Et godt liv

et godt liv

ann heberlein

Et godt liv Oversatt av Tron Furu

Originalens tittel: Ett gott liv © Ann Heberlein 2011 Første gang utgitt av Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sverige Utgitt på norsk etter avtale med Bonnier Group Agency, Stockholm, Sverige Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-35621-7 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Laila Mjøs/Blæst Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Satt i 10/12,3 pkt. Sabon og trykt på Munken Premium Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Encyklopedi, oppslagsbok, oppslagsverk, alfabetisk eller systematisk ordnet fremstilling av menneskelig kunnskap innen et bestemt felt, eller allmennkunnskap. nationalencyklopedin

(«Sveriges største oppslagsverk, skrevet og faktagransket av landets fremste eksperter.»

Fra hjemmesiden til Nationalencyklopedin)

del i

Historie, dels forgangen virkelighet, dels beskrivelsen og utforskningen av denne virkeligheten. nationalencyklopedin

Psykiateren min, Lars, sier at jeg burde skrive en bok om å bli frisk. Det stiller jeg meg tvilende til. Jeg vet ikke hva jeg vet om å bli frisk. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. Det skjer.

Ja. Det skjer.

Jeg har altså vært syk. Nå er jeg frisk. Det mener psykiateren min, og det mener jeg. Jeg fikk masse nye tabletter, så klart.

Noen som roet meg ned, som kvikket meg opp, som hjalp meg å få sove, som jevnet ut humørsvingningene mine, som fjernet det de kaller vrangforestillinger. De ga meg eksem og utslett, dunkende smerter i bena, nummenhet og prikking, skjelving i hendene, munntørrhet, mareritt.

Psykiateren min, Lars, sier at det er vanskelig å bli frisk. Det er vanskeligere å bli frisk enn å bli syk, og til å begynne med er det vanskeligere å være frisk enn å være syk. Det er så fordømt jævlig vanskelig å være frisk. Det er som om alle fargene plutselig forsvinner. Verden blir grå og trærne forstummer. Ja, trærne forstummer, og jeg forstår jo at det er bra, for jeg vet jo at trær er stumme, jeg vet det, men det blir likevel liksom tomt og ensomt uten trærne. Og bakken ligger flat og snill og tekkelig foran føttene mine. Den gjør ikke opprør lenger. Den 9

ann heberlein

bare ligger der, bakken, og lar meg tråkke på den, som om den hadde gitt opp. Uten videre. Uten å protestere. Jeg kjenner ikke gresset gro under føttene mine mer, og vinden er ikke min og ikke solen og månen og stjernene. Jeg er frisk nå og jeg får ingen tegn. Jeg er bare et lite, ubetydelig menneske blant millioner andre. Det kan være vanskelig å venne seg til. Klokken er 22.22 og det betyr ikke noe spesielt. Det gjør faktisk ikke det.

Det er bare fire tall, et klokkeslett, en tidsangivelse. Det er ingen oppfordring, ingen trussel, ikke noe løfte. Bare tiden. Veggene er helt flate og det er ikke den minste krusning på gulvet og ingen engelskmenn drikker te i stuen min om nettene.

Greit, engelskmennene er ikke mine. De tilhører V. Det er min venninne V som pleier å få besøk av engelskmenn som drikker te og spiser scones med «clotted cream» og jordbærsyltetøy. De kommer om natten, etter sovetabletten, og hun pleier å hilse på dem når hun går gjennom dagligstuen for å gå på do. Hei på dere, engelskmenn. Og de løfter de tynne tekoppene sine med sprikende fingre og hilser avmålt med et kort lite nikk, tenker jeg meg. Jeg er litt misunnelig på det. Engelskmenn som drikker te. Det er fint, syns jeg. V har en perfekt dagligstue, eller kanskje heller salong, til nettopp te med scones, rødt syltetøy og briter. Hun har praktfulle hortensia og pelargonia og eføy på bue i vinduet, og blankpolerte møbler med hekleduker og katter som sover i røde fløyelssofaer og kandelabre og gnistrende glasskåler med frukt og bilder av madonnaer på veggene, som er tapetsert med mosegrønt tapet, og på gulvet ligger persiske tepper med myke, lange frynser av silke.

Det er de som mener at sykdom bygger karakteren. At lidelse gir spesiell innsikt. Den rumenske filosofen E. M. Cioran, for eksempel. Han mener at sykdom gir innsikt i livets beskaffenhet som man ikke kan få på andre måter. «Det er sant,» skriver han, «at de eneste ekte erfaringene er de som fødes av sykdom. Alle andre har et ubehagelig anstrøk av litteratur.» (Er det ikke stilig? «Litteratur» som skjellsord. Det liker jeg.) Cioran 10

et godt liv

beskriver sykdom i begreper om åpenbaringer – angsten, depresjonen og melankolien får mennesket til å forstå slike ting som det ellers ikke ville forstått. Sykdommen avslører innsikt i og dimensjoner av tilværelsen som den friske ikke har noen anelse om.

Og, ja, hva ville Swedenborg vært uten sine mystiske erfaringer? Den hellige Birgitta uten åpenbaringer? Teresa av Ávila?

