Et merkelig sted å dø

Derek B. Miller

Et merkelig sted å dø Oversatt fra engelsk av Rune Larsstuvold, MNO

Derek B. Miller Opprinnelig tittel: River Rats of the 59th Parallel Oversatt av Rune Larsstuvold MNO Copyright © 2010 Derek B. Miller Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-32975-4 Sitatet på side 66 fra Huckleberry Finn av Mark Twain er gjengitt i Olav Angells oversettelse (Den norske Bokklubben, 1973) 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Erlend Askhov Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2011 Satt i Sabon 10/12 pkt og trykt på Norbook Cream 80/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min sønn

DEL I: 60. breddegrad

KAPITTEL EN

Det er sommer, og strålende. Sheldon Horowitz sitter på en sammenleggbar regissørstol, høyt over pikniken og utenfor rekkevidde av maten, i en avskjermet enklave i Frognerparken i Oslo. Det ligger et halvspist karbonadesmørbrød han ikke liker på en papptallerken i fanget hans.

Med den høyre pekefingeren tegner han i duggen på en ølflaske han begynte å drikke av, men mistet lysten på for en stund siden. Føttene svinger fram og tilbake lik en skolegutts, men de svinger saktere nå når man er 82. Buen er mindre. Sheldon vil ikke innrømme det overfor Rhea og Lars – aldri, naturligvis ikke – men han kan ikke la være å undre seg over hva han har her å gjøre, og hva han kan gjøre med det før undringen går over.

Sheldon sitter en armlengde fra sin sønnedatter Rhea og hennes nye ektemann, Lars, som akkurat nå tar en stor slurk av ølen sin og ser så glad, så snill, så pigg ut, at Sheldon får lyst til å ta den varme pølsa ut av neven hans og stikke den opp i nesen på ham. Rhea, som ser uvanlig blek ut i dag, ville ikke reagere pent på dette, og det kunne fordømme ham til ytterligere sosialiserende utflukter («slik at du kan tilpasse deg»). I en rettferdig verden ville Sheldon fortjene dem like lite som Lars fortjener pølseangrepet, men det var altså Rheas forslag at de skulle flytte fra New York til Norge, og Sheldon – enkemann, gammel, utålmodig, uforskammet – ante en undertrykt skadefryd i ansiktet til Lars.

«Vet dere hvorfor hot dogs kalles hot dogs?»

9

Sheldon sier dette høyt fra sin dominerende utsiktsplass.

Hvis han hadde hatt stokk, ville han viftet med den, men han går uten.

Lars ser oppmerksomt på ham. Men Rhea sukker innvendig.

«Første verdenskrig. Vi hatet tyskerne, så vi straffet dem med å gi maten deres nye navn. Bedre enn i krigen mot terror. Vi hater terroristene så vi straffer franskmennene med å gi maten vår nye navn.»

«Hva mener du?» spør Lars.

Sheldon ser at Rhea sparker Lars på leggen og hever øyenbrynene, og antyder – med en varm ildrakes intensitet – at det ikke er meningen at han skal oppmuntre til denne typen skvalder, disse utbruddene, disse avledningene fra det som er her og nå. Alt dette som kan bidra til den hett debatterte demensen.

Det var ikke meningen at Sheldon skulle se dette, men det gjør han, og det mangedobler overbevisningen hans.

«Freedom fries! Jeg snakker om frihetspoteter. Farvel French fries, farvel pommes frittes, velkommen frihetspoteter. Det idiotiske påfunnet ble faktisk pønsket ut i et vedtak i Kongressen. Og mitt barnebarn mener at det er jeg som holder på å bli gal. La meg si deg én ting, unge dame.

Det er ikke jeg som går fra forstanden. Det er forstanden som går fra meg.»

Sheldon lar blikket gli over parken. Den bølger ikke av tilfeldige, normale fremmede slik man kan se i en hvilken som helst amerikansk storby, den typen som ikke bare er fremmede for oss, men også for hverandre. Han befinner seg blant høye, homogene, kjente, velmenende, smilende fremmede som alle er kledd i generasjonsuavhengige klær, og uansett hvor sterkt han prøver, så greier han bare ikke å få taket på dem.

