Issuu on Google+


en liten bok om ondskap


ann heberlein

En liten bok om ondskap Oversatt av Bente Rannveig Hansen


Ann Heberlein Originalens tittel En liten bok om ondska © Ann Heberlein 2010 Først utgitt av Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sverige Utgitt på norsk etter avtale med Bonnier Group Agency, Stockholm, Sverige Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-35620-0 1. utgave, 1. opplag 2011 Sitat fra Brødrene Karamazov s. 21 og s. 161 og fra Forbrytelse og straff s. 35 er oversatt fra svensk av oversetteren. Det samme gjelder sitat på s. 93 og s. 95. Øvrige sitater er hentet fra norske oversettelser. Omslagsdesign: Elsa Wohlfahrt Larsson Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 9,5/13,5 pkt. Stempel Garamond og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold Ondskapens tilbakekomst 11 Ondskapens forlokkende kraft

21

Ondskapens eksistens 35 Om ondskap: Nietzsche, Kant og Arendt 56 Definisjoner av ondskap og onde handlinger 80 Onde mennesker 105 Onde omstendigheter 127 Onde barn 141 Demonisk ondskap 157 Ondskapen, hevnen og straffen 180 Menn, kvinner og ondskap 209 Ondskapens forutsetninger 242 Ondskap og godhet 263 Referanser 276


Innledning Kanskje burde jeg ikke skrive en bok om ondskap, verken en liten eller en stor. Kanskje ville det vært bedre å skrive om alt det vakre i verden, om kjærlighet, vennskap, godhet, om mennesker som kjemper for rettferdighet og menneskeverd, som vier livet sitt til å redde miljøet, som protesterer mot dødsstraff og tortur, som hardnakket hevder dyrenes rettigheter til et verdig liv. Kanskje burde jeg skrive om alt det gode som de aller fleste mennesker gjør – vi tar vare på barna våre, vi er omsorgsfulle overfor venner, vi er der når arbeidskolleger trenger oppmuntring, vi tar ansvar for aldrende foreldre og syke pårørende, vi slår alarm når vi har grunn til å tro at et barn i vår nærhet lider. Det finnes heltinner og helter, helgener og engler: mennesker som uegennyttig arbeider for andres frihet, som gjennom sine ord og handlinger inspirerer oss andre til å forsøke å være litt bedre mennesker. Og så finnes alle vi andre, vi som i hverdagen tar ansvar for den lille biten av tilværelsen som er vår. Alt dette finnes i vår verden. Det er vakkert, det er stort, det er godt. Summen av de gode handlingene er større enn summen av de onde – det finnes så uendelig mye mer godhet enn ondskap i vår verden. Dette er det verdt å minne seg selv på, ofte. Likevel klarer jeg ikke å slippe tanken på ondskapen – for7


en liten bok om ondskap

stått som summen av de onde handlingene mennesker utfører – som også finnes i verden. Dette «hvorfor?». Jeg ønsker å forstå hva som driver mennesker til å gjøre andre mennesker vondt, til å dra ut i krigen, myrde sine naboer, arbeide i dødsleirer, torturere fanger. Lar det seg gjøre å finne en forklaring på hvordan mennesker som tilsynelatende kunne vært hvem som helst, får seg til å gjøre ting de aldri kunne ha forestilt seg, hvordan de kan forvandles fra helt vanlige menn og kvinner til bødler? Bak ethvert folkemord, bak enhver borgerkrig, bak ethvert terrorangrep står mennesker, de som gjerne kalles «helt vanlige mennesker». Det er fedre, sønner og ektemenn som drar ut i krigen. Det er ingeniører, lærere, sjåfører, industriarbeidere som deltar i folkemord. Det var menn og kvinner i alle aldrer, katolikker, protestanter, muslimer og ateister, lavt utdannede og høyt utdannede, fattige og rike, som muliggjorde holocaust, den etniske renselsen på Balkan, de blodige massakrene i Rwanda og folkemordet i Armenia. Et begrep som stadig vender tilbake når ondskap diskuteres, er «ubegripelig». Enda mer ubegripelige enn onde gjerninger som utføres i krig, er de gjerningene som utføres av enkeltstående menn og kvinner. En mengde studier peker i retning av at visse omstendigheter gir grobunn for den slags kollektiv ondskap som utføres av soldater, leirvoktere, fangevoktere – men finnes det omstendigheter som kan forklare en Josef Fritzl, en mann som begår bestialske gjerninger, som holder sin datter som fange og sexslave i kjelleren? 8