Eller kanskje Winston Churchill, Virginia Woolf, Nietzsche, Kierkegaard? Ville de handlet på samme måte, skrevet og tenkt på samme måten uten depresjonene og maniene sine, uten angsten? Svarteste depresjon som tvinger mennesket til å se inn i brådypet, alle tings djevelske meningsløshet, hektisk mani som skjerper sinnet og får pulsen til å slå fortere, fingrene flyr over tastaturet, ordene kommer av seg selv og angsten som pisker, frykten for døden som napper, glefser, forfølger, angsten som får mennesket til å løpe fortere og fortere. Det vet vi jo ikke.

Ville de vært mer eller mindre seg selv uten sykdommen? (Og jeg – når er jeg meg selv? Er jeg mest meg selv når jeg er hypoman eller deprimert eller når jeg er frisk? Kan jeg være meg selv når jeg medisinerer bort deler av meg selv? Kanskje jeg er mer meg selv med medisin, medikamentene som tar bort det som gjør meg syk?)

Kanskje Woolf ikke ville skrevet i det hele tatt, eller skrevet bedre hvis hun hadde sluppet manier og angst og vrangforestillinger. Kanskje Kierkegaard ville giftet seg med sin Regine, blitt far til fem barn og skrevet vakre kjærlighetsromaner i stedet for grublende filosofi hvis han hadde vært litt mindre dyster, og en frisk Nietzsche ville kanskje ha blitt lege og forbarmet seg over de svake i stedet for å forakte dem. Kanskje han til og med hadde blitt prest – han hadde uten tvil en religiøs interesse, Nietzsche – og skrevet bøker om forholdet mellom Gud og godhet. Kanskje han ville brukt språket og intellektet sitt til å overbevise mennesker om at livet er og godhet fins i stedet for å hevde tomheten og meningsløsheten.

Men hvem vil lese om det? Hvem vil lese om mening og 11

ann heberlein

godhet? De som har mening og godhet i livet trenger sjelden oppbyggelige ord – de trenger ikke å overbevises – og de som kjemper med meningsløsheten kan man ikke overbevise. Det går ikke an å skrive om det gode og det meningsfylte på en overbevisende måte. Gode mennesker har vel annet å ta seg til enn å skrive bøker? Lykkelige mennesker er vel opptatt med å leve? Det fins ikke egentlig noe behov for å skrive når man er lykkelig og tilfreds. Cioran skriver et sted at man ikke kan lære ham å kjenne gjennom tekstene hans siden han bare skriver når han er ulykkelig, full av angst og søvnløs (og det var han ikke alltid, selv om det fins få bevis for det i tekstene hans). Det er bare da, i angsten, depresjonen og søvnløsheten at behovet for å formulere tanker og følelser og spørsmål melder seg. Den andre Cioran, han som spiser middag med gode venner, er sammen med familien, ler og spøker, skriver ikke.

Han skriver ikke, for han er opptatt med å være til. Med å leve.

Den som er tilfreds søker ingen svar. Han trenger ikke lete.

Den lykkelige stiller ikke noe spørsmål. Den lykkelige har funnet sitt svar, og det svaret er sjelden noe å skrive om. Lykken ser nemlig ut til å være temmelig banal. Akkurat nå i dette øyeblikket er jeg lykkelig. Det er tidlig morgen på Österlen, i slutten av april 2011. Solen skinner fra en lys blå himmel. Mannen og datteren min ligger og sover i sengen som jeg nettopp sto opp av, den eldste sønnen vår sover der oppe og mellomste gutten ligger sannsynligvis og sover i sengen sin i Frankrike.

Familien min er trygg. Regningene er betalt og spiskammerset er fullt. Alle er friske. Vi har en frisøndag foran oss. Jeg har nytrukket kaffe i den blå keramikkoppen min, katten ligger i solen med lukkede øyne og maler høylytt, papegøyen kvitrer fornøyd. Det er en god dag, en lykkelig dag, en som vi kommer til å fylle med trivielle samtaler og aktiviteter, matlaging, ugressluking, en tur ved havet, spise i hagen. Sånn ser lykken ut. Lite dramatisk.

12

et godt liv

Ulykken, lykkens motsetning, er derimot dramatisk. Sykdommen som river i stykker det forståelige og formørker solen og gjør livet svart og tomt og ensomt. Tapene, svikene, skylden og skammen. Det er vanskelig å være et godt menneske når man er helt svart inni. Det er vanskelig å elske når man er tom. Man bryr seg ikke om ugress når man ikke får puste. Da drikker man kaffen svart. Man baker ikke bløtkake når angsten graver hi i brystet. Man rydder ikke i klesskapet når døden er nær. Den er så jævla upassende, døden. Bare tanken på døden er urimelig. Ingenting. Da er jeg ingenting. Jeg har lengtet etter det, etter å være ingenting, etter intetheten. Nå gjør den meg forferdelig redd. Det utenkelige. Det går ikke an å tenke seg døden, for døden fins ikke, bare motsetningen til det som er.

Likevel gjør vi det hele tiden, tenker på døden. En del av oss mer enn andre. En del av oss tenker rett og slett helsefarlig mye på døden. Jeg, for eksempel. Det er sikkert sunt å tenke på døden en gang iblant. En slags bevissthet om det brutale faktum at jeg kommer til å dø kan vel være greit å ha. Bevisstheten om døden er ikke bare noe som skaper angst, men også, tenker jeg, en forutsetning for å forstå livet, eller forstå at livet er endelig, og derfor noe som må vernes og beskyttes og tas hånd om og brukes. Man må nok være redd også. Jeg tror ikke man kan leve uten å være redd. Jeg tror jeg må lære å leve med frykten.