Rhea. En titans navn. Datter av Uranos og Gaia, himmel og jord, Kronos’ hustru, gudenes mor. Selveste Zevs søkte næring ved hennes bryst, og fra hennes kropp kom den kjente verden. Sheldons sønn – Saul, nå død – gav 10

henne det navnet for å heve henne over all stanken og skitten som oste rundt ham som marineinfanterist i Vietnam i 1971–73. Han kom hjem på en måneds permisjon fra Riverine-styrken for å hvile og slappe av før han dro tilbake på sin andre tjenesteperiode. Det var i september.

Løvet spraket i gull og rødt langs Hudson-elven og i The Berkshires. Ifølge Sheldons egen Mable – borte nå, men en gang den som i all hemmelighet visste om den slags – elsket Saul og kjæresten hans bare én gang i løpet av den tiden han var hjemme, og Rhea ble unnfanget. Neste morgen hadde Saul en samtale med Sheldon som forandret dem begge fullstendig. Så dro han tilbake til Vietnam, der en av vietcongs minefeller sprengte bort beina hans to måneder etter at han landet, mens han lette etter en nedskutt flyver under en rutinemessig leteaksjon. Saul blødde i hjel i båten før han nådde sykehuset.

«Kall henne Rhea,» skrev Saul i sitt siste brev fra Saigon, da Saigon ennå var Saigon, og Saul ennå var Saul. Kanskje husket han mytologien fra videregående og valgte navnet av alle de rette grunnene. Eller kanskje forelsket han seg i den fortapte skikkelsen i Stanislaw Lems bok, som han leste under ullteppet når de andre soldatene hadde falt i søvn.

Det måtte en polsk forfatter til for å inspirere denne amerikanske jøden som oppkalte sin datter etter en gresk titan, før han ble drept av en vietnamesisk mine i forsøket på å glede sin far marineinfanteristen, som en gang var skarpskytter i Korea – og som utvilsomt ble forfulgt av nordkoreanere, selv nå, gjennom den skandinaviske villmarken. Ja, selv her, midt i den grønne Frognerparken på en solskinnsdag i juli, med så lite tid igjen til å gjøre bot for alt han har begått.

Rhea. Det betyr ingenting her. Det ligner det svenske ordet for salg på kjøpesenteret. Og så lett kan det ødelegges.

«Papa?» sier Rhea.

«Hva?» 11

«Så hva synes du?»

«Om hva?»

«Det vet du. Området. Parken. Nabolaget. Det er hit vi skal flytte når vi selger leiligheten på Tøyen. Jeg er klar over at det ikke er Gramercy Park.»

Sheldon svarer ikke, så hun hever øyenbrynene og slår ut med hendene for å mane fram et svar. «Oslo,» oppsummerer hun. «Norge. Lyset. Dette livet.»

«Dette livet? Du vil ha mine synspunkter på dette livet?»

Lars er taus. Sheldon ser på ham og søker samhold, men Lars er borte. Det er øyekontakt, men hans mentale evner er ikke koblet til akkurat nå. Lars er fanget inn i en fremmedkulturell forestilling mellom farfar og sønnedatter. En verbal duell som han er dårlig utrustet for og vet det vil være uhøflig å avbryte.

Og likevel er det medfølelse der også. Ansiktet hans har en av de få universelle minene som menn gjenkjenner overalt. Den som sier: Jeg har nettopp giftet meg inn i denne samtalen, så ikke se på meg. I dette finner Sheldon et snev av nærhet i ham. Men Sheldon aner noe uttrykkelig norsk i dette også. Noe så fordomsfritt at det umiddelbart går ham på nervene.

Sheldon ser på Rhea igjen, på denne kvinnen som Lars greide å gifte seg med. Håret hennes er ravnsvart og samlet i en silkeglatt hestehale. De blå øynene hennes gnistrer som Japanhavet før slaget.

Sheldon synes blikket hennes er blitt dypere etter at hun ble gravid.