innledning

«Hva er det onde? er et spørsmål som ikke lar seg besvare», skriver Zygmunt Bauman, og jeg er tilbøyelig til å si meg enig med ham. Like fullt mener jeg at vi er nødt til å stille spørsmålet, om ikke annet i håp om å finne noen ledetråder til hvordan ondskapen kan minimeres. Mitt formål med denne boken er å drøfte hva som kjennetegner ondskap, onde handlinger og onde mennesker – å foreta en undersøkelse av ondskapens natur og årsaker. Utgangspunktet mitt er at ondskap eksisterer, forstått som summen av de menneskelige handlingene som får onde konsekvenser for andre mennesker. Jeg forstår med andre ord ondskap som noe konkret. Det dreier seg om fornedring, vold, seksuelle overgrep, mord, tortur – onde handlinger som strider imot menneskeverdet, som ødelegger menneskeliv, som forhindrer muligheten for å leve et noenlunde godt liv; handlinger som rammer mennesker, kroppene deres, livet deres. Jeg betrakter med andre ord ikke ondskap som et metafysisk fenomen, men tvert imot som noe følbart og synlig, noe som erfares og oppleves. Ubegripelig, kanskje, men ikke usynlig. Jeg hevder på ingen måte å presentere en definitiv løsning på det som synes å være et evig problem. Dette er en bok med små ambisjoner: En liten bok om ondskap.

9


Ondskapens tilbakekomst Evil is a permanent threat to human well-being. John Kekes, The Roots of Evil

Den amerikanske filosofen John Kekes har insistert på at ondskap eksisterer, også i alle de årene det var politisk ukorrekt – selv i USA – å snakke om «ondskap». I Facing Evil, utgitt i 1990, argumenterer han for at ondskap er en kjensgjerning, at det eksisterer ondskap og onde handlinger i verden. For den som holder seg noenlunde oppdatert, lyder dette neppe som noen sensasjonell påstand. Det skal godt gjøres å unngå den kontinuerlige strømmen av nyheter om krig, mord, tortur, overgrep og andre former for vold og grusomhet. Trass i de empiriske bevisene har det imidlertid lenge eksistert en motstand mot å anvende begrepet «ondskap». I stedet snakkes det om «sadisme» og «psykopati», begreper som antyder vitenskap og diagnose snarere enn metafysikk. Hannah Arendt skrev i boken En rapport om ondskapens banalitet fra 1964 at samtiden var preget av en uvilje mot å benytte termen «ondskap». Å stemple mennesker som onde ble betraktet som vulgært og usofistikert. Arendt påpeker det problematiske ved å hevde ondskapens eksistens: Dersom ondskap og onde handlinger eksisterer, må det nødven11


en liten bok om ondskap

digvis finnes noen som utfører disse onde handlingene, altså onde mennesker, og her er det at selvsensuren, eller muligens anstendigheten, gjør seg gjeldende. Ettersom spørsmålet om personlig ondskap er så vanskelig og betent, finner vi det ubehagelig å snakke om ondskap. Kekes skriver rett ut at det faktisk finnes onde mennesker, eller i hans terminologi, «onde karakterer» – en påstand som altså er blitt ansett for å være en tanke mer tungt fordøyelig. Det eksisterer en oppfatning av at resonnementer som involverer begrepene «ond» og «ondskap», innebærer en demonisering av individer og grupper – hvilket i noen tiår (og med god grunn) er blitt betraktet som uønsket. Demonisering fører til hat, redsel og hevngjerrighet, og verken hat, redsel eller hevngjerrighet er videre konstruktive størrelser når det gjelder å skape et godt samfunn og gode relasjoner mellom individer. I stedet har man bestrebet seg på å forstå overgriperen. Den amerikanske filosofen Russ Shafer-Landau hevder i boken Whatever happened to Good and Evil? at det skjedde noe med amerikanernes syn på godhet og ondskap etter 11. september. Før terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon ble det betraktet som gammeldags og lite konstruktivt å snakke om godt og ondt. Begrepet ondskap hadde mistet sin betydning, og det var ikke ansett for stuerent å stemple mennesker som onde – i hvert fall ikke i den amerikanske urbane og intellektuelle offentligheten (hvor12


