Page 1


Materie_5k.indd 1

22.10.12 10.16


Ursa Minor

D r ac

o

Ursa

Corona

Major

Borealis

es Can ici t a Ven Leo or Min Arct

uru

s

Com Bere a nice

s

Leo Stjernehimmelen over Wadi Rum-ørkenen i Jordan natt til 1. juledag 2010.

Materie_5k.indd 2

Re g

– 2 –

22.10.12 10.16

ulus


Ca

me

lo

pa

rd

al

is

Castor

P o ll u x

Leo or Min

u Re g

lus

G e m in i

Ca

nc

er

– 3 –

Materie_5k.indd 3

22.10.12 10.16


– 4 –

Materie_5k.indd 4

22.10.12 10.16


Jeg, søsteren min og kylling.

Materie_5k.indd 5

22.10.12 10.16


– 6 –

Materie_5k.indd 6

22.10.12 10.16


Beate Grimsrud

GOD JUL Hvor er du?

Julaftener jeg har levd, steder jeg har sovet og søsteren min F OR T E L L I NG

– 7 –

Materie_5k.indd 7

22.10.12 10.16


– 8 –

Materie_5k.indd 8

22.10.12 10.16


Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan. Jeg ligger begravd, som de julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemalt kiste og siden gravde ned i en grop i hagen. De uønskede presangene tok opp hele plassen i kroppen min og overskygget det fine. Å få noe uønsket var så smertefullt, siden det var så mye jeg ønsket meg. En gang fikk jeg et broderi som var festet til en ramme, der det var forventet at jeg skulle brodere bokstaven B med ørsmå sting. Og jeg fikk et syskrin og en nålepute som jeg siden leste at også Selma Lagerlöf hadde fått. Hvor galt var ikke det, når alle ens drømmer handler om bevegelse og fantasi. Jeg ville ha sportsutstyr og Lego, Selma Lagerlöf ville ha bøker. Begge drømte vi om å bli berømte forfattere. Men noen der ute syntes at vi skulle lære oss å sy. Selma Lagerlöf lyktes i å bli en stor forfatter, til tross for syskrinet og forventningene om hva en pike skulle drive med. Jeg fikk alwdri hoppski, men hoppet likevel og fant veien til forfatterskapet gjennom gleden ved å fortelle. Man skal alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige. Gropen i hagen ble en grav. Jeg ville ikke at sånt jeg ikke – 9 –

Materie_5k.indd 9

22.10.12 10.16


ville ha skulle finnes når det var så mye jeg ville ha som ikke fantes. Så mye jeg savnet. En sørgegrop. En grop for den usynlige Beate. Den jeg nektet å bli. Man kan bli sett og tydelig gjennom en presang, men man kan også bli usynlig og sint. Nå er det befriende å slippe å være med på en overdådig julepresangutdeling. Det rare er at jeg i voksen alder får mange flere presanger som passer. Kanskje kommer det av at jeg ikke lenger ønsker meg så mye, at jeg nå kan kjøpe det jeg vil til meg selv. Eller har jeg vokst meg til å bli tydeligere? Vi har vandret i ørkenen og sett de vakre fjellenes taggete formasjoner. Havnet i en beduinleir og sett solnedgangen over ørkenlandskapet. Den knall oransje solen. Den mørkegule sanden. Så plutselig helt svart. Og kulden kommer krypende. Vår beduinvert tenner et bål. Det var min idé å tilbringe julaften i ørkenen. Jeg tenkte at det ville bli en julaften å minnes. Bare bålets skinn og så denne veldige himmelen med de kjente stjernene. Den var der da jeg ble født. Den skal være der når jeg dør. Søsteren min er pratsom i kveld. Jeg er taus. I munnen skraper minner. Jeg føler på dem med tunga. I lommene skraper minner. Jeg føler på dem med fingrene. Under lua, under håret, bak øynene. Bilder av steder jeg har sovet og julaftener jeg har opplevd. ––

– 10 –

Materie_5k.indd 10

22.10.12 10.16


Wadi Rum-ørkenen klokken seks julaften, 2011.

