Elskede Poona

Karin Fossum

Elskede Poona

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2000 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2018 ISBN 978-82-02-60261-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Takk til Finn Skårderud

Forord Om mennesker, på godt og vondt Av Nils Nordberg

I 2009 arrangerte Dagbladet en kåring av tidenes 25 beste norske kriminalromaner. Juryens 11 edsvorne men ikke alltid enige medlemmer var idyllisk samstemte om førsteplassen: Elskede Poona av Karin Fossum er en krim med helt spesielle kvaliteter.

De var ikke først ute med dét: Elskede Poona er den hittil eneste krimroman som har fått en Brage-statuett; i 2005 var den en av seks utvalgte kandidater til Golden Dagger Award, den gjeveste britiske krimprisen, og den har innbrakt Karin Fossum en Los Angeles Times Book Award.

Fossum er etablert som en av vår tids fremste krimforfattere, ikke bare i Norge, men internasjonalt - hun er oversatt til 30 språk og har kommet inn på det vanskeligste av alle markeder for de som skriver på et annet språk enn engelsk, ja, nettopp det engelskspråklige. I England og USA er hun Norway's Queen of Crime. Bøkene hennes har avfødt fire TV-serier og tre kinofilmer i Norge, og en er så menn filmatisert i Italia.

Det begynte ikke med krim. Hun debuterte i 1974, 20 år gammel, med en diktsamling som fikk Tarjei Vesaas' debutantpris. Så, med års mellomrom, kom en diktsamling til og to novellesamlinger. Innimellom arbeidet hun som pleier på barnehjem, kassadame, drosjesjåfør, hun jobbet på sykehus og aldershjem og med rehabilitering av narkomane, var husmor og mor til to barn. Det må kalles en skikkelig «utdannelse» til en forfatterkarriere uansett genre, og det har også nedfelt seg i hennes bøker. Et særlig tak 5

har hun på outsidere, mennesker fanget i sin egen kropp og av sin egen oppfatning av tid og virkelighet, både fascinerende og frastøtende, og samtidig fremstilt med dyp forståelse.

I 1995 utgav hun sin første kriminalroman, Evas øye.

Og selv om det på den tiden var nesten et skred av dyktige nye norske krimforfattere, ikke minst kvinnelige, var det ingen tvil om at genren med Fossum hadde fått en betydelig tilvekst. Dette ble bekreftet av oppfølgeren, Se deg ikke tilbake!, som vant både Rivertonprisen for beste norske krim i 1997, og Glassnøkkelen for beste skandinaviske.

Selv har Fossum sagt at det var en tilfeldighet at hun dreide inn på krim; Evas øye skulle være en roman om to venninner hvis liv har tatt ulike veier. Men så skjer det altså et mord, og inn trer denne høyvokste, lavmælte etterforskeren fra Drammens-politiet (byen nevnes aldri ved navn, men er ikke vanskelig å identifisere), førstebetjent Konrad Sejer. Han var én hverken forfatteren eller vi kunne gi slipp på: I ti bøker har vi nå fulgt ham. Ikke alltid som hovedperson; ofte har Sejer trådt i bakgrunnen mens fokus har vært rettet mot andre personer i handlingen, iblant selve gjerningspersonen(e). Fossum har i liten grad innfridd krimmens konvensjoner; i hennes bøker er det få overraskende sluttavsløringer og flere av dem etterlater leseren i tvil om den endelige sannheten. De er som en stadig søken etter hvorfor mennesker handler som de gjør, men med en uuttalt konklusjon om at det ikke finnes noe endelig svar, bare en rekke forklaringer - mennesket er til sjuende og sist det egentlige mysteriet i enhver kriminalgåte, et som unndrar seg løsning.

Fossum har sakte men sikkert orientert seg mot grenselandet mellom kriminal og roman. Det er dristig, men vellykket. Leseren kunne fort føle seg snytt, men overbevises av den følelsen av virkelighetsnærhet som bøkene gir. De springer rett ut av hverdagsangsten vi alle bærer på, for at noe skal skje med dem man er glad i, barna, en selv. Og 6

virkeligheten gir ikke alltid klare svar. Hva skjedde egentlig på Orderud gård?

En annen viktig faktor i suksessen er at Fossum er en av de beste stilister i norsk krim. I en lavmælt forstand; hun søker ikke den briljante formulering, men er sjeldent presis i språkføringen, alltid på leting etter det treffende uttrykk.

Og en tredje er Konrad Sejer. Om det finnes en rettesnor av moralsk eller pedagogisk art i Fossums kriminalromaner, så manifesterer den seg i Sejer. Han er Maigrets og Martin Becks nærmeste etterfølger i norsk krim, typen på det anstendige menneske, en som tar sin humanitet på alvor. Kjernen, budskapet, om en vil, i Fossums verk ligger i små men betydningsfulle handlinger, sånne som at Sejer kjøper en smøredress til den lille sønnen til et mordoffer, den faren ikke rakk å gi ham. Hvis Sejer var en mindre bramfri (ordet brukt i dets riktige betydning!) person enn han er, kunne han kanskje si med Bjørnson at «de gode gjerninger redder verden».

Fossum har den sjeldne egenskap at hun evner ikke bare å skildre særlinger; hun kan også skape de tvers igjennom gode mennesker uten at det blir sentimentalt eller kjedelig. Gunder Jomann, denne halvgamle attgløymen med sin drøm om en kvinne han kan bære på hendene, er også en slik; historien om ham gjør Elskede Poona til en av de vakreste kjærlighetsromaner jeg har lest.

Stillheten flerres av hundeglam. Mora løfter blikket fra kummen og stirrer gjennom vinduet. Hunden halser fra dypt nede i strupen. Hele den sorte, muskuløse kroppen dirrer av iver.

