ROBERTO BOLAÑO
Chilensk nokturne Oversatt av Christian Rugstad
Roberto Bolaño Originalens tittel: Nocturno de Chile Oversatt fra spansk av Christian Rugstad Copyright © 2000, Roberto Bolaño All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63060-7 1. utgave 1. opplag 2020 Denne boken ble først utgitt i 2007 på norsk av Solum forlag AS. Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Rufino Tamayo: El hombre frente al infinito, 1971 (utsnitt) © Tamayo Heirs/Mexico / ARS, New York / BONO, Oslo 2020 Foto: © D.R. Rufino Tamayo/Herederos/ México/2015/Fundación Olga y Rufino Tamayo, A.C / Adagp, Paris 2020 Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Ta av Dem parykken» chesterton
jeg ligger her og skal dø, men mye er ennå usagt. Jeg hadde fred med meg selv. Jeg lå taus og i fred. Men så veltet plutselig alt opp. Det er den aldrende ynglingens skyld. Jeg hadde fred. Nå har jeg ikke fred. Det er visse ting som må avklares. Så jeg skal heise meg opp på albuen og løfte hodet, mitt noble, skjelvende hode, og i minnenes kriker og kroker skal jeg finne de handlingene som skal frikjenne meg og tilbakevise ryktene som den aldrende ynglingen en lynglimtende natt spredte om meg i den hensikt å svine til navnet mitt. Det var i alle fall det han ønsket. Man må vise ansvar. Det har jeg sagt hele livet. Man har moralsk plikt til å ta ansvar for sine handlinger, og også for sine ord og sågar for sin taushet, ja, tausheten, for også den stiger opp til himmelen, og Gud hører den og bare Gud forstår den og dømmer den, så man bør være varsom med tausheten. Jeg tar ansvar for alt. Mine tausheter er plettfrie. La det være klart. Men la det 7
fremfor alt være klart for Gud. Alt annet er betydningsløst. Alt, bare ikke Gud. Men hva fabler jeg om. Jeg vet ikke. Iblant overrasker jeg meg selv her jeg ligger og støtter meg på albuen. Jeg drømmer og lar tankene drive og forsøker å ha fred med meg selv. Noen ganger kan jeg til og med glemme mitt eget navn. Jeg heter Sebastián Urrutia Lacroix. Jeg er chilener. Mine forfedre på farssiden kom fra Vascongadas eller Baskerland eller Euskadi, som man sier i dag. På morssiden stammer jeg fra Frankrikes blide land, fra en landsby hvis navn betyr Mann på jorden eller Stående mann, fransken er ikke lenger like god nå som det lakker mot slutten. Men jeg har fremdeles krefter til å svare på frekkhetene til den aldrende ynglingen som uten forvarsel kom på døren min og fornærmet meg uten grunn. La det være klart. Jeg søker ikke strid og krangel, det har jeg aldri gjort, jeg søker fred, ansvar for mine egne handlinger og ord, og tausheten. Jeg er et besindig menneske. Jeg har alltid vært besindig. Da jeg var tretten år, hørte jeg Guds kall, og ville begynne på presteskolen. Far satte seg imot det. Ikke med overdreven besluttsomhet, men han satte seg imot det. Jeg husker ennå skyggen hans som gled gjennom rommene i huset vårt, som skyggen til en røyskatt eller en ål. Og jeg husker, jeg vet ikke hvorfor, men jeg husker tydelig mitt eget smil midt i mørket, smilet til den guttungen jeg var. Og jeg husker en jakt8
scene på et gobelin. Og et fat eller en tallerken av metall hvor det var inngravert et aftensmåltid med alle påkrevde ornamenter. Og smilet mitt, og de skjelvende lemmene mine. Et år senere, da jeg var fjorten, begynte jeg på presteskolen, og da jeg langt om lenge gikk ut derfra, kysset mor meg på hånden og kalte meg fader, eller jeg oppfattet det slik at hun kalte meg fader, og tross min forskrekkelse og mine protester (ikke kall meg fader, mor, jeg er sønnen din, sa jeg til henne, eller kanskje jeg ikke sa sønnen din, men bare sønnen), begynte hun å tute eller satte i å tute, og da tenkte jeg, eller kanskje jeg bare tenker det nå, at livet er en serie med misforståelser og feiltagelser som ikke fører til den endelige sannheten, den eneste sannheten. Og like før eller like etter, det vil si noen dager før jeg ble ordinert til prest eller noen dager etter at jeg avla det hellige løftet, ble jeg kjent med Farewell, den berømte Farewell, jeg husker ikke akkurat hvor, sannsynligvis hjemme hos ham, jeg oppsøkte ham hjemme, men det kan godt tenkes at jeg valfartet til kontoret hans i avisen eller at jeg så ham for første gang i klubben der han var medlem, en vemodig ettermiddag, slik så mange aprilettermiddager er i Santiago, skjønt fuglene sang og nye skudd spiret i min sjel, som skrevet står i klassikeren, og der var Farewell, lang, en meter og åtti, selv om han var drøye to meter i mine øyne, kledd i en grå dress av det fineste 9
