Den perfekte hustru by Cappelen Damm AS

J.P. Delaney

Den perfekte hustru En roman

Oversatt av Lars-Erik Sørbotten

J.P. Delaney Originalens tittel: The Perfect Wife Oversatt av Lars-Erik Sørbotten Copyright © 2019 by Shippen Productions Ltd. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-66661-3 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Nik West/Getty Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0. Sitatet fra T.S. Eliot: «Burnt Norton» er gjendiktet av Paal Brekke. Sitatene fra Shakespeares Sonnette 116 er hentet fra Erik Bystads oversettelse (Aschehoug 2008). Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Da Pygmalion så hvordan disse kvinnene oppførte seg, følte han avsky over de mange svakheter naturen hadde gitt kvinnekjønnet, og lenge levet han som ungkar, uten noen hustru han kunne dele seng med. – Ovid: Metamorfoser

Hva er kjærlighet, om ikke et annet navn på bruk av positiv forsterkning? – B.F. Skinner: Walden II

Du har den drømmen igjen, drømmen der du og Tim er i Jaipur for å oppleve feiringen av diwali, lysfesten. Overalt hvor du retter blikket, i hver eneste døråpning og i hvert eneste vindu, ser du lykter og lys, kinaputter og lyslenker. Gårdsplassene er blitt til flakkende dammer av ild, og inngangene er omgitt av intrikate mønstre laget av farget rispasta. Trommer og cymbaler dunker og klirrer. Du gir deg hen til støyen og kaoset og lar mengden føre deg med seg gjennom et marked der du blir tilbudt tallerkener med søtsaker fra boder på alle kanter. På en impuls stopper du ved en bod der en kvinne maler folk med vakre hindumønstre, og duften av sandeltre fra børstene hennes blander seg med den bitre, salte lukten av korditt fra kinaputtene og angen fra ristede cashewnøtter, eller kaaju. Mens hun maler deg med raske og sikre bevegelser, danser en gruppe unge menn forbi med blåmalte ansikter og bare, muskuløse overkropper, før de kommer tilbake og danser for deg alene med ansikter fylt av dødsens alvor. Og så, som prikken over i-en, maler hun en bindi på pannen din, midt mellom øynene, og sier at den røde prikken symboliserer at du er gift, en kvinne som kjenner alle denne verdens dypeste hemmeligheter. «Men det er jeg jo ikke», protesterer du og begynner nesten å trekke deg unna, men stanser for ikke å fornærme de lokale innbyggerne, men så hører du latteren til Tim og ser esken han tar opp av lommen, og før han kneler ned midt i all støyen og kaoset, 7

J.P. DELANEY

vet du at dette er virkelig, at han virkelig gjør det, og hjertet ditt strømmer over. «Abbie Cullen», begynner han. «Helt siden du først kom dansende inn i livet mitt, har jeg visst at vi måtte være sammen.» Og så våkner du. Hver eneste del av kroppen din verker. Øynene er verst; det skarpe lyset borer seg inn i skallen din, mens hjernen din dundrer av en smerte som løper videre ned den stive nakken din og nedover langs hele ryggraden. Maskiner piper og surrer. Et sykehus? Har du vært i en ulykke? Du forsøker å bevege på armene. De er stive – det er bare så vidt du kan bøye albuene. Det gjør vondt, men du løfter hånden og berører ansiktet ditt. Halsen er surret inn i bandasjer. Du må ha vært i en slags ulykke, men du kan ikke huske den. Slikt skjer, sier du omtåket til deg selv. Folk våkner etter bilkrasj uten å huske sammenstøtet eller at de i det hele tatt var i en bil. Det viktigste er at du er i live. Var Tim også i bilen? Kjørte han? Hva med Danny? Tanken på at Danny eller Tim kan ha blitt drept, får deg til å ville gispe, men du klarer det ikke. Men en endring i pipingen i maskinen gjør at en sykepleier blir oppmerksom på deg. En kvinnes midje i blå sykehusuniform passerer forbi i øyehøyde før hun justerer et eller annet, men det gjør for vondt å kikke opp på henne. «Hun er i gang», mumler hun. Du hører Tims stemme. «Takk og pris.» Så han er altså i live. Og sitter her ved sengen din. Lettelsen strømmer gjennom deg. Så ser du ansiktet hans der det kikker ned på deg. Han har på seg det han alltid har på seg: svarte olabukser, en enkel, grå T-skjorte og en hvit baseball-lue. Men ansiktet hans er dradd, og rynkene er dypere enn du kan huske. «Abbie», sier han. «Abbie. » Øynene hans er fuktige av tårer, og det gjør deg redd. Tim gråter aldri. «Hvor er jeg?» Stemmen din er hes. 8