Sønnen kommer tilsyne. Skrever ut av den røde Golfen og slipper en blå bag i bakken. Han gløtter mot vinduet.

Svakt ser han omrisset av mora. Han går mot hunden og løsner lenken. Dyret kaster seg over ham. De velter seg rundt så sanda fyker. Hunden knurrer, og sønnen roper kjærlige skjellsord i øret på den. Innimellom skriker han til, og fiker rottweileren hardt over snuten. Omsider blir den liggende. Han reiser seg sakte. Børster støv og skitt fra buksene. Sender igjen et blikk mot vinduet. Nølende reiser hunden seg og står foran ham med senket hode. Til slutt får den komme og slikke ham underdanig i munnviken. Så går han mot huset og inn på kjøkkenet.

– Herre Jesus, som du ser ut!

Mora ser på den blå T-skjorta. Den er flekket av blod.

Hendene hans er fulle av sår. Hunden har klort ham i ansiktet også.

– Makan, sier hun, og snøfter iltert. – La bagen stå. Jeg skal vaske senere.

Han legger de oppklorte armene i kors. De er kraftige, som resten av ham. Nesten hundre kilo, og det finnes ikke fett. Musklene har nettopp vært i bruk, og er varme.

– Slapp av nå, sier han fort. – Jeg ordner det selv.

9

Hun tror ikke hun hører riktig. Skal han vaske tøyet sitt selv?

– Hvor har du vært? spør hun så. – Du trener vel ikke fra seks til elleve?

Sønnen mumler med ryggen til.

– Sammen med Ulla. Vi satt barnevakt.

Hun ser på den brede ryggen. Håret hans er helt lyst og står rett opp som en børste. Tynne bunter innimellom er farget ildrøde. Det ser ut som han står i brann. Han forsvinner ned trappa til kjelleren. Hun hører den gamle vaskemaskinen starte opp. Selv tapper hun vannet ut av kummen og stirrer ut på gården. Hunden har lagt seg med hodet på labbene. Den siste rest av lys forsvinner. Sønnen kommer opp igjen og sier han vil dusje.

– Dusje nå? Du kommer jo fra trening.

Han svarer ikke. Senere hører hun stemmen fra badet, hul i det flislagte rommet, skingrende av ungdommelig desperasjon. Han synger. Medisinskapet slamrer. Antagelig leter han etter plaster, tullingen.

Mora smiler. All denne voldsomheten er helt på sin plass.

Han er tross alt mann. Siden skal hun aldri glemme dette.

Det siste øyeblikket da livet var godt. * Det begynte med Gunder Jomanns reise. Helt til India reiste Gunder for å finne en kone. Han sa ikke det når folk spurte, at det var dette han ville. Han sa det knapt nok til seg selv. Det var snakk om en tur for å se litt av verden, forklarte han, når kollegene spurte. For en grenseløs utskeielse! Han gjorde jo alltid så lite av seg. Gikk sjelden ut, kom aldri på julebord, var opptatt med huset eller haven eller bilen. Hadde aldri hatt en kvinne heller, så vidt noen visste. Gunder brydde seg ikke om rykter. Faktisk var han en målbevisst mann. Langsom riktignok, men han kom dit han ville, helt uten støy. Han tok tiden til hjelp. Om kveldene, da han var i sitt enogfemtiende år, satt han og bladde i en bok han hadde fått av sin yngre søster, Marie.

10

All verdens folk. Fordi han aldri beveget seg omkring, annet enn til og fra arbeidsplassen, et lite og solid firma som solgte landbruksmaskiner, sørget hun for at han i hvert fall fikk se bilder av alt det som fantes bortenfor. Gunder leste og bladde. Det var India som betok ham mest. De vakre kvinnene med røde punkter i pannen. De malte øynene, de skjelmske smilene. En av dem stirret opp på ham fra boken, og han fortapte seg straks i søte drømmer. Ingen kunne drømme som Gunder. Han lukket øynene og fløt av sted. Hun var lett som en fjær i den røde drakten. Øynene var så dype, og mørke som sort glass. Håret var gjemt under et sjal med gullborder. I månedsvis hadde han stirret på bildet. Det sto klart for ham at det var en indisk kone han ville ha. Ikke fordi han ønsket seg en føyelig og oppofrende kvinne, men fordi han ønsket seg en kvinne han kunne bære på hendene. Norske kvinner ville ikke bæres.

I grunnen hadde han aldri forstått dem, aldri forstått hva de egentlig ville. For han manglet ingen ting, slik han så det selv. Han hadde gård og grunn og bil og arbeid, og kjøkkenet hans var velutstyrt. Det var kabler på badet, og fjernsyn og video. Vaskemaskin og tørketrommel, oppvaskmaskin og mikrobølgeovn, velvilje og penger på bok.

Gunder forsto at det også fantes andre, mer abstrakte faktorer som bestemte hvorvidt man lyktes i kjærlighetslivet, han var nemlig ikke dum. Men det hjalp ikke stort når det ikke var ting som kunne læres eller kjøpes. Din tid kommer, sa mora alltid, da hun lå og døde sakte i den store sykehussengen. Faren var allerede borte. Gunder var vokst opp med disse to kvinnene, mora og søsteren Marie. Da mora var sytti, vokste det fram en svulst i hjernen hennes, slik at hun i lange perioder ikke var seg selv. Da ventet han tålmodig til hun var tilbake igjen som den han kjente og elsket. Din tid kommer. Du er en god gutt du, Gunder.

En vakker dag kommer en kvinne drivende i din retning.