Man kan ikke unngå den, frykten.

Død, tilstanden der alle psykiske og legemlige livsytringer har opphørt. nationalencyklopedin

Stockholm – Mariehamn, mai 2010. Jeg traff en døende mann på en båt. Det var et filosoficruise i regi av avisen Vi og jeg var der for å snakke om det onde. Han var høy og mager og grå, 13

ann heberlein

kledd i sekkete bukser og en jakke som så ut som om den var noen nummer for stor. Det sto en eim av sykehus rundt ham, medisin og munntørrhet og depresjon. Han ville takke meg, sa han, takke meg for boken jeg hadde skrevet om selvmord.

«Det der har jeg følt hele livet,» sa han, «og jeg er sekstito år nå.» Han fortalte om angst, om depresjoner, om medisiner og om selvmordsforsøk. Det var en historie jeg kjente igjen. Altfor mange mennesker har fortalt meg den samme historien, om trøstesløse vandringer i grå landskap, om medisiner som ikke virker, om et psykisk helsevern som svikter, om lengselen etter å dø. Jeg vil ikke høre de historiene der. Jeg vil være frisk og glad og sterk og vil ikke bli dratt ned i svarte angsthull, vil ikke høre en eneste historie til om døtre som har druknet seg, fedre som har hengt seg, kjærester som kaster seg foran tog, mødre som har tatt overdose eller koner som har tatt overdose. Vil ikke se inn i fortvilte øyne, orker ikke kjenne lukten av angst, skjelvende hender, hviskende stemmer.

Jeg vil ikke være en av dere, jeg vil leve.

Jeg vil at verden skal være et vakkert sted. Et godt sted. Et sted der man får være lykkelig, men hvordan skal man kunne være lykkelig når så mange er ulykkelige? Hvordan skal man kunne sove godt når man vet at så mange ligger søvnløse? Hvordan skal man kunne le i en verden fylt til randen av sorg?

Med et skjevt smil fortalte han, mannen på båten, at han hadde kreft, i et langt fremskredent stadium, og at han ikke hadde lenge igjen. «Noen måneder, kanskje et år.» Vi sto i baren på Finlandsfergen, blå vegg-til-vegg-tepper, krom, polert tre og speilvegger. I taket glitret en diskokule og havet passerte langsomt forbi utenfor. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Skulle jeg beklage? Eller skulle jeg gratulere? Hvordan behandler man en mann med dødslengsel, som har fått en dødsdom? Som en vinner eller en taper?

Han sto der, den døende mannen som hadde lengtet etter å dø i nesten hele sitt liv, han sto der som en inkarnasjon av mitt verste mareritt. Jeg venter stadig på min dødsdom. Jeg venter 14

et godt liv

på min straff. På at Gud stikker en finger i magen på meg og sier at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.

Iallfall spurte jeg om akkurat det, om han følte det som om han ble straffet nå, straffet med døden for sin manglende vilje til å leve. Jeg spurte om han angret nå, om han syntes at livet føltes mer verdifullt og viktig nå som han visste at det snart skulle bli tatt fra ham. Han sa han følte seg lettet. Lettet over at livet snart var over. Lettet over at han slapp å ta livet av seg. Han sa han trodde at kreftdøden sikkert var lettere å takle for de pårørende enn selvmordsdøden. Naturligere, på en slags måte, mer normal.

Den døende mannen ønsket meg lykke til og jeg tror jeg sa at jeg ønsket ham det samme, lykke. Jeg er ikke sikker på det, men jeg håper virkelig at jeg ønsket ham lykke. Å sovne er litt som å dø. Kroppen ligger igjen i sengen, men jeg, hvor blir det av meg? Jeg er kroppen min, men jeg er også noe mer – tanker, drømmer, håp og bekymringer. Man kan kalle det bevissthet, eller kanskje sjel. I søvnen – som i døden – blir menneskets bevissthet skilt fra kroppen. Sjelen gir seg nå ut på vandring, men kroppen min, den blir igjen. Det er jo som om man ikke er til når man sover. Som om man forsvinner, til et ukjent sted med ukjente regler og fremmed språk. En ikke helt uvanlig måte å definere mennesket på, og å begrunne dets verdi er å stedfeste det menneskelige i bevisstheten: Et menneske er et vesen som er seg bevisst sin eksistens. Den forsvinner når man sover, bevisstheten, og i en forstand opphører man altså å være menneske når man sover. Søvnen reiser eksistensielle spørsmål, akkurat som døden, uten å være like endelig: Hvor blir det av meg når jeg ikke er her? Til hvilket sted sjelen vandrer og bevisstheten tar meg med i søvnen kan jeg ikke kontrollere. Det er skremmende, men også spennende. Bevisstheten min overrasker meg ofte med de merkeligste nattlige opplevelser, nytelser og eventyr, men mangelen på kontroll skremmer meg også.

