Darlah by Cappelen Damm AS

Darlah_materie.indd 3

20-08-08 10:24:44

© 2008 CAPPELEN DAMM AS ISBN 978-82-02-28761-0 1. opplag 2008 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Illustrasjoner: s 22, 71, 72, 121, 371: The Lacktr Prpgnda Community, s 51: Ryan McVay/Getty Images, s 73: Terry Schmidt, s 145, 151: John Erik Riley, s 196: NASA, s 227, 228, 312: Rodeo arkitekter AS, s 377: © Hisaharu Motoda Omslag & bokutstyr av The Lacktr Prpgnda Community Sats: Cappelen Damm AS Trykk og innbinding: Scandbook AB, Sverige 2008 Satt i 11/14,1 pkt. Sabon og trykt på100 gram Munken Premium Cream

Darlah_materie.indd 4

20-08-08 10:24:44

This ain’t no party, this ain’t no disco. This ain’t no fooling around. Talking Heads

Darlah_materie.indd 5

20-08-08 10:24:44

Darlah_materie.indd 6

20-08-08 10:24:44

Innhold Prolog: februar 2000 ............................... 11 Del 1 – jorDen Våland ........................................................... 21 herr hImmelfarb..........................................35 ShIbuya ...........................................................42 duPleIx ............................................................53 nadolSkI .......................................................63 PaPIr ................................................................ 67 PoSt .................................................................88 antoIne .........................................................99 narIta...........................................................109 flyet...............................................................128 new york ...................................................136 mannSkaPet ...............................................155 alene ............................................................163 take off .......................................................169 farVel ..........................................................172

Darlah_materie.indd 7

20-08-08 10:24:44

Del 2 – himmelen StIllhetenS haV ..........................................189 aldrIn ...........................................................198 naVnet .........................................................205 darlah 2 ...................................................... 213 alarm ...........................................................224 reParaSjonen ............................................233 mIddagen ....................................................245 StIllheten ....................................................249 darlah 1 ......................................................256 SImone .........................................................261 kontakt .......................................................270 Sko ................................................................283 CaItlIn ..........................................................289 SIgnalet .......................................................296 mørket .........................................................309 okSygen ...................................................... 315 doPPelgänger ...........................................323 mIdorI ..........................................................341 aVreISe..........................................................350 Del 3 – etterpå atlanteren .................................................359 Coney ISland .............................................365 nowonmaI .................................................370 ShIbuya 2015 ............................................... 376

Darlah_materie.indd 8

20-08-08 10:24:44

Darlah_materie.indd 9

20-08-08 10:24:45

Darlah_materie.indd 10

20-08-08 10:24:45

Prolog: februar 2000 «Mine herrer, tiden er inne.» løftet blikket og så på de sju dress kledde menDr. nene som satt rundt det store konferansebordet. De befant seg i det største møterommet i den amerikanske romfartsorgani sasjonen N ASAs hovedkvarter , i W ashington, D.C. Klokken nærmet seg elleve om kvelden og de hadde sittet samlet helt siden morgenen. De sju personene var blant de mektigste personene i hele landet, og bare tanken på at en eneste avis fikk vite at de satt her sammen, var til å få frysninger av. Et førstesideoppslag ville bety katastrofe i disse urolige tidene. Hver og en av de sju var kommet til byen på forskjellig vis, til forskjellige tidspunkt. Flere av dem hadde vært i W ashington i dagevis, eller i uker, for å late som de egentlig var kommet i andre ærend. I virkeligheten hadde de bare sittet på hotellrommene og ventet. De hadde sittet foran teve-apparatene og forsøkt å slå i hjel tid. De hadde alle endt opp med å stirre på klokkene over sengene og håpe at tiden skulle gå fortere. Noen hadde blitt fløyet til byen, andre kom med bil eller buss. Én av dem hadde til og med kommet til fots, utkledd som landstryker . Felles for dem alle var at ingen hadde oppgitt sine virkelige navn. De hadde sørget for å være ugjenkjennelige og umu -

