Furuøyene by Cappelen Damm AS

Marion Poschmann

Furuøyene Oversatt fra tysk av Sverre Dahl

Marion Poschmann Originalens tittel: Die Kieferninseln Oversatt fra tysk av Sverre Dahl © Suhrkamp Verlag Berlin 2017 All rights reserved by and controlled through Suhrkamp Verlag Berlin Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 The translation of this work was supported by a grant from the Goethe-Institut.

Innkjøpt av Kulturrådet

ISBN 978-82-02-64994-4 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: iBird/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Forfatteren takker stiftelsen Preußische Seehandlung og Goethe-Institut Villa Kamogawa for støtte til arbeidet med denne boken.

Vil du vite noe om furuer – så gå til furuene. matsuo bashō

INNHOLD

Tokyo

Takashimadaira

Aokigahara

Senju

Sendai

Shiogama

108

Matsushima

120

TOKYO

Han hadde drømt at hans kone bedro ham. Gilbert Silvester våknet og var helt ute av seg. Det mørke håret til Mathilda bredte seg ut på puten ved siden av ham, tentaklene til en ondskapsfull manet dyppet i bek. Tykke hårlokker beveget seg rolig i takt med åndedrettet hennes, krøp mot ham. Han sto stille opp og gikk ut på badet, hvor han stirret bestyrtet i speilet en stund. Uten å spise frokost dro han hjemmefra. Da han kom fra kontoret om kvelden, følte han seg fremdeles som lammet av skrekk, nesten bedøvet. Drømmen hadde ikke dunstet bort i løpet av dagen og var ikke engang bleknet tilstrekkelig til at den tåpelige talemåten «drømmer er ikke virkelighet» kunne brukes på den. Tvert imot var nattens inntrykk blitt stadig sterkere, mer overbevisende. En advarsel fra det ubevisste til ham, det naive, intetanende jeg, som ikke var til å misforstå. Han gikk inn i gangen, slengte teatralsk fra seg dokumentmappen og stilte sin kone til ansvar. Hun benektet alt. Dette beviste bare hvor velbegrunnet mistanken var. Han syntes Mathilda virket forandret. Unaturlig heftig. Opphisset. Skamfull. Hun anklaget ham fordi han hadde sneket seg ut tidlig om morgenen uten å si adjø. Bekymret. Gjorde du meg. Hvordan. Kunne. Du. Bare. Endeløse beskyldninger. En lett gjen9

nomskuelig avledningsmanøver. Som om skylden plutselig lå hos ham. Hun gikk for langt. Dette fant han seg ikke i. Senere husket han ikke om han hadde skreket til henne (sannsynligvis), slått henne (eventuelt) eller spyttet på henne (nå ja), det kunne hende det hadde sprutet litt spytt ut av munnen hans når han snakket så opphisset, iallfall hadde han rasket sammen et par ting, tatt kredittkortene og passet sitt og var gått ut, bortover fortauet ved huset, og da hun ikke kom etter ham og ikke ropte etter ham, var han gått videre, først litt langsommere og så fortere, helt bort til nærmeste T-banestasjon. Han var forsvunnet ned i undergrunnen, søvngjengeraktig, ville man i ettertid si, hadde kjørt gjennom byen og gått av først på flyplassen. Han tilbrakte natten i Terminal B, ubekvemt henslengt på to skålformede stoler av metall. Stadig vekk sjekket han smarttelefonen sin. Mathilda hadde ikke sendt ham noen slags melding. Flyet gikk neste morgen, det første interkontinentale flyet han hadde kunnet bestille på så kort varsel. I Airbus-en på vei til Tokyo drakk han grønn te, så to samuraifilmer på baksiden av setet foran og overbeviste seg selv om og om igjen om at han ikke bare hadde gjort alt riktig, men at handlemåten hans hadde vært uunngåelig, at den fortsatt var uunngåelig og ville være uunngåelig, etter hans personlige mening og etter verdens mening. Han holdt seg tilbake. Pukket ikke på sin rett. Han gjorde veien fri. For hvem det nå enn kunne være. En sur macho, sjefen hennes, skolens rektor. En pen ung mann, nettopp myndig, som hun forega å ta seg av, en som hadde praksis der. Eller en av de påtrengende kvinnelige kollegene hennes. Mot en kvinne kunne han ikke utrette noe. Med en mann ville eventuelt tiden arbeide for ham. Han kunne avvente utviklingen, 10