Dette livet? Om han akkurat i dette øyeblikket hadde strukket hånden ut for å berøre ansiktet hennes, latt fingrene gli over kinnbeina og gnidd tommelen over underleppen for å tørke bort en villfaren tåre etter et kraftig vindpust, ville han helt sikkert briste i gråt og omfavne henne, holde henne inntil seg og presse hodet hennes mot skulderen sin. Det er liv underveis. Det er alt som betyr noe.

Hun venter på et svar på spørsmålet sitt, og svaret kom12

mer ikke. Han stirrer på henne. Kanskje han har glemt spørsmålet igjen. Hun blir skuffet.

Solen kommer ikke til å gå ned før etter ti i kveld. Barn er ute overalt, og folk er kommet tidlig hjem fra jobb for å nyte sommerdagene som strekker seg ut foran dem som belønning etter vintermånedenes mørke. Foreldre bestiller smørbrød og gir barna sine små biter mens fedre legger tåteflasker av plast tilbake i kostbare barnevogner med eksotiske navn.

Quinny. Stokke. Bugaboo. Peg Perego. Maxi-Cosy.

Dette livet? Sheldon skulle gjerne forklart at dette livet, i likhet med så mange andre liv, er et resultat av så mange andre liv og deres død. Graviditeten tvinger fram flyttingen til den finere delen av byen. Rheas farmor, Mable, døde for åtte måneder siden og tvang fram Sheldons flytting hit. Det er ikke mulig å beregne banen Sauls død har skapt.

Mables begravelse fant sted i New York. De hadde kommet fra forskjellige kanter av landet – han fra New England, hun fra Chicago – men slått seg ned i byen som besøkende, så innbyggere, og etter mange år muligens som newyorkere. Etter ritualet og mottakelsen gikk Sheldon alene til en kaffebar i Gramercy nær hjemmet deres. Det var midt på ettermiddagen. Lunsjpausen var over. De sørgende hadde gått hver til sitt. Sheldon skulle ha sittet Shiva i sju dager for å hedre sin døde hustru og latt det jødiske samfunnet ta vare på ham og gi ham mat og holde ham med selskap slik skikken var. I stedet satt han på 71 Irving Street Coffee and Tea Bar i nærheten av 19th Street og spiste en blåbærmuffins og nippet til svart kaffe. Rhea var kommet med fly til begravelsen uten Lars og hadde lagt merke til at han flyktet fra mottakelsen. Hun fant ham noen få kvartaler unna og satte seg overfor ham.

Hun hadde på seg en pen svart drakt, og håret hang ned til skuldrene. Hun var 32 år gammel og hadde et bestemt uttrykk i ansiktet. Sheldon misforstod grunnen til det og 13

trodde at hun skulle skjenne på ham for å stikke av fra Shiva. Da hun sa hva hun hadde på hjertet, holdt han på å spytte et blåbær tvers over bordet.

«Bli med oss til Norge,» hadde hun sagt.

«Ryk og reis,» sa Sheldon.

«Jeg mener alvor.»

«Jeg også.»

«Strøket heter Frogner. Det er nydelig. Huset har egen inngang til kjellerleiligheten. Du vil ha fullstendig frihet.

Vi har ikke flyttet inn ennå, men det skal vi før vinteren.»

«Dere får leie ut til trollene. De har troll der, ikke sant?

Eller er det Island?»

«Vi har ikke lyst til å leie ut. Det føles så rart å vite at man har fremmede mennesker under føttene på seg hele tiden.»

«Det er fordi dere ikke har barn. Du blir vant til den følelsen.»

«Jeg synes du skal bli med. Hva er det for deg her?»

«Bortsett fra blåbærmuffins?»

«For eksempel.»

«Man kan jo spørre seg om hvor mye mer det behøver å være i min alder.»

«Ikke avfei dette.»

«Hva skal jeg gjøre der? Jeg er amerikaner. Jeg er jøde.

Jeg er åttito. Jeg er pensjonert enkemann. Marineinfanterist. Urmaker. Jeg bruker en time på å pisse. Finnes det en forening der som jeg ikke vet om?»