Darlah_materie.indd 11

20-08-08 10:24:45

lige å mistenke. På de forskjelligste vis hadde de blitt plukket opp på avtalte steder i byen og fraktet så diskré som mulig til hovedkvarteret. Og der satt de mens tiden holdt på å renne ut for dem. De var nødt til å treffe en avgjørelse snart. utålmo «Så, hva blir det til, da?» spurte Dr . dig. Sigarettrøyken lå tykk og ugjennomtrengelig i lokalet og gjorde stemningen enda dystrere. «Vel,» begynte den ene av de sju mens han tygde på en blyant, «det er et risikabelt forslag. Å returnere til månen, mener jeg. Og jeg stiller meg spørsmålet: Er det virkelig verdt det?» «Vi må ikke glemme at folk var drittlei hele månen allerede før den siste måneferden i 1972,» sa en annen. Han hadde frem deles solbrillene på, selv om det var nokså dunkel belysning i rommet. «Hvorfor tror dere de vil godta at vi drar tilbake?» «Det kan la seg gjøre,» sa en tredje. «Bare tenk: Hvis vi får forklart folk at de undersøkelsene som ble gjort på 70-tallet, i virkeligheten ikke var mer enn litt skraping på overflaten, vil de kanskje se annerledes på det. Hvis vi forteller dem noe de vil høre. For eksempel at det er stor sjanse for at det finnes is på månens sydpol. Det vil kunne forandre alt. Vi kommer til å få pengestøtte kastet etter oss.» «Så vi skal lete etter vann, altså, jeg trodde –» avbrøt ham. «Nei. Vi skal ikke det.» Dr. «Men,» kom det fra personen som hadde stilt spørs målet, han virket forvirret og ukomfortabel. Han holdt hendene i fanget for å skjule at håndflatene var klissvåte av nervøsitet. Noen kremtet. En mann ved enden av bordet fikk alles øyne rettet mot seg. Det var lederen for det amerikanske forsvaret. Han var skjeggete og så sliten ut. I nesten tre uker hadde han vært på reise for å komme hit. Han hadde blitt fraktet fra by til by, til alle døgnets tider, i et komplisert forsøk på å sørge for

Darlah_materie.indd 12

20-08-08 10:24:45

at ingen fulgte etter ham. Det var over et døgn siden sist han hadde fått noen timers søvn. «La meg legge kortene på bordet for dere. Hvorvidt det finnes vann på månen er revnende likegyldig.» Forvirringen spredde seg i rommet. Fingre trommet utålmodig i bordflaten. «Jeg antar at noen av dere kjenner til Prosjekt Horisont?» Det oppsto en del murring blant mennene. Mannen som først hadde snakket, tok ordet: «Du mener forsk ningen på slutten av 50-tallet? Planene om å bygge en militær base på månen? Jeg trodde det ble skrinlagt allerede året etter.» Forsvarssjefen ristet svakt på hodet og smilte. «Så det finnes virkelig en base der oppe?» «M-m.» «Men basen er ikke militær ,» understreket Dr. uten at det hørtes troverdig ut. «Det er en forskningsstasjon. En ren forskningsstasjon. Stemmer ikke det?» Forsvarssjefen svarte ikke. Han så på ham med et vennlig blikk. «Den heter DARLAH 2. Den ble bygget og satt sammen på 70-tallet.» «Men hvorfor ... i all verden ... hvorfor har ingen av oss hørt et ord om den før?» «All informasjon om den har vært hemmeligstemplet inntil nylig. Av sikkerhetsmessige årsaker.» Han holdt igjen et øye blikk mens han nærmest vurderte om han skulle si mer eller kom ham i forkjøpet og fortsatte: ikke. Dr. «DARLAH ble bygget i 1972–74. Parallellt med de ordi nære månelandingene. Men basen befinner seg i Stillhetens Hav, hvor Armstrong og Aldrin som kjent landet i -69. Ingen av de andre landingene foregikk jo der.» «Tør jeg spørre hvorfor den ble bygget?» spurte en av dem som hadde vært stille helt frem til nå.

