hvert fall litt positivt, syntes Thorvald, at dagen sluttet bedre enn den startet.

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 8

10.09.2021 14:47


2. NOE MÅ SKJE

De første krigsmånedene brakte merkelig nok Thor­ vald og Erna nærmere hverandre. Det var som om av­ standen mellom dem ble mindre når de hadde en felles fiende. De kunne klage og syte og være enige for første gang på en lang stund. Ingen av dem likte tyskere, den saken var sikker. I løpet av sommeren flyttet en tysk familie inn i oppgangen, og de forholdt seg ikke til trappevasken som de burde. Det var nesten som om de trodde de var bedre enn andre. Thorvald gikk ned og tok en alvors­ prat med dem. I Norge vasker vi trappene på omgang, sa han til dem. Sånn er det her. Erna likte at han var tøff mot tyskerne. Hun ble mer kjærlig, syntes Thorvald. Han bestemte seg for å være tøff mot tyskerne litt oftere. Men det måtte gjøres på rett måte. Litt tøffhet gikk bra. Men hvis han kom i skade for å krysse grensen, ville det bli farlig. Det hadde han veldig på fornemmelsen. De var ikke gode disse tyskerne. Og Thorvald leste i avisen at de ikke bare hadde tatt Norge, men en rekke andre land i tillegg. Hvor mange land trengte de egentlig? Thorvald forsto lite av det. 9

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 9

10.09.2021 14:47


Likevel var det en fin tid. For Thorvald og for Erna, og egentlig for hele familien. Det ble høst og til og med jul. Ungene fikk ikke færre gaver enn vanlig, og det meste gikk sin vante gang, bortsett fra at landet var ok­ kupert da. Og det la naturlig nok en demper på ting.

Det var ikke godt å si når det skjedde, men etter hvert forsvant det nye og spennende med krigen og den ble hverdag. Avstanden mellom Erna og Thorvald økte igjen. Det var stritt å ha to unger og to jobber og en leilighet som skulle holdes ren. Det var timer i vaske­ kjelleren, det skulle bæres koks og det gikk med mange timer i uken på parsellhagen de omsider hadde blitt tildelt, som Erna hadde mast om, men som Thorvald fikk ansvaret for. Der vokste det nå både poteter, purre og gulrot, i tillegg til to epletrær samt busker med stikkelsbær, rips og solbær. Og dessuten en håndfull prydblomster. Hva de skulle med prydblomster når det 10

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 10

10.09.2021 14:47


var krig, var utenfor Thorvalds fatteevne, men Erna hadde sagt plant og han hadde plantet. Og alt dette vokste jo ikke akkurat av seg selv. Thorvald var innom rett som det var og lukte og hyppet. Hyppet Erna? Nei, det var det Thorvald som gjorde. Lukte Erna? Podet Erna? Det gjorde hun ikke. Erna var den første som påpekte at avstanden var tilba­ ke. Thorvald måtte medgi at han hadde tenkt det sam­ me. Erna valgte likevel å være positiv. Avstand var tross alt ikke så alvorlig, mente hun. Avgrunn hadde vært verre. Det ga Thorvald henne rett i. Men avstand var ille nok. De savnet hverandre begge to, og ble enige om å hente hverandre inn igjen. Men da måtte de jobbe med det. De satte av en kveld i uken til å gå på kino sammen. Det var ikke helt lett å få det til. Da måtte noe annet prioriteres vekk, men slik fikk det bare være. Ernas mor måtte stille opp som barnevakt. Det gjorde hun gjerne, sa hun, men Thorvald skjønte at det i virkeligheten sna­ rere var ugjerne, og han følte at Erna hadde fortalt mo­ ren om avstanden mellom dem, og at moren la skylden på Thorvald. Kinokveldene var uansett koselige. De tok seg et glass før filmen og satt tett inntil hverandre i kinomør­ ket. Dette funket i flere uker. Men så en kveld hadde ikke Thorvald så lyst til å se den antatt klissete filmen som Erna ville se, og hun på sin side hadde ikke så lyst 11