«Jeg vil ikke at du skal dø alene.»

«I himmelens navn, Rhea.»

«Jeg er gravid.»

Da han hørte dette, på denne dagen av alle dager, la Sheldon hånden hennes mot leppene sine og lukket øynene og prøvde å kjenne det nye livet i pulsen hennes.

Rhea og Lars hadde bodd i Oslo i nesten ett år da Mable døde og Sheldon bestemte seg for å dra. Lars hadde en god jobb som designer av videospill, og hun hadde begynt å 14

finne seg til rette i livet som arkitekt. Eksamenen fra Cooper Union i New York hadde allerede vist seg nyttig, og ettersom befolkningen i Oslo vokste seg stadig større og spredde seg helt til fjellhyttene sine, så hun mulighetene og bestemte seg for å bli.

Lars var – siden han var Lars – overstrømmende begeistret og oppmuntrende og optimistisk når det gjaldt hennes evner til å tilpasse seg og gli inn i flokken. I tråd med sin natur foretrekker nordmenn å gyte i hjemlige farvann. Derfor er Oslo bebodd av nordmenn gift med en skyggebefolkning av tvangsforflyttede sjeler som alle har det samme ansiktsuttrykket man finner hos turister som blir ledet lik barn gjennom et vokskabinett.

Med foreldrenes hjelp hadde Lars kjøpt en pen halvplans leilighet med tre soverom på Tøyen i 1992 som nå var verdt nesten 3,5 millioner kroner. Dette var ganske mye i en del av byen som minnet Sheldon om Bronx. Sammen hadde Lars og Rhea spart opp 500 000 kontant, og med det lånet de måtte ha i tillegg – de måtte strekke seg langt, men ikke altfor langt – hadde de en fireroms leilighet for øyet på Frogner, som for Sheldon var det lokale Central Park West. Strøket var en tanke konvensjonelt, men Lars og Rhea hadde gått lei av å vente på at Tøyens status skulle heves, og tilstrømmingen av immigranter førte pengene ut til andre strøk og endret skolenes karakter. Det var en voksende befolkning av muslimer fra Pakistan og Balkan.

Somaliere hadde flyttet inn i den lokale parken med sine khat-tyggemøter, det lokale bydelsutvalget hadde i sin visdom flyttet et senter for metadonbehandling som tiltrakk seg heroinavhengige inn i kjøpesenteret på den andre siden av gaten, og hele tiden prøvde Rhea og Lars å forklare at strøket hadde «særpreg». Men Sheldon så bare trusler.

Likevel var det heldigvis ingen nordkoreanere der, de skjevøyde smådjevlene. Og hvis de var der, ville de skille seg ut. Å skjule en nordkoreaner i Norge er vanskelig. Å skjule en i New York er som å skjule et tre i skogen. De er på hvert eneste gatehjørne og selger blomster og driver 15

kolonialbutikker. De små, blanke øynene deres stirrer på deg der du går bortover gaten, sender meldinger via telegraf tilbake til Pyongyang for å la dem få vite hvor du er.

De hadde vært på sporet etter ham siden 1952, det var han sikker på. Du kan ikke drepe tolv mann som heter Kim fra toppen av et dike ved Inchon og tro at de kommer til å tilgi og glemme. Ikke koreanerne. De har kinesernes tålmodighet, men italienernes hang til blodhevn. Og de kan kunsten å smelte sammen med mengden. Åh! Det tok Sheldon mange år å lære seg hvordan han skulle legge merke til dem, føle nærheten av dem, slippe unna dem, føre dem bak lyset.

Men ikke her. Her skilte de seg ut i mengden. Hver eneste ondhjertede en av dem. Hver eneste hjernevaskede maniske skrulling som ble overvåket av en annen hjernevasket manisk skrulling i tilfelle den første begynte å lide av fri tenkning.

«Jeg skal si dere noe, drittsekker!» har han lyst til å rope til dem. «Dere startet krigen! Og når dere får vite det, kommer dere til å skylde meg en skikkelig unnskyldning.»