engelske stoff, håndsydde sko, silkeslips, ren og hvit skjorte (som mitt eget håp), mansjettknapper av gull, og en slipsnål der jeg skjelnet en inskripsjon som jeg ikke ønsket å tyde, men hvis betydning ikke unnslapp meg, og Farewell ba meg sette meg ved siden av seg, tett inntil, eller kanskje han først tok meg med til biblioteket sitt eller biblioteket i klubben, og mens vi studerte bokryggene begynte han å kremte, og det er mulig at han kikket på meg i øyekroken mens han kremtet, men jeg kan ikke si det med sikkerhet, for jeg tok ikke øynene fra bøkene, og så sa han noe som jeg ikke forstod eller som er slettet fra erindringen, og så satte vi oss igjen, han i en lenestol, jeg på en stol, og snakket om bøkene hvis rygger vi nettopp hadde betraktet og kjærtegnet, mine unge fingre ferske fra presteskolen, Farewells grove og allerede svakt krokete fingre som passet til en høy, gammel mann, og vi snakket om bøkene og forfatterne av disse bøkene, og Farewells stemme bar som stemmen til en stor rovfugl som svever over elver og fjell og daler og raviner, hele tiden presis i ordvalget, med setninger som passet tanken som en hanske, og da jeg sa til ham, med en spurvs troskyldighet, at jeg ønsket å bli litteraturkritiker, at jeg ønsket å fortsette videre på den veien han hadde gått opp, at det ikke fantes den ting i verden som var viktigere for meg enn å kunne lese og meddele resultatet av min lesning med høy røst og i 10
god prosa, å, da jeg sa dette til Farewell, smilte han og la hånden på skulderen min (en hånd som kjentes så tung at den kunne vært prydet med en jernhanske, eller enda tyngre) og så meg inn i øynene og sa at det ikke var en enkel vei. I denne nasjonen av barbarer, sa han, er denne veien ikke bestrødd med roser. I denne nasjonen av godseiere, sa han, er litteratur en sjeldenhet og lesekunsten lite verdsatt. Og da jeg, av blyghet, ikke svarte, stakk han ansiktet inntil mitt og spurte om det var noe som plaget meg, om jeg var blitt fornærmet på noe vis. De eller Deres far er vel ikke godseier? Nei, sa jeg. Men det er jeg, sa Farewell, jeg har et gods i nærheten av Chillán, med en liten vinmark som slett ikke gir dårlige viner. I samme åndedrett inviterte han meg ned til godset sitt helgen etter, et gods som hentet sitt navn fra en av bøkene til Huysmans, jeg husker ikke hvilken, det kan være À Rebours eller Là-bas, det kan til og med tenkes at det het L’Oblat, hukommelsen er ikke hva den engang var, jeg tror det het Là-bas, og vinen hans het det samme, og han tiet etter å ha invitert meg, skjønt de blå øynene hans så rett inn i mine, og også jeg ble taus og klarte ikke å holde Farewells granskende blikk fast, som en såret fugl senket jeg blikket forlegent og så for meg dette godset hvor litteraturen nettopp var en vei bestrødd med roser og hvor lesekunsten ble verdsatt og hvor smaken stod over praktiske plikter og krav, og så 11
løftet jeg blikket, og seminaristøynene mine møtte Farewells falkeøyne og jeg nikket flere ganger, sa at jeg ville komme, at det var en ære å få tilbringe en helg på godset til Chiles fremste litteraturkritiker. Og da den avtalte dagen opprant, var min sjel fylt av rådløshet og forvirring, jeg visste ikke hva jeg skulle ha på meg, prestekjole eller vanlige klær, og tok jeg vanlige klær, visste jeg ikke hvilke jeg burde velge, og tok jeg prestekjolen, var jeg i tvil om hvordan det ville bli mottatt. Jeg visste heller ikke hvilke bøker jeg burde ta med meg på toget frem og tilbake, kanskje Italias historie ned, kanskje Farewells antologi av chilensk poesi opp igjen. Eller kanskje omvendt. Og jeg visste heller ikke hvilke forfattere (for Farewell inviterte alltid forfattere til godset sitt) jeg ville møte på Là-bas, kanskje poeten Uribarrena, forfatter av utsøkte sonetter med religiøst innhold, kanskje Montoya Eyzaguirre, en fin stilist som skrev korte prosastykker, kanskje Baldomero Lizamendi Errázuriz, anerkjent og fremragende historiker. De var alle tre venner av Farewell. Men egentlig hadde Farewell så mange venner og fiender at det var gagnløst å spekulere på det. Da dagen kom, dro jeg fra stasjonen med knuget bryst, rede til å svelge en hvilken som helst bitter drikk som Gud måtte finne det for godt å by meg. Som om det var i dag (kanskje det var i dag) husker jeg den chilenske landsbygden og de chilenske kuene med sine svarte 12