Før snøen kommer av Britt Karin Larsen

Britt Karin Larsen

Før snøen kommer Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-39460-8 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingeborg Ousland / cmyk design Omslagsfoto: © Leif Rustad / NN / Samfoto / NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,6/13,1 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

Det fins to slags hav i verden, det blå og det grønne, og det virker som de ingen ende har, noen av dem.

Fra toppen av Mostamägg kan en se langt, men der hvor Märta står nå kan hun se enda lenger.

– Hvor langt rekker skogen? Rekker den helt til Karlstad? spør hun faren sin, han sitter nedenfor steinen hun har sprunget opp på for å få utsikt.

– Å ja. Enda lenger.

– Helt til Eskilstuna?

– Ja, og enda lenger …

To hav som bølger på hvert sitt vis, de grønne bølgene er berg og daler, mens de blå er vann. Man kan synke i det blå, bli borte i det, men kan man ikke det i skogen også? Kan ikke et lite menneskefnugg forsvinne og bli usynlig for alt og alle i dette endeløse grønne som går over i blått og grått der det møter himmelen, ja, som nesten får havets farge?

Märta på tolv har aldri sett havet, men faren Taneli har fortalt om det, om de skiftende fargene og at det er enda større enn skogen, selv om det er vanskelig å forstå det, for hvordan kan noe være større?

Faren var en gang på en festning som lå i en vik der hvor havet kom inn i byen Christiania. Det er dit mange reiser når de skal til Amerika, men noen kommer aldri 7

lenger, noen ender kanskje i kneipene nedenfor festningen, og blir i Christiania, mens folk tror de er i Amerika.

– Men er det sant at skogens sus og havets likner hverandre? undrer Märta. – Slik at den som ikke kan se aldri kan vite om han står ved et hav eller ved en skog?

Faren svarer stille at de likner kanskje hverandre, men ikke helt, for ingenting i verden er helt som noe annet, og så er luktene forskjellige, ingenting lukter mer forskjellig enn hav og skog.

Märta vil spørre om mer, men ser på faren at det bør hun ikke, han har alt vært mer meddelsom enn han har for vane å være. Hun tror at skogene og havene likner hverandre, man kan bli syk og dø på vei gjennom skogen så vel som over et hav. Da Märta var veiviser for to menn fra Stockholm som hadde vært både på Valkola og i Lauvåsen og skulle videre over grensa til Nörrje, var det kommet et lettelsens sukk fra dem da de sto på toppen av berget hvor de kunne se inn over bredbygdene langs Glomma.

– Å Gud skje takk! hadde en av dem utbrutt, og etterpå hadde de latt det drysse flere sølvmynter i hånden hennes enn hun noen gang hadde hørt andre veivisere hadde fått. Ved synet av det storøyde uttrykket hennes hadde den ene av dem bare lukket hånden hennes rundt myntene og ledd: – Frøkenen har reddet oss fra å gå oss vill, reddet oss både fra røvere og bjørn, så vi er henne stor takk skyldig!

Hun ville ha sagt at den brune ifølge faren var nesten borte fra skogene nå, og at den eneste røveren hun hadde hørt om, som skulle ha plyndret en skreppekremmer og trampet ham ned i en myr, også var død for 8

lenge siden, men de var sprunget jublende videre, så lettet over å være ute av skogen at det var som om de hadde fått vinger.

Selv var hun løpt stolt hjem til moren med pengene, moren som var urolig, som hadde fått henne så sent i livet at hun var redd hun kanskje ikke skulle få se dette siste barnet vokse opp. Og som ofte var sliten, selv om hun skrøt av at Märta var flink til å hjelpe til. At hun ikke visste hva de skulle gjort uten henne, nå da de større søsknene hadde tatt seg tjeneste andre steder, og tydeligvis hadde glemt foreldrene, siden de aldri skrev.

Da hadde Märta protestert, for Daniel skrev da, skrev brev med så vakre forsider at de var som skilderier, og Anna skrev fra Karlstad, det var bare Annikka i Christiania de sjelden hørte fra.

Var det fordi hun hadde lært så sent å skrive, og følte at hun aldri ble noe flink i den kunsten?

Når Annikkas navn nevnes, får moren dette sorgfulle uttrykket i øynene, alltid.

Märta vender seg på steinen slik at hun får utsikten sørover og vestover, så langt at hun nesten tror hun ser røyken fra Christianias piper.

Moren bekymrer seg alltid mest for dem som reiser dit.

Hvorfor det?

Er det fordi en jente fra Stefanstorpet kom hjem fra posten i byen med et så vansiret ansikt at hun knapt turte vise seg for mennesker?

Hun hadde hatt det så vondt i husposten sin at hun hadde tatt imot hjelp fra en vennlig mann som ville redde henne, som hadde latt henne bo på et pent rom og hjulpet henne med både mat og klær, mot at hun også skapte litt hygge for en av vennene hans. For dette ble hun belønnet med en sykdom som ikke bare kunne van9

sire ansikter, men spise av ryggmargen og hjernen, ja, av selve forstanden.

Den franske syken, syfilisen, straffedommen for menneskers svakhet, som rammet både høy og lav, men de som greide å skjule den og hadde råd til det kunne, om de døde av den, på forhånd betale sin lege for å skrive noe annet i dødsattesten.

Slik kunne en slippe skammen, i det minste sparte en sine etterkommere for den.

Om det ikke ble født et barn med sykdommen, med rennende nese og endringer i hud og skjelett og senere halvmåneformede hakk i de små tennene, ja, om ikke et uskyldig barn også måtte lide!

Märta springer ned fra steinen, og faren reiser seg langsomt mens han støtter seg til den. Bundet fast til en meis på ryggen har han en del av en stor svartovn, for det skal komme nye tider til Mostamägg. Lina skal slippe å koke maten i kokhuset. Hun har ikke klaget, men har hun ikke kastet lengselsfulle blikk på svartovnen både i Suomägg og i svenskstua på Lauvåsen? Og på en tur til Nörrje var hun blitt stående som bergtatt foran en vakker gammel jernovn med fuglemønster som eieren var interessert i å selge, viste det seg, da Taneli fikk et par ord med ham på tomannshånd.

Noen skillinger for tømmerhogst for andre har Taneli greid å liste til side, nettopp med tanke på en slik ovn, men uten å nevne noe for Lina, for så ville hun protestert, sagt at de hadde en bra ovn i kokstua, som Taneli selv hadde murt sammen, bedre enn mange andre plasser, og dessuten hadde de peis i koven, ikke så god til matlaging, riktignok, men hun ville ha protestert.

Märta som har vært i Nörrje med faren har også så mye på ryggen som hun er i stand til å bære, kaffe og salt og et stort spann med parafin til den nye taklampen 10

de har fått, og store bunter med never er festet oppå alt det andre, for nå i slutten av mai kan ingen gå gjennom en bjørkeskog uten å få med seg noen remser, det er tid for nye sko, tid for så mye!