ondskapens tilbakekomst

dan det forholdt seg i andre amerikanske sammenhenger, vil ikke bli drøftet her). Den moralske relativismen hadde slått igjennom på bred front: «Det som er riktig for meg i min kontekst, er feil for en som lever i en annen kultur med andre verdier. Ifølge den moralske relativismen ligger godhet, på samme måte som skjønnhet, i betrakterens øye: Dersom jeg synes at noe er godt, så er det godt. For meg. Er den samme handlingen eller foreteelsen ond for deg, så er det din mening som jeg respekterer, men som på ingen måte hindrer meg i å fastholde min mening. Ifølge Russ Shafer-Landau har den moralske relativismen altså måttet vike for en moralsk realisme, nærmere bestemt oppfatningen av at det finnes noe som er ondt og noe som er godt, uansett sammenheng og omstendigheter. Etter 11. september ble det umulig å fastholde den kulturrelativismen som logisk følger av en moralsk relativisme – enhver som dristet seg til å betrakte terrorangrepet fra terroristenes ståsted eller relativisere hendelsen, ble umiddelbart irettesatt. Viljen til å forklare og forstå terroristenes beveggrunner var nærmest ikke-eksisterende. Deres handlinger var mer enn en kulturkollisjon, mer enn en krenkelse av den amerikanske oppfatningen av rett og galt, ondt og godt. Shafer-Landau skriver at terrorangrepet konsekvent ble definert som ondt og at terroristene ble betraktet som den inkarnerte ondskap. Kanskje er den amerikanske gjenopprettelsen av godt og ondt en medvirkende årsak til at begrepene «ond» og «ondskap» dukker opp stadig oftere også i den svenske offent13


en liten bok om ondskap

lige debatten. Interessant nok har «god» og «godhet» ikke gjort et tilsvarende comeback, trolig fordi ondskap betraktes som et avvik, mens godhet anses som en selvfølge. I Sverige vendte begrepet «ondskap» tilbake i forbindelse med mordet på Engla Juncosa Höglund våren 2008. Anders Eklund, mannen som tilstod og ble dømt for drapene på Engla og Pernilla Hellgren, ble uten omsvøp betegnet som ond, som et monster, av atskillige debattanter og skribenter fra ytterste høyre til ytterste venstre fløy. Da Fritzl-saken ble rullet opp, henviste svenske skribenter i enda større grad til ondskap som forklaring på udåden. I sin bok Monster gir journalisten Allan Hall uttrykk for den oppfatningen som en samlet europeisk presse stod inne for: Josef Fritzl, mannen som holdt sin datter og deres felles barn fanget i en kjeller i tjuefire år, er ikke menneskelig. Han er et monster. Han ser ut som et menneske, men det er bare en forkledning. Da politiet stormet familien Fritzls hus i Amstetten den 27. april 2008, ble en ufattelig menneskelig tragedie avslørt, og ondskapen fikk et ansikt – noe en samlet europeisk presse visste å sette pris på. Dag etter dag, uke etter uke, vrimlet avisene av mer eller mindre seriøse tekster om «Monsteret fra Amstetten». Med mordet på Engla i friskt minne framstod Josef Fritzl og hans grusomheter som nok et bevis på at det fantes genuint onde mennesker. «Naturligvis er Fritzl ond,» skrev Erik Rodenborg i Socialisten. Maria Abrahamsson, journa14


ondskapens tilbakekomst

list i Svenska Dagbladet, vegrer seg mot den forklaringen at ondskap oppstår i onde sammenhenger og miljøer, en forklaring som mange har grepet til etter at Arendts teori om den banale ondskapen ble allment kjent: «Vi bør også huske at ondskap er en individuell egenskap,» skrev Abrahamsson. I den samme avisen argumenterte Göran Skytte for å «gjenoppta begrepene ondt og godt». «Personlig ondskap er en personlig egenskap,» hevdet Skytte. Anne-Charlotte Marteus i Expressen satte det hele på spissen. I en tekst der hun erklærte sitt hat mot så vel paven som Josef Fritzl, utbrøt hun: «Jeg håper det finnes et helvete!» Det synes altså å ha skjedd et paradigmeskifte. Hannah Arendts analyse av samtidens tvil omkring begrepene ond, ondt og ondskap stemmer ikke lenger. Det er ikke lenger vulgært og usofistikert å snakke om ondskap. Det er ikke lenger tabu å dømme mennesker som onde. Å definere den andre som ond oppfattes tvert imot tilsynelatende som dristig og modig, som et tegn på empati med dem som er blitt rammet. Å utnevne Josef Fritzl til monster og Anders Eklund til ondskapen selv signaliserer at man tar offerets lidelse på alvor, at man selv er et godt og rettskaffent menneske. Den tidligere empatiske viljen til å forstå overgriperen, til å vektlegge at selv en morder er et menneske, synes å være avleggs, ja til og med støtende. Det å påpeke at det finnes en form for kollektivt ansvar – hvorfor reagerte ikke naboene i Amstett? Hvorfor ble ikke Eklund satt i forva15