Men selv nå tror ikke Sheldon at de som ble ført bak lyset, står til ansvar for sine handlinger.

Mable skjønte aldri hans motvilje mot koreanere. Hun sa at det rablet for ham, at det hadde legen hans også mistanke om, og at det var på tide han lyttet til fornuft og innså at han aldri hadde vært en romantisert skarpskytter, men bare kontorist i Pusan og at nordkoreanerne ikke fulgte etter ham.

Han hadde aldri skutt noen. Aldri avfyrt et våpen i sinne.

Hun drev og maste om dette bare et par måneder før hun døde.

«Du holder på å bli senil, Donny.»

«Gjør jeg ikke.»

«Du forandrer deg. Det ser jeg.»

«Du er syk, Mable. Hvordan skulle det kunne unngå å påvirke meg?»

«Det er ingen anklage. De kaller det demens nå. Du er 16

over 80 år gammel. Rhea fortalte meg at mer enn 20 prosent av oss får Alzheimers når vi blir 85. Det er noe vi må snakke om.»

«Må vi ikke!»

«Du må spise mer fisk.»

«Må jeg ikke!»

Sett i ettertid var dette en ganske barnslig respons, men det var også en velprøvd og effektiv gjendrivelse. Hun hadde himlet med øynene, naturligvis, men Sheldon hadde for lengst tatt dette som en nervøs rykning som oppstod på slutten av de fleste samtalene deres.

Senil, i helvete. Hvordan forklarer man slike minner?

Han hadde kommet på avveier i Korea tidlig i september 1952. Etter en serie hendelser som bare virket logiske der og da, ble han plukket opp ved kysten av det australske skipet «HMAS Bataan», som inngikk i 91. operasjonsstyrke. Skipet hadde i oppdrag å opprette og gjennomføre en blokade og sørge for å gi de amerikanske soldatene dekning under landgangen som det var meningen Sheldon skulle ha deltatt i, men ikke gjorde – fordi han var om bord på «Bataan». Sheldon, de kalte ham Donny på den tiden, skulle vært sammen med 5. Marine Regimental Combat Team under angrepet på Red Beach, men han kom bort under omgrupperingen fordi ting blir borte i militæret.

Han var for ung til å slåss da den andre verdenskrigen fant sted. Det eneste som stod i hodet på ham da Korea dukket opp bare fem år senere, var at han ikke skulle gå glipp av denne krigen også. Han meldte seg frivillig umiddelbart, bare for å havne – i det avgjørende øyeblikket – midt i en gjeng bondeknøler fra den australske ødemarka som ikke ville la ham låne en livbåt så han kunne komme seg i land og skyte folk slik meningen var.

«Sorry, kompis. Kan få bruk for den. Har bare fire. Lite skip, store kanoner, kuler flyr omkring. Du skjønner det, ikke sant?»

Så han bestemte seg for å låne en livbåt uten tillatelse – han nektet å bruke ordet «stjele» – fra sitt australske 17

vertskap. Han innså at det ikke var helt urimelig at de ønsket å ha nødutstyret på plass under en massiv landgangsoperasjon, men folk har ulike behov noen ganger, og det må foretas noen valg.

Donny Horowitz var 24 år den gangen. Han hadde et klart hode, en stødig hånd, og et jødisk kompleks på størrelse med Tyskland. Det var bare et spørsmål om å sikte ham inn på et mål. Det målet skulle vise seg å være Inchon.

Inchon var en taktisk utfordrende operasjon. Nordkoreanerne var blitt svekket i løpet av nesten seks ukers forsøk på å trenge inn i utkantene av Pusan, og Douglas MacArthur fant ut at nå var det rette tidspunktet kommet for å angripe dem i flanken ved å ta Koreas vestlige havneby Inchon. Men Inchon hadde dårlige strender og grunne innseilingsleder, noe som avgrenset invasjonsmulighetene til månens tidevannsrytme.