Det er langt å gå det siste stykket østover, men så kommer vestavinden, først mildt, forsiktig, men så øker det på, og de går i god medvind på hjemveien. Stien går forbi den rare furua som er flat som en tallerken på toppen, og her må Märta vente litt på faren, som sliter tungt med ovnen.

– Her ved furua pleide folk å legge ting før, ikke sant, pappa? Hvorfor det?

Faren svarer ikke, han puster tungt og er grimete av svette under børa, og pannen hans ser ut som den har fått enda flere bjørneklor, så full av rynker er den.

Har han ikke alltid stanset litt ved denne furua selv også? Men nå stanser han ikke, det virker nesten ikke som han ser den engang, så konsentrert er han om å gå, å få fram dette dyrebare som han bærer, deler til en ovn, men ikke en hvilken som helst ovn, platene av jern har det vakreste mønsteret noen kan tenke seg.

Lina som alltid står på trammen lenge før vinteren er slutt for å lytte etter fuglenes første vårsang, skal få fugler, fugler som flyr, det har Taneli bestemt, om han så skal stupe under tyngden av dem.

Han kjenner han er blitt eldre, og kreftene svikter den som blir eldre, synet også, for hans del har synet sviktet en god stund allerede, derfor vil han at Märta går foran, da det tar til å skumre.

Märta går foran, men hun må stadig stanse og vente, og det er første gang i livet hun må vente på faren, som alltid har vært den raskeste.

Så er han kanskje ikke fullt så lett på foten som han var før, men hun tenker at den sterkeste er han nok 11

ennå, for da han jaktet på den brune hadde han en gang kommet i nærkamp med en ungbjørn, og ungbjørnen hadde tapt, etter hva det ble sagt, så sterk var han, ja, den hadde tapt! *

Mostalamp heter tjernet ved torpet, det har en bjørnskallholme, men ingen kjerringholme, disse holmene med små groper etter plyndrede graver. Var det kvinner med sin omsorg for dyr og menneskers helse som tok det de mente de trengte der, en gang for lenge siden?

Bein fra de døde ga styrke til de som levde, men noe måtte gis tilbake, legges i graven som takk for det man tok, og det skulle ha livets farge, den røde.

Om dette hadde Noppi-Mattis snakket en kveld på Mostamägg, og jentungen på tolv hadde lyttet, mens moren forgjeves hadde prøvd å få henne til sengs, få henne til å slippe å høre disse eventyrene, for hva annet kunne det være enn eventyr?

Det hadde hun sagt til ham etterpå. Da hadde han bøyd hodet for henne, men blikket som møtte hennes var alvorlig.

– Det hendte i skogene i det landet vi kommer fra.

Der ligger de i sjøene, kjerringholmene, med gropene sine, den dag i dag …

Lars hadde også vært hjemme den kvelden, og sittet og hørt, og etterpå hadde han dyttet til Mattis og ledd: – Ja, du skal vel gravlegges på en slik holme, da? Så kvinnfolka kan komme og forsyne seg av deg?

Lars var full av latter denne kvelden, og Lina hadde 13

kjent på pusten hans at latteren kom fra en flaske, den som skulle kommet fra ham selv, men denne gutten var visst aldri riktig glad. Som liten hadde han ofte ledd, men som skolegutt lo han sjeldnere, og nå? Hvor ofte lo han nå?

Enda han alt hadde funnet henne han ville dele livet med?

Eller var det motsatt, var det jenta som hadde funnet ham, sett seg ut denne gutten blant andre?

Om de måtte gifte seg på enkelt vis, med vielsen på nyprestens kontor, så skulle det likevel feires, ting i huset måtte være i stand og god mat skulle lages til dette bryllupet, det første noensinne på Mostamägg.

Nå er det kommet en svartovn til Mostamägg. En ovn med trær og fugler som kjennes som små rundinger mot hånden når kvinnen som har fått denne gaven stryker over dem.

Så ser hun på mannen sin, som ikke nevnte noe, men bare kom hjem med ovnen på ryggen en dag.

Taneli sier så lite. Men det han gjør for henne, for dem alle, er det ikke et språk som kan forstås av enhver som ikke er blind?

Langs gjerdet står fuglekassene han har lagd, på tre meter lange staker festet i bakken, han spikrer dem aldri til stammen på noe tre, slik svensker og baggere kunne gjort, han følger en skikk fra de østfinske skogene, kanskje vet han ikke hvorfor, var det en løsning man valgte for fuglenes skyld? Eller treets? Eller var det mennesket selv som hadde det best slik, når det slapp å slå en spiker inn i et levende tre?

Av alle naturens mirakler har Lina ofte tenkt at blomsten må være det fineste, deretter har hun tenkt på fugler, sommerfugler, alt som er i stand til dette eventyrlige, å fly. Men menneskebarnet, da, så hjelpeløst det 14

enn er når det kommer til verden, er det ikke et enda større mirakel?

Og menneskehånden.

Den som kan verne, knuse, kjærtegne og slå, rive ned og skape nytt, bruke de fineste instrumenter, skrive de vakreste brev.

Hun søker Tanelis hånd med blikket, og blir varm.

For det største miraklet av alle må den være, menneskehånden, ja, til og med hennes egen, der den holder øksa hun skal til å hakke granbar med, ja, til og med den. *

På stien mellom Lauvåsen og Mostamägg går en gammel mann og snakker for seg selv, slik tar han vare på det språket som snart vil være glemt. Snart vil de unge snakke bare svensk, føler han, ja snart vil også foreldrene deres slutte med finsken, og for sin egen del treffer han mer sjelden på de som fullt og helt kan snakke det gamle finske, selv om de ennå kan forstå det.

Og den dagen menneskene mister sitt morsmål, det første de hørte, hvor skal de da gå, hvordan kan de vite hvor de hører hjemme?

Språket som beskriver et gammelt landskap, kan det ikke også gi en trygghet, en innsikt foran det nye?

Språket har ikke musikkens evne til å forføre og løfte, og mennesker vil løftes, vil virvles vekk en liten stund fra alt som binder.

Noppi-Mattis skulle gjerne vært felespiller eller kanskje organist i en kirke, hvor menigheten ble løftet av den kraften som bare orgeltonene kan gi. Men så hjelpeløs er han ennå ikke, som fremdeles har et språk, føler han, ja, et som har overlevd selv i de fattigste hjem uten en eneste bok.

Men nå skal det bli bøker, det skal skrives og leses.

Det høres saging og hamring i finnegrendene, det er de nye skolehusene som bygges, der man lærer svensk 16

språk og skrift slik mange har lært i gårdenes omgangsskoler i mange år, og snart er det bare de aller eldste som holder fast ved finsken, og som nekter å snakke svensk, selv om de godt kan forstå det.

Noppi-Mattis kjenner et stikk i brystet, sammen med en gammel uro, men det er vel bare våren som er kommet, våren som aldri kan la hjertene være i fred. Nå mumler han en rune bestemoren brukte, den hadde mange vers, men han behersker bare ett, og hadde han ikke gjentatt det for seg selv i sin ensomhet hadde han vel glemt det også, slik alt som ikke brukes blir glemt, mennesker også, det mennesket ingen har bruk for mer, hvem bryr seg om å oppsøke det, spørre seg for om det ennå lever?