DEN PERFEKTE HUSTRU

«Du er i sikkerhet.» «Var det en ulykke? Er alt i orden med Danny?» «Alt er fint med Danny. Hvil nå. Jeg skal forklare alt senere.» «Har jeg blitt operert?» «Senere. Jeg lover. Når du er sterkere.» «Jeg er sterkere nå.» Det er sant: Smerten er allerede i ferd med å avta, og tåken og svimmelheten letter fra hodet. «Det er utrolig», sier han, ikke til deg, men til sykepleieren. «Fantastisk. Det er henne.» «Jeg drømte», sier du. «Om da du fridde. Det var så livaktig.» Det er nok narkosen, innser du. Den gjør alt større, kraftigere. Akkurat som den linjen fra det stykket. Hvordan var den igjen? Et øyeblikk klarer du ikke helt å huske ordene, men så, etter en nærmest smertefull anstrengelse, husker du dem. Jeg må gråte for min drøm. Øynene til Tim fylles på nytt med tårer. «Ikke vær lei deg», sier du til ham. «Jeg er i live. Det er det eneste som betyr noe, ikke sant? Vi er i live, alle tre.» «Jeg er ikke lei meg», sier han mens han smiler gjennom tårene. «Jeg er lykkelig. Folk gråter når de er lykkelige også.» Det vet du, selvfølgelig. Men gjennom smerten og medisinene oppfatter du at tårene ikke er slike tårer som lover at alt skal ordne seg. Har du mistet bena? Du prøver å bevege føttene, og du kjenner at de reagerer under dyna – langsomt og stivt. Gudskjelov. Tim ser ut til å ha fattet en beslutning. «Det er noe jeg må forklare deg, min elskede», sier han og tar hånden din. «Noe veldig vanskelig, men du må få vite det med en gang. Det var ingen drøm. Det var en opplasting.»

Din første tanke er at du hallusinerer – at det er dette som er uvirkelig, og ikke drømmen der han frir. Hvordan kan dette være virkelig? Det han forteller deg nå – en strøm av tekniske greier om minnefiler og nevrale nettverk – det gir rett og slett ingen mening. «Jeg forstår ikke. Sier du at det skjedde noe med hjernen min?» Tim rister på hodet. «Jeg sier at du er kunstig. Intelligent, bevisst … men menneskeskapt.» «Men jeg føler meg helt fin», insisterer du, rådløs og forvirret. «Hør her, jeg skal fortelle deg tre ting om meg selv. Yndlingsretten min er salade niçoise. Jeg var sint i ukevis i fjor da den fine kasjmirjakken min ble møllspist. Jeg svømmer nesten hver eneste dag –» Du stanser. Stemmen din burde bære preg av panikken som stiger i deg, men lyden som kommer ut, er flat, skurrende og monoton. En Stephen Hawking-stemme. «Det er seks år siden den jakken ble ødelagt», sier Tim. «Jeg har beholdt den. Jeg har tatt vare på alle tingene dine.» Du stirrer på ham og prøver å ta det hele inn over deg. «Jeg er visst ikke særlig flink til dette.» Han tar ut et papirark fra lommen. «Her – jeg skrev dette til investorene våre. Kanskje det hjelper.»