Darlah_materie.indd 13

20-08-08 10:24:45

«Vi oppdaget noe.» «Noe?» . «Ja, noe,» svarte Dr. «Kan du være mer presis?» «Nei. Vi vet ikke hva det er . Planen var å fortsette un dersøkelsene og plassere personell på månen, men som dere alle vet, etter 1976 mistet vi det meste av pengestøtten og –» «Dette er jo meningsløst. Hvis dere, jeg mener, hvis vi, hadde fortalt nasjonen at det var gjort viktige funn på måneoverflaten ... da ville vi jo helt klart ha fått den støtten vi trengte. Hvorfor ble ingenting sagt? Hvorfor har ikke engang vi blitt informert om dette?» «Som antydet, økonomi var ikke den eneste grunnen til at . «Det var måneprogrammet ble avsluttet,» sa Dr . riktignok avgjørende, og for å være ærlig, nokså beleilig. Men sannheten er at det ... ja, hva skal jeg si? Det vi fant der oppe, er ikke av den typen funn man får penger for å utforske videre. Vi ville blitt bedt om å la det være i fred. Tro meg. Og det var det vi gjorde. Vi lot som om det ikke fantes, og etter noen år forsvant også signalene.» «Inntil det dukket opp igjen i fjor høst,» sa forsvarssjefen. «Det? Det? Hva pokker betyr det? HVA FAN T DERE?» kom det fra en av de forvirrede deltakerne. . «N oe ... som ikke «N oe uvanlig,» svarte Dr . kan forklares. Noe som ikke burde være der.» «Hva er det du sier? Kan noen vennligst forklare meg med tydelige ord hva i all verden vi snakker om her?!» så på mannen som hadde snakket, bøyde seg Dr. ned og løftet opp stresskofferten sin. Han la den på bordet foran seg og åpnet den, trakk ut et halvstort fotografi og la det foran mannen.

Darlah_materie.indd 14

20-08-08 10:24:45

«Dette bildet ble tatt på månen av Apollo 15s James Irwin. Astronauten på bildet er David R. Scott.» «Men ... hvem er den andre personen i bakgrunnen?» «Det vet vi ikke.» «Vet dere ikke? Hva faen er det som foregår her?» «Alt til sin tid, Johnson. All informasjonen du ber om vil bli gjort tilgjengelig etter at vi enstemmig har bestemt oss for å gå videre med dette. Ikke før. Nå, la oss snakke om noe annet. Hvordan forklarer vi at vi har hatt en ubrukt base på månen i førti år uten at noen har fått vite om det?» «Ubrukt? Prøver du å si at ingen har oppholdt seg på basen før?» spurte en av astronautene som var til stede i rommet. Hva med dem som konstruerte den?» «De var aldri inne. De monterte modulene, plasserte dem på overflaten og returnerte.» En av mennene reiste seg og smilte fåret: «Vi lanserer det som en gave. Og forteller at vi har brukt førti år på å teste den ut og forsikre oss om at den fungerer perfekt.» «Gjør den det?» var det en som spurte. «I prinsippet, ja,» svarte mannen med det fårete smilet. «I prinsippet er ikke godt nok, er det vel?» «Det får duge. V i har ikke tid til annet. V i kan ikke godt bygge en ny en, kan vi vel? Vi er nødt til å komme oss tilbake innen femten år, før det er for sent.» Flere av møtedeltakerne var fremdeles skeptiske, for ikke å snakke om sjokkerte. «Men hvem skal du sende opp? Hva skal de gjøre der?» «Den første ekspedisjonen skal bare gjøre to enkle ting. Én: De skal teste ut basen og forsikre seg om at den fungerer som den skal. Og to: De skal skaffe medias oppmerksom het. Ved å gjøre intervjuer, teveoverføringer og den slags vil vi kunne være sikre på å få nok økonomiske tilskudd til å