Døden. Mattis vil helst ikke tenke på den, for hva fins det av stas med døden, annet enn at den er rettferdig på sitt vis ved at den rammer både høy og lav, både den som vil og ikke vil? Både den som det ennå er bruk for og den som fullstendig nytteløst henger fast ved livet? Skjønt der stopper vel rettferdigheten, nei, da fins det ikke rettferdighet, når Gud fratar en sulten ungeflokk en ung og frisk mor eller far, hvor er rettferdigheten da?

Nå er det kommet bud om et dødsfall i Christiania, det kom med et brev for noen uker siden, et brev til folket på Mostamägg. Lina, som har en datter i den byen det gjelder, var først blitt hvit i ansiktet, til hun forsto at nyheten ikke gjaldt datteren.

Dødsfallet gjaldt en mann uten nær familie bortsett fra en sønnesønn som han like til nå hadde fornektet.

Som enkemann var han visst på slutten av livet kommet på nye tanker, at denne gutten som skulle leve hos morens folk på Finnskogen burde tilgodeses med en hilsen, en aldri så liten ting etter farens familie.

17

Det skulle komme en pakke i posten, var budet, slik at Lars kunne få et minne om faren han aldri hadde sett.

Hva slags pakke kunne det være?

Noen hadde foreslått at den kanskje inneholdt en snadde. Eller en flosshatt? Uansett, en mann som hadde fornektet mangt og mye, kanskje til og med dødens eksistens, han hadde visst rukket å komme på andre tanker, til slutt.

Mattis kjenner det stikke i brystet på nytt, kanskje er det tanken på døden som gjør det, eller kanskje skal han unne seg en liten hvil med det han har på ryggen, et lass med furubark. På denne tida av året kommer han sjelden til Mostamägg uten dette som Lina blir så glad for, og han har det med seg nå også, vil ikke skuffe dette kvinnfolket som for sin del heller aldri sparer seg, aldri går tre skritt tomhendt, men bærer seg krokete når hun har vært i skogen etter lauv eller i handelsboden etter mel og sild når Taneli er langt av gårde på tømmerhogst og guttene også er på arbeid annetsteds. Store deler av området er nå på fremmede hender, både engelske og norske selskaper har forsynt seg av de svenske skogene.

Skogfinner er blitt bevertet og bedrukket av disse selskapenes utsendte helt til de har satt sin underskrift med påholden penn på kontrakten, og sittet med flere sedler foran seg enn de noen gang før har sett, og følt seg overmåte rike, rike nok til å dra til Grundsetmarken og kjøpe enda mer å drikke, så lykkeligst var visst den som ingenting eide fra før, som slapp å våkne opp av rusen i anger og forferdelse!

Noppi-Mattis er kommet til den stien som kalles Kirkevegen, den som går til finnenes egen kirke. Der er den kvilesteinen han aldri stanset ved før, men han er blitt eldre, nå kjenner han at han må stanse. En liten klunk 18

av reiseflasken trenger han også, den har han på brystet, lett tilgjengelig. I de siste årene har han sjelden manglet drikke, for folk som vil ha hjelp til å finne igjen bortkomne ting har gjerne med en dram når de kommer, det er skikken, så Noppi-Mattis som ikke er fullt så tørst som han en gang var, har et helt lite lager av brennevin nå i det vesle huset sitt, ja, han må visst bygge på, skal han få plass til mer!

En klunk, og en liten klunk til, mens han sitter og lytter til fuglen i tretoppen like bortenfor, hva er nå det for en? Han kan ikke huske å ha hørt den før, men kanskje begynner han å bli glemsk?

Med alderen kommer ofte uklarheten, en blir hømrete – får skumring i hodet – når livsdagen tar til å helle, men er det alt kommet så langt med ham, at det nærmer seg kveld på mer enn ett vis?

Han har satt seg, føler seg plutselig ensom, tenker at han ikke har noen etter seg når han blir borte, i hvert fall ikke så vidt han vet. Det rasler i noen greiner over hodet hans, en trøst, der er det da liv, hvor lite det enn måtte være, de minste skapninger kan ofte være de beste venner. Har et ekorn noen gang gjort ham noe vondt? Nei, så menn, det kan han ikke huske.

Men nå kjenner han en nesten umerkelig dirring i bakken, rytmisk, og på det viset likner han visst på ormen, at han lenge før noen andre kan merke fottrinn på en sti. Han snur seg så vidt og ser en hatt dukke opp over bakkekanten, deretter resten av mannen, enda mer nedlesset enn ham selv.

Det er Lars på enogtjue som kommer, og som ennå ikke trenger å saktne farten i noen motbakke, han har kursen sørover mot Mostamägg, med en stor og firkantet pakke surret fast oppå det andre, så er den vel kommet, pakken det sto om i brevet.

19

Nå hilser han og gjør det forunderlige at han setter seg på kvilesteinen ved siden av den eldre mannen, som byr ham plass, kanskje for å få litt av reiseflasken, kanskje har han ingen selv? Bakken er tung med fullt lass på ryggen, det er halvannen times marsj fra kirken de kan skimte i skoghavet om de snur seg og springer opp på nærmeste topp, og Mattis tar også en liten klunk til nå, og ler: – Så du har sluttet som dreng på Nottila, hører jeg?

Og akter deg til Christiania nå i høst?

Unggutten nikker.

– Ja, for det er jo der det er arbeid å få.

– Og du har vært og hentet den nå, da? Arven din?

Unggutten ler tilbake, litt forlegent, usikkert, for hva er det han har der på ryggen, så firkantet, hardt og tungt? Et skap? En kommode? Han vet ikke selv, visste ikke helt hvor han skulle frakte det heller, for hans rette mor, Hilda, som fant kjærligheten til slutt, bor i en badstue nå sammen med en som har ambolt og påstår å være av det vallonske blodet. Hun sier at Lars også er velkommen, men det er på Mostamägg han har vokst opp, og han tenker at Lina vil kanskje bli glad for et lite skap, om det er det.

– Og det kan vel passe bra med litt arvegods nå, for jeg har også hørt at du skal gifte deg?

Gutten som var rød og svett fra før blir enda rødere, og ser ned.

– Det er ikke lyst for oss ennå. Så hvordan vet du …?

– Å, folk snakker …

– Jaså. Og hva sier folk da, om det?

– Om at du ble glad i Anna, som du vokste opp sammen med?

– Ja. 20

– Hva skal folk si, mener du? Dere er da ikke i slekt.

Lars sitter taus og rød en stund. Tar en ny svelg fra flaska som bys ham. Så sier han: – Vi sprang i skogen og gjette kuene, vi var som søsken, hun og jeg, helt til hun reiste til Karlstad og tok seg tjeneste. Så møttes vi på Mostamägg ved midtsommertider i fjor sommer, og så …

– Så var dere ikke som søsken mer, nei! Så har hun vel noe i magen alt, det har jeg også hørt!