– 11 –

Materie_5k.indd 11

22.10.12 10.16


Da jeg var liten og vi hadde ferie, sov vi ofte i telt. Men enda oftere rett på bakken. Ved siden av bilen som var rygget inn i et skogholt. Beduinen forteller at han har vokst opp med ti søsken i et telt. Jeg er siste generasjon, sier han. Nå har vi alle flyttet ned til tettsteder og tar bare imot turister ved teltet. Men jeg elsker telt, sier han. Han drar opp genseren og viser et stort brennmerke på ryggen. Alle vi ti barna har ramlet i ilden. Jeg falt da jeg danset med blikket rettet mot en fugl. Som liten ble jeg en gang nødt til å spise en skorpion. Mor grillet den. Slik ville jeg være immun hvis jeg skulle bli bitt av en siden. Jeg måtte spise veps også. Det er beduin-medisin. Det blir ikke medisin i kveld. Han griller lammespyd til oss, og vi spiser. Han forteller at han kan bake brød i bare hendene, uten kar eller panne, og steke det rett på ilden. «Are you married», spør han plutselig og vi svarer ja. Han merker at vi lyver. «Mennene våre venter på hotellet», sier vi. Og han forteller at broren hans har fire koner og atten barn. Den ene kona har stukket av. «Do you want beduin massage?» Nei takk. Ikke vet vi hva det er, og ikke vet vi hvor det vil ende. Som mann er det bare å dra til Saudi-Arabia hvis du ikke har noen kvinne. Du får ti tilbud om å gifte deg før du kommer ut fra flyplassen. Det er byråer som fikser giftemål, og kvinner over femogtjue kan bare glemme å bli gift der. De er for gamle. Har du vært der? spør vi beduinen. Nei, jeg har sett det på TV. ––

– 12 –

Materie_5k.indd 12

22.10.12 10.16


Tiden går sakte. Hvor mange har ikke sittet rundt leirbålet time etter time i andre tider og på andre steder. Søsteren min sier: Det er her julen kommer fra. I ørkenen ikke langt herfra. Dagen før hadde vi vært i en kirke i Aqaba, hos en liten kristen menighet, og sett barna spille juleevangeliet. Uten å forstå et ord arabisk forsto vi alt sammen. Vi kjente igjen sangene. Vi kjente igjen historien om Jesu fødsel. Barn var utkledd som Josef og Maria, hyrder og konger. De minste barna var sauer og engler, de hadde vinger eller bom­ ull på ryggen og løp inn og ut på scenen eller ned til forel­ drene i salen. Det var en tafatt og meget sjarmerende forestilling. Hørte liksom mer hjemme her enn når vi spiller den midtvinters hjemme i snødekte Norden. Det er her julen kommer fra, sms-er jeg til vennene mine. Legg unna mobilen og vær her og nå, sier Torunn. Eller så begynner jeg også å sms-e. Bare begynn, du. Vi har jo all verdens tid. «Men kan vi ikke snakke sammen?» «Vi har snakket bare vi to i over en uke.» Ordene vender seg innover. «Men du som alltid forteller. Men du som er så morsom,» prøver hun. Jeg stirrer inn i bålet og varmer øynene. Vekker minnene. –– Solen gikk ned klokken seks og det ble helt beksvart. Bare lyset fra bålet skinner under en enorm stjernehimmel. Den som kunne disse bildene. Jeg leter med blikket og finner opp nye stjernebilder. Kulden kommer krypende. Vi har kledd på oss alle klærne vi har. Jeg er varm på forsiden og kald på baksiden. Må snu ryggen til bålet iblant for å varme den. Da endrer plutselig lyset seg. Månen stiger opp over ør-