Darlah_materie.indd 15

20-08-08 10:24:45

fortsette undersøkelsene og ... kvitte oss med det eventuelle ... problemet.» «Hvilket problem?» sa mannen som hadde tatt ordet først. holdt hånden opp foran seg, som for å stanse Dr. ordene. «Vi kommer som sagt til det etter hvert, Johnson,» sa han. «Tror dere virkelig folk vil bry seg om å følge med på en ny måneekspedisjon, bare fordi det er en base de kan tumle rundt på? Bare fordi vi forteller dem at det kanskje, kanskje finnes vann der? Det gir ingen mening.» «Tanken er å gjøre det hele til en jubileumsutstilling. V i bygger nye og forbedrete utgaver av de klassiske romraket tene fra 60- og 70-tallets Apollo-program. Det vil bringe frem nostalgien i folk, helt sikkert.» «Det er ikke godt nok. Ingen vil bry seg.» ventet lenge før han tok ordet. Dr. «Mine herrer, hva om vi sender opp noen ungdommer?» Ingen svarte ham. Ikke først. De ble bare sittende og vente, mens de tenkte at han spøkte. Men han spøkte ikke. «Unger? Hva i all verden skal du ha unger til månen for?» smilte overbærende og svarte: Dr. «Om vi velger ut tre ungdommer som får bli med astronautene, vil det være intet mindre enn en verdenssensasjon, eller hva?» «Men ... det er jo galskap!» utbrøt den mest skeptiske. «Her har dere sittet og fortalt oss at det er noe der oppe. Eller enda verre, noen. Og ingen av dere kan gi meget fornuftig ord om hva det dreier seg om eller hvilke konsekvenser vi står overfor. Men dere vil sende utrente, uskyldige ungdommer opp som prøve kaniner? Si meg, har dere gått fullstendig fra forstanden?»

Darlah_materie.indd 16

20-08-08 10:24:45

«Du unngår å se at fordelene er større enn ulempene,» svarte . «Dessuten, sannsynligheten for at noe skjer Dr. er små. Og astronautene vil få mulighet til å utplassere viktig utstyr og foreta de nødvendige undersøkelser . For enkelhets skyld tror jeg det beste er å se på dette som to ekspedisjoner i ett. Den ene, vår del, for å undersøke forholdene. Og den andre, som inkluderer ungdommene og medieoppmerksomheten og som fungerer som en komplisert utgave av Disneyland. Det er så godt som ufarlig, og reklameinntektene vil utvilsomt kunne skaffe oss den støtten vi trenger for ekspedisjon num mer to. Ungdommer på månen, mine herrer, er den hemmelige nøkkelen vi har lett etter. Nøkkelen til all suksess.» Forsiktig begynte de andre i rommet å nikke sakte. «Tenk dere, vi sender opp tre ungdommer, de får hvert sitt kamera med seg, de får egne oppgaver å utføre der oppe. Hele verden vil følge med, fjernsynskanalene vil stå i kø, ekspedi sjonen vil så godt som finansiere seg selv.» Mennene nikket kraftigere nå. «Men hvordan skal du bestemme hvem som får dra?» Lewis, smilte igjen, enda lurere. «Vi annonserer et lotteri.» Det var det siste som ble sagt i diskusjonen. Kort tid etterpå holdt de en avstemming og alle rakte hendene i været. De var for ekspedisjonen. Dermed ble det delt ut ut tykke konvolutter der situasjonen ble beskrevet i detalj. T o rapporter fra 1974 fortalte om funnene som var gjort, og flere fotografier – de fleste svært mørke og ute av fokus – beviste at det virkelig var noe der oppe som ikke var som det skulle. så på mennene en siste gang før han forlot romDr. met og lukket døren bak seg. Han tok heisen ned til første etasje, gikk ut bakveien og satte seg i bilen som ventet på ham. Bare sekunder senere var han på vei ut av byen.