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 11

10.09.2021 14:47


til å se den antatt barnslige filmen som han ville se. Det endte med at han gikk på Gjest Baardsen og hun på Tatt av vinden, og siden hennes film var 122 minutter lengre enn hans, måtte han vente i regnet nesten til midnatt, og da hun til slutt kom, var hun oppløst i tårer og sa ingenting på veien hjem. Da var avstanden mel­ lom dem større enn noen gang, og neste dag sa Erna at dette ikke gikk lenger, og at de ble nødt til å gå og snak­ ke med noen. Snakke med noen? spurte Thorvald. Ja, sa Erna. Snakke med hvem? Med en sånn som man snakker med når man har vokst fra hverandre, sa Erna. Fins det slike? Ja, de fins. Koster det penger? Ja, sa Erna. Men det tar vi oss råd til. Thorvald syntes det hørtes dyrt ut. Vil du at vi skal drive vekk fra hverandre? sa Erna. Nei, jeg vil jo ikke det, svarte Thorvald. Hvor mye syns du forholdet vårt er verdt? sa Erna. Jeg vet jammen ikke, sa Thorvald. Mye eller lite? spurte Erna. Mye, sa Thorvald. Nettopp, sa Erna.

12

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 12

10.09.2021 14:47


Erna forhørte seg litt i bygården, men ingen av damene hadde vært hos en sånn som man snakker med når man har kommet fra hverandre. Hun forhørte seg på fabrik­ ken også. Ingen av damene på Lohengrin visste noe, men på Firkløver fant hun en som mente å ha hørt at det på Kong Haakon jobbet en som hadde tatt med mannen sin på en slags samtale. Og ganske riktig, Laila på Kong Haakon kunne fortelle om en Fräulein Krüger som var flink til å minske avstand mellom par. Erna syklet innom Krügers kontor på vei hjem fra jobb og fikk laget en avtale. På veggen hang et tysk eksamensbe­ vis med sløyfe, det sto noe med doktor, og det syntes Erna virket både solid og ordentlig. Hun var nysgjerrig på Fräuleinen, men fikk bare snakke med en sekretær som hadde et skjørt som Erna bare kunne drømme om med lønnen hun fikk fra fabrikken. Noen dager senere satt Thorvald og Erna på venterom­ met. De hadde pyntet seg og var nervøse. Ingen av dem visste hva de gikk til. Erna hadde sommerfugler i ma­ gen. Thorvald var mer irritert enn nervøs. Han likte ikke at Fräulein Krüger var tysk. Kunne de ikke ha gått til noen norske? Men Erna var oppsatt på Krüger og mente de burde bruke den beste, uansett nasjonalitet. Men de har jo tatt landet vårt, Erna, hadde Thorvald sagt flere ganger. Det fikk ikke hjelpe. Fräulein Krüger hadde ikke tatt noe land, hun hadde bodd i Norge i mange år, hun er som deg og meg, sa Erna. Ikke helt, sa 13

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 13

10.09.2021 14:47


Thorvald. Nei, kanskje ikke helt. Men veldig tett på. Etter en stund gikk døren opp og et par kom ut. De så nesten glade ut. Mannen smilte til og med mens han betalte. Så ble Erna og Thorvald ropt inn. Sekretæren fulgte dem inn i et lyst og stort værelse hvor to flotte lenestoler sto vinklet mot et bord med askebeger, papirservietter, to glass og en stor karaffel med vann. På den andre siden av bordet sto en tredje lenestol, enda litt større og flottere enn de to andre. Erna og Thorvald fikk beskjed om å sette seg. Så ville Fräulein Krüger komme om kort tid, ble det sagt. Se­ kretæren fjernet de to glassene fra bordet og plasserte to nye, rene glass på samme sted. Så gikk hun ut. Erna og Thorvald så på hverandre. Erna skiftet stilling et par ganger. Det var en uvant stol å sitte i. Ikke helt lett å forholde seg til. Etter et minutts tid kom Fräulein Krüger inn fra en sidedør. Hun var i 50-årene, hadde en stor flette som var festet sinnrikt rundt hodet, og var kledd i en bukse­ drakt som Erna hadde sett i et blad i røykerommet på Freia. Det var et alvor over henne, og da hun snakket, var det med en mild, men likevel distinkt aksent fra hjemlandet. De fortalte litt om seg selv. Erna ledet an. De hadde møttes gjennom Arbeidernes Idrettsforbund, fortalte hun. Hun hadde allerede vært over tretti og kjente 14