sitte og se tålmodig på alt sammen til hun besinnet seg. Det var jo nærliggende å tro at pirringen ved det forbudte forsvant før eller senere. Men overfor en kvinne var han maktesløs. Dessverre hadde drømmen ikke vært helt tydelig på dette punktet. Riktignok var drømmen som helhet tydelig nok. Svært tydelig. Som om han hadde ant det. I grunnen hadde han ant det. Allerede en god stund. Hadde hun ikke vært i påfallende godt humør de siste ukene? Nærmest munter og glad? Og dessuten utpreget vennlig mot ham? En diplomatisk vennlighet som fra dag til dag ble mer og mer uutholdelig, og ville blitt enda mer uutholdelig om han tidligere hadde visst hva som lå under. Men på denne måten hadde hun lenge klart å vugge ham inn i en trygghet. Og han, han hadde latt seg lulle inn, en klar svikt fra hans side. Han hadde ikke vært på vakt, han hadde latt seg lure fordi hans mistro ikke gikk helt ut i det uendelige. Den japanske flyvertinnen, langt svart hår satt opp til en geishaknute, skjenket med et fortryllende smil mer te til ham. Selvfølgelig gjaldt ikke dette smilet ham personlig, men han følte seg helt fysisk berørt av det, som om man hadde helt en bøtte med balsam over ham. Han nippet til teen og merket seg at hun beholdt dette smilet på hele sin vei gjennom midtgangen, at hun ga det til hver enkelt av flypassasjerene, uforanderlig, en maskeaktig yndighet som oppfylte sin hensikt med rystende effektivitet. Han hadde alltid vært redd for at han var for kjedelig for Mathilda. I det rent ytre virket forholdet deres intakt. Men i lengden hadde han ikke mye å tilby henne, ingen selskapelig avveksling, ingen genial spenning, ingen dybde i karakteren. Han var en uanselig vitenskapsmann, privatdosent. Til et ordentlig professorat hadde det ikke strukket til fordi han manglet den riktige familiebakgrunnen, fordi han ikke klarte 11

å knytte de nyttige kontaktene, fordi han ikke forsto seg på smiger, ikke klarte å by seg frem. Fordi han altfor sent hadde forstått at på universitetsområdet dreide det seg bare i annen og tredje rekke om saken, men i første rekke om maktutøvelse i et hierarkisk system. Her hadde han gjort feil, et utall av feil. Kritisert doktorveilederen sin. Alltid visst bedre i et upassende øyeblikk. Og så, skremt, holdt seg tilbake i de øyeblikkene da det ville ha vært best å skryte. Mens et tett skylag trakk forbi under ham, gled de foregående årene forbi i erindringen hans, en nedslående grå masse av ydmykelser og fiaskoer. Som ung mann hadde han trodd at han var over gjennomsnittlig intelligent, at han kunne stikke seg ut i mengden av besteborgerlige, veltilpassede forgrunnsfigurer og gjennomtrenge verdens affærer med filosofisk skarpsinn. Nå befant han seg i prekære omstendigheter, hanglet fra den ene prosjektavtalen til den neste og så seg yrkesmessig distansert av sine tidligere venner som hadde fått langt dårligere karakterer og aldri gitt uttrykk for egne ideer. Venner som, man måtte si det så klart, var faglig mer inkompetente enn ham. Men i motsetning til ham hadde de denne spesielle flinkheten i fremferd og handlemåte som var det eneste som telte i karrieresaker. Mens de andre trivdes med sine eide boliger, sine familier og rutiner, så han seg tvunget til å utføre idiotiske og dårlig betalte oppgaver, diktert av folk han i grunnen foraktet av hele sitt hjerte. I årevis hadde han levd i redsel for at dette skulle ødelegge ham så han ikke lenger kunne forstå en eneste klar tanke. Så hadde redselen gitt seg og var veket for en generell likegyldighet. Han utførte det som ble forlangt av ham, brukte sitt skarpsinn på de mest sinnssvake oppgaver og kunne med tiden, dessverre flere år, tiår for sent, gi et inntrykk av at han var enig i alt, ikke var imot, men for. 12