Han dytter til den forlegne Lars og blunker: – Du får et kvinnfolk du kjenner bedre enn om du hadde truffet et på Torsbymarken. Jomala, så mye dårlig en kan treffe på Torsbymarken!

Lars blir taus en stund. Så sier han stille: – Jeg trodde at hun hadde en kjæreste i Karlstad. At jeg ikke kunne få henne. Så jeg gjorde som du pleier å gjøre.

– Jaså. Så hva pleier jeg å gjøre?

– Når du vil oppnå noe som andre kanskje mener vil være umulig, så leser du … ja, da leser du Fadervår bakvendt, sier folk!

Noppi-Mattis stirrer på gutten. Det håpet han har ment å merke hos mange som søker ham, gløden i øynene, er det knyttet til at de er villige til det meste? Også dette?

Han renser stemmen, blir skarp: – Bakvendtbønn, du. Slike krefter har jeg aldri lekt med, jeg. Jeg håper du ba Fadervåret rette veien etterpå.

Lars ser vekk. – Da hun sa hun ville ha meg, hun også, da ba jeg jo, da takket jeg Gud. – Jaså. Så det var Gud du takket.

Gutten gir ham et fort, usikkert blikk, før han ser seg 21

om etter flasken på nytt, som er blitt tom. Han prøver å le.

– Ja, var det ikke Gud jeg skulle takket, da? Var det ikke Gud, kan hende? *

Mennesker vil eie, og ønsker ikke alltid å dele med andre, men det finnes en sykdom som ingen vil ha som sin egen, i Polen sies det den tyske syken, i Russland den polske, i Sverige den franske.

– Hver gledesstund du har på jord betales skal med tårer, sies det, men var det bare tårer …!

Det mumles i et avlukke under et håndkle, hvor en eldre gjestgiver sitter med bøyd hode og ånder inn damp fra kvikksølv, det er viktig at han ånder inn nok, skal han leve, men heller ikke for mye, for da kan han dø.

På kroppen er han innsmurt med salve av det samme sølvet, det som altså har reddet noen, men drept andre, hvilken vei det vil gå med ham selv, vet bare Herren den Gud. Alene i sin nød er han ikke, det hviskes at her på sykehuset er nesten en tredjedel smittet av unevnelige sykdommer, og visstnok flere enn ham av den franske.

De det har kommet så langt med at de vet de vil dø av den har alt betalt sin lege for å slippe å få sykdommens navn på dødsattesten. Er det slik det vil gå med ham også? At han må trygle en lege om å spare ham og hans etterkommere for skammen? Skjønt etterkommere, har han noen, med datteren Lisa som valgte å reise sin vei, og ellers ingen nær slekt? Ja, tjenestefolkene stanser hel23

ler ikke, det var vel derfor han valgte å ta denne ukjente kvinnen inn i serveringen for en kort tid, både velkledd og pen var hun, og vennlig, og så lenge var det siden han sist hadde hatt en kvinnes armer rundt seg at fristelsen ble for stor.

At han var syk skjønte han ikke før uker etter at hun var løst fra tjenesten hos ham og hadde reist videre, og hvor mange kan hun ikke saktens ha rukket å smitte?

Nå må både gjestgiveriet og handelsboden drives av andre, for brevet han skrev til sin datter i Tyskland er det ikke kommet svar på, og ikke hadde han ventet det heller. Hos mennesker som fortaper seg i kunsten, går alle andre nådegaver tapt, ord som samvittighet eller medlidenhet kjenner de ikke, og får de solgt noen bilder på en utstilling eller får noen anerkjennende ord i en avis blir de enda verre, da kan en ikke håpe på noen form for barmhjertighet fra dem mer. Å trøste seg med andres triste skjebne hjelper ikke alltid. At det også står dårlig til med hans venn bruksherren, faren til gutten hans egen Lisa dro av gårde med, hvilken trøst fins egentlig i det? For hvem tok initiativet, hvem var det som narret hvem av de to unge? Om dette har de vært uvenner mer enn én gang, men saken er i hvert fall at de begge er blitt alene, at de som deres livsverk var tiltenkt valgte noe annet, og nå har bruksherren vært nødt til å si opp mange av smedene sine, siden konkurransen fra større jernverk er blitt for hard.

Koneløse har de også vært i mange år. Hans egen døde mens Lisa var liten, mens vennens løp sin vei med en annen. Nedgangstider, sykdom, svik … Hva annet kan komme nå, enn slutten?

Dampen er ubehagelig, han føler seg kvalm, elendig, men det er vel Guds mening at han skal føle seg slik, det står jo skrevet at etter den søte kløe kommer den sure 24

svie, om det ikke står i Bibelen, så står det vel et annet sted, han skulle nok lest mer, men når har en gjestgiver som knapt har tid til å gå i kirken tid til slik luksus som å lese?

Uten synd er han så visst ikke, en synd han nå betaler for. I skogen syndes det ikke mindre enn i byene, nå har han enda til hørt rykter om en gutt som tenker å gifte seg med sin søster, eller var det halvsøster, fordi de venter barn, men går det an?

Endelig kommer sykesøsteren som skal hente ham, passe på at han ikke sitter for lenge over det dampende kvikksølvet, han hører raslingen av de stivete klærne hennes, og da håndkleet blir løftet vekk ser han at det er en frodig kvinne, myk å røre ved, sikkert, under den strenge uniformen, og glemmer nesten hvor elendig han følte seg for et øyeblikk siden, ja, selv i denne situasjonen glemmer han det, så hjelpe ham Gud! – Takk skal De ha, søster. Tror De det er noe håp for meg?

Han nøyde seg nok ikke med å tenke ordene, han sa dem visst høyt, for nå får det runde ansiktet et drag av strenghet over seg, og kulde, avvisenhet, ja, alt det en ensom eldre mann kunne vente seg.

– Jeg mener, er det noe håp om at jeg kan bli frisk?

Nå smiler hun, smiler så det svimler for ham.

– Om Gud vil, så blir nok herren frisk igjen, for ingenting er umulig for Gud, så herren må ikke gi opp!

Og i dag har det kommet brev også, De ventet jo slik på et brev, har jeg skjønt, og i dag er det kommet et brev, helt fra Tyskland er det kommet! *

Barmhjertigheten som kan berge menneskeliv, kan den ikke også, så velment den enn måtte være, stundom føre mennesker dypere ned i hjelpeløshet?

Nypresten sitter med rynkede bryn over sin blivende søndagspreken, stryker og skriver på nytt, han har visst fått ord på seg for å være streng, men hvem ville ikke vært å betrakte som streng, sammenliknet med den forrige, som må ha vært altfor ettergivende og mild, ja, som knapt kjente grenser overhodet?

En prest som tok av egne poteter og ga til de fattige ville bli husket med takk, men om de kunne løpt til ham hver gang de var i nød, ville de noen gang blitt i stand til å sørge for seg selv? Og om de nå brente sprit av potetene han ga dem, slik det visstnok også hadde hendt, hadde han ikke ført dem enda dypere ned i elendighet, framfor å være til hjelp?