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 14

10.09.2021 14:47


klokken tikke ganske kraftig, som hun sa. Thorvald gjorde kur til henne og hun falt for ham, hun likte svei­ semusklene hans, sa hun, og kort etter var hun gravid. Så giftet de seg. Det var de nødt til. Men det var jo litt koselig også. Så kom ungene, og Erna ble flyttet fra Fir­ kløver til Lohengrin, da måtte hun skjerpe seg skikke­ lig, sa hun, for der er det mange ting som skal blandes riktig, og Thorvald ble fagorganisert og begynte å sitte på kontor og sveise mindre, og musklene hans ble lik­ som litt slappe, sa Erna. Fräulein Krüger noterte mens Erna snakket. Av og til så hun på Thorvald, som for å oppfordre ham til å si noe, men Thorvald kom ikke på noe. Så Erna bare fortsatte. Hun fortalte om avstanden som hadde kommet mellom dem, og om kinobesøkene og at de ofte var irriterte på hverandre. Til slutt hadde hun snakket så lenge at Thor­ vald tenkte at det knapt nok kunne være mer å si. Da henvendte Fräulein Krüger seg plutselig til ham. Hva syns du om alt dette, da, Thorvald? sa hun og liksom gned den tyske aksenten sin mot ham. Thorvald hadde ikke forventet å få dette spørsmålet og følte seg uforberedt. Om hva? stotret han frem. Om det som Erna nettopp sa. Men hun sa jo så mye. Ja, hun gjorde det. Fräulein Krüger la ned blyanten sin og kikket rett på Thorvald. 15

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 15

10.09.2021 14:47


Er du litt sint, Thorvald? sa hun. Ja, det tror jeg at jeg er, svarte Thorvald. Vet du hvorfor? Thorvald fikk litt jernteppe. Kom ikke på noe å si. Til slutt tenkte han at det var greit å si noe om den av­ standen. Siden det tross alt var derfor de var der. Nei, det var det med den avstanden da, sa han. Det kan man bli sint av, sa Fräulein Krüger. Savner du Erna? Ja, det gjør jeg. Hører du dette, Erna? Erna nikket at hun hørte. Hva er det du savner da, Thorvald? Thorvald tenkte litt og så bort på Erna. Jeg savner vel å være litt tett på henne, sa han til slutt. Mener du inntil? sa Fräulein Krüger. Thorvald nikket. Er det noe annet som gjør deg sint, Thorvald? spur­ te Fräulein Krüger nå. Det er den krigen, da, sa Thorvald. Nettopp, sa Fräulein Krüger. Den liker du ikke? Nei, det skal jeg hilse og si at jeg ikke gjør. Hva med deg? spurte Fräulein Krüger og så på Erna. Om jeg liker krigen? sa Erna. Fräulein Krüger nikket. Nei, det gjør jeg ikke, sa Erna. Jeg liker den kanskje enda mindre enn Thorvald. 16

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 16

10.09.2021 14:47


Da skal jeg hilse og si at dere to ikke liker krigen, lo Fräulein Krüger. Og la meg forresten benytte sjansen til å beklage. Først startet mine landsmenn én krig, og det gikk litt så som så, og nå har de startet en til. Jeg synes ikke noe om det, og jeg har ingen del i det, det håper jeg dere forstår. Joda, det forsto de begge to. Antakelig er det bare sånn vi tyskere er, fortsatte Fräulein Krüger. Jeg har en litt krigersk natur selv, det skal jeg være den første til å innrømme, men det har dempet seg etter at jeg flyttet til Norge. Så nå kjenner jeg bare glimt av det en sjelden gang. Og da teller jeg til ti og sitter helt stille til det forsvinner igjen. Hun så på dem. Deretter på notatene sine. Men da har vi i hvert fall funnet en fellesnevner i krigen, sa Fräulein Krüger. Og nå er jeg redd timen snart er over, men hvis dere vil ha et tips fra meg så syns jeg dere skal forene krefter mot denne krigen. Det vir­ ker som et fornuftig skritt i retning av mindre avstand. Hva mener du? spurte Erna. Ikke vet jeg, sa Fräulein Krüger. Men kanskje kan dere samarbeide om å jage tyskerne ut. Ja, ikke meg da, lo hun. Men de andre. Thorvald og Erna så på hverandre. Dette var jam­ men litt av en tanke. Få slutt på krigen, gjentok Fräulein Krüger. Så kom­ mer nærheten også, skal dere se. Og la oss holde kon­ takten. Nå ser vi hvordan krigen utvikler seg og så kom­ 17