Jeg tror det er derfor jeg har så vanskelig for å få sove iblant, 15

ann heberlein

fordi det ukjente og ukontrollerbare skremmer, og fordi jeg er redd for ikke å våkne, redd for den intetheten som døden er.

Cioran hadde også vanskelig for å sove (det hadde forresten Nietzsche og Kierkegaard også). Han påsto at han ikke hadde sovet på femti år. Jeg forstår hva han mener. Sånn kan det føles av og til, virkelig trette og endeløse dager som følger etter netter som ikke vil ta slutt. Det kan føles som om man ikke har fått en blund på øynene på flere år. Cioran mente at det fantes to slags mennesker – de som sov og de som var våkne.

Han tilhørte helt åpenbart de våkne, noe som i hans egne øyne gjorde ham spesiell. Ikke sant at det er interessant at man klarer å gjøre sine svakheter, defekter og mangler til fortrinn i ens egen karakter? Slikt som gjør dem nettopp «spesielle», på en måte bedre enn andre, vanlige, kjedelige og velfungerende mennesker. Menn som drikker kan være litt sjarmerende (som Plura, Bukowski og Hemingway). Menn som er deprimerte er dypsindige (for eksempel alle menn jeg har nevnt så langt), og voldsomme menn er spennende (Juha, Clark og de andre).

Uansett mente Cioran at nettopp denne manglende evnen til å sove – «denne intethet uten opphold» – var hans aller viktigste, mest grunnleggende erfaring, både en velsignelse og en forbannelse.

De som sover og de som er våkne representerer to typer sinnelag, to typer moral og to typer innstillinger til livet, ifølge Cioran: «Det eksisterer bare en ytre likhet mellom disse, ikke noe mer, så vesensforskjellige er de.» Søvnløshetens åpne øyne tvinger mennesket til å stirre inn i avgrunnen, å se sannheter som er skjult i dagslyset, sannheter som på en grunnleggende måte påvirker menneskets forståelse av sin eksistens. Cioran beskriver de søvnløse – de våkne – som en klan, en hemmelig forening som deler en erfaring som ingen andre kan forstå, for søvnløsheten er, skriver han i Cahiers, det eneste man ikke kan snakke om uten å ha erfart det selv. Det var bare da, i de søvnløse nettenes melankoli, han kunne skrive, slik han var tvunget til å skrive for å overleve, for ikke å bli gal. Han fikk ideen til 16

et godt liv

sin første bok, På fortvilelsens høyder, under endeløse nattlige vandringer i Sibius tomme gater. «Hvis jeg ikke hadde skrevet den, hadde jeg med all sikkerhet gjort slutt på nettene mine,» skriver han langt senere et annet sted, i Paris i 1990. Han forlot Sibiu for Berlin, Berlin for Paris, han gjorde slutt med filosofien og med historien, men søvnløsheten, den forfulgte ham.

Søvnløsheten ble, kunne man vel si, hans skjebne. Nå er han uansett død. Kanskje han hviler nå. Kanskje han befinner seg på et sted og i en tilstand der søvnen er overflødig (hvis man ikke har en kropp, trenger man vel ikke sove?).

Om det vet jeg selvsagt ingenting. Om døden vet vi lite. Døden er, som Vladimir Jankélévitsj skriver, utenkelig. Jeg kan ikke forestille meg verden uten meg, og jeg kan ikke forestille meg ikke å finnes. Tanken på døden, særlig ens egen død, er noe av en selvmotsigelse. «Hverken min fødsel eller min død kan fremstå som mine erfaringer,» påpeker Maurice MerleauPonty. Nei, jeg husker ikke fødselen min. Likevel er jeg født.

Man kan jo håpe at døden blir like smertefri og passerer like ubemerket som begynnelsen. Freud ser ut til å ha hatt samme mening som Merleau-Ponty – «det er egentlig umulig å forestille seg sin egen død; og hver gang vi prøver kan vi oppfatte det som om vi faktisk stadig vekk er til stede som tilskuere.»

Og Edgar Morin, sosialantropologen med studien av dødsforestillinger mange betegner som banebrytende, mener at forestillingen om døden er den tommeste av tomme forestillinger, siden innholdet er det utenkelige, det uforklarlige …

Jankélévitsj hevder i Le Mort at frykten for døden er menneskets største og mest grunnleggende frykt: Alt vi gjør, gjør vi for å unngå døden, og jo nærmere vi kommer døden, desto mer kjemper vi imot. Jeg er ikke sikker på at han har rett. Jeg tenker av og til når jeg treffer veldig gamle mennesker – mennesker som statistisk sett skulle vært døde – at det er som om de vet noe jeg ikke vet. Som om de kjenner til en hemmelighet. Som om mennesket blir meddelt en hemmelig kunnskap om døden når det har passert en viss alder, la oss si 75, en 17

ann heberlein

hemmelighet som absolutt ikke må avsløres og meddeles mennesker under 75 år. På 75-årsdagen blir du innviet i en vidunderlig hemmelighet om døden og all uro, all angst, all frykt slipper taket. Mange gamle mennesker er så rolige. De kan si ting som at de lengter hjem, etter å få hvile, de kan si sånt som at de er ved veis ende, at de har levd ferdig.

«Nå lengter jeg hjem, til min far,» pleide Maja på avdeling 34 å si med fromt foldede hender og himmelblå, useende øyne.

