Page 1


Erika Fatland

ENGLEBYEN Historier fra Beslan


© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Fritt Ord og Det faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-34788-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Erika Fatland Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Beslans tapre mødre


DET KASPISKE HAV

kabardino-balkaria Pyatigorsk

Elkhotovo Psedakh Naltsjik

Groznyj Nazran

Beslan Vladikavkaz

nord-ossetia

tsjetsjenia

Makhatsjkala

ingusjetia

georgia

østprigorodnyjdistriktet

Izberbasj

dagestan

tegnforklaring

Den russiske føderasjon

SVARTE HAVET

Republikkhovedstad By / Landsby Hav Jernbane Internasjonal grense Republikkgrense

Georgia

Armenia

Aserbajdsjan

Tyrkia

DET KASPISKE HAV

Iran

englebyen_kart_geografisk_v1.indd 1

May/23/11 16:23


skole nr. 1, beslan 37

 «Skolesmuget»

39

Vektløftingsrom

41

Garasjer

Fyrhus

Toaletter Skoleplass

Gymsal Kantine

37

39

41

Kominterngaten

Moskva–Vladika

vkaz-jernbanen

Kominterngaten

englebyen_kart_skole_v1.indd 1

May/23/11 16:27


Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Kunnskapens dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Et umulig valg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Tredje dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 «De er banditter, alle sammen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Tre år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Kaukasiske koner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Syndebukkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Demografisk flyttesjau . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Den andre siden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 Misunnelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Invalide av første gruppe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Gravlundsdirektøren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 «Hva slags land er dette?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 7


Dagbok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den offisielle sannheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En helt annen sannhet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dobbeltagent Khodov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Feliks . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196 198 204 220 238 242 249 255


Forord

Ved avkjørselen til Beslan ventet en hel, liten velkomstkomité. Tre menn og en kvinne stod oppmarsjert ved siden av en sliten, gullfarget Toyota og en hvit Zjiguli. To av mennene var iført identiske, mørke dresser, begge med innlagte skulderputer, som for å forsterke deres firkantede kroppsfasong. De lignet to kjøleskap i sort. De var begge over sin beste alder, enda jeg i kontrakten var blitt lovet «veltrente menn ved god helse på maks 45 år». Kvinnen, på sin side, var slank og kortklippet. Hun hadde på seg solbriller og sorte skinnbukser. Under den korte jakken hadde hun en trang T-skjorte, også den sort. «Det må jeg si!» mumlet Eric fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen da han fikk øye på følget. Fra baksetet plystret en av franskmennene. «Quelle femme!» Jeg samlet sammen tingene mine og tok farvel med hjelpearbeiderne som jeg hadde møtt kvelden i forveien. Eric og franskmennene ønsket meg lykke til. Så rullet den hvite minibussen ut på veien igjen, tett fulgt av en annen buss av samme type. I den satt tre væpnede vakter i khakifargede uniformer. Alle veltrente og i sin beste alder. Et par timer til, og de ville være fremme i Groznyj. Min reise endte her. 9


Det var over 40 grader og luften var tørr og stillestående. I horisonten så jeg Kaukasus’ snødekte fjelltopper, disse toppene som nesten «går i ett med de hvite skyer på himmelen», som Knut Hamsun skrev i sin reiseberetning I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (1903). Her nede var landskapet grønt og flatt. De to sortkledde mennene klemte seg sammen i forsetene på den lille Zjigulien, mens jeg og kvinnen som skulle være guiden min de neste dagene, satte oss i baksetet. De store mennene virket underlig malplasserte i de smale setene. Vova og Rusik het de, hadde pistol i beltet og forsnakket seg ikke. Deres oppgave skulle være å passe på meg, dag som natt, de neste tre månedene. Mairbek, lederen for sikkerhetsselskapet, fulgte etter i den gullfargede Toyotaen. Slik ble jeg eskortert til Vladikavkaz, hovedstaden i Nord-Ossetia, denne solfylte sensommerdagen 2007. Av sikkerhetsgrunner kunne jeg ikke bo i selve Beslan, som ligger omtrent en halvtimes kjøretur fra Vladikavkaz. Det var første dag av mitt feltarbeid i sosialantropologi, og situasjonen føltes lettere absurd. 35 timer tar reisen hit med tog fra Moskva, og om man ikke er «i æventyrland», har man utvilsomt skiftet realitet. Her virker designerbutikkene og de sorte, skinnende Mercedesene fra Moskvas gatebilde som forestillinger fra en fabelverden. Her er det ingen trafikkorker, ikke engang trafikklys. I grøftekantene beiter esler og knoklete kyr. Slett ikke alle veiene er asfalterte, og den vanligste biltypen er fremdeles Zjigulien, sosialismens rullende flaggskip. Vi kjørte forbi en rekke militære kontrollposter og noen dorske saueflokker. Idet vi krysset elven Terek ble landskapet mer urbant. Grå blokker og fargerike skilt med kyrilliske bokstaver preget de slitte gatene. Vladikavkaz er 10