Darlah_materie.indd 17

20-08-08 10:24:45

Darlah_materie.indd 18

20-08-08 10:24:45

del 1 – jorden

Darlah_materie.indd 19

20-08-08 10:24:45

Darlah_materie.indd 20

20-08-08 10:24:45

Våland «Det er det dummeste jeg har hørt.» Mia Nomeland så oppgitt på foreldrene før hun la til: «Det kommer ikke på tale.» «Men Mia, da. Det er jo en enestående mulighet, synes du ikke?» Foreldrene hennes satt klistret sammen i sofaen med annonsen foran seg på bordet. «Til hva da? Til å drite seg ut?» Annonsen var klippet ut fra Dagbladet. Hver eneste innerste avkrok av verden hadde allerede rukket å se en annonse som dette. Reklamekampanjen hadde pågått i ukevis, på teve, ra dio, internett og i avisene. Ordet NASA var på vei til å bli like velkjent som Coca Cola og McDonald’s. «Kan du ikke tenke på det i det minste?» forsøkte mamma. «Fristen er ikke før om en måned, vet du.» Mia var oppgitt. «Nei! Jeg har ikke lyst. Jeg har ikke behov for det, jeg har ingenting der å gjøre. Faktisk, når jeg tenker meg grundig om, har jeg noe å gjøre absolutt alle andre steder enn på månen. Sånn er det bare.» «Hadde jeg vært deg, hadde jeg søkt på flekken.»

Darlah_materie.indd 21

20-08-08 10:24:45

Darlah_materie.indd 22

20-08-08 10:24:46

«Vel, jeg tror både jeg og vennene mine er ganske glad for at du ikke er meg.» «Mia!» «Ja, unnskyld da. Det er ikke det jeg mener. Det er bare det at jeg ... jeg bryr meg ikke. Er det så vanskelig å for stå? Dessuten, dere har jo alltid sagt at verden er full av muligheter og at man må velge noen og la andre gå fra seg. Fordi man ikke rekker over alt? V ar det ikke så? At det uansett var nok muligheter til å vare livet ut og vel så det? Pappa?» Pappa mumlet et slags svar og så en annen vei. «Jaja,» sa mamma. «Jeg lar nå annonsen ligge her på pia noet en stund, så kan du se om du ombestemmer deg.» Slik er det alltid , tenkte Mia og forlot stuen. De hører ikke på hva jeg sier. De venter bare på at jeg skal bli ferdig med å snakke. Hun gikk opp på rommet sitt på loftet, plugget gitaren i forsterkeren, plasserte de store hodetelefonene over ørene og gikk i gang med øvingen. N år det kom til musikken, skulket hun aldri unna. I to år hadde hun spilt gitar og i halvannet hadde hun også vært vokalist i bandet Rogue Squadron. Hun hadde for lengst glemt hva navnet betyd de, men hun husket at det var storebroren til Leonora som hadde kommet på det og at det var fra en eller annen gammel science-fiction-film fra 70-tallet. Det hørtes uansett bra ut, og dermed var det ingen grunn til å endre det. Dessuten, en slik referanse til 1970-tallet passet godt til et punkband som uansett hørtes ut som noe fra en annen tid, kanskje 1982 eller der omkring. Eller kanskje 1984. Om hun ikke gadd bry seg med å få alt skolearbeidet gjort til siste detalj, sørget hun i det minste for å lære seg musikkhistorien bedre

Darlah_materie.indd 23

20-08-08 10:24:47

enn noen. Uendelig mange timer på nettet hadde etter hvert gjort henne i stand til å forstå forskjellen på så korte tids rom som mellom to år på 80-tallet, og mens andre på hennes alder gikk rundt og hørte på tyggegummipop som The Hold Ons og The Aching Hearts, gikk Mia bakover og fant frem til band som Joy Division, Siouxie and the Banshees og Throbbing Gristle. Og så var det T alking Heads, den nye store oppdagelsen som hun sakte, men sikkert hadde forelsket seg i. Eller , det vil si, hun gjorde sitt beste for å forelske seg i det bandet, rett og slett fordi hun visste at de var bra. Men ennå slet hun litt med å høre på det i lengden. Det var noe med glattheten i musikken hun ikke hadde fått helt taket på. Ennå. Og så var hun litt usikker på hvorvidt det var postpunk eller rock eller bare pop, og det kompli serte det hele ytterligere. Men de hadde et sånt kaldt og elektronisk 80-talls-sound som hun visste ville passe henne perfekt, om hun bare fikk til å digge musikken. Hun hadde til og med planlagt å høre med de andre i bandet sitt om de ikke skulle lage en cover av låten «Psycho Killer». Men ennå hadde hun ikke sagt et ord om det. Hun visste at selv om de andre stolte på hennes musikalske smak, var dette med Talking Heads å dra det vel langt. Dessuten, innerst inne var hun ikke heelt sikker på hvor bra hun syntes de var. Men hun jobbet i det minste med saken. Hun fortsatte å øve på gitarspillingen en times tid, og skrev et utkast til en ny sang som gikk på riff hun hadde stjålet fra sanger hun var ganske sikker på at ingen hadde hørt. Den ville være ok å dukke opp med på øving dagen etter. Da hun hadde spilt gjennom den fem ganger og var nokså sikker på at hun husket grepene, la hun fra seg gitaren og koblet hodetelefonene til stereoanlegget og trykket play. Musikken fra bandet hun