Jeg var pleieassistent på Värnhems sykehus av og til i to år og takket Gud hver dag for at jeg kunne sykle hjem til min lille hybel, legge alderdom og død og forvirring bak meg. Da var jeg knapt tyve. Nå har jeg passert førti og kan ikke lenger sykle fra alderdommen og døden. Den rykker nærmere. Farer mot meg med full kraft. Tiden går fortere og alt annet langsommere, og det er ikke noe å gjøre med det.

Maja hadde langt hvitt hår i en pyntelig knute midt oppå hodet, som Lille My i Mummidalen. Maja pleide å sitte i lenestolen ved vinduet og drikke varmt sukkervann. Hun mintes, sa hun. Hun hadde hatt et godt liv, sa hun. Hun lengtet hjem, sa hun, og hjem, det var døden. Døden var ikke mer enn det. Det virket så vakkert. Så udramatisk. Så fredelig. Jeg håper jeg blir en sånn gammel kvinne, en gammel kvinne med langt snøhvitt hår som kjenner at hun har levd ferdig, til endes, avsluttet. Done. Jeg håper jeg kommer til å føle meg fornøyd. Som om jeg hadde levd det livet jeg ville og blitt det mennesket jeg ønsket. Da skal jeg sitte med mannen min foran kaminen, løse kryssord, gynge litt atspredt i gyngestolen min, slurpe kaffe og lese om igjen alle bøkene jeg noensinne har lest og kanskje noen nye. Vi skal se på hverandre av og til, smile litt og vente på slutten sammen, minnes det som har vært og se frem til det som kommer. Døden er en grense, en utgang fra livet, men også en inngang, en inntreden til noe bortenfor.

Hinsides. Det er et vakkert ord. På den andre siden av grensen. Bortenfor livet.

I The Denial of Death beskriver Ernest Becker dødsangsten 18

et godt liv

som opphavet til all menneskelig frykt og alle menneskelige handlinger. Mennesket er hele tiden opptatt med å fornekte døden, besverge den – gjennom å føde barn, skaffe seg en elsker eller en motorsykkel, løpe, slanke seg, bli vegetarianer, alt for å holde dødsangsten i sjakk. Det går bra nesten hele tiden. Jeg skriver og jeg løper og jeg sover som oftest om nettene, og jeg leser lekser med barna og snakker med Gud og min terapeut og spiser mye grønnsaker, men nesten ikke noe kjøtt, for det er død, og jeg drikker sjelden alkohol, men mye kaffe og te med navn som female energy og wellness og kveldsro og lyver nesten aldri og det er bra. Det er et godt liv. Et godt liv. Et liv.

Mannen min sier at han ikke er redd for å dø. Han sier at han aldri har vært redd for å dø. Jeg går ut fra at det ikke fins noen grunn til å lyve om en sånn ting, men likevel kan jeg ikke tro ham. Hvordan kan man ikke være redd for å dø? Døden.

Den er som verdensrommet og havet. Mørk og tom og uendelig og truende. Når man har dødd, skal man jo være død i evigheters evighet. En del mennesker er så redde for å dø at de tar livet av seg. Som om de kan lure døden. Kanskje det er som Freud hevder, at hver enkelt av oss ubevisst er overbevist om vår egen udødelighet: «At bottom, nobody believes in his own death, and to put the same thing in a different way, in the unconscious everybody of us is convinced of his own immortality.»

Likevel er den grunnleggende, utenkelige innsikten at vi kommer til å dø, at livet vårt ikke er evig, en fundamental erfaring (mer grunnleggende enn søvnløsheten, kjærligheten, godheten, ondskapen). Dødelighetens elendighet gjør mennesket, paradoksalt nok, lik Gud. Innsikten om at vi må dø fører til at vi skaper – vi bevarer det forgangne, minnene våre, og vi skaper fremtid for å mane bort døden. Den innsikten, mener for eksempel Zygmunt Bauman, omtrent som Becker, er opphavet til all menneskelig kreativitet. Vi hadde ikke skrevet romaner, bygd hus, født barn eller formulert religiøse dogmer hvis vi ikke hadde vært oss bevisst vår egen dødelighet. Alt det der 19

ann heberlein

er forsøk på udødelighet. Alt det er et resultat av følelsen av at livet, det er noe som haster. Snart er det slutt. Det gjelder å gjøre så mye man kan mens man kan.

Det kan jo selvsagt være motsatt, tenker jeg. Hvis nå livet er så kort. Hvis nå livet tar slutt. Hvis alt jeg gjør forsvinner. Hva er alt godt for da? Alt tar jo slutt. Alt vi vet noe om tar slutt.

Så blir det ingenting eller noe annet, noe ukjent, en tilværelse med andre regler, en dimensjon der formue og utmerkelser og gode anmeldelser ikke betyr en dritt. Får man vel håpe. At det hinsides er et sted der jeg slipper kroppen min og prestasjonsangsten min og alt mitt begjær.

Guds rike, himmelriket, er et hovedbegrep i Jesu forkynnelse. Det er en forventet tilstand der Guds vilje er den rådende og det ondes makt er beseiret. nationalencyklopedin

«Mennesket er som mest virkelig der det hviler i endeløs glede og nåde,» skriver Jeffrey Burton Russell i A History of Heaven.