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 17

10.09.2021 14:47


mer dere innom etter hvert og så gjør vi opp status. Jeg setter opp en time om et års tid. Skal vi si det sånn? Mens Thorvald betalte for timen, merket han at Erna allerede var i bedre humør. De kom seg så vidt ut på gaten før hun begynte å kysse ham. Det likte han godt. Plutselig var hun gamle gode myke Erna. Det var da pokker til idé, sa Erna. Vi jager ut tysker­ ne. Ja, sa Thorvald. Vi bare gjør det, sa Erna. Enig, sa Thorvald. Men hvordan? Du samler noen folk og tar dem med deg til skogs og så lager dere trøbbel for tyskerne og skjuler dere et­ terpå. All right, sa Thorvald. Men du da? Jeg er på Lohengrin, sa Erna, så jeg må holde meg i byen. Folk må jo få Lohengrin å trøste seg med nå som det er krig. Men jeg kan forsøke å finne på noe mot­ stand likevel, sånn innimellom når jeg får tid. Greit, da sier vi det sånn, sa Thorvald. Flott, sa Erna. Da har vi en plan.

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 18

10.09.2021 14:47


1941

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 19

10.09.2021 14:47


Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 20

10.09.2021 14:47


3. EN MOTSTANDSHUND

Høsten gikk og det ble vinter, uten at Thorvald riktig kom i gang med noe ordentlig motstandsarbeid. Erna dro på Freia som vanlig, men fant likevel tid til enkelte motstands-ting innimellom arbeidet. Rundt juletider sirkulerte det et parti «illegal» Lohengrin, med H7 skre­ vet som en fordypning i sjokoladen. Det var Ernas idé, og sammen med noen kolleger hadde hun smuglet em­ blemet inn i formen, hvor de lot det ligge noen timer. Sjokoladene ga samhold og pågangsmot, og en liten latter, før beviset ble spist opp omkring i norske hjem. Erna fikk roser i kinnene, hun hadde en ny glød. Thor­ vald, derimot, følte seg unyttig. Hans egen motstand var ikke stort å skryte av. Nå og da spurte Erna hvordan det gikk med planene, skulle ikke han til skogs og lage trøbbel for tyskerne? Kanskje var hun litt utålmodig i stemmen iblant. Skal tyskerne bare få ture frem? sa hun en gang, og det lød nesten som en anklage. Det var urimelig, syntes Thorvald, han likte vel like lite som henne at tyskerne turte frem.

21

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 21

10.09.2021 14:47


Men tiden var moden for å ta neste steg, det hadde Erna rett i, og så snart snøen smeltet, dro Thorvald til skogs på leting etter en hytte. Noen ganger traff han andre mennesker i skogen, de flakket omkring som han selv gjorde, men han våget ikke spørre hvilket ærend de var ute i. På en av disse turene, litt nord i marka, fant Thorvald en hund. Den bare sto der, i skogbrynet. Står du der, sa han, hvor er eierne dine? Men hunden så ikke ut til å ha noen eiere, og Thorvald tenkte at det var en sånn hund som ingen helt kan eie. Det var noe i blik­ ket, syntes Thorvald, et modig og ansvarlig blikk, og han tenkte med det samme at der står det en motstands­ hund. Hunden fikk straks tillit til ham, og de gikk sammen derfra. Det var ikke sånn at den fulgte med ham, det var snarere en følelse av at de gikk som jevn­ byrdige fra skogen inn til byen. Ungene ble glade, alle unger liker kjæledyr, men denne hunden var ikke videre opptatt av lek og tøys, og de mistet snart interessen for den. Om nettene sov hun­ den på gulvet ved siden av sengen til Thorvald. En gang prøvde han å lokke den opp i fotenden, for å varme seg, men det ville den ikke. Thorvald skammet seg over for­ søket, han merket at hunden ble forlegen av det. Vi slår en strek over det, hvisket han, dette blir mellom oss. Erna syntes det var så som så med det nye familie­ medlemmet. Hun var litt allergisk, men aksepterte hunden likevel. Men det var en avstand mellom dem nå, syntes Thorvald, ingenting var som det skulle være. 22

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 22

10.09.2021 14:47


Tyskerne hadde en stund brakt dem nærmere, men så hadde de drevet fra hverandre igjen. Det var ikke lett å forstå seg på det.