DEN PERFEKTE HUSTRU

VANLIGE SPØRSMÅL Sp: Hva er en parbot? Sv: Parbot er en forkortelse for «partnerrobot». Studier som er gjennomført med prototyper, tyder på at en parbot kan dempe sorgen over tapet av nære familiemedlemmer og gir trøst, selskap og emosjonell støtte etter et tap. Sp: Hvordan er parboter forskjellige fra andre former for kunstig intelligens? Sv: Parboter er spesielt utviklet med tanke på empati. Sp: Er alle parboter unike? Sv: Hver enkelt parbot skreddersys for å ligne mest mulig på den avdøde. Innhold fra sosiale medier og andre dokumenter sammenstilles slik at man lager en «nevral fil» som gjenspeiler personens unike karaktertrekk og personlighet. Det er mer, mye mer, men du klarer ikke å samle deg. Du lar arket falle ut av hånden. Ingen annen enn Tim ville kunne tro at et faktaark med spørsmål og svar skulle kunne være til hjelp i en slik situasjon. «Det er sånt du driver med», husker du. «Du utvikler kunstig intelligens. Men det har noe med kundeservice å gjøre – chatboter –.» «Det stemmer», avbryter han. «Før i tiden jobbet jeg med den siden av saken. Men det var for fem år siden – alle minnene dine er foreldet med fem år. Etter at jeg mistet deg, innså jeg at følelsen av tap etter dødsfall var et mye større behov. Det har tatt alle disse fem årene å få deg hit.» Det tar et øyeblikk før ordene hans går inn. Tap etter dødsfall. Du innser akkurat hva det er han prøver å si deg. «Du sier at jeg døde.» Du stirrer opp på ham. «Du sier at den virkelige jeg døde for – hvor lenge siden? Fem år. Og på en eller annen måte har du fått meg tilbake slik.» 11

J.P. DELANEY

Han svarer ikke. En blanding av ulike følelser raser gjennom hodet. Vantro, selvsagt. Men også gru ved tanken på sorgen hans, på hva han har måttet gjennomgå. Det ble du i det minste spart for. Parboter er spesielt utviklet med tanke på empati … Og Danny. Du har gått glipp av fem år av livet hans. En velkjent følelse av tristhet skyller over deg ved tanken på Danny. En sorg du setter bestemt til side. Og begge deler – både tristheten og tilsidesettingen – føles så normalt, så ordinært, at det ikke kan være noe annet enn din egen personlige følelse. Kan det det? «Kan jeg bevege meg?» sier du mens du prøver å sette deg opp i sengen. «Ja. Til å begynne med vil du føle deg litt stiv og støl. Forsiktig nå –.» Du har nettopp forsøkt å slippe bena ned på gulvet. De går i hver sin retning, svake som på et spedbarn. Han griper tak i deg akkurat i tide. «Først den ene foten, så den andre», legger han til. «Flytt vekten fra det ene benet til det andre. Se der, ja.» Han støtter deg med en hånd på albuen mens du går mot speilet. Hver enkelt parbot skreddersys for å ligne mest mulig på den avdøde … Ansiktet som stirrer på deg over kragen på den blå sykehusskjorten, er ditt eget. Det virker hovent og litt forslått, og du ser en svak strek under haken, akkurat som stroppen på hatten til en paradeuniform båret av en soldat i en drilloppvisning. Men det er likevel definitivt deg. Ikke noe kunstig. «Jeg tror deg ikke», sier du. Du føler en underlig ro, men du blir stadig mer overbevist om at det han sier, umulig kan være sant, at mannen din – din geniale, hengivne mann, som riktignok kan bli en smule besatt av ting – har blitt ravende gal. Han har alltid jobbet for hardt og drevet seg selv for langt. Nå har han vippet over kanten til slutt. «Jeg vet det er mye å ta inn over seg», sier han mildt. «Men jeg kan bevise det for deg. Se her.» 12

DEN PERFEKTE HUSTRU

Han legger hånden bak hodet ditt og fikler med håret. Du hører en sugende lyd og kjenner en merkelig kulde, før huden din, ansiktet ditt – ansiktet ditt – blir skrelt av som en våtdrakt og du kan se den harde, hvite hodeskallen av plast som ligger under.

Du oppdager at du ikke kan gråte. Uansett hvor skrekkslagen du måtte være, kan du ikke felle en eneste tåre. De arbeider fortsatt med det, sier Tim. I stedet stirrer du målløs på deg selv, på den vanskapningen du er blitt. Du er en kollisjonsdukke, en utstillingsdukke i et butikkvindu. En bunt med kabler dingler ned bak hodet i en grotesk hestehale. Han trekker gummien tilbake over ansiktet ditt, og du er deg selv igjen. Men minnet om den grufulle, tomme plasthodeskallen brenner seg inn i sinnet ditt. Om du da engang har et sinn. I motsetning til et nevralt nettverk, eller hva det nå var han kalte det. Munnen din gaper lydløst i speilet. Du kan kjenne små motorer under huden som surrer og strekker og former ansiktet ditt i en redselslagen grimase. Og nå som du ser nærmere etter, innser du at dette ansiktet bare er en grov gjengivelse av det egentlige ansiktet ditt, litt ute av fokus, som om noen har trykt et fotografi oppå hodeskallen din. «Kom, så drar vi hjem», sier Tim. «Der vil du føle deg bedre.» Hjem. Hvor er hjem? Du husker ikke. Og så – klikk – detter et minne på plass. Dolores Street, midt i San Francisco. «Jeg ble værende der», legger han til. «Jeg ville bli værende på stedet der du bodde. Der vi var så lykkelige.» 14