Darlah_materie.indd 24

20-08-08 10:24:47

hadde bestemt seg for å begynne å like, fylte ørene hennes. Hun la seg bakover på sengen og lukket øynene. * «Hva hører du på, da, Mia?» Det var pappa som løftet på den ene hodetelefonen hennes og spurte, for liksom å glatte over den dårlige stemningen fra tidligere på dagen. «Talking Heads,» svarte hun. «Igjen?» «Mm.» «Du vet, de var ganske populære da jeg var ung.» Mia så skrått på ham, men svarte ikke. «Det er en fantastisk mulighet, Mia. Du vet, månen. Og du, du er den mest fantastiske personen jeg vet om. Jeg, vi, vil bare ditt beste, vet du.» Hun stønnet, men prøvde likevel å smile til ham. «Pappa, vær så snill, bare gi det opp, ok?» Men pappa ga ikke opp. «Og for bandet ditt, vet du ... har du ikke tenkt på det? Er det ikke kjente og store dere vil bli, da? Tror ikke akkurat det er noen hindring for Rough Squadron om vokalisten allerede er en verdensberømt astronaut.» «Rogue Squadron,» rettet hun. «Det heter Rogue.» «Uansett,» svarte han. «Du vet hva jeg mener.» Og så gikk han ut og lukket døren forsiktig bak seg. Mia la seg ned på sengen igjen og tenkte.Var det noe i det han sa? Nei, det var ikke det. Det var musiker hun var . Tross alt. Og igjen slo hun på IM-spilleren sin, lukket øynene og gjorde sitt beste for å venne seg til favorittbandet sitt. Og mens vokalisten David Byrne sang:

Darlah_materie.indd 25

20-08-08 10:24:47

No visible means of support and you have not seen nothing yet. Everything’s stuck together. I don’t know what you expect staring into the TV set. Fighting fire with fire * Det var snart mai, men fortsatt kjølig i luften. Langs alléen sto trærne nakne og livløse med unntak av et og annet blad som hadde tatt feil og sprunget ut for tidlig. T o uker hadde gått siden Mias foreldre hadde lansert det tåpelige forslaget for henne. Nå sto hun ute i skolegården og skrapte i bakken med støvlene sine mens hun ventet på at Silje skulle komme tilbake fra toalettet. Storefri var snart over , og rundt henne småløp elevene mot bygningen i redsel for å komme for sent. Men Mia hadde det ikke travelt. Hun visste godt at det ikke var noen vits i å skynde seg. Lærerne var uansett alltid noen minutter for sene til timen. De ble sittende oppe på lærerrommet sitt og spise tørre Mariekjeks og drikke sur kaffe mens de baksnakket enkeltelever og gjorde narr av hvordan de så ut eller ting de hadde sagt. Mia pleide å tenke at skolen hun gikk på var en sånn sko le hvor lærerne, med et og annet hederlig unntak, stort sett burde ha vært alt annet enn lærere. Rengjøringspersonale, for eksempel. Eller kirkegårdsarbeidere. I alle fall noe som ikke hadde med levende mennesker å gjøre. De fleste av dem hadde så vidt passert eksamen på lærerskolen en gang for hundre år siden, og papirene derfra var møysommelig gjemt og glemt i den innerste skuffen i kateteret. Stort sett led de alle også un der det samme: De hadde vært ansatt som lærere for lenge og grodd fast i det vante mønsteret. Gulvene hadde varige spor etter skoene deres og de så ut til å trives litt for godt i denne