Men han så ingen ting komme drivende. Derfor bestilte han en reise til India. Han visste det var et fattig land. Kanskje fant han en kvinne der, som ikke hadde råd til å av11

slå tilbudet om å følge ham helt til Norge, til dette vakre huset, som var hans. Familien hennes skulle få komme på besøk på hans regning, hvis de ønsket det. Han ville ikke skille noen fra hverandre. Og hadde hun en eller annen komplisert religion, skulle han såvisst ikke hindre henne i å følge den. Han var tålmodig som få. Om han bare fikk en kvinne!

Det fantes andre løsninger. Men han våget ikke sette seg på bussen til Polen, sammen med andre fremmede menn.

Og han ville ikke kaste seg på flyet til Thailand. Det gikk så mange rykter om alt som skjedde der. Han ville finne en kvinne helt alene. Alt skulle stå og falle på ham. Tanken på å sitte og bla i kataloger med bilder og beskrivelser av forskjellige kvinner, eller stirre på en TV-skjerm der de bød seg fram etter tur, var helt utenkelig for Gunder. Han ville aldri klare å velge.

Lyset fra leselampen varmet ham i det hårløse hodet. I et verdensatlas fant han India og de største byene. Madras, Bombay, New Delhi. Helst ville han til en by ved havet. Mange indere snakket engelsk, og det beroliget ham.

Noen var til og med kristne, leste Gunder, i All verdens folk. Det ville være toppen av hell om han møtte en kvinne som kanskje var kristen, og attpå til snakket engelsk. Om hun var tjue eller femti spilte mindre rolle. Barn regnet han ikke med å få, han var ikke kravstor, men hadde hun ett, tok han det med på kjøpet. Det var mulig han måtte kjøpe. Skikkene i andre land var så mange og så annerledes enn her hjemme, kostet det penger, skulle han betale godt. Arven etter mora var romslig. Først måtte han finne et reisebyrå. Det var fire stykker å velge mellom. Dette ene i kjøpesenteret, som besto av en skranke, der man sto og hang og bladde i kataloger. Men Gunder ville sitte. Dette var en viktig avgjørelse, ikke noe man gjorde stående, i all hast. Han måtte inn til byen, der lå det tre stykker. Han bladde opp i telefonkatalogen. Senere kom han til å huske på at Marie en gang hadde lagt igjen en feriekatalog, for å friste ham. Ja, den Marie, tenkte han, og bladde opp 12

på innholdsfortegnelsen, på bokstaven I. Ialyssos. Ibiza.

Irland. Hadde de ikke feriereiser til India? Han fant Bali i Den indonesiske øyverden, men slo det fra seg. Det var India eller ingen ting. Så fikk han ringe direkte til flyplassen og bestille. Han skulle alltids klare seg, det hadde han alltid gjort, og i en storby var folk vant til reisende. Men det var kvelden nå, og for sent å ringe. I stedet bladde han enda en gang opp i All verdens folk. Lenge satt han og stirret på den indiske skjønnheten. At en kvinne kunne bli så vidunderlig vakker, så gyllen og glatt, så betagende tander. Med en spinkel hånd holdt hun sjalet sammen under haken. Hun hadde smykker omkring håndleddet. Irisen hennes var nesten sort med et lynende glimt, fra solen kanskje, og hun stirret rett på Gunder. Inn i de lengtende øynene hans. De var store og blå, og nå lukket han dem.

Hun fulgte ham inn i drømmen. Han sovnet i stolen og fløt av sted med den gylne skjønnheten. Hun veide ingen ting.

Den blodrøde drakten blafret mykt mot ansiktet hans. * Han ville ringe fra jobben, i lunsjen. Gå inn på det tomme kontoret de sjelden brukte. Det var omgjort til lager. Esker med permer og papirer sto stablet langs veggene. En fargerik plakat på veggen viste en brunbarket mann sittende på en traktor ute på et jorde. Det var så stort dette jordet at det forsvant som havet i en dus blå horisont. Uten bonden stopper Norge, sto det på plakaten. Gunder slo nummeret. Skal De reise utenlands, tast to, sa stemmen på båndet. Han tastet to og ventet. Da kom en ny stemme.

De er nå nummer nitten i køen. Vennligst vent. Meldingen ble stadig gjentatt. Han drodlet på blokka ved siden av.

Prøvde seg på en indisk drage. Gjennom vinduet så han en bil komme kjørende. De er nå nummer seksten, nummer ti, nummer åtte. Han følte at han raste nedover mot noe svært avgjørende. Hjertet slo fortere, og han tegnet hardere på den klønete dragen. Da så han gårdbruker Svarstad skreve ut av den svarte Forden. Han var fast kunde 13

og spurte alltid etter Gunder, i tillegg hatet han å vente.

Det begynte å haste. Nå strømmet musikk gjennom røret, og en stemme forkynte at han straks ville få en ledig konsulent. Nettopp da braste Bjørnsson inn i rommet. En av de unge selgerne.

– Svarstad, sa han, – spør etter deg. Hvorfor sitter du her? la han til. Mistenksomt.

– Kommer straks. Du får tørrprate så lenge. Været er jo så pent. Han lyttet inn i røret. En kvinnestemme slo igjennom.

– Han snur bare ræva til meg og fiser meg opp i trynet, sa Bjørnsson. Gunder gjorde en avvisende gest med hånden. Omsider skjønte han hintet og forsvant. Svarstads misfornøyde fjes syntes gjennom vinduet. Det lille gløttet på klokken betydde at han slett ikke hadde all verdens tid, og likte dårlig at de ikke øyeblikkelig danset etter hans pipe.

– Jo, det har seg sånn, sa Gunder, – at jeg skal reise til Bombay. I India. Om fjorten dager.

– Skal De reise fra Gardermoen? spurte stemmen.