DEN PERFEKTE HUSTRU

Du nikker følelsesløst. Det kjennes som om du burde takke ham. Men du klarer det ikke. Du er fanget i et mareritt, lamslått av sjokket. Han griper deg i armen og fører deg ut av rommet. Sykepleieren – om hun da er en sykepleier – er ikke å se. Mens du spaserer ulidelig langsomt bortover korridoren, får du glimt av andre rom, og andre pasienter i blå sykehusskjorter lik den du har på deg. En gammel dame betrakter deg med melkehvite øyne. Et barn, en liten pike med håret i lange, brune krøller, vender på hodet og betrakter deg idet du går forbi. Det er et eller annet ved bevegelsene – de varer akkurat litt lenger enn de skulle, nesten som en ugle – som får deg til å lure. Og i det neste rommet ser du ikke en person, men en hund, en bokser, som betrakter deg på akkurat samme vis –. «Alle sammen er som meg», innser du. «De er alle …» Hva var ordet han brukte? «Parboter.» «Ja, de er parboter. Men ikke som deg. Du er unik, selv her.» Han ser seg stjålent omkring og trykker litt hardere på albuen din for å få deg til å gå litt fortere. Du føler at det stadig er noe han holder tilbake, at han egentlig ikke burde ta deg med på denne måten. «Er dette et sykehus?» «Nei. Det er jobben min. Selskapet mitt.» Med den andre hånden dytter han deg insisterende i korsryggen. «Kom igjen. Bilen venter utenfor.» Du kan ikke gå fortere – det er som om du går på stylter, knærne vil ikke bøye seg. Men akkurat idet du tenker ordet – knærne – blir det litt lettere. «Tim!» roper en stemme bak deg. «Vent, Tim.» Du snur deg for å se, lettet over muligheten til å få ta en pause. En mann på rundt Tims alder, men kraftigere bygd og med langt, pistrete hår, småløper etter dere. «Ikke nå, Mike», advarer Tim. Mannen stanser. «Tar du henne med ut? Allerede? Er det klokt?» «Hun vil få det bedre hjemme.» 15

J.P. DELANEY

Mannen mønstrer deg urolig. Det står dr. mike austin på adgangskortet som henger rundt halsen hans. «Psykologteamet mitt burde i det minste få sjekket henne først.» «Det er ingenting i veien med henne», sier Tim bestemt. Han åpner døren inn til noe som ser ut som et stort kontorlandskap. Omkring førti mennesker sitter rundt lange skrivebord. Det er ingen som engang later som om de arbeider. Alle stirrer på deg. En av dem, en ung kvinne med asiatiske trekk, hever hendene og begynner forsiktig å klappe. Tim glor på henne, og hun vender blikket raskt tilbake til skjermen. Han fører deg rett gjennom kontoret til et lite resepsjonsområde. På veggen bak resepsjonen er det et fargerikt veggmaleri i gatekunststil med ordene idealisme er bare langsiktig realisme! Det er noe som virker kjent ved det. Du vil stanse og granske det nærmere, men Tim maser deg videre. Det er enda lysere utenfor. Du gisper og skygger for øynene mens han fører deg forbi et polert stålskilt med ordene scott robotics, der forbokstavene S og R er formet som to uendelighetssymboler på høykant. Han styrer deg til en Prius som står og venter. «Til byen», sier Tim til sjåføren, mens du strever med å få brettet de motvillige lemmene dine inn i baksetet. «Dolores Street.» Så snart dere begge har satt dere og Priusen er i bevegelse, strekker han hånden sin mot din. «Jeg har ventet så lenge på denne dagen, Abbie. Jeg er så lykkelig for at du endelig er her. At vi endelig er sammen igjen.» Du legger merke til at sjåføren kaster nysgjerrige blikk på deg i bakspeilet. Han kikker opp på skiltet idet dere kjører ut fra parkeringsplassen, og deretter tilbake på deg. Han får et nytt uttrykk i ansiktet. Forståelse. Og en ting til. Avsky.