Lik andre barn trenger sognebarna også en fast hånd, tror han. En kjærlighet som kan liknes med grøt, hvem kan støtte seg til den? Nei, kjærligheten bør heller liknes med fjellet, like urokkelig skulle den være, ja, om dette vil han skrive nå, at som selve grunnfjellet bør kjærligheten også være.

Det andre, som mennesker ofte av vanvare kaller kjærlighet, hva er det annet enn svakhet, ettergiven26

het? Hans egne barn får av spanskrøret når de fortjener det, for hvordan skal de ellers se forskjell på rett og galt? Den som sparer sitt ris, gjør det av svakhet, ikke av kjærlighet, for man vil jo helst slippe å høre sitt eget barn gråte, slippe å kjenne den smerten det medfører, ja, i virkeligheten er det seg selv man vil spare, når man avstår fra å tukte egne barn!

Han grubler og skriver og stryker, og skriver på nytt, før han mener å ha funnet de rette ordene, endelig, kanskje vil nettopp disse ordene nå inn til et menneskehjerte, ett eneste hjerte er bedre enn ingen. Ikke så at han preker for en vantro menighet, nei, de tror nå visst på sin Gud, alle sammen, eller Jomala, som de kaller ham, men kanskje mener de at han er en gud som godtar det meste? Slik at de som ikke ønsker å endre sin livsførsel slipper det?

Slik et menneske som ikke gir sitt barn den tukten det trenger gjør seg skyldig i svik, slik vil også Herren den Gud ha sviktet det mennesket Han unnlater å tukte når det behøves, noterer han.

Først når bunken av blyantskrevne notater er stor nok kan han tenke på å dyppe pennen i blekkhuset.

Men nå skvetter han nesten så han er nær ved å velte det dyrebare blekket, for det singler i glass, og da han reiser seg og går ut av kontoret ser han at en av rutene i det nye stuevinduet er knust.

Utenfor står den vesle sønnen hans som nettopp har sparket ballen inn gjennom vinduet, men han er ikke alene, storesøsteren har løpt til og lagt armene beskyttende om ham.

– Han må ikke få av spanskrøret, pappa, han er for liten til det! sier hun.

Han svarer at gutten ikke er for liten, ikke når han greier å sparke en ball med en slik kraft, og at han dess27

uten visste at det ikke var lov å sparke ball så nær huset.

Han kan se at gutten som søker inntil søsteren er full av angst, og det letteste hadde vært å la være å straffe ham, lettest for gutten, og lettest for ham selv, men hvor mye verdt vil det være, det han sier i kirken, om han ikke selv greier å leve etter det? Om han viser seg å være en mann av ord, men ingen handling?

Han vet at konen som er hjemme vil ynke seg når hun hører guttens skrik. For ham selv vil det også medføre smerte.

Men han må være sterk.

Den gamle gjestgiveren som strir med sykdom nå, greide ikke å være sterk, derfor fikk han vel den uregjerlige datteren som gjorde sin far så mye vondt, og skogen var visst full av disse som ikke greier å være sterke, i hvert fall ikke i ånden, og aldri vil greie det noensinne, så hvordan skal det gå om ikke engang han som er deres egen prest skal greie det?

Nå hører han fottrinn utenfor, kanskje er det noen som kommer for å ta ut en lysning, han prøver så godt han kan å få slike som avler barn i synd til å gifte seg, og mangler de penger til lysning, så har det til og med hendt at han, for å hjelpe dem ut av synden, har lagt ut for dem så lenge.

Velbergede finner, derimot, holder gjerne store bryllup, helst senhøstes da det er tid til slikt. Da fester og drikker de i dagevis, og dit kommer også de fattige, de som ikke har råd til noe bryllup selv, drikker og danser og sover med en de blir begeistret for slik at det snart blir følger og de blir i behov for å gifte seg selv, men synes de må avstå, fordi de mangler penger.

Om styrke skulle de bedt, alle disse, slik han selv må gjøre så ofte, om styrke til å stå fast og ikke falle for 28

fristelser. Glemmer de å be om det, ønsker de nettopp å falle, kanskje, kjennes fallet like frydefullt som da de som barn slapp seg fra bjelken og ned i høyet i låven, kan hende, er det slik det er? *

Mennesker kan pakke inn ting og gi hverandre som gave, men er ikke det de kan dele av kunnskap og omsorg den største gaven, som selv den fattigste kan gi?

Det summer av stemmer i ei røykstue, for ryktet er magneten som drar mennesker til seg, Malin fra Stefanstorpet er også kommet, og blikket hennes henger ved pakken som Lars brukte innpå to døgn på å hente, ja, så lang tid at Lina var stram i ansiktet da han omsider kom slengende, litt for glad, litt for blank i øynene, sammen med Noppi-Mattis.

Nå strever de med å knyte opp hyssingen, for hyssing er verdifullt og må tas vare på, men en av knutene er så hard at Taneli må komme med kniven.

Varsomt pakker de opp de mange lagene med tykt papir. Alle hjelper til, unntatt Mattis som holder en flammende tyristikke så de kan se.

Det er et bilde som åpenbarer seg, et maleri, et mirakel av et stort maleri i en gylden ramme, og de stirrer, for ikke engang på Granfors bruk, i stuene der, har man sett noe som dette kan sammenlignes med.

Det følger en konvolutt med maleriet, et brev som unge Daniel leser høyt for alle, at dette er et portrett av ham som skal være faren til Lars, men som selv ikke fikk leve lenge nok til å vedstå seg farskapet.

30

Utenom brevet er det ingenting i konvolutten, og alle stirrer på maleriet som Lars holder. Et portrett av en mørkhåret, barhodet ung mann med kinnskjegg og hvitt silketørkle i halsen møter blikkene deres helt rolig og uanfektet, så uanfektet at både Lina og Taneli må se vekk. Eller er det fordi denne pene mannen er så lik Lars at det gir dem et støkk?

– Jomala, det er jo nesten som å se …

Nå setter Lars bildet fra seg mot veggen, og snur seg mot dem, blek: – Jeg vil ikke ha det. Han var stygg mot moren min.

Det blir stille. Så kommer det lavt fra Lina: – Han var full da det hendte. Så mye vondt kan hende da.

– Jeg vil ikke ha det. Og Anna vil sikkert ikke ha det, hun heller, når vi flytter til Christiania. Kanskje dere vil ha det her? Men her blir jo alt svart!

– I koven kommer det ikke så mye røyk …

Det er Linas stemme igjen, blikket hennes henger ved bildet.

– Jeg vil ikke ha det, som sagt. Mamma skal i hvert fall slippe å se det. Vi brenner det på midtsommerbålet!

Han har snudd ryggen til bildet, mens de andre går bort for å undersøke det bedre, røre ved den gylne, fint formete rammen.

– Den er da visst av gull? kommer det fra Daniel.

– Da kan du selge rammen og bli rik!

Men så tåler visst ikke rammen de nysgjerrige fingrene deres, biter av forgyllingen løsner og avslører treverket.