en liten bok om ondskap

ring de første gangene han ble dømt for seksualforbrytelser? Hvordan kan det ha seg at han ganske enkelt ble løslatt? – er provoserende og betraktes av flere av de tidligere nevnte debattantene som en feig måte å unnvike selve det sentrale spørsmålet på, nemlig det som omhandler den personlige ondskapen. Jeg oppfatter det ikke som et tegn på mot og medmenneskelighet når man omtaler menn som Josef Fritzl eller Anders Eklund som onde. Å avfeie Eklund som ond er ikke modig, det er feigt. I forbindelse med rettssaken mot Eklund reiste det seg en bølge av fordømmende uttalelser. Tilfeldigvis ble en annen ondskapsfull mann pågrepet samme uke som rettergangen ble innledet. Pågripelsen av den mannen Richard Holbrooke har kalt «folkemordsarkitekt», nemlig Radovan Karadzic, ble førstesideoppslag over hele verden. Det kan virke søkt å diskutere den pornomisbrukende lastebilsjåføren og sexmorderen Anders Eklund i relasjon til legen, poeten og krigsherren Radovan Karadzic. Hva har vel de to til felles, annet enn en åpenbar mangel på respekt for andre menneskers liv? Er de onde menn? Jeg nøyer meg med å konstatere at begge utvilsomt har gjort seg skyldige i onde handlinger – den slags handlinger som ødelegger menneskeliv, som forårsaker uakseptabel lidelse. Karadzics onde handlinger, hans onde plan, rammet naturligvis langt flere enn Eklunds. Eklund må være en ensom tulling og Karadzic en dypt forstyrret mann med storslåtte planer om å skape et eget 16


ondskapens tilbakekomst

rike, men ingen av dem var alene om sine onde handlinger. Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres, er alltid den store, tause massens likegyldighet – eller samtykke, om man vil. Her er fellesnevneren mellom Eklund og Karadzic, mellom alle verdens folkemord, voldtekter, mishandlede barn og myrdede menn og kvinner. Den store fellesnevneren er du og jeg. Det er vi. Vi som er tilskuere. Vi som står litt bortenfor. Vi som velger ikke å høre. Vi som velger å se bort. Fordi det er enklest slik. Mest bekvemt. Vi som velger å gjemme oss bak overbevisningen om at ondskapen i verden er resultatet av onde enkeltmenneskers perverse planer og handlinger. Uten vårt tause samtykke ville menn som Adolf Hitler og Radovan Karadzic nærmest vært patetiske. Skillet mellom ondt og godt går ikke mellom mennesker, men gjennom hvert enkelt menneskes hjerte. Dette hevder Alexander Solzjenitsyn i GULag-arkipelet, og jeg tror han har rett. Med det mener jeg ikke at hver og en av oss har potensialet til å bli en Eklund eller en Karadzic. Derimot tror jeg at vi forledes av likegyldigheten, den totale likegyldigheten som gir ondskapen fritt spillerom. Det er vanskelig å blande seg inn når lastebilsjåføren utsetter den kvinnelige servitøren for seksuell trakassering. Er det umaken verdt å anmelde en blotter? Og hva har jeg strengt tatt med naboens barn å gjøre? Hvorfor skal jeg bry meg om hva som foregår i et annet land? Hvilket ansvar har jeg for å finne ut hva 17