Det syns jeg er en vakker formulering. Først i endeløs glede, harmoni og velvære blir mennesket virkelig. Lidelsen, det ufullkomne, det fremmedgjorte er uvirkelig. Falsk. Himmelriket er Virkeligheten – alt som ikke er himmelrike er mindre virkelig.

Mest uvirkelig av alt er helvete. Helvete er uvirkelig. Helvete er fraværet av virkelighet. I helvete fins hverken glede eller nåde, bare lidelse, død og hat. Bare kjærligheten, evigheten og nåden – det utenkelige! – er virkelig. Døden er ikke intethet. Døden er full av mening og innhold: noe. Iallfall ifølge Jeffrey Burton Russell og mannen min.

20

et godt liv

Sykdom, tilstand der et individ (menneske, dyr eller vekst) ikke fungerer optimalt. nationalencyklopedin

Det nærmeste man kan komme døden uten å dø er sykdommen. Den syke tangerer grensen, befinner seg i transitt, i en stor ventehall uten å vite om han kommer på flyet eller ikke.

Man sitter der og forbereder seg, i sykdommen forbereder man seg på avreisen som eventuelt skal skje. Kanskje lengter man, som mannen på båten, eller Maja. Kanskje man er redd. Uansett befinner man seg på et sted som bare noen mennesker har tilgang til, de som er syke. Døden slipper bare de syke tilstrekkelig nært for at de skal kunne kjenne duften. Det er jo ikke heller et sted man begir seg til av fri vilje. Susan Sontag beskriver sykdommen som et andre kongerike som hvert menneske før eller senere må tre inn i. Det fins liksom to virkeligheter, en frisk og en syk, med ulike regler, språk og vilkår: Sykdommen er livets nattside, et mer tyngende statsborgerskap. Hver og en som er satt til verden har et dobbelt statsborgerskap, et i de friskes kongerike og et i de sykes. Selv om vi alle foretrekker å bare bruke det positive passet blir hver og en av oss før eller senere, i det minste en kortere periode, tvunget til å erklære oss som innbyggere i dette andre landet.

Sontag skrev boken Sykdom som metafor etter at hun selv ble rammet av kreft. Boken hennes er en protest mot den omfattende bruken av kreft som metafor for alt mulig negativt. «Kreft er bare en sykdom,» skriver hun, «en svært alvorlig en, men likevel bare en sykdom. Kreft er ikke en forbannelse, ikke en straff, ikke noe å skamme seg over. Uten mening.» Sontag vil ikke bli skrevet inn i en språklig diskurs der selve egenskapen 21

ann heberlein

å være kreftsyk brukes til å forklare ulike problemer. Alt mulig, kan det virke som, kan sammenliknes med kreft – meninger og tendenser i samfunnet, avvikende grupper og individer, meningsmotstandere, kriminalitet, vold og ondskap. Alt kan være kreft, kreftsvulster, tumorer. Slikt som sprer seg, som må tilintetgjøres og skjæres bort. Kreft.

Vanviddet, avsindigheten og galskapen brukes akkurat som kreft metaforisk, men i motsetning til kreft brukes vanvidd, avsindighet og galskap oftest som en positiv metafor. Galskap står for grenseoverskridelse, å tenke stort og fritt, å være skapende og spørrende. Den gale må ofte spille rollen som sannsiger, den som avslører at keiseren er naken, som avslører ubekvemme sannheter om livet og menneskets vilkår. Galskapen fremstilles som noe etterstrebelsesverdig og den gale konstrueres som klokest av alle, den som gjennomskuer de løgnene mennesket lever med og profetisk vifter med anklagende fingre til høyre og venstre.

Som John, den sannsigende gale i Revolutionary Road, som hever en dirrende finger mot menneskeheten og lurer på hvem som skapte disse reglene som sier at man må leke voksen fordi man får barn. Må flytte i hus. Må gi opp drømmene sine. Må slutte å leve.

Frank og April, hovedpersonene i Richard Yates’ roman, har to barn. En gang var de vilt forelsket i hverandre. De syntes de delte en hemmelighet. De var spesielle. De skulle aldri bli kjedelige og likegyldige; aldri bli som alle andre. Likevel ble de akkurat som alle andre, trellbundet av vage regler som noen andre hadde formulert. De vansmekter i villaidyllen, men gjør gode miner til slett spill, og så kommer denne psykisk forstyrrede nabosønnen og ser rett igjennom alle løgnene, den falske lykken, selvbedraget. Han sitter der i den nyvaskede dagligstuen deres ved det vakkert dekkede bordet og punkterer hele forestillingen med sitt avsindige klarsyn og sin frittalenhet. Det kreves altså en gal for å få Frank og April til å innse at de er lurt, lurt til å tro at noe de aldri ønsket seg er det de vil ha, lurt til å tro at 22

et godt liv

barn og villa og søndagsstek er det gode i livet, det beste man kan ha.