– Jammen sa jeg gull! Markspist gammel ved er det!

Etterpå, da de spiser det Lina kan by på og innholdet i pakken de hadde gledet seg til står i koven med baksi31

den ut, grubler Mattis på hva han kan gjøre for å lette litt på stemningen som fremdeles ikke er god.

Skal han ta historien om de to gledespikene som var kommet fra Christiania sist vinter i håp om å tjene seg rike på alle de ensomme tømmerhoggerne de hadde hørt om? Og som måtte fraktes ut av skogen igjen på en kjelke inntullet i tepper og saueskinn, med frostskader og loppebitt og forskjellige minner for resten av livet?

Medfølende latter og oppgitte smil kan det gi, kan hende.

Så sier han: – Ennå er det ikke ro på Juntolatorpet der det huserte som verst da Karin døde.

– Men det er jo borte! Huset brant jo! Øynene rundt bordet rettes mot ham, alle sammen. Et løft? Nei, heller et drag, det gamle draget mot det som ingen kan forstå.

– Hva slags uro kan det være der hvor alt er borte?

– Grunnmuren står jo. Og folk ser ting …

– Hva da? Hva ser de?

Det er Märta som spør, den tynne vesle jenta som kom til verden lenge etter de andre er alltid den som lytter mest intenst når han snakker, hun får aldri nok av det han kan fortelle.

– Er det Juntola-Kalle? hvisker hun. – Er det han som går igjen?

Han venter med svaret, og merker den stillheten som inntrer når alle glemmer det de var opptatt av for et øyeblikk siden.

– Er det sant at han kunne stanse regnet? lyder stemmen hennes på nytt.

– Ikke stanse det, men vende det, så det tok en annen vei.

32

– Å!

Nå flytter de seg nærmere fortelleren, alle, nærmere dette som åpner for nye innsikter, på godt og vondt.

Den andre virkeligheten som noen få får nåde til å kjenne og bli en del av, hvem blir nestemann, hvem utenom Noppi-Mattis får føre noe av arven etter Juntola-Kalle og Valkola-Kajsa videre?

Lina som ofte blir stram om munnen når det snakkes om det som ikke kan forklares, ser også på Noppi-Mattis med et annet blikk denne kvelden, virker det som, selv om stemningen brytes ved mekringen av ei geit som har kommet inn, plutselig.

Da skriker hun til, den vansirede Malin fra Stefanstorpet og Daniel legger hendene på armen hennes: – Det er da vår egen geit, bare, og ikke den du kanskje tror!

Det blir sent denne kvelden, og Noppi-Mattis er blant dem som får ligge over, slik han ofte gjør, men været er så fint at han vil være ute, og ordne sin egen seng av granbar og mose, som bjørnen.

Han ligger og ser mot stjernene og tenker på alt han selv har hørt og sett, som har gitt håp, har gitt løft, men at ingenting gir et finere løft enn dette, å sovne under det aller høyeste taket, når det glitrer på dette viset, nesten like lokkende som glitteret i Kajsas mørke øyne når hun kom til ham i kullbrennerkoja, bare at kvinnfolk krever ting av en, når alt kommer til alt, men stjernene krever ingenting, de bare gir og gir, og viser vei for dem som leter, og krever ingenting i det hele tatt! *

Det begynner så stille: først kommer den lette klapringen som av små hender mot myke trommer, så en ringling som øker med vinden før suset i ospas blader nesten likner de andre trærnes sus.

Treet som uten å spørre hadde strukket seg mot lyset i en hage i Christiania skulle hogges, selv om en hushjelp fra Finnskogen ba for det: – Direktøren skulle la ospa stå, det er det vakreste treet i hagen! Og så har det så fin en sang!

Ordene var kommet lavt, men var likevel blitt lyttet til av mannen som betraktet henne som snakket. Han hadde lyst til å si noe, så det ut som, var det at stemmen hennes også hadde sin egen sang, selv om ordene var både svenske og norske, en sang som kom fra et språk lenger øst?

Alle disse landene, med alle sine ord for alt som fantes, og hver sin sang i hvert et ord! Om det ikke var for trelastfirmaet han måtte overta ved farens død, ville han kanskje ha lært seg fremmede språk, ikke bare ett eller to, men mange. Selv kan han bare gjøre seg forstått på tysk, men det teller jo nesten ikke, så likt som det er det norske.

Det var Hilda med det honninggylne håret som først ba for ospa som ble stående, Hilda som aldri drepte en 34

edderkopp men bar den forsiktig ut i hånden om hun fant noen.

– En hemmihekki må aldri drepes!

Nå har de ingen hushjelp med gyllent hår, men en mørkhåret, med samme sang i ordene, for hun er fra samme skog.

– Annikka! Hvor blir det av deg? Jeg trenger hjelp med denne kjolen. Annikka!

Det er hans kone som roper, som står der med kjolen over armen og er opprørt, hun savner den hengivne Hilda og er skuffet over den nye, som til tross for at hun gjør det arbeidet hun skal ikke alltid er på pletten samme sekund som man trenger henne.

En hushjelp er ikke noe man kan holde for alltid, har han prøvd å minne henne om, en hushjelp er bare hushjelp til hun gifter seg.

– Men Hilda kunne ha funnet seg en bra mann her i byen, hun, som også kunne arbeidet for oss, og så hadde vi kanskje beholdt henne, de kunne fått portnerboligen, og … i stedet valgte hun fattigdommen med en smed oppsagt fra Granfors bruk!

Til Christianiamarken var de kommet sist vinter, både Jussi fra Grønnåsen og Hildas mann Johannes, trekkende på hver sin slede med neverarbeider, økseblad, dørbeslag og reveskinn alle milene over sjøis og langs tråkk gjennom skogene. Jussi hadde i tillegg en bunt med stivfrosne hareskrotter han skulle selge for Taneli, bjørnejegeren som må ha hjelp av yngste datteren nå for å se etter viltet i snarene. For livet endrer seg for både fattig og rik, og den som slipper å fryse sukker over andre gjenvordigheter og mumler at penger ikke er alt.

– Det er ikke alt, men det luner godt!

35

– Jo, det luner saktens, men …

Det er vel det hun tenker, hun som står der nå med en silkekjole i hendene og speider etter en hushjelp som ikke er på pletten ved første rop, at Hilda kunne hatt et bedre liv på alle vis om hun hadde valgt å bli i byen, kanskje hun til og med kunne truffet en mann som ikke var uformuende.

Eller er det snarere seg selv hun tenker på? At hun aldri noen gang vil få en så hengiven hjelp i huset som Hilda var?

Nå går direktøren bort til sin opprørte kone, vil roe henne ned, hun har ikke godt av å øse seg slik opp.

– Hilda måtte følge hjertet sitt, hun, sier han. – Er det riktig av deg å bebreide henne for det?

– Hjertet, hah! Nå sitter hun der i fattigdom og har fått det alt annet enn godt. Nå kan en se hva det fører til når en ikke tenker, men bare vil følge hjertet!