en liten by etter russisk målestokk, og det tok ikke lang tid før vi var fremme i sentrum. Men veien hit hadde vært lang. Da jeg første gang fortalte veilederen min ved universitetet i København om planene om å dra til Beslan, svarte han at det måtte jeg ikke finne på. «Så farlig kan det da ikke være?» mente jeg. Han svarte med å sende meg til en av Danmarks fremste Kaukasus-eksperter, Helen Liesl Krag. Hun innledet samtalen med å rulle ut et stort kart over skrivebordet. «Her er Beslan,» sa hun og pekte med kulepennen. «Og her, få kilometer unna, ligger Ingusjetia, hvor det er meget urolig og ustabilt. Det er den farligste republikken i Russland for øyeblikket. Og her, ved siden av Ingusjetia, bare noen mil fra Beslan, ligger Tsjetsjenia. Det behøver ingen nærmere introduksjon.» Helen så alvorlig på meg. «For det første er det et farlig område for en ung kvinne. Det har vært kidnappinger der. For det andre er det vanskelig å få visum. Selv får jeg ikke visum til Russland lenger, bare fordi jeg har skrevet denne ene boken om Nord-Kaukasus. De liker ikke at man skriver noe som helst derfra. Jeg får kanskje turistvisum for en helg, men det er alt,» forklarte forskeren. «Regelmessig kommer det innom en mann fra den russiske ambassaden for å forhøre seg om hva jeg sysler med for tiden,» la hun til. «Det er latterlig, men slik er det.» Helen hadde rett. Det var vanskelig å få visum. Etter mye frem og tilbake lyktes det meg å få en stilling som frivillig for Russisk Røde Kors, som på det tidspunktet fremdeles drev et rehabiliteringssenter i Beslan. Vova og Rusik, de to firkantede livvaktene, var en ufravikelig betingelse i stillingsbeskrivelsen – ifølge Røde Kors’ statut11


ter må alle utenlandske medarbeidere som oppholder seg i konfliktområdene i Nord-Kaukasus, ha væpnede vakter. I skrivende stund er det snart syv år siden de tre septemberdagene som satte den lille, nordossetiske byen Beslan på verdenskartet. Om morgenen den 1. september 2004 tok en gruppe terrorister over 1100 mennesker, flesteparten kvinner og barn, som gisler ved Skole nr. 1. Gisseldramaet fikk en blodig avslutning den tredje dagen. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under terroraksjonen. TV-bildene fra Beslan gjorde inntrykk. Terroristene ble fordømt av myndigheter over hele verden, det ble arrangert sms-aksjoner i sympati med ofrene og folk tente levende lys i vinduene til minne om barna som ble drept. Tusener av brev og gaver fra hele verden ble sendt til Beslan. Men etter hvert som ukene gikk, avtok interessen og journalistene reiste hjem. Kameralinsene zoomet inn på andre skjebner og ferskere nyheter overtok skjermene. I Beslan hadde de nettopp gravlagt sine døde. Hva skjer når alle journalistene har dratt hjem? Hvilke ettervirkninger får en slik dramatisk og voldelig hendelse på sikt i et relativt lite lokalsamfunn? Og hva skjedde egentlig den 3. september 2004? Mye er fremdeles uklart rundt gisseldramaet i Beslan. Var det en av terroristenes hjemmelagde bomber som gikk av, eller var det, som mange av de tidligere gislene mener, spesialstyrkene som skjøt først? Og hvem var egentlig terroristene? Denne boken er basert på to lange opphold i Beslan høsten 2007 og våren 2010, samt intervjuer i Moskva og St. Petersburg. Det første oppholdet ble gjennomført i samarbeid med Russisk Røde Kors og Det Internasjonale Røde Kors-forbundet, i tråd med deres sikkerhets12


reglement. Mot at jeg tok over undervisningen for barn i engelsk om ettermiddagene, fikk jeg delta i alle samlingene på senteret, og jeg fikk også være med de ansatte på hjemmebesøk til familier som var berørt av terroraksjonen. Dette oppholdet dannet utgangspunktet for masteroppgaven min i sosialantropologi, «Skole nr. 1. Beslan tre år etter terroraksjonen.» Siden jeg alt kjente området og hadde kontakter, gjennomførte jeg den siste reisen til Beslan i privat regi og på turistvisum. I tillegg til disse to lange feltarbeidene, har jeg gransket rettsprotokoller, avisartikler, bøker og etterforskningsrapporter; alt for å forsøke å komme til bunns i hva som egentlig hendte de tre septemberdagene i Beslan. Dette er beretningen om hva som sannsynligvis hendte. Samtidig er dette fortellingen om hvordan et helt samfunn er blitt endret for alltid. De av personene i boken som ikke er nevnt med etternavn, har selv bedt om ikke å bli identifisert med fullt navn. I enkelte tilfeller har jeg endret fornavnene også.