– 13 –

Materie_5k.indd 13

22.10.12 10.16


kenen og igjen ser vi fjellene. De taggete fjellene som beduinen forteller heter Vishetens syv søyler. De er nå dekket av et blått skimmer. Det er lyst igjen. Nattlyst. Vi som ikke kunne se mer enn noen meter i lyset fra bålet, ser nå hele landskapet. Sjelden har jeg sett en så sterk måne. Torunn ligger ved siden av meg i sin sandgrop, uten lue. Hvem er hun? Jeg vet det godt. Jeg kikker opp og stemmen hennes kommer til meg gjennom stjernehimmelen. Som et snøre jeg alltid har hatt å holde meg i. En storesøster. Hennes store ønske var å få en lillesøster. Men var det den jeg ble, som hun lengtet etter? Hun prøvde å forme og fylle meg som en dukke. Lenge fikk hun kle på meg etter sin smak. Men en dag sa jeg stopp. Hun vil vel ikke velge klærne mine den dag i dag? Jo, jeg tror det. Hun fletter inn små kommentarer om min oppførsel og mine valg. Jeg hører dem som blindeskrift. Pirker på dem som blindeskriftens punkter når hun lukker munnen. Svarene kommer ikke umiddelbart. Påstandene hennes om meg er små spørsmål til henne selv. Rør ikke ved mine følelser, tenker jeg. Se ikke på meg. Ikke tenk noe om meg. Hva skal hun peke på hvis hun skal peke på meg. På sitt eget hode naturligvis. Ørkenen. Himmelblikket på meg. Evigheten. Uendeligheten. Turistblikket. Endelig, foranderlig. Det mannlige blikket. Det arabiske blikket. Storesøsterblikket. –– Natten. Hva skjuler den og hva åpner den for. Bilder vokser fram. Knivsnitt gjennom natten. Natten har felt seg ned over dagen med nye lyder og skygger. En helt ny kropp. Stemmen – 14 –

Materie_5k.indd 14

22.10.12 10.16


byttet ut med taushet. Vanskelige verdener bak lukkede øyne. Tiden drikker avstanden mellom dag og natt. Taushet høres likt ut uansett hva det betyr. Taushet er det samme på alle språk. Taushetens frihet. Eselet stod og ropte i munnen på guiden da vi var i Petra. Jeg lyttet til eselet. Kunne velge hvem jeg rettet min oppmerksomhet mot. Stod der i utgravningene av en enorm by for de døde. En kirkegård. Det var etter døden som gjaldt. Høyt oppe i fjellsidene fantes trappetrinn opp til neste liv. Det minnet litt om pyramidene i Egypt. Enorme monumenter for døden. Man kunne ri på esel opp til de høyeste gravplassene. Eierne slo dem på rumpa så de skulle komme seg raskt opp de åtte hundre trappetrinnene på den smale bratte stien med en turist på ryggen. Torunn og jeg gikk opp. Hvis vi kunne velge, ville vi velge ikke å bli gjenfødt som esel her. –– Jeg ser like mange stjerner som netter jeg har sovet. Man ser jo bakover i tiden. Kan du ikke underholde meg slik du gjorde da du var liten, du er så stille i kveld, sier Torunn igjen. Hvordan får jeg stemmen inn i munnen? Jeg tar en omvei gjennom å lukke øynene og lure meg tilbake til andre netter på fremmede steder. Tanker kan hoppe i tiden som katten etter en tøymus. Skyve unna et sted og stige tilbake inn i et annet. Gjennom natten forflytter jeg meg stadig til et annet sted. Netter er som fillete klær med hull å forundre seg over. Hva har vært i det hullet? Man lapper en hullete bukse med en lapp. Men hva lapper man et laken med. Et annet laken? Jeg lapper, jeg stopper alle hull med alt det gode som er i verden. – 15 –