– Ja. Skal reise på fredag om fjorten dager.

Han hørte at hun feide med fingrene over tastaturet og forundret seg over hvor fort det gikk.

– Da reiser De med fly til Frankfurt klokken ti femten, sa hun.

– Fra Frankfurt går det fly videre klokken tretten ti. Det lander klokken null null førti, lokal tid.

– Lokal tid? sa Gunder spørrende. Han noterte som rasende.

– Tidsforskjellen er på tre timer og tretti minutter, forklarte hun.

– Akkurat. Da bestiller jeg billett. Hva koster det?

– Tur retur?

Han nølte litt. Hva om de var to når han skulle hjem igjen? Det var jo det han håpet på og drømte om og ønsket seg.

– Kan jeg forandre billetten senere?

14

– Det lar seg gjøre.

– Da tar vi tur retur.

– Det koster seks tusen ni hundre kroner. De kan hente billetten på flyplassen, eller vi sender den i posten til Dem. Hva ønsker De? – Posten, sa han fort. Og oppga navn og adresse. Blindveien to.

– En liten ting, sa damen med ett. – Det heter ikke lenger Bombay.

– Ikke? sa Gunder forundret.

– Byen heter Mumbai. Siden 1995.

– Det skal jeg huske, sa Gunder alvorlig.

– SAS ønsker Dem god reise.

Han la røret på. Svarstad rev opp døren til kontoret og så iltert på ham. Han var ute etter tresker, og hadde tydeligvis bestemt seg for å terrorisere Gunder så godt det lot seg gjøre. Anskaffelsen sved helt ut i hårrøttene. Han klamret seg til farsgården så neglene var helt nedslitte, og ingen våget å gå sammen med Svarstad om ny maskin.

Han var helt umulig å samarbeide med.

– Svarstad, sa Gunder, og spratt opp. Han var rød i kinnene over alt som var skjedd. – La oss komme i gang.

I tiden som fulgte var Gunder i ulage. Ukonsentrert, og spill våken. Det var vanskelig å roe seg om natten. Han ble liggende og tenke på den lange reisen, og den han kanskje skulle møte. Blant alle Bombays, han rettet seg selv, blant alle Mumbais tolv millioner måtte det være én for ham. Hun gikk omkring der nede og visste ingen ting. Han ville kjøpe en liten gave til henne. Noe fra Norge som hun aldri hadde sett. En sølje, kanskje, til den røde drakten.

Eller den blå eller grønne drakten. Men uansett, en sølje.

Neste dag ville han kjøre til byen og finne en. Ikke stor og prangende, men noe lite og nett. Til å holde sjalet sammen med, hvis hun brukte sjal. Men kanskje hun gikk i bukse og genser, hva visste han? Han fantaserte vilt, og var stadig lys våken. Hadde hun et rødt merke i pannen? I tan15

kene satte han fingeren på det, og i tankene smilte hun sjenert tilbake. Very nice, sa Gunder ut i mørket. Han fikk øve seg litt på engelsken. Thank you very much. See you later. Han kunne da litt.

Svarstad hadde så godt som bestemt seg. Det måtte bli en Dominator fra Claas, en 58 S. Gunder samtykket.

– Bare det beste er godt nok, smilte han, stappfull av den indiske hemmeligheten. – Sekssylindret Perkinsmotor med hundre hester. Tretrinns mekanisk gearkasse med hydraulisk hastighetsvariator. Skjærebord på tre meter og seksti.

– Og prisen? sa Svarstad mørkt, enda han godt visste at vidunderet kostet fem hundre og sytti tusen kroner. Gunder korset armene. – Du trenger ny ballemaskin også. Sats nå skikkelig for én gangs skyld, og skaff deg en Quadrant i tillegg. Du har dårlig lagringsplass.

– Må ha runde baller, sa Svarstad. – Klarer ikke å jobbe med høyklosser.

– Det er bare en vane, sa Gunder stødig. – Har du skikkelig redskap, kan du redusere på innleid hjelp. De koster vel penger disse polakkene også? Med ny Dominator og ny presse får du jobben unna. Da får du også en uslåelig pris. Såpass skal du ha.

Svarstad tygget på et strå. Han hadde et juv i den barkede pannen, og en smerte i de dyptliggende øynene, som sakte vek plassen for en skinnende drøm. Hvilken som helst annen selger ville aldri presset enda en maskin på en mann som knapt tok seg råd til tresker. Men Gunder satset, og vant som regel.

– Rein investering i framtida, sa han. – Du er fortsatt en ung mann. Hvorfor skal du nøye deg med det nest beste?

Du jobber jo helsa av deg. La Quadranten lage firkantballer, de er lette å stable og tar mindre plass. Ingen andre her i distriktet har våget seg på firkanter. Snart kommer de tassende for å glo.

Denne replikken satt som et skudd. Svarstad likte tanken på dette, en liten gruppe nysgjerrige naboer tråkkende 16

over tunet. Men han trengte å ta en telefon. Gunder ga ham det tomme kontoret. Selv gikk han for å gjøre i stand kontrakten, salget var så godt som i havn. Det kunne ikke passe bedre. En stor handel før den lange reisen. Sette seg på flyet med god samvittighet.

Svarstad kom ut igjen. – Det lyser grønt i banken, sa han kort. Han var rød som en hummer, men det lyste under de buskete brynene.

– Utmerket, sa Gunder.

Etter jobben bar det inn til byen, og strake veien til en gullsmed. Han stirret ned i glassdisken, der lå det bare ringer. Han ba om å få se på bunadsølv, og ekspeditrisen spurte til hva slags bunad. Gunder trakk på skuldrene.

– Nei, hvilken som helst. En sølje, bare. Det skal være en gave. Men hun har ikke bunad.