Kunnskapens dag

«Vi gikk til markedet for å kjøpe ransel,» forteller Rita Sedakova. «På sekken var det en lomme som egentlig var beregnet på mobiltelefoner. Ala hadde ikke mobiltelefon, men det var likevel den sekken hun ville ha. Da vi kom hjem, viste hun stolt frem ranselen til naboene: ’Denne lommen er egentlig til mobiltelefoner, men siden jeg ikke har noen, vil jeg ha nøklene mine i den i stedet!’ forklarte hun dem opprømt. Hun gledet seg slik til å begynne på skolen igjen.» Rita lyder som en ungpike når hun gjenforteller hva datteren sa. Blikket er drømmende, naglet fast i de travle forberedelsene. «Vi kjøpte også nye gymklær, bluse og skjørt. Til og med nye sko kjøpte vi! Jeg hadde egentlig ikke råd, men Ala ba så fint for seg: ’De er så behagelige, mamma, vær så snill!’ Hun hadde så lyst på dem. ’Greit, vi kjøper dem!’ sa jeg. Det var ikke nok penger igjen til å kjøpe sko til meg, selv om mine var helt utslitt. Vet du hva hun sa da? ’Neste måned kjøper vi ikke noe til meg. Da skal du kjøpe deg nye sko, mamma!’ Det var typisk henne å si noe slikt. Hun var alltid så omtenksom og snill.» Rita sukker og ser med ett eldre ut enn sine 50 år. Hun fører hånden gjennom det korte, grå håret. Det smale an15


siktet er uten sminke. Øynene er brune og klare, hun har høye kinnbein og fyldige lepper. Jeg legger merke til at hun er blitt tynnere siden jeg møtte henne for første gang, to år tidligere. Hun ser ikke godt ut; den spede kroppen forsvinner nesten i de vide joggebuksene. Den sorte strikkejakken beholder hun på, selv om alle radiatorene står på fullt. Ofte tar hun seg til hodet og gnir hendene mot tinningene. Pillene hun tok tidligere på dagen ser ikke ut til å lindre. Som så mange andre foreldre, hadde Rita brukt hele den beskjedne månedslønnen på å kjøpe skolesaker til datteren slik at hun skulle være klar til det nye skoleåret. Første skoledag, «Kunnskapens dag», er en av festdagene fra sovjettiden som fremdeles feires med brask og bram i Russland. Over hele landet pynter pikene seg i hvite bluser og sorte, knekorte skjørt, mens guttene ifører seg nypressede bukser og blankpussede sko. Elevene har med blomster og sjokolade for å gjøre stas på lærerne, og feiringen, som består av parader, taler, sangnumre og dans, følger samme mønster over hele det vidstrakte landet og får bred dekning i aviser og på TV. Vi drikker te i stillhet, bare avbrutt av Ritas sukk. «Teen smaker ikke noe lenger,» klager hun. «Ingen ting smaker noe lenger.» Hun blir stille igjen. Jeg tolker det som at samtalen er over og at det er på tide å gå, men så glimter det til i øynene hennes. «Norge ligger ved siden av Finland og Sverige, ikke sant? Danmark er også et av nabolandene, men det er et hav imellom. Norge grenser til mange hav. Barentshavet, Østersjøen og Nordsjøen. Gamsun, Ibsen og Grieg var nordmenn. Stemmer ikke det?» Rita gestikulerer, ansiktet lever, og jeg får et glimt av Rita slik hun må ha vært før 16


håret grånet og de fargeglade kjolene ble byttet ut med enkle, sorte plagg. Jeg nikker bekreftende. «Har du lest noe av Hamsun?» spør jeg. «Om jeg har lest noe av Gamsun? Selvsagt har jeg lest Gamsun!» svarer Rita fornærmet. Selvsagt har hun lest Hamsun. Hvordan kunne jeg i det hele tatt spørre. «Vi leste storverk fra hele verdenslitteraturen på skolen,» legger hun til. «Vi leste alt mulig. Slik var det sovjetiske skolesystemet. Vi lærte noe. Og det sitter.» Hun nipper til teen, ser ut i luften og er taus en lang stund. Lyden fra TV-en som står på borte i hjørnet, tar over rommet. Rita liker ikke lenger at det er stille i leiligheten, derfor står TV-apparatet alltid på. Døren til Alas rom er åpen. Det står akkurat som da hun forlot det, fem år tidligere. På sengeteppet er det oppstilt tallrike bamser og dukker. Pulten er ryddet, klar til stiloppgaver og matteøvelser. Siden det bare er ett soverom i den lille leiligheten, pleide Rita og datteren å sove der sammen. Alas far døde av blodpropp da Ala var tre år gammel, så det var bare de to. Rita sover på sofaen i stuen nå. Bare av og til, når hun ligger våken om natten og ikke får sove, hender det hun går inn på soverommet og legger seg i Alas seng, ved siden av alle bamsene og dukkene. Da går det aldri lang tid før hun sovner. «Jeg var på arbeid den dagen,» forteller Rita stille. «Jeg arbeidet som bokholder. Jeg kunne ikke ta meg fri og følge Ala til skolen, selv om jeg hadde lyst. Klokken halv ti fikk vi vite at skolen var under angrep.» Skole nr. 1 var Beslans stolthet. Den ble grunnlagt i 1899, og alle var enige i at den var den beste av Beslans i alt syv 17