en liten bok om ondskap

som foregår i mitt eget land, hva den regjeringen som jeg har gitt makten, bruker denne makten til? Vi som ser en annen vei, gjør det ikke fordi vi er onde, men fordi vi ikke vil sette vår egen trygghet på spill. Kanskje er vi ikke bare bekvemme. Kanskje er vi også redde. Zygmunt Bauman hevder i boken Liquid Fear at vi lever i «redselens tid», i en evig usikkerhet, lammet av vår egen hjelpeløshet overfor de vage truslene vi føler, men ikke kan sette navn på. Ja, vi er redde, usikkert for hva. Kanskje er det grunnen til at vi stenger oss inne i de nyoppussede hjemmene våre og vender det døve øret til når naboens barn gråter eller når Sverigedemokraterna tar stadig flere mandater i kommunen vår. Når vi velger å ignorere ondskapen rundt oss, undertegner vi det Norman Geras kaller «den moralske likegyldighetens kontrakt», hvilket innebærer at vi etterlater oss andre mennesker i fare, uten redning, og dermed aksepterer at andre gjør det samme mot oss. Dersom den moralske likegyldigheten får råde, blir verden et fryktelig sted. En tilskuer kan ikke være likegyldig eller engang nøytral, hver og en av oss må ta stilling; ikke bare i ord, men også i handling – og bruke den makten vi faktisk har over andre menneskers liv. «Jeg hater de likegyldige,» sa Antonio Gramsci, og kanskje er det mer konstruktivt å hate likegyldigheten enn ondskapen. Jeg forholder meg altså skeptisk til å bruke «ondskap» som forklaring på de grusomhetene som finner sted hver eneste 18


ondskapens tilbakekomst

dag. Hver dag dreper, voldtar, mishandler og lemlester mennesker andre mennesker. Hvordan skal vi forklare dette? Ved å ta i bruk en metafysisk forståelse av begrepet «ondskap»? Ved å hevde at en del mennesker ganske enkelt er onde, monstrøse skapninger uten empati og samvittighet, og derfor umulige å stanse? Vi gjør det altfor enkelt for oss selv når vi velger å forklare mord, krig og overgrep med henvisning til «ondskap». Ondskapen er nemlig ikke mulig å påvirke. Når vi stempler Anders Eklund som ond, slipper vi å diskutere samfunnets utilstrekkelighet. Vi slipper å spørre hvorfor kriminalomsorgen mislykkes, hvordan det kan ha seg at Eklund ble tilbudt behandling etter de første seksualforbrytelsene han gjorde seg skyldig i, men slapp fordi han ikke hadde lyst. Vi slipper å gruble over hva som kunne vært gjort for å unngå at flere små jenter og gutter blir ofre for menn som Eklund. Derfor bør begreper som «ond» håndteres med varsomhet. Derfor bør også ondskapen defineres og diskuteres. John Kekes mener at vi må slutte å betrakte ondskap som et unntak, som en anomali. Om jeg blir utsatt for ondskap i en eller annen form, vrir og vender jeg på hendelsen for å finne forklaringer på hvorfor den som skadet meg, gjorde som han gjorde, hvorfor akkurat jeg ble valgt og så videre. Kekes mener at vi, heller enn å gå inn for å temme og forklare ondskapen, bør akseptere at ondskapen er en stadig nærværende realitet i menneskets liv. På sett og vis har han 19


en liten bok om ondskap

rett – ja, verden er full av ondskap, mennesker gjør hverandre vondt og altfor mange rammes av ondskap. Selv om vi er bevisst på ondskapens eksistens, reagerer vi imidlertid med forbløffelse hver gang vi blir konfrontert med den. Hvordan kunne noe slikt skje (her i den lille byen vår, i landet vårt)? Naiviteten overfor ondskapen er både rørende og dum. Rørende fordi det er noe vakkert i at vi ikke går rundt og forventer at andre mennesker vil skade oss, og dum fordi naiviteten iblant innebærer at vi lukker øynene og vegrer oss for å se ondskapen selv når vi bor vegg i vegg med den. Samtidig som jeg ser relevansen i Kekes påstand – vi bør akseptere at ondskapen er en stadig nærværende realitet i menneskets liv – ser jeg også det problematiske ved den. Kekes er ikke ute etter å forklare og løse ondskapen for å begrense dens herjinger. Han er fullstendig uinteressert i hvorfor mennesker begår onde handlinger – hans interesse vekkes først idet ondskapen og den onde handlingen er et faktum. Etter min mening er det ikke tilstrekkelig å konstatere ondskapens eksistens. Det sentrale spørsmålet er hva som ligger bak ondskap og onde handlinger. Hvert skritt vi tar i retning en forståelse av ondskapens motiv, er et skritt mot en bedre verden, en verden med mindre ondskap. Å forstå og forklare er ikke det samme som å unnskylde – en ond handling er en ond handling også når den utføres av noen som selv er blitt utsatt for onde handlinger – men det er først idet vi forstår ondskapen at vi kan gjøre noe med den. 20


En liten bok om ondskap