– Man bærer ikke søljer til annet enn bunad, forkynte damen belærende.

– Men det må være noe fra Norge, sa Gunder. – Noe virkelig norsk.

– Til en utenlandsk dame? sa hun spørrende.

– Ja. Jeg tenkte hun kunne bruke den på folkedrakta si.

– Og hva slags drakt er det? sa hun, med gryende nysgjerrighet.

– Indisk sari, sa Gunder viktig.

Det ble helt stille bak disken. Ekspeditrisen førte tilsynelatende en kamp med seg selv om hva hun burde gjøre.

Hun var ikke upåvirket av Gunders sjarmerende stahet, og hun kunne ikke nekte ham å handle hva han ville. Selv om det fantes regler, for eksempel fra Husfliden, om hva som var tillatt. Men om en kvinne flagret omkring nede i India med en sølje på en glorete oransjefarget sari, så ville ingen fra Husfliden oppdage det. Så hun gikk i skuffen der bunadsølvet lå, og fant en sølje i mellomstørrelse, usikker på om den stødige mannen var klar over prisen.

– Prisen? sa Gunder.

– Ett tusen fire hundre kroner. Jeg kan for eksempel vise deg denne fra Hardanger. Vi har mye større søljer enn dette, 17

og mye mindre også. Men det er som regel en del gull på disse sariene. Så den bør vel være enkel, mener jeg. Hvis det skal fungere i det hele tatt.

Her hadde stemmen en ironisk vri, men hun dempet seg da hun så på Gunder. Han tok den ringlende søljen fra fløyelen og holdt den mellom de grove nevene. Løftet den opp mot lyset. Ansiktet hans fikk et drømmende uttrykk. Hun ble bløthjertet. Det var noe med denne mannen, denne tunge, trege, sjenerte mannen, som sjarmerte henne tross alt. Han var på frierføtter.

Gunder ville ikke se på flere søljer. Da ville han bare bli i tvil. Så han kjøpte den første, som også var den beste, og fikk den pakket inn. Han ville åpne den hjemme og beundre den om igjen. I bilen hjemover trommet han på rattet, og så for seg de brune fingrene som åpnet pakken.

Papiret var sort med små spetter av gull. Båndet rundt esken var blodrødt. Den lå i setet ved siden av. Han måtte kanskje skaffe tabletter for reisen. Til maven. All den fremmede maten, tenkte han. Ris og karri. Sterkt som satan.

Og indisk valuta. Var passet gyldig? Han fikk det plutselig travelt. Det var best å ringe Marie. * Bygda Gunder bodde i het Elvestad. Den hadde to tusen tre hundre og førtisju innbyggere. En kirke av tre, fra middelalderen, restaurert i nitten sytti. En bensinstasjon, en skole, et posthus og en veikro. Kroa var en uskjønn blanding av en brakke og et stabbur, den sto på påler, og en bratt tretrapp førte opp til inngangen. Gikk man inn, så man rett på en jukeboks. En Wurlitzer som fortsatt var i bruk. På taket sto et rødt og hvitt skilt med påskriften Einars kro. Om kvelden tente Einar lys i skiltet.

Einar Sunde hadde drevet kroa i sytten år. Han hadde kone og barn og gjeld til over hodet, på grunn av en jålete sveitservilla rett utenfor sentrum. Nå greide han omsider å betjene gjelda, takket være skjenkebevilling for øl.

Av denne enkle grunn var det alltid folk på Einars kro.

18

Han kjente bygdefolket, og drev stedet med jernhånd. I løpet av kort tid visste han fødselsåret for de fleste unge, og la en hånd over krana hvis de prøvde seg for tidlig.

Bygda hadde også et samfunnshus, der de feiret brylluper og konfirmasjoner. Størstedelen av innbyggerne var bønder. I tillegg hadde de en del innflyttere, folk som hadde flyktet fra byen et stykke unna med en eller annen svermerisk drøm om et stillere liv på landet. Det hadde de fått. Havet lå bare en halv time unna, men den salte luften nådde ikke inn hit, det luktet løk og purre eller stramt av gjødsel om våren, eller søtt av epler om høsten. Einar var fra hovedstaden, men han lengtet aldri tilbake. Han var alene om denne kroa. Så lenge han hadde kroa, ville ikke en kjeft forsøke seg med det samme i et par mils avstand. Han skulle drive den til han ikke lenger kunne stå på bena. Fordi han klarte å forhindre fyll og bråk, våget alle seg inn. Kjerringer på kaffe og wienerbrød, unger på pølser og Cola, ungdommer på en halvliter. Han luftet skikkelig, gjorde ordentlig rent, tømte askebegrene og byttet telysene etter hvert som de sluknet. Hans kone vasket de rød- og hvitrutete dukene i vaskemaskinen hjemme. Stedet manglet riktignok stil, men direkte juggel hadde han imot.

Han hadde ikke plastblomster i vasene. Nylig hadde han også investert i en større oppvaskmaskin for å få glassene unna. Helserådet måtte gjerne komme og se på kjøkkenet hans, det holdt en brukbar standard hva gjaldt utstyr og renslighet.

Det var her, på Einars kro, folket holdt seg oppdatert om hva som skjedde i bygda. Hvem som var sammen med hvem, og hvilke som nettopp hadde tatt ut separasjon, og hvilke gårdbrukere som hvert sekund måtte gå fra gård og grunn. En eneste taxi sto til bygdefolkets disposisjon.

Kalle Moe kjørte en hvit Mercedes og var stort sett å treffe på telefon, fast eller mobil, alltid edru og til tjeneste. Var han ikke det, skaffet han en taxi fra byen. Så lenge Kalle kjørte taxi i bygda, var det ikke plass til enda et løyve.