barneskoler. Noen av de dyktigste lærerne i distriktet underviste der. Med sine 35 000 innbyggere er Beslan en liten by etter russisk målestokk; den er snarere for en stor landsby å regne. Likevel kom noen av elevene tilreisende fra Vladikavkaz, hovedstaden i Nord-Ossetia Alania. Foreldrene deres ønsket å sende dem til den beste skolen i distriktet, og skoledirektøren, Lidia Tsalieva, ønsket å ta imot dem alle. Men selv om Skole nr. 1 var relativt stor, med kapasitet til nesten 900 elever, måtte Lidia ofte avvise foreldre som ønsket å ha barna sine der. Det var rett og slett ikke plass til alle. Skole nr. 1 var sentralt plassert i Beslan, like ved Kominterngaten, en av hovedgatene, og jernbanelinjen. En rekke femetasjers blokker vendte mot skolen, og barna som bodde her hadde Beslans korteste skolevei. Selve skolebygningen var to etasjer høy og formet som en hestesko. Den nye og moderne gymsalen stakk ut fra midten av langsiden og delte skolegården i to. Skoledirektøren, Lidia Tsalieva, hadde møtt opp tidlig om morgenen den 1. september for å sjekke at alt var i orden før festlighetene skulle begynne. Den 72 år gamle kvinnen hadde vært direktør ved skolen i 24 år, og før hun ble direktør hadde hun vært ansatt som både lærer og administrator. Til sammen hadde hun arbeidet ved skolen i 52 år, over et halvt århundre. Skolen var hele livet hennes, og hun var glad for at sommerferien endelig var over og at klasserommene snart skulle fylles med liv. Stolt var hun også. Alt de hadde fått til i løpet av denne sommeren, mot alle odds! Selv om skoleadministrasjonen ikke hadde hatt penger til oppussing, hadde de likevel klart å skrape sammen noen tusen rubler, takket være gode hjelpere. Flere hadde tilbudt seg å jobbe gratis, til og med. 18


«Betal oss dersom du får penger,» hadde de sagt; «ikke bekymre deg, Lidia.» Lidia hadde arbeidet sammen med dem hele sommeren. Hun hadde malt, ryddet og vasket. Hun likte uansett ikke feriene. Med felles anstrengelser hadde de klart å gi skolen et sårt tiltrengt løft, og dét nesten uten penger. Da Lidia kom til skolen denne morgenen, skinte bygningen som et smykke. Vaskekonen hadde allerede vært der og pusset vinduene. Alt var rent og pent, klart til å ta imot lærerne og de nye elevene til et nytt skoleår. I god tid før klokken ni, da feiringen skulle begynne, var skolegården full av feststemte elever og stolte mødre og bestemødre. En del av kvinnene som bodde like ved hadde også kommet, for Skole nr. 1 var kjent for å ha den flotteste tilstelningen. Praten gikk høylytt og oppstemt, og latteren satt løst. For de aller yngste skolebarna var dette en helt spesiell dag, slik det er det for alle førsteklassinger, verden over. Den markerte slutten på den bekymringsløse barndommen. Fra nå av skulle lekene byttes ut med blyant og papir. En blanding av alvor og forventning fylte skolegården. Natalia, som er lærerinne i engelsk, hadde også møtt opp tidlig for å ha tid til å prate litt med de andre lærerne før seremonien begynte. Det var, som alltid, hyggelig å møte igjen kollegene. De ble stående og snakke om løst og fast, om hva de hadde gjort i ferien, om hvor fint det var å være tilbake på arbeid. Hun var alt gått ut på plassen for å organisere barna i grupper slik at seremonien kunne begynne, da hun hørte de første skuddene. Klokken var kvart over ni. Natalia ble overrasket, men gikk ut fra at skytingen måtte være en del av feiringen. I Kaukasus skyter man i luften rett som det er når noe skal feires, hvorfor ikke også første skoledag? 19