Bombardementet fra sjøen hadde pågått i to dager og svekket Inchons forsvarsverker. Det var ikke en mann der som ikke tenkte på D-dagen. Ikke en mann der som ikke tenkte på det som skjedde på Omaha Beach da amerikanske bombefly bommet på målene sine og sendte de flytende DD-tanksene til bunns da de nærmet seg land, og det førte til at amerikanerne var uten panservern på bakken som kunne sørge for dekning og ildkraft. Uten bombekratere å bruke som skyttergroper.

Visst faen skulle Donny være i spissen for denne invasjonen.

Den morgenen, midt i røyken og artilleriilden, med fugler som fløy vilt i larmen, mens 3. og 5. marine-regiment rykket framover mot Green Beach i landgangsfartøy med M26 Pershing tanks i lasten, lurte Donny den lånte livbåten ned langs siden på Bataan, senket seg ned etter den med rifla og rodde med ansiktet først inn i artilleriilden som var rettet mot marinefartøyene.

På Red Beach forsvarte nordkoreanerne et høyt dike som sørkoreanske marinesoldater prøvde å storme ved hjelp av stiger. Langs toppen av diket lå det en rad med skarpskyt18

tere som prøvde å fjerne amerikanere, sørkoreanere og alle andre som kjempet under FN-flagget. Missiler gikk i bue over hodene på dem. Koreanerne skjøt grønne sporlysprosjektiler som deres kinesiske allierte hadde skaffet dem og som krysset de FN-alliertes røde.

De begynte å skyte mot Donny umiddelbart. Kulene kom spredt til å begynne med, så føk de forbi ham og skrådde ned i vannet eller slo hull i livbåten.

Siden de var så overtroiske av seg, lurte Sheldon ofte på hva koreanerne tenkte når de så en enslig soldat stå med ansiktet vendt forover i vannet, opplyst av kampens skiftende røde, grønne, oransje og gule farger som ble reflektert i vannet og i skyene på morgenhimmelen.

En liten blåøyd djevel ugjennomtrengelig for forsvaret deres.

En skuddsalve traff Donnys båt med stor kraft. Fire kuler slo hull i baugen og så i bunnen. Vannet begynte å sive inn og rant rundt støvlene hans. Marinesoldatene hadde alt nådd stranden. De rykket fram mot diket. De grønne sporlysene siktet seg langt inn i regimentet hans.

Når han først var kommet så langt – og fordi han var dårlig til å svømme – bestemte Sheldon seg 400 meter fra land og med begge beina i en våt grav for å bruke ammunisjonen sin, pokker ta, heller enn å drukne med den.

Han hadde så myke hender til gutt å være. Han var én meter og 74 centimeter høy og hadde aldri gjort kroppsarbeid eller løftet tungt. Han førte bøkene i farens skomakerverksted og drømte om et stjernetreff for Boston Red Sox som kunne sende baseballen over den elleve meter høye grønne monsterveggen til venstre i den andre enden av hjemmebanen Fenway Park. Første gang fingrene hans berørte undersiden av Mables bryst – under strengen i bh-en hennes mens de så en Bogart-film med Hepburn – sa hun at fingrene hans var så myke at det var som en jentes berøring. Denne bekjennelsen hadde gjort ham mer seksuelt skrubbsulten enn noen film han noensinne hadde sett.

19

Da han vervet seg, valgte de ham ut som skarpskytter.

Rolig gemytt. Stillferdig. Smart. Mager, men robust. Mye sinne, men evne til å la fornuften styre det. Et følsomt drag.

Vi tenker på våpen som brutale gjenstander brukt av kraftige menn. Men riflekunsten krever den mest delikate følsomhet. En elskers eller en urmakers hånd. Det finnes en forståelse mellom fingeren og avtrekkeren. Pusten holdes disiplinert og kontrollert. Hver eneste muskel brukes til å oppnå fullstendig ro og bare det. Retningen vinden har mot kinnene bestemmer hevingen av løpet, løftet så lett som heten fra en varm blåbærpai en ettermiddag om vinteren.