Så hånlig og hardt kommer dette utbruddet fra hans sykelige kone at han stusser. Så ser hun ut av vinduet, og brynene rynker seg, der nede i hagen står det et tre hun også irriterer seg over.

Han stirrer også, for fins det virkelig ikke et blad som rører seg på treet i dag, er de stivnet i angst for det som kanskje skal komme?

– Og det treet, det skal hogges, det skygger for stikkelsbærbuskene, ja, snart skygger det for hele hagen. Du lot en hushjelp bestemme den gangen, men nå er ikke Hilda her mer, nå kan vi fjerne det!

Den bitre stemmen fortsetter, det er visst mye som har hopet seg opp nå hos henne han er gift med, mye som må ut, men resten legger han knapt nok merke til, for 36

det første utbruddet er det som blir liggende, som ikke forlater ham resten av dagen.

Når hun håner en kvinne som fulgte sitt hjerte, er det fordi hun fulgte sitt eget en gang og angrer på det?

Eller var det ikke hjertet hans kone fulgte den gangen hun valgte ham? Siden hun ser det som så stor en tåpelighet?

Var det kanskje slett ikke hjertet?

Høyt sier han: – La oss heller glede oss over min grandnevø som snart skal gifte seg, og som jeg vil spandere bryllupet på, siden hans farfar ikke unte ham annen arv enn maleriet han fikk oss til å sende.

– Så du vil spandere bryllupet? Vet gutten om dette?

– Nei, de har nok planlagt noe enkelt. Men jeg vet at hvis det er noe folk der på skogen verdsetter, så er det et skikkelig bryllup.

Munnen hennes strammer seg.

– Dette tror jeg du kan glemme. Dette vil de være for stolte til å ta imot.

Han smiler, blunker til henne: – Det har jeg også tenkt på. Så jeg vil si at det er en del av arven fra farfaren hans. Og så får jeg sett om skogen min samtidig, jeg eier jo noen mål der inne.

– Så du har tenkt å reise dit og delta på dette?

– Ja, naturligvis, og jeg håper jo du vil være med?

Munnen hennes blir enda strammere, og da han vil ta forsiktig rundt henne, skyver hun armen hans vekk.

– Man blir kanskje ikke så lykkelig av å følge fornuften heller, sier han stille.

– Hva mener du?

37

– Jeg mener at kanskje har du sett meg som en bra mann, uten noen gang å være virkelig glad i meg. Og så håpet du kanskje at du skulle bli det. Tror du det kommer til å skje? At du noen gang vil bli det? *

Hva er mennesket mer enn et barn innerst inne, med et barns behov for å bli sett og verdsatt?

Slik en far gjerne vil se barnet glede seg, håper barnet å se det glimtet i farens øyne som viser at det er godtatt.

Da Daniel var med på farens siste bjørnejakt og selv var den som greide å felle bjørnen, fikk han oppleve dette: En anerkjennelse, et nesten forbauset uttrykk i farens øyne. Vinterstid i tømmerskogen, med snøen sildrende mellom trøya og nakken og med oppvåkning i iskalde koier uten at han klaget, hadde han også kjent seg godtatt av faren. Men da han etter første året som gårdsgutt i Nörrje hadde med seg en bok i konten som faren grep ham i å bla i, hadde han virket alt annet enn glad.

Farens motvilje mot bøker, han kjente den jo, men kunne han ikke godta at andre hadde det annerledes?

– Ingen kan leve av å lese bøker, mente faren den kvelden han spurte om dette. – Du er ferdig med skolen, og den viktigste lærdommen er aldri blitt nedskrevet på papir.

Så er vel faren redd at sønnen skal glemme det viktigste, det som kan berge livet om vinteren i tømmerskogen, hvordan en uten så mye som et neverflak kan gjøre opp varme, hvordan en selv uten bålet kan lunke et hestebissel såpass at det ikke fryser fast i dyrets mule, slike 39

ting, og så mange andre! Kanskje blir det ikke plass til slikt om en propper hodet med unyttigheter?

Nå har han hjulpet faren å få jernovnen på plass, det var tungt nok, endringer i mur og pipe måtte også til, og faren kunne da bruke ham som håndlanger, heldigvis, mens moren tørket gledestårene. En ovn! En svartovn like fin som den på Suomägg, ja, finere! Taneli måtte enda en vending til Nörrje for å få med seg resten, men nå står den og skinner som et smykke under Linas stolte blikk, og venter på alt den snart skal brukes til. Snart skal de samles alle på Mostamägg, både Anna og Lars som går i giftetanker og Annikka som kommer så sant hun får fri. De skal nok få god bruk for ovnen, men enda bedre blir den å ha til vinteren, da slipper Lina å springe ut i kokhuset.

Det var en kveld de satt og beundret ovnen og Daniel kunne opplyse hvilket jernverk i Nörrje den kom fra, at faren fortalte ham hva herren på Granfors bruk hadde sagt.

At Daniel hadde så godt et hode at det kunne blitt noe mer av ham. At han, om faren ville, kanskje kunne ha kostet på gutten videre skolegang.

– Sa bruksherren det?

– Ja. – Det var vel fordi han på en måte hadde mistet sin egen sønn, som dro sin vei? sa Daniel og prøvde å le.

– Slik at han trengte en ny? Var det derfor han inviterte meg inn i biblioteket sitt? Fordi han spekulerte på en ny sønn på Granfors bruk?

– Vel …, faren så vekk, – det ble jo dårlige tider, og han nevnte det aldri på nytt. Han hadde nok tatt en dram den gangen han sa det også.

– Da var det vel drammen som snakket.

– Ja. 40

– Og den ene drammen glemmer fort hva den andre sa.

– Jo, men han mente det nok. At det var et godt hode på deg.

Ordene kommer stille. Og så: – Du likner nok moren din …

– Det gjør jeg slett ikke. Jeg likner da mer på deg!

Denne samtalen, den ble visst slik at Daniel måtte trøste faren, dempe angsten som noen bøker kunne skape hos mannen med den arrete pannen.

Greide han det? Var det noe han innbilte seg, eller greide han til slutt å lure et lite streif av et smil over det mørke ansiktet?

En mann som en gang skapte sorg for sin egen mor, og deretter ikke følte seg bra nok for den kvinnen som hadde valgt ham, og trodde at hun ville hatt et bedre liv uten ham? Året før gikk Daniel mellom steinene med en sigd og skar en liten rugåker, ellers hadde de lempet stein for å drive det åkerbruket loven ville de skulle, men mellom de største steinene gjorde de det på gamlemåten. Faren gikk bak og bandet etter gammel skikk, et rugnek skal bindes stramt, så nå hadde Daniel kvinnfolkjobben, for faren var vel ennå den sterkeste. Som et kvinnfolk måtte han passe på at hvert eneste aks kom med, greide han det også? Enda han heller ville vist at han var mann?

Nå kjente han i ryggen at han måtte rette seg litt, og brukte sjansen til en spøkefull bemerkning om kvinnfolk han hadde hørt om som både skar og bandt alene, og bygde sine egne hus og alt. Da svarte faren stille, at Lina gjorde da visst det, hun bygde opp igjen husene på Mostamägg mens han satt på Akershus.