Like etter kom noen av barna løpende bort til henne og spurte hva som foregikk. Da Natalia snudde seg, oppdaget hun at det stod en mann med maskingevær like foran henne. Fra alle kanter dukket det nå opp menn iført masker og kamuflasjefargede uniformer. Alle var bevæpnet med maskingevær, og de begynte straks å jage folk inn i skolebygningen. Siden det var umulig å få en så stor folkemengde inn gjennom én dør, knuste terroristene vinduene og fikk dem til å klatre gjennom dem. Over tusen mennesker ble på noen få minutter jaget inn i gymsalen. «Terroristene var godt organisert,» minnes Natalia. «De visste nøyaktig hvordan de skulle få oss inn i gymsalen. De handlet hele tiden svært målrettet. Alle visste hva de skulle gjøre.» Fatima Alikova, en ung fotograf, var kommet til skolegården for å ta bilde av feiringen for lokalavisen. Hadde det ikke vært for at moren hennes var sjefredaktør, ville hun antagelig ringt og sagt at hun var syk. Hun var i alt annet enn festhumør, og hadde måttet tvinge seg selv til å gå på arbeid den dagen. Hvert steg i retning skolegården hadde føltes som en straff. August hadde vært en merkelig måned for Fatima. Det var som om hun lette etter svaret på et spørsmål hun ikke visste hva var. Noe plaget henne, men hun klarte ikke å sette fingeren på hva det var. Først da hun leste en bok av den romerske filosofen Seneca og kom til kapittelet som het «Om døden», forstod hun at hun hadde funnet det hun lette etter. Kapittelet er skrevet som et brev til ungdommen, og moralen i stykket er at et menneske alltid bør være forberedt på å dø. 28-åringen tenkte mye på døden den måneden. Hun tenkte på det meningsløse i det hele, på at vi lever og så dør vi. Hele måneden hadde hun nes20


ten ingen appetitt i det hele tatt. Hun spiste bare brød og tomater og drakk te. I skolegården møtte Fatima mange venner og kjente. Beslan er et lite sted, og så å si alle kjenner alle. Fatima svarte høflig på spørsmålene deres, men alt hun kunne tenke på var hvordan hun skulle bli fortest mulig ferdig og komme seg hjem. Hun hadde alt funnet gutten og jenta som skulle utføre den tradisjonelle «første klokkeseremonien». De to, en førsteklassing og en avgangselev, skulle sammen bære en skoleklokke ut i gården og ringe det nye skoleåret inn. Fatima hadde planlagt å ta et raskt bilde av seremonien og så gå. Hun fikk aldri tatt noen bilder. Den ansvarlige læreren var alt gått for å hente seremoniklokken, da Fatima fikk øye på en maskert mann med maskingevær. Selv om hun ikke forstod hva som var i gjære, skjønte hun instinktivt at hun måtte flykte. I stedet for å løpe bort fra skolen, slik hun burde ha gjort, søkte hun tilflukt i skolebygningen, hvor hun trodde at hun var trygg. Hun gjemte seg i et lite rom i andre etasje, sammen med et par andre som også hadde klart å komme seg unna. Skuddsalver, skrik og gråt gjenlød fra skolegården og etter hvert inne i selve bygningen. Mens hun satt der, sammenkrøket og redd, ringte mobiltelefonen hennes. Det var moren. Avisredaksjonen ligger like ved skolen, og de hadde alle hørt skytingen. «Hva er det som foregår?» spurte hun. «Jeg vet ikke,» svarte Fatima. «De skyter.» «Du må komme deg unna, fort deg!» «Det er umulig!» «Så gjem deg,» rådet moren. «Hold deg unna vinduene!» 21


Forbindelsen ble brutt. Fatima forsøkte å ringe tilbake igjen, men linjen var død. Kort tid etter ble de funnet av en av de bevæpnede mennene. Han ga dem beskjed om at de måtte bli med ham. Fatima lot fotoapparatet ligge. Hun ville ikke at de skulle vite at hun var journalist. I første etasje var korridoren full av folk. Terroristene hadde stilt seg opp langs veggene for å gjete folk bortover mot gymsalen. Hele tiden skjøt de opp i luften. Inne i gymsalen var det fullt av folk. Først da gikk det opp for Fatima hva som foregikk. De var gisler. Skolebibliotekaren, Izeta Tsinojeva, var i biblioteket da terroristene tok over skolen. Hun var vanligvis for sent ute, men akkurat den dagen hadde hun kommet tyve minutter for tidlig. Siden en del av elevene ennå ikke hadde fått bøker, hadde noen av mødrene henvendt seg til henne i skolegården. Izeta tok med seg en av familiene opp til biblioteket for å finne bøker til dem. Etter at hun hadde gitt dem bøkene de trengte, gikk hun bort til vinduet for å se hvor langt forberedelsene var kommet. I skolegården fikk hun øye på en mann i kamuflasjeklær. Han hadde maskingevær i hendene og maske over ansiktet. Izeta forstod ingen ting. Hvorfor var det en soldat i skolegården? Den lille, eldre kvinnen slo seg til ro med at det måtte være noe arrangørene hadde stelt i stand og at det på en eller annen måte var en del av feiringen. Like etterpå fikk hun øye på enda en maskert mann. «Hva er det som foregår?» spurte hun Lena, som arbeidet sammen med henne i biblioteket. Før Lena fikk svart, kom en skoleelev løpende. Det rant blod fra hendene hans. «Er du såret, Alan?» spurte Izeta, som hadde gjenkjent gutten som sekretærens sønn. De tre kvinnene, Izeta, Lena og sekretæren, tok med seg Alan opp i andre etasje for 22