Materie_5k.indd 15

22.10.12 10.16


Himmelen er uten hjørner og kanter. Det er mest tomrom. Vi er også mest tomrom. Tungen trives bedre i snøstorm enn i sandstorm. Vinden i ørkenen former høyder og utsletter høyder. Bølger av sand. Det var sandstorm her for noen dager siden, men roen har lagt seg innen julenatten. Sandens mønster og buer minner meg om mitt miljø, de kjente snødekkede fjellviddene. Vinden har blåst samme tegn, mønster og avtrykk i det gulbrune som i det hvite. I snøen er jeg hjemme, i sanden er jeg en fremmed. –– Det går sovetog etter sovetog. Jeg rekker ikke hoppe på. Snur meg fra det ene kinnet til det andre som om jeg hadde et dusin. Tankens spindelvev som en skulptur i luften. Sandgrop som snøgrop, sandkorn som snøfnugg. –– Storebroren min har en engelsk au pair til barna sine. Hun heter Barbara og er en friskus, en morsom og snakkesalig jente. Vi syntes at Barbara burde få oppleve noe spesielt, og siden hun har flyttet fra swinging London opp til grisgrendte Norge, kan det jo ikke være bare for å passe barn. Vi skal ta henne med på en skitur i fjellet, grave en snøhule og overnatte der. Barbara har aldri gått på ski og aldri kledd seg for å sove over ute i snøen. I leiligheten øver hun på å gå på ski og går rundt med lange skritt, tar anorakkhetta med reveskinns­pels på og knytter den hardt til rundt hodet. Hun øver stavtak med armene. Ler. Hun har sett på TV hvordan man går på ski. Vi pakker sekken hennes mens vi høyt ram– 16 –

Materie_5k.indd 16

22.10.12 10.16


Den tregeste skal gå først. Hardangervidda.

– 17 –

Materie_5k.indd 17

22.10.12 10.16


ser opp hva vi legger nedi. Sovepose, liggeunderlag, spade, snøposer til å ha utenpå skoene mens vi graver, ekstra votter, ekstra sokker, termos og stormkjøkken. Hun verken lytter eller følger spesielt nøye med. Vi er dårlige i engelsk og alle disse spesielle ordene for redskaper til å bruke i snøen kan vi ikke på engelsk og antakeligvis ikke hun heller. Vi sier Snowhole. Hun ler og sier I look forward to see a Norwegian Royal Albert Hall. Tror hun at vi mente hall når vi mente hull? Vi får vente og se hva hun syns. Så bærer det av gårde til fjells. Barbara prater og synger i bilen. Hun forteller morsomme historier fra puben. Vi nærmer oss fjellet. Vi kjører forbi noen flotte nyoppussede industribygg, og hun kikker begeistret ut. A Norwegian Royal Albert Hall, gjentar hun. In the snow. Vi vet ikke hvordan vi skal forklare. Og det er jo morsomt at hun ser fram til turen. Dette blir noe hun kan fortelle om på den lokale puben i London. Aj, aj, roper hun da hun får på seg skiene og den store ryggsekken. Hun tar et skritt fram og skiene glir til hver sin side. Hun faller. Ryggsekken med spaden dasker mot hodet hennes. Hun kommer seg ikke opp. Stavene er i veien. Broren min og jeg hjelper henne å komme på bena. Vi må tråkke spor selv. Vi er født med ski på bena men kan ikke løpe fort nå. Storesøster Torunn går først, og alle skal med. Man skal tilpasse farten etter den som går saktest, det har vi lært i speideren. Barbara bremser med stavene i nedoverbakkene. Hun faller hele tiden og vi må hjelpe henne opp. Latteren og glimtet i øyet er borte. Ordene som pleier å strømme ut av munnen hennes er blitt til stønning. Da vi har gått i noen timer, er hun helt gjennomsvett, og det var det ikke meningen at hun skulle bli. Vi stanser. Tor-