Darlah_materie.indd 26

20-08-08 10:24:47

lille mikroverdenen som skolen utgjorde. Her hadde de nes ten uendelig makt og gjorde også sitt beste for å minne elev ene sine på det så ofte de hadde mulighet. Men de gjorde det egentlig ikke for å holde tenåringene sine på plass. De gjorde det fordi de alle visste at denne tilsynelatende makten og autoriteten forsvant som dugg for solen idet de beveget seg utenfor skolens område, inn i den virkelige verden, hvor de ble nødt til å omgås folk på sin egen alder. Silje kom ut fra toalettene. De var de eneste som ikke hadde gått inn ennå. «Kule støvler,» sa Silje. «Jeg har hatt dem på hele dagen,» bemerket Mia tørt. «Jeg går ikke barføtt.» «Så dem først nå. Hvor har du fått tak i dem?» Mia så ned på støvlene sine. De var svarte, utslitte skinnstøv ler med snøring opp til ankelen. «Nettet. Italienske fallskjermjegerstøvler.» «Kult. Veldig kult.» «Skal vi gå inn, eller?» «Hva har du nå?» «Matte.» «Deutsch. Med ’Håret’.» «Trodde du var på gruppa til Øvrebø.» «Nei, jeg har ’Håret’.» «Jaja. La oss få det gjort.» De gikk inn og tok trappene opp til andre etasje. «Blir det øving i kveld, eller?» spurte Silje like før de skilte lag. «Regner med det. Leonora ringer meg så fort hun vet om hun kan.» «Meld meg da, ok? Kan komme sju. Tidligst.» «Sju går bra. Laget forresten en ny sang i går.»

Darlah_materie.indd 27

20-08-08 10:24:47

«Gjorde du? Hva heter den?» «Vet ikke helt ennå. «Bomb Hiroshima Again» tror jeg. «Kult,» lo Silje. «Ser deg etterpå.» Mia fortsatte opp til tredje etasje og gikk inn i klasserommet. Læreren var ennå ikke kommet da hun satte seg på den nest bakerste pulten og skannet gjennom tyskboka for å finne ut hva i all verden det var hun burde ha lest på forhånd. Bare for å liksom understreke hvor ensporet verden hadde blitt i det siste, kom Håret seilende inn i klasserommet med en opp blåsbar badeball formet som en modell av månen i hendene. Mia himlet med øynene. Herregud, ikke hun også. Men jo, også Håret, denne bitte lille lærerinnen med det used vanlig høye håret hadde fått månefeber. Hun forsvant bak kateteret og satte i gang en lang tirade på tysk om hvor spennende det hele var og hvor flott det ville være om noen av hennes elever endte opp med å bli trukket ut. Det ville gi dem en mulighet til å hilse sine tyske venner på deres eget språk. De fleste elevene så ut som spørsmålstegn da hun sa det. Så vidt de visste hadde de ingen venner i Tyskland. Noen av dem hadde riktignok vært på ferie der en og annen gang, men det var liksom ikke helt det samme. Men for Håret var alle som snakket samme språk, venner. Sånn var det bare. Hun var ikke helt i orden, den læreren der. Det var en kjent sak at Håret hadde vært for lenge på denne skolen. Altfor lenge. Ingen kunne ha godt av det. Dessuten underviste hun bare i tysk og heimkunnskap, en merkverdig kombinasjon som sikkert ikke gjorde saken bedre. Og så var det hennes store hemmelighet, som alle kjente til, men som hun selv trodde var en godt bevart hemmelighet: Håret hadde aldri vært i Tyskland. Aldri. Ikke i det hele tatt. Hun hadde vært i Sverige, det var alt. Og det var sommeren 1986 eller der omkring og hun hadde kommet hjem igjen etter fire dager.

Darlah_materie.indd 28

20-08-08 10:24:47