å bandasjere hendene hans. De forsøkte å få ut av ham hva som hadde skjedd, men han snakket usammenhengende. Fra første etasje kunne de høre rop, gråt og enkelte skuddsalver. De tre kvinnene forstod at situasjonen var farlig, selv om de ikke skjønte hva som var i ferd med å skje. De bestemte seg for å være helt stille, i håp om at de ikke ville bli oppdaget. Alan gråt og gråt. Etter å ha holdt seg i skjul i noe som føltes som veldig lang tid, men som kanskje ikke var lenger enn fem minutter, ble de oppdaget. «Jeg vil aldri glemme synet som møtte meg i korridoren,» forteller Izeta med bevrende stemme. Når jeg møter henne, er det gått tre år siden terroraksjonen og den vevre, 65 år gamle kvinnen har fortalt historien mange, mange ganger. Til kolleger, til sønnen sin, til alle som orker å høre på. Minnene er fremdeles like levende. «Så mange våpen! Hele korridoren var full av våpen og menn i uniformer. Vi ble jaget inn i gymsalen som sauer. ’Fortere, fortere!’ ropte terroristene.» Gymsalen, som var blitt pusset opp fem år tidligere, og som til og med hadde basketballbane, var den største og flotteste gymsalen i mils omkrets. Da alle gislene var på plass i gymsalen, var den fylt til bristepunktet. Gislene, som hovedsakelig var kvinner og barn, ble beordret til å sette seg langs veggene. Noen av kvinnene var kommet bort fra barna sine i kaoset og forsøkte fortvilet å finne dem igjen. De måtte sitte tett, tett sammen for at alle skulle få plass. Ingen fikk lov til å stå. Mange gråt og noen av de minste barna klarte ikke å slutte å skrike. Hele situasjonen var så uventet at de fleste ennå ikke hadde klart å ta innover seg hva som skjedde. Izeta tørker en tåre og ser tomt ut i luften. 23


«Fra salen vet jeg ikke engang hva jeg skal fortelle,» sier hun og blir stille. Også Natalia, engelsklærerinnen, slipper opp for ord når hun skal fortelle om gymsalen: «Og dét er det som hendte,» sier hun kort, etter å ha fortalt detaljert om hendelsene tidligere på dagen. «Vi var der i tre dager og håpet hele tiden at det skulle skje et mirakel. Men det skjedde ikke noe mirakel.» Mange av de tidligere gislene har vanskelig for å fortelle en sammenhengende historie om dagene i gymsalen. En del av luktene og inntrykkene er som brent fast; de kan gjenkalle dem i minste detalj. Andre av minnene er uklare, rekonstruert i ettertid. Timene skled over i hverandre og det ble vanskelig å skille hendelsene fra hverandre. I hvilken rekkefølge skjedde det egentlig? Hvem sa hva, når? Når gikk håpet over i apati? Når var det de begynte å tenke at de bare ønsket å få det overstått, uansett hva som hendte, bare det tok slutt? Terroristene var aggressive og utålmodige fra første stund. De skjøt i luften og truet med å drepe dersom det ikke ble stille i salen. Siden det ikke var mulig å få så mange skremte barn til å være stille på én gang, reiste 46 år gamle Ruslan Betrosov seg fra gulvet og forsøkte å snakke fornuft med terroristene. Ifølge kona hans, Emma, var han en stillferdig mann som gjorde lite av seg, men denne ene gangen reiste han seg og tok ordet: «La være å skyte, så blir barna stille av seg selv,» sa han. «Barna blir redde når dere skyter. Det er ikke rart at de skriker.» Lederen, en høy, slank mann med fullskjegg som bare ble kalt «Obersten» av de andre terroristene, rettet en pistol mot Ruslans hode og truet med å skyte dersom det ikke straks ble stille i gymsalen. Ruslan ble tvunget ned 24


på gulvet. Han lå slik, med pistolen mot hodet, og tagg om at barna måtte bli stille. Men det ble ikke stille, ikke stille nok, og Obersten skjøt. De to sønnene, 14 år gamle Alan og 16 år gamle Aslan, var vitne til henrettelsen. Etterpå beordret terroristene et par av de mannlige gislene til å fjerne liket. De fikk ikke lov til å bære ham rett ut, men måtte først dra liket til den ene siden av gymsalen, så til den andre; en omvei, en slags oppvisningsparade, som for å understreke alvoret i situasjonen. Et dobbelt blodspor ble liggende igjen på tregulvet, og den sammenpressede menneskemengden ble endelig stille. Noen av barna forsøkte å dekke til sporet med klærne sine for at Alan og Aslan skulle slippe å sitte og se på farens blod. Terroristene benyttet roen til å henge opp sprengladninger over hele lokalet. «De var veldig effektive,» minnes skolens administrator, Olga, en liten, rund dame i 50-årene. «Vi måtte sitte helt stille mens de arbeidet. Ingen av oss fikk stå, men måtte sitte med hendene over hodet, slik. Det var anstrengende og smertefullt i lengden. Prøv selv å sitte i flere timer med hendene over hodet.» Mens de fleste lærerne for lengst er gått lei av å snakke med journalister og andre utenforstående, ser ikke Olga ut til å bli trett av å fortelle om terroraksjonen. Det er høst når vi møtes, og semesteret er i full gang. Det er tre år siden tragedien, og hverdagen er vendt tilbake til en slags normalitet. Under intervjuet kommer det stadig folk innom for å hente papirer eller sjekke timeplaner. Straks de er gått, fortsetter Olga uanfektet der hun slapp tråden. Mens hun forteller, tegner hun opp et kart over gymsalen på et papirark. «Her var en bombe, og her, i basketballkurven, var det 25