– Det gjorde hun da ikke! Hun hadde hjelp av Oluf og Jussi og Noppi-Mattis og …

41

– Men de kan om de må, kvinnfolkene. Kanskje trenger de oss til de aller tyngste takene, men …

– De som har hest, trenger oss kanskje ikke til det heller? lo Daniel.

Han så på faren, ville ha ham til å dra på smilebåndet igjen, men faren som bandt et nek og strammet til med den spesielle kroken så hardt at senene i armen var som tau, la visst ikke merke til hva han sa, han stirret på det han hadde i hendene og deretter mot det østre hjørnet av den vesle åkeren. Tenkte han kanskje å legge noe der, for sikkerhets skyld, slik de gamle alltid gjorde?

Om ikke dette neket, så det siste de skjærer kanskje?

Eller kanskje ville han bare si til sønnen at de siste aksene ikke skulle skjæres?

Men så oppdaget han hva faren så på: en nesten mannshøy stein som skilte seg fra de andre, og som blikket hans hadde hengt ved før også, husket sønnen. Var det noe han savnet, var det tiden på Akershus, skulle han ønske han satt som slave på festningen igjen? Ga det ham kanskje noe han ikke kunne få her i skogen, i en frihet som kanskje likevel ikke var så fri? *

Det som ikke ble som en hadde håpet, men noe ganske annet, den lyse stien som plutselig ble mørk, hvordan kan den lede til noe godt?

Det går en blåkledd jente og leier ei geit etter seg, hun var på vei til kjæresten sin i Nörrje, og geita var noe som kjæresten skulle bli glad for, var lønn fra en gård hvor hun hadde vært i tjeneste. Men da hun kom fram var han reist til Amerika, og nå har hun ingen steder å gå med geita. Litt melk gir den som kan byttes med brød, der det finnes, så det hender at folk blir glade for besøk av henne og geita, og at hun i dårlig vær får låne plass i et tomt fjøs der hun kan sove sammen med den.

Men heldigvis er sommeren fin, om dagen fanger hun fisk og steker over et bål, om nettene ligger hun inntil geitas varme mage, og etter noen uker gråter hun ikke mer over han som reiste.

– Han var nå bare et menneske, og mennesker er troløse! hvisker hun, – mens du, Stjerna, aldri har visst hva troløshet er!

En dag kommer hun til den myra som kalles Vottso, geitmyra, og kan krype inn under et halvt nedfallent slåtteskjul, og geita får beite.

– Ja, bare beit, for dette er selveste geitmyra, og det som vokser her er bedre enn skoen min som du prøvde 43

å spise. Kanskje vi kan tette taket og bli her litt, for de som skal slå denne myra kommer ikke før etter Sankthans.

Når hun våger å slippe geita løs hender det at hun tviler litt på dette med trofastheten, for geita har sin egen mening om hvor hun vil gå, eller klatre, men heldigvis har hun noen saltsnuser å lokke med. Vil geita være trofast den dagen hun ikke lenger har noe å lokke med?

En dag møter hun en mann som ser på geita og sier at den kan han godt kjøpe av henne, og selge til slakt, for snart vil hun miste geita likevel.

– Miste geita? undrer hun.

– Ja, for det kommer snart en lov om at man ikke får ha geiter mer.

Hun gir mannen et sint blikk og går videre, hvordan mener han hun skal tro på noe så dumt? Da hun snur seg etterpå ser hun at han står og ser etter henne og Stjerna, og hun tenker at det var slik hun ble kjent med kjæresten sin også, ved at hun snudde seg, og oppdaget at han så etter henne.

Han hadde likt så godt at hun lot det lyse håret henge løst nedover ryggen, så derfor var hun begynt med det, og så hadde hun sydd seg et blått skjørt og et blått liv til den dagen hun skulle treffe ham, fordi han ikke visste vakrere farge enn den blå.

Kanskje ville moren hennes, om hun hadde levd, sagt at de skulle latt himmelen være alene om den fargen, moren som aldri brukte en strime av blått i noe hun vevde, fordi hun ikke ville kappes med Guds himmel.

Men nå har hun bare det blå skjørtet å ha på seg, det andre måtte hun rive opp til filler en dag hun skar seg på kniven og blodet ikke ville stoppe.

Hun går med Stjerna etter seg, denne firbeinte skapningen hun ikke støtt er enig med, men så slipper hun 44

i hvert fall å gå alene, slipper å være helt uten noen å snakke med.

En dag kommer hun til en stue eller kanskje en smie, for lyden som kommer fra det vesle huset kan ingen ta feil av, det klinger av en hammer som slår mot jern.

I mørket der inne ser hun bare det hvite i øynene til mannen ved ambolten, men da Stjerna mekrer skvetter han til og mister nesten hammeren, og stirrer på geita som om det var djevelen selv han så.

– Jomala! Kors i Kristi navn!

En smed som plutselig skjelver på hånden kan ikke smi, han må sette seg ned. Hun blir stående, litt forlegen, før hun snur seg og vil gå. Men da kjenner hun blikket hans i ryggen, vet at det har fanget det lyse håret, og nå roper han, og ler, hvem er hun, og trenger hun å få smidd en klave til geita si, kanskje?

Hun ler tilbake og stanser, for nå er han visst ikke redd mer, tror ikke at hun er der for å hente ham til den evige pine, straffen for alle de synder han sikkert har begått, nei, hun er bare en vakker jente han har lyst til å se litt mer på. Men nå knekker det i kvister i skogen bak huset, der kommer en kvinne bærende med to steiner i armene, en byrde hun legger så varsomt ned som det skulle vært et barn, før hun retter seg opp, grå i klærne, grå i ansiktet, som steinene selv. Men stemmen er skarp og klar og blikket gnistrer mot jenta med det blå skjørtet.

– Trenger du hjelp til noe? Mannen min er ikke frisk, og kan ikke hjelpe noen, han!

Kvinnen som snakker er tydelig eldre enn ham der inne, men altså enten kjæreste eller kone, hun har satt hendene i hoftene og er klar til å slåss mot denne unge trusselen som har dukket opp, klar til å kjempe for det som er hennes.

45

Geita har tydd inntil jentas bein, hun kjenner den varme kroppen mot sin, og det er godt å kunne svare at hun ikke trenger hjelp, at hun bare så innom i tilfelle det skulle være kjenninger der.

– Kjenninger? Du er da ikke herfra, du kjenner da ingen her! roper kvinnen.

Jenta tenker at dette må være henne de kaller Givi-Hilda, som hun har hørt om, et halvgalt kvinnfolk, visst, som samler stein til badstuovn for mannen sin som er for fin til slikt. Da hun tar farvel og går ser hun noe hvitt som henger i sola mellom to trær, litt lavt, og litt for nær stien, hun sneier så vidt borti plagget.

– La være å skitne til klesvasken min! ropes det bak henne. – Det er bryllupsskjorta til Lars, sønnen min, han skal gifte seg om tre uker, han!

*