Den morgenen, med føttene i vannet, fokuserte han blikket på de fjerne målene som flimret i tåken og røyken over diket. Artilleriilden skremte ham ikke. Vannet i strømpene var bare en følelse uten mening. Fuglen som kom flyvende i kaoset av larm og røyk og traff ham høyt oppe på låret, var bare en berøring. Han var lukket inne i seg selv, og den dag i dag husker han øyeblikket akkompagnert av musikk. Det han hørte, og det han til og med hører nå i minnene sine, er Suite for solo cello nummer 1 i G-dur av Bach.

I dette øyeblikket av den dypeste ro, av den helt totale fred, forsvant hans ungdoms vrede. Giften mot nazistene i årene hans ble presset ut av musikken, røyken, vannet.

Nå, i dette nådens øyeblikk, tok Donny liv.

Gjennom munningen på en ualminnelig velrettet kaliber .30 M-1 Garand tømte Sheldon tre magasin med panserbrytende elleve grams ammunisjon på mindre enn 30 sekunder og drepte tolv menn, rensket toppen av et høyt dike på 400 meters hold slik at de første amerikanske marinesoldatene kunne angripe toppen uten tap, mens han blødde fra et skuddsår i den venstre leggen.

Det var bare den aller minste håndbevegelse som skulle til, som å bevege fingrene så vidt når man slipper en småstein 20

i en stille vanndam for å forstyrre speilbildet av nattehimmelen.

Han fortalte ikke Mable noe av dette før lenge, lenge etterpå naturligvis. Så lenge etterpå, faktisk, at hun aldri kom til å tro noe av det. De hadde en sønn å ta hensyn til, og heroisme var en privatsak for Sheldon. Han sa at han hadde vært offiser i forsyningstjenesten, langt sør og på trygg avstand. Såret hans? Såret kom av at han hadde gått inn i et redskapsskjul uten å se seg for og ble punktert av en rive. Han gjorde det til en spøk.

Sammenlignet med meg var den det skarpeste redskapet i skjulet.

Sheldon ble, etter det han kan huske, dekorert med Marinens fortjenestemedalje og Purpurhjertet for sin rolle i invasjonen. Spørsmålet er imidlertid hvor han hadde lagt dem? Han drev et kombinert antikvitets- og urmakerverksted. De kunne være hvor som helst. I en hvilken som helst sprekk. Han kunne ikke finne dem noe sted. De var det eneste håndgripelige beviset på at han fortsatt var ved sine fulle fem. Og nå er verkstedet borte. Innholdet er solgt.

Alt som en gang ble så omhyggelig samlet sammen, er nå spredt utover. Der ute vil det bli samlet sammen til nye samlinger av nye samlere, og så spredd igjen etter som samlerne glir inn i glemselens dis igjen.

«Dette livet.» For et spørsmål! I dette livet er kroppen min blitt til en kroket tørrkvist, den som en gang stod rak. I dette livet drømmer jeg om den slakke buen av en kvinnes rygg foran meg, og jeg føler varmen fra henne når jeg lukker øynene. I dette livet går jeg gjennom fremmede gater med arabiske kiosker og lampebutikker, skritter over trikkeskinner og stirrer på de lave, brede, stumme protestantiske fasadene. Jeg husker den frodige jorden og bjørkeskogene i New England. Utenfor soveromsvinduet mitt.

Kongeriker av dem. I dette livet humper jeg som en gammel mann, jeg som en gang kunne fly, med tyngden av ansvaret for tilsynet med historien på mine skuldrer. Jeg danset 21

over svelg og snarer og hoppet over tvil og uoverensstemmelser. I dette livet er minnene mine den røyken som kveler meg og svir i øynene mine. I dette livet var jeg en gang en elsker med de blåeste øyne hun noensinne hadde sett.

Dypere enn Paul Newmans. Mørkere enn Frank Sinatras.

Dette livet. Dette livet nærmer seg slutten uten forklaring eller unnskyldning, og hver eneste sansning i min sjel eller streif av lys gjennom en sky er varsler om min død. Dette livet var en kort og tragisk drøm. Det grep meg i de tidligste timene en lørdag morgen før soloppgangen ble reflektert i speilet over toalettbordet hennes og kalte meg til bevissthet, bare for å etterlate meg målløs akkurat da verden gikk i hvitt.