Han var over seksti. Flere sto i startgropa.

19

Einar Sunde var på kroa seks dager i uken, til klokka ti om kvelden på hverdagene. Lørdag holdt han oppe til tolv, søndag holdt han stengt. Han var seig til å jobbe, rask i kroppen, en stake av en mann med rødlig hår og lange, tynne armer. Et glasshåndkle var stappet ned i bukselinningen hans, det ble skiftet straks det var flekket. Kona Lillian, som nesten aldri så ham, bortsett fra om natten, levde sitt eget liv, og de hadde ingen ting sammen lenger. De gadd ikke engang krangle. Einar hadde ikke tid til å drømme om noe bedre, han måtte jobbe. Sveitservillaen kom på én komma seks millioner, inkludert badstu og trimrom, som han aldri hadde tid til å bruke. På kroa satt hele, eller deler av bygdas harde kjerne. Den besto av unge menn i alderen atten til tretti, med eller uten kjærester. Fordi de hadde Einars kro med ølservering, kom de seg aldri til byen for å finne jenter utenfra. En kunne spasere hjem fra Einars kro, bygda var ikke større enn som så. De ville heller ha to halvlitere til, enn en dyr taxi fra byen. Så giftet de seg med jenter fra stedet, og ble der. Men før de kom så langt, gikk jentene på omgang. Det skapte et merkelig samhold med mange uskrevne lover.

Etter mye diskusjon i kommunestyret, hadde Elvestad fått et kjøpesenter, med det resultat at nærbutikken sto og støvet ned ved siden av Shellstasjonen. Gunwalds Nærkjøp.

På kjøpesenteret hadde en dristig sjel installert to solsenger, en annen startet blomsterforretning, og en tredje et lite parfymeri. I etasjene over var lege og tannlege, og Annes frisørsalong. Ingen av bygdas unge gikk dit. Håret skulle klippes i byen. Perler og ringer i navler og neser ble også besørget i byen. Anne kjente mødre og fedre, og kunne finne på å nekte. Men de gamle kom trofast til Gunwald for å handle. De kom med rutete trillebager og gamle grå ryggsekker, og kjøpte lungemos og blodpudding og pultost. Det var greit for Ole Gunwald. Han var gjeldfri for lengst.

Gunder vanket aldri på kroa, men Einar visste godt hvem han var. En sjelden gang var han innom og kjøpte Kroneis 20

med jordbær, som han spiste utenfor, sittende ved et plastbord, hvis været var bra. Einar kjente Gunders hus, visste at det lå omkring fire kilometer fra sentrum, på veien mot Randskog. Det var dessuten ikke en bonde i bygda som ikke kjøpte redskap av Gunder. Der kom han nettopp inn gjennom døra, allerede med hånda på innerlomma.

– Måtte bare høre, sa han forlegent, og faktisk noe hektisk til Gunder å være, – hvor lang tid må en regne herfra til hovedflyplassen med bil?

– Gardermoen? sa Einar. – Regn halvannen time. Skal du utenlands, må du være der en time før avgang. Altså må du regne to og en halv. Og var jeg deg, ville jeg slenge på en halvtime ekstra for alt som kan skje.

Han tørket og tørket på et trekantet askebeger.

– Morrafly? spurte han nysgjerrig.

Gunder plukket en Kroneis fra fryseren.

– Ti femten.

– Da må du tidlig opp.

Han snudde ryggen til og fortsatte arbeidet. Sunde var verken vennlig eller smilende, han låt som en svært forurettet sjel, og møtte ikke Gunders blikk. – Var jeg deg, ville jeg reise klokka sju.

Gunder nikket og betalte. Det var bedre å spørre Einar enn å avsløre sin uvitenhet for damen i SAS. Einar visste hvem Gunder var, og ville ikke sette ham i forlegenhet.

Men allerede samme kveld ville folk vite om reisen hans.

– Skal du langt? spurte Einar, henslengt, mens han tørket enda et askebeger.

– Uhorvelig langt, sa Gunder lett. Han rev papiret av isen og gikk igjen. Spiste mens han kjørte de siste kilometerne hjem. Der fikk han litt å lure på, kroverten. Det var helt i orden for Gunder.

Marie ga seg ende over. Hun ville straks sette seg i bilen og komme. Mannen Karsten var ute på reise, og hun kjedet seg og ville høre alt. Gunder vred seg, for Marie var skarp, og han likte ikke tanken på å bli avslørt. Hun var 21

likevel ikke til å stanse. En time senere sto hun i døra.

Gunder var opptatt med å rydde. Hadde han noen med seg tilbake, måtte huset være i skjønneste orden. Hun traktet kaffe til dem og la vaffelplater i ovnen. I en plastboks hadde hun rømme og syltetøy. Gunder var rørt. De sto hverandre nær, men de lot som ingen ting. Han visste ikke om hun var lykkelig med Karsten, hun nevnte ham aldri, som om han ikke eksisterte. Barn hadde de aldri fått. Men hun så godt ut. Mørk og pen, som mora hadde vært. Liten og butt, men blid og kvikk. Gunder mente hun kunne ha fått hvem som helst, men hun nøyde seg med Karsten.

Hun fant boken All verdens folk på bordet og la den i fanget. Den åpnet seg automatisk på bildet av den indiske skjønnheten. Da så hun på broren og lo.

– Ja, nå ser jeg jo hvorfor du vil til India, Gunder. Men denne boken er gammel. Hun er vel omkring de femti nå, og rynkete og fæl. Vet du at de indiske kvinnene ser ut som de er femten til de er tretti? Da blir de plutselig gamle. Det er sola, forstår du. Kanskje burde du finne deg en som allerede har vært igjennom prosessen. Så du vet hva du får.