I tiden som kom, var hunden sammen med Thor­ vald hver dag. Den gikk med ham til jobben på Aker, ventet ved porten til han var ferdig, fulgte med hjem. Snart fikk Thorvald vite at den var en germansk rase­ hund, en kleiner münsterländer. Det var en tysk soldat som gjorde Thorvald oppmerksom på det. Mannen ble litt rørt, for han hadde hatt en lignende hund da han var gutt. Tyskeren ville klappe og stryke hunden, og Thorvald lot ham. Det var lett å se at hunden bare spil­ te med, den lot seg klappe, men var full av motstand. 23

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 23

10.09.2021 14:47


Etter denne nye informasjonen la Thorvald to og to sammen – eierne hadde nok sendt hunden til skogs et­ ter invasjonen, de ville ikke ha en tysk hund i huset lenger. Enkelte blir helt tullete av krig, tenkte Thorvald. Heretter kalte han hunden Småen, etter navnet på rasen. Et fint navn, syntes han, selv om Småen strengt tatt måtte regnes som en mellomstor hund. For Thorvald var det mange fordeler med å ha en hund. I det siste hadde han flere ganger støtt på tyskere i sko­ gen, de lurte på hva han gikk omkring der for. Med en hund trengte han ikke å forklare. Hundefolk går omkring – sånn har det alltid vært og en krig endrer ikke på det. Tyskerne var forresten ofte hundemennes­ ker, merket han. De snakket i vei om de tyske hundera­ sene: schäfer, boxer, dobermann, dachs, pinscher, rott­ weiler, schnauzer, terrier, vorsteh, weimaraner. De syntes visst at tyske hunder var de beste i hele verden. Å ha en tysk hund var praktisk. Hadde det vært en norsk elghund, eller en engelsk foxterrier, da ville han fått mange spørsmål fra tyskerne. Med en kleiner münster­ länder var det ingen som plaget ham. Han kunne gå omkring som han ville. Det lå en del hytter i marka, her og der. Han hadde lokalisert flere på kartet og hadde spurt seg for. Nå ville han undersøke dem én etter én. Han sørget for å legge turen innom en ny hytte hver dag, så tilforlatelig som han kunne. På enkelte var det folk allerede, men de fles­ 24

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 24

10.09.2021 14:47


te virket tomme og forlatte. Da kikket han inn vinduet, skygget med hånden mot glasset, prøvde å forestille seg et motstandsliv der inne. Noen ganger satte han seg på trammen og spiste matpakken. Med tiden hadde han begynt å se for seg hvordan den perfekte hytta skulle være – beliggenhet i terrenget og planløsning, tilgang på vann og lys, adkomst og rømningsveier. Vestvendt, aller helst, for kveldsolens skyld. Litt utsikt, gjerne, men den drømmen slo han fra seg, siden det i praksis var uforenlig med å ligge skjult i terrenget. Det var mye å tenke på, og jo mer han tenkte, jo vanskeligere var det å finne en hytte som føltes helt rett. Småen gikk alltid løs på turene deres. Hun gjen­ nomsøkte terrenget til høyre og venstre for stien, gjorde noen sirkler og kom tilbake. Så var det en dag at hun ble borte lenger enn hun pleide. Thorvald likte det dår­ lig, det skulle visstnok være ulv i marka i år, og Småen kunne dessuten lett gå gjennom den råtne isen som fortsatt lå på enkelte vann. Han ropte etter henne, og omsider hørte han bjeffing et sted langt borte. Så var hun heldigvis i live, kanskje hadde hun satt seg fast et sted. Han gikk i retning lyden og kom til en lysning i den tette skogen. Der, omkranset av høye grantrær, var hytta. Han skjønte med det samme at dette var selve hytta. På tunet utenfor sto Småen og logret rolig med halen. Maken til hund, tenkte Thorvald, hun skjønte hva han var ute etter. Slik var det altså at motstandshytta ble funnet. 25