Det er noe med psykisk sykdom og mentalsykehus som setter i gang fantasien, hos både forfatterne, leserne, filmskaperne og publikum. På en lukket avdeling blir rollene så tydelige. Berøvet alle andre identiteter enn denne ene, vanvittig, er mennesket så mye menneske, uten klær, titler og sammenheng. Innestengt i seg selv, som pasientene i Lars Noréns En sorts Hades & Kliniken, er det ute av stand til å kommunisere, isolert i sin egen nevrose, fratatt makten over sitt eget liv. Den lukkede avdelingen er en arena for maktutøvelse; som en evig kamp mellom Nurse Ratched og McMurphy, den onde autoriteten som med alle midler undertrykker og bekjemper den som er uten makt.

Nå er jo akkurat McMurphy i Ken Keseys Gjøkeredet tilfeldigvis frisk – han spiller gal for å slippe fengselsstraff – noe som speiler en annen forestilling, nemlig den at hvem som helst kan utgi seg for å være gal, bli innesperret, lagt i jern, dopet ned og pasifisert.

Fiksjonens forestillinger om mentalsykehus og psykisk helsevern har sjelden særlig mye med virkelighetens psykiske helsevern å gjøre. De har desto mer med menneskets eksistensielle vilkår å gjøre; så utleverte og sårbare for hverandre er vi. Mentalsykehuset brukes som en metafor, for å vise frem en tilstand som ikke er den psykisk sykes, men menneskehetens.

Kulturens forestillinger om den gale har heller ikke særlig mye med virkelighetens gale å gjøre. Disse profetiske, klarsynte gale er egentlig ytterst sjeldne i virkeligheten, det må jeg si. Psykoser, paranoia og vrangforestillinger er sjelden grobunn for noen dypere innsikt. Jeg vil nok påstå at psykoser og vrangforestillinger er motsetningen til klarsyn. Jeg kan forstå at psykosen kan virke forlokkende utenfra. Som et lovlig dop. En tilstand utenfor virkeligheten, med egne regler og et eget språk. I psykosen er den psykotiske Gud alene og suveren. Ikke noe er så postmoderne som en psykose: dekonstruksjon, oppløsning av 23

ann heberlein

subjektet, grenseløshet, relativisme, subjektivisme dratt til det absolutte ytterpunktet.

Jeg i min verden. Det eneste som fins er min verden, og den går i stykker når jeg rører ved den, og jeg legger puslespill med bitene fordi alle biter er meldinger, hemmelige meldinger som bare jeg forstår, og det er bare jeg som kan føye verden sammen igjen. Hvis jeg ikke gjør det, tar alt slutt.

Et eget språk og en egen verden. Det er en forferdelig tilstand. Aldri er et menneske så alene som i en psykose.

Susan Sontag er sitert i en avhandling av en svensk litteraturkjenner som heter Katarina Bernhardsson. Bernhardssons avhandling handler om patografier, altså litterære skildringer av sykdom. Hun nevner boken min Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve i forbifarten som et eksempel på en «samtidig svensk patografi som skildrer sykdom i form av en reise». Bernhardsson skriver at patografien har blitt en moderne form for eventyrfortelling, en fortelling der en dristig reisende forteller om sine eventyr til alle de som blir igjen i det vanlige livet. De som har vært på besøk i dette andre kongeriket, som Sontag kaller det, har noe å fortelle dem som ennå ikke vært der. Takket være patografien kan de friske, uten å risikere noe, besøke dette andre, eksotiske stedet. De sykes verden.

Jeg vet like lite om å være syk som jeg vet noe om å være frisk. Jeg vil virkelig ikke at du leser det jeg skriver som en universell skildring av den ene eller andre tilstanden. Jeg skriver ingen reiseskildring. Jeg vet bare hva det er å være jeg. Jeg vet noe om fortvilelse og om skyld og svik og om tomhet og meningsløshet, det vet jeg, og jeg vet noe om hvordan det er når verden trenger seg på igjen, når lyskasterne slås av og skyggene faller og daggryet kommer. Så småningom kommer daggryet.

Det gjør det alltid. Natten viker for morgenen og lyset svelger mørket, og hvis man bare tåler mørket mellom to og fire om natten, hvis man ikke blir for redd, hvis man holder ut, så kan man reise seg fra sin seng og koke en kopp kaffe og åpne døren og sette seg på trappen og se solen stige og vente på avi24

et godt liv

sen. Da vet man at en ny dag begynner. Det vet jeg eventuelt, men jeg vet ingenting om hvordan det er å være deg.

Autentisk, som virkelig har eksistert (slik som påstått). nationalencyklopedin

Vi var hjemme hos P og V en kveld i slutten av august 2010.

Vi satt i drivhuset deres som var fullt av stearinlys og frodige planter, lavendel og krydderurter, snirklete møbler av støpejern og silkeputer med dusker. Boken min om ondskap hadde akkurat kommet fra trykkeriet og jeg hadde tatt med en til dem.

Den er svart og fin med bokstaver i sølv og jeg var ganske stolt av den. Vi satt der i den lune sensommerkvelden, hundene sov ved føttene våre, hønsene og kaninene hadde slått seg til ro, kattene strøk omkring i mørket med lysende øyne og en tung duft av roser hang i luften. Vi hadde grillet lam og spist bringebærterte og drukket vin og kaffe og alt var veldig stille.

P tok frem gitaren og spilte en av sine egne sanger, en forsiktig og vemodig sang om slikt som hadde vært eller aldri ble og som aldri kan bli, men likevel er vakkert. Datteren min sov i armene mine og mannen min pattet på pipen sin. Guttene lo av noe V sa og hjertet mitt kjentes veldig stort og varmt og levende ut.