Hun lo så hjertelig at Gunder måtte flire med. Han var nå ikke redd for rynker. Men det var antagelig Marie. Hun hadde ikke en eneste, selv om hun var førtiåtte. Han la rømme på en vaffel.

– Det er maten og kulturen jeg er mest interessert i, sa han.

– Kunsten. Musikken. Sånne ting.

– Ja, det kan jeg tenke meg, lo Marie. – Kommer jeg hit på middag etter dette, får jeg vel en lapskaus som river helt ned i tærne. Og veggene er fulle av drager.

– Jeg ser ikke bort fra det, smilte han. Så tidde de lenge og spiste vafler og drakk kaffe.

– Ikke gå omkring der nede med lommeboka på baklomma, sa hun, etter en lang pause. – Kjøp deg en sånn liten belteveske. Nei, ikke kjøp, du kan låne av meg. Den er helt nøytral, ikke damete i det hele tatt.

– Jeg kan ikke fly rundt med veske, mente Gunder.

22

– Jo, du er nødt. Det kryr av lommetjuver i sånne store byer. Tenk deg en bonde som deg alene i en by med tolv millioner mennesker.

– Jeg er ikke bonde, sa Gunder støtt.

– Visst søren er du bonde, sa Marie og overhørte ham.

– Du er bonde så god som noen. Og hva mer er: Det synes. Når du er ute og går, må du ikke rusle omkring.

– Ikke rusle? sa han forundret.

– Du må strene av sted som til et viktig møte og se opptatt ut. Du er forretningsmann på en viktig reise, og først og fremst: Du er lommekjent i Bombay.

– Mumbai, rettet han. – Lommekjent?

– Du ser folk rett i øynene når de kommer mot deg på fortauet. Du går rett på med bestemte skritt. Knepp jakken så ikke veska synes.

– Kan ikke gå med jakke der nede, sa han. – Det er førti varmegrader på denne tiden av året.

– Du er nødt, sa Marie. – Du må stenge sola ute. Hun slikket en rømmeklatt fra munnviken. – Ellers får du skaffe deg en kjortel.

– Kjortel? fniste Gunder.

– Hvor skal du bo? fortsatte søsteren.

– På hotell selvfølgelig.

– Ja, men hva slags?

– Et skikkelig et.

– Men hva heter det?

– Aner ikke, sa Gunder. – Det finner jeg ut når jeg kommer dit.

Hun sperret øynene opp. – Har du ikke bestilt hotell?

– Jeg kan da snakke for meg, sa han, litt fornærmet nå.

Han kikket fort på henne, på den hvite pannen og de tynne brynene som hun svertet med pensel.

– Få høre, sa hun, og slurpet kaffe. – Få høre hva du sier. Du kommer ut fra denne enorme, uoversiktlige, overopphetede, vrimlende, kaotiske flyplassen, og ser deg om etter en sykkeldrosje, eller det som verre er. Så kommer en fyr bort til deg, suger tak i skjorta di, og babler noe 23

helt uforståelig, mens han kaster seg over kofferten din og strener av sted mot en eller annen umulig doning. Og du er så sliten og svett og fortumlet at du nesten ikke vet hva du heter, og klokka di går feil fordi det er tidsforskjell. Du er trett og lengter bare etter en kald dusj. Få høre hva du sier, Gunder. Til den lille mørke mannen.

Han slapp vaffelen i ren forskrekkelse. Spøkte hun med ham?

Så strammet han seg opp og så rett på søsteren.

– Would you please take me to a decent hotel!

Marie nikket. – Jaja. Men før det. Hva gjør du før det?

– Aner ikke, sa Gunder.

– Du sjekker hva det koster! Må ikke sette deg inn i en drosje uten å avtale forhåndspris. Spør på flyplassen. Kanskje Lufthansa har en skranke der, de vil være på din side.

Han ristet på hodet og resonnerte som så at hun sikkert var misunnelig på ham. Hun hadde aldri vært i India.

Bare på Lanzarote og på Kreta og sånt. Der var alle norske eller svenske, og kelnerne ropte «hej svenska flicka» etter henne, og det likte hun ikke. Nei, India var noe annet.

– Hva med malariavaksine? sa hun. – Må du ha det?

– Vet ikke, sa han.

– Du må ringe til legen. Du kommer ikke hjem her med malaria eller tuberkulose eller hepatitt eller noe sånt, det sier jeg deg. Og ikke drikk vannet fra springen. Ikke drikk saft eller spis frukt. Pass på at kjøttet er godt stekt. Hold deg unna iskremen også, du som er glad i iskrem, det er jo greit, men ikke spis iskrem i India.

– Kan jeg ta en drink? sa han spisst.

– Det kan du vel. Men bli for all del ikke full. Da er hundre og ett ute.

– Jeg er aldri full, sa Gunder. – Jeg har ikke vært full på femten år.

– Jeg vet det. Og så ringer du vel hjem? Jeg må vite at du er kommet vel fram. Jeg kan ta inn posten for deg. Og vanne blomster. Plenen trenger vel to runder med klipperen også, på fjorten dager. Du kan vel kjøre safen hjem til 24

oss? Så står den ikke her og frister folk. Skal du parkere på flyplassen? Det koster vel flesk.

– Vet ikke, sa han.

– Vet du ikke? Men du må forhåndsbestille en langtidsparkering, forklarte hun oppskjørtet. – Du må ringe i morgen. Kan ikke bare kjøre til Gardermoen og svinge inn hvor som helst.

– Nei vel? sa han. Det var visst godt hun tok seg turen.