enda en. Her, ved siden av døren til vektløftingsrommet, satt jeg i begynnelsen. De ville ikke drepe oss, det var ikke det som var målet deres. Det kunne de ha gjort med en gang, ikke sant?» Bare barna fikk lov til å drikke og gå på toalettet den første dagen. Først utpå kvelden fikk de voksne tillatelse til å gå på toalettet. Å drikke fikk de imidlertid fremdeles ikke lov til. «Terroristene sa at dersom de oppdaget at noen av oss voksne drakk vann, skulle de skyte et av barna. Et hvilket som helst barn. Ingen av oss voksne våget å drikke, naturligvis. Vi ble fortalt at vi skulle gjennomføre en tørr sultestreik til de russiske myndighetene hadde trukket seg ut av Tsjetsjenia. Det var det de sa til oss. En tørr sultestreik. Jeg hadde aldri hørt tale om noe slikt før,» sier Olga og legger armene i kors over den blomstrete blusen. «Etter at de hadde hengt opp sprengladningene, tok de ut mennene våre. Vi visste ikke hvor de tok dem eller hva de gjorde med dem. De tok ikke alle på én gang. Først ti, så ti til, så seks og så seks til. Slik gjorde de det. Bare en håndfull eldre menn ble tilbake i gymsalen.» Mennene ble satt til å barrikadere vinduene i andre etasje. Da de var ferdige med arbeidet, ble de tvunget til å stå med ryggen mot vinduene med hevede hender, som levende skjold. Terroristene som var inne i gymsalen, sørget for å samle inn alle mobiltelefoner og vesker. De truet med å drepe 20 gisler for hver mobiltelefon de måtte finne etterpå. Da ordet spredde seg om at terrorister hadde tatt over Skole nr. 1, kastet folk i Beslan fra seg det de hadde i hendene og løp til skolen. De som kom for nær, ble beskutt av strategisk utplasserte snikskyttere. På hovedpoli26


tistasjonen, som ligger bare 200 meter fra skolen, hersket det kaos. Ingen av de 500 politimennene hadde vært forberedt på noe slikt som dette. En barneskole under angrep? Her i lille Beslan? Ifølge journalister fra det tyske ukemagasinet Der Spiegel, skal det ha tatt politiet 40 minutter å finne den ansatte som hadde nøkkelen til våpenskapet. Politistyrkene var derfor ikke på plass før nærmere halv elleve, omtrent samtidig som politistyrker fra Vladikavkaz begynte å ankomme Beslan. Situasjonen var uoversiktlig og ingen visste hvem som hadde kommandoen. Dette skulle bli betegnende for situasjonen de tre dagene gisseldramaet stod på. Litt over klokken elleve kom en vever, lyshåret kvinne gående ut fra skolebygningen. I den ene hånden viftet hun med et hvitt tøystykke, som gjorde tjeneste som hvitt flagg. Hun ble stående ved skoleporten. «Kom hit! Noen! Vær så snill! Kom hit og ta denne lappen!» ropte hun. Da de hadde samlet inn mobiltelefonene, etterlyste terroristene en lege blant gislene. 45 år gamle Larissa Mamitova, som hadde gått rett fra nattskiftet til feiringen, meldte seg. Hun ble ført ut for å behandle to menn som var blitt såret under angrepet på skolen. Den ene var skutt i buken og hadde antagelig ikke lenge igjen, den andre hadde et skuddsår i underarmen. «Hva er målet deres?» spurte hun ham mens hun forbandt armen hans. «Vi har bare ett mål,» svarte han. «At de russiske troppene skal trekke seg ut av Tsjetsjenia.» Larissa anslo at han kunne være rundt 35 år gammel. På grunn av den aggressive væremåten hans antok hun at han måtte være en av lederne. Selv om angrepet på skolen hadde vært effektivt og profesjonelt utført, fikk hun inn27