– 18 –

Materie_5k.indd 18

22.10.12 10.16


unn betrakter fjellsiden. Snøen må ligge på en spesiell måte så ikke gravingen kan utløse et snøskred. Hun går med en lang pinne og sjekker snøfonnene. Det må være minst fire meter dypt. Fonnene består av snø fra mange forskjellige epoker. Noen lag er harde, noen er våtere, noen løsere. Vi har med en snøsag til de hardeste partiene. Vi stoler på storesøster. Hun vet alt om å sove ute. Hun har funnet det perfekte stedet og spør om noen er sultne. I’m very hungry, sier Barbara med tynn stemme. But where is the hall? I want to eat in the snowhall. Hun er veldig glad i å spise på restaurant. Hun ser seg rundt. Ikke et hus, ikke et tre, ikke et menneske. Her er bare snø og bare hvitt. Vi har stanset i ingenting. It’s not ready, sier Torunn. Vil du hjelpe til å grave eller vil du lage mat? Barbara setter seg rett ned i snøen. Nei, nei, du får ikke sitte i snøen, du blir kald. Vi gir henne spaden. Hun tar av seg lue og votter og tørker svetten fra pannen. Her gjelder det å holde seg tørr for ikke å begynne å fryse. På med votter og lue igjen, maner vi og hun gjør som vi sier. Har man blitt kald fins det ingen steder å varme seg. Hun blir med på å grave. Vi forklarer hvordan en snøhule skal graves og hun ser fraværende ut. Først må vi grave en kuldetunnel ca to meter inn i snøen. Siden graver man opp fra tunnelen og lager selve rommet. Da er det viktig at gulvet i hulen ligger høyere enn taket i tunnelen. Det perfekte er om det blir null grader inni selve hulen. Blir det pluss kan det begynne å dryppe fra taket. Og det kan bli et islag på innsiden som gjør at snøen puster dårlig. I tunnelen blir det like kaldt som ute, nemlig ti minusgrader. Broren min har tatt fram stormkjøkkenet og begynt på suppen. Jeg og Torunn graver tunnelen og Barbara skyfler

– 19 –

Materie_5k.indd 19

22.10.12 10.16


snø fra inngangen. Hun er langsom i bevegelsene. Hun kniper munnen igjen. Suppen er ferdig og vi setter oss for å spise. Barbara slurper i seg av suppen med vottene på. Hun mister brødskiva med smør ned i snøen og plukker den opp, propper den snødekte brødskiva i munnen og spiser. Drømmer hun om The Snowhall og at vi snart skal få komme inn i varmen? Det skal vi ikke. Er det ikke deilig å spise utendørs, sier broren min. Ingen svarer. Snøen daler ned og havner i suppen min. Jeg nyter stillheten. Det begynner å mørkne. Det er i hvert fall myggfritt, ler broren min når snøen pisker oss i ansiktet. Barbara hadde kanskje fortrukket myggen. Vi pakker sammen stormkjøkkenet. Hvis hulen er perfekt, skal man kunne henge en strømpe fra rommet og ned i gangen og sjekke den neste morgen. Da skal den være stivfrossen på den delen som har hengt ned i gangen og tørr og myk på den øverste delen. Den kalde luften skal stoppes i gangen. Vi tester, og fire liggeunderlag får akkurat plass ved siden av hverandre i hulen. Søsteren min, broren min, Barbara og jeg. Vi legger ned soveposene og Barbara gaper. Vi forteller at hun bare får ta av seg ytterklærne og at hun må legge dem på liggeunderlaget under soveposen, så de tørker. Støvlene må hun børste ordentlig av og ha nede i soveposen. Barbara gjør som vi sier. Hun åler seg ned i posen og kan føle broren mins og min kropp mot sin og når hun strekker opp armen kan hun ta i det kalde taket. Klokken er åtte. Vi ligger tett inntil hverandre med luene på. Broren min blåser ut stearinlyset. Den ellers så muntre Barbara har ikke sagt noe på timer. Good night Barbara, and sleep well, sier jeg. Jeg venter lenge på svar men får ikke noe. –– – 20 –

Materie_5k.indd 20

22.10.12 10.16

God jul! Hvor er du?  

En morsom og nostalgisk julebok med fotografier av forfatterens oppvekst.