Den japanske flyvertinnen kom med en kurv som det dampet av. Med en langstilket metalltang rakte hun ham en opprullet varm frottéklut. Han tørket seg mekanisk på hendene med den, presset kluten rundt håndleddene, lot den brennende varmen trenge inn i pulsen, den reneste velgjerning, denne skikken, tenkte han, en besynderlig flytur der man gjorde alt for å berolige ham, han lot kluten gli over pannen, en morshånd ved feber, forbausende behagelig, men den begynte allerede å kjølne, han la den på ansiktet, bare et par sekunder, til den ikke var annet enn en fuktig, kald fille. Det aktuelle prosjektet hadde gjort ham til ekspert på skjeggfrisyrer. Noe mer tvilsomt var vanskelig å forestille seg, men det sikret ham da en fast inntekt i årevis. Og med tiden hadde han til og med klart å finne tilfredsstillelse i dette elendige temaet, siden det for øvrig fulgte den regelmessige utviklingen at interessen for enkelthetene vokste jo mer man fordypet seg i et helhetssystem. På kjøreskolen var han blitt begeistret for trafikkregler, på danseskolen for trinnkombinasjoner, det var ingen heksekunst å identifisere seg med en sak. Gilbert Silvester, skjeggforsker i et eksternt sponset forsikringsprosjekt, hvor midlene ble stilt til rådighet av filmindustrien i Nordrhein-Westfalen, og i begrenset grad også av en feministisk organisasjon i Düsseldorf og den jødiske menigheten i Köln. Prosjektet undersøkte virkningen av hvordan skjegg ble presentert i film. Det dreide seg her om aspekter av kulturvitenskapen og kjønnsteorien, om religiøs ikonografi og spørsmål om muligheten for filosofisk ekspressivitet i billedmediet. Som alltid dreide det seg om et forskningsprosjekt der resultatene lå fast allerede på forhånd. Han utførte tålmodighetsarbeidet, samlet detaljer, beviste med materialets rikholdighet 13

samtidig dets betydning, han bekreftet kulturteoretiske slutningers generelle anvendelighet og bidro dermed til syvende og sist til manipulering av tilskuere over hele verden. Om morgenen gikk han til biblioteket, slo av mobiltelefonen sin og henga seg til bildene av italienske mestere, til mosaikker og middelalderlige bokillustrasjoner. Avbildninger av skjegg var allestedsnærværende, og han hadde allerede lenge spurt seg selv om hvordan det i det hele tatt kunne være mulig at det ikke for lengst var blitt forsket på slike grunnleggende temaer. «Skjeggmote og gudsbilde» var tyngdepunktet i temaet hans, et tema han alt etter dagsformen opplevde som enormt givende, ja elektrifiserende, eller også som fullstendig absurd og dypt deprimerende. Som siste bastion i sin personlige motstand holdt han fast ved visse nostalgiske vaner fra skoletiden. Håndskrevne opptegnelser bare med fyllepenn og blekk, i svarte trådheftede kladdebøker. En lærveske som var mørknet over flere tiår, aldri noen nylonryggsekk. I alle livets situasjoner skjorte og jakke. Som elev hadde det lykkes ham å gjøre inntrykk med dette og skaffe seg status som følsom intellektuell. Nå var disse egenhetene bare et uttrykk for nederlaget hans. Han klamret seg til for lengst avfeldige verdiforestillinger og til utstyr fra en forgangen tid, noe gammeldags og uferskt omga ham. Riktignok hadde han her forsøkt å utligne med postmoderne slips og neonfargede pyntelommetørklær. Det hadde ikke hjulpet det minste. Ved universitetet ble han regnet som en reaksjonær estetiker. Sigarettrøyk ga ham hodepine. Han interesserte seg ikke for fotball, og han spiste ikke kjøtt. Han tørket igjen over håndflatene sine, bredte det hvite frottékvadratet ut på klappbordet og lot det bli liggende der. 14