trykk av at de ikke hadde noen plan for å formidle kravene sine til utsiden. Hun tilbød seg derfor å gå ut med en lapp. Siden sønnen hennes, 13 år gamle Tamerlan, satt i gymsalen, hadde de en garanti for at hun ville komme inn igjen, argumenterte hun. «Det er det kun Obersten som kan avgjøre,» svarte terroristen. Først etterpå fikk Larissa vite at navnet hans var Khodov, og at han var osseter som henne selv. Han førte henne til Obersten, og til hennes overraskelse gikk han med på forslaget hennes. Han dikterte følgende beskjed, som Larissa noterte ned samvittighetsfullt, engstelig for å gå glipp av ett eneste ord: «Vi ber om å få forhandle med presidenten i NordOssetia, Dzjasokhov, med Zjazikov, presidenten i Ingusjetia, og med Rasjailo, barnelegen. Hvis noen av oss blir drept, vil vi skyte femti mennesker. Hvis noen av oss blir såret, vil vi drepe tyve mennesker. Hvis fem av oss blir drept, vil vi sprenge hele skolen. Hvis dere stenger av elektrisiteten i mer enn ett minutt, vil vi drepe ti mennesker.» Et mobilnummer var skriblet ned øverst på lappen. Barnelegen Leonid Rosjal, ikke Rasjailo, som Obersten feilaktig hadde sagt, var nettopp kommet tilbake fra en barneskole i Moskva, der han hadde holdt festtale, da han ble oppringt av en journalist fra Interfaks. Journalisten lurte på om han skulle til Beslan. «Hvorfor skulle jeg dra til Beslan?» spurte Rosjal forbauset. «Terrorister har tatt en skole der, og de forlanger å forhandle med Dem, presidenten i Ossetia og presidenten i Ingusjetia. Drar De?» 28


Den 74 år gamle barnelegen trengte ikke betenkningstid. «Jeg er på vei,» svarte han. Leonid Rosjal ante ikke hvorfor de ønsket å snakke med akkurat ham. Var det fordi han hadde forhandlet med gisseltagerne under gisselaksjonen på Dubrovka-teateret i Moskva to år tidligere? Var det på grunn av engasjementet hans mot Tsjetsjenia-krigen? Der og da hadde han ikke tid til å tenke over disse spørsmålene. Noen få timer senere satt dr. Rosjal i et lite, spesialrekvirert fly fra regjeringen med kurs sørover. Selv om Larissa Mamitova understreket at det var over 800 gisler i gymsalen da hun overrakte lappen, hersket det lenge forvirring rundt hvor mange som egentlig befant seg der. Til å begynne med oppga russiske myndigheter at 120 personer ble holdt som gisler på skolen. Dette antallet ble gjentatt i russiske og internasjonale medier til langt ut på ettermiddagen. Da ble tallet oppjustert til 354. I virkeligheten var det over tre ganger så mange gisler der inne, og dette visste alle i Beslan. De kunne ikke forstå hvorfor myndighetene oppga et så lavt antall. Obersten var rasende over feilinformasjonen, og sendte en av mennene sine for å hente skoledirektøren. «’Nå er det over, nå kommer de til å skyte meg,’ husker jeg at jeg tenkte,» forteller Lidia under intervjuet i den lille leiligheten hennes, fem år etter. Legen hennes har forbudt henne å snakke med journalister, men den viljesterke kvinnen lar seg ikke true til taushet av legestanden. Hun vil gjerne fortelle, selv om blodtrykket hennes ikke har godt av det. «Det var forferdelig å se lærerværelset slik,» sukker hun. «Jeg hadde vært der om morgenen, og rommet hadde vært som en bryllupssuite, så rent og pent var det der. Jeg hadde 29


til og med pyntet med friske blomster, for jeg ville så gjerne at det skulle være fint der når lærerne kom på arbeid.» «De er direktøren?» spurte Obersten fra bak skrivebordet. «Ja,» svarte Lidia. Like etterpå mistet hun besinnelsen: «Hva har dere gjort?» skrek hun. «Hvordan er dette mulig? Hva er dette?» Hun skrek og skrek. Nøyaktig hva hun sa, husker hun ikke lenger. Obersten var taus og gjorde ikke noe for å stoppe henne, og til slutt holdt hun opp av seg selv, skremt av sin egen reaksjon. En av terroristene som hadde fulgt henne dit, trådte frem. «Jeg gjorde dette,» sa han, med trykk på hvert ord. «Jeg var en toer.1 Jeg var en dårlig elev.» «Hør hva de sier om dere,» sa Obersten fra bak skrivebordet. Han nikket mot TV-apparatet, der de kunne se bilder av skolegården. Nyhetsoppleseren opplyste at terrorister hadde tatt 354 gisler på en barneskole i Beslan. «Hva?» sa Lidia vantro. «Er vi bare 354?» «Ja, nå sier de 354,» svarte Obersten. «Vi kan godt la det være igjen 354 til dem.» «Hva mener De?» svarte Lidia bestyrtet. «Vi er 1200, ikke mindre. Det er 868 elever alene, bare førsteklassingene er til sammen 96 elever!» Obersten ba henne gå tilbake til gymsalen og telle alle gislene. Lidia gjorde som han sa, og fikk noen av lærerne sine til å hjelpe seg. De kom raskt frem til at det var over tusen mennesker i salen. Utpå ettermiddagen hørtes en kraftig eksplosjon i nærheten av gymsalen. 1

I det russiske karaktersystemet er 5 beste karakter.

30


Englebyen  

En hel verden fulgte dramaet som utspilte seg i Beslan i Nord-Kaukasus i september 2004. 186 barn og 147 voksne mistet livet i en av histori...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you