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 25

10.09.2021 14:47


Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 26

10.09.2021 14:47


Thorvald gikk rundt hytta, først i en stor sirkel, for å betrakte den på avstand, så nærmere. Den kunne trenge en kjærlig hånd, tenkte han. Litt maling, en spiker her og der, takrennen måtte fikses, men det var småtteri. Fordelen var at den lå godt skjult. Det var ingen stier i nærheten, sjansen for overraskende besøk var minimal, og med torvtaket var den nesten kamuflert fra oversi­ den også, om noen kom over kammen. Dette var akku­ rat en slik motstandshytte han hadde forestilt seg. Han satte seg på trammen, og Småen satte seg ved siden av ham, lente kroppen mot hans. Her blir det motstand, sa Thorvald. Uken etter stakk han innom den nærmeste gården for å sjekke hvem hytta tilhørte. Jo, det skal jeg si deg, sa bonden som het Mattis, den hytta er det jeg som eier. Du kan gjerne låne den, sa han, men jeg vil ikke vite hva du skal gjøre der, og om tyskerne spør, svarer jeg at jeg aldri har latt deg bruke den, at du har brutt deg inn. Sånn er de, bøndene, de har nok med sitt og vil helst ikke ha problemer. De neste månedene var Thorvald innom hytta jevnt og trutt. Han tok med seg saker og ting som manglet – kopper, tallerkener, bestikk. Han kastet ut de dårlig­ ste madrassene og tok med seg nye fra byen. Hytta var rå og fuktig etter å ha stått ubrukt så lenge. Han fyrte kraftig opp, og det knaket i veggene når det tørket. Småen la seg på trammen når det ble for varmt. Thor­ vald renset brønnen så godt han kunne, den var full av 27

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 27

10.09.2021 14:47


løv og rask. Han visste ikke om vannet var drikkbart, men tok en sjanse, og ble ikke dårlig. Flott, tenkte han, drikkevann kommer vi til å trenge. Småen satt og så på mens han ryddet. En gang knurret hun, for å si fra at det var noen i nærheten, men det viste seg å bare være noen turgåere. Utpå forsommeren begynte Småen å bli slapp. Hun hadde ingen matlyst og sov nesten hele dagen. Thor­ vald visste ikke hva han skulle gjøre, men bestemte seg for å se det an. En natt krøp Småen under sengen og ville ikke komme ut igjen. På morgenen var hun død, og Thorvald måtte trekke henne frem etter labbene. Hun var tung, syntes han, til å være en såpass liten hund. Hun så gammel ut nå, kanskje var hun mett av dage. Thorvald kjente seg bunnløst trist, han hadde al­ dri hatt en bedre kamerat enn Småen. Det ordløse vennskapet, trofastheten, det er sjelden vare. Han be­ gravde henne like nedenfor hytta, mellom trærne, satte et kors der, men tok det bort igjen. Det føltes ikke som noe Småen ville ha ønsket. Så satt han alene på trammen og følte seg ensom, rett og slett. Nå merket han hvor tomt og stille det var, uten den myke lyden av Småen sine poter mot planke­ ne, uten snuten hennes i nakken. Så lenge Småen var der, hadde han ikke behov for andre, kanskje hadde det blitt en sovepute, han hadde mistet målet av syne. Thorvald gikk ut i engen, betraktet hytta på litt av­ 28

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 28

10.09.2021 14:47


stand. Det lyste fra parafinlampen der inne. Nå syntes han at han hørte lyden av føtter over gulvet – kalde føtter, morgentrøtte stemmer, kaffekjelen som putret, knitring fra vedovnen. Han hørte unge menn som dis­ kuterte planene for dagen, kart som ble brettet ut, dem­ pet latter og kameratskap. Det er krig, sa han til seg selv, den har vart i et helt år nå. Tiden er moden for å finne noen å dele kampen med. Ingen kan gjøre ordentlig motstand helt alene.

Materie_GuttaPaSkauen_4k.indd 29

10.09.2021 14:47


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.