Det ble stille en stund da P hadde spilt ferdig. Han tok boken min som lå på bordet, bladde litt i den, leste overskriftene høyt og så så han på meg og spurte om jeg ikke burde skrive noe annet. Jeg vil ikke bry meg, sa han og strøk seg over haken som han pleier å gjøre når han er litt usikker, men jeg tenker at det kanskje ikke er bra for deg å skrive så mye om alt det mørke, om død og vold og ondskap. Livet er så mye mer enn søvnløse netter og frykt. Du burde skrive om det som er vakkert. Om det som er godt, sa han, og jeg tenkte at jeg kanskje skulle gjøre det. Skrive en hvit bok om godhet og lykke.

25

ann heberlein

Og jeg tenker at jeg har skrevet den samme boken hele tiden.

Alt jeg skriver er et forsøk på å besvare spørsmålet om hvordan man skal leve. Hva er det å være menneske? Hva er et godt liv og hva er det som hindrer oss i å leve et liv som er godt?

Jeg har prøvd å skrive en bok om å leve et godt liv, om godhet, kanskje lykke, flere ganger. Man må skrive om det mørke for å se det lyse. Man må stille spørsmålet om livets meningsløshet for å finne meningen. Man må definere ondskapen for å se godheten som også fins, den stadig nærværende godheten som er like selvsagt som vannet vi drikker og luften vi puster, og like nødvendig.

Jeg tror ikke at jeg vet mer om livets mening enn noen andre.

Kanskje det bare er mer om å gjøre for meg å finne et slags svar.

Jeg tror ikke at mennesker som har overlevd et traume eller blitt helbredet for en livstruende sykdom har en særlig eksistensiell eller moralsk innsikt. Jeg syns man skal være forsiktig med å tilskrive de som har overlevd en slags moralsk overlegenhet, høystemt takknemlighet eller ydmykhet for livet. I avhandlingen min kritiserte jeg viktimologen Howard Zehr for å forherlige lidelse. Jeg mente at forventningene hans om at et offer «finner en dypere mening med livet» og at det alltid kommer noe godt ut av det onde (uansett om det handler om sykdom, vold eller katastrofer) er urimelige. Det der, mente jeg, handler mer om omgivelsenes ønske om at det må komme noe meningsfullt ut av det meningsløse, enn om offerets faktiske opplevelser.

For det fins selvsagt slike forventninger – alle disse ukebladreportasjene og sofaintervjuene med mennesker som har overlevd kreft eller spiseforstyrrelser eller voldtekt eller skilsmisse eller selvmordsforsøk og nå, etterpå, er lykkeligere enn noensinne, har sett lyset og meningen og forstått hva lykke er og hva som egentlig er viktig i livet.

Jeg tror ikke på det. Jeg tror det er et utslag av menneskets manglende evne til å holde ut det meningsløse. Det fins det som er meningsfullt og det som er meningsløst. Sykdom er me26

et godt liv

ningsløst. Sykdom ødelegger. Sykdom skaper ikke noe godt.

Sykdom er motsetningen til alt som er meningsfullt og godt; et liv preget av sykdom er motsetningen til et godt liv. Aristoteles definerer et godt liv, eudaimonia, som et liv som preges av gjennomtenkte, kloke og rimelige handlinger, følelser og verdier. Freud mener at det gode livet er «å få elske og arbeide» og Hans-Georg Gadamer skriver at helse er en form av harmoni, «at i arbeid og glede være oppfylt av sitt eget livs oppgaver».

Jeg tror at et godt liv også handler om autentisitet, om å være ekte, være i seg selv. Man må være noen – seg selv – for å kunne ha et forhold til andre mennesker. Det er, mener Thomas Nagel, en forutsetning for uegennyttige handlinger, dette vi pleier å kalle altruisme. Altruisme, skriver han, avhenger av at man fullt ut erkjenner og kjenner igjen den andres virkelighet. Man kan bare kjenne igjen seg selv i den andre hvis man er et jeg, en person. Det er rett og slett ikke mulig å relatere til noen annen hvis man ikke fins. Det lyder vel som en rimelig antakelse: at et menneske må være til for å kunne stå i relasjon til andre mennesker. Man må være opptatt av seg selv, sitt eget jeg og vite hvem man er. Er ikke det interessant? Å relatere altruisme til selvopptatthet, som en jo ellers pleier å anse som et utslag av, eller noe som fører til, egoisme. Å elske seg selv, å være egoistisk, trenger altså ikke å være et hinder for altruisme, å se den andre. Auguste Comte, som var den første til å snakke om begrepet altruisme, hevdet at altruisme innebærer at vi uselvisk skal leve for andre. Det høres fint ut, ikke sant?

Men det forutsetter jo faktisk, akkurat som Nagel påpeker, at jeg er et jeg. At jeg er så opptatt av meg selv at jeg vet hvem jeg er. Egoisme, egenkjærlighet, trenger jo ikke nødvendigvis føre til hensynsløshet og likegyldighet overfor den andre. Jeg tror at det er å ta seg selv på alvor. Jeg tror at det er veldig vanskelig å ta andre mennesker på alvor hvis man ikke bryr seg om seg selv.

27