Han følte seg helt fortumlet, og gikk resolutt i skapet og hentet en flaske cognac. Jaggu gjorde han det.

Marie tørket seg om munnen og smilte. – Men dette blir vel spennende, Gunder. Tenk på alt du har å fortelle når du kommer hjem. Har du film i apparatet? Har du avbestillingsforsikring? Har du skrevet en liste over alt du må huske?

– Nei, sa han, og nippet til cognacen. – Kan ikke du gjøre det for meg, Marie?

Da smeltet hun og ilte av sted etter penn og papir. Mens Gunder varmet cognacen i munnen, skrev Marie en huskeliste. Han betraktet henne i smug. Hun suttet på pennen, banket den lett mot fortennene for å skjerpe tankene.

Skuldrene hennes var så runde og gode. Det var godt han hadde Marie. Det var ingen ting uoppgjort mellom dem.

Uansett hva som skjedde hadde han alltid Marie. * Slik så Gunder ut da han satt på flyet. Rak i ryggen som en skolegutt. Kledd i kortermet skjorte fra Dressmann, mørkeblå blazer og khakifarget bukse. Han hadde ikke fløyet mange gangene i sitt liv, og var svært imponert over alt han så. I bagasjehylla hadde han en sort bag, og i et innvendig glidelåsrom lå søljen i sin lille eske. I lommeboka hadde han indiske rupis, tyske mark og engelske pund. Nå lukket han øynene. Likte ikke det voldsomme suget da flyet lettet.

My name is Gunder, sa han til seg selv. How do you do?

Mannen ved siden av kikket på ham.

25

– Sjelen blir alltid igjen på Gardermoen. Er ikke det rart? sa han.

Gunder forsto ikke.

– Når en reiser så fort som vi gjør nå, blir sjelen hengende igjen. Et sted på flyplassen. Den ligger antagelig på puben et sted, i bunnen av glasset. Jeg tok en whisky før vi dro.

Gunder forsøkte å forestille seg whisky om morgenen.

Det gikk ikke. Selv hadde han drukket en kopp kaffe, stående ved en lang disk, mens han så på folk som fartet forbi. Hadde ruslet sakte omkring og kikket, helt stille på de gode sandalene. Sjelen hans var på plass under blazeren, det var han helt sikker på.

– Du burde bytte den whiskyen med kaffe, sa han enkelt.

Mannen så på Gunder og lo. – Hva selger du? sa han så.

– Er det så tydelig?

– Ja. – Jeg selger landbruksmaskiner.

– Og nå skal du på messe i Frankfurt?

– Nei, nei. Jeg er turist denne gangen.

– Hvem reiser på ferie til Frankfurt? undret mannen.

– Jeg skal lenger enn som så, sa Gunder fornøyd. – Skal helt til Mumbai.

– Og hvor er det?

– India. Tidligere Bombay, hvis det sier deg noe.

Gunder smilte viktig. – Siden 1995 heter byen Mumbai.

Mannen grep en vertinne i forbifarten og bestilte en whisky on the rocks. Gunder bestilte appelsinjuice og la seg tilbake med lukkede øyne. Han ville ikke prate. Det var så mange tanker han måtte tenke. Hva skulle han fortelle fra Norge? Fra Elvestad. Om hvordan nordmenn var. Hvordan var de? Og maten, hva var det å si om den? Kjøttkaker.

Fiskepudding og brunost. Skøyteløp. Very cold. Down to 40 degrees at the most. Norwegian oil. Han fikk juicen og drakk den sakte. Ble sittende og sutte på en isbit. Klemte 26

plastkruset ned i det lille nettet på setet foran. Utenfor så han skyene drive forbi som sukkerspinn. Kanskje fant han slett ingen kone på reisen til India. Når han ikke fant noen hjemme, hvorfor skulle han finne én i et fremmed land?

Men det skjedde noe. Han var på vei til noe nytt. Ingen på Elvestad hadde vært i India, ikke som han visste om. Gunder Jomann. En bereist mann. Han hadde glemt å sjekke batteriet i fotoapparatet, kom han på. Men det solgte de sikkert på flyplassen. Han var tross alt ikke på vei til en fremmed planet. Hva het indiske kvinner? Om han møtte én med et helt umulig navn, da kunne han kanskje lage en kjærlig forkortelse. Indira, kom han på. Gandhi. Det var slett ikke vanskelig. Nesten som Elvira. Det meste har vi mennesker felles, trøstet han seg selv. Så sovnet han omsider. Øyeblikkelig steg hun fram foran øynene hans. De svarte øynene funklet. * Hver dag reiste Marie til Gunders hus. Hun sjekket dører og vinduer. Tok posten inn og la den på kjøkkenbordet.

Stakk fingeren i alle blomsterpottene etter tur. Ble alltid stående noen minutter og engste seg. Han var så godtroende, som et stort barn, og nå virret han omkring der nede i heten blant tolv millioner mennesker. De snakket et språk han ikke forsto. Likevel var han solid. Aldri impulsiv, og på ingen måte drikkfeldig. Hun så på veggene, på bildet av mora, og bildet av seg selv som fem år gammel pike, med runde kinn og lubne knær. Et bilde av Gunder selv i fullt heimevernsutstyr. Et bilde av mora og faren sammen, stående foran huset. Videre hadde han et dårlig maleri av et vinterlandskap, kjøpt en gang det var auksjon på Samfunnshuset. Hun så på møblene. Trauste og solide. Et gammelt åkle som mora hadde laget. Ikke støv noe sted. Blanke vinduer. Om han noen gang fikk seg en kone, tenkte hun, ville han behandle henne som en prinsesse. Skjønt, det begynte å mørkne sånn sett. Han var fortsatt en pen mann, syntes hun, men alt begynte å sige 27